Jeg leste en gang et intvervju i Teknisk Ukeblad (kjent personlighet - husker ikke hvem) som sa at dersom man skal få ned det vestlige forbruket til et akseptabelt nivå for jordkloden kunne man innføre et system som la på avgifter på varer og tjenester ettersom hvor stort miljøfotavtrykk varen eller tjenesten setter. En annen - var det Øystein Dahle tro? - har uttalt at forbruket vårt må ned på 10 % av dagens for at vi skal klare å ta vare på jordkloden.
Dette ville altså føre til at materielle ting blir veldig dyre, mens tjenester blir billigere. F.eks. ville nye klær bli "dyrt", mens å reparere klær ville bli "billig". Nye hagemøbler ville bli dyrt, hagearkitekt ville bli billig. Også videre. Som filosofi synes jeg det hørtes strålende ut.
Jeg hadde uten tvil vært villig til å gå ned på forbruk dersom det ble normen, dersom det ble tredd ned over hodene våre. Jeg håper at vi i nær fremtid kommer til et punkt hvor det materielle forbruket vårt kommer ned på noe i nærheten av et reellt behov for å leve. Jeg er for svak for forventninger og normer til å ikke kjøpe nye klær regelmessig, f.eks. Dersom mannen i gata gjennomsnittlig har råd til 2-3 tv'er i huset kan tv'er i prinsippet koste 2-3 ganger så mye som i dag, tenker jeg, avgiftsbelagt. Reparasjon derimot kunne være mye billigere enn i dag, subsidiert av de samme avgiftene.
Jeg synes filosofien er svært interessant, og har langt fra nok kunnskap til å kunne si at den ikke ville fungere. Jeg lurer på hvordan slikt ville blitt tatt i mot i befolkningen. Det må være mange som kjenner ubehag ved sitt eget forbruk, tenker jeg. Inkludert meg selv, selv om jeg nok holder forbruket relativ lavt i forhold til hva jeg kunne har gjort.
Veldig rotete innlegg, og helt uten referanser (jeg finner ikke igjen artiklene jeg baserer innlegget på). Jeg er heller ikke så god til å formulere meg som den gjennomsnittlige FP'er, men jeg håper dette leses med litt godvilje.
Hvordan ser dere andre på tanken om å redusere innkjøp til et minimum, kanskje en ny bukse og en ny genser i året, en tv som man beholdt i 10 år (slik som før). En pc, en iPad til hele familien. Sykkelen ville måtte vare i årevis med service og oppshining. Sende ting på reparasjon i stedet for å kjøpe nytt. De fleste vil ønske å ha en kjøkkenhage for å spe på litt. Jeg kunne definitivt like å leve i et slikt samfunn.
Jeg er helt enig med deg men jeg har dessverre ikke noe tro på at "folk flest" er villige til å redusere sitt forbruk. Så er det vel slik at 1 stk menneske i den vestlige verden har forbruk som tilsvarer xxxx antall mennesker i lavinntekstsland? Og hvor mange indiere og kinesere vil få samme forbruksmønster som "oss" ila de neste tiårene?
Needless to say, jeg er ikke optimistisk. Mye vil ha mer. Det er en marginal gruppe mennesker som vil gi slipp på reelle goder og ingen politiske partier med makt er i nærheten av å tørre ta grep som ville gjort en forskjell.
Syns du skriver bra jeg. ;-)
Jeg liker tankegangen og kunne godt levd på den måten. Klart, jeg liker å kjøpe nye ting, men jeg foretrekker brukt og jeg liker ikke å ha for mye ting. Blir ikke lykkelig av det.
Jeg for min del er veldig enig i dette med å senke prisene på reparasjoner. Kanskje ikke ned på klesnivå, men av tekniske ting. Vi har byttet ut både vaskemaskin og div annet pga at det ble for dyrt å reparere, fremfor å kjøpe nytt. For med de prisene som er på reparasjoner i dag, så føles det bortkastet å bruke penger på det, spesielt om gjenstanden begynner å bli noen år. Ryker en komponent i feks vaskemaskina, så må man nesten påregne at flere ryker etterhvert. Derfor er det både enklere og på sikt billigere å kjøpe nytt.
I teorien så kunne jeg nok nøyd meg med nye klær bare når det var høyst nødvendig. Samtidig så er det noe med dette å fornye klærne innimellom, og med mitt fra før lave forbruk på klær, så har jeg ikke dårlig samvittighet for akkurat det.
Når det kommer til pc, telefoner og slikt, så har vi mye å gå på. Har en mann som elsker utvikling innen teknologien, og som gjerne kjøper siste nytt av ren interesse. Det er noe jeg virkelig ønsker å gå inn for å endre. Vi kommer nok aldri ned på nivå en pc, en pad etc på deling i huset, for det ville aldri fungert, siden vi alle fire er ivrige brukere. Men å beholde ting til de fysisk er modne for utskifting, det er jeg absolutt for.
Jeg synes det er en interessant idé. Men lurer litt på hvordan ser skulle gjennomføres at det er billig å reparere. At ting blir dyre å kjøpe forstår jeg hvordan man gjør, det er jo bare å øke avgifter, men hvordan får man folk til å reparere ting billig? Makspris kan man jo selvfølgelig innføre, men man gidder jo ikke ha jobben om sen ikke ga inntekt. På den andre siden ville kanskje volumet veiet opp for redusert stykkpris?
Jeg tenker at noe av det første man kam gjøre er å forbi produsentene av teknisk utstyr å programere inn at utstyret dør etter x bruk. Ellers må man jo jobbe med holdninger.
Prinsippet er fint og "riktig" og alt det der, men jeg tror dessverre ikke at det er gjennomførbart. Med mindre folk flest blir litt mindre egoistiske, da, noe jeg i hvert fall er sikker på ikke skjer over natten.
Som du ser mangler setningen et punktum, og det skyldes at jeg trykte send lenge før jeg hadde skrevet ferdig innlegget. Og det rekker jefikke å gjøre før arbeidsdagen er over heller. Om jeg da husker hva jeg skulle skrive.
Man kan/bør bli flinkere til å bruke gulrot/pisk enn man er i dag. Mye flinkere, men det er klart at det må fattes upopulære vedtak, og jeg ser ikke hvem det er som skal vedta dette. I hvert fall ikke i Norge i dag.
Dersom det er slik at karbondioksid utslippet vårt fører til høyere temperatur, og at vi ødelegger klimaet, synes jeg at det burde vært delt ut en "kvote" pr person, og når den var oppbrukt så måtte man betale ekstra.
Da måtte hver og en ha tenkt gjennom sine prioriteringer.
Poenget er vel at prisene øker så mye at reparasjonene blir billigere enn å kjøpe nytt? Ikke at noen får beskjed om reparere ting til en billig penge?
Prisen på forbrukerelektronikk har sunket eksepsjonelt mye i forhold til prisen på tjenester over mange år. Tidligere kostet det et par månedslønner for en industriarbeider å kjøpe en TV. I dagens penger betyr det kanskje at en TV ville kostet 50-60000 om TV'er hadde fulgt samme prisstigningskurve siden si 1970.
Jeg syns pr. def at forbruket i den vestlige verden er kvalmende, ekstremt og ute av proposjoner, og skulle gjerne sett at det ble brukt en form for tvang for å få det ned. Folk slutter ikke å handle helt av seg selv og på individnivå er viljen og evnen til å ta miljøansvar forsvinnende liten.
Jeg tror ikke at et sånt tiltak ville latt seg gjennomføre uten sterke tvangsmidler. Folk liker tingene sine bedre enn miljøet, og foreløpig er konsekvensene av miljøforandringene for små til at de rammer store nok grupper i befolkningen så negativt at de tvinges til å handle helt av seg selv.
Jeg hørte deler av en diskusjon rundt dette på P2 i går, på Verdibørsen. Det er ikke kommet noen beskrivelse av programmet enda, så jeg får ikke sjekket nærmere, men det jeg hørte var interessant. Den svenske forskeren sa at mange har manglende "større" altruisme og evne til å planlegge i uoverskuelig fremtid. Dette har ikke vært nødvendige egenskaper i små flokker som samfunnet vårt i det meste av vår historie har vært bygget opp av. Dette er årsaken til at så mange ikke makter å ta de reduksjonene i forbruk og utslipp som trengs for å redde kloden.
Jeg vil tro at de som evner å tenke lenger enn til neste vekstsesong eller tenke på andre enn akkurat sin lille flokk har enten vært "strategiske ledere" på noe vis dersom de er av aggressiv natur, eller litt for følsomme hjelpere, dersom de er av det mer passive slaget altrusiter og det er ikke hensiktsmessig å ha for mange høvdinger og bekymrede dommedagsprofeter i en flokk. Det blir vel som å skulle bygge opp en hær av generaler og miltærnektere. :knegg:
Jeg begriper ikke at folk er villig til å ta sjansen på å dure på og ikke ta hensyn til forskere. Jeg er fortvilet over at forskerforakten som er så tung i store deler av samfunnet at man ikke vil lytte. Jeg er også fortvilet over at man setter materialismen (og da ikke fine ting, men mange ting) over naturen. Hva er det med folk, har jeg tenkt? Har de aldri vært ute i naturen? Har de aldri sett konsekvensene av en dårlig vekstsesong? Men folk har jo knapt sett en ku, de dyrker ingenting, de synes forskere er pretensiøse idioter som snakker utydelig og de orker ikke ta inn over seg "dommedagsprofetiene". Og at en manglende kollektiv altruisme (utover den nære familie, venner og naboer) kan være grunnen til det er jo interessant. Det forklarer jo at mye av synet på katastrofer, lidelser og nød andre steder i verden. Noen av oss kjenner øyeblikkelig på en dyp mennekslig samhørighet med hun som nå må føde på en madrass i en kjeller i Syria og flykte med en helt nyfødt baby, eller de som sitter med døende barn i fanget i Sudan, vi vet det kunne vært oss og vi forstår redselen og smerten. Andre trekker på skuldrene og driter i det. Samtidig setter de i gang voldsomme aksjoner for en nabo eller en hund de kjenner eller trafikksikkerheten i en sving nedenfor huset. Så empatiske er de.
(jeg skal fylle ut når jeg finner ut navnet på forskeren.)
Veldig interessant, Harriet. Og en tankevekker at "folk flest" ikke egentlig evner å tenke altruistisk ut over egen inn-gruppe. Det er jo ikke egentlig noe som er "nytt", men det forklarer nok hvorfor man ikke kan appellere til det gode i folk for å få ned forbruket på lang sikt - man må faktisk ha andre insentiver til å begrense forbruket enn indre motivasjon.
Og da er vel egentlig greia at man må spille på noe annet enn samvittigheten, man må spille på gruppetilhørighet og "kul"-faktor. Og man må få med seg gruppelederne for å påvirke resten av flokken. For hvis noen man identifiserer seg med og ønsker å være mer lik faktisk gjør det, så er det et større incentiv til å gjennomføre selv.
En annen utfordring er jo alle de skapte behovene vi til en hver tid har - behov som stadig endres gjennom markedsføring.
Det er derfor jeg henger meg på tanken om at prising av varer og tjenester i forhold til miljøbelastning ville være veien å gå. Tvang med andre ord. Eksempelvis, hvis klær blir så dyre at man bare har råd til å kjøpe det man har et reellt behov for for å holde seg varm nok er vi på vei.
Reparasjoner måtte vel subsidieres med pengene fra avgifter på ting, i allefall i en overgangsfase. Vil jeg tro.
jeg vet at du ikke var ferdig med setningen og innlegget, altså. Men jeg må påpeke, som rine gjorde, at erfaring viser at holdningsarbeid ikke er tilstrekkelig. Forbruket øker, så vidt jeg vet, i stedet for å reduseres. Da er vel tvang eneste utvei.
Hmm, interessant idé.
Dette er jo et utrolig sammensatt og komplekst problem. Jeg tror jeg har nevnt det her inne før, men i dag så er jo ting laget for å gå i stykker.
Denne her er verdt en titt om man ikke har sett den før: topdocumentaryfilms.com/light-bulb-conspiracy/ The light bulb conspiracy, som handler om planlagt foreldelse.
Så det må skje en del ting med industrien også.
Men jeg er helt med på at man MÅ begynne å tenke nytt nå. Vi kan ikke ha dette bruk og kast samfunnet vi har.
Jeg skulle ønske at folk kunne ta seg sammen helt på egenhånd, men til og med på FP (der jeg regner folk som mer oppegående enn "folk flest") er det veldig få som vil prioritere vekk det som er med og skaper miljøproblemer (f.eks. flere flyreiser i året, mange dingser, mye og nye klær). Det monner liksom ikke for miljøet å kildesortere søpla eller kjøre elbil.
Og jeg liker ikke tanken på at de som har mer penger enn snittet skal kunne kjøpe seg ut av større forurensing ved at de har råd til samme forbruk som i dag selv om prisene stiger eller gjennom å kjøpe "klimakvoter". Samtidig innser jeg at det antakeligvis ikke er mulig å lage et system som skal begrense folks forbruk ved tvang.
Så det jeg kan gjøre er å tenke på meg og mitt forbruk. Og jeg kan prøve å lære opp ungene til å klare seg uten "alt". Jeg tror kanskje det blir folk av dem selv om vi er den eneste familien jeg vet om som ikke har flatskjerm. :nemlig:
Vi har ikke flatskjerm. Vi bruker opp den tykk-TV'en vi har. Vi er også de eneste jeg vet om og hvis vi var sånn som var redd for at noen skulle tro vi var fattige/utdatert så ville det kjentes som et problem.
Vi har også feit tv og ser ingen grunn til å bytte den ut.
Den vi har er straks ti år og funker supert. TV vi hadde før det lever fortsatt i beste velgående i gjestehuset. Den er fra OL i 1994.
Jeg skremmes og gremmes av forbruket og "suget" etter stadig nye ting og nye opplevelser. Det handles og kjøpes over en lav sko.
Og jeg VET at selv om vi slettes ikke er værstinger, så har vi en god del å gå på i forhold til hva vi trenger og hva vi "trenger".
Og at tvang er veien å gå er jeg helt sikker på.
Rekk opp hånden de som frivillig avstår fra en ferietur utelukkende fordi miljøet har godt av at man lar vær...
Eller bytte bil, eller kjøpe et nettbrett (til).
Eller ny telefon, eller den jakka som var på salg. Skoene som var kule.
Og den veska som passet til de nye skoene....
:juhu: Vi har relativt god råd, og vi elsker å reise - gjerne langt. Men vi har gjort minimalt av dette siste årene (= null flyreiser) utelukkende pga. miljø. Nå skal vi ut å fly snart, men så blir det lenge til neste tur. Det samme gjelder de andre tingene du nevner. Vi dropper jevnlig å kjøpe ting vi har lyst på pga. at vi rett og slett ikke trenger det. Nå har vi våre miljøsvin på skogen også. Vi har mer klær og utstyr enn vi strengt tatt trenger, vi har større hus enn vi har behov for osv. Men vi jobber for å bli enda mer miljøbevisste uten at vi har planer om å ende opp i en jordhytte.
Jeg er som deg, hadde hatt råd til å fly/kjøpe mer enn jeg gjør, men har absolutt forbedringsområder jeg også.
Når det er sagt, så synes jeg nesten det er like harry å ha shoppingferier/shopping som hobby som det er å røyke eller å gi ettåringen brus på tåteflaske. Det virker uopplyst å gjøre det, rett og slett.
Men det er jo ikke bare så enkelt som å skru opp alle prisene. Det vil jo skape en enorm arbeidsledighet når mange butikker går konkurs?
Handelsstanden forventer jo stadig økt vekst i salg. Og den trenden kan jo ikke fortsette. Det er positivt å se at nordmenn handler mindre, og jeg håper at den trenden fortsetter. Men man må jo da også se på hvordan man kan få folk inn i andre næringsområder i samfunnet slik at vi ikke ender opp med stor arbeidsledighet. e24.no/makro-og-politikk/svak-vekst-i-kjoepelysten/21618999
Det vil jo skape arbeidsplasser når folk må velge å reparere - man trenger håndverkere - i stedet for å kaste. Jeg tror at de som styrer landet må ta inn over seg at vi ikke kan basere oss på vekst i all fremtid. Tvert i mot.
Men at vi reparerer TV-ene til hverandre er verdiskapende?
Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan dere ser for dere å bruke tvang som virkemiddel for å redusere forbruk. Å øke prisene vil være ekstremt usosialt og skjevdelende. Ser dere for dere at det skal skje på globalt nivå? Eller skal det være 1000 % avgift for å ta inn en TV i landet?
Det eneste tvangsvirkemiddelet som virkelig fungerer er rasjonering. Det har jo også vist seg å bli svært usosialt, med et stort svartebørsmarked, men i det minste vil det jo utjevne noe - da kan jeg betale deg for en ekstra lisens for TV.
Jeg forbruker også veldig mye mindre enn jeg hadde hatt råd til. Det er likevel utrolig mye mer enn jeg trenger. I det minste har jeg brukt alle sparepengene mine på hytte, slik at jeg skal reise mindre og titte mer på havet.
Jeg tror ikke det kan gjøres så enkelt som å skru opp prisene.
Jeg tror det må komme en endring fra industrien først. At man satser på at ting skal vare. At man får et mer fra vugge til grav tankegang på produktene.
For folk er ikke villige til å gi opp det de har. Men jeg tror at mange er villige til å bli mer bevisste, og jeg tror også at man kan klare å snu en trend ved etterhvert å kjøpe ting som varer lengre, og dermed minke denne bruk og kast tankegangen som er nå.
Vi prøver å ta hensyn, men ser jo at vi kjøper for mye. Vi unnskylder det med at vi har gammelt hus, mye ødelagte slitte klær, ungene vokser osv og alt dette stemmer. Vi luller oss inn i disse unnskyldningene og får bedre samvittighet når vi kaster jakka fra i fjor med et lite hull for den nye fine som lyste fra oss i butikken. Og så tar vi oss sammen igjen. Jeg tror ganske mange er som oss. Vi prøver, men får det ikke helt til. Vi lager oss små kampsaker og prøver å holde oss til dem, i en travel hverdag kan det kjennes nok ut, men så ser man opp fra sin egen navle og innser at det ikke hjelper i det hele tatt.
Dersom det faktisk ble slik at vi måtte begynne å spare for å handle, vi måtte begynne å tenke forbruk- tvang igjennom økte priser eller andre tiltak, så hadde vi jo måttet. Jeg tror kanskje det er den eneste veien å gå.
Jeg er enig med Candy. Å skru opp prisene vil jo føre til er voldsomt klasseskille?
I Bogota, Colombia, har de er stort forurensningsproblem. Det er høyt oppe, bilene kjører på feit blanding. Det er derfor slik at man har visse dager man kan kjøre med bilskilt med partall og andre man bare kan kjøre med oddetall. De med penger har selvfølgelig en av hver. Det blir nok en del mindre biler enn det ellers ville ha vært. Men de som kan betale, betaler seg ut av det.
Ellers er jeg stygt redd for at det er vanskelig å kontrollere forbruket når vi ønsker at alle skal ha råd til det samme.
Jeg må innrømme at jeg nok kunne vært flinkere mht reiser. Det er nok dessverre viljen til å ofre det står på der.
Og jeg har glemt hva som skulle bak kommaet, men der var noe i retning av at der av og til er nødvendig. Og at det også bør gjelde produsentene.
Men vi må alle være villig til å redusere levestandarden. Og er vi det?
Det er jo dette som er det essensielle.
Og jeg mener at svaret er et rungende NEI!
Både fordi redusert forbruk egentlig ikke vil påvirke levestandaren.
Ikke egentlig. Du får ikke er dårligere liv av å feriere uten å fly eller av å ikke bytte TV så ofte.
Men også fordi jeg tror ikke folk er villige til å prøve.
Sånn a propos, så er det vel ikke sånn at vi bytter TV lenger? Det har vært et paradigmeskifte fra tykk til flat TV, så sektoren har hatt en voldsom vekst de siste årene. Men jeg mener å ha lest at veksten avtar, fordi alle nå har byttet TV? Vår er fra 2005, og blir seff til den ryker.
Men vi kan kanskje ha mye mindre verdiskapning enn nå og fortsatt få det til å gå rundt? For så lenge folk har råd til så mye klær, dingser og annet som vi har nå for tida så er det jo tydelig at vi svømmer i penger.
Jeg lurer på om overgangen til flat tv skjedde omtrent samtidig med at det ble vanlig med flere tv'er i huset. Mange av de vi kjenner har tv både på kjøkken og et eller flere soverom, foruten et stort i stua. Det var vel ikke så vanlig i tjukk-tv-alderen, tror jeg.
I seg selv kan vi i Norge det, vi har jo en vanvittig kjøpekraft pga oljen. Men på verdensbasis er ikke problemet for høy verdiskapning, det er den skjeve fordelingen av verdier.
Nå når det nærmer seg jul og jeg må vri hjernen for å hjelpe besteforeldre ++ å finne på gaver til mine barn - som har alt og mye mer - blir jeg frustrert over forbrukersamfunnet igjen. Jeg gremmes, og ser ingen vei ut av det.
Vil rasjonering skape svartebørsmarked hvis rasjonene er tilstrekkelige til at folk har det de trenger (men ikke fem ganger så mye)?
Jeg må heldigvis ikke vri hjernen for å finne noe barna trenger. Hvis jeg bare skulle tenkt at de skulle få leker hadde det nok blitt sånn.
Dette er en utrolig interessant problemstilling. Jeg tenkte mye på det i fjor da hovedinnlegget kom. Jeg tror ikke vi klarer å gi fra oss mye goder for at ting skal bli bedre. Det er ikke i vår natur, og vi ser ikke trusselen klart nok.
Så enig, vi har det meste vi trenger. Men denne jula kommer nok til å være ei jul vi (gir og?) får ting vi ikke trenger og som blir liggende ubrukt. Hva om vi istedet ga noen tusen til veldedige formål? Men her blir ikke veldedige julegaver likt, har vi inntrykk av. Selv om de vi skal gi julegaver har penger til å kjøpe seg hva enn de trenger.
For at rasjonering skal virke, må det vel ganske kraftig skyts til, og da vil vel det vel for mange være ganske fristende å benytte seg av et svartebørsmarked?
Vi hører ofte om hvilke kupp folk gjør, men ingen skryter av å bruke opp noe. Jeg må tilstå at det er nesten flaut å ha komfyr med platetopp, men alt virker.
Vi stimuleres ikke til gjenbruk når rens er dyrere enn å kjøpe nytt, og å modifisere bunads øredobbene er dyrere enn å kjøpe nye.
Vi har er høyt lønnsnivå med store sosiale goder, arbeidskraft er dyrt i Norge. Det holder ikke med en endring i sosialøkonomiske virkemidler som vi kjenner i dag. Men vi kan jobbe med holdninger til å kjøpe nytt elektrisk før det gamle er brukt opp. Og kvalitet kan prioriteres når kvantitet går ned.
Det jeg syns er interessant er at jeg ser at Skandinavia har mye mindre av reparering enn resten av verden. Overalt ellers finnes det støvsugerreperatører, datareperatører, telefonreperatører og en hel haug andre. Det ser man nesten ikke her lenger. Men vi ser et berg av hvitevarer som er sendt til kasting fordi man har pusset opp kjøkkenet (som egentlig ikke trengte det). Jeg ble helt fortvilet da jeg prøvde å få reparatør til å titte på vaskemaskinen vår, og det ville koste oss flere tusen bare at vedkommende kom, og deretter fikk jeg beskjed om at evt. reparatasjon var dyrere enn en ny maskin i samme prisklasse.
Skandinavia har generelt veldig mange færre ansatte i "hjelpenæring", om man kan kalle det det. Folk som reparerer, pakker i poser, leverer etc.
Ja, det burde gå an å få til større avgifter, særlig på flyreiser, så får det heller være at det er urettferdige for at de fattige ikke lenger har råd til å forurense.
Når det gjelder hvitevarer så virker det som om de nå er konstruert for "bruk og kast" med langt kortere levetid en hva det var før. Vi valgte for to uker siden å satse på reparatør av vår tørketrommel. Den var svindyr når vi kjøpte den og bare 7 år gammel men regningen kom jo på 2.500,-. Likevel strider det mot sunn fornuft å bare kjøpe ny.
Vi hadde mange flere slike arbeidsplasser tidligere. Jeg lurer på om det er noe av prisen for at vi skal ha stor grad av inntektslikhet. For 50-år siden var det mer vanlig å ha en husmorvikar som kunne hjelpe til hjemme innimellom for en lav lønn, det er ingen igjen som kan jobbe for det jeg har kapasitet til å betale for en type småoppdrag som kunne gjort hverdagen lettere. Dette gjelder også de som koster gulv, reparerer støvsugere og bud-tjenester.
Jeg blir varm om hjerte de ytterst få gangene en butikkansatt har pakket posene for meg. Skjer gjerne i julehandelen for å få varene unna samlebåndet. Men det gir meg opplevelsen av god service og skulle ønske det kunne være slik oftere.
Slik eksempel på tjenester tror jeg kan gavne butikker i kampen om kundene - men det er klart at det ville være lavt lønnet..
