Som regel blir jeg alltid ganske stum over hvordan folk klarer å rote til økonomien sin, men denne gangen er jeg rett og slett helt sjokkert. Det er en familie med to barn som har en månedlig inntekt på 25 000 kroner, og de har altså klart å pådra seg så mye gjeld (både huslån, hyttelån og forbrukslån) at de har månedlige utgifter på til sammen 67 000 kroner...! Og de ante ikke selv noe som helst om at det var så mye. De trodde at de hadde månedlige låneutgifter på 10 000 kroner, mens det i realiteten var 25 000 kroner (da ikke medregnet alt det som allerede hadde gått til kemneren). :eek:
Jeg klarer bare ikke, selv når jeg legger all velvilje til, å skjønne hvordan noen kan klare å ende opp med så liten kontroll over økonomien. Hvordan kan man ha et forbruk på 67 000 og ikke på et eller annet tidspunkt tenke at "jøss, nå tror jeg kanskje at jeg bruker mer enn de 25 000 kronene vi har disponibelt denne måneden".
Jeg kan jo godt skjønne at folk kan komme i skade for å ha et litt for høyt forbruk ift betalingsevne sånn innimellom, men på dette nivået? :stum:
Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få ut litt sjokk tror jeg. :knegg:
Det er vel ganske nøyaktig på samme måte som noen ender opp med å la kroppen forfalle drastisk, som alkoholikere, stoffmisbrukere og lignende.
Uvettig og sjokkerende for alle som ikke har samme triggerpunkter - ja. Men ganske normalt. Mer normalt enn folk har en tendens til å tro, virker det som. Det er mange mørke historier om privatøkonomi der ute som har gått til helvete, mens fasaden har blitt pusset speilblank.
Ja, jeg skjønner jo at det er sånn EGENTLIG. Det er bare så fjernt fra min egen angst for å havne i gjeldsuføret, at jeg ikke klarer å la være å bli sjokkert likevel. Og tross alt skal de ha kudos fordi de faktisk søker hjelp. :nikker:
Kjenner jeg får vondt i magen bare ved tanken på å skulle havne i et sånt uføre.
Nå viser det seg jo at hun dama er fotograf og rett og slett ikke har helt skjønt sammenhengen mellom kostnader og inntekt. Hun har nok tenkt å ta lave priser ville skaffe flere kunder, men det hjelper jo ikke når hun knapt dekker utgiftene sine med de prisene hun har tatt. Det forklarer jo litt.
Jeg synes denne tråden er et perfekt eksempel på hvorfor jeg hater programmer som det der. Å sitte og akke og offe og "det kunne aldri skjedd meg" mens man har et sjokkert ansiktsuttrykk er rett og slett litt ... tacky.
Jeg er enig med shute og tror at det for de fleste ikke handler om at de ikke ser, men at de ikke vil se. De velger å bare ikke forholde seg til det økonomiske og heller strekke strikken så lenge det går.
Det er jo ren sosialpornografi og utbretting av folks privatliv så det holder. Det stopper ikke ved "se så mange penger de bruker" heller, men både det ene og det andre høyst personlige aspektet brettes ut for all verden.
Jeg er 100% for konseptet Luksusfellen og det at de viser hvordan man kan ta grep om egen økonomi når alt virker håpløst, men jeg syns det kunne vært gjort på en mye mindre invaderende og intimgrafsende måte. Skjønt det ville sikkert ikke vært så interessant for Folk Flest da, for det er jo ingen tvil om at de fleste fascineres av "det kunne aldri skjedd meg"-faktoren.
Ofte syns jeg de som er mest sjokkert over programmet er de som lett kunne havnet der selv. :knegg:
Dere må gjerne synes jeg er tacky, det er dere i deres fulle rett til å mene.
Jeg forbeholder meg dog retten til å la meg sjokkere, eller på annen måte berøres, over ting jeg ser og hører. Jeg føler heller ikke at jeg på noe tidspunkt har sagt at "dette kunne aldri hendt meg", bare at jeg har vanskelig for å klare å se det for meg. Det er to helt forskjellige ting i min verden, men jeg kan jo ta feil selvsagt.
Det er jeg enig i, men jeg synes samtidig norske Luksusfellen er (Var? Lenge siden jeg har sett nå.) fin på den måten at de ikke viste ungene. Av og til fikk man se et bakhode eller et bilde, men ungen var aldri med i programmet. Det er de på den svenske.
Jeg er helt enig. Og er det noe livet har lært meg, så er det at det ligger menneskelige mekanismer bak de fleste (jeg er fristet til å si alle) tragedier. Dermed er det ytterst få av oss (ingen) som virkelig er hevet over noe som helst. Alt er lett å si fra utsiden. Og man er selvsagt forskjellig rustet, men vi har alle våre svakheter.
Enig i denne. Jeg synes det er så trist å ofte se det er barn inne i bildet også. De har egentlig ikke noe valg når mor og far bestemmer seg for å bli med i et slikt program. Fint at de voksne får hjelp, men dette burde vært en selvfølge å få uten å måtte gå til slike skritt. For meg blir det i samme kategori som barnevakten (?) o.l. Å havne i en gjeldsfelle er vel noe de fleste med normal inntekt og huslån kan, tenk for eksempel om renta gikk opp til en 8-9%, det er endel husholdninger som sliter da om man ser på statistikken. Om man tenker seg at noen av disse har små forbrukslån ved siden av, (vaskemaskin, kjøleskap eller annet på avbetaling), kan det fort bli stygge tall. Det er jo når man ikke klarer å betjene dem at gjelda vokser i rekordtempo.
Som sagt så synes jeg det er helt greit at dere synes jeg er tacky som lar meg sjokkere og berøre av å se andre havne i en slik situasjon, men jeg kjenner at jeg også blir litt lei meg faktisk. :( For det føles litt som om dere tillegger meg meninger og holdninger som jeg overhodet ikke har. :vetikke: Jeg føler ikke at jeg er "hevet over noe som helst" eller at jeg "akker og offer meg" og velter meg i andre folks tragedier selv om jeg reagerer på et slikt program.
Jeg skjønner jo at jeg har formulert meg på en slik måte at jeg på en eller annen måte provoserer, og det får jeg ta til meg, men jeg føler altså på ingen måte at jeg er bedre enn andre av den grunn.
Eg er enig i at det er går over ei grense. Eg er enig i at det appellerer til kikker-mentalitet og "gosh-sjå-på-dei-da". Ekle mekanismar som bur i oss alle (sjølv om ingen vil innrømme at dei har ei lita kjerring i seg innerst inne). MEN når det er sagt syns eg generelt sett at det er viktig at pengeproblem blir snakka om, at ein forstår litt meir korleis/kvifor folk er som dei er, at ein ser at folk ikkje nødvendigvis er "dumme", og at ein ser at det går an å gjere noko med det. Det kan vere viktig for både dei som sit i eit slikt uføre sjølv, og for dei som lever nær nokon.
Betyr ikkje at eg syns desse programma nødvendigvis er så riktige og bra.
Og eg syns ikkje Njulaif er så moralsk forkastelig som blir sjokkert.
Njulaif, ikke ta det personlig. Hovedpoenget i kommentarene er vel t det lages programmer som dette, og at det kommer reaksjoner på det. Noen mennesker burde beskyttes mot seg selv.
Jeg blir like sjokkert som deg, men har dessverre sett for mye blant annet gjennom jobb til at jeg blir overrasket.
Jeg syns heller ikke du skal ta det personlig, Njulaif. Det er helt menneskelig å bli sjokkert. Jeg har sett et par av de norske programmene og skjønner godt hva du mener. Det er dog noe med at man lager sjokkunderholdning av slik grafsing i menneskers høyst private sfære som gjør at jeg får konseptet i vrangstrupen.
En annen kommentar. Greit nok at barna ikke eksponeres direkte i den norske versjonen, men jeg tviler på at det gjør dem særlig anonyme i nærmiljøet altså. De fleste rundt disse familiene vet nok godt hvem som har vært i luksusfellen og hva de har gjort av økonomiske feilvurderinger og bommerter.
...så det kunne aldri skjedd deg at du var litt...tacky? :knegg:
Visst er det fint med empati, men det går fint an å bli sjokkert over folks måte å leve på likevel. Om alle var like disponible for pengeangst og annet mentalt rask, ville ikke verden kalrt seg. Da hadde vi sitti hjemme og hatt tøysegjeld alle sammen, og ingen ville karret seg på jobb.
Jeg trodde de fleste som var med i Luksusfellen hadde jobb og inntekt. Hele konseptet går jo ut på at de omdisponerer inntekten sin slik at de får betalt gjelden.
Jeg har ikke sett den svenske, men et par av de norske episodene. Og jeg synes forsåvidt det er greit - for som en sa: Det er utrolig hvor mange som har kommet bort til meg og sagt at de var så nær sjøl, men har blitt tatt grep i siste liten.
Jeg lar meg overraske over at folk får til å gå 42.000,- i minus hver måte uten å skjønne det. Jeg skjønner faktisk ikke at det er mulig.
Selvsagt, og i en ideell verden skulle ingen trenge å brette ut privatlivet på tv for å få hjelp med sånne ting, men når noen først "må" det, er det jo fint at barna vernes mest mulig. I Norge har alle som trenger det krav på økonomisk rådgivning fra Kommunen, oftest administrert av NAV. Men der er det lange ventetider (jeg vet om en som har ventet i nærmere to år nå) og det er mange som ikke engang er klar over at det finnes.
Jeg sitter like gjerne med kulerunde øyne og se på disse ekstreme samlerne som har søppel opp i taket og tar meg i å lure på hvor i alle dager det gikk galt. Ikke for å velte meg i andres elendighet, men fordi det fascinerer meg hvordan mennesket er sammensatt - at det kan gå så galt. Det er egentlig samme greia med Luksusfellen. Mennesker som rett og slett ikke skjønner at det smeller før de slipper granaten.
Jeg myntet heller ikke på deg Njulaif, og har selv fått med meg et og annet program av denne typen. Uten at det gjør programmet noe bedre av den grunn.
For å være helt ærlig så er jeg sjokkert på nytt (!), over at jeg faktisk blir lei meg og tar det personlig. Jeg skulle SÅ ønske at jeg kunne avskrive det med at jeg er hormonell, men ikke er jeg på ny prøverørs-hormonkur og ikke er jeg gravid (det var jeg i alle fall ikke sist jeg sjekket). Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg blir (eller snarere ble lei meg i et par minutter). Normalt sett ville jeg takle dette helt uten problemer, og kanskje til og med komme med noen (i alle fall noen ganger) velformulerte tilsvar, men det kommer ingenting. Jeg er tydeligvis "emosjonelt ustabil" for tiden, uten å ha en god unnskyldning for det. :vetikke: Og tydeligvis ikke redd for å si det. :o Jaja... Dere får prøve å holde meg ut så godt dere kan. :rolleyes:
Med mentalt rask mener jeg ting som angst, spilleavhengighet, alkoholisme - alt mennesker gjør som gjør dem bånn ulykkelige, uten at de klarer å stoppe det uten hjelp.
Nei, alle i Luksusfellen er ikke i jobb. Noen har AAP, noen har overgangsstønad.
Jeg tror jeg uttrykte meg litt ullent; jeg er GLAD for at folk lar seg sjokkere. Det er godt at ikke alle mennesker er like sårbare og tryner ut i økonomisk eller annet uføre.
Å ha sympati for hverandre er topp, men vi trenger folk som helt ærlig ikke kan relatere til ting som økonomisk idioti, eller bunnløs angst. Vi trenger noen som holder seg godt innafor "normalen" og fungerer. Man er ikke kjip bare fordi man ikke kan kjenne seg igjen i alle andres problemer.
:nikker:
Jeg kan bli både fascinert og sjokkert jeg også, altså. Men så korrigerer jeg meg og kommer på at mennesker tar alle mulige slags valg som er særdeles usmarte. Og som de VET er uklokt.
Jeg har for eksempel flere ganger spist på meg overvekt selv om jeg visste at det var uklokt. Det er nok litt samme mekanisme. Man vet at man ikke bør spise all sjokoladen, men klarer ikke la være.
Jeg klarer ikke helt å skjønne hvordan det går an å tro at 25.000 inn og 67.000 ut i måneden på noen som helst måte kan fungere, det må jeg ærlig innrømme. Jeg har sett den norske Luksusfellen et par-tre ganger, og det er jo nokså rystende å se. Selvfølgelig er det grafsing, men de jeg har sett som stiller opp der virker ikke spesielt flaue, og de får jo masse hjelp til å ordne opp, gavekort på 30.000 på mat osv. Om det hjelper noe særlig i lengden er jeg mer i tvil om.
Antageligvis fordi man ikke har regnet over hva som faktisk går ut, fordi vinduskonvolutter forblir uåpnet i en skuff, under en seng, under mattene i bilen. Og fordi man gjerne tror man får inn mer enn man får. Og fordi man ikke regner over alle de småtingene som baller på seg.
Jeg lar meg stadig forundre over alle de som stadig går opp i vekt og ikke skjønner hvorfor, og samtidig snakker i vei om alle de deilige kakene og alt smågodtet og alt potetgullet de lager og liker og spiser.
Nei, det går jo ikke det, Filifjonka. Men så fortrenges det, håper gulltekka går inn, synes man fortjener det likevel, håper på goodwill fra foreldre osv. På samme måte som man vet at spiser man 4000 kalorier om dagen, så må man forbrennen desto mer for å unngå overvekt. Likevel er det vanskelig og vektøkningen kan komme som et sjokk.
Jeg ser på Lukusfellen og på hoarder-programmer fordi det gir meg en slags skrekkbladet fryd. Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke har det sånn, samtidig som jeg er vettskremt ved tanken på hvor mange måter misbruk kan gi seg utslag. Jeg spiser når jeg har det fælt. Kunne jeg ikke like gjerne ha drukket alkohol? shoppet? fått samlemani?
Divine: i mitt hode er Luksusfellen ganske likt "The biggest looser". Og det programmet kunne jeg jo vært med på. Jeg har bare lagt inn skylappene på et helt annet felt.
Jeg så også på det programmet og hadde litt andre reaksjoner. Jeg syntes også man kunne ha unngått å hatt barna med sånn som de gjør. På den annen side syntes jeg det var ganske heftig gjort å fylle stua med kreditorer. Og så få en god samtale utav det.
Det jeg tenkte. Eller sa høyt til mannen, som så sammen med meg. Var da damen i programmet gråt og sa at "dette er jo ikke meg", "jeg skammer meg" og "jeg kan ikke skjønne hvordan jeg kunne la det bli slik", "Jeg har ingen unnskyldning, for det finnes ingen unnskyldning for dette" osv. var at henne var jeg ikke bekymret for. Dette var hennes vendepunkt. Jeg var mer bekymret for mannen som skyldte på henne uten å ta ansvar (i starten) for at han hadde meldt seg ut.
Jeg føler ikke at jeg sitter der og frydefullt grøsser over hvor ille folk kan vanskjøtte økonomien sin, altså. Like lite som jeg gjorde det da jeg så "Hellstrøm rydder opp" eller "The biggest loser". Men jeg elsker å se at det er håp. Å heie folk frem. At en "underdog" kan få det til. Mennesker som kommer til et vendepunkt i livet og tar utfordringen selv om det er vanskelig.
Nå skal det kanskje også sies at jeg både har måttet rydde litt i egen økonomi (uten at luksusforbruk var problemet i utgangspunktet), at jeg jobber med egen vekt og at det å bli flinkere mtp. skikkelige middager når jeg er alene hjemme med barna (mannen er flink der, jeg er ikke det), så jeg ser kanskje på program som dette med litt andre øyne enn noen som alltid har hatt sånt på stell. :vetikke:
Jeg håper i alle fall at jeg aldri glemmer den følelsen jeg kjente igjen da damen gråt i programmet. Når det går kaldt gjennom deg fordi du innser realitetene og så blir helt fortvilet over hva du har gjort. Enten man har inkasso til oppetter ørene eller innser at man ikke bare ble veldig overvektig, men faktisk gjorde det selv. Å huske hvordan det føltes gjør det jo lettere å møte andre som står midt i det på en ok måte, håper jeg.
Det va ikke myntet på deg personlig! Heller kulturen/mentaliteten som gjør det mulig å lage underholdning av stadig nye sider av menneskelige tragedier og forfall.
Jeg innrømmer glatt at jeg ser både Luksusfellen og Syke Samlere.
Ja, det sjokkerer meg, og jeg slutter aldri å fascineres over de problemstillingene.
Kall meg gjerne en kikker, men for meg er noe av greia at en del av disse menneskene faktisk får hjelp, og det er interessant å se fra et faglig ståsted hva som kan fungere (og hva som absolutt ikke gjør det).
De 64000(?) som gikk ut var jo beregnet i forhold til om de hadde betalt all gjelden etter avtale. De har ikke brukt det beløpet hver måned uten å fatte sammenhengen, men på et vis sluttet å forholde seg til en gjeld som var uoverkommelig.
Jeg reagerte forresten mer på den norske varianten her om dagen. Et par som allerede var nedsyltet i gjeld hadde fått startlån gjennom kommunen på 2,4 millioner kroner uten noe annen oppfølging etter hva jeg fikk med meg. Dermed satt de på relativt beskjedne inntekter og en gjeld på 5,2 millioner. Greit nok at folk har ansvar selv også, men en kommune som skal bruke startlån som virkemiddel for vanskeligstilte burde vel opptre litt mer ansvarlig enn å gjøre en vanskelig gjeldsituasjon umulig?
Nå kommenterer jeg uten å ha sett nevnte program, men det høres definitivt slik ut. Jeg har opplevd i tidligere jobb å få inn folk som aldri, never ever skulle hatt noe mer lån, og i alle fall ikke fra kommunen.
Ja, når gjelden var så enorm til slutt var det jo ikke mye annet å gjøre enn å gå for gjeldsordning. Jeg tror de hadde 13 500,- og 25 000,- utbetalt i måneden. Og trodde de hadde under en million i gjeld fra før av.
Jeg sa ikke at du var moralsk forkastelig, HI. :knegg:
Programmene trigger OMG-nerven i oss alle, tror jeg, men å lage en tråd om det og synse om deres situasjon (bla at hun er fotograf), hvorfor? For å dukke og stønne og heve seg over det. (min teori)
Luksusfellen o.l. programmer skaper problemer for de familiene som er berørte. En ting er at de voksne med vitende vilje bretter ut sitt liv for seere, men de gjør også barna sine til mobbeofre som skolen og andre foreldre har måtte ta tak i.btdt* Jeg misliker denne type programmer sterkt. De lages kun for å sjokkere.
Jeg har sett noen av programmene og stiller meg forundret til at folk kan hente ut sitt kredittkort nr 18 uten at det ringer noen alarmer noe sted, jeg stiller meg i rekken med de som lar seg sjokkere, men syntes samtidig at det er trist at det ikke brukes ressurser for å hjelpe disse fremfor å henge de ut som tv-underholdning.
Jeg orker ikke se på slike programmer. Jeg blir kvalm av slik sosialpornografi av ypperste klasse som kun er laget for at vi skal kunne sitte i skinnsofaen vår og meske oss i andres elendighet. Jeg tror dessverre ikke at det er særlig preventivt, hadde det enda vært det, hadde det i det minste vært godt for noe.
Jeg har jo lært en del på egen hånd og andre steder, men synes ofte at jeg lærer noe av å se de også. Jeg får mer innsikt i fortrengingsmekanismer, familiedynamikk, enabling og innimellom er det et og annet lurt knep som fint kan brukes selv om man har det greit med økonomien.
Selv slet jeg f.eks. en del med å stadig sprekke på matbudsjettet. Jeg tenkte at jeg måtte bli flinkere, strengere osv. Og så så jeg på Luksusfellen at det superstramme matbudsjettet de anbefalte for en familie nesten like stor som min var på nesten det dobbelte av hva jeg hadde prøvd å få til. Jeg hadde rett og slett ikke tenkt på at budsjettet kanskje var urealistisk. Jeg var så vant til å tenke "kutte kostnader". :flau:
En annen budsjettpost som ga en aha-opplevelse var bil. I et program forklarte Christian Vennerød (om jeg ikke husker feil) litt grundigere om hvordan man beregner hva det å ha bil egentlig koster i måneden. Jeg hadde også der beregnet for lite.
Nå som det har gått seg til er det andre ting jeg plukker opp. F.eks. system og rutiner i forhold til papirer og regninger. Når tips om sånne ting kommer, spisser jeg ørene litt ekstra for der har jeg rom for forbedring, gitt.
Paradise hotel, Big Brother og annet synes jeg er mer "bare for å sjokkere" enn program som "Luksusfellen", "Hellstrøm rydder opp hjemme" osv. Sistnevnte tror jeg kan være ganske nyttig, men det krever MYE av de som lager dem for at det ikke skal bli feil.
Jeg tror dette med eventuell godting og fråtsing i andres ulykke kommer veldig an på utgangspunktet og gjenkjennelseseffekten.
Jeg tenker "Det hadde aldri skjedd meg :sjokk: " og "skrekkblandet fryd" - reaksjoner stiller programmet mer i underholdningssjangeren.
Men "hum, det var smart, det lille trekket der" eller "hæ, skal de bare ha xxx i husholdningsmidler - kanskje vi bruker veldig mye?" eller "gosjameg er det SÅ dyrt å røyke altså?"; altså gjenkjennelsesreaksjoner, stiller programmet i voksenopplæringssjangeren.
Jeg må innrømme jeg av og til lurer på hvordan i all verden strikken kan strekkes så langt, men samtidig ser jeg at det jaggu ikke så mye som skal til før økonomien skranter litt og har man tendenser til skylappbehandling av det problemet så er veien kort til større problemer.
Hvis man som nyskilt og ikke akkurat med en opparbeidet buffer på én og samme måned får både regninger på 5000,- for studielån, halvårlig kommunalavgift, og nrk-lisens f.eks, og har strukket økonomien så langt den kan og spart opp litt så den måneden skal gå greit, er det kjipt når bilen kjører i et hull og bremsene på bilen (som man er avhengig av) ryker for 12000,- mens eksen samtidig lager et helvete så man må i retten med advokat til 1800,-/timen og nekter å betale bidrag, og flyttebilregningen på 16000,- kommer inn litt før man hadde tenkt.
Vips så er det gjort, lsm.
Nå har jeg gudskjelov ikke skylapptendenser, og er ingen avhenger av kreditt, så det Gikk Bra med meg, men det kunne fort gått andre veien også med et litt annet utgangspunkt. En liten underskrift på IKEA og 20000,- er fritt tilgjengelig. Kredittkort på bensinen? Null problem. Avbetaling på den der regningen du ikke helt klarte å betale innen fristen? Selvsagt. Laredoute og Ellos på avbetaling? Jøssda, det ordner vi fint. Ny Ipad sier du??? Ingen avbetaling de første 4mnd på våre "flotte" nedbetalingsordninger, lsm.
Så jeg skjønner godt at slikt kan skje jeg, og jeg skjønner godt at folk prøver å late som alt er greit, og situasjonen bare blir verre og verre. Prokrastinering er jo et ord de fleste kjenner til. Det å ikke ta tak i økonomien er "bare" prokrastinering, det også.
Den episoden såg eg og, og var det ikkje hans foreldre som hadde lånt over 500 000 kr fordi sonen ikkje var kredittverdig? Det var i grunn det som sjokkerte meg mest med den episoden. Sonen er nedsylta i gjeld, så då får han kredittkort i foreldrene sitt namn i staden. :dåne:
Eg trur det ofte er depresjon og fornektelse inne i bildet i Luksusfellen. Som regel sklir det ut i ein vanskeleg periode, og så kjem ein inn i ein ond sirkel der tanken på økonomi gjer ein deprimert. Men når ein ser på statistikken over inkasso og betalingsanmerkninger, kan det sjå ut for at sånne program vil verte mindre og mindre sjokkerande. I fjor var det nesten 28.000 i alderen 18- 24 som hadde betalingsanmerkninger. Det er skremmande mange. www.intrum.com/no/Presse_og_nyheter/Nyheter/Nyhetsarkiv/Ungdommens-gjeld-doblet/
Men samtidig er det jo nok at tråder der hele FP (bortsett fra undertegnede, da) akker og offer seg over folk som ikke sikrer ungene sine optimalt i bil, f.eks. Er ikke det også litt tacky? :gruble:
I know. Samlet forfalt inkassogjeld for ungdom i alderen 18-26 har bikket 1,1 milliard og økningen fra 2010 til 2011 var vel dermed på 25%. Og løsningen, dere? Løsningen på at man for å bidra til mer forsvarlig utlånspraksis har bestemt at det må være 15% egenkapital? Ja, det er å la de "svakeste" få låne egenkapital av kommunen og denne omgåelsen er det visst ikke så lett å se problemet med.
Snakk om å øke forskjellene, da. Er det ikke like risikabelt med lån opp til pipa for de uten sparepenger og foreldre som kan trå til? Jeg trodde det var omvendt, jeg. At de med tryggest grunn å stå på er litt mindre sårbare enn de som ikke har sparepenger, familie som kan hjelpe, BSU-konto osv.
Jeg synes ikke paret med 13 500 + 25 000 i månedsinntekt og 5,2 millioner i gjeld så så veldig trygge ut. :niks:
Hvis det å ha lån opp til pipa er et risikoprosjekt så er det vel det uansett og noe man ihvertfall ikke bør gjøre unntak for for folk som allerede er vanskeligstilte. Da får man vel heller vurdere andre hjelpetiltak.
Ke? Det er jo dumme valg og uopplysthet som ligger bak begge deler, er det ikke? Jeg for min del synes det er mindre idiotisk om naboen en gang i livet kjører med ett barn i overlast enn om han konsekvent bruker hele lønna og litt mer på hagegnomer mens kone og barn sulter.
Anyhow: Jeg får akkurat den samme tacky følelsen av alle "er du gaal, det ville aaaldri jeg gjort" i typiske bilsikringstråder.
Nei, men de er jo ikke normalen. For de fleste er det tryggere å eie sin egen bolig enn å ikke gjøre det. Jeg leier nå, og kjenner veldig på det at jeg ikke kan slå meg 100% til ro her vi bor.
Klart det er best å eie i lengden. Men om man virkelig ikke har råd til å eie synes jeg man heller skal få hjelp til å komme dithen at man er i en situasjon at det er forsvarlig fremfor å hjelpes med selvbedraget.
Om man er bekymret for konsekvensene av 100% lån så er det rart at den bekymringen/omsorgen ikke også skal gjelde vanskeligstilte.
Ja, det er jeg enig med deg i, helt klart. Problemet med leiemarkedet er at det ikke er billigere å leie enn å eie, men at man ikke får lån likevel. Jeg kunne hatt et boliglån på 1,5 millioner med 6% rente for det jeg betaler i husleie i dag, og jeg bor billig. De fleste utleieboliger som kan sammenliknes med den jeg bor i, i dette området, får inn minst 4000,- mer enn jeg betaler. Hadde man klart å gjøre noe med det, hadde man også gjort det mulig for "vanskeligstilte" å selv spare opp egenkapital.
Mener du virkelig at det er dummere å f.eks. kjøre med barnet sitt forover i ny og ne enn å ta opp gjeld så man har 5 millioner i gjeld uten noen som helst mulighet til å betale gjelda?
Jeg mener at veldig mange luksusfelle-tilfeller handler om andre ting enn dummhet/idioti, f.eks. psykisk sykdom. Jeg tror ikke så mange friske, helt velfungerende mennesker havner i en sånn smørje. Men veldig mange friske, helt velfungerende mennesker sikrer barna sine for dårlig i trafikken.
Selvsagt ikke alt, men mye. Ikke alle som spiller bort massevis av penger de ikke har er syke heller, men spillegalskap beskrives som en sykdom likevel.
Men dette er jo noe kommunene ofte kan gjøre. F.eks. var en rekke kommuner med i boligsosialt prosjekt der de ved hjelp av Husbanken kunne gå til innkjøp av boliger for kommunalt utleie. Før var det jo mer ett- og toromsleiligheter som kanskje passet mest for en litt annen gruppe enn mange som også kunne ha trengt hjelp. F.eks. familier som pga. funksjonshemming trenger tilpasset bolig men ikke har økonomi til å kjøpe det. Kommunen bestemmer så hvilket nivå de skal legge seg på når det kommer til husleie og i mange tilfeller er det også mulighet for leietakerne å etterhvert kjøpe boligen til takst. Noe sånt, kanskje i kombinasjon med god økonomisk rådgivning, bistand fra NAV for de som trenger hjelp til inntektssikring og/eller hjelp til å forhandle med kreditorer, tilskudd m.m. er jo grep som kan tas. Nå skal det jo finnes gjeldsrådgivere i hver eneste kommune, sosialtjenesten har kompetanse til økonomisk veiledning osv. Samt at man kan har virkemidler som kan tas i bruk dersom inntektsevnen er lav pga. store omsorgsoppgaver, f.eks. friplass på SFO, avlastningstilbud, BPA osv.
I det hele tatt så virker det litt sløvt av en kommune å tenke at en dobling av gjelden løser problemet bare skyldner har tatt en ringerunde og inngått en eller annen form for avtale. Det at dette ikke ville gå tenker jeg man kunne ha fått avdekket om man hadde hatt en gjennomgang med gjeldsrådgiver eller andre som jobbet med økonomisk veiledning i kommunen.
Jeg sier altså ikke at folk som er svakere stilt skal stå utenfor boligmarkedet for alltid. Men at det er "hjelp" og så er det hjelp. Og om det er uforsvarlig med en dobling av gjelden noen allerede er i ferd med å knele under, så finnes det alternativer til å kaste dem ut i et privat og ustabilt leiemarked. Jeg vet også om steder hvor man har rimelige kommunale utleieboliger for folk i etableringsfasen, der leiekontrakten betinger at noe av det som spares på den rimelige husleien spares til egenkapital.
Jeg ser at etter å ha vært ute å truffet en venninne i flere timer så har jeg fullstendig falt av denne diskusjonen. :fnis: Men jeg har tenkt en del på denne tråden mens jeg har vært borte, og har kommet frem til at grunnen til at jeg faktisk ser på slike programmer som dette ikke handler om at jeg ønsker å godte meg i andres ulykke og dumme valg, men at jeg først og fremst interesserer meg for denne typen problematikk. Jeg tok BedØk på videregående skole, og hvis ikke tilfeldighetene hadde gjort det slik at jeg fikk meg jobb i helsevesenet i stedet, så hadde jeg nok blitt regnskapsfører eller noe slikt da jeg alltid har vært interessert i matte og økonomi og slikt.
I tillegg har jeg selv alltid hatt en noe overdrevet angst for å havne i økonomisk uføre, og får totalnoja bare jeg får en purring på en regning, og er alltid på jakt etter smarte tips for å best mulig kunne håndtere min egen økonomi. Feks. har jeg behørig notert meg bak øret at man faktisk, ofte med hell, kan ringe sine kreditorer å få i gang en nedbetalingsordning på sin gjeld om det skulle være behov for det. Noen har til og med lykkes i å få til å forhandle ned "rentegjelden" sin på slike lån. Dette er slikt som roer ned min egen noja for å havne i ordentlig uføre - jeg har sett at det går an å få en viss orden på problemene. :nikker:
Og til den som ganske langt kommenterte at det var lite relevant at jeg nevnte at damen i programmet jeg så i dag var fotograf: Jeg nevnte dette, OG det viste seg at hun hadde lite peiling på det å styre inntekter og utgifter, fordi jeg syntes det forklarte en del av problemstillingen ganske godt. Hun var selvstendig næringsdrivende (som fotograf, og så vidt jeg kunne se en drivende dyktig fotograf også), men trengte rett og slett litt kunnskap om det å drive en bedrift selv. Det er utrolig lett å havne i øknomisk uføre når man driver sin egen bedrift hvis man ikke kan beregne korrekte priser på sine varer, og glemmer å ta hensyn til skatter, avgifter, arbeidsgiveravgift og slike ting som man må forholde seg til som selvstendig næringsdrivende. Så derfor nevnte jeg dette i en av mine kommentarer.
Ellers ser jeg at det har kommet mange kommentarer her som jeg enig i, uten at jeg skal drive å gjengi alle de i dette innlegget. Får da være måte på roman man skal skrive også. :knegg:
Jeg har sett en del av disse programmene, og det som slår meg gang på gang er en holdning som er problematisert i forhold til ungdom også: Hva er bra nok for meg på dette stadiet i livet, med mine forutsetninger? Å akseptere og godta at livssituasjon ikke er forenlig med 'det ideelle liv' som man kanskje hadde sett for seg, er vanskelig. Jeg kjenner selv små drypp av det, til tross for at vi tjener bra. Vi kan ikke pusse opp i det tempoet vi vil, fikse hage i det omfang vi vil, bytte ut møbler som vi vil, ha kjempedyre ferier, et.c. Men vi ser at med små steg ordnes en del - på sikt. Men det kan være kjipt når man sammenligner seg med andre. Andre som klarte det tidligere. Andre som har hatt andre økonomiske rammer og muligheter.
Alle klarer ikke å omstille tankegangen til 'bra nok' MÅ duge, og kredittløsninger skaper en illusjon om at man kan likevel. Hvorfor skal man måtte vente? Hvorfor skal ikke barna få det samme som de andre? Man vil leve nå - ikke senere.
"We spend the first 5-7 years of our marriage trying to attain the same standard of living as our parents - only it took them 35 years." (Larry Burkett)
De få gangene jeg har sett Luksusfellen har ikke personene virket syke, altså. Det er fullt mulig å rote til økonomien skikkelig uten at det ligger noen psykisk sykdom eller personlige tragedier bak. Jeg nekter å kjøpe den stakkars-offer-holdningen der rett og slett. Noen (ja, ikke du noen) er bare veldig glad i å bruke penger, uten å passe på at de tjener nok til forbruket. Pluss på et lemfeldig forhold til å betale regninger og gjeld, så blir det fort trøbbel.
Jeg tenker at det er en grunn til at man kaller det personlig økonomi. Det handler veldig lite om matte og veldig mye om atferd, som igjen kan styres ganske irrasjonelt av følelser m.m. I tillegg til kunnskapsnivå. Men det holder ikke alltid å vite. Akkurat som jeg vet så inderlig vel hva som ikke er lurt mtp. overvekten min. Det er atferdsendringen som er så fordømt vanskelig. Spesielt når den trenger å være konsekvent over tid.
Jeg så på Suze Orman Show fra 2. september i går kveld. Der var det en innringer som hadde vært fullstendig gjeldfri, hus og alt, for litt siden. Nå hadde hun tatt opp lån på huset for å betale kredittkort på 210 000 dollar og i tillegg hadde hun opparbeidet seg enda mer kredittkortgjeld på 20 000 dollar. Hun kjøpte svømmebasseng til hagen og andre store greier og fortvilte over at hun visste så godt hvor galt dette var, men mistet fullstendig hodet rett som det var. Etter litt nøsting og Ormans uttrykk "You use more than, when you feel less than" osv. viste det seg at damen levde i et ok ekteskap som hun var dønn ulykkelig i. Hun følte seg fanget, men ble av pliktfølelse. Og så gikk hun altså der og var "flink pike" mens denne "vilt dyr i bur"-følelsen boblet opp i henne og måten det rant over på var i form av uvettig pengebruk.
Andre kan ha andre "greier". Akkurat som det er vanskelig å telle kalorier når kjæresten din slår opp og du så lenge du kan huske har blitt trøstet med mat og godterier av foreldrene dine. Matten blir liksom irrelevant.
Jeg synes dette belyser noe viktig, nemlig at altfor mange unge mennesker har altfor høye forventninger til levestandard. Man skal ikke begynne med en liten toroms og jobbe og kjøpe seg oppover til hus, man skal ha den nyoppussede digre eneboligen med hage nå med en gang. Det samme gjelder bil, ferier, interiør, klær, jobb, lønn osv. Mange flytter hjemmefra med en forventning om at de skal kunne beholde samme levestandard som de var vant til mens de bodde hjemme og er lite villige til å starte fra bunnen av. Det er ikke et godt utgangspunkt for orden i økonomien.
Jeg tror heller ikke at de som er med i Luksusfellen er syke. Det er også viktig å huske at det heter Luksusfellen av en grunn. Det handler ikke om mennesker med dårlig råd som strever med å få endene til å møtes og ender opp som gjeldsslaver fordi de ikke har råd til selv det mest nødvendige. Det handler om mennesker som har alle mulige forutsetninger, og spesielt en normal eller god økonomi, for å ha råd til alt de trenger, og enda litt til. Men mye vil ha mer og de velger å lukke øynene for hvilken vei økonomien deres går og lever langt over evne.
Det er et godt poeng dette synes jeg. Tror dere noe av årsaken til dette kan være at det i siste generasjonene har vært vanlig å få barn mye senere enn før, slik at foreldrene har bedre råd enn man hadde tidligere (og dermed også har høyere levestandard når barna bor hjemme/flytter ut)? På den måten har man jo blitt bedre vant enn det feks mine foreldre var i alle fall. Og kanskje har ikke alle foreldre vært like flinke til å vise barna at man faktisk må jobbe for de tingene man har... :ble putselig litt moralsk her:
De episodene av luksusfellen jeg har sett så har det vært idioti og ikke sykdom som var grunnen.
:nemlig:
Ikke sant!
Jeg så av og til på dette (norsk versjon, har aldri sett det svenske) programmet, og jeg ble også tidvis imponert (synes ikke sjokkert er dekkende all den tid jeg vet hvor mange "dumme" mennesker det er der ute) over hvor mye man klarer å overse de tydelige økonomiske varsel signalene. Men jeg skjønner at det er enkelt å falle for fristelsen, når kredittkortene florerer og ramler ned i postkassen med jevne mellomrom. Eller all den tid de fleste butikker kan gi deg avbetaling på de varene du tror du trenger. Det er blitt for enkelt å havne i økonomisk uføre rett og slett.
Jeg er ikke uenig med deg. Begrepet "sykdom" kan ofte bli utvannet. Det jeg tenker er at jeg ikke blir veldig sjokkert over at folk handler slik. Det trenger ikke ligge sykdom og store tragedier bak dårlig valg. Jeg anser meg selv som oppegående, men tar likevel dårlige valg innimellom, om ikke i sånn stor skala.
Skulle det likevel være sykdom bak, så er jeg heller ikke tilhenger av å synes synd på. Det hjelper ingen. Det kan gjøre at man skjønner hvorfor man har laget seg slike handlingsmønstre/yankerekker, men det er ingen unnskyldning for å fortsette med det. Og dette jobber jeg med overfor folk med "ekte" psykisk sykdom også.
Det jeg synes er litt rart er at man ved å se noen i 60 minutter på tv mener man kan si om de er syke eller ikke.
Jeg mente heller ikke at alle tilfellene på Luksusfellen dreier seg om sykdom, men at jeg tror de fleste tilfeller av økonomi som går så på tverke som der, handler om sykdom, i en eller annen grad. Jeg har levd sammen med en mann som på grunn av sykdom, "rævkjørte" økonomien vår noe så ubeskrivelig. Ingen i vår omgangskrets hadde den fjerneste anelse om at han er syk.
Om sykdommen er grunnen til økonomisk uføre så er det i mine øyne enda mer spekulativt og rett ut umoralsk å lage sosialpornografisk underholdning av enkeltskjebner.
Her kommer 'vær varsom-plakaten' inn mener jeg. De som rekrutterer folk til disse programmene har absolutt et ansvar for å sile kandidater, for å si det litt flåsete.
I
Jeg tror også man lett kan få en høna eller egget-greie her. Det er ikke nødvendigvis sykdom som ligger bak. Kanskje heller umodenhet, dårlige mekanismer, liten pengekompetanse og lignende. Vi lever i en verden med massiv markedsføring og folk takler det ulikt.
At det å leve i fornektelse for en stadig mer plagsom elefant i rommet, oppleve en slags konstant "fare" (for å miste alt), leve på en løgn, stadig krangle med ektefellen om penger og/eller stå med lua i hånda for å låne av foreldre og andre, prøve med begrenset verktøy/kompetanse og mislykkes gang på gang, føle seg fanget, ha mistet håp og å leve i strid med verdier osv. kan påvirke den psykiske helsen eller forverre problemer som ligger latent, tror jeg så gjerne. Jeg har et litt annet utgangspunkt enn mange man ser i luksusfellen (uforskyldt situasjon + lite kompetanse til å håndtere det), men det å leve med å ha veldig sterke verdier som gikk på dette med å gjøre opp for seg om man var et ok menneske og samtidig ikke klare det, var knalltøft. Det er mulig å være pliktoppfyllende, ærlig, redelig m.m. og allikevel ikke klare å leve i tråd med de verdiene man har. Og jo sterkere disse verdiene står hos en selv, jo mer bryter det ned å ikke makte å leve etter dem. Så jeg mener at det er enorme gevinster å hente hva psykisk helse angår på å heve økonomikompetansen slik at den omfatter også litt røffere terreng i livet. Leve litt som tidligere generasjoner gjorde før markedsføringen og forbrukslånenes tid, der man aksepterte en dårligere standard (og aksepterte at andre foreldre gjorde det uten å appellere massivt til deres samvittighet og nesten definere det som omsorgssvikt), der gjeld ble sett på som noe negativt som måtte begrenses, der man visste at regnværsdager kom og sparte til det, der man sparte i lang tid for ting mange nå skaffer seg på impuls osv.
Det at man bruker 5-7 år på å skaffe seg en livsstil tidligere generasjoner brukte 35 år på å opparbeide seg er jo for mange det de må gjøre for at barna deres skal få være som "alle andre". Og dermed har man enda en verdi som kræsjer. Verdiene om å leve etter lommeboka vs. verdien av å gi barna det beste man kan fordi man elsker dem like høyt som hun som høylytt proklamerer at de har kjøpt ny bil fordi barnas sikkerhet er viktig for henne osv.
Jeg ser mye god psykisk helse i å skape aksept for en mer realistisk etableringsfase, økt pengekompetanse osv.
Og jeg tenker på de som kommer virkelig ille ut litt som "problembarnet" i en dysfunksjonell familie. Hele familien er dysfunksjonell, men det er barnet som bærer symptomene. De andre ser ut til å klare seg greit. Og så tar man barnet til barnepsykolog som om det var en bil man leverte på verkstedet.
Noen ganger tenker jeg at vi, som samfunn, til en viss grad er den dysfunksjonelle familien. Og de man ser på Luksusfellen er våre "problembarn" som bærer symptomene på noe som ikke fungerer så godt i kulturen vår. Vi kan kalle dem svake og syke eller andre ting, slik man (med litt andre ord) lett kan gjøre med det utagerende barnet i en familie. Vi kan peke på alle som får det til, slik man lett kan peke på barnets tilsynelatende velfungerende søster som aldri kommer i trøbbel. Det forandrer ikke på at vi kanskje er best tjent med å både hjelpe "barnet" og ta grep i resten av familien.
I løpet av de årene vi har ryddet opp i økonomien og tatt noen tøffe valg, så er det ikke få reaksjoner vi har fått, altså. Alt fra å ikke dra på sydentur til å ikke arrangere bursdag på HoppeLoppeLand kan utløse reaksjoner som det krever litt å ikke la seg stoppe av. Man får fort en indre konflikt mellom ønsket om å være god mot barna sine og ønsket om å gjøre det økonomisk forsvarlige. Å ikke løse den konflikten med gjeld fordi man har bestemt seg for å ikke låne mer er vanskelig. Ikke så vanskelig lenger nå som jeg har vår "fasit" i syne og ser at det var riktig for oss, men fytti så vanskelig når man kanskje har en flere år lang oppoverbakke foran seg.
At valgene er dumme er det vel ingen tvil om. Men det er mange andre faktorer som påvirker enn at man rett og slett ikke skjønner. Akkurat som for oss som sliter med overvekt. Det er lenge siden jeg lærte at jeg må bevege meg mer og spise annerledes, altså.
Kie: Nei, det tror ikke jeg heller, men jeg er litt lei av at man, etter min mening, altfor ofte skal sette en eller annen diagniose på dustete ting folk gjør. Spille WOW natta lang slik at man alltid sover til 14.00 og kommer for seint på jobb og skole? Jo, da har man en søvnforstyrrelse, så klart. Og vips- så trenger man egentlig ikke ta så mye ansvar selv. (Bare for å ta ett eksempel. )
Den skjønner jeg. Jeg tenker at det er forskjell på ansvar og sykdom. Uavhengig av sykdom så kan man fortsatt ha ansvar for eget liv.
Jeg gjorde en brøler av en regnefeil da jeg var utbrent og syk. Virkelig tabbe. Det skyldtes situasjonen og det ville ikke vært vanskelig å få det dokumentert. Jeg hadde gjort så godt jeg kunne og allikevel gjort en helt utrolig feil. Hvem sitt ansvar det er å rydde opp? Mitt. Hvem som la seg flat og ba om hjelp til å løse den akutte knipa som oppsto? Jeg.
Jeg kunne kanskje ha fått legeerklæring og spesialisterklæring osv. og litt mer slack men har valgt å trekke ut de lærepengene jeg kan av det og brette opp ermene for å rydde opp etter meg. Mottoet i den forbindelse har vært "Kanskje ikke bare min skyld, men fortsatt mitt ansvar". Og siden jeg har valgt å bruke kreftene på den måten så opplever jeg jo å stadig ha nye tanker om hvordan dette ikke skal skje igjen, hver gang jeg kjenner lærepengen svi. Jeg mistenker også at dersom jeg hadde begravd meg i forklaringen fremfor løsningen så ville jeg kanskje vært mer opptatt av å være offer enn å være takknemlig for hjelpen. Takknemlighet er i grunnen en ganske mye bedre følelse å sitte med enn offerrollen. Eller skamfølelsen. For jeg velger også ganske aktivt å være stolt av innsatsen jeg gjør for å rydde opp fremfor å skamme meg over feilen jeg gjorde. Til syvende og sist er det jeg som hadde tapt på å begrave meg i sykdomsforklaringen, uansett hvor korrekt den kan være.
Poenget mitt er at man godt kan forstå hvordan ting ble som det ble uten å frita noen for ansvaret for å endre situasjonen. Behovet for forståelse blir gjerne ganske stort om man dømmes hardt og da kan man fort bli mer opptatt av å trekke frem forklaringen sin fremfor å se fremover. Det er muligens derfor jeg tenkte som jeg gjorde da damen i programmet knakk sammen og sa at det ikke fantes noen unnskyldning. Hun hadde sikkert noe hun kunne ha trukket frem for å føle seg litt bedre hun også. Men i det øyeblikket valgte hun det bort og var klar for å fokusere på veien videre.
Jeg tror at man noen ganger kan komme langt med folk ved å skape en setting der ikke hele selvbildet står i fare om de innrømmer egen medvirkning til situasjonen de sitter i. Dømmes det for hardt, tror jeg man kan gjøre mye for å forsvare et kanskje allerede skjørt selvbilde. Bl.a. fokusere voldsomt på hvorfor man ikke har skyld i situasjonen sin selv og bli fastlåst i forhold til endring. For om selvbildet gruses av å innrømme egen medvirkning så vil jo en erkjennelse av at noe kan gjøres annerledes stikke hull på teorien om at man gjorde som man gjorde fordi det var umulig å gjøre noe annet.
Jeg skjønner det, altså. Siden jeg projiserer som en gal for tiden har jeg lett for å lese inn dårlig selvbilde litt fort også i andres situasjon. For meg var i alle fall et bedre selvbilde som ikke var fullt så prestasjonsbasert viktig for å klare å være dønn ærlig om egen medvirkning. Da kan man til og med le litt av hvor mye dumt man har gjort. Har jeg hørt. kremt
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
