Jeg vet ikke. Jeg er veldig ambivalent akkurat nå. Jeg tror at det vil være aldeles grusomt og se den, men samtidig tenker jeg at det er en viktig film som bør sees.
Hadde ikke hørt om den før denne tråden. Jeg har ikke skrupler av noe slag med å se den, men vet ikke om det blir til at jeg gjør det, får se. Skal i hvert fall ikke se den på kino, for jeg går såpass sjelden på kino at jeg sparer kinoturene til filmer jeg har ordentlig lyst å se.
Det er vel ikke annet enn at den setter fokus på at Norge er et land med høy forekomst av kvinnemishandling. Som jo i og for seg er en ganske viktig ting å ha fokus på.
Jeg ser helst popcornvennlige filmer på kino, men kommer nok til å leie den fra biblioteket en gang i fremtiden. Kjøper den ikke, tror ikke jeg har lyst til å se den mer enn en gang.
Usikker. Tviler. Tidligere så jeg bare "lette, lykkelige filmer". Jeg brukte film som ren underholdning, men har i det senere begynt å se litt bredere på film. Men denne tror jeg er for kraftig for meg ...
Gode historier skaper alltid refleksjon, gjør de ikke? Jeg tviler på om det er et "budskap" som sådan i filmen, mer at den kan inneholde elementer som gjør at man ser ting fra en annen synsvinkel. Feks at man får en tanke om at man bør tørre å ta opp samlivsvold (aner ikke om det er et ord, jeg bare diktet det opp nå) hvis man mistenker at folk er utsatt for det.
Den handler jo om de 90 minuttene før kvinner blir drept av mannen/samboeren sin, noe som dessverre er litt for vanlig til at vi bare kan overse det. I Norge er det svært mange kvinner som blir mishandlet i hjemmet sitt. Denne filmen setter et fokus på dette problemet, får det fram i lyset.
Jeg har jo ikke sett den, så det er vanskelig å svare på. Men sånn generelt i forhold til tematikken tenker jeg at det er viktig å få frem noe om at vold i nære relasjoner kan ramme hvem som helst. At det aldri er greit. At mennene - og i blant kvinnene - som utøver vold mot partner ikke nødvendigvis lyser ondskap når du går forbi dem på gaten. At man bør være flinkere til å spørre, enten man er fastlege eller venn. Noe om mekanismene, det at grensene flyttes på en så subtil måte at man gjerne må ristes mentalt både grundig og lenge for å se det selv.
Ja, og at "æresdrap" (tøysebegrep forøvrig) ikke bare er noe de driver med i Pakistan.
Det kommer helt an på hvilke kritikker den får. Jeg har alltid lyst til å se en genuint god film, men jeg ser ikke en film kun for å sjokkeres på en slik måte at alt man sitter igjen med er vemmelse og ubehag. Old Boy var en slik film, jeg angrer virkelig på at jeg så den og har ikke lyst til å gjøre samme tabben på nytt.
Dette er viktig.
Det er lite som får meg så sur som når folk står frem på andres vegne og sier ting som "ikke snakk om at denne personen har gjort dette. Jeg kjenner vedkommende."
Joda. Man kan godt kjenne folk, men dette vil man antagelig ikke vite likevel. De aller fleste av oss kjenner en eller flere familier der vold og/eller rus er et tema. De fleste av oss vet ikke om hvilke disse familiene er. Men med en statistikk som sier at åtte prosent av alle norske barn lever med familievold så sier det seg selv - de aller fleste kjenner noen.
Jeg orket ikke klikke på traileren, derfor måtte jeg spørre om det var familievold som var tematikken, eller om det bare var en film med mye vold. Jeg har vært på en del seminarer om familievold og de filmene som blir vist der setter meg ut i ukevis. Viktig tema, absolutt.
Jeg kommer nok til å se den, men ikke på kino. Mannen ser helst ikke norske filmer, og det er ikke akkurat "venninnekosekveldfilm", så jeg ender vel opp med å se den på DVD en kveld jeg er alene hjemme.
Har lyst siden dette er et viktig tema å sette på dagorden.
Har ikke lyst siden det er grov vold/mishandling og ikke minst voldtekt i den. Pleier å måtte lukke øynene og holde meg for ørene når slikt vises på film :nemlig:
Det var flere som reiste seg og gikk fra salen når den ble vist i Toronto...
Er det noen som har sett den? Jeg har, og den var et knyttneveslag i magen, ja. Det var imidlertid ikke Aksel Hennies rollefigurs historie som gjorde mest inntrykk, selv om det var tøft å se all den grafiske volden. Og selv om jeg holdt på å gå med en gang jeg skjønte at det var en baby med i dette skrekkscenariet. Men merkelig nok var det de sekvensene hvor de tilsynelatende fungerte "normalt" som var mest ubehagelig å se på. Hvordan hun tilforlatelig og hensynsfullt møtte ham i hans keitete forkvaklede omsorg for henne. Husker du ikke at han nettopp grisebanket deg, liksom? Twilight Zone :what: Der fikk vi et bittelite innblikk i den skakkjørte dynamikken i et parforhold preget av makt og vold.
Men altså, Pia Tjelta og Mads Ousdal-storyen; den etterlot meg lamslått i kinostolen. Den gjorde vondt. Lenge. Rammen rundt var jo så gjenkjennelig, om enn stadig mer urovekkende. En snikende, desperat uro som bare gradvis mørkla alle hverdagssituasjonene med lekende, hoiende, kranglende barn som fløy inn og ut av nabohagene. Og selv om jeg visste at noe dramatisk skulle skje, så jeg det ikke komme i det hele tatt. Det var bare ... fælt. :(
Ja, det var absolutt en forferdelig og troverdig historie. Den bare var litt, hm, ja, annerledes i tematikken, sammenlignet med de andre to som var mer preget av vold og råskap. Den var nesten sin egen film i filmen, syntes jeg.
Jeg har sett den. En film som grep meg veldig sterkt i alle tre historiene.
Jeg skal ikke uttale meg om nødvendigheten av en slik film, men den var gripende og vond.