Jeg snakker utpreget med a-endelser omtrent overalt.
I det siste griper jeg meg selv stadig oftere i å skrive dem også. Og jeg ser at jeg liker å skrive dem. I motsetning til åssen som jeg holder på å fase ut igjen - det ser søren ikke bra ut.
Men er det lov? Og når?
Jeg liker å si for eksempel: Jeg har slutta å skrive åssen.
Også liker jeg selvsagt a-endelser på substantiver, men det vet jeg at er lov.
Det er alltid lov, både på bokmål og nynorsk, men du bør vere konsekvent. "Jenta sitter i solen" fungerer for eksempel dårleg. "Jenta sitter i sola" fungerer bra. Når du vel -a-ending, må du og bruke ei på hokjønnsord. (Det sitter ei jente i sola, ikkje "det sitter en jente i sola").
Åssen er relativt radikal bokmål. Viss du vel åssen, bør du bruke -a-ending og ein del andre valfrie former som sjøl (som er det einaste eg kjem på i farta). Også her er det lurt å vere konsekvent.
Alle verb som kan slutte på -et i preteritum, kan og slutte på -a i preteritum. Verb som slutter på -de eller -te, kan ikkje slutte på -a i preteritum.
Her er jeg uenig med deg. Jeg er Oslojente, og ikke en gang på Oslo vest hvor jeg har oppvokst sier man "jenten". Derimot er det svært vanlig å si og skrive "solen" i stedet for "sola".
Så "Jenta sitter i solen" synes jeg ikke fungerer dårlig. Selv bruker jeg stort sett a-endinger (og -ing og ikke -else) konsekvent, både skriftlig og muntlig, men iblant tyter oppveksten gjennom.
Det er forskjell på munnleg og skriftleg språk, og skriftleg skal ein i prinsippet velje ei av dei valfrie normene og følgje denne konsekvent. Det blir ikkje alltid gjort, verken skriftleg eller munnleg, men det er likevel det som er "riktig". Om ein veksler mellom ei/-a og en/-en i hokjønnsord, er ein ikkje konsekvent i bruken av valfrie former.
Skole er hankjønnsord. Skola er ikkje eit riktig alternativ. Eg kjenner trønderar som skriv "bila" og. Det er heller ikkje riktig. Det er kun hokjønnsord som kan ha a-ending.
Men det er jo ein del dialektar som har andre munnlege normer enn dei riktige skriftlige normene. Så det er ikkje nødvendigvis "feil" å seie skola i Østerdalen og bila i Trøndelag.
I tillegg kan nesten alle intetkjønnsord bøyes med -a i bestemt form flertall. Husa, trea, budsjetta. Det som kan være litt forvirrende her, er at mange av oss jo også bøyer hannkjønnsord slik muntlig: gutta, skoa - men det er altså ikke korrekt i skrift.
Du skriver "utpreget" i hovedinnlegget, og her kunne du ha skrevet "utprega".
Jeg snakker ganske så riksmålsnært og har kun to hunnkjønnsord i mitt vokabular: hytte - hytta og jente - jenta. Og kanskje pølsa - selv om jeg vet jeg har sagt pølsen ved flere anledninger. Jeg sier solen og trappen og gaten og sånn. Jeg bruker ikke ei som artikkel i det hele tatt. Hvis jeg skulle skrive om jenter, så kan det hende at jeg ville ha skrevet ei - fordi jeg vet at det er riktig. Men jeg sier det ikke.
Jeg skreiv radikalt bokmål da jeg gikk på videregående, la det av meg i løpet av studieåra i Oslo, og nå har jeg begynt å finne litt tilbake igjen. Jeg skriver skrevet meget motvillig - på videregående brukte jeg i- endringer der det falt meg naturlig, og fikk lov til det. Jeg var konsekvent, altså, og hadde seks i norsk skriftlig. Jeg veit at ordboka ikke tillater det, og derfor gjør jeg ikke det her inne, men jeg overveier stadig å drite i det. :knegg: Jeg prøver å huske på at jeg bruker a-endringer nå, men glemmer meg av og til. Det tar visst litt tid å kalibrere skriftspråket igjen...
På Facebook er jeg vill og gal og skriver både skrivi og det som verre er. :glis:
Både skole og sol kan være hunkjønn i muntlige dialekter. Her i strøket er det enkelte lokale varianter som er så feministiske at de sier "ei okse". Skriftlig norsk er preget av gamle mannlige professorer, tror jeg, for der kan man ikke engang bøye plan eller statue som hunkjønn. Det irriterer meg.
Jepp, og ikkje berre eg. Der er jobbar (offentleg forvaltning) er feilen så vanleg at den står på språkvasklista vår (saman med mellom anna statue og analyse).
Ja, men når eit ord er gjennomført hokjønn i eit stort geografisk område, så syns eg det er rart at ein ikkje kan velje.
Eigentleg meiner eg at Kjønn alltid skulle vore valfritt, så lenge ein er konsekvent. Det er veldig sjelden det er meiningsberande skilnad mellom eit ord med hokjønnsbøying, og same ordet med hankjønnsbøying.
Det er visst ganske vanlig for folk som snakker østlandsk, mener jeg Toffen sa i bloggen min en gang. En jente synes mange høres greit ut, men jenten ser enten veldig riksmålsk eller bergensk ut. (Sønnen min sier en i stedet for ei på alle de signalordene, men han sier jenta og hytta og gata i bestemt form.)
Jeg må i jobbsammenheng skrive nynorsk av og til og jeg sliter verre med hunkjønnsord. Det er forsåvidt litt greit å se at det også gjelder de som faktisk har hunkjønn i dialekten sin.
Ja, for meg blir det nok oftest "en liten jente" i stedet for "ei lita jente", men "jenten" ville jeg aldri aldri si. Det høres bergensk og/eller klysete ut. :humre:
Eg skjønner at det er vanleg i munnleg språk. Eg vil likevel påstå at det ikkje er greit å skrive det. Det er mykje som er vanleg i mange dialektar, men som likevel ikkje er korrekt skriftleg. :regelrytter: (Nå vel jo eg bevisst (for eksempel) å bruke former som ikkje er korrekt i skriftleg nynorsk, men eg er klar over at eg gjer det. Og når nokon spør om det er lov å skrive bevisst på nynorsk, svarer eg likevel at det er det i grunnen ikkje).
Men kva skal språket, og då særskilt nynorsken, vere? Firkanta regelrytteri, eller levande kommunikasjon? Ved å stille opp store barrierer mellom det munnlege og skrivne språket, slik at til og med dei gode skribentane må sitte med ordbok, fjernar ein gleda ved å bruke den målforma som ligg nærast talespråket sitt. Eg syns ofte det er lettare å skrive bokmål, fordi at då må eg uansett omsette dei aller fleste orda. Når eg skriv nynorsk kan eg skrive 99 % rett fram slik eg talar, men eg sit likevel og er usikker, fordi den eine prosenten alltid kjem overraskande på meg. Som tidlegare nemnt går det ofte på kjønn, men eg har og ein del anakronismer i talemålet som eg ikkje lengre har lov til å skrive.
(I arbeidstida må eg halde meg til norma, på fritida gjer eg som eg vil.)
Ja, det vet jeg, altså. :) Jeg mente å si at Toffskij sa at det er ganske vanlig blant folk som snakker østnorsk å skrive en jente, jenta. Hvis jeg skjønte henne riktig i kommentarene her: www.foreldreportalen.no/forum/blog.php?b=20201
Det er akkurat det som er begrunninga mi, for å bruke an-be-het-else-orda, for eksempel. Og eg synest språket skal vere fleksibelt og ha kommunikasjon som det primære målet. Men nå spurte jo HI veldig konkret etter rettskrivingsreglane, og då er det jo normene som blir etterlyst.
Eg endte forresten opp med å skrive masteroppgåva mi på bokmål, nettopp av den grunn du skisserer, så eg skjønner godt kva du meiner.
Det var eit interessant kommentarfelt. Det stemmer sikkert at det er vanleg å blande desse to munnleg. Men er det verkeleg vanleg å skrive det?
Jeg kan godt si mer. :knegg: Jeg synes ikke det er rimelig at man skal være forpliktet til å bruke hunkjønnsbøyinger på alle tenkelige hunkjønnsord bare fordi man bruker noen, f.eks. Det er jo ganske vanlig å bruke -a bare på et ganske lite sett ord, mens andre bruker det på et mye større sett. Så kan det jo utføres mer eller mindre smakfullt, naturligvis.
Ellers er det jo også som Skilpadda nevnte veldig mange som bruker hunkjønns-a-endelser i skrift, men ikke ei som artikkel – det gjelder f.eks. som regel meg (litt etter publikum). Det er kanskje ikke helt kosher, men det er i hvert fall en subnorm (og en som har godt fotfeste i muntlig bruk på Østlandet).
Og til slutt kan jeg si at jeg aldri noensinne har sett noen som er konsekvente med a-endelser på verb i bokmål. Jeg aner ikke hvorfor, det burde jo være kjempelett, men folk glipper noe helt forferdelig.
For første gong i mitt liv vurderer eg å seie at alt er så mykje enklare på nynorsk, for der er det ikkje så mange valfrie former. :knegg: Eg trur kanskje ikkje eg har reflektert nok over kva som er vanleg praksis på bokmål, men eg trudde det var slik at ein skulle vere konsekvent. Eg bruker a-endringer sjølv, når eg skriv bokmål, med mindre eg ønsker å vere formell. Så eg har nok tendenser til å sjå an publikum, eg og.
Nå får eg i alle fall ikkje sove. Eg prøver å koble av med ei bok, men blir liggjande å sjå etter hokjønnsord og verb for å sjå på endingane. Det var sove eg skulle.
Før var det lov å skrive skrivi. Men skrivd har ikke vært lov noen gang. Tror jeg.
Jeg syns det er kjipt hvis de radikaleklammeformene blir helt borte. Jeg sier jo skrivi, og vil gjerne bruke det. I jobbsammenheng bruker jeg ikke a-endelser i noen særlig grad, men i forumsammenheng og facebook f.eks. kunne jeg godt tenke meg å få bruke former som ligger nærmere mitt talemål.
Det er jo ingen som kan nekte deg å bruke de formene du selv ønsker i private sammenhenger som FB og FP. :) Og hvis det viser seg at mange faktisk bruker former som har blitt fjernet fra offisiell rettskrivning, så tas de vel inn igjen på sikt.