FEIT av Kristian Fjellanger er historien om en tjukkas som slanket av seg halve kroppsvekta si. Et must for alle som er eller har vært tjukkaser - og kanskje også for de som lurer på hvordan tjukkaser tenker.
En liten smakebit;
Eg er svolten. Så inn i helvete svolten.
Eg et aldri på gata. Aldri om eg skal bli sett gående gatelangs tyggande på noko. Hadde eg ete på ein sjokolade, hadde dei tenkt: "Feite svinet, et sjokolade og bli enda feitare." Et eg eit eple, vil dei tenke: "Stakkars jævel, prøver å slanke seg, men er ein så feit, er det jo berre ein operasjon som kan hjelpe."
Tittelen gir mening når man har lest boka, vil jeg si. Jeg har altså gjort det, og syntes det var en interessant historie. Det jeg imidlertid hengte meg litt opp i, var slutten. Fjellanger konkluderer med at han egentlig ikke liker sitt nye trenings- og kostholdsfikserte jeg. Han likte 'tjukkasen' mye bedre. Det gjorde meg litt trist og inspirerte til ettertanke.
Jeg har sett Fjellanger i debatter på TV, og jeg har slitt litt med hvordan han framstiller ting og tang på. Derfor har jeg heller ikke lest boka. Husker ikke detaljert, men trolig reagerer jeg på ord som "feit" og "tjukkas". Litt på samme måte som jeg reagerer da evangeliesenterfolk som har blitt rusfri snakker om "søpla i rennesteinen" om sitt tidligere "jeg". (Og deretter gjerne faller utpå dit igjen, men det er en annen historie). Kan hende jeg hadde endret oppfatning av å lese boka, så hvis noen har noe å bidra med i forholdet, feel free. :jupp:
Jeg syns "tjukkas" er mye triveligere enn overvektig - og jeg velger å kalle meg selv tjukkas. ;)
Boka er helt konge. Det finnes tusen blogger om hvordan jenter/kvinner opplever vektforandringer, enten den ene eller den andre veien, men jeg får sjelden noe innblikk i hvordan gutta har det. Denne boka er så sårbart og humoristisk skrevet at det treffer iallfall meg midt i hjerterota.
