Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Hun sier hun ikke tror skrikekurer er skadelig, og begrunner dette med at hun i sin tyveårige praksis aldri har opplevd dette. Jeg kjenner jeg blir noe provosert over skråsikkerheten hennes. Nå sier riktignok ikke artikkelen noe om aldersgruppen hun uttaler seg om, så jeg oppfatter at hun snakker om barn generelt.
Hun kaller det "for mye omsorg" å strekke seg langt for barna ved å gi mye service om natten. Men kan man gi "for mye omsorg"? Hvis hun mener at det er for mye dulling, så er det kanskje ikke helt riktig begrep?
Jeg tenker vel at det er dilling hun mener, ikke at reelle behov skal ignoreres.
Men at det kan være en døgntotal å gå ut fra er jeg enig i. At ettåringer må få spise hele natten er jo tull og det er ikke å ikke gi barn omsorg å lære dem at mat kun er tilgjengelig på dagtid. Søvn er et utrolig viktig behov det også, så viktig at jeg personlig synes noen foreldre nesten begår omsorgssvikt ved å IKKE sørge for at barna får nok søvn. :kjepphest:
Jeg skjønner hva hun mener. Jeg kunne aldri tenke meg å drive med hard skrikekur, men jeg tror også det kan bli for mye service på natten etter de første månedene med nattamming. Det er ikke nødvendigvis noen fordel for verken barn eller voksne å bruke natten på bæring, mating, flytting rundt i huset for å sove med foreldre og så videre.
Men denne saken er et motsvar til gårsdagens sak om skrikekurer, og jeg skjønner ikke sammenhengen mellom søvnmangel og motstand mot skrikekurer. Vi valgte samsoving bl.a. fordi det var det som ga alle mest sammenhengende søvn.
Jeg mener at man kan aldri gi barna "for mye omsorg".
Lillebror på 9 mnd blir ammet i søvn hver kveld, det passer både meg og han best. Tror det vil bli en naturlig slutt på det etterhvert, og jeg tviler på det vil gi han søvnproblemer altså. Det samme med nattammingen; han får når han vil ha.
Ok, for å være hakket mer seriøs enn min tidligere sleiving.
I mitt hode, er dilling og omsorg to ulike ting. Dilling, er, i mitt hode, å la barnet styre ut over behovet for nærhet og trøst. Et barn som, normalt sett, ikke behøver mat natterstid, trenger ikke få komme opp av senga for å spise midt på natta. Jeg har kjent et foreldrepar, som i fullt alvor lot toåringen styre dagsrytmen. Toåringen var et nattemenneske, så da dro de på busstur i titiden om kvelden, og de lå i stua og bygde togbane klokka tre om natta, for det var jo da barnet var våken og ville leke. Andre folk jeg kjenner har insistert på at eneste stedet barnet får sove, er på pappa sitt bryst, så der har barnet sovet hele kvelden, med pappa limt til stolen, og resten av husholdningen listende rundt. Når foreldrene skal legge seg, blir barnet forsiktig lirket i seng. Det er ikke snakk om liten baby her.
Akkurat slik går under "misforstått omsorg" i mitt hode, hører under dilling og grenseløshet. Jeg synes at barn trenger lære at natta er natta, da skal man sove.
På den andre siden, gråter et barn, er det som regel en grunn til at barnet gråter. Det er mulig barnet ikke tar skade og blir deperimert som voksen av en skrikekur, men hva med barnets behov der og da? Det er forskjell på å la barnet skrike seg opp av senga og dra på busstur, og det å gå inn til barnet, trøste det, lære barnet at nei, nå er det sovetid, men mamma og pappa passer på deg, trøster deg og sørger for at du er trygg mens du faller i søvn.
Men, men - lett for meg å si, all den tid jeg har to gutter, som begge har elsket senga si, lagt seg uten å kny og sovet natta gjennom fra de var tre måneder gamle. :sparke:
Jeg vil vel tro at hun mener "omsorg", altså den den overdrevne omsorgen - dilling og dulling. Og jeg vil vel også tro hun snakker om større barn, ikke spebarn.
Det kan bli for lite omsorg, men det kan også bli for mye. Det er noe med at man kan ikke ha mor hos seg hele tiden til å hjelpe til med alt. Sakte men sikkert må man lære å fikse små ting på egen hånd, selvfølgelig i en trygg ramme. Søvn er kanskje en av de første slike tingene.
Jeg tror heller ikke man kan gi for mye omsorg. Men helsesøsteren er vel inne på at noen må huske å tenke på seg selv. Det er fort glemme at man selv trenger søvn i småbarnstiden. Men familier må selv velge hvordan de skal løse det. Det er ingen fasitsvar på hva som fungerer.
Vi fulgte helsessøters råd og brukte skrikekur på elstemann når han var over året. Vi fikk nattskrekk i stedet. Tror han var over tre før han kunne flytte på eget rom (jeg har fortrengt tiden tror jeg). Så jeg foretrekker dilling framfor skrikekurer.
Jeg er enig med Miss N her. Dette er nok vel så mye et angrep på dilling. Jeg synes det er påfallende hvor mye mer "trøbbel" det er med barn nr en enn med dem om kommer etterpå. :btdt: :knegg:
Jeg synes det er langt mellom å kjøre skrikekur og å ha full service på natters tider i mange år.
I noen miljøer har jeg inntrykk av at nærhet og omsorg henger sammen med å la barna styre det meste i familien. I slike miljøer har jeg av og til opplevd en underlig holdning a la "vi som gjør ting Riktig, vs de som har avviste barn som må sove i egen seng, som tvinges i barnehage og må tilpasse seg det skumle samfunnet. :nemlig: Poden vår ble både langtidsammet og har sovet veldig mye i vår seng, men jeg har aldri greid å skli inn i noe AP-miljø, for så si det på den måten.
Tja, mine har hatt skrikekurer begge to, og de er sunne, friske og later ikke til å ha traumer av noe slag. Tror ettervirkningene blir større hos de som har foreldre som adlyder hvert minste vink, ting tyder på at de sliter skikkelig en 15-16 år seinere, iallfall.
Filifjonka: Ja, nettopp. Vi kjørte opplegget med å vise oss i døren, evt. legge barnet forsiktig ned, men ikke ta det opp eller tilby noen form for underholdning eller forfriskning.
Helsesøster er unyansert og ordvalget er ikke bra, men hvis man ser bort fra det er det hun sier ikke hårreisende på noe vis.
Unger har jo ulikt temperament også. Og gråt er barnets språk, hvis man skal snu en trend hvor barnet har styrt skuta vil det ofte bli endel protester i form av gråt Jeg synes det kommer an på hvor mye og hvor lenge og hvilken type gråt. Hvis man med skrikekur mener å la en unge ligge og hyle alene på et mørkt rom i flere minutter i strekk grenser det til barnemishandling synes jeg. Men derfra til å gi seg med en gang barnet protesterer er det et stykke. Vi har brukt gråtekur light på våre barn, de har ikke vært alene lenge av gangen, men de har jo protestert på at det plutselig var slutt på service om natten. Og så har de gitt seg i løpet av et par kvelder og familien har hatt det mye bedre etterpå. Men så fikk vi treern og han kunne ikke få samme behandling. Han var nemlig redd. Og en redd unge presser du ikke. Så der endte vi med å la ungen styre forsåvidt, han kom ikke opp av senga han heller, men vi sov inne hos han annenhver natt lenge. (Og ja, vi forsøkte samsoving men det løste absolutt ingenting). Mest søvn for flest mulig er parolen her.
Men altså, flyvertinnetankegangen gjelder jo for foreldre også; ta på din egen oksygenmaske først etc. Hvis dilling og avbrutt/kort nattesøvn FUNKER for barn og foreldrene så er det jo helt greitt, men sannsynligvis er de søvndepriverte hele gjengen. Foreldrene har høy risiko for depresjon og slitenhet med kort lunte kan gnage på parforholdet... Og barnet som sover for lite vil oftere være krevende og irritabelt. I sin verste konsekvens bli man gal og skilt og bryter FPs første bud. :nemlig:
Eg er mykje enig med Nina Misvær her kjenner eg. Ho seier jo i artikkelen at ho ikkje anbefaler det til alle, og at det går ann å tilpassa det til noko som fungerer for familien. Men mangel på søvn kan ta knekken på kven som helst, og det er ikkje få forhold som har blitt øydelagt under småbarnsperioden nettopp fordi foreldrene er utslitt.
Ingen fungerer optimalt når dei ikkje får nok søvn, ingen klarer å vera ein god partner og støttespelar om dei ikkje får henta seg inn igjen. Barn treng tilstrekkeleg med søvn for utviklinga sin del, og for i det heile tatt ha det godt. Og ja, det kan bli for mykje misforstått omsorg som eg kallar det. Enkelte lar barna styre heile familien, og det er minimalt med vaksentid, tid for vener og for å ta vare på forholdet. Det er ikkje sunt verken for store eller små.
Men det er ikkje misforstått omsorg dersom val ein tek fører til at alle får tilstrekkeleg med søvn, då er det heller ein nødvendighet. Det viktigaste er at det fungerer, at ein har nok energi og klarer å ta vera på kvarandre og forholdet.
Tja, det kommer an på barnet. Min eldste var sånn - han kunne strøstes i sengen. Han var lei seg og sikkert forvirret, men lot seg trøste og ble ikke hysterisk. Men jentungen var det enten-eller: Hun fikk komme opp til pupp, eller hun skrek hysterisk, og ble MER hysterisk jo nærmere vi kom. Vi var desperate og prøvde de fleste aktuelle metoder, men det var enten pupp eller hysteri, punktum. :sukk:
Det er et sårt punkt, så jeg reagerer på "det er mulig å" eller "Vi gjorde det, og det gikk ikke mange dagene før det endelig ble full søvn gjennom hele natten i vårt hus" fordi det virkelig høres ut som om man mener at folk som ikke får det til må ha gjort det feil, eller noe.
Om jeg skulle gjort noe annerledes med mellomsøster så skulle det være å droppe alle de mislykkede forsøkene på å få henne til å sove uten mat. Blir helt på grineren bare av å tenke på det.
Jeg tenker at det kommer an på hvor lenge man har prøvd. Prøvd 20 minutter og gitt opp, synes jeg ikke teller som å ha prøvd. Prøvd i en uke og ingen endring- ja, da ville jeg forsøkt Noe Annet (som jeg ikke vet hva er, altså. :knegg: ) Og unger er forskjellige. Med eldste var det nok med en eller to kvelder med skriking for å få han til å legge seg uten utallige runder med kos/flaske og hva_har_du, med yngste gikk det nesten en uke, og jeg var sååå nære ved å gi opp, altså. Og så kommer det an på alder, våre var vel rundt 10 mnd da vi gjennomførte en skrikekur, tror jeg. Jeg blir forresten grinete når jeg av og til leser mellom linjene at skrikekur = mishandling av barn, for det er jeg ikke enig i. :niks:
Jeg tror ikke det fins noe som helst som funker med alle barn, altså. Når jeg skrev "det er mulig" så mente jeg ikke at ikke det fins unntak. :klemme: Jeg har sett ganske stor variasjon bare med mine egne fire på hva som lar seg gjøre og ikke. Men sånn generelt så mener jeg at det fins en mellomting mellom hard skrikekur å bygge togbane om natta.
Minste ble forresten dillet med, det innrømmer jeg uten blygsel. Og det er helt sikkert grunnen til årelang søvnmangel og at han fortsatt kommer vandrende om nettene. Eller ikke, hvem vet. Det er mange ting jeg syns jeg har dreisen på som mor, men netter og soving, det suger jeg på. Jeg skulle ha nøyd meg med ett barn, da hadde jeg syntest jeg var rene eksperten. :p
Generaliseringer og mennesker er to ting som ikke går sammen.
Og jeg trodde gamle Aftenposten hadde bedre ting å by på enn påtatt skråsikkerhet som liksom skal provosere.
Litt mindre skråsikkerhet gjør seg gjerne i slike sammenhenger, jeg har hatt et barn som ble fullstendig hysterisk av å være alene på soverommet, og endte med å tilbringe ikke rent få kvelder sittende ved siden av sengen hans mens han holdt meg i fingeren til han sovnet. Nestemann bråkte mest når han var sint, ikke trist, og hadde ikke like stort behov for den tryggheten eldstemann hadde behov for. Og slik har det vel egentlig fortsatt, nå en del år senere.
Jeg synes det hadde vært fint om man hadde sluttet å si sånne teite ting som "for mye omsorg".
Jeg syns egentlig helsesøsteren sier mye fornuftlig, men vinklinga blir jo som den blir når man kaller det for "skrikekurer" (noe helsesøsteren selv ikke gjør)
Jeg tror at for mye service og dilling i større grad skaper krevende barn enn om man holder litt igjen. Ikke i betydningen holde igjen på kjærlighet og omsorg - men holde litt igjen når det gjelder å stå på pinne for ungene 24/7. Jeg har hatt to unger som har sovet kanongodt, og en som har blitt båret mye. Jeg er ikke i tvil om at det var vår egen feil når det gjaldt toeren, men jeg hadde sikkert gjort det igjen. Hun lå i skinne og hadde dermed begrenset bevegelsesfrihet, noe som gjorde at jeg syns synd i henne ofte. Det er ingen av våre unger som har sovet mer i vår seng, som har blitt båret mer, og som har sovet dårligere, enn henne. Jeg husker nesten ingenting fra hennes to første leveår. Jeg husker at hun ble født, og har en del hukommelse til og med til dåpen hennes, husker en flytur til Vestlandet, at vi kjørte en tur til Sverige - og resten er helt hvitt. Jeg har glemt alt, ikke bare det som gjaldt henne, men alt annet også. Fra 2000 til 2002 er det bare så godt som helt hvitt. Når mannen min kom hjem om ettermiddagen og spurte hva vi hadde gjort på om dagen så kunne jeg ikke svare, for jeg husket det rett og slett ikke. Alt ble borte med det samme det hadde skjedd. Jeg var overbevist om at jeg a) hadde fått svulst på hjernen eller b) var i ferd med å bli gal. Det ordnet seg da jentungen begynte å sove, og vi klarte å holde oss til den planen jeg og mannen hadde lagt for å få det til. Hun er på ingen måte mer krevende enn våre to andre barn, kanskje snarere tvert i mot. Hun er tilpasningsdyktig, flink og trygg - og at vi omtrent gravde vår egen grav da vi kjørte 24-timers service på et lite barn som vi syns synd på, det er jeg helt sikker på.
Vi fant ut at 'vår måte' å sove på ikke var helt forenlig med ungenes behov i perioder, og innstilte oss etter det. Dvs. samsoving barn/mor, og mann på annet rom. Da fikk alle sove. For oss var det kjempeenkelt. Alle måtte sove. Ingen behøvde å gråte eller styre. Men ikke alle vil endre på noe. Alt skal være etter boka på et gitt tidspunkt. Men om man bare flytter tidspunktet litt, så ordner det seg. Da blir alt så meget bedre. :)
Slik er det her også. Dvs. samsoving mor+baby, far+barn og de to eldste sov sammen ( de har sluttet med det nå som de er 14 og 15 :knegg: ). For mange er det sikkert dillete, men vi fikk alle sove og alle var fornøyde.
Ja far og barn ble det også etter hvert, og barn og barn i perioder nå. ;)
Jeg må bare sove jeg, og forstår jo godt at barn (som en del voksne) synes det er bedre og tryggere å sove sammen med noen.
Noen ganger er minste motstands vei verken mer eller mindre. :)
Her er det også barn og barn nå, og fortsatt voksne og barn. Helt greit for oss, vi sover veldig godt alle sammen. Jeg blir ikke til å leve sammen om jeg ikke får 100% sammenhengende søvn.
Vi har ikke fungert med samsoving i det hele tatt, og har heldigvis blitt velsignet med sovende barn. Ellers hadde jeg blitt gal eller skilt eller vendt meg til å sove med en turbin i ryggen - hvem vet?
I natt har jeg derimot kastet ut gubben til fordel for en puslete og småfebril 8-åring, så litt omsorgsgener ligger visst her også.
Syns ikke artikkelen var så ille som overskriften.
Savner igrunn en referanse til fysiske årsaker til søvnproblemer, det blir liksom helt feil å kjøre hardt mot et barn som ikke får sove grunnet fysiske plager. Avisartikler er vel ofte ikke så veldig nyanserte eller grundige, så vi kan vel ikke forvente for mye.
Og ja, jeg levde en lang stund med svært lite søvn og aldri lenger enn 1-2 timer av gangen, så jeg var definitivt i målgruppen hennes. Og i etterkant er det kun en ting jeg angrer på, at jeg ikke klagde mere til leger og helsesøstre slik at vi kunne fått tidligere hjelp til det fysiske. Den dillingen og for mye omsorg hun referer til, var helt på sin plass når vi vet hvor vondt han hadde det på den tiden.
Overskriften i artikkelen speiler ikke akkurat innholdet i sin helhet. Det er noen poenger i artikkelen hvis man legger godviljen til, mener jeg. Men jeg vet også at ingen barn er like, og at hvis vi hadde fulgt magefølelsen og ikke ekspertisen med det andre barnet vårt hadde mye vært annerledes i kanskje de 5-6 første årene av livet hennes (dvs. frem til nå).
Uansett hvor tydelige vi var, uansett hva vi gjorde, uansett hvor mange timer vi satt på rommet hennes, hun ville ikke. Hun gråt og gråt. Det var krise i parforholdet, alt var krise. Jeg slet så mye at jeg så muligheten for innleggelse som reell. Da hun var 2 år og nesten alt hadde gått i oppløsning hjemme gjorde vi det som vi den gang trodde var å kapitulere. Vi flyttet senga hennes inn på vårt rom. Hun fikk sove ved fotenden av vår seng. Hvis hun våket snudde jeg meg og lå der med hodet rett ved henne. Da begynte ting å gå seg langsomt til. Etter 2-3 måneder, kanskje, sov hun trygt om natten. Hun fortsatte å sove hos oss til hun var over 3 år, så sov hun en periode på samme rom som storebroren før hun sov på eget rom.
Utryggheten hennes har fulgt henne på andre områder i livet til nå rett før skolestart. Nå er hun trygg, selvstendig og ikke redd for nye utfordringer. Jeg kommer alltid til å lure på om hun ville vært tryggere tidligere om hun ikke hadde opplevd dette ene året da vi prøvde å få henne til å sove på eget rom, med alt det innebar av redsel og usikkerhet for henne (og oss).
Første barnet vårt sov på eget rom fra han var 7 måneder, og har aldri vært utrygg eller hatt søvnproblemer i det hele tatt. Så vi er også eksempelet på at det ikke nødvendigvis er førstemann som "krever" mest (les: får foreldrene til å yte mest service).
Mine to gutter kunne jeg aldeles ikke ha brukt samme oppskrift på mht å sovne selv. De er veldig forskjellig på å ville sove/ville legge seg.
Min eldste har aldri vært noe god på soving. Synes jeg gikk og bar på han hele kvelden lang da han var under 1 år.
Etter det så prøvde vi sånne leggerutinger med at han skulle være alene en stund før vi gikk inn.
Det var et styr og masse hyl og skrik og jeg husker at jeg iallefall fikk lagt han ned og at han sovnet, men han våknet alltid rundt 01 så da hentet jeg han inn i vår seng så jeg også fikk sove. Etterhvert sov han kun oppå magen min når han lå i vår seng. Det var fryktelig utmattende og jeg sov så dårlig selv. Og så våknet han urtidlig på morgenene. Som regel 05.30
Når han var rundt 2 år så kom han inn til oss hver eneste natt, noen ganger var det før 24, andre ganger rundt 02. Svært sjelden at han ikke kom inn.. sluttet med det når han var rundt 7 år.
Men det har gått greit, han er nå 10.5år og trenger fortsatt svært lite søvn. Han er aldri sur og trøtt så derfor går det fint.
Lillebroren har vært superlett å legge helt fra han var nyfødt. Sovnet raskt. Han har svært sjelden kommet inn til oss på natta. Våknet i grei tid på morgenen.
Han er trøtt på kvelden og sier selv at han vil sove og sovner på 10 sekunder. Sover hele natta og våkner ikke før det er normal morgen.
Jeg savnet vel egentlig nyanser både i denne artikkelen og i den dagen før som var mer i tilknytningsomsorgens ånd, men det er jo ingen bombe at det tabloidiseres i media. Vi har egentlig hatt minimalt med utfordringer på søvn sammenlignet med mange andre, men i den grad vi har hatt det har vi prøvd å kjenne litt etter på hvilke behov hun har gitt uttrykk for. En periode trengte hun byssing, og da bysset vi enten til hun sovnet eller til hun var rolig nok til å legges ned. Når hun våkner nå vil hun sjelden bysses særlig lenge og vrir seg ut av armene, da prøver vi å legge ned, forsikre om at vi er der og at vi er glad i henne, og så går vi ut og går inn igjen hvis hun skriker. Samsoving har aldri vært hennes greie, så det har vi ikke gjort. Poenget mitt er vel at det går an å gjøre litt av begge deler. En er ikke et uhyre om en lar barnet gråte bittelitt, like lite som en er en pushover om en bysser og koser litt ekstra. Her i huset finnes ikke begrepet "for mye omsorg" i hvert fall.
.jpg)
