Sønnen min og Husets Herre er de aller viktigste for meg, selvfølgelig. Jeg kunne nok skrevet en søtladen liste over mannens fortreffeligheter, men jeg skal spare dere. :knegg: Han er liksom bare...dritbra. :hjerter:
Jeg digger menn. Og jeg kjenner mange greie, gode menn. Først og fremst liker jeg samboeren min, sønnen min, faren min. Og gutta til samboeren min, ekssvigerfar, onkelen min. Bestefaren til nabojenta, han er grei han! Og så har jeg mange mannlige kompiser. Forrige fredag var jeg på seiltur med to av dem. Mannlige venner er bra venner for meg.
Jeg har mange menn i livet som er viktige for meg. Jeg vil ikke blande Poden inn i dette, for det er en egen sak med ham.
Men den aller viktigste mannen i mitt liv er min far. Jeg elsker ham uforbeholdent og barnlig. Jeg ser opp til ham og lytter når han prater. Jeg beundrer kunnskapsnivået hans, og jeg ser grenseløst opp til holdninger og verdier han forfekter. Han lærer meg stadig nye saker, og han skjønner ting i livet mitt som ikke alltid de andre skjønner. Vi er svært nær, selv om vi sjeldent møtes.
Han er ingen god bestefar, og mulig han heller ikke var en bra far. Det er jeg litt usikker på. Men jeg mener likevel at han er en bra far nå og et fantastisk bra menneske.
Hvem som følger etter vil jeg ikke gå inn på. Men jeg har som sagt mange viktige menn i livet mitt.
Mine sønner, som i det minste snart er menn.
Min mann, som er kjæresten min og det beste som har hendt meg. :hjerter: og :mooshmoosh:
Min far, som er min klippe.
Mine brødre, som stadig vekk beviser at blod er tykkere enn vann, og "never go against the family".
Min nærmeste mannlige kollega som kjenner meg bedre enn de fleste og er den tryggeste mannen jeg vet om.
Min forretningspartner, som er evigtålmodig og støttende og en super mentor.
Den eneste vennen jeg har igjen fra da jeg var ungdom, som rett og slett er verdens beste, mest trofaste og vidunderlige fyr.
Og så har jeg to-tre gode mannlige venner, særlig en av dem er viktig i hverdagen min, de andre er litt mer til og fra i perioder, men jeg vet at hvis det er noe spesielt så er de der for meg. Det gjelder også den ene fetteren min, som har en slags storebror-rolle i livet mitt.
Det er mange viktige menn i livet mitt. Klart: Mannen og gutta boys. Pappa, brødrene mine, kompisene mine, noen av fedrene til venner. I tillegg har jeg mange mannlige kollegaer og venner jeg trives veldig godt sammen med - men de er kanskje ikke viktige på samme vis.
Menn er greie å forholde seg til synes jeg, rett og slett
Jeg verken kan eller vil prioritere rekkefølgen (hver til sitt bruk...), men nøyer meg med å si at jeg har mange viktige menn i livet mitt. Ektemann, nær venn/sjef og flere andre nære mannlige venner. Jeg har også en bror som i perioder har vært viktig, men som akkurat nå ikke har noen veldig sentral rolle i livet mitt. Faren min var også en svært viktig person for meg, men han døde for noen år siden.
Jeg tror faktisk ikke jeg har noen kvinner som kan betegnes som viktige i livet mitt.
Sønnene mine, såklart. Eks-mannen min er også viktig for meg, vi snakker sammen hver dag og fungerer langt bedre som venner enn som kjærester. Jeg har også noen kompiser som er veldig flinke til å støtte meg når livet går litt i ball, og de setter jeg veldig høyt. :hjerter:
Brødrene mine er også bra menn, alle fire, men graden av kontakt oss imellom varierer veldig.
Sønnene mine, mannen min og faren min i særstilling. Og så har jeg spesielt en god mannlig venn og en god del gode mannlige kolleger og noen flotte svogre, fettere og en fin stesønn.
Junior og mannen er så klart de viktigste for meg. Pappa og brødrene mine er også kjekke å ha. Brødrene mine er jeg ikke så mye sammen med i hverdagen akkurat og heller ikke de jeg tyr til om jeg har behov for å prate, men om virkelig "shit hits the fan" så er de fabelaktige.
Guttungen på 10 år er såklart viktig, men egne barn kvalifiserer ikke synes jeg :knegg:
Ellers er jeg utrolig glad for å ha faren min, han er en klippe i livet mitt. Vi har et særdeles nært og godt forhold, han er alltid der, uansett hva som skjer.
Jeg har også en veldig god venn i en kompis, som er en tidligere kollega. Han backer meg opp når det trengs, og klarer alltid å få meg til å få tankene på rett plass når jeg sliter. Han er gull verdt.
Det er rett og slett ingen mann som kan komme nært hvor viktig mannen min er for meg, egentlig ingen personer i det hele tatt. Han er mitt et og alt, den jeg støtter meg på, den som løfter meg opp, som gir livet mitt alt det viktigste, inkludert barna. Nei, inngen over og ingen ved siden, rett og slett.
Mannen min, broren min og svigerfar. Mannen min er en fantastisk mann på så mange måter. :hjerter: Broren min står meg veldig, veldig nært, mye mer nært enn mamma. Svigerfar er den faren jeg ikke har. (min far døde da jeg var ung). Nå er svigerfar veldig syk, men vi bruker mye tid sammen. Fine mannen.
Pappa, sønn og mannen min. Nevøene mine og svogeren min.
En av mine mannlige kollegaer, sparringspartner og «søppelbøtte».
Jeg ler ikke med noen så mye som jeg ler sammen med han. Mye galgenhumor.
Jeg har også ett veldig godt forhold til sjefen min, vært min nærmeste overordnede i 16 år.
Mye friske diskusjoner, ironi og latter.
Jeg har ingen mann i mitt liv som jeg kan si er "viktig" for meg. Jeg er singel,barnas far er død (og jeg har bare døtre),broren min har jeg ikke veldig mye kontakt med,og faren min har vært fraværende det meste av livet mitt,selv om vi har funnet hverandre igjen på Facebook og prater litt med hverandre av og til. Den eneste mannen jeg egentlig har i livet mitt,er stefaren min,han hjelper meg med ting jeg ikke fikser selv i huset,ellers har vi ikke et nært forhold.
Jeg setter også stor pris på min far, og min bror, men ingen av dem har en like viktig rolle i mitt liv som min mann. (Også har jeg vel mamma nærmere enn pappa, egentlig)
Min sønn er 4 år, og jeg regner ikke ham som en mann, men selvsagt er begge barna mine veldig viktige deler av mitt liv. Både gutten og jenta.
Tja. De viktigste bør vel være sønnen min og mannen min.
Men noen lovprisingsliste får du ikke om dem.
Pappaen min, derimot, han er en fin fyr han :hjerter:
Det var min pappa:hjerter: (ikke biologiske) Han var veldig viktig i mitt liv fra jeg var 5 år og til han døde for 10 år siden. Vi var virkelig tvillingsjeler og delte også samme humor.
Også selvsagt min mann:hjerter:
Mannen topper det meste. :hjerter: Pappa er også veldig viktig for meg, og har blitt det mer og mer. I tillegg har jeg to-tre gode kamerater som jeg er veldig glad i, men dessverre ikke får sett så mye som jeg skulle ønske akkurat nå. Det gjelder forsåvidt venner generelt. Og så har jeg en veldig fin svigerfar som jeg har blitt kjempeglad i.
Sønnen min er snart en mann :hjerter:
Brødrene mine er viktigste menn i mitt liv. Utrolig glad i de og bestefar. Svigersønn,ene fetteren min og mannen til en venninne følger deretter.
Pappa har en stor plass i hjerte mitt sammen med min kjære lillebror. :hjerter:
Først og fremst selveste Drømmemannen, så klart. Og sønnene mine; den aller skjønneste hvitlugga Lillebror på fire år, og min førstefødte; lange, kranglete, selvsentrerte, snille og kloke Storebror på 17. Og min egentlige storebror, Brodern. Og Pappa. Selv om han døde for 17 år siden var han, og det han var er fremdeles, viktig for meg, kanskje aller viktigst.
Min mann og guttene mine er selvskrevne på listen.
Min avdøde "bessen" er nok den mannen som har vert viktigest i mitt liv hittil. Han var min mannlige rollemodell, venn og gode nabo igjennom hele barndommen. En reservepappa når min far ikke var i livet mitt.
Mannen min er min klippe. Jeg har aldri før følt at noen har gitt meg slik uforbeholden støtte og tiltro.
Pappa er og har alltid vært viktig. Trenger jeg hjelp til en voksen beslutning hvor mannen også er usikker, så spør vi faren min. Men jeg vokste ikke opp med pappa, og det blir forskjell på en du ser hver dag og en du ser annenhver helg.
Bestefar så jeg hver dag i barndommen. Og bestefaren min (som Knerten er kalt opp etter) er av mennene som var med å forme meg. Jeg var bestefars jente og han og jeg var et supert team.
Min eldste er vel ganske snart en mann, og er heldigvis en fyr jeg trives sammen med og setter høyt. Pappa er en klippe i livet mitt, og selv om han alltid har vært viktig for meg merker jeg at han ble enda viktigere for meg etter at mamma døde.
Mannen min.
Andre menn er viktige i livet mitt, som svigerfar, svoger, fetter osv, men det er de jeg nevnte først som betyr mest.
Ikke prioritert rekkefølge: pappa, kjæresten, eksmannen, en kollega, sambo til bestevenninna og favorittkelneren.
Tidligere også en svoger, men han er dessverre ute av livet mitt nå.
Mannen min
Sønnene våre
"Storebroren" min (som jeg egenhendig har adoptert. Jeg adopterer nemlig hvem jeg vil inn i familien min. Ingen spurte meg først, heller. :knegg: )
Mannen min. Han er en fining. Stort sett.
Pappa. Han stiller alltid opp, intet problem er for stort og alt kan fikses. En mann av få ord, men ustyrtelig morsom når han har dagen.
Broren min. Det mest positive mennesket jeg vet om. Jeg kan ikke huske at jeg har sett han sur (sånn på ordentlig, han blir ofte liksomsur) i voksen alder. Morsom. Og Superonkel.
Hm. Jeg vet ikke helt. Pappa og min bror er menn som er viktige i livet mitt, eksen var jo en viktig mann i livet mitt men har jo mistet mesteparten av sin betydning utover det at han er far til mine barn. Ellers har jeg få nære mannlige venner, og om de er viktige i livet mitt nok til å nevnes særskilt det er jeg usikker på.
Ingen andre en den nære familien som er viktig for meg tror jeg. Så da blir det, gutta mine, mannen, min far, min bror, kanskje min svoger og svigerfar også, for om noe skjedde med de, hadde det mest sannsynlig påvirket meg på et vis, selv om enkelte ikke direkte påvirker min hverdag.
I betydningen menn som er viktige fordi jeg er glade i dem og de betyr mye for mitt følelsesmessige ve og vel: sønnen min, mannen min, broren min og pappa.
Sønnen min er viktigst. Så kommer mannen min hakk i hel, dernest pappa, broren min, et par mannlige venner, svigerfar og bestefar. Omtrent i den rekkefølgen.
Men nå ble jeg litt usikker på mitt eget svar. Sønnen min er viktigst i den forstand at han er den jeg tror jeg kunne ofret mest (alt!) for, mens mannen min er min viktigste støttespiller. Så da deler de nok førsteplassen.
Mannen og guttene - vet ikke om jeg kan rangere så det blir 3 på topp.
Deretter tror jeg pappa kommer som en god firer. Farfar har jeg ikke lenger så aktivt forhold til, men han har vært veldig viktig i oppveksten.
Sønnene mine er selvsagt viktigst for meg, men av voksne, så har jeg både pappa, mannen min, broren min, svigerfar... alle er viktige for meg på hver sin måte.
Mannen :hjerter: er desidert viktigst. Hadde det ikke vært for han, så hadde jeg ikke hatt det livet jeg har nå. Våre to sønner :hjerter: kommer på delt andreplass.
er lett å tildelle :tilber:
Har jo en sønn på 2,5år som jeg har hovedomsorgen for. Har tatt meg av han siden dag 1 da han kom til i uke 30 i svangerskapet. og alene fra han var ca 20mnd. Ofret mye for å gi han det han trenger, men slikt er en selvfølge når det er det mest sårbare og fantastiske en har. så lille-Zlatan er viktigst. No questions asked.
Min beste kamerat igjennom 12år. Vi møttes i Finnmark da vi begge bodde der nå bor vi på akseptabel avstand med 20mil sør i landet :digger:
Min biologiske far. alltid litt bekymret for han men han har prøvd så godt han kan :jupp:
Min fosterfar. Han har jo fostrert meg opp mesteparten av mine år. og hatt humoren jeg liker best :)