Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Etter en heftig debatt om likestilling i ovennevnte tråd.
Jeg konstaterer at det ikke bare er jeg som mener menn er utsatt for diskriminering basert på kjønn, det er ganske mange andre som oppfatter det sånn, også kvinner.
I kommentarfeltet er det også et godt eksempel på hvilket syn mange menn begynner å få på likestillingskampen:
Det ensidige fokuset på likestilling av kvinner polariserer debatten, skyver en del menn inn i fiende-rollen igjen og gjør at hele likestillingskampen er i ferd med å ta et stort skritt bakover.
Er det ikke på tide å få menn inn i likestillingsdebatten, som mulige ofre for kjønnsdiskriminering, på lik linje med kvinner?
Jeg tror likestilling også i likestillingsdebatten vil ha en positiv effekt på menns engasjement og vilje til å engasjere seg.
Jeg mener at et helt sentralt poeng i "likestillingskampen" og i feministisk ideologi er at ingen skal bli diskriminert på grunnlag av kjønn. Dette gjenspeiles også i mye av det materialet som blit utgitt av de som aktivit jobber med temaet og debatterer det.
Jeg tror noe av utfordringen er at diskrimineringen menn blir utsatt for er mindre kvantifiserbar enn diskrimineringen kvinner blir utsatt for.
Kvinner tjener 85% av menns månedslønn. Av 429 ordførere er 96 kvinner. Av 169 stortingsrepresentanter er 67 kvinner. Mindre enn en av fem toppledere er kvinner. Osv. osv. I motsetning til dette står mer kvalitative fortellinger om hvordan menn blir møtt i barnehage, på skole, på NAV, på helsestasjon, i barnevernet. Det kan ikke kvantifiseres med tall om hvor mange menn som f.eks har hovedomsorg for barn, for det er vanskelig å dokumentere hvorfor foreldre har valgt løsningene de har valgt. Dette er en kjempeutfordring ifht. å få også denne siden ved likestillingskampen på dagsorden.
Et område hvor det er lettere å sette tall på ulikhet er skole/utdanning, hvor det ser ut til at gutter kommer til kort, og dermed er dette også en diskusjon som tas mye på forskjellige skoletrinn, fra småskole til universitet.
Jeg reagerer litt på at du KAN kvantifisere alle de eksemplene du gir om diskriminering av kvinner, uten å nevne at det KAN være andre årsaker til noen av det tallene, også.
Vi kan altså med selvfølgelighet gå ut ifra at kvinner er nøyaktig like opphengt i karrierejag, både innenfor det private næringsliv og politikk, og legger like mye jobb/tid i å klatre. Gjerne på bekostning av familie?
Ikke helt sikker på at jeg kjøper den, altså, spesielt ikke i lys av at dette karrierejaget, på bekostning av familien, er en av tingene vi menn til stadighet får kjeft for.
Når det er ekstremt få menn som har hovedomsorgen for barna stilles det spørsmålstegn ved verdien av tallene, fordi dette i en del tilfeller kan være egne valg, mens de andre eksemplene ikke på noen måte kan gjenspeile prioriteringer hos den enkelte, men helt og holdent er et resultat av kjønnsdiskriminering?
Den eneste jenta jeg kjenner i egen bransje som jobbet like idiotisk mye som meg i starten av karrieren, klatret minst like fort og tjente vel strengt tatt en del mer enn meg, uten at jeg sier at det er en trend, heller.
Edit: Jeg ER enig i at en del av diskrimineringen mot menn er vanskelig å sette tall på, det var ikke poenget mitt, men ser med undring at det ikke stilles spørsmålstegn om "renheten" i tallene på diskriminering av kvinner.
Det er vanskelig å vite hva som er resultat av diskriminering og hva som handler om frie valg. Jeg mener at samfunnet er langt fra likestilt og at det fremdeles må arbeides mot uuttalte og uttalte mekanismer som gjør at kvinner eller menn opplever stengte dører på bakgrunn av kjønn.
Ved spørsmål om omsorg for barn mener jeg at menn diskrimineres. Det finnes også andre arenaer hvor fokus må være å hindre stengte dører for menn.
Samfunnet vårt er kvalmende kjønnspolarisert på mange måter og det påvirker også likestillingen.
Når jeg sier at det er en kjempeutfordring, så innebærer det at det er en jobb vi må gjøre, ikke at det er så vanskelig at man skal la være. Men statistikk fra forskjelle områder av det offentlige liv (arbeidsliv, politikk, næringsliv) viser stort sett at enten så er menn og kvinner noenlunde likestilte, eller så så går det i mennenes favør.
De eksemplene du har kommet med på manglende likestilling har alle sammen kommet fra privatsfæren, eller fra menns møte med det offentlig i kraft av å være privatpersoner (f.eks fedre). Derfor tok jeg utgangspunkt i dette, og kontrasterte det med at i andre deler av samfunnslivet er det lettere å sette tall på ting. Selvfølgelig er det sammensatte årsaker til tallene, og så fungerer tallene i kombinasjon med mer kvalitative data om hvordan f.eks kvinner i politikken og næringslivet opplever situasjonen. (Og nei, det er ikke bare kvinners manglende ønske om å klatre pga. hensyn til familien som forklarer den store forskjellen der.)
Hvis vi går noen tiår tilbake i kvinnekampen så hadde man akkurat samme utfordringer der. Hvor mange kvinner var ikke i jobb fordi de ønsket å være hjemme? Hvor mange jobbet deltid frivillig? Hvor mange ville valgt andre løsninger dersom vi hadde hatt gode barnehager? Hva var tallene på menns vold mot kvinner, på seksualisert vold? Det er ikke uten grunn at "det private er politisk" ble et slagord. Vi klarte det jo etter hvert der, i forholdsvis stor grad.
Og så er jeg altså helt enig i at vi må jobbe hardere for å få satt de tingene du tar opp på dagsorden.
Neida, jeg sier ikke at alle forskjellene kan forklares med forskjellige prioriteringer hos menn og kvinner, men kan vi være enige om at det kan være en del av forklaringen?
Nå ser jeg altså ikke det som en grunn til å slutte å jobbe for likestilling, men som en nyansering av debatten, for noe av problemet er at den blir så inn i hampen svart/hvitt!
Andre eksempler som går på holdninger: En reklame for Peppes (tror jeg det var) ble laget i to versjoner, en med en lettkledd jente i hovedrollen, en med en lettkledd gutt.
Handlingen var den samme og ingen av dem så ut som om de levde på pizza, for å si det sånn.
Gjett hvilken av dem som ble stoppet, og hvorfor?
Jeg skrev et lengre brev til likestillingsombudet (som jeg selvfølgelig ikke finner igjen) som ikke klarte å gi noe godt tilsvar på hvorfor.
Spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde som følge av kroppsidealer i media tilhører nemlig unge jenter, ikke gutter.
Hvor er tallene på vold mot menn i hjemmet?
Når det er snakk om vold i hjemmet er det jo alltid mannen som er voldelig, er det ikke?
Jeg tror de langt fleste tenker det.
Det er ikke lett for menn å fortelle om vold når man kan forvente å bli mistrodd og latterliggjort.
I vår ikke så oppdaterte lokalavis har det vært flere artikler om vold mot menn og hva krisesenteret gjør for å møte og hjelpe denne gruppen. Det samme gjelder gutter og kroppsbilde. At holdningene blant "folk flest" ikke henger med her, er jeg enig i. Det gjelder også vold mot kvinner. Og spiseforstyrrelser uansett kjønn.
Jeg synes det har blitt mye større bevissthet rundt diskriminering av menn de siste årene, så jeg er ikke enig i at dette er svart/hvitt. Og jeg synes Acsa skriver mye klokt.
Jeg syns det er veldig synd om kamp mot diskriminering av menn på grunnlag av kjønn ender om som en motsetnig til kamp mot diskriminering av kvinner. For jeg tror de to tingene henger sammen. Hvorfor blir menn ikke sett på som likeverdige omsorgspersoner for barn når de møter NAV og helsevesenet og skolen og barnehagen? Fordi hjem&barn har vært sett på som kvinnens domene. Likestilt familieliv vil gagne begge kjønn. Men akkurat nå tror jeg vi opplever at "pionerene" - de etter hvert mange mennene som har "stepped up" og blitt fullverdige omsorgspersoner for sine barn - opplever at holdningene til rollen deres ikke har tatt igjen fakta. De som jobber i barnehagen vil faktisk ikke begynne å henvende seg til far før de opplever at det signifikant ofte faktisk er relevant å henvende seg til far. Det må oppleves noen ganger. Det er selvfølgelig grusomt frustrerende, men en del av det å gå foran.
Angående vold mot menn: Dette skulle jeg ønske kom mer på dagsordenen. Igjen også fordi det ville gagne begge kjønn. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener, men det er litt vanskelig - here goes: Vold i hjemmet blir ofte sett på som at den som er fysisk sterkest (oftest mannen) slår den som er fysisk svakest (oftest kvinnen), og at det er styrkeforholdet som gjør at mannen får til dette, og at det er redsel for mannens fysiske handlinger som gjør at kvinnen blir. Og det mener jeg underkjenner den mentale delen av mishandling. Vold er som oftest siste skritt på en lang nedbrytningsprosess som ikke handler om vold, men om å få den andre til å tro at den ikke fortjener bedre. Og da kan en liten og puslete person godt skambanke en som er større og sterkere. Og den som blir slått blir værende, ikke så mye pga trusler om vold om h*n går, men fordi man tror det ikke går an, at man ikke klarer seg selv, og fordi hele ryggmargsrefleksen er trent inn til å gjøre hva som helst for å ikke tirre overgriperen.
Om man forstod denne delen av samlivsvold bedre, så ville man også forstått bedre at det også kan skje menn - også store og sterke menn. Og forhåpentligvis ville det blitt mindre skambelagt. For begge kjønn.
Tallene på vold mot menn i hjemmet jobbes det aktivt med, og alle krisesentere har nå tilbud til menn, ihvertfall. Ved mitt lokale krisesenter er mannehybelen ikke noensinne brukt, men det betyr ikke at ikke menn utsettes for vold.
Jeg mener også at menn bør likestilles mer på hjemmebane enn hva tilfellet er i dag. Og jeg mener at det også vil gavne kvinners likestilling, for å være helt ærlig.
Ellers er jeg veldig overrasket over hvor kort likestilling har kommet på en del områder. Jeg har skjønt i nyere tid at jeg har levd helt beskyttet i min lille teknologiboble i et ekstremt mannsdominert miljø i mange år. (Nei, jeg er ikke ironisk nå.) I min verden er det slik at man ikke havner bakpå i lønn om man er hjemme og triller barnevogn et år. Hos oss er pappaer hjemme i permisjonen sin uten at bedriften lager krøll. De tar ut heltidspermisjon, kort permisjon, lang permisjon, deltid og tidskonto og hva de selv ønsker uten at det får en eneste negativ konsekvens for karriæren for verken menn eller kvinner. Man tjener det man fortjener - eller det man maser seg til. Er ungen sjuk så reiser man hjem uansett hvor viktig det er å være på jobb og uansett konsekvens, og ingen er sure av den grunn. Og trenger man å jobbe kort på dagen og skjøte på hjemme etter leggetid så kan man selvsagt gjøre det uten at noen sier noe som helst annet enn at det er flott at man får det til.
Jeg trodde faktisk det var sånn overalt - Really Big Business pleier jo ikke å være kjent for å være først i køen med humane holdninger, liksom.
Etterhvert har jeg skjønt at det faktisk ikke er sånn alle steder - snarere tvert om. Det er fortsatt yrker der høyt kompetente kvinner ikke får faste stillinger fordi man ikke gidder siden de sikkert blir gravide snart. Og det er fortsatt mange steder der menn ikke får støtte fra arbeidsgiver i viktigheten av å ta ut permisjonene sine. Det er bedrifter der det å ta vare på barna når de er syke ansees som konas ansvar og der de betaler bonus til sine ansatte hvis ingen har sykt-barn dager i løpet av året.
Og konsekvensen av alt dette igjen - jo, det blir at far taper mye omsorg for barna når mor og far skiller seg. Og det gjør de jo ofte.
Acsa gjør som regel det. ;)
Mulig bevisstheten rundt diskriminering av menn er blitt større, men selv her inne (som er et fora jeg har mer enn gjennomsnittlig tiltro til) møtte jeg en masse motstand mot mine historier om å bli diskriminert på bakgrunn av kjønn. De fleste hadde enellerannen mothistorie hvor det eller det hadde vært vanskelig for mor også, og underkjente derfor min opplevelse av gang på gang på gang å måtte kjempe for ting som var enkelt for mor.
Det var tilogmed enkelt for mor, men vanskelig for meg, på tross av at det var jeg som hadde den daglige omsorgen!
Polyanna: Takk, du har skjønt det og eksempelet ditt med hvem barnehage/skole tar kontakt med er YPPERLIG.
Skolen var fullstendig klar over at det var jeg som hadde den daglige omsorgen, men allikevel...
Mesterlig oppsummert når det gjelder vold, også.
Ja, det er et tabu med menn som mishandles.
Men det er faktisk det med kvinner også. Kvinner som anmelder mannen sin for mishandling utsettes for en massiv mistro og får i all hovedsak ikke adekvat hjelp. Voldtekt er i all hovedsak ikke straffbart i dette landet. Og kvinners rettigheter er ikke ivaretatt. Det rettferdiggjør ikke at ikke menns rettigheter ivaretas - men jeg finner meg kort og godt ikke i at det sies at kvinner bare er opptatt av likestilling når de ser i egen lønningspose.
Vi har massive utfordringer i forhold til å ivareta offere i dette samfunnet uansett kjønn og alder, får være min påstand for dagen.
Du møtte ikke massiv motbør. Du møtte mange kvinner som hadde opplevd det samme som deg og dermed sa at det neppe var kjønn som var forskjellsårsaken her - siden menn og kvinner opplevde det samme. Når en mann og en kvinne opplever den samme uretten så er det soleklart en urett - men den er ikke kjønnsdelt.
At skolen tar kontakt med mor er jo helt på bærtur teit når de vet hvem som har omsorgen. Der er jeg helt enig med deg.
Når det gjelder skilsmisser og barnefordeling, så er det en lang vei igjen å gå føler jeg. På mange måter er det et system som lett kan utnyttes og det er få eller ingen konsekvenser for overtredelser av avtaler.
Bonus til ansatte om ingen har sykt barn... huff, den var ny for meg, og grusom egentlig. Enten det belønner alle dem som ikke har sykt barn, eller fratar alle bonus dersom en stakkar har et aykt barn, snakk om uskylding syndebukk.
Men ja, det er nok dessverre slett ikke slik at verden fungerer som der du jobber, alle steder. Jeg vet om fedre som bare har fått beskjed om at "her eksisterer ikke fedrekvote", enkelt og greit. (Men han tok kampen, fikk permisjon. Og dog aldri det samme arbeidsmiljøet...)
Og ja, som du så greit oppsumerer. Konsekvensen av denne skjevbehandlingen er at far taper mye omsorg ved samlivsbrudd.
Skole som tar kontakt med mor når far har den daglige omsorgen, ja de må jo egentlig bare ta innover seg en hverdag som ikke er helt som de tror. Rett og slett, ta seg sammen, det må jo være mulig å få til. Men systemer, tradisoner, og tankemønstre tar tid å snu.
En arbeidsplass nær meg forskjellsbehandler hvor lenge menn og kvinner får full lønn under permisjon: 3 måneder for menn, 6 måneder for kvinner. Jeg vet ikke om det er LOV en gang??
Først skriver du at jeg ikke møtte massiv motbør, så forklarer du meg at det jeg opplevde ikke var basert på kjønn.
Neivelja.
Poenget mitt, som jeg prøvde å forklare i den andre tråden også, var at jeg opplevde disse tingene gang på gang på gang på gang på en haug forskjellige steder hvor mor ikke møtte det samme.
Det var med andre ord et tydelig mønster at ting var lettere for henne enn for meg, at kvinner også har møtt teite saksbehandlere eller vært borti manipulerende mannfolk ugyldiggjør ikke dette mønsteret.
Jeg tror det er fordi det faktisk er ganske vanlig i Sverige og Danmark, og man må ha lik ordning i alle de landene. Og så er det viktigere konkurransemessig for kvinner enn menn. Menn spør sjelden om denslags, gitt.
For en idiotisk artikkel som renner over av faktafeil! Hvordan i alle dager kan du finne på å sluke sånt tull som dette her rått? :tullerdunisse:
Fakta er at der saker ender med dom så er barnefordelingen lik mellom menn og kvinner. Det er gjort mye forskning på hvordan domstolene foreldere - og konklusjonen er at der sakene ender med en dom så er det ikke kjønnsdeling mellom hvem som ender med omsorgen. Der partene inngår forlik - som altså er en helt frivillig avtale mellom mor og far og hvor staten ikke inngår i beslutningen - så ender de fleste barna hos mor.
Fakta er også at utgangspunktet i barneloven altså er at barnet skal bo hos den som best sikrer god kontakt med begge foreldre. Det er altså sterkt understreket i lovverket at det IKKE er en 100/0 fordeling som skal være. Fordelingen er så viktig at det er sagt i loven at dersom den som har omsorgen ikke sørger for slik god kontakt med begge foreldre, så danner dette grunnlag for å overføre omsorgen. Loven åpner også for 50/50 deling dersom dette kan gjennomføres uten å gamble med det som er det eneste som kan og det eneste som må være styrende for utformingen av regelverk rundt barnefordeling. Som jo er - og må være - hva som er barnets beste.
Når det gjelder selvmordsstatistikk - vis meg gjerne noen tall her. Hvor mange av de årlge 600 selvmord begås av menn som har tapt rettssaker om barnefordeling? Ig gvir riktig hadde det vært å sende et barn til disse suicidale folka for å holde dem i live isåfall?
Jeg tror ikke det er lov om de formulerer det slik, men jeg vil tro det er lov om de har individuelle avtaler og så er det "tilfeldigvis" blitt slik at kvinnene er flinkere å forhandle på dette punktet enn menn.
Joda. Men når det oppstår mønstre som sorterer på kjønn eller i hovedsak sorterer på kjønn så anses de som en ordning og strider med likestillingsloven.
Ellers: Dessverre er av og til debatten om diskriminering av menn, særlig når det handler om samvær/omsorg, litt for dominert av "sinte og frustrerte og forvirrede menn som øser ut av seg i kommentarfeltene", også i mer seriøse fora som Foreningen 2 Foreldre. De generaliserer og setter merkelapper på hele grupper, og det er rett og slett ikke konstruktivt. Konspirasjonsteorier om at alle kvinner i samværssaker får fri rettshjelp eller at sosionomdamene rotter seg sammen mot mennene, er ikke særlig konstruktivt for debatten. Ja, det finnes kvinner som setter seg selv først og bruker barna som våpen. Det finnes de av begge kjønn som plutselig får et annet syn på samværsprosentene når de begynner å leke med bidragskalkulatoren og ser hva samvær har å si. Det finnes kvinner som tviholder barna som "sitt område" og ikke slipper menn til hverken ved stellebordet eller i det daglige. Invitasjoner til viktige og uviktige ting sendes til bare mammaer. "Mest tid hos mamma hvis det ikke er 50/50" ER fortsatt det de fleste av oss tenker som "normal" samværsordning. Og vi stusser om barna skal være mest hos far. Jeg tenker i hvert fall "jøss, i alle dager, hvorfor DET??!"
Og det syns jeg man kan ta tak i uten å lage til en skyggemotstander som er en hær av sinte og urimelige og utspekulerte kvinnfolk som bare vil bruke menn som sæddononer og skaffedyr som skal betale bidrag.
Jeg tror de færreste kvinner er i mot at likestilling skal gjelde begge kjønn, og alle feminister jeg kjenner er opprørt over hvordan fedre blir møtt i mange sammenhenger, både på helsestasjoner uten barselgruppetilbud til menn, i barnehage og i andre situasjoner som omsorgspersoner spesielt.
Men det er ikke fruktbart å generalisere tilbake med at menn og kvinner prioriterer ulikt, uten å se på bakgrunnen for prioriteringene. Det er å bidra til å polarisere debatten enda mer, ikke få fram gråtonene. Det er heller ikke fruktbart å henvise til artikler basert på synseføling og hvor mange av påstandene ikke kan verifiseres, eller faktisk beviselig er feil.
Jeg vet ikke helt hvilken debatt du mener at du blir avvfeid i, Limpalot, jeg har ikke lest den. Men jeg vet nok at jeg som kvinne kan bli litt oppgitt når menn hyler opp om kjønnsbasert urett som jeg har levd med hele livet og de bare har fått en bitteliten smakebit av. Det er selvfølgelig ikke greit av meg, men det blir lett slik.
Jeg aner ikke hvordan prosentene er, men basert på enkelte diskusjoner på Andre Forum, eller på en del av retorikken rundt hæppimæffinbloggene, så er det helt tydelig en god del kvinner som ser på hjemmesfæren som SIN og mannens rolle som den som kommer med pengene og til hyggelig familiesamvær i mammas regi.
Og det er klart at i et sånt verdensbilde så passer det ikke så godt med menn som vil ha 50/50, som vil at (eks)kona også skal bidra til å dra det økonomiske lasset, som også vil mene noe om innredning ("IKKE MER HVITT OG ROSA SHABBY CHIC NÅ; HØRER DU?!?!?!"), barnas fritidsaktiviteter ("Nei! Hest er for dyrt! Hun får spille fotball som de andre ungene i klassen!"), og kosthold ("Jeg driter i om du har lest "Den kjernesunne familie! Ungene skal ha kjøtt og brød!").
Også er det endel menn som også ser på det som kvinnenes sfære. Det hadde vært interessant å se prosentfordelingen på dette blant kvinner og menn. Er det nå fler menn som ønsker likestilling enn kvinner, eller går det opp i opp? Eller er det fremdeles flest kvinner?
Jeg tror veldig mange tenker slik. Om vi skulle gå fra hverandre har mannen best forutsetning for å beholde huset, og jeg tenker at det for ungene vil bety mye å ha hovedbase der hvor de har bodd i mange år, har venner i nabolaget osv. Men likevel tror jeg mange nærmest ville ha forventet at jeg skulle ha "kranglet" meg til minst 60%, for å oppfylle kravene til stønader osv. Siden jeg er dame kan jeg i langt større grad gjemme meg bak "barnas beste" har jeg inntrykk av.
Jeg sluker ikke dette rått, jeg er ikke engang enig i alt som står der (noe jeg glemte å skrive i innledningen etter at jeg flyttet den fra tråden) men jeg synes det var et greit eksempel på at det ikke bare er jeg, eller bare menn, som oppfatter diskriminering av menn på samme måte som meg og på en polarisert debatt.
Det var også det eneste jeg brukte den til i TS.
Ja, av de som ender med dom er det riktig, hvor mange som gir opp på vei dit, fordi de skjønner at de ikke har mulighet, sier tallene ingenting om.
Hvor mange som har måttet gi opp fordi de ikke har råd til å sloss lenger sier tallene ingenting om.
Nei, alle mødre får ikke fri rettshjelp, men jammen er det en del.
Min kamp kostet meg 160 000,- du kan jo tippe hvor mye av sirkuset mor betalte selv.
Hadde ikke jeg hatt ressurser rundt meg, både i form av kunnskap og penger, hadde jeg ikke klart å ta kampen helt frem, på tross av at jeg regner meg som litt over gjennomsnittlig ressurssterk.
At mor, i snitt, møter mer støtte, forståelse og hjelp i systemet i en sånn situasjon er for meg hevet over enhver tvil.
Jeg kjempet alene, mor hadde full oppbacking av barnevernet og fri rettshjelp, på tross av at dette ikke var en barnevernssak lenger (den var nemlig lagt død), men en tvist om den daglige omsorgen.
Fordi jeg vant fram har jeg blitt brukt som "konsulent" av alle innenfor perifer bekjentskapskrets med uenighet om omsorgsfordeling og har derfor sett litt annet enn min egen sak.
Det er ganske skremmende hvilke holdninger fedre blir møtt med en del steder, blant annet i barnevernet.
Ja, noe av det mest fornærmende jeg møtte som alenepappa var den der.
Enten folk som tydelig viste at det var noe feil med at far hadde hovedomsorgen eller, nesten enda verre, folk som ble helt over seg positivt overrasket over at jeg ville ta meg av sønnen min! HALLO?!?
Har jeg konstruert en hær av sinte, urimelige og utspekulerte kvinnfolk?
(Jeg kjenner til noen, altså.)
Nei, jeg har ikke det, jeg prøver å belyse hvordan likestillingsdebatten blir oppfattet av mange menn. Om konklusjonen din da er at alle menn som oppfatter den sånn mener at alle kvinnfolk er i den kategorien du beskriver understreker i tilfelle poenget mitt.
Eller var det ikke det du mente?
Ja, men som et eksempel på at mange mener menn blir diskriminert når det gjelder barn og et eksempel på en polarisert debatt er den vel ganske glimrende, er den ikke?
Jeg har ikke hentet et eneste argument fra den artikkelen, men jeg brukte den som et eksempel.
Nei, den er et eksempel på at én blogger mener mange menn blir diskriminert. Og jeg vil tro den kan bidra til å polarisere debatten hvis denne bloggeren har mange lesere.
Jeg syns den bloggeren er en veldig typisk representant for en generaliserende, konspirasjonstenkende, dårlig argumenterende, frustrert og sint og usakling mann som gir meg skikkelig "kommentarfelt-vibber".
Det er ingen tvil om at menn også blir diskriminert. De blir diskriminert i arbeidslivet hvis de velger å opptre som omsorgspersoner, de blir diskriminert på hjemmebane med tanke på omsorg for barn. Det som gjør det innfløkt er at det er sterke tradisjoner her slik at mange allerede føler at strikken er tøyd vel langt i motsatt retning. Det er garantert også diskrimninering i form av holdninger også blant ansatte i offentlige etater. Selv om lovverket i seg selv ikke diskriminerer.
En ting som sikkert kan bidra til en følelse av diskriminering, her kan man diskutere om det er reelt, er at menn ofte tjener bedre enn kvinner og dermed kommer dårligere ut med hensyn på stønader og bidrag enn kvinner i samme situasjon. Lovverket er likt, men jeg vil tro at kvinner i snitt utløser flere rettigheter enn menn i NAV-systemet på grunn av lavere inntekt.
Man kan dessuten ofte i en og samme debatt høre en kvinne bli frarådet å gå for 50/50-løsning fordi det vil slå økonomisk dårligere ut for henne selv om hun egentlig kunne tenkt seg ordningen rent praktisk, mens man samtidig antar at mannen som ønsker 50/50 gjør dette kun av økonomiske årsaker og får massiv kritikk for dette.
Og SF: det du skriver om arbeidsplasser er litt morsomt. Mannen har jo en jobb som ligner litt på din. Han har null og niks problemer med noe som helst i forhold til permisjoner eller familieliv, de har en politikk som går på å gjøre det så greit som mulig for sine ansatte på det området. De er bare menn og 1 kvinne der også btw. Mens min jobb som er offentlig med stor kvinneandel. :gal: Der kan man finne grumsete holdninger både til kvinner som potensielt gravide og til menn som faktisk tar permisjon.
Jeg syns du slapp billig jeg, SL. Jeg betalte trehundre tusen. For at ungene mine skulle slippe å få mer juling av eksen min. Du kan gjette hvor mye far betalte selv. :snill:
Jeg kan for øvrig fortelle deg at det ikke er spesielt morsomt å få beskjed om at det at man selv er banket dritten ut av i år etter år er et bevis på at man er bitter - og dermed får barna til å pålyve seg vold - heller. Og det er faktisk helt normalt. Og man står ganske alene der også. Og ikke bare det - de fleste gir opp. De innser at de ikke greier beskytte barna sine, og det er det ikke noe å gjøre med. Så det er altså ikke bare fedre som opplever møtet med rettsvesenet som en belastning. Jeg er også litt mer enn vanlig ressurssterk, og jeg ble syk av stresset jeg opplevde.
Og du kan ikke rakke ned på staten, domstoler og lovverk for så i neste omgang å vedgå at når det først kommer dit at staten, domstolene og lovverket skal avgjøre en sak så fungerer ting.
De aller fleste skilsmisser ender altså godt. Med fornøyde foreldre og barn som får livet til å fungere helt fint. De fleste foreldre er enige om hvor barnet skal bo. Og det de oftest enes om er at barnet skal bo med mor. Hvorfor vet ikke jeg - jeg antar det vil variere en del.
Vi kan godt diskutere hvorfor folk lander på den avgjørelsen når de skal avgjøre dette selv - det ville vært en god diskusjon å ta. Eller så kan du sitte med dine personlige erfaringer og jeg med mine også kan vi kaste dem på hverandre og late som om det er generelle samfunnsgreier istedenfor personlige erfaringer.
La oss heller finne ut hvorfor så mange foreldre bestemmer at barnet skal bo hos mor etter skilsmissen. Og se om det er ok eller om det skal gjøres noe med. Og hele veien huske at de fleste skilte foreldre altså samarbeider sånn et sted mellom glimrende og greit nok.
Men da er det jo fordi de har lav inntekt. Tilsvarende like mange menn med samme inntekt får/hadde fått fri rettshjelp. Grunnen til at flere kvinner får fri rettshjelp etter skillsmisse er at flere kvinner enn menn går ned i stillingsprosent før skillsmissen, sitter med en stilling mindre enn 100% i det de blir skilt og ikke bare kan knipse med fingrene for å få heltidsstilling. I tillegg er det et problem at man i typiske "kvinneyrker" ofte ikke får mer enn noen få prosent stilling samt at kvinner tjener mindre enn menn.
Årsaken til at flere mødre enn fedre får fri rettshjelp er altså manglende likestilling for kvinner. Go figure.
Det var derfor jeg sa "tilfeldig" i gåseøyne. Det skal mye til å bevise at det er en bevisst forskjellsbehandling som går på kjønn når folk har individuelle avtaler.
Jepp. Dersom de ikke kan bevise at det er andre ting enn kjønn som ligger til grunn så er vurderingen at det da er bevist at det er kjønn.
Og når det er mistanke om brudd på likestillingsloven så har den diskriminerte ansattes tillitsvalgte rett på fullt innsyn i alles lønn - inklusive frynsegoder.
Jeg vet nemlig at det var nok at tillitsvalgte på en av mine arbeidsplasser gjorde oppmerksom på lønnsforskjell mellom kjønn så ble det full gjennomgang.
Jeg dånte litt da jeg leste den artikkelen tidligere i dag. Ellers det Polyanna sier. Min erfaring som nyseparert er at de fleste synes det er naturlig at jeg skal ha mest omsorg og at jeg bør tenke Bidrag. Og jeg har møtt en lang rekke nyskilte men med 50%. Men i de tilfellene hvor mor ikke har hatt utdannelse og god jobb så er det urovekkende ofte mor som har hovedomsorgen og huset.
Jeg sitter selv med hovedomsorgen, og skulle ønske jeg kunne gå til sak for å tvinge far til å ta sin del. :gaah: Ikke fordi jeg ikke vil ha ungene vis meg, for der vil jeg. Men de trenger faren sin, og Idioten burde tvinges til å ta ansvar for ungene sine. Dessverre tjener fyren så godt at bidraget ikke fungerer som insentiv til å se dem mer heller.
:sukk:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
