Om du gjør det slutt med venner i RL, tar du et oppgjør? Forteller hvorfor du avslutter vennskapet?
Og her på FP: Om du avslutter "vennskap" i form av PM-er, treff, bloggtilgang o.l, gir du beskjed om hvorfor vedkommende er "ute"?
Jeg lurer fordi jeg har avsluttet to vennskap der jeg gav klinkende klar beskjed om hvorfor, men budskapet nådde ikke frem. Her på FP har jeg opplevd ymse (ikke meg personlig, men andre jeg kjenner) og lurer på hvor jeg finner datapunktet.
Her på FP regulerer vel alle bloggtilgangen sin som de vil uten å gi beskjed? Har ikke fått beskjed om jeg får eller mister tilgang på blogger i alle fall. :vetikke: IRL har jeg egentlig ikke fått beskjed om avsluttet vennskap annet enn en gang hvor jeg tolker det veldig som tegn på avsluttet vennskap, men ellers har det liksom bare faded bort. Det å fade ut på den måten der, er jo i grunnen et tegn på at dette er noe begge føler, siden ingen tar initiativ til mer kontakt. Jeg har ikke hatt behov for å fortelle noen at jeg avslutter et vennskap.
Muligens litt for sent på kvelden for meg, men hva betydde det siste? :blånn:
Jeg har heldigvis ikke så mange avsluttede vennskap bak meg, på den måten at de bevisst blir "sagt opp" fra min side. Men noen har blir fadet ut av mer begrunnede årsaker enn andre, og da har jeg ikke gjort noe nummer ut av det med å gi beskjed.
Her på FP blir man jo tvunget til å forholde seg til hverandre videre på et eller annet vis, med mindre man blokkerer. For meg hadde det å gi beskjed hengt sammen med hva jeg ønsket å oppnå med det. Og hvilken kontakt man evt. måtte ha i fremtiden (treff og den slags).
Jeg syns ikke det, jeg unngår jo ikke vedkommende. På direkte spørsmål svarer jeg jo. Jeg ville heller ikke løyet og funnet på grunner til å ikke møtes. Det er ikke slik at jeg bytter telefonnummer og nekter å ta telefonen, liksom. Jeg syns det er en viss forskjell på kjæreste og venner.
Jeg har for øvrig aldri avsluttet vennskap hvor det enten ikke har vært gjensidig som en krangel, eller hvor det are har fadet ut.
På FP har jeg sparket ut folk fra bloggen min av ulike grunner, inaktivitet eller uenighet. Men jeg har aldri "slått opp" med noen selv om det er folk jeg etterhvert kanskje ikke liker så godt lenger.
Skjønner. Jeg tror kanskje jeg synes det avhenger litt av hvor nære man har vært hverandre, og hvor mye den andre vet om hva du tenker. Har man hatt en åpenlys krangel, så trengs kanskje ikke så mange forklaringer på hvorfor man trekker seg unna. Er den andre helt uvitende om hvorfor man "sies opp" så kan det jo være greit å gi beskjed, slik at den andre ikke ender opp med å gruble seg i hjel ifht. hva "oppsigelsen" skyldes? :vetikke:
Det avhenger vel litt av hvor sterk "oppsigelsen" er? Hvis jeg bare fader ut, uten noen helt spesiell grunn, så sier jeg sjelden ifra. Dersom det er mer drøye ting som fremprovoserer et brudd så er jeg litt usikker på hva jeg gjør. Jeg har iallfall ikke en enkel fasit jeg følger slavisk.
Jeg har nektet å avgi forklaring til en kjerring en gang, da hun spurte. Vi hadde først fadet ut, jeg bevisst, hun er jeg litt usikker på hva gjorde (interesserer meg ikke). Og så toppet det seg med en nokså drøy sak (i mine øyne) hvor jeg kuttet tvert i mitt hode. Det tok litt tid før hun skjønte at jeg hadde kuttet, at det ikke bare var en fade ut-greie. Når hun begynte å grave for å få vite gadd jeg ikke avlevere noe som helst annnet enn "Ligg unna. Ikke interessert."
Men med til historien hører det altså til at hun hadde fisket og spurt ut samtlige bekjente og felles venner vi hadde, før hun spurte direkte, i tillegg til at hun gjorde seg uskyldig og uforstående, noe jeg hadde vanskeligheter med å tro på at hun var, all den tid hun gjorde omfattende detektivundersøkelser i nettverket mitt FØR hun spurte direkte. Ja, direkte, vel, på sms da. :snill: :kjevle:
Hadde denne dama spurt tidligere/og meg direkte, kan det faktisk tenkes hun hadde fått en forklaring.
Hvis man ikke har kranglet, ikke har fadet ut, men faktisk bestemmer seg for at dette mennesket ønsker jeg ikke ha tett på livet mitt mer kan det jo hende man oppnår det raskere om man oppgir en grunn, og ber om å få være i fred? Men hvis man har forsøkt å si ifra at det ikke er ønskelig å ha kontakt mer, gitt forklaring, og forklaringen ikke går inn, eller aksepteres, da er jeg litt usikker på hva jeg ville gjort. Jeg kunne fort bli irritert hvis noen ikke respekterte ønsket mitt, iallfall.
Så langt har det vært en uaktuell problemstilling for meg da jeg aldri har følt behovet for å "slå opp" med noen venninne. Jeg har selvsagt vennskap som har "faded ut" gradvis pga at vi har vokst fra hverandre eller andre grunner. Dette har i så fall skjedd på en naturlig måte uten at noen av oss har bevisst avsluttet vennskapet.
I det siste er det til og med slik at jeg har funnet tilbake til en del slike venner som jeg ikke har hatt kontakt med siden feks barne- eller ungdomsskolen, med stor suksess til og med.
Men hvis jeg noen sinne skulle komme i en situasjon hvor jeg faktisk ville tenke at "dette vennskapet er ikke bra for meg", ville jeg nok ha store problemer med å skulle gjøre slutt på vennskapet. Dette bunner jo i personlige opplevelser med mine forhold til forskjellige mennesker jeg har truffet opp gjennom livet. En annen sak er at jeg kanskje BURDE være flinkere til å avslutte "vennskap" innimellom, da jeg har en tendens til å finne meg i for mye kanskje. Men jeg løser det som regel ved heller å være svært selektiv med hvem jeg slipper inn i min indre krets. :nikker:
Hvis en av mine venner plutselig hadde blitt nynazist hadde jeg nok sagt i fra at det var grunnen til at jeg ikke ønsket fortsatt kontakt, altså. Gitt at vedkommende søkte kontakt med meg.
Jeg innbiller meg at måten man velger å gjøre det på også kan ha sammenheng med eget temperament? :gruble:
Hvis noen tråkker for langt over grensene mine, kan jeg faktisk bikke over til at det er lurt for minegen del, å få gitt beskjed om at de bør holde seg på en viss avstand, så jeg ikke brenner de på et bål. Jeg sørger selvfølgelig for at jeg tar størst initiativ til å holde meg unna. (og da mener jeg ikke nødvendigvis i antall cm fra hverandres kropper men at man lar hverandre være i fred i form av passivitet. Jeg har nemlig noen sånne brente broer jeg tilstadighet møter gjennom jobben, og ingen andre utenforstående skal være skadelidende for at jeg har bestemt meg for å brenne en bro.)
Jeg har ikke bevisst kuttet ut venner noe sted, noen har jeg mistet kontakten med. Her inne har jeg vel aldri aktivt kastet noen ut fra bloggen, med mindre jeg oppdager at jeg har mistet tilgang til vedkommendes blogg. Da føles det ugreit at de skal lese min også.
Jeg har i grunnen bare droppet en venn, en kusine, som utleverte meg på åpent nett da jeg ble gravid sist, og fortalte ting der som jeg selv aldri ville ha skrevet på nett. Dette var et forum drevet av ei jeg kjenner, så hun fikk en sms og fjernet innlegget sporenstreks. Det var et Kjære Fibi-innlegg, og jeg ble kald og kvalm da jeg leste alt hun presterte å dele med verden. Hun ringte meg opp, og etter en del "jeg står for det jeg mener" og "jeg har ikke sagt noe som ikke er sant" fra henne sier jeg at poenget ikke var hva hun sa, men hvor hun sa det. Hun kunne tatt det på telefonen eller face to face (hun hadde et problem med at jeg var blitt gravid slik som tingenes tilstand var akkurat da, og syntes det ble "for dumt" som hun sa. :snill: ) Jeg ga henne beskjed om at frem til hun kunne innse hva hun egentlig hadde gjort og be om unnskyldning så hadde vi ikke noe mer å prate om. Har tørrpratet litt med henne i et par familieselskaper etter det, men ikke noe mer.
To gonger har eg "droppa" venner heilt, i begge tilfella var det relativt perifere venner. I det eine tilfellet sa eg klart frå kva det var eg hadde problem med å forhalde meg til, i eit forsøk på å ordne opp, men eg opplevde ikkje at det blei forstått. I det andre tilfellet blei eg lei av ubegrunna anklager og underlege misforståingar og slutta meir eller mindre bare å ta kontakt. Begge tilfellene var som sagt perifere venner, som eg "klarte meg fint utan".
Når det gjeld nærare venner har eg fleire forhold kor eg ikkje har like god og nær kontakt nå som før. Det skuldest i hovudsak at eg ikkje er så flink til å halde kontakt med folk over telefon, når vi bur på ulik kant av landet, og at flytting gjerne har ført til at relasjonar fader ut. Men det blir vel litt utføre tema for tråden, når det viser seg at vi har like god kontakt når vi ein sjeldan gong møtest, likevel.
Jeg har aldri slått opp med venner, men i løpet av årene er det mange som har blitt fadet ut, rett og slett fordi at folk endrer seg, eller flytter og det er ikke alle vennskap som tåler det. Hadde en venn blitt nynazist etc så hadde jeg nok sagt ifra, men foreløpig har ikke det skjedd. :knegg:
På FP rydder jeg i bloggen en og annen gang, men gir ingen beskjed om jeg fjerner noen eller legger til noen.
Jeg har jo hatt mange vennskap som har mer dabbet ut, fordi vi har vokst fra hverandre. Men da har det jo ikke vært noen dramatikk involvert, mer at begge to vel har valgt å bruke mindre og mindre tid på hverandre.
Men før jeg ble gravid første gang var jeg i et miljø som ikke var særlig kompatibelt med å ha barn. Så da valgte jeg å bryte kontakten med mange. Men samtidig var vel ikke de særlig interessert i å være sammen med oss som hadde baby og bare satt hjemme i helgene heller. Så ikke noe dramatikk. Men det var et bevisst valg fra min side.
Alle har vel opplevd at vennskap fader ut over tid. Men jeg har også opplevd både å avslutte vennskap og gi beskjed, og å bli sagt opp med beskjed.
Jeg synes det rareste er mennesker som først er pådrivere i en relasjon og så plutselig uten noe varsel oppfører seg som om du var spedalsk. Uten å gi noen beskjed. Det er veldig frustrerende og noe jeg sliter med å forholde meg til.
Å krenke noen med vilje er en ting, (ikke noe jeg ofte gjør) men å ubevisst krenke noen at oppførselen deres blir så radikalt endret plager meg, og jeg ville gjerne vite hva jeg har gjort. Ikke fordi jeg ønsker omgang med dem, men fordi jeg ikke liker å ikke vite.
For meg kan ikke venner og kjæreste sidestilles i det hel tatt. Er man kjærester, så er man jo definert på en helt unik måte, mens vennskap kan være alt fra bestevenner til barndomsvenner du treffer én gang i året når begge er i hjembygda. I mine øyne er det naturlig at noen vennskap dabber av hva gjelder både kontakt og felles plattform, men så lenge begge viser tilnærmet likt initiativ (eller manglende initiativ) trenger det ikke ligge noe dramatisk i dette, som det er behov for å rydde opp i. Jeg mistet kontakten med ei god venninne for min del først og fremst fordi det aldri kom noe initiativ fra henne, og til slutt ga jeg opp. For en stund tilbake gikk hun ut av et langvarig forhold, og da tok jeg kontakt med henne på e-post. Der forklarte jeg at jeg hadde vært skuffet over hennes manglende interesse for meg og for ungene mine, men at jeg fortsatt var her om hun trengte noen å prate med. Deretter at jeg gjerne så at kontakten ble tatt opp igjen og at hun visste hvor jeg var å finne. Dette ble godt mottatt, og jeg fikk en beklagelse.
En annen gang diskuterte jeg lenge og vel med en venninne, og det endte med at vi ikke klarte å holde på vennskapet vårt. Jeg har likevel bare godt å si om henne i dag, og treffes vi så prater vi sivilisert med hverandre og vel så det. Jeg foretrekker også åpenhet og ærlighet, men tenker at man må veie opp det som eventuelt tynger med faren for at ikke alle vennskap er av en slik karakter at de tåler en trøkk.
Jeg ble nylig utestengt fra en blogg midt i en tråd, uten at hverken jeg eller de andre deltagerne i diskusjonen fikk beskjed. Det syns jeg igrunnen var årsbeste i hersketeknikk.
Jeg har avsluttet noen vennskap, men da har det vært veldig tydelig hvorfor.
Jeg opplevde i forrige uke at ei jeg har hatt kontakt med etter at vi gikk på skole sammen for mange år siden plutselig forsvant fra FB, midt i en meldingsutveksling med planlegging om å møtes i høst, for første gang siden 1999. Jeg vet ikke om hun av andre grunner har slettet seg på FB, eller om hun bare har unfriended og blokkert meg, og jeg har ikke hørt et pip og skjønner ikke hvorfor. :vetikke:
Å plutselig bli utestengt fra blogg eller fjernet fra venteliste på FB har jeg opplevd mange ganger. Jeg antar at manglende forklaring betyr null dramatikk, bare et ønske om distanse.
Jeg har heller ikke gitt noen beskjed om vennskap koker litt bort eller om jeg fjerner noen fra bloggtilgang eller FB. Jeg har en ganske restriktiv liste på FB, og har fjernet endel som jeg ikke kjenner så veldig godt, tidligere kolleger osv. Så den opprinnelige vennelisten min er vel nesten halvert. I bloggen er listen enda kortere, og jeg har vel en teori om å fjerne folk som aldri skriver noe der, selv om det kanskje ikke blir fulgt opp helt konsekvent. Det ligger ingen dramatikk i det, og er neppe noe stort tap for noen. :)
Har aldri avsluttet et vennskap på annen måte enn at vi har flyttet langt fra hverandre og avstanden har gjort sitt til at det har blitt lite kontakt. Kan ikke husket jeg har kranglet noe særlig med venninner siden ungdomsskolen heller. Jeg tror det skulle sittet langt inne å ta en oppgjørssamtale med noen, men det er sikkert mulig i visse hypotetiske tilfeller.
Jepp, dette med tilgang begge veier er en av tingene ser på for tiden. Jeg må rydde litt i bloggtilgangen, jeg har mange på blogglisten min som ikke er aktiv i bloggorama, men som er plassert der fordi vi har hengt sammen på forum i mange år. Men disse er kanskje bare aktiv i Privatsalongen og da synes jeg det er feil at mange (for andre) "ukjente" kan lese hva aktive bloggere mener og evt deler i bloggen min. Og så må jeg rett og slett se over hvem jeg har bloggtilgang til, jeg tror det er mange som skal på min kontaktliste i og med at jeg er på deres.
Jeg har fadet ut en del, men har aktiv slått opp med 2 barndomsvenninnene mine.
Jeg skal ikke kommentere om det er hersketeknikk eller ikke, men om jeg hadde utestengt noen midt i en tråd der vedkommende var aktiv, så hadde det vært fordi jeg hadde blitt veldig lei meg eller såret .
Jeg har også opplevd det og da grubler jeg alltid på hvorfor og om jeg har sagt/gjort noe galt.
Jeg har fjernet noen fra FB pga kontinuerlig spamming av diverse spill. Jeg har jo etterhvert skjønt at jeg kan blokkere for spillet, uten å blokkere brukeren da. :knegg:
Jeg har aldri, heldigvis, hatt grunn for å avslutte et vennskap, men det har jo hendt at vennskap har "fadet ut," at vi har endt opp på ulike steder i både livet og verden, og vennskapet derfor bare har glidd forbi, og så er det hyggelig om vi støter på hverandre, på en litt overflatisk måte, i ettertid. Nærheten er blitt borte. Litt trist, men sånn er livet.
Jeg har ved en anledning gitt en bekjent valget om h*n ville fortsette vennskapet eller ikke. Dette er etter at jeg gjorde noe, som jeg fremdeles mener var riktig, og jeg står 100 % for hva det var jeg gjorde og sa, noe vedkommende fikk beskjed om.
FP-bekjentskaper kan jeg, uten fnugg av anger, kutte uten forklaring, dersom jeg blir lei nok av rasistisk møl og politisk dritt fra personen.
Har aldri avsluttet noe direkte med mennesker IRL. Driver heller ikke med blogger.
På FB sletter jeg de jeg ikke har direkte kontakt med, og sorterer jevnlig. Har ikke med så mye annet å gjøre, enn at jeg verner litt om meg og mitt.
Jeg mistet plutselig bloggtilgang til deg 007 uten at du sa noe....:sparke: Men jeg har full forståelse for at man velger å kutte ned på tilgang til folk man ikke "kjenner" eller kanskje ikke har fellesskapsfølelse til.
Jeg pleier ikke å gi beskjed til noen at jeg tar dem ut fra F.eks FB, for da er det som regel mennesker som det er så lenge siden jeg har hatt kontakt med at det ikke spiller noen rolle. I RL er det sjelden jeg kutter noen ut, da har det vært slik at vennskapet bare sakte men sikkert har glidd ut av seg selv.
Jeg glemmer ut at fp har blogger og aner ikke hvem jeg har tilgang til. Dog har hele verden tilgang til min blogg, men en del vet kanskje ikke at den er min. Ellers gir jeg beskjed om jeg blir lei meg i rl. Og jeg tror ikje jeg har slått opp med venner, men jeg har ikke kapasitet til å pleie alle forhold like godt.
Gjorde du? :sjokk: Ja, der ser du hvor lite kontroll jeg har på tilganger.
Jeg har kuttet og ryddet, men akkurat deg føler jeg at jeg kjenner ganske godt, så du skulle absolutt ikke ut. :sorry:
Nei, jeg er ikke veldig god til å si ifra om sånt. Men nå skal det sies at jeg har mistet kontakt med mange de siste årene uten at det egentlig har vært meningen, sykdom i familien og skjit har gjort at kapasitet til å løfte blikket og ivareta relasjoner har vært på minussiden, sånn ca. Så jeg prøver i det minste å si ifra at det er det som grunnen da. Men det bikker jo fort over i mememe og stakkars meg og bladibla, det også.
:vetikke:
Det er vel egentlig ingen jeg helt reelt har avbrutt noe med sånn med vilje, tror jeg :gruble: eller jo, det er vel det, men det ble naturlig å bare gli fra hverandre så passet det jo bra.
På FP synes jeg det kan være vanskelig fordi jeg kan føle at jeg lsm er så god venn med noen, også er ikke de så god venn med meg - om du skjønner? Og sikkert omvendt. Det har litt med hva folk deler, og hvilken relasjon man tenker at man da har til dem, å gjøre.
Mine avsluttede vennskap har alltid vært en gjensidig utfasing grunnet mangel på felles interesser. Jeg har aldri tatt en bevisst avgjørelse om å kutte ut et vennskap. Jeg har aldri opplevd å få beskjed om at noen ikke vil være min venn lenger heller.
På FP har jeg ingen spesielle brukere som blir kastet ut av bloggen. Uenighet har aldri vært nok til utkastelse, men inaktive brukere har jeg av og til kuttet uten å si fra om det. Jeg har blitt kastet ut av mange blogger selv uten noen begrunnelse og det syns jeg er helt fair, det har heller ikke vært snakk om nære venner. Jeg blir av og til slettet fra vennelister på fb også uten at jeg reflekterer særlig over det. Da er det også alltid snakk om bekjentskaper. Det jeg tenker om bloggtilgang og fb-venner og disse tingene er at det varierer hva man har behov for å dele og at man derfor velger å lukke ute noen brukere om man deler noe man ikke vil at alle skal bruke, men det er klart at om jeg plutselig mistet tilgang til en blogg til noen jeg anså for å være en god venn så ville jeg stusset og lurt på hvorfor. Jeg har også meldt meg ut av en gruppe og gitt begrunnelse fordi jeg syns det bar mest fair overfor venner i den gruppen.
Veldig langt telefoninnlegg så dere får nesten tolke selv. :p
Hm. Jeg er ikke så veldig bevisst på sånne ting, men det er klart at det har hendt at mitt tillitsnivå eller hvor nær jeg ønsker å være har justert seg utifra hva jeg erfarer. Etter en heller kjip opplevelse der noen jeg trodde jeg hadde et vennskap med var villige til å rive meg i fillebiter fordi vedkommende ville ha noe jeg hadde, har jeg muligens blitt litt vanskeligere å komme innpå. Det handler ikke om det man hadde og som man mistet. Det kunne jeg godt ha gitt bort. Men det å være så lite verdt at man fint kunne ofres på den måten... Eller hvor dum man føler seg når man trodde noen var der fordi de syntes man var en ok person... Ouch!
Altså tror jeg at jeg, til tross for at jeg generelt sett er ganske åpen, er litt vanskelig å komme innpå. Det skal MYE til før jeg føler at jeg "hviler trygt" i et vennskap igjen. På den positive siden; jeg ser at selv om nye vennskap tar tid med meg, så virker det som om jeg på et eller annet vis omgås folk av et helt annet kaliber nå. Jeg rygger unna visse ting, lar meg ikke imponere så lett av andre ting og vips så er det lettere å få øye på kvalitetsfolk.
Men altså: Jeg innbiller meg at det siles såpass grundig i forkant at det er lite behov for å "slå opp" dersom noen først har blitt venner. Blant mer perifere venner og bekjente er det muligens noe annet, men da har det aldri vært sånn at det har vært behov for å gjøre noen sak utav det.
RL har jeg vel aldri tvert "slått opp" med venner, men jeg har hatt vennskap der jeg har vært lite tilgjengelig og ønsket mindre kontakt enn den andre parten. De vennskapene har gradvis dødd ut, og jeg synes det har vært like greit.
På FB har jeg så mange venner at jeg ikke helt har oversikten over hvem som kutter meg ut og ikke, men jeg vet vel om et par som nok har slettet meg som FB-venn. Så vidt jeg vet, har jeg ikke noe uoppgjort med disse personene, og regner bare med at de har kuttet ut "venner" som de ikke har noe særlig omgang med. Uansett- helt greit for meg. Jeg spør ikke om tilgang på blogger på FP, mest fordi jeg ikke er superinteressert, men også fordi jeg ikke vil sette folk i en ubehagelig situasjon ved å måtte si nei til meg. :knegg: Jeg har selvinnsikt og skjønner at jeg er for lite rund i kantene til at jeg er velkommen gjest i alles blogger. Til nå vet jeg bare om en blogg der jeg hadde tilgang, men ikke har lenger- aner ikke hvorfor, og har heller ikke spurt. Regner med at vedkommende har sine grunner.
Jeg tror aldri at jeg bevisst har droppet venner, hverken i RL eller her inne. Der er selvfølgelig noen venner som "fader" vekk etterhvert. Vi er alle travle og noen prioriterer man mer enn andre. Venner som gang på gang takker nei til invitasjoner eller initiativ, uten å komme med forslag til andre tider eller andre ting de slutter jeg etterhvert å invitere. Men da mener jeg at det er de som velger bort meg, ikke omvendt. ;)
Jeg har en gang droppet kontakt med en slektning i et år fordi hun gjorde noe som jeg hadde store problemer med å godta. Men jeg skal innrømme at jeg aldri konfronterte henne med det. Jeg bare droppet kontakten i en periode og så tok vi den langsomt opp igjen da jeg hadde lagt det bak meg.
Jeg har vel forsåvidt fadet ut et par stykker det siste året, men det er mest med responsen jeg får tilbake. Blir for dumt når jeg må dra vennskapet hele tiden og hele tiden må respondere på meldinger som; skal vi finne på noe til uka, og jeg sier ja, hvor så hun ikke tar kontakt... Orker ikke slikt, selv om jeg gjerne skulle beholdt vennskapet, men blir jo usikker på hva hun mener med det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
