Når jeg var gift var ALT felles, enten det var min eller hans overtid eller bonus.
Det var veldig fint å vite at VI hadde fått litt ekstra. :hjerter:
Jeg ser for meg at dersom det forholdet jeg er i nå hadde endt i samboerskap, så hadde ikke økonomien fungert så felles, og det er noe jeg strever med å godta kjenner jeg. Så vi blir nok ikke samboere. :knegg:
I den settingen som er beskrevet i hovedinnleggeg hadde bonus gått til fellesen (evt. til ektefelle som fikk "ødelagt" en feriedag). Når jeg jobber mye i perioder faller det meste hjemme på mannen og da pleier pengene gå i felleskasse pluss at han gjerne får noe ekstra av meg.
Med små unger blir det rart å tenke at det er den som har vært på jobb som har gjort en ekstra innsats og fortjener påskjønnelse synes jeg. Uten små barn blir det annerledes. (Og selvfølgelig forventer man ikke noe i retur. Hallo, er det ikke retur nok at den andre har vært hjemme mutters alene uten avlastning med hus og hjem?)
I sommer jobbet jeg to uker på sommerskole mens mannen latet seg (lærerpar). Selv om vi har relativt felles økonomi regner jeg de pengene som litt mer mine. :nemlig:
Jeg fikk akkurat seks tusen kroner for ekstra innsats på fritiden som kommer jobben til gode. (Og gjett hva - jeg er lærer, og det var ikke vikartimer jeg fikk betalt for. :-D ) Fordi vi hadde overforbrukt litt penger i sommer gikk alt i felleskassa - og borte ble de. Ellers så har det vært dårlig med bonuser i de jobbene vi har hatt - men ekstra penger, uansett hvor de har kommet fra, har gått i felleskassa. Alltid. Det er dog jeg som foretar de fleste kjøpene som ikke skjer på kiwi her i huset, så det hender at jeg kjøper meg noe ekstra når jeg syns jeg fortjener det - eller kjøper noe ekstra til noen andre i huset.
Jeg har bonusavtale på jobb, men vi har ikke fått bonus særlig ofte. Sist tror jeg den var på 5000 - den gikk til eget forbruk. Mannen har og hatt bonus i samme karakter - han har og brukt de selv. Har bonusene vært større (jeg fikk 25' ett år) så går det til noe felles. Ikke i felleskassa, men til felles opplevelser.
Vi har dog ikke felles økonomi - men ganske lik inntekt.
Jeg får ikke bonus og stort sett ikke betalt overtid, men mannen får bonus hver måned som går inn i fellespotten. Vi har separate lønnskontoer, så strengt tatt kan vi gjøre som vi vil med det som ikke går inn på regnings- eller sparekonto (faste trekk), men nå som vi har kjøpt hus og har mange utgifter vil det være veldig unaturlig å bruke store summer på noe som ikke er til fellesskapet.
Begge har jobbet for at den ekstra inntekten skulle bli mulig = begge får ekstra inntekt.
Vi har ikke bonusgreier, men vakansvakter som både gir en god ekstrainntekt, og som påfører den andre mye ekstraarbeid på hjemmefronten.
Jeg tar dette som en selvfølge,
men ser annerledes på gaver og arv. Mannen arvet en større sum penger for et par år siden og jeg så på pengene som hans. Jeg får noen penger av foreldrene mine fra tid til annen og de ser jeg på som mine. (selv om det nok har hendt at de har gått i det store Rema1000-sluket likevel)
Jeg hadde helt klart sett annerledes på det hvis det var slik at begge hadde hatt mulighet til å tjene (ekstra) penger, men bare én kan gjøre det om gangen fordi den andre må passe barn.
Hos oss er det leveranse over tid som gir bonus, som sagt, i tillegg til andre faktorer som egentlig ingen har kontroll over.
På samme måte lar jeg med stoisk ro være å tippe lotto hver uke. Hvis mannen vinner, er det hans penger. Jeg holder ikke pusten, og bruker hundrelappen min hver 5. uke på helt andre ting. Jeg leder.
Ja, det er jeg enig i. Jeg kan ikke se for meg at jeg ville se på en feriedag hjemme med barn som en ødelagt dag, nei. Dem har jeg da hatt flere av i sommer.
Nei, men jeg tenker at hvis man plutselig og på kort varsel må jobbe en dag i ferien, så har man kanskje lagt andre planer. Enten at hele familien skulle gjøre noe sammen, eller at mannen må avbryte sine planer som kanskje ikke inkluderte barna i utgangspunktet.
Jeg har perioder det jeg må jobbe kvelder og helger på kort varsel, jeg føler at det til dels er en belastning for hele familien. Ikke fordi det er så synd på mannen som må være sammen med barnet sitt, men fordi det gir en uforutsigbarhet på fritiden for oss alle. Det gjør at at vi ikke alltid kan legge så mye planer eller at vi noen ganger må avbryte på kort varsel. Så jeg tenker at den overtiden jeg tjener ekstra i de periodene skal komme hele familien til gode, som en kompensasjon til at alle må være fleksible i andre perioder.
Hvis mannen min plutselig måtte jobbe en dag mens vi var på ferie, enten det nå var med eller uten barn, så ville jeg i alle fall synes det var et kraftig inngrep i min ferie (i tillegg til at det stjal en av hans feriedager). Både i forhold til tid og penger synes jeg å "miste" en hel dag i ferien er en ganske stor kostnad, som på enkelte tidspunkter kunne forstyrret mye vi egentlig hadde planlagt å gjøre. Selv om det er hyggelig å ha ferie alene sammen med sønnen min.
At jeg hadde fått ødelagt en feriedag om jeg hadde måtte jobbe en dag i ferien, mens jeg definitivt hadde hatt en feriedag om jeg hadde vært med ungene. Men for all del, jeg forstår at andre føler det annerledes.
Hadde mannen måtte jobbe en av de ytterst få feriedagene vi har, så hadde det blitt både gråt og tragedie. Da skulle det stått om liv og dagen ville definitivt vært ødelagt for hele familien.
Nei, problemer med å være alene med mine har ikke jeg heller, men det å være alene med alle fire og sørge for at de har en bra dag + et hus som ikke renner over er vesentlig mer slitsomt enn en dag på jobb synes jeg. Ikke mindre givende, men mer slitsomt.
Og det er definitivt et inngrep i min ferie om mannen må jobbe helt plutselig. Det har skjedd flere ganger og det ødelegger en hel dag. Ikke fordi jeg ikke har ferie sammen med ungene mine, men fordi det er stor forskjell på å ha en uplanlagt dag sammen med ungene og vente på at mannen (kanskje) blir ferdig snart og å ha en planlagt feriedag med hele familien. Jeg kan for eksempel ikke dra og bade med ungene alene.
Jeg satte meg faktisk ende ned og gråt ganske mye da den jævla sola plutselig fant det for godt å dukke opp når vi hadde planlagt ferie. Det betød nemlig utsettelse og fire veldig triste unger. Men vi fikk inn høyet.
Det har skjedd meg flere ganger også at mannen må jobbe i ferier. Ikke når vi har vært i utlandet riktignok. Det er selvfølgelig irriterende og kjedelig, men jeg kan helt fint ha en bra dag likevel med ungene. Da jeg hadde tre fra 0-7 gjorde jeg veldig mye alene med dem, inkludert bading. Men jeg skjønner at andre antall barn og alderssammensetninger kan gjøre det vanskelige.
Eksempelet til HI har funnet sted i vår heim, opptil flere ganger. Og nå har jeg selv vakt et par uker fremover så det legger jo en ekstra byrde på den andre parneren.
Vi har ikke felles økonomi men vi har felles regningskonto slik at vi betaler en fast sum inn hver måned. Så i vårt tilfelle ble bonus/overtidsbetalingen beholdt av den som fikk den inn på konto. Sparepotten ble så brukt til å kjøpe ny bil i fjor, så bonuspengene ble felles til slutt okke som.
Og jeg føler at dersom ferien planene avbrytes så blir dagen anderledes og ikke like mye ferie som ellers, spesielt siden vi må dele opp ferien vår slik at felles feriedager er et høyt verdsatt gode. Og den tiden man mister er svært savnet, for hverdagen er hektisk.
Enig med deg. I min familiekonstellasjon (hvor Mannen i mitt liv ikke er barnas far) er det den som får en dag fri med barna (mine barn) som har trukket vinnerloddet.
Du er tøff. Jeg tør ikke bade med mine små. Dvs jeg kan bade enten med de store eller med de små hvis vi snakker utendørs, i basseng utgår de to små samtidig. Hvordan greier du å bade med 3 unger under 7 år? :gruble:
Jeg vet jo egentlig alt om det der. Jeg er vokst opp på gård selv. Foreldrene mine prøvde å gjøre det til noe positivt. "Blåtur" liksom. Styrt av slåttonna. Funket ikke veldig godt. ;)
Mine er ikke 0-7 nå, da. :) Men jeg gikk på stranden med baby, fireåring og nesten-åtteåring mange ganger. Liten, oversiktlig og passe langgrunn strand, og unger som skjønte at de måtte holde seg innenfor reglementet. Jeg vasset uti med dem mens jeg holdt babyen, eller satt på stranda og passet på - noen ganger sov han i vogna. Jeg har ganske stort kontrollbehov når jeg passer barn, og særlig ved vann og trafikk. Så jeg hadde ikke gjort det hvis jeg ikke hadde hatt kontroll.
Barnebassenget i vår lokale svømmehall er i ståhøyde for selv de minste, og både jeg og mannen har hatt med alle tre alene siden minsten var vel året. Det er i grunnen garderoben som var mest stress. Nå er det selvsagt null problem å dra noe sted med alle tre.
Jeg kan i grunnen ikke komme på noe jeg ikke ville gjøre med barna om jeg var alene med dem?
Hm jo, jeg kunne gjort det der. Hovedgrunnen til at jeg ikke gjør det er at jeg synes det er så slitsomt at det ikke blir hyggelig nesten. Og så er vannet kaldt.
Det var pirbadet jeg tenkte på som utgår for meg med baby og treåring. Men det kunne kanskje funke med flytegreier på treåringen. Kanskje.
Jeg har bare to, men det er fortsatt ikke noe jeg ikke kunne gjort alene med de, bortsett fra å følge gjennom mannegarderober i svømmehaller her i Oslo.
Teltturer og storhandling på IKEA og slikt er virkelig ikke noe problem. Og på ferie? Bare stas.
Mine er ikke så godt vant. De bryr seg ikke om vannet har is på toppen. :knegg:
Når jeg tenker meg om kunne jeg godt ha gått på stranden med dem nå, det var verre da jeg hadde en liten og to halvstore som trodde de var verdensmestre. Plutselig så du dem runde svaberget på full fart utover. :skremt: Nå kan de svømme mer skikkelig og er bedre til risikovurderinger.
I utgangspunktet så har jeg og samboer en avtale om at vi begge betaler inn til felleskassen og resten disponerer vi fritt. Det vil egentlig bety at en bonus jeg hadde fått hadde tilhørt meg.:D Men nå kommer det jo an på hvor mye det er da, hadde det vært en fin liten slump så hadde jeg nok prioritert å brukt noe av det på boligen vår.
Men nå pga samboer har redusert inntekt for tiden så må jeg bidra mer og bonusen hadde nok gått inn til fellesen.
Om jeg øker på med et par-tre unger så begynner det å bli litt mindre avslappende, da. Satt et par ganger forrige uke og skuet utover bassenget og talte 1-2-3-4-5-6. 1-2-3-4-5-6 :knegg:
Lærere: Sensorering må jo være eksempel på sånn type ekstraarbeid som det er snakk om her. Det er frivillig (mer eller mindre ) enormt tidkrevende når det står på (den andre parten må virkelig trå til mer enn han/hun pleier de ukene) og man får utbetalt en pen sum (ikke tenk på timelønnen, ikke tenk på timelønnen :knegg: ) når man er ferdig. Jeg kunne aldri vært sensor hvis jeg var alenemor (selv om jeg tror jeg vet om FP-ere som er det også :inponert: ) og føler at mannen og jeg sammen har klart å bidra til at de ekstra pengene kommer inn på kontoen. :nemlig:
Å være alene med tre barn mellom ett og seks går lett som en plett for naboen - not so much i dette huset. Både mannen og jeg trekker pusten litt før vi står opp når en av oss skal være alene med alle en hel dag. Det vil si, nå nærmer den eldste seg sju, og mye har roet seg. Men barnekonstellasjonen er så totalt annerledes i de to familiene. Vi har barn som klatrer på bare veggen, som holder så stor fart på sparkesykkelen at man må sykle for å ha sjans til å følge, and so on. Vi har gutter som ikke sjekker hvor høy kanten er, utfor skal man uansett, så høyden improviseres.
De har barn som går av sykkelen i nedoverbakker. Som holder på med rollelek i timesvis, inne og ute, som deler på tre fargeblyanter i tre kvarter. Forskjellen var åpenbar da de eldste var ett år - gi deres jente en eplebit og en musikkvideo, så satt hun der i en time. Min hadde ikke aktivisert sittemusklene så langt i livet. Det er forskjell.
Dermed er det for oss helt åpenbart at resultatet av en dag der vi har planlagt å være alle, men som ryker til jobb, skal komme alle til gode - gjerne litt ekstra til den som både fikk gleden og arbeidet med å være med barna.
Ja, mannen pleier å stille som sensor, og så frigjør jeg tid til sensorarbeid ved å ta en større del av familiearbeidet i sensorperioden. Det hadde vært uaktuelt for meg å stille opp med dobbelt innsats hjemme hvis pengene skulle være mannens lekepenger. Felles innsats--> felles fortjeneste.
Nei, jeg får definitivt ikke ødelagt en feridag av å være alene med ungene. Men jeg synes at når mannen hadde vakt 24/7, og kunne risikere å jobbe når som helst så er jeg en del "av pakken" for at han skal kunne jobbe. Og da er det ikke snakk om at jeg går på stranda med ungene mens han jobber. Det er snakk om at jeg må gjøre mye mer av husarbeidet, går på foreldremøter, stiller på dugnader, kjøring til fritidsaktiviteter + at jeg kanskje må si fra meg noe arbeid på min jobb og gi avkall på enkelte fritidsaktiviteter.
Mens når jeg jobber overtid så jobber jeg faktisk om natta mens de andre sover, i all hovedsak. Jeg føler ikke at jeg belaster familien ekstra med det i det hele tatt.
Da ferien min måtte avbrytes og de ettermiddagene jeg sitter, så belastes familien min. Men normen er altså at de ikke belastes. Tvert om - har jeg jobbet natt så er jeg familiens eiendom fra jeg våkner neste dag. Typisk i titiden. Normalt ville jeg jo vært på kontoret til fem.
Det er overhodet ikke noe problem å ha feriedag alene sammen med mine unger. Men jeg må innrømme at når vi skal være 4 stykker sammen i ferien, så liker jeg at mannen min også kan delta. Ikke så mye fordi jeg trenger hjelpen med ungene, men fordi jeg vil være sammen med ham i ferien min. Hvis mye av min ferie går med på at han må jobbe, så blir det ikke en like fin ferie for meg.
Jeg har hatt perioder der dette har vært en aktuell problemstilling. I de tilfellene (der min overtidsjobbing gikk utover LøveMannen/LilleVenn), har deler av bonus/overtidsbetaling selvsagt kommet dem også til gode.
Dersom ekstra arbeid kun går utover meg selv, så kan jeg godt finne på å bruke alt på meg selv;)
Vi har ikke felles økonomi, så sånn sett er det ikke naturlig at ekstra penger går inn i fellespotten.
Når man har lagt planer sammen som en hel familie, så blir det jo et stort inngrep i ferien ja. Jeg har ikke problemer med å være alene med ungene mine, men fullstendig uplanlagt heldagsopplegg med en snart to åring som er høyt og lavt, og har null hemninger, og en femåring som kjeder seg bare han må sitte rolig i 2 min .. ja da blir det en utfordring. Det går jo, man får det til, men det blir en slitsom dag.
Jeg tenker som Tjorven. Det er hyggelig å være sammen med jentene. Men det er enda hyggeligere når vi er sammen alle fire. Jeg føler at jeg ofrer noe når han bruker en helg på å jobbe. (og det får han også beskjed om. :flau:)
Ellers syns jeg også at hverdag med henting og bringing og hjemmeplikter og lekser kan være hektisk om man er mye alene med det. Men på ferie, da koser vi oss uansett hvor mange eller få vi er, egentlig. Vi GJØR liksom ikke så mye - bader eller soler oss eller leser bøker eller graver i sanden, liksom. Litt mindre tid til lesing for den voksne som er igjen når det bare er en som kan være med på ballspill eller kortspill eller høytlesning, så klart, men jeg syns jo ikke at EN dag uten å komme noen vei i boken min gjør så mye, akkurat.
Jeg er mest på linje med Tjorven i dette - jeg synes ikke det ville være noe stas hvis vi var på ferie sammen og mannen plutselig måtte jobbe en hel dag, eller for den del hvis han plutselig ble syk en hel dag. (Og var det på en forholdsvis dyr utenlandstur med planlagte aktiviteter eller turer som vi dermed måtte avlyse, ville jeg se på det som en kostnad/verdisenking, ikke bare som "synd du ikke fikk vært med".) Og som Blå synes jeg det går ut over meg også når mannen jobber i helgen, eller hver kveld, for den del.
Jeg synes selvsagt ikke mannen min burde betale meg for at jeg ikke fikk være sammen med ham en dag, men dersom han fikk ekstra penger for dette, synes jeg på ingen måte det er selvsagt at det skulle holdes utenfor vår vanlige felles økonomi og regnes som hans private penger. Har man vanligvis helt eller delvis separate penger, kan jeg skjønne at man ser annerledes på det.
Å være alene sammen med sønnen min ser jeg derimot ikke på som en ulempe, og i alle fall ikke på ferie. Jeg har vært alene på ferie sammen med ham flere ganger (både fordi mannen ikke kunne ta seg fri den aktuelle perioden og fordi mannen min var der, men var syk på hotellrommet), og det i seg selv er bare hyggelig.
Egentlig så er jeg vant til at mannen må jobbe titt og ofte når han har fri/ferie,men sånn er det når man er ansatt i eget firma, bare er to ansatte hvor en har det tekniske og den andre det administrative. Skjer det noe så er det bare å logge seg på og fikse det. Det kan ta 10 minutter og det kan ta resten av dagen alt etter hvor stort problemet er.
Jeg svarte bare på spørsmålet, hypotetisk eller ikke. Ingen av oss har bonus, ingen av oss har overtidsbetalt heller. Mannen min reiser mye, og han får kun vanlig lønn uansett. De timene han mister med oss ved for eksempel å sitte på et hotellrom eller en flyplass i Tyskland, får vi ikke noe for. Så jeg tror ikke jeg skal begynne å fakturer det altså. :knegg:
Jeg svarte hypotetisk på spørsmålet, det er ingen av oss som får bonus. Vi har felles økonomi, og alt går i fellespotten. Dersom mannen min hadde forventet å beholde lønn for ekstrajobbing helt for seg selv hadde jeg blitt himmelfallen, for å si det mildt.
Min mann hadde en lei tendens til jobbe mye mer enn planlagt, og det har skjedd mer enn en gang at feriedager har blitt tilbragt "sammen", men han har sittet i tlf halve tiden.
Det ødelegger mye for stemningen, og nei, jeg føler ikke vi har hatt en fin feriedag sammen når han er fraværende så mye av tiden.
Nå får han ikke like store bonuser lengre, men han har heldigvis aldri tenkt annet enn at ekstra penger skal gå til noe vi som familie trenger. Samme med meg- om jeg har fått ekstrapenger eller forskudd på arv eller sånt så har det vært helt naturlig å putte det i fellespott, og kanskje unnet oss noe vi sjeldent tar oss råd til.
Ja, om vi er på ferie sammen, så vil jeg mene at alles feriedag blir ødelagt av at den ene av oss må jobbe. Jeg er vant til at vi alltid er to og for meg ville det da være pes å være alene med barna, på ferie. Hadde det vært sånn at jeg pleide finne på ting alen med dem (type reise bort eller sånt), er det mye mulig jeg hadde sett anderledes på det, men det er jeg altså ikke.
Nå er det vanligvis meg som må jobbe ekstra, men jeg vet jo at mannen da får ekstra jobb med hus og barn, og dermed føler jeg han gjør sånn at jeg kan jobbe så mye som jeg må/vil, og da skal selvfølgelig ekstra penger som genereres av dette gå til felleskassen.
Vi har alltid vært det. Jeg sier ikke at vi MÅ være det, og om den ene er syk eller må jobbe, så kan den andre fint finne på å gjøre noe med barna, men vi foretrekker å være sammen alle sammen.
Vi får aldri bonus, men skulle det komme litt ekstra på kontoen
i form av etterbetaling av lønnsøkelse eller overtidsbetsling(noe som ikke utgjør kjempe masse),
går det som oftest til ungene eller ekstra i feriepotten.
Eg trur vi som er aleineforeldre kan underskrive på at en ikkje må det på nokon som helst måte. Eg har i alle fall hatt med mine aleine på feriar, bilferiar, svømmehallen, fotballkamper, opplevelsesparkar, badestranda, fjellturar og så videre i massevis. Vi har til og med hatt heimeferie i to veker. Det er jo hektisk, men eg trur det har veldig mykje med vane og forventingar å gjere.
Jeg har alltid trivdes med å gjøre ting alene sammen med barna. Selvfølgelig ikke bare det, men det er da virkelig hyggelig det også. Det høres leit ut at en dag alene med barna er en "ødelagt dag".
Jeg får heller ikke bonus men svarte på hvordfan det hadde vøært om vi hadde hatt det.
Om vi er på ferie og mannen må jobbe, så hadde nok litt av dagen blitt ødelagt, men det er fordi jeg har en kropp som ikke fungerer som den skal, før den sluttet å fungere var det helt greit å være alene med poden.
Det er vel ikke så veldig rart at det er forskjell på "torsdag i neste uke må jeg inn på kontoret igjen, så da er du alene, da kan du ta bilen og dra til stranden, kanskje?" og "svarte, ja, jeg vet vi sitter i en leilighet i Barcelona og det var meningen at vi skulle fly videre til fænsi fantastisk sted, men jeg må jobbe i dag likevel - vet ikke hvor lenge, kanskje en time, kanskje hele dagen, du får bare ta med deg ungene ut og finne på noe selv om de er 1, 3, 6 og 9 og litt halvsyke og det er 40 grader ute - jeg må ha det stille her for jeg sitter i TC med Tokyo."
Når mannen min jobbar ekstra så går pengane inn i familiepotten. Han veit at det blir meirarbeid for meg og at me ikkje kjem oss nokon plass ( han tar bilen ) og han tapar kvalitetstid saman med ungane sjølv. Så derfor går pengane tilbake til familien.
Samme her. Nå har jo min yngste ekstra behov som gjør han mer krevende, og jeg må forberede meg litt mentalt skal jeg være alene med han. Å være alene med han kan gå greit, men ikke noe jeg vil kalle "ferie" i alle fall, da jeg som regel er helt utslitt etterpå.
Særlig at mannens ekstrautbetalinger ikke skulle kommet oss andre til gode også. :knegg:
De er knyttet til at han er bortreist, gjerne over helg.
Å være alene med ungene, enten det er hverdag eller helg, er ok. Jeg synes det er kjekkest om vi er alle sammen, og det finnes et tak på hvor ofte jeg ville vært villig til å være alene med de, men vi er ikke der nå.
Jeg skjønner godt at det oppleves kjipt om partneren avbryter ferien for å jobbe, men jeg har aldri skjønt meg på friske foreldre som sier at det er så fælt med f.eks planleggingsdager, "for da må de være alene med ungene". Åtte timer alene med egne barn, hvor slitsomt kan det egentlig være?
Veldig slitsomt når man har barn som ikke har normal sosial oppførsel. Å korrigere og korrigere og korrigere i det offentlige rom i time etter time mens folk stirrer ER utmattende.
Jeg har barn som ikke er mer krevende enn vanlig. Likevel synes jeg det er mye mer pes å være alene med dem enn å være sammen hele familien. Bare det å kunne gå på do uten at det hyles og mases utenfor døren, eller få to minutter i fred til å lese avisen eller kunne lage mat uten å ha vesla på hoften hele tiden.
Jeg kjenner at det nok henger sammen med hvor mye søvn man får, sånn til vanlig...
Jeg har vært tobarnsmor i nærmere ett år (og uten å sove særlig bra). Jeg innrømmer mer enn gjerne at det først er nå nylig jeg slutta med å grue meg til å være aleine med begge. Det har muligens enn sammenheng med at mine to ikke har vært spesielt begeistra for hverandre, så svært mye tid går til å avverge blåmerker, bittskader og hva annet de nå måtte få for seg å klemme inn hvert tiende minutt.
Mannen får bonus. Han pleier som oftest å gi litt til meg og bruke resten på noe vi trenger og noe han ønsker seg. I det siste har det vært oppussing av et rom han skal bruke til sin hobby, men det øker jo verdien på vårt felles hus. Om han bruker mesteparten av de pengene på noe han ønsker seg, så synes jeg uansett det er greit. Han bruker ikke mye på seg sjøl ellers, nemlig. Men ja, det er klart en ulempe for meg når han er borte flere dager i strekk i forbindelse med jobb.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.