konemor sa for 17år siden:

Er vi nordmenn flinke nok? Eller er mange av oss ganske flinke, men opplever at innvandrerne ikke vil inkluderes?
Selvsagt er dette individuelt, men sånn jevnt over, hva tror du?

Nenne sa for 17år siden:

Jeg tror nordmenn flest har nok med seg selv og sine nettverk og at vi ikke har tid og rom for å inkludere innflyttere. Det tror jeg ut fra egen erfaring at gjelder alle innflyttere og at det ikke har noe med nasjonalitet å gjøre.

Jeg har selv flyttet hjem til mitt eget distrikt etter nesten ti år borte og selv om jeg har sporadisk kontakt med barndomsvenner, er det stort sett andre innflyttere jeg omgås nå. De andre innflytterne er nemlig de eneste som har hatt interesse av kontakt. Andre jeg har truffet på i barselgrupper eller i andre sammenhenger har hatt mer enn nok med seg og sitt og det nettverket de har fra før, så ut over permisjonstida har de hatt liten interesse av kontakt.

IOA sa for 17år siden:

Jeg syns det blir litt rart å diskutere dette. "Innvandrere" - er det alle personer som kommer fra alle andre land enn Norge? Et eksempel: Min kjære er fra den Dominikanske republikk (innvandrer går jeg ut fra?). Han er utpreget sosial, har både norske og utenlandske venner, han liker å gå på ski og dra på hyttetur, og han er nesten like mye sammen med familien min som det jeg er. Han klarer fint å inkludere seg selv, og har ikke noe behov for å bli inkludert.

Samtidig ser jeg at endel andre latinamerikanere bare er sammen med andre spansktalende, og lever på mange måter "i" Latin-Amerika enda. Sånn sett har min kjære mer til felles med mine norske venner enn med dem. Innvandrere er ingen homogen ensartet gruppe, og det blir derfor vanskelig å si noe generelt syns jeg.

Jeg syns det er viktig å ta opp ting, som feks bursdagsfeiring, sånn som en her inne hadde gjort. Da kan de det gjelder selv ta stilling til om de har lyst til å delta eller ikke.

Ellers er jeg enig i det Nennemor skriver.

Nabbe sa for 17år siden:

Dette er jo det jeg driver med, for å si det slik. Jeg føler ofte at innvandrere faktisk strekker ut en hånd, og vil bli med, men at nordmenn ikke er entusiastiske nok, på en måte. Det føler de som en avvisning, på mange måter. Feks når de går til naboen med en kake, og ikke får noe tilbake, føler de det som at naboen ikke vil ha mer kontakt, men naboen mener jo ikke noe vondt med det, naboen er bare som nordmenn flest, for opptatt til å fly til naboen med mat...

Her i Bergen har jeg flere bergensere som venner, enn jeg har innflyttere, faktisk, selv om jeg er innflytter selv. (blandt mine norske venner, altså)

Lykken sa for 17år siden:

Ja, mye enig med IOA, "innvandrere" består jo av så mange forskjellige individer med svært forskjellig kulturbakgrunn med ulike behov for kontakt med etniske nordmenn.
Noen av mine erfaringer er f.eks ei i min siste barselgruppe fra Latin-Amerika som er gift med en nordmann. Hun var svært interessert i kontakt, spesielt for å lære seg språket i tillegg til kurs, hun ønsket seg jobb innenfor sin utdannelse etterhvert og var avhengig av å lære seg norsk godt. Hun er svært langt hjemmefra uten venner, så for henne var det interessant med kontakt, i tillegg til spansktalende venner. I barnehagen opplever vi at foreldrene ei kurdisk jente ikke svarer på bursdagsinvitasjoner, men vi vet ikke hvorfor. Mammaen smiler og sier hei, men virker ikke interessert i kontakt utover det. Ellers varierer det sikkert om man nettopp har kommet til landet eller er første-eller annengenerasjonsinnvandrer og om man tilhører et folkeslag eller kultur som det er mange i landet fra før.

Nabbe sa for 17år siden:

Det er veldig sant, at det varierer...

Jeg fødte samtidig som naboen min sin svigerdatter, de bor delvis her og delvis i Tromsø pga jobben til mannen hennes, så de var her i minst ett halvår etter at ungen var født. Hun gikk på kontroller alene. Jeg spurte henne om hun ikke gikk på barselgruppe... Nei, helsesøsteren hadde sagt at de var kunn for norske kvinner... Jeg ble en smule sjokket, og spurte helsedragen jeg gikk til, om dette, og hun kunne bekrefte at denne damen som jeg spurte om, i alle fall ikke kom på noen gruppe, fordi hun "dekker jo ansiktet"... Ja, og? spurte jeg da... Jeg mista helt fatningen, jeg visste jo såå lyst hun hadde til å gå på barselgruppe. Hun er oppvokst i USA og snakker flytende engelsk, norsken er det så-som-så med, eller, var, nå snakker hun jo nordnorsk etter nesten to år på norskkurs i Tromsø...

Dixie Diner sa for 17år siden:

Nordmenn er nok en smule kalde einstøinger i forhold til mange andre folkeslag. Det er iallfall mitt inntrykk. Litt vanskelige å komme innpå, veldig travle med sitt. Da mamma flyttet til USA før jeg ble født, fikk hun nesten sjokk over at alle naboene kom over med kaker og mat og sa hei.

5barnsmor sa for 17år siden:

Er det virkelig mulig...? :eek:

Nabbe sa for 17år siden:

Ja. Men så er jo helsesøsteren jeg GIKK til, kjent for å være vanvittig sær. Jeg har heldigvis fått byttet nå da, men det er jaggu to år for sent.

Maverick sa for 17år siden:

Vi bor i et innvandrerdominert miljø, og jeg ELSKER det! Jeg tror jeg har noen latinamerikanske gener (eller kanskje det bare er de bergenske) som gjør at jeg nyter at det er "opplagt" at barna løper inn og ut hos hverandre, at vi hjelper hverandre opp og ned trapper med vogn, at alle voksne sier i fra hvis barn eller ungdom oppfører seg teit, at det rett og slett er mer varme her enn det steinkalde miljøet i fjellheimen der jeg vokste opp.

Og dæven så god mat våre afghanske naboer lager! :sikle: Nå har jeg ligget på sofaen/sittet i en stol i en del dager pga. kronglete rygg, og gutta og mannen var hos naboene og spiste middag. Jeg fikk privat take-away, en stoooor tallerken med masse som jeg ikke ante hva var, men som smakte usaklig godt!

I Førstemanns avdeling i barnehagen er etnisk norske barn i mindretall, og da jeg kom som "ny" mamma sist høst, var det innvandrerforeldrene som snakket til meg, kunne navnet på Storebror osv.

Pay it forward.

(Jeg får bakoversveis av helsedragen Nabbe nevner. Et sånt menneske i et omsorgsyrke? :sint: )

Sitron sa for 17år siden:

Snakker vi om der du går nå eller på Engen? Gærne folk overalt.

bina sa for 17år siden:

Det spørs vel litt hva man legger i å inkludere. Mitt inntrykk er at de fleste nordmenn gjerne inkluderer innvandrere, men det krever at innvandrerne selv ønsker å bli inkludert.

Jeg oppfatter at innvandrere ofte ikke ønsker å bli verken integrert eller inkludert. De ønsker å bevare sin tradisjon, religion og kultur, og ønsker derfor ikke for nær kontakt med nordmenn.

Hvis man tenker i forhold til private, sosiale ting, så er vel de fleste av oss sånn at vi inviterer familie og venner. Ikke nødvendigvis alle bekjentskaper. Vi drar et skille mellom bekjente og venner, og for kanskje også de fleste tar det tid før nye bekjente kan plasseres i venne-kategorien.

Kanskje er det her en del innvandrere føler det er vanskelig? At de hadde forventet å bli behandlet som venner fra starten, og opplever "bekjentskaps-kategorien" som en avvisning?

For meg rent personlig så blir problemstillingen "inkludere innvandrere" noe oppkonstruert. For jeg skiller faktisk ikke på folks opprinnelse. Jeg blir kjent med nye naboer, arbeidskolleger, foreldrene til mine barns lekekamerater, osv, og noen av dem finner man tonen med og blir omgangsvenner med, andre forblir man på høflig avstand med. Sånn er det jo bare. For meg ville det vært svært kunstig om jeg skulle ta meg på tak for å behandle innvandrere annerledes enn alle andre.

Nabbe sa for 17år siden:

Der jeg går nå. Hun ene på Engen var vel i samme klasse, eller hakket verre, men jeg snakker om hun "her oppe".

Nabbe sa for 17år siden:

Og jeg som er i kontakt med innvandrere, opplever at de sier det motsatte. At de forsøker ta kontakt, men at få nordmenn slipper de til...

Maverick sa for 17år siden:

Det høres sikkert sært ut, men jeg har i alle år blitt tatt for ikke å være etnisk norsk. På sykehuset ble jeg spurt hvilket statsborgerskap Førstemann skulle ha, da han skulle ha pass ble det satt spørsmål ved meg, og jeg har fått spørsmål fra klassekamerater gjennom 10 år om hvilket land jeg EGENTLIG kommer fra. :himle:

Det gikk opp for meg for noen år siden at det faktisk er en av grunnene til at jeg har slitt med å "passe inn" i fjellheimen hvor jeg er oppvokst. Plutselig skjønte jeg hvorfor andre så litt rart og avvisende på meg, dvs. de som ikke kjente meg.

Da lurer jeg på hvordan det er for de som faktisk, uten tvil er innvandrere.

bina sa for 17år siden:

I såfall tror jeg det handler om at man kommuniserer svært ulikt. Min opplevelse (personlig) er at de færreste innvandrere tar seg bryet med å hilse på meg, til tross for at jeg alltid hilser. Innvandrerkvinnene ser ikke på meg en gang. For meg er det en avvisning. For dem er det kanskje en avvisning at jeg ikke dukker opp på døra med kake. Jeg vet ikke hva de forventer. Men for meg, og de fleste nordmenn, vil jeg tro, starter all inkludering, integrering, kommunikasjon og samvær med det lille "hei-et", som ledsages av et smil.

Maverick sa for 17år siden:

MIN personlige opplevelse er at innvandrere smiler og hilser, og spesielt innvandrerkvinner. Jeg synes det er motsatt med nordmenn. (Selvfølgelig ikke alle, men skal vi først skjære over en kam kan vi gjøre det ordentlig.)

Kanskje det rett og slett er fordi jeg ser ut som en innvandrer. :knegg:

Anuk sa for 17år siden:

Helt enig. Jeg tror ikke det er lett å bli inkludert i et nytt miljø, uansett hvor du kommer fra.

Vi flyttet til et nytt sted for 3 år siden, og jeg kan jo ikke akkurat si at naboene "kastet seg over oss". Alle er hyggelige og blide og slår av en prat, men de inviterer aldri til noe. Så hadde vi kommet fra en annen kultur der vi var vant med at man ble inkludert i fellessakapet - så hadde vi sikkert trodd at de var skikkelig fremmendfientlig hele gjengen.

Ellers har vi ganske mange innvandrere i bekjentskapskretsen og jeg tror de er inkludert på lik linje med alle andre og har ganske mange norske venner. Jeg tenker strengt tatt ikke på dem som annerledes, men så er det "inngifte" innvandrere - det er sikkert enklere å bli kjent med nordmenn da.

bina sa for 17år siden:

Kanskje det. :)

Det finnes noen innvandrerkvinner som smiler, men jeg har aldri hørt dem ytre ett ord.

Men kanskje det egentlig er jeg som ser skummel ut. Det har jeg jo ikke tenkt på. :pimp:

konemor sa for 17år siden:

Har ei nabo dame som ikke er fra Norge selv om ho har bodd her ganske mange år. Mannen døde så ho er heilt alene.Ingen barn.
Jeg og mine venner har bevisst prøvd å inkludere ho i nabolaget. Invitert ho med i en nabo klubb.Dette setter ho stor pris på. Ho har mange venner her fra det landet ho kommer fra, men de andre har ikke norske venner.
Det er disse jeg snakker om: De som kommer hit og ikke kjenner noen og kanskje ikke er så "frempå" at de tørr ta kontakt. Er du flink til å inkludere disse. De som kanskje trekker seg litt unna.

Anuk sa for 17år siden:

Der er jeg enig med Nabbe gitt. De jeg har i min nærhet er veldig smiliende og blide, og det hadde vært veldig lett å ta kontakt.

Har til og med fått kake flere ganger hos mamman til venninna til Snuppa, og hun har aldri fått det hos meg... (kakebakehater)

bina sa for 17år siden:

Helt ærlig: nei, det er jeg ikke flink til.

Men jeg syns det er merkelig å gjøre dette til et innvandrer-spørsmål. For det finnes mange ensomme mennesker, spesielt eldre, og kanskje spesielt eldre kvinner. Mange av dem har kanskje blitt enker, har aldri eid førerkort, og er ganske hjelpesløse, i tillegg til at de er livredde for å ligge andre til last.

Men altså, nei, jeg er lite flink til aktivt å oppsøke folk som ikke selv oppsøker andre.

Maverick sa for 17år siden:

Jeg går ikke akkurat rundt og ringer på dørene, nei. Men det hadde jo også blitt litt pussig.

"Hei, er du innvandrer? Da vil jeg være vennen din!"

:knegg:

Dessuten kan jeg ikke bake kake.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg opplever at de innvandrere som ønsker kontakt, tar kontakt. Det er ikke min oppgave å leke sosialarbeider. Opp gjennom oppveksten og det voksne liv så vil jeg påstå at de som selv er ute i gaten, på lekeplassen osv, får like god kontakt som alle andre. Jeg snakker med alle, men jeg går ikke på døren til folk.

Michayla sa for 17år siden:

En innvandrer for meg er alle som har flyttet til norge fra sitt hjemland.
Om det er sverige, danmark, belgia, peru, asia eller pakistan er samme greia.
Jeg er en utlending og innvandrer hvis jeg bosetter meg i et annet land enn mitt eget.

Jeg er veldig inkluderende selv, men merker at det er stor forskjell på mennensker som tar kontakt.
Har hatt "trøbbel" med et par muslimske og amerikanske familier, mens andre igjen trykker deg til brystet.

Mange tviholder på sine tradiskjoner og kultur at de ikke tillater noe særlig omgang med oss "norske"..
Så det er veldig inviduelt i alle grupper.

Alle burde bli flinkere gjevnt over-

Tjorven sa for 17år siden:

Generelt sett synes jeg at innvandere er flinkere til å inkludere oss enn vi er til å inkludere dem. Jeg deler bakgård med innvanvdere fra en rekke land. Hvis de griller ute, så er det ikke snakk om at jeg skal sitte for meg selv å se på at snuppa leker. Da inviteres jeg på mat og de skravler i vei med meg.

Jeg gjør ikke det motsatte, for å si det sånn. Vi har liksom den maten vi selv skal spise, har invitert gjester og holder oss for oss selv.

Nabbe sa for 17år siden:

Det er vel det mange føler er litt sårt, kanskje... de er vant fra hjemlandet eller fra samvær med andre fra sitt hjemland/andre innvandrere at alle deler...

Men jeg ser også på en del fester vi har, at noen tar med mat kun til "seg og sine" hehe.

bønna sa for 17år siden:

Der hvor jeg bodde i noen år var det mange innvandrere, og de hadde større nettverk enn det jeg hadde. Fettere, kusiner ifra begge sider. Så de trengte på en måte ikke å "bli inkludert" de var omtrent i majoritet, og jeg vet ikke om de var interessert heller, de hadde jo stort nettverk fra før.
Det hendte ofte vi sa hei når vi møttes og smilte; men noe mer ble det ikke til. Det var fordi damene viste seg sjeldent ute, og snakket omtrent ikke norsk. Mennene snakket til sambo, og ikke noe særlig til meg. Sånn sett var det lettere for sambo å få kontakt, for mennene var mere ute, og pratet.
Døtrene var faktisk de jeg prata mest med, (de snakka jo flytende norsk) men så stoppet det også opp, omtrent samtidig som de begynte med hodeplagg.
Veldig forskjellig kultur og språk som vanskeliggjør det å sosialisere. Men mannen kunne nok ha fått noen kompiser om vi hadde blitt boende lengre.

Go\jenta sa for 17år siden:

For noen år siden ble jeg kjent med en hyggelig, pakistansk dame i nabolaget mitt. Vi hadde jevnaldrende barn, og gikk i åpen bhg sammen. Jeg var av og til inne hos henne, og hun var av og til her. På lekeplassen pratet vi og lekte med barna, og det gjør vi forsåvidt ennå.

Men etter at barna hennes har begynt på Moskeen, og følger de dit hver dag, synes jeg hun ble mer reservert. Nå kan hun ikke være med i åpen bhg med den yngste, for hun har huslige plikter. (De er mange familiemedl som bor sammen, og hun må lage mat til alle hver dag bla..) Svigerforeldrene og mannen hennes bestemmer mye av hva dagen hennes skal inneholde av sysler. Det har hun selv fortalt meg.

En gang jeg møtte henne på senteret i nærheten, og hun var sammen med endel andre pakistanske kvinner, hilste hun ikke på meg da jeg kom forbi, selv om jeg hilste, og hadde øyekontakt. Jeg fikk nesten en følelse at hun overså meg pga de andre muslimske kvinnene som stod rundt henne. Var jeg plutselig ikke bra nok? Jeg følte det der og da ihvertfall.

Jeg hilser og er like vennlig mot innvandrere i nabolaget her som andre, men jeg er en reservert person, og det er like lite naturlig for meg å invitere inn en etnisk norsk jeg ikke kjenner så godt,-som en innvandrer.

Azi sa for 17år siden:

Noboen ungen her lekte med barna mine endag da vi grillet. Jeg sendte mat med ungen hjem siden hun ville gå hjem. Stakkas hun hadde jo vært i grill lukten, så det føltes som selvfølge at hun også skulle få mat.

Moren ble skikkelig snurt.. (må bare si at dem er norsk)

Det var jo langt i fra noe vondt ment at jeg sendte mat med jentungen hjem. Men tror vi kommer til å tenke oss om ett par ganger neste gang vi gjør sånt her igjen med denne nabobarnet!

Men så har vi igjen en engelsk par, der spiser barna når dem er der og ungene deres spiser her når dem er her. Det har funket helt fint! :)

bina sa for 17år siden:

Akkurat det der med felles-foring av nabounger syns jeg er vanskelig. Jeg ønsker gjerne å dele med andre som er på besøk hos oss når mine barn får mat, men er slett ikke alltid like glad for at ungene mine kommer hjem med isrester rundt munnen nøyaktig 3 1/2 minutt før middag. (Eller om de har spist pølser eller boller, like ille det rett før middag).

Men samtidig syns jeg jo ikke jeg kan gå ut og dele ut pølser og is og boller til mine barn mens lekekameratene står og ser på.

Divine sa for 17år siden:

Ja, det gjør de. Folk stiller opp når de får nye naboer, når noen dør osv. i større grad enn her i Norge. Det er i alle fall min egen erfaring. MEN jeg har også bodd i USA og følte at mye av vennligheten var bare løst prat. "Let's party sometime" eller "You should come visit" er ofte bare fraser. Her i Norge har vi vel mer vett til å avvise folk vi ikke vil ha noe med å gjøre. :rolleyes:

Sitron sa for 17år siden:

Forresten; hvorfor er det innvandrerene som skal inkluderes? Det er da ingen som inkluderer MEG! Rasisme på høyt nivå. :nemlig:

bina sa for 17år siden:

Du generaliserer, og det sier du jo heldigvis selv. Så slipper jeg å kverulere rundt det. :knegg:

Men på et generalisert plan så er jeg faktisk uenig med deg. Jeg opplever din beskrivelse av nordmenn som en gjeng med overfladiske mennesker, som er mest opptatt av å ha hjem som "fra en designerkatalog". Og jeg er uenig i det. Jeg opplever ikke nordmenn flest verken som overfladiske, spesielt selvopptatte - eller som spesielt opptatt av å ha "designerhjem".

For å ta det med designerhjemmene først, så tror jeg det er en urban greie, og til en viss grad en myte. Ja, det finnes noen som har designerhjem, og som har det så fint at de ikke tør bo der. Men mitt inntrykk er at de fleste hjem er helt "allminnelige". Bare bla det igjennom boligannonsene på Finn, så ser du at designerhjemmene er det langt i mellom. Derimot lever furupaneler og "hjemmekoselig" i beste velgående, og det side om side med moderne, rene linjer og minimalistiske trender.

På det personlige plan oppfatter jeg ikke nordmenn som spesielt selvopptatte heller. Men nordmenn er kanskje litt trauste. Vi er ikke overstadige verken i språk, kroppspråk, farger eller klær. Nordmenn er snarere litt anonyme, tilbaketrukne og kanskje litt kjedelige. Men det betyr ikke at man er selvopptatt, mener jeg.

Derimot tror jeg at de fleste av oss har en solid terskel som forteller oss når, hvorfor og hvordan det er akseptabelt å få besøk, eller gå på besøk. Vi renner ikke ned dørene hos naboene, og vi inviterer ikke folk plutselig på middagsbesøk. Men dette tror jeg heller skyldes den generaliserte nordmanns behov for forutsigbarhet i hverdagen. Veldig mange av oss er ikke så impulsive som vi ønsker å tro at vi er. Tvert i mot trenger vi system og rutiner.

Og DET er noe vi får inn med morsmelka, kan du si. Allerede på baby-fronten ser man at nybakte foreldre i stor grad ønsker system og rutiner. Og det fortsetter vi med. Faste leggetider, lørdagsgodt til Barne-TV, og så videre. Slik blir livene våre formet, og vi blir vant til å planlegge den faste hverdagen. Det er ikke enkelt å kaste seg rundt og endre planene da, og vi gjør ikke det med mindre vi må.

Nordmenn er i mine øyne både gjestfrie og hyggelige, men de er ikke på noen måte "sydlandsk overstadige". Nordmenn blir først overstadige når de har drekki for mye, og det er en overstadighet vi jo godt kan være foruten.

Nordmenn kan lett føle at den sydlandske overstadigheten blir påtrengende og masete, og tilsvarende kan motparten føle at nordmannen er avvisende og kald. Men det betyr ikke at det er galt med noen av partene. Bare rett og slett at man har ulikt utgangspunkt, og ulike forventninger.

Nordmenn er historisk sett vokst opp på hvert vårt nes, og verdsetter frihet og privatliv. Urbaniseringen påvirker oss, men jeg tror det vil ta ennå noen generasjoner før vi mentalt har fjernet oss fra vårt private nes.

Og altså - også dette åpenbart helt generalisert.

bina sa for 17år siden:

Hvorfor i all verden skulle du bli inkludert? Og i hva da?

Nabbe sa for 17år siden:

Her vi bor er det sånn, at ungene spør hjemme først, om de får spise. Vi inviterer gjerne på middag om det er unger her når ungene skal spise, men de får ringe hjem først og spørre.

Som regel er mødrene bare lettet, spesielt til hun ene ungen, for hun spiser mye mer her, enn hun gjør hjemme. Hjemme rører hun ikke poteter feks, og her spiste hun en full barnetallerken med couscous, med poteter, gulrot og kålrabi...

bina sa for 17år siden:

Problemet her vi bor er at ingen sender ungene hjem for å spørre, og selv om vi alle er ute kan det hende de kommer ut og serverer mat, uten å spørre oss. Det er fryktelig vanskelig å si nei når ungen har fått hamburgeren i hånda allerede. Dersom de hadde spurt så hadde det vært veldig greit, for da kan man si ja eller nei. Men de spør ikke, bare forer halve nabolaget...

Sitron sa for 17år siden:

Hvorfor skal naboer inkludere innvandrere? Hva setter innvandrere i en særstilling? Hvorfor kan ikke generelt alle inkluderes?

Olympia sa for 17år siden:

Gode spørsmål.

Og ikke glem at enkelte rett og slett ikke er interessert i nordmenns integreringsforsøk, uansett hvor godt ment det måtte være.

Éowyn sa for 17år siden:

Jeg er generelt dårlig til å ta kontakt med andre, fordi jeg er sjenert.