Jeg er lei meg (og frustrert).. De som fikk den fineste av de tre kattene våre vil nå gi den bort. Første signalet fikk vi etter to uker, og vi har nå snakket med de tre andre familiene som ville ha den og de har alle fått tak i andre katter. Vi vurderer veldig, veldig sterkt å ta den tilbake selv for å ha den. Den var rolig, men leken. Veldig tillitsfull. En han katt. Mamman bor jo her, er kastrert nå. Etter kattene dro har hun vært seg selv igjen. Mye ute og innom for mat og kos.
Mens de var her var hun en påpassende mamma som ikke var ute lenge og lå og voktet over barna når hun var hjemme. Det var godt for oss å se at hun ble seg selv igjen når de dro, og ikke savnet dem for mye.
Hva tror dere, om pusen kommer tilbake til oss i løpet av en dag eller to er det tre uker siden de så hverandre. Tror dere at de husker hverandre igjen? Er det lettere for kattungen å flytte hit eller er det like ok om hun som har fått han av oss gir han til noen andre? Jeg vil spare han for mange nye hjem, men om det er lite trolig at han husker oss...
Og hva tror dere om mamman? Om de begynner å sloss og ikke husker hverandre er det jo bedre om vi jobber for å finne et annet hjem til han!
Synes dette er vanskelig, og kjipt. Aller mest vil jeg hente han i dag, og jeg angrer veldig på at han dro... :leppe:
Jeg hadde også hentet ham selv. Jeg gjorde faktisk det en gang, da jeg skjønte at katten ikke hadde det særlig bra hos de den var hos. Jeg spurte tynt om å få den tilbake og heldigvis sa de ja uten å mukke.
Ja, det skriker i hele meg At han bor der når de ikke vil ha han. :trist: mannen er veldig lunken til å hente han hjem, mens jeg og alle barna vil. Mannen mener han kan bo her og så kan vi prøve å finnen noen andre etterhvert som kan ha han. Jeg synes han kan bli her for alltid, så vi tenker å bruke helga å tenke på det.
Men hva tror dere om kattemor og kattungen? Viø de huske hverandre eller ikke? Vil ikke at mamman skal komme i kattekrangel med han heller...
Jeg ville tatt ham hjem så fort som mulig. Håper det går fint!
De husker nok hverandre, og selv om kattemødre kan være kjipe mot ungene når de er større, kan det jo være at ukene fra hverandre kan gjøre akkurat det lettere. Han vil nok ikke klenge og mase på moren sin når han har vært borte en stund, og da blir kanskje hun mindre irritert på ham også...
Å beholde mor og sønn er ofte vanskelig, men det kan hende det er lettere når hun er kastrert og de har vært fra hverandre en tid. Jeg tror de husker hverandre, men jeg vet jo egentlig lite om sånt, jeg bare tror instinkter gjør at dyr kjenner igjen sine egne barn etter så kort tid.
Det dere burde prøve på, er å få ham kastrert så fort som mulig. Det kan være vanskelig å få tak i vet. som vil gjøre det på en så ung katt, men det er ingen grunn til å vente egentlig. Hankatter bør kastreres før de blir kjønnsmodne.
Hent han hjem, kastrer han på mandag og ta det derfra. Går de ikke godt sammen så kan du jo prøve å gi han videre, går de godt sammen så smelter nok mannen skal du se.
(jeg kjørte 50 mil og hentet katt, uten å ha spurt mannen :knegg: )
Jeg hadde mor og sønn sammen, men de var jo ikke adskilt da. Jeg beholdt han som eneste i kullet. Det gikk ganske så fint. Gamle-katta var litt sur og grinete og han elsket å terge henne, men det gikk jo greit.
Jeg har forresten mor og datter. De er ikke slik at de krøller seg sammen og sover sammen, men de sameksisterer fredelig. Bare man gir forholdet litt tid, vil kattene finne ut av hvordan de vil ha det. Yngstepusen (datteren) her i huset er veldig fysisk nær den adopterte, kastrerte hannkatten vår. De sover sammen, vasker hverandre og er veldig sosiale. Kattemor liker ikke være fysisk nær andre katter, men hun aksepterer at de er der, og kan til og med finne på å dele fang med en av dem av og til.
Jeg tror de husker hverandre, og at det kan gå veldig fint.
Jeg har hatt mor og sønn sammen to ganger. De første trivdes godt sammen, vasket hverandre innimellom i forbifarten og sånt, helt til mammapusen forsvant. Hun blei nok påkjørt. Han beholdt vi enda mange år.
Den siste kattefamilien går ikke like fint sammen. De har generelt dårligere gemytt begge to, sjøl om hun har kommet seg betraktelig. Han er uberegnelig og direkte slem mot både folk og dyr. (Vi finner ikke noe galt med ham. Mora var lik før hun fikk unger, og hennes mor var også sånn.) Hun er ti nå, og blei boende hos foreldrene mine da jeg flytta, siden jeg blei allergisk. Sønnen er åtte. De liker ikke hverandre og holder seg i hver sin del av huset, men sånn har de vært siden han blei avvent.
Vi hentet hjem en kattunge pga noe liknende en gang. Det var riktignok en jentepus, men det gikk veldig fint i forhold til mammaen det, og noen uker senere flyttet hun til en familie som ville ha henne. :nemlig:
Vi fikk en kattunge for 3 år siden, og han kjenner fortsatt igjen sin første matmor. Hun er på besøk her en gang eller to i året. Morsomt å se at pus kjenner igjen stemmen hennes, og reagerer på sitt første kallenavn. :hjerter:
Så jeg tror at kattene vil huske hverandre, og ville hentet kattungen.
Mamman freser så innmari til han...
Han har vokst masse! Er nesten dobbel størrelse på disse 3 ukene vi ikke har sett han. Mamman er veldig liten av vekst (2,6 kg). Og han er faktisk like stor...
Han ser så lei seg ut! :trist:
Det virker som om han husker mamman, og han går etter henne her, mens hun snur seg og freser.... Tror dere det kan gå over?
Trist det ikke var gjennsynsglede mellom dem... Vi derimot, synes det var veldig godt å få han i hus! Nå håper vi bare at dette går bra!
De gav han fra seg fordi de synes det luktet av kattedoen bla...
SERIØST?! Jeg blir så matt av folk. Helvetes idioter! :frees:
Dette går nok helt fint, Tinkadott. Det går sikkert et par-tre dager, så freser hun ikke lenger.
Det var bra de innså det nå og ikke neste sommer når de skal på ferie. De skal ikke ha katt. Det går seg nok til hjemme hos dere, men det blir ikke som mor og sønn igjen, hun vil ikke ha ungen tilbake. Men hun vil venne seg til at de er to. Bare sørg for å få han kastrert, både fordi det vil gå lettere på alle måter og fordi du for all del ikke vil ha innavl.
Så fint at dere får han tilbake! Vi fikk også igjen en av kattungene våre en gang, og de hadde hatt han i 3 måneder. Det gikk helt fint i forhold til mammaen. (Jeg tror egentlig det er verre å ha mor og datter, enn mor og sønn.) Vi gav den til svigermor, som hadde broren fra før. De to gutta var stadig på ferie hos oss, og gjensynsgleden var stor hver gang. Mammapusen satt dem litt på plass av og til, men snuste og hilste blidt. Den ene døde dessverre hos oss i fjor høst (7 år gammel), og da sørget hun stort. Den andre var vi på ferie med i sommer, og de er fortsatt gode venner.
Jo, de skal helst det. Mye av hankattoppførselen; markering, streifing osv. kommer med kjønnsmodning og forsvinner ofte ikke igjen hos katter som blir kastrert etterpå.
Godt at dere hentet han tilbake. Jeg håper dere sa at til de atdere er mennesker som ALDRI bør tenke tanken på å få et dyr igjen noen gang! Noen mennesker er bare for teite.
Kastrer han før han kommer i puberteten. Da lærer han seg ikke de faktene ukastrerte hannkatter har. Lykke til. :)
I natt har det fortsatt vært noe fresing fra kattemora. Ungen ser bare lei seg ut... Hun slår etter han også. Stakkars lille. Forbauser meg litt at det se tur som om hun ikke kjenner han igjen etter tre uker... Håper veldig det går seg til!
Dette er dessverre et utslag av at det er altfor lett å få katt. Og det igjen er et utslag av at det er altfor mange kattunger. Det er viktig at vi steriliserer/ kastrerer de kattene vi har ansvar for. Hvis alle gjorde det, ble det ikke lenger slik at de som får kull eller kull nærmest "trøkker" ungene på folk, og det skapes en oppfatning av at det er rimelig lettvint å være katteeier.
Det er jo helt naturlig at en kattemamma jager vekk ungen sin når ungen er stor nok til å klare seg selv. I vill tilstand er det jo livsviktig at det første kattungekullet er selvstendige når det neste kommer. Disse instinktene har jo tamme katter også. Det er dermed helt naturlig at kattemor reagerer som hun gjør. Det er lite trolig at de husker hverandre. Kattunger tyr naturlig til eldre katter, men det er usannsynlig at han faktisk husker moren sin. Han er nok bare fullt klar over at hun er sjefen og at han bør underkaste seg fort som f og det gjør han ved å "innynde seg" og vise fram at han bare er snill og ikke har noe vondt i sinne.
Mor vil nok også venne seg til den nye inntrenger-katten etter hvert, men la de få tid på seg. Jeg har hatt mange katter og det har alltid gått fint å introdusere nye kattunger til de voksne kattene, men det har tatt dager/uker før de har sluttet å frese og være sinte på hverandre. Det er slett ikke alle katter som har blitt perlevenner, men de lærer seg å tåle trynet på hverandre og aksepterer at den andre har kommet for å bli. Min 4 år gamle steriliserte hunnkatt kan fortsatt finne på å jage min 1 år gamle kastrerte hann vekk fra matfatet eller godstolen. Hun sover aldri sammen med ham heller, men hun tåler greit at han er her. Han må bare innimellom minnes på hvem som kom først og hvem som er sjefen.
I dag når kattekrangel mellom tigern og mamman Marie nye høyder. Nå slår de mer etter hverandre, freser og ruller i koll med hyl og spetakkel. Vet liksom ikke helt hva som er rett tilnærming fra vår side... Ganske tydelig at mamman ikke kjenner igjen tigern etter tre uker tror jeg. Stakkars tigern, virker som om han husker mamman...
(og så er jeg redd mamman synes vi er superteite som dro tigern i hus, og stikker fra oss. Det vil vel ikke skje? :leppe: )
Hvor lang tid skal vi gi dem tro...?
Gi dem et par uker. De må etablere den interne rangordenen i huset. Det er godt mulig at tigern prøver å være sjef, og da må han tuktes til lydighet. De ordner opp i dette. Helt sikkert.
La de få tid på seg. Det ordner seg etter hvert. Et par ukers tid bør du iallefall la de få før du begynner å vurdere andre alternativ. Jeg ville også latt de få lov til å nærme seg hverandre uten menneskelig innblanding. Ingen tvangskosing eller noe sånt. La de få ordne opp og finne ut hvem som er sjef i fred. Jeg ville kun grepet inn hvis noen sto i fare for å bli skikkelig skadet. Noen dask med labben, fresing og et klor her og der hører med.
Få kastrert slyngelen fortest råd også, så har du enda bedre sjanser for at de vil trives sammen.
Det er vel vanlig at mammaen jager ungene når de er store nok, så det kan være det som skjer. Husker at katten vi hadde hjemme virket som om hun ble dritt lei den lille søtnosen etter hvert. Freste og dasket. Og var veldig lettet da den ble gitt bort.
Men det går seg vel til når hun forstår at han er kommet for å bli?
Dette er ikke historien om gutten som kommer hjem til en mamma som slår altså, dette er snakk om to katter som skal etablere rangordning i felles flokk.
Nettopp. Dette hadde vært akkurat det samme om dere fikk en hvilken som helst kattunge. Det at disse to tilfeldigvis er mor og sønn er helt uvesentlig. De har garantert ingen følelse av at de er i slekt. Det hadde jo ikke vært noe som hadde hindret de i å parre seg om noen uker dersom de ikke hadde vært kastrerte. Å tro at kattene husker hverandre eller merker at de er mor og sønn, er etter min mening å tillegge dyr egenskaper de ikke har.
Takk for innspill folkens, setter pris på det! Jeg synes det er tragisk at de ble skilt i første omgang, men synes ikke tigern skal oppleve flere flyttinger og ønsker derfor å tro at han husker husnog hjem og oss. Jeg tror han gjør det altså...
Akkuratt nå ligger de for første gang med en m mellomrom og skuler på hverandre. Vi håper det er tegn på at det evnt går seg til. Å som vi vil at dette skal gå bra!
Snakket med dyrlege i dag som sa 5 mnd før kastring. Da jeg forløarte situasjonen gikk hun med på å gjøre det om katten var over 2 kilo. Når tigern flyttet herfra var han 1,4 kilo. På de tre ukene han var borte har han lagt på seg en kilo, og var i dag 2450 når jeg veide han! Mamman Marie er 2,4 så de er jevnstore! Vilt. Hun er veeeldig tynn, og spiser kattungemat (og har fått mange ormkurer), men vi får henne ikke opp i vekt. Så i morgen skal jeg bestille time til kastrering, var ca 1ukes ventetid vistnok.
Veterinæren er på bærtur, finn en annen med smådyrkompetanse. Det vanskeligste med å kastrere kattunger, er å beregne riktig dose sedasjon, noe en oppdatert veterinær ikke har problemer med å gjøre. Det er helt greit å kastrere pusen i morgen, omså.
Det går bedre!! I dag så vi at kattemamman Marie faktisk slikket Tigern! Dessuten spise de begge av samme matskål et lite minutt. de har dine raptuser og jager rundt men det er ikke så mye fresing som det har vært.
:lykkelig:
Er det sant? : hyper: så bra!!!
Nå våger vi å tro at dette skal gå bra altså! Og vi er så glad Tigern har flyttet hjem (og jeg elsker mannen litt mer for at han stille godtok dette!)
Tja... Nå freser marie til han når han Kommer inn i samme rom. Vi ser ikke slikking mer og de springer som gale ettehverandre i perioder. :s det går ikke så bra som det har gjort i alle fall. Og marie ønsker å være ute hele dagene... Litt trist egentlig...
Hm - ja, det burde jo gått seg til nå. Ikke så lett, og skjønner at du vegrer deg litt mot å la kattungen skifte hjem igjen. Men det kan jo hende at det er morsommere for han også? Men det fordrer jo at det er noen som har VELDIG lyst på han... Lykke til videre!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
