Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Iflg. Dagbladet i går så mener svenske forskere at en del ting vil endre seg på jobbmarkedet. Blant annet nevner de at familie må tilpasse seg jobbsituasjon, og man må kunne legge fram en helseattest (selvskreven) når man søker jobb....
Snakk om inkluderende arbeidsliv. Tror det er på tide å endre arbeidsmiljøloven. Virker ut som det snart ikke er grenser for hva man skal måtte gjøre for å få jobb.
Jeg er selv spent på hvordan det blir når jeg skal søke jobb som lærer. Har ikke veldig lyst til å snakke om brystkreften og mine bivirkninger av den..... Ikke noe stort problem i forhold til læreryrket, men.....
Så lenge som jeg kan huske, har tatt etter Sverige i å innføre rare ting. Vi ligger ca. 10 år etter der. Til og med ting svenskene har gått bort fra av dårlig erfaring, har vi innført.
Håper aldri det blir aktuelt. Greit nok med politiattest i enkelte yrker, men det får holde.
Men i praksis er det vel litt utsiling på helse også i dag. Har lest flere artikler om at overvektige og røykere har problemer med å få jobb, de blir stoppet av intervjuet. Og man spør jo ofte referansene om personens sykefravær. Så kanskje det ikke blir så stor forskjell likevel?:confused:
Det er min erfaring også, dessverre. Heia Sverige!:p
ja helseattesten kan vel helle i begge retninger, tror jeg. i noen yrker bør du vel være i shipshape,og må ha attest. mange yrker når jeg tenker på det:rolleyes: og hadde jeg vært arb.giver hadde jeg aldri ansatt en røyker. Det kan til og med hende at jeg må ha overveid det når det var damer under 40 også. ikke misforstå folkens, men vi damer under 40 er "litt" mer borte enn over 40 og herrer. noen som vil innrømme det?:cool:
tja, røykere er det ikke særlig lønnsomt å ha og jeg vet at en bedrift tenker mest profit og da er det ikke ikke lønnsomt. de kan røyke i fritid hvis de må men ikke røykere er friskere. og det er irriterende med de som går ut i tide og utide for å ta seg en blås når andre jobber som bare det for å bli ferdig.og spesielt de i helsevesen burde det være forbudt. når de kommer inn etter en blås og stinker over pasienten.
det med kvinnene er dessverre sant selv om likestillingen prøver å komme seg inn. Jeg vil ikke skjære alle over en kam ,men .....
samtidlig er vi jo nødt til ha kvinner i enkelte yrker da!! siden mennene ikke vil ha de!!
Hvis vi menn ville ha de jobbene, skulle ikke kvinner vært i arbeidslivet i det hele tatt, da?
Nå håper jeg egentlig jeg har misforstått det du skriver. :nemlig:
Gud forby at likestillingen skulle klare å komme seg inn overalt. :paranoid: Ergelig med disse jobbene kvinnene er nødt til å ta. Ville vært mye bedre at de holdt seg hjemme med de sjuke ungene sine.
Det er ikke så galt som dere tror altså, bare det at jeg satt med noen tanker dere ikke er helt klare for. jeg mener bare det at fortsatt er det noen menn som passer best til å være brannmenn, og noen kvinner passer bedre til jordmor osv. ok jeg er vel litt gammeldags av meg men jeg er vel en av de som mener vi bør være hjemme med barna til en viss alder og mener at selv om kvinner ønsker å gjøre manneting vil det ikke bli helt det samme og omvendt. selv om jeg ikke er det er hjemme, er det vel det jeg skulle ha ønsket. man man kan ikke få pose og sekk.:)
ps Det er ikke menn som utdanner seg til stuepiker,renholdere osv. og det er vel sjeden at det er kvinner som er rørleggere,selv om det finnes noen få. og det er vel mest kvinnene som er hjemme med syke barnosv selv om menn er hjemme noen ganger. dere må se liit rundt og ikke ta det så firkantet, folkens
Dette står i min arbeidsavtale § 2 Legekontroll Ved tiltredelse bør arbeidstakeren gjennomgå helseundersøkelse som foretas av lege. Arbeidstaker plikter å oppgi til legen enhver sykdom, skade eller svekkelse som man lider av, eller vet å ha lidd av, og som kan antas å ha betydning for det arbeid som skal utføres.
Noen tanker vi ikke er helt klare for?! Mener du at i fremtiden vil vi alle mene det samme som deg, eller?
Når du sier at du ville vært skeptisk til å ansette kvinner under 40, men "innrømmer" at vi må ha kvinner i enkelte jobber som menn ikke vil ha, så kan du da ikke undres over at noen reagerer?
Og i de familiene jeg kjenner der begge jobber, så deles for øvrig "sykt barn"-dagene likt mellom foreldrene. Mor og far har jo like mange dager å ta av.
Hvordan kan dette ikke være så galt som vi tror?!?
Ikke hos oss. Jeg er ikke genetisk disponert for å tørke oppkast eller servere saft. Ikke mannen min heller. Derfor deler vi temmelig nøyaktig likt. Eller, det er ikke helt sant, han er nok oftere hjemme enn jeg.
Jeg lurer på om arbeidsgiverne mine tenkte på det samme da de ansatte meg. For da gikk de på en skikkelig blemme. Jeg har akkurat vært hjemme 7 mnd i fødselspermisjon. Det skulle vært 10, men fordi jeg fikk ny jobb måtte vi gjøre om på det. Og forrige uke var jeg ikke på jobb i det hele tatt pga. en liten krabat med lungebetennelse. Så jeg er redd samfunnet faktisk har blitt sånn at vi gutter også bidrar litt i heimen.:eek:
På det siste jobbintervjuet jeg var på, ble jeg spurt om hvordan jeg ville vurdere min egen helse. Jeg satt som et stort spørsmålstegn, for det var ingenting i den forutgående samtalen som skulle tilsi at jeg skulle bli spurt om det. Et slikt generelt spørsmål er jo vanskelig å svare på, i tillegg til at jeg plutselig ble usikker på hva det var de mente med spørsmålet.
En ting er hvis helsen din vil virke inn på den jobben du gjør, som det går fram av linken Katrin la inn. For eksempel hvis man må gjøre tunge løft, eller jobbe på natten. Men ellers er jeg svært, svært skeptisk til at arbeidstakeres helse generelt blir trukket inn som et vektig argument for at den ene eller andre skal få jobben.
Ikke nok med det: min mann får til og med ros av sin arbeidsgiver fordi han tar ansvar for familien. Selv om det medfører at han er hjemme pga syke barn...
Her er det jo et definisjonsspørsmål om hva som antas ha betydning for det arbeidet som skal utføres.
Er det fastlegen som undersøker da eller bedriftslegen?
Hvis jeg sier til denne legen at jeg har hatt brystkreft med spredning, gått på cellegift osv. OG at jeg sliter med ettervirkninger av det som har vært, MEN at jeg ikke tror det vil påvirke meg i den jobben jeg skal gjøre.
Da tror jeg ikke jeg får noen jobb.
Helt enig. Jeg sitter akkurat nå og skriver oppgave om funksjonshemning som samfunnsmessig undertrykking. Ved at arbeidsgivere er så opptatt av helsa så kan de si så mye de vil om inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det blir bare festtaler.......og lovgivning (som de klarer å omgå)
Jeg er ikke spesielt firkantet, heller litt rund, men jeg mener at selv om praksis i dag er at det som oftest er kvinner som tar fri ved syke barn, er dette ikke noe man skal underbygge og oppmuntre til. På den måten gjør man kvinner generelt en bjørnetjeneste, ved å forvente at kvinner under 40 kommer til å være mye borte på grunn av barns sykdom.
Vi har enda ikke opplevd sykt barn-problematikken siden jeg har fleksibel arbeidstid, men vi ønsker å dele dette likt. Om det ikke blir på timen og dagen i mengde, betyr det mer at begges jobber teller like mye,og at det ikke skal være forventet av den ene parten at man alltid nedprioriterer jobben.
Denne diskusjonen begynte med helseattest når man søker jobb, noe jeg i utgangspunktet er usikker på om er positivt. Jeg ser for meg at det vil være enklere å diskriminere på grunnlag av helse. Samtidig handler vel dette om å innse egne begrensninger, og be arbeidsgiver om tilrettelegging.
Jeg klarer ikke å se det som positivt. Hvis jeg er arbeidsgiver og skal ansette så vil jeg selvfølgelig ansette den som har en bra helse, foran en kroniker eller en funksjonshemmet. Som arbeidsgiver er man interessert i å tjene penger. Det er klart at dersom det viser seg at kronikeren er best kvalifisert så kommer det an på på da.....hva man gjør.
Det ideelle ville jo være at man kunne være helt ærlig på dette, noe som jeg mener er positivt både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Som arbeidsgiver er man interessert i å finne den som er best kvalifisert for jobben - men man er også avhengig av stabil arbeidskraft. Som arbeidstaker ønsker man jo å gjøre sitt beste, men dersom man har en kronisk lidelse, kreves det kanskje enkel tilrettelegging.
ser på det som positivt, for da er muligheten for å evt få jobben tilrettelagt hvis det faller seg slik at man blir syk og evt få forståelse for sykdommen når de vet hvorfor man er syk. og tror at vi stort sett søker på jobber som vi klarer og ikke jobber som du vet krever sterk rygg hvis du har bekkenløsning f.eks.
Jeg har dessverre ikke noe tro på at en arbeidsgiver er så veldig interessert i å ansette en kroniker. Jeg så selv hvor lite jeg var verdt i Telenor når jeg fikk musearm, som følge av jobben. Jeg hadde slitt i mange år og måtte til slutt på attføring. Min erfaring er at det er kun i festtalene man snakker om integrering. Men i det virkelige liv er det ikke ofte det fungerer som det burde. Det er et trist faktum, i så fall....
Men hvis resultatet av åpenheten blir at man ikke får jobben, så er jo ikke det så veldig positivt, er det vel? Og det er ganske sannsynlig at det er det som blir resultatet. (Du argumenterte jo til og med selv for at det er dumt å ansette kvinner under 40 år, siden de er så mye borte med syke barn. Selvsagt vil mange være skeptiske til å ansette noen med en kronisk sykdom.)
Jeg er enig med deg i at det nå ikke fungerer som det bør fungere, og at mange arbeidsgivere er lite flinke. Kanskje lite modige også, nettopp fordi man velger trygt? I alle fall blir det slått opp stort i mediene dersom man ansetter "en sånn en". Det er ikke positivt.
Men, det bør jo være annerledes. Og da kan man jo ønske seg et åpent system, der man blir belønnet, kanskje også økonomisk, for å tilrettelegge for et inkluderende arbeidsliv? Jeg vet ikke nok om dagens situasjon til at jeg kan uttale meg om det.
Bør ikke spørsmål om helse og spørsmål om graviditet være like regulert? Nå er det jo ikke tillatt å spørre om det på intervju?
Jo, jeg tror det er lov til å spørre om både graviditet og helse, men man er ikke forpliktet til å svare. (Man er jo ikke "forpliktet" til å svare på noe som helst på et intervju, men det skal jo ganske mye til at man nekter å svare på spørsmål i den sammenhengen ...) Arbeidsgiver har derimot ikke lov til å legge "avgjørende vekt" på at man er gravid. (Men igjen, det er vanskelig å se for seg at det ikke vil spille rolle.)
Mest sannsynlig søker du på en jobb som du er kompetent til og hvis man blir syk mens du arbeider skal det tilrettelegges. jeg sa at hvis jeg skulle være arb.giver ville jeg ha overveid å ikke ansette kvinner under 40,for jeg vet at arb,givere må tenke penger og det er ikke morsomt med vikar for vikaren. Men hvis de hadde vært stor kompetanse forskjell på de ville jeg ha valgt den som var mest kompetent, for så krysse fingre og tær for at alt ville gå greit. ingen ønsker seg syke ansatte, og ingen ønsker å være syk.
Selvsagt ønsker ingen å være syk! Det er jo ikke noen som blir det med vilje, akkurat. Og naturligvis er det mest sannsynlig at man søker på en jobb man er kompetent til. Men poenget her er jo at dersom man er nødt til å fremlegge helseattest ved søknaden, og man har en kronisk sykdom, så er det ganske stor sannsynlighet for at man ikke får jobben.
Jeg skjønner derfor ikke hvordan du kan si, i svaret ditt til Jessica, at du "ser det som positivt" at man må fortelle om helsetilstanden sin. I hvert fall ikke dersom du ser fra arbeidstakers side.
Om ikke lenge skal jeg forhåpentlig i jobbintervju. Når de spør om helsa skal jeg være ærlig, men jeg sier overhodet ikke alt...... Bare det jeg føler jeg må si noe om. Jeg vil jo ha jobben og tror selv at jeg skal klare jobben fint.
Ikke pokker om jeg har noen som helst tro på at en arbeidsgiver kommer til å ansette en som krever mye tilrettelegging pga. kronisk sykdom.
Om det står mellom en som er frisk som en fisk, og meg som har migrene, dog sjelden; og det er eneste forskjellen, så aldri i verden at de ville valgt meg.
Jeg kan ikke se annet enn kynisme i et krav om å legge frem helseattest i jobbsøknader. Det er da soleklart at friske vil bli prioritert fremfor syke, og at sykdom vil ha en svært vid definisjon og innbefatte en rekke helsetilstander som ikke har innvirkning på arbeidsevne. Dette er en sortering av arbeidstakere jeg ser på som svært uheldig, og jeg håper virkelig ikke at dette blir normal prosedyre ved tilsetting av nye arbeidstakere i fremtiden.
Det er forskjell på kroniske sykdommer, og i de tilfellene sykdommen ikke har noe så si for utførelsen av jobben, så ser jeg ikke hvorfor det skal ha noen betydning om man opplyser om dette på f.eks et intervju. Man kan ikke stole på at arbeidsgiveren skal kunne ta en medisinsk vurdering på hvorvidt denne jobbsøkeren er egnet for jobben, da vil det bli opp til arbeidsgiverens subjektive oppfatning og gjerne også fordommer og uvitenhet, om man får jobben eller ei. Akkurat slik man ser det når det gjelder forsikring og forsikringsselskapene får tilgang til folks sykejournaler.
jeg fikk jobben som frukt og grønnsak ansvarlig, til tross for at jeg er hyper allergiker mot så og si alt i vår avd. jeg hadde også bekkenløsning etter mine svangerskap og kan skli ut i rygen. det er tunge og høye løft men jeg fikk jobben for jeg har hansker og kan løfteteknikk. Men jeg fikk senebetennelser i armene og ble da flyttet til brød og melkeansvarlig. Total endring og vi samarbeider med frukta for jeg elsker å jobbe tungt og med kroppen. Så jeg synes vi skal gi litt kreditt til arbgivere for ikke alle ser bare sykdom og går etter det men ser hvilken person som er faktisk og søker.
Jessica, jeg ønsker deg masse lykke til med intervjuet og jeg er helt sikkert på at det går strålende. Som jeg kjenner deg er du en flott ressurs og det vil også de se. Du har studert masse med flotte karakterer og jeg vet hva du har gått gjennom sammen med studier. Det viser karakter og det er jeg sikker på at de vil ta stilling til. klem meg
Jeg håper det. Spesialpedagogikken jeg tar nå tror jeg også er viktig. Det styrker forhåpentlig min søknad :)
Det er nok stor forskjell på arbeidsgiverne. Godt at du har en positiv opplevelse av det ofiolga. Det er slik det bør være. Kanskje lettere å bli "sett" i en liten bedrift når man først er ansatt der.
Mannen min driver et lite kontor, som er svært avhengig av stabil arbeidskraft. Det sier seg selv at kontoret blir svært redusert når en av 5 er fraværende.
Hans betraktning rundt nyansettelser, er at det ikke alltid er nok å ha godt vitnemål og være best egnet utdanningsmessig. Holdninger betyr svært mye, og disse kommer mer til uttrykk gjennom intervju, attester og referanser. Å kunne si at man har tatt utdannelse på tross av sykdom, slik du kan gjøre, Jessica, vil være en styrke. Lykke til!
... og holdninger er vel på alle måter viktigst, og vil ikke komme frem i en selverklæring, vil det? Jeg tror at over en lang arbeidsperiode kan godt en frisk, ung barnløs, som regner sykedager som ferie man har rett på, være mer borte enn en pliktoppfyllende sekretær med migrene. Som gjerne uansett sitter overtid de neste dagene for å gjøre det man ikke fikk gjort i går.
Jeg synes ikke obligatorisk helseattest er noen god ide i yrker som ikke stiller spesielle fysiske krav.
Det er vel på tide at likestillingen sniker seg inn. Både her og der. Jeg deler sykedager med barnets far, ettersom han også har fått barn. Jeg regnes som svært stabil og åplitelig arbeidskraft, og jeg kan ikke se noe samfunnstjenlig i at ingen skulle ansette meg før om 8 år. Hva skulle jeg gjort i mellomtiden, da? Gått på trygd? Snytt staten for 9 år med skatteinntekt? Selv om jeg skulle være borte både mine egne og barnets sykedager, så er det allikevel bedre, rent samfunnsøkonomisk, å gi meg jobb enn trygd.
akkurat nå har jeg ansvaret for 25 stk og hele gourmet butikken. er tillitsvalgt og har hele og fulle tillit fra kjeden. ikke verst hva!
elsker utfordringer og tar de på strak arm. Det er faktisk veldig viktig å være allsidig og ha ett bredt fot feste!!
Jeg er heldigvis, mitt kjønn og min unge alder til tross, i jobb. Men jeg er helt ukjent med frukt & grønt-bransjen. Jeg føler behov for oppklaring. Hvis man er leder i den bransjen, er det da slik at man leder frukten?
Altså, at man bestemmer over appelsinene, kommanderer eplene, er sjefen til druene og delegerer til kiwi og physalis? Hva kan man som leder for frukt og grønt egentlig forvente av en kålrot med mellomlederansvar? Hvor mye kan en potet få gjort i løpet av et døgn? Krever gulrøtter 6-timersdag? Jobber de hver for seg, eller i bunt?
Kansje vi skal start en tråd med "Hvor høyt utdannet er dere?"
Siden man ikke vet noe om leder ansvar, og heller ikke mest sannsynlig vært i en butikk. Eller er det mannen som handler?
Så så, folkens! Det må kunne gå ann å diskutere dette temaet på en ordentlig måte uten å drive med latterliggjøring av hverandre. Jeg er absolutt for en engasjert diskusjon, med krasse kommentarer og høy temperatur, men kommentarer som går på person og ikke sak bør vi holde oss for gode til. :skuffet: Er nå min mening.
For å trekke diskusjonen inn på rett spor: Visste dere at det ikke finnes noen lov mot diskriminering av funksjonshemmede i Norge i dag? Er ikke det hårreisende? Så egentlig så kan arbeidsgiveren si at "nei, du får ikke jobben fordi du er funksjonshemmet" med loven i hånd! (prøver fortvilt å redde tråden fra kupping)
Jeg skal slutte å tulle. Jeg vet en del om lederansvar og har hatt lederansvar for en stor organisasjon og et studenthus med 12. mill i omsetning, og 450 ansatte og frivillige. Jeg fikk det lederansvaret fordi jeg har lederegenskaper, og jeg var heldig, skjønner jeg. Jeg kunne ha støtt på en av dine artsfrender som mener at det helst ikke at skal være damer under 40 i hverken lederstillinger eller underordnede stillinger. De kunne jo risikere å være hjemme med syke barn. Eller kanskje er et ikke kvinnelig å lede. Eller kanskje mangler kvinner leder-gener, analysegener eller evne til å tenke? Det ER faktisk ikke lenge siden man lurte på om jenter kunne følge samme kursplan som gutter i matte, om jenter kunne ta artium eller gå på universitetet.
Jeg vet ganske mye om butikk og forbruk også, etter å ha forsket på nettopp det temaet i tre år. :snill: Jeg handler også (eller bestemmer hva som skal handles), ettersom det er jeg som er regnskaps- og innkjøpsansvarlig i heimen.
Jeg skal også si det på en mer saklig måte. olfiga, jeg er glad for at den typen holdninger du uttrykker gjennom innleggene dine ikke er den gjengse holdningen til ledere i Norge i dag. Jeg sikter da til det du sier om at du ikke ville ansatt kvinner under 40 fordi de sikkert er mer borte fra jobb, og at kvinner f.eks. ikke burde vært brannmenn.
mener at selv om jeg "synes" om en ting er det ikke dermed sagt at jeg mener at slik skal det være. vet faktisk hvilket årstall vi lever i selv om jeg mener at enkelte ting er gått liit over styr med samfunnet. og selv om dere ikke synes det så, så fint for dere. :riktig:
Men det ble jo en diskusjon av det da!
Eh... hvilket århundre snakker vi om her - eller hvilken planet?
I mitt århndre/på min planet - deler menn og kvinner både fødselspermisjon og sykedager...
Jeg kan være enig i at det er en uting om røykere forsvinner ut støtt og stadig -
men jeg har vært innom mange arbeidsplasser - (og det til tross for at jeg har små barn...) -
og røykerne der har faktisk klart å holde seg til pausa si...
Diskusjonen om kvinnen hjem til kjøkkenbenken når hun har småbarn -
den har jeg ikke energi til å fyre meg opp i nå...
Nå skal jeg hoppe over 4 sider idioti og kommentere på hovedspørsmålet:
Nå for tiden er i hvert fall arbeidsmarkedet sånn at arbeidsgivere får ta de ansatte de får (som har den kompetansen de ønsker) å så bør de pleie dem med silkehansker og holde dem friske. Om litt tid så skjønner nok de fleste det. :Fremtidsnaivist:
Jeg håper og tror jeg ikke trenger teskje. Jeg tåler definitivt andre meninger, men jeg må også få lov til å bli sint, provosert og kanskje ørlite lattermild av andre(s) meninger.
Det som ble litt dumt i denne diskusjonen, og det tar jeg gjerne selvkritikk for, er at noen av oss ble litt ufine og usaklige. Jeg kan ikke snakke på vegne av andre, men på vegne av meg selv vil jeg be om unnskyldning for at jeg var frekk. Men jeg ber ikke om unnskyldning for at jeg er veldig veldig uenig med deg, og at jeg blir skremt av sike utdaterte holdninger!
Kvinner utgjør 50% av arbeidsstokken og det er definitivt mest lønnsomt å ha flest mulig av dem i jobb. Det er ikke lønnsomt å bare velge blant halvparten av befolkningen, eller innenfor et alderssegment. Da får man neppe de beste hodene.
Jenter presterer bedre og bedre på skoler og universiteter, og det ville være veldig merkelig om ikke dette skulle gi seg utslag i arbeidslivet. Jeg kan igjen bare snakke for meg selv, men jeg har vært ambisiøs og temmelig skoleflink hele mitt liv, jeg har søkt meg til ansvar bestandig. Jeg har ikke tatt en lang og god utdanning for å måtte vente hjemme til jeg ble 40 år, i tilfelle jeg hadde et sykt barn, fikk flere barn eller på annen måte ikke var 100 % produktiv til enhver tid.
Jeg synes måten du tenker på, eller i hvert fall skriver om tankene dine på, viser lite innsikt i hvor utrolig sårt, provoserende og jævlig det ville være å ikke bli ansatt fordi man var dame og under 40.
Jeg kan også innrømme at jeg ble litt vel sleivete i det første innlegget rettet til deg, olfiga :selvinnsikt:
Det neste har jeg ikke problemer med å stå for. Det har ikke med ikke å tåle andre meninger eller være spesielt tungnem, tror jeg. Men jeg er sterkt, sterkt uenig, og synes det jeg har fremhevet er horrible uttalelser.
olfiga er ikke så på villspor skal jeg si dere. For et par år siden hørte jeg på radioen om databransjen og hvordan de tenker i forhold til ansatte. Der sa de at når folk passerte 35 år var de for gamle. De begrunnet det i at da kom gjerne belastningslidelser og de over 35 år var ikke så villige til å jobbe overtid. Da hadde mange familie.
Da moren min var 35 år søkte hun jobb i Statistisk sentralbyrå. Hun hadde den utdanningen og erfaringen som de trengte. Da sa personalsjefen til henne at de var ikke interessert i henne fordi hun var for gammel. Moren min spurte hvorfor og fikk til svar at når hun var passert 35 år hadde hun lagt til seg uvaner. Det var deres erfaring.
Som kvinne under 40 med jobb i databransjen så tror jeg den trenden er veldig godt igang med å snu. Bransjen har hatt store problemer med at arbeidskraften er ustabil. Veldig mange i bransjen har skiftet jobb svært ofte, og det er uheldig for den enkelte bedrift, men uunngåelig om målet er at de ansatte skal jobbe mest mulig overtid og ikke bli ivaretatt i jobben sin. På lang sikt trenger en suksessfull bedrift stabil arbeidskraft, og det er i ferd med å synke inn hos selv de hippeste datafirmaene. Etter at bølgen der "alle" skulle tjene seg styrtrike på webtjenester og lignende dot.com-hyper så har det sunket inn hos mange av gründerne at det kreves mer enn en kul site og en tilsynelatende god idè for å drive et firma i mer enn to måndeder. Da blir verdien av gode, erfarne og stabile arbeidstakere høyere. Også gikk jo veldig mange av verstingene innen unge, kule databedrifter konkurs under boomen for noen år siden.
Dette er min erfaring fra min by der jeg kjenner miljøet ganske godt. Vi har fått mange flotte IT-bedrifter her de siste årene. Det er jo mulig det er annerledes i de store byene.
Godt å høre. Det har sikkert en del med hvilken tilgang man har på arbeidskraft. Kan nok være tøffere i de større byene, siden det enda er nok av datafolk uten jobb. Hvis det ikke har snudd de siste årene det og.
Jeg husker da jeg var nyutdannet, og hadde lyst til å begynne å jobbe i de "kule" konsulentfirmaene. Og på bedriftspresentasjonene la de ut om hvor flott det var å jobbe der, og forsikret oss om at selv om de forventet at vi jobbet minst 60 timers uke, så gikk det helt fint det.:rolleyes: Trengte ikke å forsake noe som helst.:rolleyes:Du trengte nemlig ikke å komme på jobb før ved 9-tiden, så da kunne du f.eks. ta treningen før du kom på jobb. Og når du gikk fra kontoret kl. 9 på kvelden var det jo leeeeeenge igjen av kvelden til å være sammen med venner og gå på kino og sånt. :rolleyes:Og selv om vi måtte regne med å holde på med diverse prosjekter i helgene, så fikk vi minst en frihelg i måneden.:rolleyes:
Lurer på om det fortsatt er sånn, og hvor mange måneder man holder i en sånn bedrift? :confused:
Men mannfolk på 35 har ingen uvaner? Nei, det skal jeg faen meg si....:skratte: Utrolig at noen virkelig klarer å presse ut slike neandertaler-strofer...
Det går et par år før man smeller i vantet. :erfaren: Men jeg jobber faktisk heller 12-timers dager, enn å jobbe 7,5 timer et sted der jeg vantrives :erfarer:
Holdt det gående i 5-6 år, jeg. Gikk helt fint. :) En fantastisk erfaring som jeg aldri ville vært foruten. Er det en gang i livet man kan velge å kjøre seg skikkelig, se hvor mye man kan klare, jobbe med adrenalinkjør hele tiden og virkelig LEVE og ÅNDE for jobben, så må det da være når man er 25 år og full i piff? Det har gitt meg erfaringer som jeg har nytte av hver eneste dag, lært meg uendelig mye om meg selv, og, ja, vært verdt hver time.
Ellers så syns jeg slett ikke mitt forrige innlegg fikk den oppmerksomheten det fortjente. :snurt:
I dagens arbeidsmarked så må arbeidsgivere ta de best kvalifiserte de kan få tak i. INGEN har den luksus å kunne velge og vrake mellom spreke, barnløse 40-åringer!
Var det du som var på NHH og holdt bed.pres.? For det var akkurat sånn de la det frem, nemlig. Men jeg er fortsatt av den oppfatning at selv om man er 25 og full av piff, så er det så mye annet man kan bruke den tiden til enn å grave seg totalt ned i arbeid. Så jeg valgte en traust bankjobb i stedet, jeg. Ikke kjempespennende akkurat, men så hadde jeg mer tid til å ha det artig på fritiden.
Men nok om det, skal prøve å gi resten av innlegget ditt den oppmerksomheten det fortjener også. :snill:
De fleste jobber jeg har søkt på de siste årene har jeg fått brev tilbake om at det har vært 74 eller 123 eller 54.368 søkere, og de takker for søknaden, men jeg når dessverre ikke helt opp i konkurransen. Så da har jo arbeidsgiver hatt ganske mange å velge blant. Det er vel de færreste som nevner sine kroniske sykdommer i søknaden, men de fleste oppgir jo både alder og sivilstatus. Så en korttenkt arbeidsgiver kan jo veldig enkelt luke ut f.eks alle barnløse kvinner mellom 25-35 som lever i fast forhold. :nemlig:
Polyanna, du har nok et yrke som er veldig attraktivt og det er nok ikke plenty av kvalifiserte folk å ta av, så i din bransje så er det nok mer sånn at de ikke kan ta seg den luksusen og sile ut folk allerede i søknadsfasen.
Men det er ikke sånn i alle bransjer, og det er faktisk en del bransjer hvor de kan unne seg denne luksusen.
Jeg jobber innen informasjon/media hvor jobbene er utrolig populære og de får hundrevis av veldig kvalifiserte søkere, ofte overkvalifiserte søkere. Det er få faste jobber og de er det en enorm rift etter. Eneste måten å komme inn på er å ta vikariater og engasjementer hvor man blir fulgt med haukeblikk og man vet ikke om man får fortsette når engasjementet er over. Mange opparbeider seg jo god kompetanse, men det er nærmest umulig å skulle tenke på å få seg barn i en sånn situasjon. Dette gjelder ikke kun innen media, men også i stor grad innen offentlig forvaltning.
Jeg frykter vel egentlig litt at om de først åpner for at man må stille med helseattest for seg selv når man søker jobb -
når blir det da til at man må vise til at man har friske og velfungerende barn?
Helseattest er bare finfint. Hadde jeg vært arbeidsgiver, så ville jeg visst hvor skapet sto. Det er kjipt å bli fortalt en ting når realiteten er en helt annen. Jeg tror nødvendigvis ikke at alle kun vil ansette 100% friske mennesker, men jeg tror at folk ønsker å ansette ærlige mennesker. Dessverre er det vel slik, pga noen bedrifter, at man ikke ønsker å være 100% ærlig. Kvalifikasjoner teller, jeg tviler på at man ville ansatt en dårlig kvalifisert person fremfor den personen gode kvalifikasjoner og med ekstrem eksem som trenger 3 uker i sydenlandet om vinteren.
Det koster penger å ha folk i arbeid og jeg ser intet grunnlag som taler for at en arbeidsgiver skal "ansette katta i sekken". Det er vanskelig å sparke folk her til lands.
Hvem av disse to kvinnene ville blitt ansatt i en bedrift ?
Begge to er like gamle, de har god og relevant utdanning og de har bred erfaring.
De kommer begge godt ut av et intervju...
Men den ene kvinnen er ærlig nok til å innrømme at hun en gang har hatt kreft...
Jeg er redd svaret gir seg selv - og dessverre er jeg kynisk nok til å se hvorfor arbeidsgiver antakelig ville valgt slik.
Det er en trist realitet at i dagens marked bør man være frisk, ha friske barn - eller helst ikke ha barn i det heletatt.
For å gå til en annen ytterlighet:
Da jeg studerte i England en gang i tiden var diskusjoner om diskriminering innen arbeidslivet høyst aktuelle.
Hva vi - en gjeng kyniske studenter den gang kom fram til, var at eneste måten å få jobb der på var å være:
Lesbisk svart kvinne, enslig mor i rullestol...
For i England (Og jeg skriver bevisst England, da jeg ikke vet lovgivningen i GB og UK) - er de sykt nøye på å ikke diskrimenere noen.
(Rettelse... de var i det minste sykt nøye på dette i 1996 - for alt jeg vet har dette endret seg nå.)
Nå har jeg ikke akkurat lest hva og hvordan svenskene mener i forhold til helseattest ved jobbsøking, men det er da virkelig allerede flere jobber som man må ha helseattest for å få utføre. Min jobb for eksempel! Uten at jeg består helsetesten så får jeg rett og slett ikke jobbe, og det er for vårt eget bestes skyld at denne regelen er innført.
Sånn generelt bør det vel ikke innføres helseattest for jobbsøking, men jeg ser virkelig flere typer jobber der det burde være.
Jeg tror at både ja og nei. Det spørs helt på hvilken jobb, hvilke kvalifikasjoner jeg hadde, type bedrift. Man kan ikke sitte og si at revmatikere ikke får jobb. Eller andre grupper. Samfunnet er ikke ensidig negativ til mennesker med problemer. Jeg har en venninne som er så ødelagt i ryggen at hun går på smertestillende mesteparten av tiden. Hun fungerer dårlig. Likevel har hun i løpet av de siste to årene fått tre jobber og hun har lagt frem problemene sine på intervjuvene. Hun har måttet slutte i alle, hun kan rett og slett ikke jobbe. Men hun er et enestående eksempel på at bedrifter gir folk sjansen, tross sykdom, om de føler at de passer inn i bedriften deres. Gjerne ikke Notar, men det finnes mange andre bedrifter som verdsetter verdier og gode relasjoner med arbeiderne sine.
Det er godt å høre slike eksempler, men jeg tror Inagh har rett. Det finns selvfølgelig unntak. Jeg tror at dersom du søker en jobb i butikk for eksempel så er det verre, hvis du ikke sitter på helt spesielle kvalifikasjoner som de trenger. Folk med spesialkompetanse som er ettertraktet får nok kanskje jobb, men folk som søker på jobber som ikke krever spesiell kompetanse vil få større problemer hvis de har plager/sykdommer.
Er det riktig at en person skal få en jobb om denne personens sykdom vil hindre bedriften i å tjene penger på å ansette den personen? Finnes det ikke grenser for hvor sosialistiske vi skal være?
Hadde ikke hatt noe imot å levere helseattest jeg... Jeg kommer i den kategorien mennesker Ericsson ikke ansetter. Over 35 og ifølge dem akterutseilt. Da hadde det vær innmari fint å ha en helseattest som viser at jeg ganske sikkert er friskere enn de fleste 35 åringer de har ansatt. (Iallefall mener legen min det !)
Nå er Ericsson (SVENSK) heldigvis karakterisert som gammeldagse med den "nye" holdningen sin. For i følge Naviga som har tatt seg av omstillingsprosessene på min arbeidsplass er nemlig vi over 35 - ja til og med over 50 - faktisk ganske så attraktive på arbeidsmarkedet. Vi er stabile og kunnskapsrike. I tillegg innehar vi noe de fleste 25 åringer har lite av. ERFARING. Både jobb- og livserfaring. Dette er det fler og fler arbeidsgivere som setter pris på. Problemet er vel at mange av oss er overkvalifisert for mange av jobbene vi kunne tenke oss.... men det er en annen tråd !
Hilsen en snart 50 år gammel utdatert bestemor på MacBook....:rolleyes:
Du er faktisk inne på en viktig problemstilling her:
Er det en menneskerett å arbeide - selv om man, som du sier vil hindre bedriften i å tjene penger?
Jeg kjenner jeg slites her, fordi jeg er i et slikt dillemma selv.
Jeg sliter med å søke jobber, fordi jeg vet at jeg ikke vil være en stabil arbeidstaker, pga min hjemmesituasjon,
og jeg føler det lite etisk riktig overfor arbeidsgiver å skulle oppta en stilling...
Samtidig som jeg faktisk vet at jeg ville gjøre en god jobb, innenfor yrkesfeltet mitt...
Alle syke er da ikke på uføretrygd og sosialhjelp. Mange er i jobb, gode jobber til og med. Jeg syns egentlig at den problemstillingen er irrelevant. Syke mennesker jobber, syke mennesker jobber ikke, noen jobber heltid, noen deltid, noen er på yrkesrettet attføring osv osv. Hadde det vært slik at syke mennesker ikke får jobb her til lands, så tror jeg vi hadde hørt mye mer om det lenge før denne debatten om helseattester.
Forøvrig ville jeg mye heller ansatt en person med revmatisme enn en som røyker, hadde jeg vært sjef.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
