For å ta et eksempel.
Tidligere i uken så møtte jeg en bekjent på butikken, vi har begge barn i første klasse. Jeg babler dermed i vei om noe skolegreier før vi sier ha det og går hver vår vei. Kort tid etterpå tenkte jeg; " Å nei, jeg glemte jo helt å gratulere henne som nygift!"
Tenker du igjennom samtaler i etterkant, korte som lange, på ting du burde sagt eller ikke burde sagt?
Jeg kan også noen ganger tenke "å nei, hvorfor sa jeg DET da. Så teit jeg er.."
Åjada. Praten går som oftest. Og etterpå kan jeg fort ramse opp et par ting som kunne vært sagt annerledes, noe jeg glemte å kommentere, eller like gjerne hvorfor i alle huleste jeg måtte spørre og grave om akkurat det. :klaske:
For ordens skyld så kritiserer jeg stort sett bare meg selv. Og krysser fingrene for at de fleste andre er like selvopptatte som meg. :fnise:
Hele tiden. Jeg kan ligge å gruble til langt utpå morgenkvisten. Om det kommer av at jeg ofte snakker før hjernen i det hele tatt har startet å funke, det vites ikke. :knegg:
Ja, jeg er fæl sånn. Kan gi meg selv mental juling for mange små dumme ting jeg sier. I tillegg overanalyserer jeg oppførselen min og. Jeg er ganske slitsom å holde ut med for meg selv, burde hatt en pauseknapp.
Nei, veldig sjelden. Kanskje hvis jeg treffer noen som jeg har et litt anstrengt forhold til, f.eks ekser og slikt, da kan jeg tenke "Uff, hvorfor sa jeg det/sa jeg ikke det" i etterkant.
Jeg har ekstremt god hukommelse og spiller på en måte inn samtaler når de er noe mer enn vanlig småprat og så kan jeg analysere hva motparten sa mellom linjene.
Men analyserer sjelden hva jeg sa i etterkant. Det hender, men det er sjeldent. Litt fordi jeg har nokså god kontroll over hva jeg sier, og mest fordi det er jo ikkeså farlig hva man sier.
Ja, men det er litt opp og ned hvor mye. Det er ganske mye når jeg er litt psykisk på bærtur. :nemlig:
Hvis jeg synes jeg har sagt noe skikkelig teit, eller kommet på i etterkant at jeg har misforstått noe, hender det at jeg tar det opp igjen ved en senere anledning.
Det har også hendt at jeg har tenkt "det vedkommende sa nå innser hun sikkert sjøl at var teit, så tenker hun kanskje at jeg synes hun er teit som sa det, men jeg skjønner jo at det var en glipp/whatever, så jeg synes jo ikke det". Haha! Den som skjønte hva jeg mente der. :lol:
Jeg gjorde det mye før. Diverse grunner til det. Nå har jeg sluttet. Diverse grunner til det også. :humre: Men hovedgrunnen er nok at jeg oppfatter at "folk flest" uansett ikke husker direkte hva som ble sagt uansett, så hva er poenget med at jeg gjør det?
Nei, bare om jeg har drukket vin, men da tenker jeg at andre uansett ikke husker hva jeg har sagt. Man får passe på å ikke snakke med de som er edru, da. :knegg:
Jeg kan godt komme på etterpå at ååå nei, jeg skulle jo ha gratulert, kommentert eller sagt noe i forbindelse med ett eller annet. Men jeg må vel si at jeg ikke analyserer så mye, nå lenger. Var nok værre før og det kan bli slitsomt, jeg kommer igrunn raskt over det om det er noe jeg skulle ha sagt annerledes.
Det kommer an på viktigheten på samtalen. Jeg tenker ofte over ting jeg har sagt, og det den/de jeg snakket med sa om det har vært engasjerende, opphetet etc. For å, til en viss grad, kvalitetssikre egne uttalelser, men også for å gjennomgå de det andre sa.
Men, jeg er ikke en utpreget kværner som parterer og analyserer hver eneste uttalelse og hvert eneste kroppslige signal for å få tolket ut den egentlige essensen av det som ble sagt i de fleste samtaler nei. Jeg kjenner veldig godt noen som har det slik og det er veldig slitsomt, selv om det også kan være nyttig i enklte situasjoner.
For å si det sånn, jeg kan godt komme på at jeg glemte gratulere med sølvbryllupet/barnebarnet/bryllupet/bursdagen/OL-gullet (true story :sparke:) :ikke rent lite distre:, men jeg bruker ikke mye tid på analysere samtaler til vanlig.
Det eneste er at jeg kan gå gjennom en del jobbsamtaler i ettertid, sånn for å se om jeg gikk glipp av noe, om jeg skulle sagt noe klarere og om jeg kan lære noe om hva jeg heller burde gjøre og si neste gang.
Ja, det er særlig i de periodene jeg ikke er så fornøyd med meg selv. Da analyseres det jeg har sagt og det som ble sagt til meg. Forferdelig slitsomt og ikke særlig oppbyggende.
Det er faktisk litt godt å lesa at eg ikkje er den einaste. :o
Eg analyserer under og etter samtaler, og kan gnikke på det i fleire dager. Slitsomt og frustrerande. Og så tenkjer eg ofte at eg snakker alt for mykje, skravler i veg om meg og mitt uten at andre får sleppe til i samtalen. Tar heilt over og er ganske egosentrisk. Det kan føre til at eg plutselig klapper igjen midt i ein samtale og ikkje seier eit ord vidare.
Jeg gjør ofte dette ja. Jeg føler alltid jeg sier teite ting, og jeg føler jeg prater for mye om meg selv og mine. Jeg kan tenke på en samtale i flere dager rett og slett. Det er svært plagsomt. Mye av dette bunner nok i at jeg har så dårlig selvtillit at jeg rett og slett føler selv at alt jeg sier og gjør er galt. Og tenker for mye på hva andre mener om dette.
Ja, hele tiden. Og jeg ender stort sett opp med å tenke: :herregud: Men jeg jobber med å prøve å tenke at det tross alt ikke er verdens undergang om jeg ikke er 100 % konversasjonsmessig oppegående hele tiden.
Jepp. En god del av de samtalene jeg har på jobb blir analysert, plukket fra hverandre og satt sammen igjen opp til flere ganger. Det hjelper to medveiledere/terapeuter og en psykolog meg med. Det er svært nyttig, og tidvis slitsomt. Heldigvis fører det til utvikling.
Jeg blir skjeldent lei meg/frustrert/oppgittav/fylt av anger. De fleste jeg har samtaler med snakker jeg med ofte, og får dermed en ny sjangs til å uttdype, rette opp og ta tak i ting.
På privaten er jeg ikke like grundig. Heldigvis. :knegg:
Jeg er ukuelig optimist og vil tro at de fleste menneskene jeg møter er velvillig innstilt til meg og tilgir om jeg skulle trå feil eller glemme å gratulere eller kommentere noe som er viktig for dem. Eller for den del takke for kaffe/kakao og boller når jeg har vært på besøk. :flau:
Jeg må bare spørre siden jeg ikke er sånn selv, type født sånn... Tenker dere like mye på og analyserer det motparten sier? Det hender jo jeg kommer på ting i etterkant, men da sender jeg en sms, mail, ringer etc, eller tar det ved neste korsvei.
Noen samtaler blir veldig morsomme i etterkant, forresten. Er plaget med fonetisk hukommelse, og i type "ubehagelige samtaler" ... øh. Jeg må legge på litt støy for ikke å kverne dem om og om igjen. Men morsomme, ja :knegg: en kjæreste og foreldrene hans og jeg. Av en eller annen grunn snakket vi om adferd og arv (det var en ganske rotete kjæreste, og moren var overbevist om at det var farens skyld og at det var biologisk), og så gled det over i kroppshår.
Moren: hvorfor i all verden har du så mye hår på ryggen?
Han: vet vel ikke jeg, det er nok deres skyld. stirrer klandrende på foreldrene
Moren: men han peker på faren har jo aldri hatt hår på ryggen! Ikke på magen heller!
Han: nei, nei ... men jeg har masse hår både på ryggen og magen.
Moren: da har du nok det fra meg. :kry:
Ellers er jeg som gullet og him. Sagt er sagt og gjort er gjort. Teflonhjerne.
Men jeg kan jo plutselig huske at jeg glemte å si et eller annet, typisk gratulerer med barnet/barnebarnet/femtiårsdagen/whatever som har inntruffet siden sist jeg snakket med vedkommende. Da kan det hende jeg fyrer avgårde en sms og gratulerer.
Men analyserer samtaler... Langt ifra.
Jeg er en enkel sjel som sjelden analyserer dsamtaler i etterkant. Sagt er sagt, liksom.
Det må jo være fryktelig slitsomt å skulle drive på slik, dere som gjør det, hvorfor gjør dere det? Hva ligger i disse analysene?
Jeg analyserer og analyserer og ligger våken og lager scenarier og er sint på meg selv for ting jeg har sagt og ikke sagt. Værsågod bli gal. Men jeg klarer ikke å stoppe. :trist:
Jeg gjør det fordi det er sånn jeg virker. Jeg analyserer alt mulig. Det er ikke spesielt nevrotisk, jeg ligger ikke (vanligvis) oppe om kvelden og gremmer meg eller noe sånt, men jeg har analysemodus nesten permanent på.
Jeg gjøre det ofte. Jeg analyserer det den andre sa fordi jeg ikke alltid får med meg det som sies mellom linjene. Da kan jeg daske meg selv litt i pannen etterpå, eller jeg lurer på om det lå noe mer under.
Og så analyserer jeg meg selv og lurer på om det var fornuftig, det som kom ut. :knegg:
Av og til. Særlig viss det er en samtale jeg har snakket mye i. Da tenker jeg ofte at jeg burde spurt om det og det eller ikke sagt sånn og sånn, slik at den andre part også kommer litt mer til!
Det hender jeg spoler tilbake og analyserer, men det er helst hvis jeg er redd for å ha såret noen eller når jeg føler meg misforstått, men det er i grunnen ikke så ofte.
Jeg analyserte mye mer tidligere. Det var så slitsomt og lite hensiktsmessig at jeg bestemte meg for å slutte med det. Ikke helt altså, men nesten alt. Funker faktisk utmerket, jeg blir rett og slett lykkeligere av å ikke bale så mye. Frigjør tid og oppmerksomhet også.
Ikke føler jeg at jeg går glipp av noe vesentlig heller, og tror ikke jeg er blitt påfallende shallow og ufølsom av det. Kanskje jeg er blitt litt mindre selvhøytidelig, og det er vel i grunnen like greit.
Jeg kan ofte gå gjennom samtalen. Men jeg er ikke kritisk til det jeg selv har sagt. Det er heller slik at jeg undrer meg over andre og kan føle at jeg ikke forstår meg helt på folk....
Ja, men ikke sånn at jeg ligger oppe og tenker på spesifikke samtaler. Men det hender jeg "planlegger" samtaler også, fantaserer dem og jeg kan finne på å spille disse ut (dvs snakke/hviske dem) dersom jeg er alene (ofte i bilen, har jeg lagt merke til). :tullerusk:
Ja, det hender, men det er sjelden med negativt utfall. Å fortelle seg selv hvor mye dumt/feil en har sagt, er virkelig bortkastet tid. Ikke har det noen preventiv effekt heller.
Av og til hvis den jeg snakker med ikke reagerte som forventet feks. Men sjelden om at jeg glemte gratulerer som nygift og lignende. Er mer hvis jeg føler jeg har tråkket i salaten på en eller annen måte.
Jeg tror ikke jeg analyserer samtaler så ofte, men jeg kan altfor ofte ha lyst å krype under dynen og gjemme meg der for evig. "Hvorfor i all verden SA jeg det? For en idiotisk ting å si!" :herregud:
Det er spesielt tull og tøys som til slutt blir grensoverskridende på en eller annen måte. "Åh, så gøy vi har det! La oss ha det mer gøy." :hyper: Jeg kan miste litt sosiale antenner og sunn fornuft noen ganger når jeg har det moro. :flau:
Tidligere var det mer med en undertone av usikkerhet (herregud, hva må ikke han/hun tenke om meg!"), men nå kan jeg fornøyd konstatere at det elementet er tonet ned.
Jeg synes det er noe alle burde gjøre ihvertfall litt av, og jeg vil si at det heller ikke er dumt å ihvertfall av og til legge merke til evt. "feil og mangler" ved seg selv - ikke for å slå seg selv i hodet med, men det er vel litt av gleden ved å leve at man polerer på seg selv så man blir en stadig bedre versjon.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.