Enten med vilje eller ved uhell eller sånn at de uforvarende hørte hva du sa?
Jeg husker krystallklart en episode fra ungdomsskolen da alle klassene hadde stranddag. Jeg satt på svaberget med en venninne og kikket på dovent på de som badet. Helt uforvarende glapp det ut av meg "XXX er ikke så tjukk som det ser ut for når hun har klær på". Bare at det ikke var XXX jeg hadde sett, hun sto nemlig to meter bak meg med makan badedrakt som den langt smalere YYY. Venninnen min ble flau og sur på meg og jeg ble helt knust. XXX hilser ikke på meg den i dag i dag, så hun satte nok lite pris på den kommentaren. Jeg får bittelitt vondt i magen fortsatt av å tenke på det. XXX var en nydelig jente og veldig med i kule-gjengen, så det lå ikke noe mobbeproblematikk bak kommentaren min. Det var en undring og en tanke som datt ut av meg.
Nå har vi jo hatt disse trådene med alle historiene om folk som har fått høre det ene mer sårende og stygt enn den andre. Av og til er det slik at man ikke tenker så godt over hva man sier, men kanskje kommer på i etterkant at man har vært ufin. Jeg kan ha litt dårlige antenner på den måten av og til. Særlig hvis jeg er med folk jeg vet at har lett for å ta ting ille opp - da er det liksom ikke grenser for hva jeg kan få meg til å si - og ikke minst - analysere i etterkant. :flau:
Ja, en gang. Men det var egentlig ganske fortjent.
Jeg hadde vært igjennom en stor hofteoperasjon. Etter ett halvt år på krykker haltet jeg veldig når jeg gikk. En jente i klassen (på videregående) sa til meg at jeg så ut som en gås når jeg gikk. :snill: Hun var ganske tykk selv så jeg slengte ut at jeg syntes det var bedre å se ut som en gås pga. en hofteoperasjon enn å vagge som som henne fordi hun var feit.
Kanskje ikke det peneste å si, men hun ba om det selv.
Helt sikkert. Jeg kan ikke komme på noe akkurat nå, men jeg har sikkert kommentert noe som jeg ikke har tenkt over men som har vært et sårt punkt hos andre.
Jeg har helt sikkert sagt noe ufint om andres utseende. Men jeg kan ikke huske om jeg har sagt noe som har blitt hørt av den det vedgikk.
Ungdom er nådeløse.
Nå er jeg naturligvis voksen og klok :blond:
Jeg kommer ikke på noe, men samtidig har jeg vært i en del situasjoner og konfrontasjoner der det ville vært "naturlig" å slenge litt ufinheter. Men jeg tror faktisk jeg alltid har holdt meg til sak. :gruble:
Men jeg har ordlagt meg klønete noen ganger, slik at det som kommer ut ikke er det jeg forsøker å si, og at mottaker blir såret av den grunn.
Jeg tror ikke jeg har sagt noe med vitende og vilje, men jeg er veldig dårlig til å lyge, sånn at jeg et par ganger har kommet i skade for å svare ærlig på direkte spørsmål.
Men hun ba om det selv? :knegg: Virkelig? Sier man sånn?
Sorry at jeg var slem, men du ba om det selv?
De fleste som er slemme eller gjør noe ufint føler vel at det er logisk på noe vis og at den andre fortjener det.
Nja, jeg kan sikkert ha beskrevet folk som "ikke akkurat billedskjønn" eller lignende, uten at jeg kommer på det nå. "Stygg" tror jeg ikke jeg pleier å kalle folk.
Jeg kommer på min tante, som når hun skal si at hun syns at noen er stygge, men ikke syns hun kan si det, så bruker hun ordet "alminnelig", type "ho har jo så vakre foreldre, men sjølv er ho da ikkje anna enn "nett alminnelege"!". Så det har blitt et stående familieuttrykk.
En annen tante sa alltid, om vi skulle komme i skade for å si noe stygt om noen, og hun i farten ikke kom på noe pent å si for å "veie opp" (type: "ja, han er kanskje ikke så snill alltid, men han er jo veldig flink til å..."), så resignerte hun med et "ikkje snakk stygt om han! Han er skapt av Gud, han og!" :fnise:
Jeg tror ikke det. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har sagt noe negativt til folk om hvordan de ser ut (sikkert ikke så mye positivt heller, kjenner jeg meg selv rett :knegg: ); jeg kan nok kanskje ha sagt noe til andre, som i teorien kan ha blitt overhørt, men egentlig tror jeg ikke sjansen er så stor for det heller. Det sitter langt inne å kommentere andres utseende negativt.
Jeg kommenterer forresten sånne broilermenn med tusen tatoveringer og overarmer større enn låra når jeg ser de på TV. Hver gang. Jeg synes det er sånn innihampen stygt...
Haha, nei, ikke så folk hører det. Det tror jeg aldri jeg har gjort.
Jeg har sikkert også kommentert på type magasinbilder av ekstreme bodybuildere og brukt ordet "stygt!!", og sikkert også i andre tilfeller. Men jeg tror aldri jeg har kalt folk jeg kjenner for "stygge".
Jeg tror ikke jeg har sagt noe til noen direkte, ikke på utseendet. Men jeg har slengt mye med leppa opp gjennom. Men det har ikke vært utseendet som har vært fokus. Jeg har selvfølgelig slarvet med venninner om folk vi har sett på gata og sånt, men ikke så de har hørt det.
Ja, jeg har virkelig tråkket i salaten en gang. Det er over 17 år siden, og jeg angrer fortsatt skikkelig.
Jeg kommenterte størrelsen på buksen til en venninne. Jeg hadde tenkt til å låne den og den var alt for stor, noe som var fullstendig overraskende og uventet. Jeg anså (og anser) henne som slank og veltrent og regnet med at vi var omtrent samme størrelse. Kommentaren min da buksen var alt for stor fremsto som både ufin og slem og såret henne skikkelig, fordi hun oppfattet at jeg kalte henne feit. Noe verken mente at hun var eller mente å gjøre. Og jeg skulle fortsatt ønske det var usagt. :sukk:
(Hun har en velproposjonert timeglassfigur og er både stram og veltrent og jeg (mis)unner henne både den flate magen og den flotte firguren. Noe jeg egentlig alltid har gjort.)
Jeg tror ikke jeg har snakket stygt om andres utseende til den det gjelder og ikke noe særlig til andre heller.
Syns egentlig det er en uting å kommentere andre uansett hva det er og prøver å la være. Da mener jeg til personen, men hvis jeg skulle snakket om en person til en venninne.
Minner meg forresten om en litt pinlig episode på videregående. Var i garderoben i forbindelse med gymtime og plutselig står jeg der og sutrer noe voldsomt fordi jeg mister så mye hår når jeg dusjer og/eller grer meg ...blablabla, så grusomt - tenk om jeg blir skallet!! Vel, det gikk med ett opp for meg at den jeg stod og klaget til, var en jente i klassen som mistet alt håret sitt da hun var liten og som derfor brukte parykk.
Det var jo virkelig ikke stygt ment, og faktisk så tok hun det veldig fint altså, men jeg var jo helt ulykkelig etterpå ...
Å, shit, jeg kom også på en episode - jeg var hos en hudpleier i London, en jeg ikke kjente eller hadde sett før. Hun nappet øyenbrynene mine også. Og jeg småpratet litt om forskjellig, og så snakket vi om ansiktshår, og så rant det ut av meg om at jeg ikke helt kunne forstå at folk ikke fjernet det, om de hadde det, og av en eller annen grunn så utbroderte jeg det også litt. Noen ganger så renner munnen litt av gårde. Og da jeg reiste meg og så ordentlig på henne for første gang, så så jeg at hun hadde en god del hårvekst i ansiktet. :dåne: Gud, det var flaut!
Under en krangel med eksen fikk han passet påskrevet. Jentungen hadde kommet gråtende hjem og fortalt at pappa hadde kjeftet på henne fordi hun spiste for mye taco til middag. Hun hadde heller ikke fått lørdagsgodt når småbrødrene hadde fått, og da hadde faren sagt at hun var lubben og burde trene mer, og være mer lik kusinene som spilte handball. Hun var 9 år, og den kommentaren knuste henne i lang tid. I tillegg gjøv han løs på meg for å tuske til meg fin utdannelse på statens regning (jeg fikk overgangsstønad). Jeg tror aldri jeg har vært så sint verken før eller siden, og det er den eneste gangen jeg har vært usaklig og kommet med en kommentar jeg visste ville såre, nemlig at "når jenta er utvokst og valpefettet er borte, er du fremdeles bare en flintskallet tosk uten utdannelse".
Jeg var ikke alltid så grei som tenåring, så det kan godt hende. Det er ikke noe jeg husker spesielt, så det er ikke noe jeg tror jeg gjorde verken mye eller med overlegg.
Nei, jeg lærer overhode ikke barna mine det. Dette var første året på videregående, jeg var langt ifra voksen da. Jeg kunne aldri tenkt meg å svare på den måten nå. Men den gangen føltes det helt greit. Hun hånte meg, ikke bare det hun sa, men måten hun sa det på.
Ikke så de har hørt det. Men jeg har hatt en venn som klaget og rakket ned på andre veldig. Og jeg deltok i dette. Etterpå har jeg valgt å ta et oppgjør med meg selv på dette og bestemt meg for at det der ikke er noe greit.
Jeg var ikke av de greieste tenåringene, så jeg kan sikkert ha sagt noe til en eller annen. Ikke noe jeg kan huske, og neppe noe jeg gjorde til stadighet. Jeg hadde ikke så høye tanker om meg selv eller eget utseende, så jeg har nok ikke følt for å utfordre skjebnen ved å komme med ufine kommentarer om folks utseende til dem. Men kanskje i en krangel eller noe?
Jeg har ihvertfall fått nok ubehagelige kommentarer om mitt utseende, så jeg kan jo ha tatt igjen. Eller kanskje det bare er en ønskedrøm. :humre:
Aldri direkte til noen. Ikke til noen om noen jeg kjenner eller omgås i virkeligheten heller. Har aldri gjort det. Jeg sladrer i det hele tatt sjelden, og aldri om hvordan andre ser ut.
Jeg har dog slengt noen ekle og negative kommentarer om andres utseende, enten om noen på tv eller f.eks en modell i et blad, og det er igrunnen rimelig teit det også.
Det tror jeg faktisk ikke. Jeg hadde like gode sosiale antenner i tenårene som jeg har nå. :stolt: Indirekte har jeg helt sikkert sagt noe stygt om andre, tror det er vanskelig å unngå gjennom et langt liv.
Jeg tror ikke det, men jeg er en rambler, så det kan jo ha kommet ut ting som har blitt oppfattet som støtende uten at jeg har fått det med meg. Baksnakking var vi fæle på i tenårene, og da ble det sagt forferdelige ting om andres utseende. Jeg håper virkelig at det ikke har kommet noen for øre. :skremt:
Ja, ved uhell. En rekke ganger. :sosial noldus:
Jeg har ikke MENT det vondt, men det har garantert vært kraftig fornærmende. Ikke har jeg fått unnskyldt meg heller, for jeg har ikke skjønt hvor ille det har hørtes før flere måneder etterpå.
Huff ja.. Faren til barnet mitt hadde en tendens til å ikke dusje, som regel 1-2 ganger i uka. Så en nett fikk jeg rett og slett ikke til å sove for det stinket b-o-k-s-t-a-v-e-l-i-g-t-a-l-t! Så jeg sendte en sms til venninna mi om det fordi hun visste hvordan det var.. Tilfeldigvis gikk jeg på do den morgenenen og han så den meldingen. Var litt kleint og jeg hadde dårlig samvittighet lenge. Heldigvis starta han å dusje litt oftere;-)
Jeg sa noen ganske stygge ting til en gutt i klassen på ungdomsskolen. Jeg delte bord med han på heimkunnskapen, og han hadde så mange gule kviser som han alltid satt og plukket på mens vi spiste, iblandet at han pellet seg både i nesa og ørene. På toppen av det hele dusjet han nok sjelden.
Det hele endte med at vi var hos samtale med lærer og rådgiver eller noe... Jeg og ei til, pluss han stakkars gutten. Etter det sa jeg aldri et eneste ord til han. (Spiste forøvrig ganske lite av maten vi lagde på skolekjøkkenet det året og.)
Ja :( Ungdomstiden: filmkveld med en av mine beste venninner. Jeg forklarer på spm om hvorfor ene jenta i filmen ikke fikk være med i den kuule gjengen. "Selvsagt, for hun er jo så ualminnelig tykk!" Og hvor sosialt inkompetent går det an å være? Venninna mi ble dritsur, jeg ble dritsur fordi hun ikke ville si hvorfor og hele hjemme-alene-helga gikk i vasken. Jeg skjønte det ikke før jeg var reist hjem og lagt meg for natten. Hun var en på den tiden en "meget kraftig" ungdom. Det var ikke før da jeg ble var at dette med størrelse kunne være et tema, eller til og med et stort problem.
Den hendelsen gjør virkelig vondt ennå over tjue år etter.
Mulig at jeg har selektiv hukommelse, men jeg kan ikke huske å ha sagt noe stygt til noen om utseende. Jeg kommenterer heller ikke andres utseende til noen. Kanskje med unntak av mannen min. Det er jo ikke noe penere å "baksnakke" med ham, men jeg gjør det vel av og til fordi vi tenker veldig likt og stort sett er enige og jeg vet at det ikke kommer videre fra ham. Om jeg sier noe så er det stort sett om mennesker jeg ikke kjenner da, og gjerne i aviser, på TV el.l.
Jeg har sagt masse stygt om andre både direkte og indirekte. Nå prøver jeg hardt å ikke gjøre det, for jeg vet hvor sårende det er. I min ungdom tenkte jeg ikke slik.
Jepp. Jeg husker ikke helt hva som ble sagt. Bare at vi spøkte (med et vennepar) om oe som gikk på vekt. Som venninnen min ikke var sår på. Men så trødde keg over en grense og hun ble lei seg. Sjelden har jeg følt meg så dårlig. Men jeg har virkelig fortrengt nøyaktig hva det gikk i. Men jeg brukte det som et eksempel på ubetenksomhet overfor datteren min senest i helgen, da hun og ei venninne kom litt skjevt ut. Det sitter i enda, 18 år etterpå...
Kom forresten på en gang jeg var på en bar, der man i annen etasje kunne se ned til første. Jeg sto ved siden av en venn av meg, og så utover og sa "Ja her var det månelyst." fordi det var så mange menn med måne der. Utrolig festlig. :rolleyes: Det synes ikke min venn, og det kunne jeg jo forstå da jeg plutselig kom på at han hadde måne han også. :sparke:
Jeg tror nok at jeg har kommet med en del sleivete bemerkninger a la denne når jeg tenker meg om. Det er ikke for å være slem, jeg er bare litt dum og ubetenksom. Jeg håper og tror at jeg er blitt litt flinkere til å veie mine ord med årene.
Jeg sa noe om "håååårfint" til en kollega en gang. Han trodde jeg snakket om at han har måne og ble møkksur og kom med det fantastiske tilsvaret "Hver eneste kveld kloden over takker millioner av kvinner sin skaper for menn med nok hormoner!!!! :kjepphest:"
Hvorpå jeg ble: :sjokk:/:huh:???
Og da omtrent gikk det opp for ham at jeg egentlig snakket om grad av nøyaktighet og antagelig aldri noensinne hadde tenkt over hårsveisen hans.
Haha, det minner meg om Espen Eckbo som en gang var en fyr som hadde en kamerat i rullestol. Han klarte å si alt mulig rart feil. Snakket f.eks om at han selv var kalv-beint, og lurte på om vennen var hjulbeint. :lol:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
