Jeg lurer altså på hvor ofte du kommer i konflikt med andre mennesker?
Grunnen til at jeg spør, er at jeg generelt sett veldig sjelden har uløste konflikter med andre. Det hender jo at jeg er uenig med andre, men det trenger selvsagt ikke å bli en konflikt ut av det. Men, så er det en mamma til en venninne av frøkna, som jeg ofte ender i konflikt med. Jeg skjønner ikke hvorfor det blir sånn, og jeg liker heller ikke å ha det sånn, da det ofte går ut over barna. Det skal sies at jeg ikke er den eneste hun har uløste konflikter med.
Jeg har vel stort sett bare en jeg stadig kommer i konflikt med, men han kommer ofte i konflikt med andre og, så jeg regner med at det ikke er hos meg "feilen" ligger. :himle:
Ikke i direkte konflikt, kanskje, men jeg har dessverre litt for lett for å snakke før jeg tenker, og en del uheldige situasjoner har oppstått på grunn av dette.
Sjelden.
Jeg finnes ikke firkantet eller bastant, og er veldig flink til å vite når jeg skal legge meg flat (samme hvem sin skyld det er) og dermed blir det sjelden konflikter.
Jeg er svært sjelden i konflikt med andre. Jeg tror rett og slett ikke jeg har hatt mange konflikter i livet mitt. Vi var en vennegjeng som hadde en fall out i ungdomsårene, for så å bli venner igjen og ha en ny en midt i 20-årene. Men da var det sånn fire mot to og så tåpelig at det knapt kvalifiserte til en konflikt. Når to voksne mennesker får raserianfall fordi man har bestilt bort i ikke-røyk delen av en restaurant og er så egoistisk at s sinne tar hensyn til de to som røyker... :fnis:
Ellers er jeg i en diger konflikt med eksen og hans nye samboer, men det føler jeg heller ikke er min feil, sånn egentlig. :knegg:
Fikk lyst å si "definér konflikt". Men nei, jeg er ikke i konflikt med noen. Et par-tre stykker som jeg ignorerer, men det er alt. Og det skjer sjeldnere enn hvert skuddår.
Ekstremt sjeldent. Den eneste gangen jeg kan komme på var da jeg jobbet som frivillig i et internasjonalt team og vi hadde en konflikt som i utgangspunktet dreide seg om arbeidsmetodikk og poliske temaer, men som for noen ble veldig personlig. Det er første og siste gang i mitt liv jeg har blitt beskrevet som aggressiv, noe ingen som kjenner meg skjønner bæret av. :humre:
Nesten aldri, bortsett fra med foreldrene mine. Det er vsnskelig å omgås dem på en måte jeg er komfortabel med, ikke fordi de er vrange, men de fungerer helt annerledes enn meg. Det frustrerer meg.
Stadig oftere. Jeg har sjelden konflikter på nett, men på jobb har det vært noen i det siste. Det synes jeg er ekstremt ubehagelig, og jeg går med konstant klump i magen mens det står på. Det er ene og alene min egen "skyld", jeg var rundere før. Nå begynner jeg å bli litt tverr og egen, tror jeg. Det er nok alderen. :nemlig: (Alt dette er i liten skala da. Men overgangen er stor fra mitt tidligere fløyelsmyke, pudderrosa liv. Nå er jeg blitt en slik som sier at barristaen må lage ny kaffe, for jeg bestilte med lettmelk og ikke h-melk. Før ville jeg tatt feilvaren og smilt, og kanskje helst slengt oppi litt tips også.)
Det føler jeg at jeg er også. Men når det kommer til dette menneske, så blir det bare tull. Jeg er alltid den som tar kontakt for å ordne opp, beklage osv, selvom jeg føler at det ikke er jeg som har dratt i gang konflikten. Jeg hører aldri en beklagelse derfra. Men jeg hater å ha det sånn, så derfor biter jeg heller i det sure eplet og prøver å ordne opp.
Jeg er ikke redd for å si fra, men stort sett krangler jeg lite.
Men artig at du spør nå, på fredag sendte jeg Meget Krass Mail til sjefen, og i går en enda krassere mail til en leverandør. Jaja, viktig å markere seg litt innimellom.
Ikke veldig ofte. Jeg er en type som sier hva jeg mener, men jeg diskuterer alltid sak og ikke person. Pr. nå er det vel 2 som jeg er i såkalt konflikt med. Den ene er xen, den andre er et familiemedlem, der er det hun som er sur på meg, jeg er ikke sur på henne, så jeg vet ikke om det regnes som konflikt, men jeg ble slettet som venn på facebook da.
Uløste konflikter tror jeg bare jeg har én av, og det i RL. Jeg har en ganske direkte tone, men heldigvis tåler både kollegaer og venner det. Og mange har sagt at de setter pris på det, siden de vet at når jeg sier noe kan de stole på at jeg mener det.
På FP virker det som de fleste tåler at man kan være hakkende uenige i én sak og enige i en annen, men jeg aner en del konflikter her. Jeg har trukket meg mer og mer ut av bloggene, siden det virker det for meg som om det er mindre rom for direkte tone og tilbakemeldinger der.
Kanskje litt for sjelden. Jobber med å bli bedre på å kjenne etter hvor grensa mi går, og når nok er nok. Synes generelt jeg er god på å se en sak fra flere sider, og det er jo en grei egenskap. Men hvis den bidrar til at man føler seg tråkket på så går det for langt.Jeg har særlig et menneske som jeg kjenner at jeg skulle ha sagt klarere fra til, og hvis jeg gjør det er det meget mulig at konflikten egentlig ikke blir så stor heller. Så hva venter jeg på? :knegg:
Det skjer vel i og for seg veldig sjelden.
Det er omtrent et år siden sist, men da var jeg en del av en gruppe som havnet i en konflikt og det var ikke meg personlig.
Veldig sjelden - omtrent aldri.
:rund i kanten og konfliksky: - De rundt meg (som ikke kjenner meg så godt iallefall) sier jeg er veldig god på å være direkte - på en måte som ikke støter, så å være konfliktsky kan ha sine fordeler...
Ikke ofte, nei. Jeg sier stort sett det jeg mener og har skjelden problemer med å si i fra når jeg tror at det har noe for seg. Ellers er jeg opptatt av hvordan jeg kan finne en måte å forholde meg til andre mennesker på som gjør at jeg har det bra. Plassere ansvaret mentalt der det hører hjemme og ikke gjøre alt til min business og eventuellt problem.
På jobb - støtt og stadig. Det tar jeg ikke så tungt. Privat - ikke like ofte, og ikke så mye jeg gidder å kalle "konflikt". At jeg ikke liker noen og at de ikke liker meg er jo ingen konflikt.
Eksmannfamiliekonstellasjonkonflikter tar jeg ikke med i denne sammenhengen.
Veldig, veldig sjelden. Jeg har et par "episoder" i minnet fra ungdom- og studietid som har endt i såre konflikter og mer eller mindre avbrutt vennskap. Jeg er nok i overkant diplomatisk, eller feig.
Ganske sjelden. En mor i barnehagen var i konflikt med meg i vår. Jeg var aldri selv aktiv i konflikten, men hun fant ut at det var på sin plass å skjelle meg ut i garderoben, med mange barn tilstede. :snill:
Jeg kan lett komme i konflikt med enkelte familiemedlemmer som jeg er veldig ulik, eller kanskje lik, :gruble: men det er aldri snakk om langvarige konflikter, mer utbrudd og kanskje litt surmuling en time eller maks en dag. :humre: På jobb har jeg folk jeg ikke liker og folk som ikke liker meg, men jeg er ikke i konflikt med dem, prøver bare etter beste evne å unngå/ignorere. På FP føler jeg ganske ofte at jeg kommer i konflikt, men jeg vet godt hvordan jeg kan unngå å gjøre det også. :knegg:
Jeg er ofte i konfrontasjoner, men står sjeldent i uløste konflikter.
Jeg tror konfliktbegrepet defineres veldig forskjellig etter hvem du spør. For mange vil en konflikt være en åpen meningsutveksling, for andre er det de meningsutvekslingene som ikke tar en ende, eller de stille konfliktene som partene kanskje ikke engang vet hva utgangspunktet var engang.
Veldig sjelden egentlig. Hvis det er noe så er det feider med enkeltperson i familien. Det går som regel over. Har vært i en større konflikt på jobb, men det skyldtes faktorer utover det normale, og ble løst deretter. Hater all form for turbulens i hverdagen, og i jobben min som mellomleder får jeg tilbakemeldinger om at jeg er løsningsorientert og flink til å se alle.
Veldig, veldig sjelden privat. (Sånn utover at jeg har et nært familiemedlem jeg ikke har utvekslet noe særlig mer enn enstavelsesord med de siste sju åra og brølt høylytt til ved de fleste anledninger de sju åra før det igjen.)
På jobb derimot, går det oftere ei kule varmt, men det blir kanskje noe annet.
Jeg har litt problemer med å forstå begrepet, så da kan det jo hende noen er i konflikt med meg uten at jeg merker det. :knegg: Jeg er lite redd for å si det jeg mener, og diskuterer jo gjerne - både på jobb og med venner. Men jeg er ikke uvenner liksom.
Jeg grubler litt over det der. Jeg liker jo ofte folk som er tydelige og direkte veldig godt. De som ikke bare trekker seg tilbake med såre følelser og surmuler i stillhet.
Allikevel synes jeg det er vanskelig å være slik selv. Det har blitt bedre i senere tid, men fortsatt noe som jeg må være bevisst på. Etter at jeg ble bedre på å ikke være så konfliktsky (eller ikke handle på de følelsene så mye som før) har jeg stadig sjeldnere opplevelsen av å bli tråkket på. Jeg tror det kan være sunt og bra å brumme litt når noen tråkker for nærme grensene man har.
Relativt sjelden. Noen ganger for sjelden. :sparke:
Jeg synes det er utrolig vanskelig å vite hvor grensen går mellom det man bør la passere ("vi er alle ulike og det må man leve med") kontra det å bli tråkket på. Spesielt om man har en relasjon til et menneske som uten problemer synger ut om det meste, det blir fort veldig skjevt.
:digger:
Sjelden jeg er i konflikt med noen og jeg er god på å være direkte uten å være slem, dessuten er jeg flinkere til å tenke før jeg snakker(enn jeg var som ung).
Konflikt og krangling tapper meg for energi jeg vil bruke på noe annet.
Sjelden, jeg trekker meg heller unna hvis jeg blir såret.
Men det skal sies at jeg fikk sjokk etter å ha blitt singel etter 20 år. En del "bekjente" ble skeptisk og sjalu når jeg ble alene. Skinnte igjennom at de missunte meg økonomien, skulle ikke omgås deres eks'er osv. Ble ganske såret og lei meg over enkeltes reaksjon. En "venninne" har ikke snakket med meg på et halvt år etter at jeg var på samme fest som eks'en hennes. Jeg gikk hjem i normal tid og omgikk ikke hennes eks i det hele, vet ikke om jeg snakket med han en gang, men han hadde dratt på nachspiel og sovnet.So what?
Veldig sjelden. Jeg kommer bare på et par konflikter jeg har hatt i voksen alder. Det ene gjaldt innskrenkinger på arbeidsplassen og det andre var tvist ved huskjøp. Jeg anser ikke småkrangling med mann og unger som konflikter, ei heller uenighet på FP. Jeg er veldig konfliktsky i tillegg til at det nok skal en hel del til for at jeg skal bry meg nok til å lage en konflikt.
Jeg er ofte i diskusjoner, men sjelden i konflikt. Jeg liker å si det jeg mener, men avslutter det fra min side når jeg føler at jeg har sagt og hørt nok. Det kan høres egoistisk ut,men det skjermer meg fra mange unødvendige konflikter hvor ting bare drar ut.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
