Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
At foreldrene har mye å si når det gjelder barnas skoleprestasjoner, er gammelt nytt, men det jeg synes er interessant, er at også skoleforskere mener man gir uheldige signaler når man tar barna ut fra skolen pga. feriereiser og prioriterer fritidsaktiviteter foran lekser.
Jeg faller gjennom på mange områder som mor, (alt fra fancy matpakker til bilsikring :nemlig:) men her kunne jeg faktisk sette "check" på alle punktene. Hva med deg? Gjør du det du kan for at barnet ditt skal bli en "skolevinner" eller mener du at andre ting har større betydning enn de som kommer fram av listen her?
Grei liste, ja, men nokså selvsagt, synes jeg. Og så er det jo også en del andre forhold som medvirker til at et barn blir en skolevinner, skulle jeg tro.
Kan skrive under på hele innlegget ditt, Rine.
Føles igrunnen bra.
Spesielt det ene barnet mitt har under middels resultater, men det er godt å vite at han i allefall får inn gode vaner og at det kan være håp for framtida (ja, jeg bekymrer meg tidvis for det :o ).
Jeg synes også dette er selvsagte ting, men her på FP er det jo f.eks mange som mener at det ikke har noe å si for barnas motivasjon om man tar dem ut fra skole for å reise på ferie, og jeg for min del er glad for at jeg nå har forskningen på min siden akkurat i den diskusjonen. :nemlig:
Tror vi gjør det ganske så bra, men på punkt 3 må vi av og til sjonglere litt. Og sånn må det bare bli enkelte dager. Vi får gjort alt og fulgt opp alt, men ikke alltid før ting starter.
Det finnes nesten ikke grenser for hva en del foreldre trenger av opplysning på lave nivåer. Man blir ikke en god foreldre ut av det blå. Det er ikke alle ting som man forstår helt av seg selv fordi man har ansvar for å oppdra et barn eller tre. Det å oppnå de foreldreferdighetene man trenger for å gi et barn en trygg og god oppvekst forutsetter at man har et eller annet sted har lært dette, først da blir det common sense, og en del mennesker har aldri opplevd god omsorg eller at noen har forklart dem hva som er forventet at de skal følge opp rundt barna sine.
Så ja, dette kan komme som en overraskelse på mange.
Barnet mitt er foreløpig en såkalt 'skolevinner'. Og det uten at jeg legger to fingre i kors for å følge opp lekser. Hun greier utmerket fint å fargelegge termometre på egen hånd. Jeg føler meg ikke trygg på at hun vil være skolevinner på Universitetet når hun kommer dit.
(joda, vi tar tak i dette nå, ny lærer som virker oppriktig engasjert, så vi finner et vis å gi mer utfordringer på håper jeg)
Jeg synes det var en veldig fin liste. Det at den er enkel synes jeg bare er et pluss. Hvis alle i verden levde etter det store kjærlighetsbudet i bibelen "Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg", så hadde vi hatt en helt annen verden. Og det selv om budet i seg selv er enkelt opp til det banale. :)
Bortsett fra overskriften var det en fin artikkel og fine punkter, synes jeg. :nikker: "Slik gir du barnet ditt et godt grunnlag for en god skolehverdag" hadde kanskje vært en mer dekkende tittel, men man må jo nesten regne med at tabloidene tabloidiserer.
Jeg syns listen var super, jeg. Ja, den er enkel, men det betyr også at den er mulig å følge for de fleste. En liste som stadfestet at man måtte gjøre en masse krevende og tidkrevende ting for at barnet skulle lykkes på skolen, hadde bare vært teit, for den hadde vært vanskelig å følge for folk flest. Denne listen artikkelen viser veldig tydelig at 1) foreldres innsats er viktig for barnets skolegang, og 2) innsatsen som trengs er ikke uoverkommelig. Flertallet av foreldrene vil klare å følge denne listen om de prioriterer å legge vekt på det.
Martis sa:
Ingenting av dette var en overaskelse, i grunnen. Og det er nok et par andre ting som spiller inn også, f.eks evner og interesse?
Statistisk sett er det meg bekjent, ingen andre enkeltfaktorer som er så viktige for barns skolegang og videre utdanning, som foreldrenes bakgrunn.
Jeg glemte å si at her var det check på alt untatt en. For Mazungen har fått med seg at jeg er kritisk til en del ting. Som å legge obligatorisk skole til kvelden på Halloween.
Eller har korrigert direkte feil i lærebøker. Jeg synes ikke det er galt at barn ikke absolutt godtar alle autoriteter, også når de tar feil. Mazungen er så regelbundet at hun trenger å vite at det er noe som heter skjønn. Jeg mistenker at hun har arvet mine dysleksiproblemer, da hennes problemer er lik mine. Men hun er jo ikke under middels på nivå og får da ikke hjelp. Heldigvis finnes det private ressurser, men bare å bruke det er jo å kritisere skolen.
Jeg er enig i at dette er gode og klare råd. Bare det å motivere barna for å gjøre lekser før de kan dra på trening og det å snakke positivt om skole og lærere er det mange som bommer på. Kanskje særlig de som har slitt i skolen selv?
Og selvfølgelig må skolen gjøre sin del av jobben, men foreldrene har også en veldig viktig oppgave.
Grei liste, men jeg må innrømme at jeg likevel er komfortabel med å ha tatt poden ut av skolen utenom ferien. Vi dro med oss kopier fra bøkene hans, fulgte ukeplanen, og han gjorde lekser hver dag. Jeg tror ikke det ga ham inntrykk av at skolen er uviktig.
Jeg synes det var trist lesing. Det legges vekt på at å gjennomføre lekser = skolevinner.
Hva skal foreldre gjøre, når de følger alle punktene, men fortsatt har barn som sliter stort med å gjøre lekser. Ikke pga dysleksi eller manglende kunnskap, men ukonsentrert? Han kan bruke 1 time på leksehjelp uten å gjøre noe. Klarer ikke å jobbe selvstendig i det hele tatt. Hjemme må han settes i gang, og holdes i gang. Kan bruke 2 timer på å skrive 1 side stavskrift.
Vi er altså tapere. Selv om vi følger boka på stort sett alt. Det er ingen fasit irl. :leimeg:
Jeg reagerte på den kategoriske overskriften "skolevinner."
Lista er fin, grei, opplest og vedtatt den, ikke noe galt med den, og jeg er enig i alle punktene.
Jeg kjenner en familie som følger disse punktene til fulle - der er det oppmuntring, lekstehjelp hver ettermiddag ved skrivepulten, ikke fri utover skoleferiene og daglig oppmuntring om at skole er en fin ting og viktige greier.
Like fullt er ikke barnet noen skolevinner. Barnet sliter - sliter med konsentrasjonen, sliter med å lære, sliter med å finne gleden i skolehverdagen.
Foreldrene gjør alt rett, skolen er det ikke noe å utsette på, fin skole, flotte lærere, god oppfølging på alle kanter - like fullt sliter barnet voldsomt.
For disse foreldrene sin skyld, likte jeg ikke påstanden "slik blir barnet ditt en skolevinner," hadde det vært meg og min unge det var snakk om, hadde jeg følt det som et spark mens jeg lå nede. Rub it in, rub it in.
Men for all del - lista er grei, og ja, noen foreldre trenger slikt inn med teskje. Kan hende overskriften burde vært litt mindre kategorisk uansett.
Jepp, og det er veldig dumt. Et barn med utfordringer at et eller annet slag er prisgitt oppegående foreldre og/eller en skole med brukbar økonomi eller som vet å prioritere riktig. De fleste skoler "tar vel tak" men ikke alltid tidsnok og ikke alltid de rette takene (enten pga, penger eller pga. manglende kunnskaper.)
Ja, den var teit, og "tommel opp-" tegnet i overskriften var også litt ironisk. Jeg tolker det som om det handler om at barnet får utnyttet potensialet sitt, ikke om at man er mislykket om man ikke får seks i alle fag.
På FP, kanskje...
I artikkelen står det også at man må avtale riktig leksemengde med lærer. Har man gjort den avtalte mengden, selv om den kanskje er mindre eller lettere enn de andres lekser, trenger man da absolutt ikke føle seg som en taper. :niks:
Og det summerte vel opp den norske grunntanken om at i Norge skal man ikke dyrke frem vinnere når det kommer til teorietiske fag eller kunnskap. Og så ser vi samtidig at i andre land, hvor "skolevinnere" får lov til å være nettopp det og dermed stimuleres på sitt nivå, seiler forbi Norge i både nivå på læring og antall unge som fullfører høyere utdannelse :sukk:
Jeg tror absolutt den tanken er i ferd med å endre seg i Norge, altså. Det er iallfall mitt inntrykk etter en god del år i skolen. Ungdsomsskoleelever som tar fag på vg. nivå, intensivklasser, osv. Kanskje ikke så vanlig å differensiere på barneskolen (utenom på ukeplan og slikt) og slik ønsker iallfall jeg at det skal være fremdeles. Gi gjerne barna mer utfordrende oppgaver, (jeg blir ganske :sjokk: over FP-ere som forteller at mattelæreren nekter å gi barna vanskeligere oppgaver, altså) men ikke begynn med svake og sterke klasser i så ung alder. De modnes så ulikt, og jeg tror det kan føre til at noen som bare trenger litt mer tid, får et "svak-elev" tidlig i forløpet som det kan være for lett å leve opp til.
Det sier seg vel selv, at lekser er avgjørende i løpet av en lang skolegang. Det er det at dere følger opp leksene, og at han faktisk får gjort dem, som er det viktigste. Og at dere som foreldre ikke gir opp, men holder ut og holder hånd over prosessen. Egentlig så høres det ut som om leksehjelp ikke er noe poeng. Lekser er vanskelig og tidkrevende for mange, og jeg vet om en 5-klassing som anklaget mammaen si for å DREPE ham med matematikk når det røynet på under leksene hjemme ;)
For storesøster har det alltid vært svært viktig at me foreldre engasjerer oss i skulen. Ho er veldig opptatt av at me går på alle foreldremøter, stiller på alle arrangement og at eg set i FAU. Og ho er oppriktig overraska over foreldre som ikkje bryr seg om det. For skule er jo viktig! At lekser kjem framfor leik derimot er visst ganske uforståeleg, men me er på gli.
Som tidligere nevnt; slett ingen selvfølge, og det gjør deg ikke nødvendigvis til en dårlig forelder heller. Mange har hatt enorme utfordringer da de selv gikk på skolen og kan ikke nødvendigvis disse tingene. Om påstanden da er at de er dårlige foreldre vil jeg få si meg uenig.
Her vil jeg få si "Det Billa sier".
Mhm.
:hjerter:
Det kommer helt an på hvordan kritikken leveres. En evne til å stille spørsmål ved ting er som regel bra. Hemningsløs skitprat om hvor udugelig skolen og alt som følger med er, ikke fullt så bra.
Det er jo selvfølgeligheter egentlig, og det finnes ingen så bastante absolutter i denne verden. Å kreve at de skal gjøre lekser før de skal på fritidsaktiviteter for eksempel, det går jo ikke an når fritidsaktiviteten begynner klokka fire. Men at man ikke skal ha mer fritidsaktiviteter enn at det er godt med rom for å få gjort lekser og så enda ha tid til overs, det er åpenbart. Og at man av og til kan la fritidsaktiviteter gå foran lekser/skole er jeg også helt sikker på uten at man dermed undergraver skolens viktighet på noe vis. Det er mye som kommer an på hvor mye, hvor ofte og hvordan man gjør det. (Ja, følte meg litt truffet her fordi jeg har et barn i guttekoret, og der bes hele koret fri fra skolen noen dager i løpet av året). Og sitte ved siden av barna å gjøre lekser? Er det noe man bør altså? Det har jeg i grunnen sluttet med. Jeg ser over, ja. Går gjennom læringsmål med dem, selvfølgelig. Gjør de leksene som skal gjøres med foreldre sammen med dem. Men både de og jeg foretrekker egentlig at de gjør det de kan av leksene rett etter skolen og før jeg kommer hjem.
Enkle og selvsagte tips for oss her hjemme. Det hjelper nok at vi er som FP-ere flest, med en forelder i skoleverket og generelt ressursterke når det kommer til utdanning og kunnskap.
Etter noen skarve uker som lærervikar har jeg erfart at lista dessverre ikke er opplagt for alle foreldre. Det er skremmende å se hvor mange som får null oppfølging hjemmefra, og det er ikke bare de som har foreldre med lav utdanning og lavstatusjobber.
Forøvrig må jeg ta forbehold om at vi foreløpig bare har ett skolebarn. Det eneste han trenger å jobbe med er tempo og konsentrasjon, han er en svamp på kunnskap og interessert i det meste som skolen har å tilby. Mistenker at det det kan bli værre å motivere lenger ned i rekka av barn. :sparke:
Jada, og vi følger ikke lista kategorisk. Vi har tatt skolegutten ut av skolen for ferie, et i følge oss gjennomtenkt valg som ble fulgt opp med skolearbeid. Og vi sjonglerer innimellom med leksene for å få hverdagen til å gå opp. Men da prøver vi å være i forkant, og tar dobbel norsklekse den dagen matteboka er glemt igjen på skolen.
Jeg har en datter som sliter på flere måter; hun har lese- og skrivevansker, samtidig som hun har konsentrasjonsvansker, slik som din.
Og nettopp derfor prioriterer vi leksene høyt. Teomannen eller jeg drar fra fra jobb tidlig en dag i uken og sitter sammen med henne mens hun gjør ferdig det meste av ukens lekser. Ikke så mye fordi hun trenger hjelp til å gjøre dem, men fordi hun trenger hjelp til å fokusere og til å konsentrere seg om å få jobben gjort. I tillegg setter vi av tid til lesing hver kveld, både at hun leser for oss og at vi leser for henne.
Jeg ser da ikke på henne som en taper fordi hun henger etter i lesing og skriving. Tvert i mot er hun både smart og dyktig, og jeg ser på lese- og skrivevanskene hennes som utfordringer, som hun trenger ekstra hjelp til å komme over. Jeg ser ikke på dem som dommen om et fremtidig nederlag.
Faren hennes har også dysleksi, noe som ikke hindret ham i å ta en doktorgrad. Vi trenger med andre ord ikke å lete lenge for å finne eksempler på at det går an å klare seg veldig bra på tross av lese- og skriveproblemer. Men det er klart at slike problemer koster ekstra. Og det er klart at de fordrer at man jobber mer med problemet enn barn uten utfordringer må.
Og leksehjelp har for øvrig vært aldeles utelukket for Frøkna. De har ikke i nærheten av slike ressurser som et barn med behov for tilrettelagt undervisning trenger. Det er en kjennsgjerning og noe vi bare må ta konsekvensen av.
Ja, det der har forundret meg litt også. Ikke i min jobb, her har jo de fleste, med mer eller mindre suksess, ansvar for egne lekser og læring, men på skolen til ungene mine. Vi får nesten hver uke melding på ukeplanen til 7.klassingen om at "alle må huske å prioritere leksene og se etter at de er gjort" osv og jeg må innrømme at jeg har tenkt at det er litt unødvendig å skrive det hver gang fordi det umulig kan gjelde mer enn et par elever, (minoritetsspråklige de fleste av dem) og det ville vært mer fruktbart å ta det direkte med de elevene og foreldrene det gjelder. Hvis de ikke ser etter at leksene er gjort, er det vel ikke så sannsynlig at de leser ukeplanen heller? Vel, da det sto på ukeplanen for femte uke på rad i år (og etter x antall uke i vår) spurte jeg tolvåringen om hva som egentlig foregikk i klassen siden "ingen" gjorde lekser, og han kunne fortelle at verken Per, Ole, Kristian eller Lise pleide å gjøre lekser, og her snakker vi om ressursterke foreldre, iallfall når man tenker på jobb og utdannelse. :skeptisk: Vel, jeg prøver å unngå å Tenke Mitt, for det skal man jo ikke gjøre, men jeg må innrømme at jeg lurer veldig på hva som gjør at foreldre som selv har god utdannelse og jobb ikke prioriterer å følge opp skolearbeidet til ungene. Er det tiden som ikke strekker til? En tanke om at de klarer seg uansett? :vetikke: , men det forundrer meg veldig.
jeg skjønner at det er et sårt tema, men syns du leser med vrangbriller. Dere jobber jo faktisk med leksene, i motsetning til foreldre som lar det seile sin egen sjø.
Jeg leste det som at skole og lekser skulle høyere opp på prioriteringstigen, generelt sett, ikke at man ble skoletapere om man gjorde barneteater og lekser i motsatt rekkefølge.
Tja Rine. Jeg var et sånt barn selv, på 80-tallet. Ressursterk pappa, som kjeftet på meg med jevne mellomrom fordi leksene ikke ble gjort. Og noen veldig pinlige og ugreie konferansetimer der vi snakket om det samme. Gjør lekser, øv til prøvene og skriv litt penere! Jeg lovet forbedring hver gang.
Men det var ingen som passet på at de ble gjort hver dag - og jeg greide meg jo fint, bortsett fra at jeg fortsatt mangler gode vaner for å få gjort viktige, men kjedelige ting. Fant en slags magisk motivasjon på ungdomsskolen sånn at karakterene derfra og ut ble ok. Men på barneskolen gjorde jeg nesten ikke lekser. Og jeg kommer fra et ellers godt og ressursterkt hjem altså.
For oss er det selvsagt å bruke tid på å følge opp lekser og øveord hos 3.klassingen. Jeg ser at det tar tid, og vi prioriterer bort en del fritidsaktiviteter hos gutten selv, lillebror og oss voksne for å klare dette. Jeg merker meg at læreren skryter veldig av oss på foreldresamtaler. Hyggelig forsåvidt, men jeg hadde forventet at dette var selvsagt.
Tink:For all del, jeg har aldri hatt gode rutiner for lekser selv. De som ble gjort, ble gjort etter skippertaksmetoden, og det på tross av at mitt barndomshjem vel ble ansett som midt på treet ressursterkt etter datidens forhold, men ville kanskje ikke blitt ansett som det i dag i og med at ingen av foreldrene mine har særlig lang utdannelse. :vetikke: Uansett: Karakterene ble bedre og bedre etter som jeg fikk velge inn og bort fag på videregående, så jeg klarte meg fint, jeg også. Vi gjør for øvrig som dere: Har tak på fritidsaktiviteter både for barn og voksne, jeg orker ikke et rotterace hver ettermiddag og så skal leksene presses inn på en halvtime mens man spiser kveldsmat. For å være helt ærlig så forundrer det meg ikke at unger som spiller, håndball, fotball, gitar og er i speideren ofte ikke får tid til å gjøre lekser.
Det gjorde jeg også. Vi har faste dager i uka som er øremerket lekser og dager i uka der det ikke er tid til å gjøre lekser. Jeg ser på det som fullgod prioritering.
Jeg har også tenkt på å ta han ut av leksehjelpen. For en ufaglært vikar som skal ha oppsyn med 25-30 elever, da blir det bare å passe på at de ikke bråker. Og gutten min forstyrrer ikke noen, men han kan sitte som i sin egen verden og leke med et viskelær en halv time eller mer.
Ja, jeg leste den artikkelen med piggene ute. Men dette har vart i så mange år. Jeg synes det har vært så mye mer eller mindre konstruktive råd denne tiden... Jeg legger det ikke så mye på meg, reagerer mest med et fnys. Vi får gode tilbakemeldinger på kommunikasjon og at vi "holder ut" fra lærer.:)
Å la han gjøre mindre lekser kan fort bli å skyte seg selv i foten. Han er intelligent og vil pushe det. La han hoppe over stavskrift, så vil han slippe resten av norsken osv, osv. Vi er klar på at han skal gjøre alt. Hvis det skjer mye om ettermiddagene, så sier vi "javel, denne uka klarte vi ikke alt, neste uke satser vi på at vi gjør mer". Men vi har ikke noe fast opplegg på at han skal få slippe.
Man sitter med dem hvis de trenger det for å konsentrere seg og fullføre leksene uten å bruke hele kvelden. Hvis de greier å være disiplinerte nok til å gjøre dette selv er det jo ingen vits i å gjete dem. Da holder det i massevis å se over.
Storebror har vi måttet følge opp ganske mye, men nå som femteklassing greier han å ta mer ansvar selv. Lillebror må ha hjelp til å fokusere, får han det, blir han ferdig på rekordtid. Storesøster har alltid gjort lekser alene, med mindre hun har bedt om hjelp selv, sånn omtrent hvert skuddår. Tre unger, tre forskjellige tilnærminger i grunnen.
Dagbladet fornekter seg ikke, for en latterlig overskrift. :gaah:
Listen var rimelig basic, og blir fulgt annenhver uke her. Allikevel er ikke min eldste en "skolevinner". Han var det før, da han hadde en annen lærer. :)
Alle kan jo ikke være vinnere da. Men de fleste kan klare seg greit nok om de får noenlunde oppfølging tenker jeg. Storebror har tydeligvis lagt merke til hvem som er flinke og ikke fullt så flinke i klassen sin. "X er ikke så flink til å skrive." "Y leser fortere enn meg."
Vi følger disse punktene mener jeg, men jeg har sluttet å sitte ved siden av minstejenta for en god stund siden. Er i nærheten om hun trenger hjelp.
Hun er flink til å konsentrere seg og foretrekker nå å sitte alene.
Vi bruker å se over når hun er ferdig.
Hun får utlevert ukeplanen om fredagene og velger seg ut et fag hun kan gjøre lekser i om helgene. Ikke alle helger da. Da slipper hun at det blir så mye i ukedagene.
Listen er sikkert basic for mange FP-foreldre, men den er god. Dersom alle foreldre legger inn den innsatsen artikkelen beskriver, vil mange flere elever komme bedre ut av skolen.
Hadde jeg ikke klart å tenke at "dette er det generelle" og "det finnes unntak" tror jeg nesten jeg ville ha følt meg ganske elendig av en del utsagn rundt dette. Mange følger opp ungene mye, men må finne andre måter å gjøre det på.
For et barn med enorme vansker i skolesammenheng, vansker av typen man ikke bare kan øve av seg, kan det være veldig viktig at hjemmet fungerer som noe mer enn skolens forlengede arm og at aktiviteter som gir mestring må prioriteres høyere. Alle trenger å være gode på noe. En stor fordel som kan komme ut av det er jo, slik vi opplevde, at man etterhvert får en mindre fastlåst lærer som kan bruke disse styrkene som en innfallsvinkel for læring for eleven. Selv har vi til tider droppet f.eks. mattelekser som bare ga frustrasjon og tappet mestringsfølelsen, til fordel for matlaging (måle opp og regne ut), hjemmesnekring (også mye matte), skogsturer (naturfag m.m.) osv. Lekser ble ikke alltid gjort, men læringsmålene ble nådd.
I tillegg synes jeg det er greit å tenke på at det for mange ikke er et reellt valg om man vil ta ferie i eller utenfor skoleferiene. Det blir mer snakk om hvorvidt man ønsker at barnet skal få med seg erfaringen (og læringen) det å besøke andre steder i verden innebærer en gang i løpet av oppveksten eller ikke. Kan man velge fritt på øverste hylle er det jo selvsagt at man legger ferier til skolefri.
Jeg tror altså at innstilling er langt viktigere enn enkelte generelle kjøreregler. Javisst kan man signalisere "vi driter i skolen" ved å ta med barna på en ukes ferie i januar. Men det er ingenting som sier at det MÅ være slik. Eller at man ikke kan signalisere at "læring er viktig" uansett om man utifra sitt barns forutsetninger og situasjon velger annerledes enn hovedregelen.
Ja, du og de andre som påpeker dette har dessverre rett. Men tror du at de foreldre som ikke gjør noen disse tingene har selvinnsikt nok til å skjønne at de bør forandre seg? At man kan ha en eller to punkter hvor man ikke er helt enig i denne lista betyr ikke så mye som at man gir f... i alt.
Mitt inntrykk er at en del barn dessverre har foreldre som ikke ser at det er deres ansvar, som foreldre, å følge opp barna - også om de trenger ekstra oppfølging.
Mange putter dette ansvaret på skolen har jeg inntrykk av, og glemmer sin egen viktige (viktigste?!) rolle i barnas skolearbeid.
Grei liste. Jeg er spesielt streng på nr 3 som har med at lekser må komme foran fritidsaktiviteter osv. Kjenner mange som sender ungene sine på aktiviteter nesten hver dag rett etter skolen og jeg skjønner ikke når de får tid til å sette seg ned med leksene..:confused:
Det har du sikkert rett i, men utover det er det en ekstra utfordring å skulle hjelpe barn som ikke lærer etter normal kurve.
Jeg tar mine barns skolegang kjempeseriøst, og jeg støtter dem i alt jeg kan i forhold til skolen, men jeg kan ingen ting om å lære barn å lese, som ikke lærer å lese "av seg selv". Jeg har derfor mer enn én gang følt meg utrolig maktesløs når Frøkna sliter og jeg ikke vet hvordan jeg skal få henne på glid. Jeg føler meg også maktesløs når jeg mistenker at skolen bruker feil/utilpasset leseopplegg for henne, men ikke har noen måte å vite om det stemmer. Jeg kan virkelig ingen ting om spesialpedagogikk, og hva er i så fall alternativet, om skolen feiler?
Også er det den følelsen av "urettferdighet", som jeg ikke tror jeg er alene om å kjenne stikk av iblant. Det er "urettferdig" at jeg må bruke timevis av ettermiddagen på Frøknas lekser, når andre foreldre slipper unna med å kikke over etterpå. Og, ikke minst, det er virkelig urettferdig at Frøkna må bruke dobbelt så lang tid på leksene som venninnene sine. Det hender jeg tenker at det hadde vært mye mer behagelig å bare la det stå til og ikke følge opp i alle bauger og kanter. Ikke minst kan det hende jeg tenker slik de dagene takken for å ha sittet en hel ettermiddag er at skolebøkene går veggimellom og Frøkna skjeller meg ut for å være den mest masete mammaen i hele verden. Da krever det litt ekstra å tenke mange år frem i tid og virkelig vite at det er rett det vi holder på med.
Også er det jo dessverre slik at mange av de barna som har spesielle behov, har foreldre som også hadde det. Dysleksi går for eksempel ofte i arv, og hvis en selv slet skikkelig på skolen, er det ikke sikkert engasjementet, overskuddet og kunnskapen er tilstrekkelig til stedet til å følge opp et barn som også har spesielle behov. Ikke minst hvis en selv syntes skolen var pyton og ikke har så mye entusiasme å bidra med.
Jeg kan i grunnen skjønne at en del foreldre faller av oppfølgingen av sine barn med spesielle behov. Jeg unnskylder det ikke, og jeg synes ikke det er greit, men jeg kan skjønne hvorfor det kan skje.
Jeg tenker at det er viktig å huske på at barn er forskjellige, jeg.
Jeg har en datter som nesten må bremses litt. Hun kan fint finne på å sitte oppe hele natten med lekser og er misfornøyd med alt annet enn beste karakter. Jeg har en gutt som må belønnes med å få gjøre lekser en time ekstra dersom han har vært flink til å ta pause. (Aspergers, særinteresser og en tendens til å slite seg helt ut). Han gjør det ikke alltid så godt på prøver allikevel fordi prøveformen også er vanskelig, men gjør det bedre om han har litt balanse i livet sitt. Jeg har et barn som vi måtte gjøre noe helt annet med. Droppe lekser og lære ting på andre måter. Få frem at man kan gjøre en god jobb med noe selv om man ikke får til skolesituasjonen. Jeg vil heller at gutten skal bli en dyktig snekker enn at vi skal kjøre mestringsfølelsen i bånn i skoletiden og ende med uføretrygd. Denne gutten går nå bygg og anlegg og har helt andre fremtidsutsikter enn han hadde før. Så har vi de to minste. En med og en uten diagnose. Begge disse er for tiden pottesure siden de har fått trekk i ukelønnen pga. dårlig innsats i forrige uke, men tåler godt å bli pushet litt.
Hadde jeg kun hatt barn som datteren, eller som de to minste, ville jeg fort kunne ha konkludert med at alle foreldre burde gjøre det som funket for meg og at de som ikke gjør det er sløve og uengasjerte. Og jeg er rimelig sikker på at folks tanker om hvordan jeg følger opp varierer veldig utifra hvilket barn de tenker på. Selv tenker jeg at så lenge grunntanken om at læring er viktig er der, så er det også viktig å se at innfallsvinkelen kan variere uten at de rundt er sløvere enn de som har barn som matcher skolens opplegg bedre.
Jeg synes ikke det er noe rart at du føler det litt urettferdig. Og jeg skjønner også at mange ikke har hverken overskudd, kompetanse eller engasjementet til å «ta kampen». Din jente er jo heldig som har dere som foreldre, som tar den kampen, og som jobber hardt sammen med datteren deres. :nikker:
Man kan jobbe mye med lekser uten at man blir skolevinner, men poenget er vel at man stiller sterkere hvis man får den oppfølgingen man trenger. Vi har veldig forskjellig leksesituasjoner med våre barn og jeg har problemer med å forklare ting på en forståelig måte til det barnet som ikke alltid lærer alt på den "vanlige" skolemåten som jeg er vant til.
Jeg kunne lett tenkt at vi hadde funnet Løsningen hvis vi bare hadde hatt eldstemann som har vært veldig selvgående mht. leksing og læring.
Skolevinner i denne sammenhengen er vel strengt tatt ikke ment som de elevene som har best karakterer og som har det "lett" på skolen. Men heller det at det er dette som skal til for at elevene får ut sitt potensiale, lærer seg gode vaner, får et positivt forhold til skole og utdanning og klarer seg godt på lang sikt.
Mye sunn fornuft. Men, jeg har et punkt jeg ikke kan krysse av på. For vi tar tidvis ungene ut av skolen. F.eks har Storesøster (6. klasse) blitt tatt ut av skolen:
for å kunne forlenge en Trondheimshelgetur så hun kunne dra på Vitensenteret med en voksen veninne som var stipendiat på NTNU
for å dra på Åpen Dag på UiO og høre på et foredrag hun syntes var kjempespennende
for å være med noen av landets fremste mykologer (soppgeeker) på sopptur i regi av UiO
forlenging av høstferie med en dag pga. utenlandstur så ungene får sammenhengede tid til å friske opp igjen engelsken sin etter USA-opphold
Og jeg kan være enig i at det er problematisk dersom alle gjør slikt hele tiden osv. osv. men hvis vi holder oss til temaet her så klarer jeg virkelig ikke å se at vi uttrykker så dårlige holdninger ovenfor skolen ved å gjøre dette at det skal hindre henne i å bli en "skolevinner".
Joda. Og det er nok riktig generelt sett. Men som fasit for alle tror jeg det kan slå uheldig ut.
Det er muligens der det blir feil for meg. Det blir for generelt og lettvint. Og hadde jeg ikke hatt det i bakhodet at man her snakker om hva som er best for flertallet (eller kommet så langt med egne barn at jeg nå kan heve hodet og vise til egen "track record" som mor og hva vi har fått til), ville jeg syntes det var kjipt å lese. Problemet er jo når leserne snur det på hodet og mener mye om foreldre i tilfeller der det gjøres annerledes uten at det handler om likegyldighet o.l.
Med standardløsningen ville jeg rett og slett ikke hatt en gutt som jobber mot fagbrev nå, men heller sittet i møter med NAV for å forberede ung ufør-søknaden til 18-årsdagen.
Snuppa var ferdig med leksene på 4 minutter i dag. Jeg spurte om hun syntes hun hadde for lite lekser, og det sa hun at hun følte hun hadde som regel. Vi tok en solid leselekse etterpå da.
Nettopp! Fått inn penger på konto etter solgt hytte, som han skal gi som forskudd på arv. Vi vet ingenting om disse pengene, og hva de er ment til eller kanskje må brukes til.
Når det er sagt tar ikke jeg barna ut av skolen, men om jeg hadde hatt opplegg som Acsa så kunne jeg godt ha gjort det. Hadde jeg hatt nok penger skulle jeg jammen valgt hjemmeskole for dem fremfor skolen her vi bor. (Det er visst ikke så uvanlig å gjøre lenger hørte jeg på NRK P1 for en tid siden.) Men det er mye det jeg kjenner på selv, og slettes ikke sikkert at barna mine ville vært enig i en slik avgjørelse. :p
Jeg tror ikke Acsa eller en del andre FP ere er representative i forhold til skolenes utfordringer med barn som tas ut av skolen.
Når vi skal søke fri fra skolen, uansett om det bare gjelder en enkelt dag så skal det begrunnes, samt fylles ut hvordan man i friperioden skal sørge for barnets opplæring.
Jeg lurer på hvordan skolen vurderer søknadene og bruker opplysningene om hvordan foreldre tenker å følge opp.
Jeg er enig med artikkelen jeg. Følger alle punktene, men alikevell føler jeg meg til tider helt ubrukelig som mamma til skolebarn fordi jeg aldri kan gjøre nok. Det handler om balanse i livet også (mamma til iop-barn).
Jeg Tenker Mitt. :nemlig:
Neida, det var bare en kommentar til Kie som skrev at det bare er folk med dårlig økonomi some er "tvunget" til å ta ferier i skoleåret. Det er absolutt ikke min oppfatning, jeg vil påstå at det handler vel så mye om verdier og holdninger som om penger.
Uten at jeg vil ta den diskusjonen om igjen. :btdt: :knegg:
Du leste kanskje litt fort?
Men for å presisere: Noen ganger må man veie ting litt opp mot hverandre. For barn som alltid hører på klassekamerater fortelle om alle stedene i verden de har besøkt og hva de har lært der osv. uten at det noen gang har vært deres tur, kan det kanskje ha nok verdi å få med seg en slik opplevelse også til at en uke borte fra skolen kan forsvares. Spesielt om foreldrene er litt bevisst på hva som kan læres på den turen.
Mine lærte utrolig mye. Eldstemann knakk koden i forhold til et språk etter å ha slitt i et par år. Alle lærte mye nytt. Men det største for meg som mor var å se hvordan ungene vokste litt foran øynene mine. Endelig var det deres tur å fortelle de andre om en ferie.
Mens jeg er kategorisk nok til å mene at enten er dette greit ofte, av og til eller en sjelden gang eller så er det ikke greit i forhold til barnas utdanning. Helt uavhengig av hvilke grunner man måtte ha for å ta ungene ut av skolen og helt uavhengig av de unnskyldningene man lager for seg selv, enten det består i hva de måtte lære eller hva slags spesiell situasjon man er i. Imidlertid mener jeg at hvis skolen synes at dette ikke er greit må de slutte å tale med to tunger, når skolen sier at inntil 14 dager i året godkjennes må de regne med at folk tolker dette som at inntil 14 dager i året anses som uproblematisk gitt at man ikke velger et veldig uheldig tidspunkt som tentamensperiode.
Kunne krysse av på alle punktene. Tror nok det er en av mine sterkeste sider som mamma - skolearbeidet anses (ikke uventet sikkert) som særdeles viktig i heimen vår.
Ja, jeg innrømmer glatt at det ikke er økonomi som gjør at vi tar poden ut en uke fra skolen i november. Det handler helst mye om vårt behov for avbrekk i en nokså presset hverdag. For tid sammen, laaangt borte fra alt som er vanskelig. Det blir en vurdering hva som er best for podens forhold til skolen, men jeg må jo bare velge å tro at det vi gjør har best for ham. Og oss. Og jeg er egentlig ganske sikker på at den uken vil gjøre oss godt, og dermed også ha god effekt i det lange løp.
Jeg tror ikke han er i tvil om at vi mener skole og lekser er viktig og har høy prioritet, okke som.
Kie: Da misforstå jeg deg. Og det finnes elever jeg unner en uke i Syden midt i skoleåret, det gjør det, altså. :nemlig:
Katta: Enig med det. I vg. får for øvrig elevene beskjed om at de ikke lenger har lov til å søke persisjon, og at skolen ikke har lov til å innvilge. Det er fint om de gir beskjed før de drar slik at de får dokumentert fravær, hvis ikke, får de udokumentert. Enkelt og greit- da kan de ( i teorien....:mumle: ) ikke kreve noe som helst når de kommer igjen.
Enig i det. Men hvis de sier klart og tydelig fra om hvor lite ønskelig dette er slik at det ikke er noen tvil om det, gjør det ikke noe at rektor kan innvilge permisjon.
.jpg)
.jpg)
