Ja, vi har vel alle sagt ting til barna våre som ikke nødvendigvis er helt korrekte, om ikke så ille som noen av eksemplene i den andre tråden?
Mitt verste eksempel er da jeg irritert ropte til tenåringsdatter: "Hører du dårlig, eller?" (og det GJØR hun...). Det gikk opp for meg med en gang at dette var ganske slemt, men heldigvis endte det med at vi lo av det, begge to.
Jeg kommer ikke på noe som er sagt i affekt, eller som er "feil".
Og jeg skjønner jo at det ikke er sant. :knegg: Jeg har vært stemor til Stesnuppa i mange år, og ingen kan få fortvilelsen min og sinne mitt til å eksplodere som henne, og jeg har Poden på 7 som er så rar og kverrulerende. Noe ufint har nok ramlet ut av munnen min iløpet av disse årene, men jeg tror jeg bare glemmer det av bekvemmelighetshensyn eller noe.
Jeg husker godt en del alt for ærlige saker jeg har sagt til Sambo, hvis det er noen trøst.
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg i affekt har sagt ting til ungene mine som jeg virkelig ikke burde sagt (særlig til min kverrulerende førstefødte). Det er nok så alvorlig at jeg ikke vil skrive det her.
Å be ungene vaske ørene sine tror jeg skjer på nesten ukentlig basis.
"Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med deg!"
Fortvilt utbrudd etter en ekstremt heftig runde mellom meg og Guttungen. :sparke:
Eller så har jeg også gitt ham beskjed, etter nok en vanvittig krangel om skolegang (han vil ikke på skolen) og lekser (han ser ikke poenget) - "greit, om du vil jobbe på Mc Donald's og flippe burgere når du blir voksen, så vær så god!" :sparke:
Me too. Også da han ble eldre. Ikke stolt av det, nei.
Jeg er den første til å innrømme at jeg kan miste hodet om jeg blir sint og frustrert, og føler til tider jeg har blitt den kjefte-mammaen jeg lovte meg selv jeg ikke skulle bli. Jeg jobber med det, og det skjer heldigvis sjeldnere og sjeldnere at jeg blir ordentlig rasende. Huff, stakkars unger...
Jeg har hatt barn i 25 år, og har sagt litt av hvert. Heldigvis går jeg ikke rundt og husker på det til enhver tid, og det virker som ungene har klart å leve med noen uheldige utsagn i affekt.
Blææææææ....
Den der sa jeg til min eldste "Er du døv eller?"
Og vel ja, kanskje ikke døv, men hun var på grådig god vei.
Så den har jeg bare skamdårlig samvittighet for.
Og når yngste begynte å ikke høre etter, tok jeg hun til øre legen istedenfor å slenge den hennes vei, og jaggu hadde hun samme problem.
Så nå har begge dren. :rolleyes:
Mother of the year, this way:(
Jeg skal heller ikke skrive her, for jeg klarer å lire av meg de utroligste ting. Men er ikke større enn at jeg kan be om unnskyldning etterpå.
Det er det tydelig at min eldste har skjønt, for han rapet ut av seg noe litt mindre hyggelig for noen dager siden, og fikk klar beskjed om at sånn snakket man ikke til andre.
Ti minutter etterpå kom han og ba om unnskylding og sa "men jeg ble bare så IRRITERT, og da kan man jo si ting man ikke mener" :flau: Hvor har du hørt det hen da gutten min? :plystre:
(Dette blir litt på siden siden det var tungen min som slo krøll på seg, men pytt...)
Jeg var lettere oppgitt over at minsten, da han var rundt halvannet, plukket og pillet og fiklet på alt han kom over. Ingenting fikk stå i fred - og jeg skulle si til ham at han var en ordentlig fiklepiller. Jeg endte med å kalle ham en fillep*kk.
Jeg har bare én som driver meg til vanvidd for øyeblikket, men dette er én av tingene hun har fått servert. Sammen med mye annet er jeg redd, temperaturen blir høy her av og til. - Få ræva i gir eller så går jeg uten deg (svaret var et sårt "ikke gå fra meg, mamma" så der fikk jeg så hatten passet og hjertet blødde). Det er mye annet også, men jeg er heldigvis en som kan be om forlatelse. Og jenta mi er god på å gi det. Sånn totalt sett kommer jeg nok ut på andre enden som en god mamma. :-)
Etter å ha forsøkt meg på "om du ikkje kjem no, går eg uten deg" uten resultat, prøvde eg noko nytt. Fredagsettermiddag, henting i barnehage, mor sliten, barn ekstatisk i sin eigen litle verden. "Eg har ingen planer i helga, så eg kan sitja her til mandag morgon om du ikkje kler på deg snart." Kan fortelja at barnet vart paff, men ikkje så mykje som personalet. :knegg:
Også hender det jeg truer med å gå fra den ytterst treige 4-åringen. Det er ikke så veldig politisk ukorrekt, annet enn at det ikke egentlig kommer til å skje.
Det er en av de tingene jeg vokter meg veldig for å si. Mannen og svigerfar kan finne på å si det, og da blir jeg sint! :sparke:
Det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har sagt til noen av mine. Og jeg tror heller aldri at jeg kan finne på å si det heller.
Jeg og minste har snakket endel om trollskolen i det siste....
Etter en lengre utlegging fra min side om at der sover man ute i regnet og det er bare trollunger og unger som ikke hører etter der, så ser hun på meg og sier "men du e alt for gla i mæ mamma te å send mæ dit"
Vel jeg har sagt til min eldste at hun ter seg som en bortskjemt drittunge i ren sinne. Det er det absolutt verste jeg har sagt og noe jeg har bedt om unnskyldning for. Jeg angrer dypt og inderlig på at de ordene kom ut av min munn. Dette er ett år siden nå, hun var 12 og jeg skammer meg enda.
Jeg omtrent kastet min 3 mnd gamle kolikkunge ned på senga og ropte " du kan ta denne drittungen" til faren, før jeg strøk på dør. Sjarmerende. :snill:
"Viss du fortsetter å mase om at alt er urettferdig, og at broren din får først, så skal jeg alltid gi broren din først"
Snakk om å være barnslig mamma! :dåne:
Men det verste var egentlig at jeg ble så sint på en uregjerlig ung herremann som sølte melk med vilje og ikke ville la være, at jeg helte melken i hodet på han. Vi har snakket en del om den episoden kan du si. Ikke et stolt øyeblikk!
Hmm, synes ikke det er så aldeles forferdelig. Det hender at ungene mine oppfører seg som drittunger. Da hender det rett som det er at de får beskjed om slutte å oppføre seg som en drittunge. Jeg kunne derimot ikke sagt at de var en drittunge. Det er et vesenforskjell på de utsagnene og barna mine vet forskjellen.
Jeg synes ikke det var så ille å si. Så lenge du ikke sa at hun ER en drittunge så må det være greit. Å få tilbakemelding på at oppførselen er helt på bærtur må hun tåle tenker jeg.
Ja hvor skal jeg begynne?
Vi hadde en periode når gutten var rundt fem år at han var veldig ivrig på å ville flytte om han ble sint på oss. Jeg brukte av og til svar ok, så går vi å pakker sekken din. Hva skal du ha med.
Samme hvis han ba meg om å flytte, da fikk han til svar at ja det kunne jeg.
Jeg går nå, om du ikke blir med nå så kan du være her. Det sier jeg ofte.
Nå må du være stille og sove ellers lukker jeg døra.
Er det virkelig så ille å svare "ok" om ungen sier de vil flytte? Jeg kunne sikkert også ha gjort det, spurt hvor han ville flytte hen og om han var sikker. Før eller siden hadde han vel ombestemt seg, og da kunne vi tatt en prat om at jeg blir lei meg når han sier han vil flytte fordi jeg vil han skal bo med meg.
"Kanskje du heller skal flytte til pappa da". Stakkars gutten ble så lei seg og trodde helt oppriktig at jeg ikke ville ha han mer :(
Men ellers prøver jeg å passe på hva jeg sier, for min mor lirte av seg temmelig slemme ting til meg, og det er sårt enda, 20 år etter. Jeg roper og skriker mye da :sparke:
Ellers har det blitt sagt en del ting til eldste opp gjennom årene. At han oppfører seg som en bortskjemt drittunge har jeg sagt en gang. Men han gjorde det, og jeg sa ikke at han var en drittunge.
Jeg har vel også sagt noen ganger at jeg går hvis han ikke kommer.
"Slutt å hyl/rop/kauk (eller sett inn noe annet som innebærer lyd og åpen munn) ellers flyr flua inn inn munnen din. :rolleyes:
Ellers tror jeg jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har sagt ting jeg virkelig ikke burde sagt. Men det er mange nok.
Det var sagt i affekt, men likevel burde jeg ikke lirt av meg noe sånt. Men jeg er flink til å legge meg fullstendig flat når det blir skjærings, og ikke minst si noe om at voksne kan si veldig dumme ting når man blir fortvilet.
Etter fotballtrening, når vi har kommet inn i bilen igjen, så har jeg sagt "Hvis du skal oppføre deg sånn når du er på fotballtrening, så gidder ikke jeg å bli med deg, for jeg blir flau over at min sønn har så dårlig folkeskikk"! :flau:
"Veit du, neste sommer kan du være hos bestemor og bestefar, så kan mamma og pappa dra på ferie aleine! Slik du oppfører deg nå, er det ikke noe hyggelig for noen av oss!"
Jeg har nok fortrengt det meste, men da jeg truet med å dra om hun ikke kom, fikk jeg kjapt tilbake at det er bare noe du sier for voksne folk gjør ikke sånt. Hun var da 4, snusfornuftigen min.
Jeg har kommet med noen teite "trusler" opp gjennom jeg også, men nå er det slutt på det. :nemlig: Jeg fikk nemlig fortalt fra min mor at når hun hadde kommet med en liten trussel når de var der i sommer (de bare tullet når de skulle legge seg og hun truet med at besøket i den lokale dyreparken dagen etter vilel utgå), så svarte de at "pøh, slik sier mamma og pappa også, men det skjer aldri"!
Siden jeg fikk høre dette har det vært meget tydlige og gjennomførbare trusler som faktisk også gjennomføres (ikke noe lørdagsgodt idag, med slik oppførsel) og jeg passer på å minne dem på at mamma holder det hun "lover"!
Men at jeg har sagt ting jeg angrer på, det er helt sikkert, men jeg husker dem ikke ordrett nå nei (selektiv hukommelse). :flau:
Jeg gjorde tilnærmet det samme. Lillebror gråt i nesten tre måneder, og det var fryktelig tungt. En kveld var jeg oppe på rommet og i frustrasjon la jeg ham ganske hardt fra meg på dyna mi, før jeg skrek ut at "om du ikke slutter å gråte nå så kommer jeg til å adoptere deg bort!". Jeg stormet ut døra, men ikke før jeg var kommet ut av rommet snudde jeg på hælen og brast i gråt mens jeg ba om unnskyldning. Det gjorde nok mer vondt for meg enn for ham, men jeg har fortsatt dårlig samvittighet.
Her kan det dette ut det ene og det andre. Noe mer uheldig enn annet. Jeg går ikke og skammer meg over hva som er sagt slevom enkelte ting aknsje burde vært usagt. Jeg er flink til å si unnskyld om ting går helt galt av sted.
Den padda jeg angrer mest på at spratt ut av munnen min var da jeg etter intens knappetrykking fra en tenåring i et øyeblikk ble martyr og minnet ungen om at hun bare har en mor og ville angre på det når jeg er borte om hun behandlet meg sånn. Jeg tror det gikk greit, altså. Det er jo ikke hverdagskost. Men jeg hadde lovet meg selv å ikke gjenta det mønsteret, av diverse årsaker, og blir nesten uvel av meg selv bare jeg tenker på det.
Slikt syns jeg ikke er så ille å si, hvis det er sant. Kommer jo litt an på tonen, men selvsagt vil man ikke være sammen med noen som ikke kan å oppføre seg. De må jo få tilbakemeldinger på det?
Jeg har også sagt til Poden at hvis jeg ikke kan stole på at han oppfører seg og hører etter, så kan han ikke dra bort noe sted uten at vi er med ham, og da blir det veldig lite tid andre steder enn hjemme.
Det syns jeg er godt innenfor rammen. :nemlig:
Å true med at barnet må flytte til den andre foreldren, syns jeg er så trist og vondt og alt, og det blir liksom på en helt annen skala. Syns jeg.
Jada, jeg har mine greie jeg også, men jaggu er det etter rimelig håpløs oppførsel fra avkommet også da. Jeg har sagt at hvis du ikke slutter med tulling og tyding på trening må du slutte - han måtte slutte på taekwon-do pga dette etter gjentatte trusler.
Jeg har båret ham i pysjen i barnehagen. Båret ham ut av Toys R Us.
Jeg har seg at nå oppfører du deg som en bortskjemt drittunge. Og senest i sommer sa jeg at hvis ikke guttene sluttet å krangle ville vi reise på ferie med hver vår ung neste år, og da blir det IKKE råd til syden!
En gang møtte jeg meg selv skikkelig i døra. Ungene lekte på rommet, de kan vel ha vært to og tre år gamle. Eller tre og fire kanskje? Og de BRÅKTE og lo. Bråk og latter hører med, det er koselig :hjerter: men de hadde en batteridrevet tucan (en fuglesak) der inne, og den gjentok alle lyder to ganger på dobbel hastighet og med høøøøyyyy lyd. Så det ble ikke bare bråk, det ble et helt forferdelig bråk.
Så jeg rev opp døra og hadde den sinte stemmen på: nå får dere se til å kutte ut dette bråket!
Heldigvis ble ungene veldig stille sånn at vi kunne høre fuglen gjenta det der to ganger :flau:
En ting jeg så i den andre tråden, og som jeg faktisk sier er noe i gata "tenk på de sultne barna". Ikke akkurat sånn, kanskje, men når det blir FOR mye dikkedering rundt mat og de ikke liiiiker eller heller vil ha sååånn eller den er eeeekkel, da syns jeg faktisk det er greit å minne dem på at en masse barn i verden går rundt og er sultne, og at det får være MÅTE på dill og dall rundt at maten skal være perfekt før de gidder å spise. Noen ganger må man faktisk bare ha i seg den maten som er der, fordi man trenger mat.
Har både små og store svarte flekker på samvittigheten her ja..
"Hører du dårlig" har blitt brukt og er nå erstattet med "XX, har du skrudd ned lyden i ørene"? Jeg har også sagt at hun oppfører seg som en drittunge og at jeg "driter i" noe hun har truet meg i kampens hete (eks: "jeg skal kaste denne brødklipset i søpla!" får til svar "ja det driter jeg i, bare kast det du". Veldig voksent sagt, men i kampens hete blir jeg til tider revet med...:Plystre: ).
Se til h*@@#$ Å få i deg den brødskiva og det NÅ! :flau:
Og i går var jeg adrenalinsint på en 2 mnd gammel baby som tillot seg å skrike i ett helt kvarter i stedet for å legge seg pent å sove - han burde tatt hensyn til at mora hadde migrene. Dobbel :flau:
Jeg får skrekkelig kort lunte når jeg har vondt eller lider under lite søvn - akkurat som ungene mine i grunnen. Da hender det at selvsensuren sitter litt langt inne, dessverre. Men jeg har blitt bedre med tiden, heldigvis.
Min største har problem med å sovne. I går kveld (eg vinne på tidsaspektet ) hadde eg lagt meg mens han låg og jamra over at han ikkje fikk sove. Da han for tusende gang sa ; "Mamma, eg vil ikkje at du skal sovne før meg" parerte eg med at "Det var jo faen så umulig for meg å sovne når du laga så jækla mykje gnell." Og gutten blei redd si eiga mor. :sparke:
Jeg sa til vår premature med luftsmerter etter sonding "Nå MÅ du tie stille, ellers blir jeg GAAAL!"
Hvorpå 4,5-åringen, som hørte meg, sa "Mamma, du får ikke lov å være sint på xxxxxxxxx! Han er bare en baby! Hvis du gjør det mer, så tar jeg ham fra deg, så du ikke kan være mammaen hans mer!"
Jeg er ganske snill av meg, til vanlig, men akkurat når jeg holder på å sovne så blir jeg MANNEVOND om jeg blir vekket. Mannen ble helt sjokkert i ferien da jeg HUSJET vekk en av ungene som våget å komme og vekke meg. "Mamma? Kan jeg vær så snill...." "HYSJ!! VEKK MED DEG!! GÅ BORT!! TI STILLE!! HUUUSSJJJ!!! GÅ TIL PAPPA!!!" :flau:
Jeg tenker at det kan være en grei ting å lære, jeg. At man ikke skal plage andre bare fordi man ikke får sove selv. Akkurat den biten måtte jeg lære meg til. Med god hjelp av en som kan dette som insisterte på at det slett ikke var å være god mor å være tilgjengelig døgnet rundt bare fordi ungen har det kjipt i en periode. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å "avvise" tenåringen når nattetankene kommer og han vil prate.
Vi hadde pølser, bønner og potetmos i dag til middag. 6 åringen ville ikke spise bønner, det liiiiiker jeg ikke.
Når jeg sa at man begynner å prompe skikkelig mye av de, ble alle sammen spist opp.
Vi gikk langs veien i Spania, og datteren min var veldig ivrig på å gå over veien før alle var klare. 40 grader varmt, en 2,5 åring å holde styr på i tillegg og hun som stadig ville springe over veien. Tilslutt ble jeg så stresset at jeg nærmest brølte:
"Hvis du springer over veien nå så kan en bil kjøre på deg og det blir det MASSE blod!!!"
Datteren min er livredd for blod, hun blir hysterisk bare hun får en liten skramme, så jeg skremte henne skikkelig ja. :flau:
Men det er jo ikke blank løgn heller da, det kan skje.
Jeg og Kosegrisen er litt for like, så det går mang en kule varmt. Jeg prøver så godt jeg kan å si unnskyld de gangene jeg har overreagert, og forteller gjerne etterpå at nå ble jeg sint, men jeg er glad i deg da også. Jeg tror ikke jeg har sagt noe direkte slemt, men jeg blir brølemamma iblant ja.
Å, jeg er verre. Jeg skulle forklære hvor viktig det er å faktisk høre på beskjeder, uten dill og dall. At det faktisk kan være viktig, og at vi ikke alltid har tid til å komme med lange forklaringer, fordi det haster med å stoppe å gjøre noe før de skader seg, for eksempel. Som når ett barn står med fingrene inne i dør-vinkelen der, og det andre barnet skal til å smelle døren igjen (som var episoden som hadde utløst skjenneprekenen). Det så ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk, så jeg lasset på med et eksempel til, nemlig det klassiske med å løpe ut i veien eller gjøre andre farlige ting i trafikken, og hvis man da ikke stopper når mamma roper STOPP! så kan man faktisk bli påkjørt! Og DØ!
Det den-gang-3-åringen, en meget følsom sådan, fikk ut av prekenen var at om man ikke hører på mammaen sin så DØR man. :trist: "Men mamma! Jeg vil ikke døøhøø!" snufset han, mens tårene trillet.
Jeg har ikke så godt utviklet katastrofefantasi, men har likevel en skrekkhistorie til enhver anledning. Viktig å bruke hjelm, ja! Hørte du om han gutten som syklet uten hjelm i Oslo nå nylig, han DØDE forrige uke! Og å kunne bremse ordentlig i slalombakken, og aldri kjøre fortere enn at man kan stoppe? Jeg kjenner en som falt i slalombakken og så kom det en bak som IKKE klarte å stoppe, og stålkanten på snowboardet kappet nesten hodet av ham som hadde falt! Så vidt han overlevde! Og...
Hvis svigerinnene mine sliter med å overtale ungene til noe sånt sikkerhetsmessig, så kan de bare snu seg til meg og spørre om et passende, true life, eksempel. :flau:
Å, ja! Jeg husker en periode en av døtrene mine alltid nektet å sette seg i bilsetet og/eller åpnet selen mens vi kjørte. Etter at jeg hadde brølt til henne at hun faktisk kunne DØ! sluttet hun gitt... Etter å ha grått litt da, og "Jeg vil ikke dø! Kan jeg virkelig døøøøø?" Jada...
Når det gjelder litt skremselspropaganda bruker jeg eksempelet med en gutt jeg kjente som barn som ble påkjørt og drept når han syklet uten hjelm. Barna mine har nå blitt innprentet "Det er bedre å være FLAU enn DAU!" Om dette er PK eller ikke bryr jeg meg fint lite om, så lenge de bruker hjelm!
Jeg kom på en ting til. En av ungene var ganske ekstremt opposisjonell i en periode og en gang gikk det så langt at h*n rett og slett slo meg. I ansiktet. Jeg mistet først pusten av rent sjokk før jeg så svart, og før jeg fikk stoppet meg selv hadde jeg skreket noe som "Hva banneord er det du gjør?!" og at det bare var narkomane tullinger som slo mødrene sine. (Jeje. Ikke så veldig gjennomtenkt.)
Så der andre har unger som har grått at de ikke vil døøøø så har jeg hatt en som hikstet at "Jeg vil ikke bli narkomaaaan".
Eh... er det ikke på tide med en skrytetråd snart. Jeg følte plutselig behov for å veie opp litt. :flau:
For ordens skyld. Dette var en engangshendelse som i grunnen satte en støkk i både mor og barn. Ikke hverdagskost.
haha! - Jeg er hissig - men prater endel med gutta om dette. At jeg kan bli litt for sint når jeg er stressa. med litt for sint mener jeg brølende, ikke at jeg sier så mye fælt eller gjør noe ille, men jeg brøler. "skyyyyynd deg daaaa" - "åååå, nå kommer jeg for seint på jobben " osv. Jeg er glad jeg har flexitid, for å si det sånn. Storebror er helt inneforstått med det og sier at "men du blir jo fort blid igjen!"
Det dummeste jeg likevel gjør i blant er å brøle til ungene og si: Ikke brøl! :knegg:
Ellers så har jeg stått og vugget febrilsk på en gråtende baby og hveset hyyyysj, hyyysj - lite trøst i fremtoninga mi da altså.
Det er jo ikke uten grunn at storebror sa, med utestemme, Tilter du mamma? da vi var på shoppingsenter for noen år siden. han kjenner mora si - men jeg tiltet ikke.
Mini ser veldig fort om det han driver med er uakseptabelt og sier gjerne "Ups, nå blir det snart månelyst..." Da er det vanskelig å komme med en tordentale.
Etter at ungene hadde herjet og sloss i baksetet på bilen litt for lenge med litt for mange advarsler (med brølestemme): "må dere være slike jævelunger hele jævla tiden?".
"Hva skal du med beina dine da hvis du ikke har tenkt å bruke dem??? Kanskje vi bare skal få saget dem av da, så kan du heller sitte i rullestol." .. je .. not my proudest moment ..