Hei
Vil gjerne ha litt objektivitet på følgende: Datter på 16,5 spør om hun kan reise sammen med kjæresten (18) til Polen, for å besøke hans søster som studerer der,(de har vært kjærester i 3 uker). Mor sier ja, far sier nei (vi bor ikke sammen), innspill mottas med takk
Som mor til ei jente på straks 16 år, så vet jeg at jeg ALDRI i livet har villet latt jenta mi reise utenlands uten en ansvarlig voksen med. Og iallefall ikke alene med kjæresten :niks:
Jeg reiste til Newcastle alene da jeg var 16 sammen med en venninne for å besøke hennes bror som studerte der. Altså samme sak, bare at reisefølget ikke var kjæresten.
Jeg vet ikke om jeg hadde tillatt min 16 åring å reise med kjæresten. De kom vel an på jenten og hvordan jeg oppfattet kjæresten.
Det er kanskje litt farlig å uttale seg når man ikke har så store barn, men jeg vill sagt nei. Grunnen er at de bare har vært sammen i 3 uker. Hadde det vært et forhold som hadde vart en stund, så hadde det ikke vært like klart at svaret ble nei.
Polyanna: Fordi jeg regner med at de ikke kjenner kjæresten så godt enda, og 16 år er veldig ungt. Hadde det vært et mer kjent reisefølge så kanskje, men ikke helt sikkert da heller.
Polyanna - fordi hun er så ung at hun antagelig ikke vil greie å rote seg ut av trøbbel om hun roter seg opp i noe, og det er for langt unna til å kunne hjelpe selv - forholdet er nytt og det er ingen voksne der heller som kan trå til. Så om noe skjærer seg så er fallhøyden for stor.
Hva som kan skje? Typen kan dra avgårde med en annen i fylla kveld to og si at hun ikke får komme dit de bor mer. Hun kan gjøre det slutt og ikke ha noe sted å gjøre av seg. Hun kan bli ranet eller voldtatt, typen kan bli drept av mafia - si meg, leser du ikke krisemaksimeringspropaganda for tenåringsforeldre eller?
Siden jeg kjenner opptil flere 16 åringer som er mer reflekterte en mange 20-25 åringer jeg kjenner må jeg si det kommer helt an på barnet. Synes det blir helt umulig å si ja eller nei til uten kjennskap til barnet det gjelder.
For min del handler det om at jeg husker hvor mye mer voksen jeg følte meg enn jeg egentlig var da jeg var 16, og at jeg tok sjanser jeg aldri ville tatt i dag. Og jeg tror det å være 16 er verre i dag enn det var da jeg var 16. Så jeg synes ikke 16-åringer har noe å gjøre alene i utlandet.
Men hva er utlandet da? Verden krymper. Jeg føler meg omtrent i hjemlandet i hele europa når jeg er ute og reiser. Jeg synes at formålet med turen og hva de faktisk skal/hvor de skal bo spiller større rolle enn landegrenser tror jeg.
Det kommer litt an på søsteren som skal besøkes også gjør det ikke?
Nå kom jeg på:
Jeg hadde besøk en langhelg for noen år siden av tre 15-16-åringer fra den andre enden av landet (fra "bygda", vi bor i en stor by), hvorav en var niesen min, og de to andre to venninner jeg ikke kjente. Jeg husker at jeg stusset over at ingen av foreldrene deres tok kontakt med meg på forhånd. Ville ikke det være normalt, at de sjekket at jeg var sånn noenlunde normal? Og avtalte eventuelle regler og grenser og hva de fikk lov til?
Ikke hvis de kjenner foreldrene til niesen din godt og hun går god for at du er normal? Mulig jeg har vokst opp med veldig lite kontrollerende foreldre.
Ja, kanskje? Jeg bare husker at det var litt rart å ha "ansvaret" for disse jentene jeg ikke kjente, uten å vite noe om hva foreldrene tenkte rundt oslooppholdet deres.
Det er det korte bekjentskapet som hadde vært utslagsgivende for min del.
Hadde det vært snakk om et langvarig bekjentskap og jeg kjente til den som skulle besøkes hadde jeg nok kunne vurdert å si ja.
Jeg reiste mye da jeg var på samme alder. Jeg lærte mye av det, men jeg vil nok være litt strengere enn mine foreldre var mot meg.
Min 17-åring får selvfølgelig ikke reise bort med fremmede. Hadde kjæresteforholdet vart en stund, og jeg hadde kjent gutten, pluss at det fantes et sikkerhetsnett i form av noen man kjenner og som kan stille opp i tilfelle krise hadde jeg kanskje kunne overtales.
Usikker. Jeg ville vært skeptisk om kjæreste og søsteren var fremmede for meg og ganske fremmede for datteren. HI sier ingenting om hvorvidt foreldrene kjenner kjæresten og hans familie, og forsåvidt heller ingenting om hvor lenge datteren og kjæresten har kjent hverandre. Jeg syns det som spiller størst rolle her er hvorvidt jeg hadde følt at jeg sendte datteren min til en fremmed i et fremmed land med en fremmed kjæreste.
Vi hadde nylig problemstillingen på bordet, hvor 16-åringen vår (17 om noen dager) ba om å få være med (relativt fersk) kjæreste på tur til Hellas. Det ble blankt nei fra vår side. Hun er ikke så reisevant, og hvis det hadde blitt noe tull med kjæresten hadde hun kanskje ikke visst hvordan hun skulle ordne opp.
Du er så vidt jeg vet ganske mye eldre enn 16 år, så om du føler deg hjemme i hele Europa er noe ganske annet enn at en 16-åring gjør det. Det handler i mitt hode om å kunne gjøre seg forstått, også i en krisesituasjon, kjenne til landets lovverk, vite hvor man skal henvende seg for å få hjelp osv. Og selv en veldig reisevant 16-åring kan støte på problemer der, fordi det i tillegg til å være reisevant krever evne til å holde hodet kaldt, og der er vel ikke 16-åringer kjent for å være best alltid. Selvsagt er det forskjell på 16-åringer, og det finnes veldig modne 16-åringer, men likevel. Jeg synes 16-åringer skal slippe å ha aleneansvar for seg selv i et fremmed land.
Det er mange episoder fra ungdommen min der jeg syns foreldrene mine var fryktelig urettferdige, men som voksen ser jeg at de tok de rette valgene. For jeg kunne ikke se konsekvensene og situasjonene jeg potensielt kunne havnet i når jeg var på den alderen.
Jeg hadde nok ikke latt mine barn dratt på en slik tur som HI beskriver.
Jeg hadde ikke sagt ja... :niks: Jeg tenker også på OM noe skjer. Jeg hadde ikke sagt ja om de hadde vært sammen lenge heller. Jeg hadde heller ikke latt mine 16 åringer reise så langt og være så lenge borte med venner heller.
Blankt nei her også. Har for øvrig både en 14-åring og 17-åring i hus og de er så greie atte, men det forandrer ikke synet mitt.
Jeg var skikkelig grei jeg også på den alderen, flink på skolen og veldig fornuftig, og med skikkelig liberale og greie foreldre. 2 uker til Hellas da jeg var 16, sammen med en kjempesøt og veldig ordentlig venninne. Vi kom hjem like hele, og jammen lærte vi mye av den reisen, men både voldtektsforsøket, solstikket, innbruddet i leiligheten vår, besøket på lokal politistasjon osv kunne vi egentlig godt vært foruten. Jeg husker vi igrunnen savnet foreldrene våre veldig i de to ukene.
Jeg er vanligvis ganske lite hønemor-aktig, men dette hadde ikke vært greit. Jeg ville latt en 16-åring reise til utlandet, men ikke sammen med en person som man har kjent i bare 3 uker. Hvis de har vært bestevenner i 3 år før de blir kjærester, så stiller saken seg annerledes.
Det kommer egentlig ganske mye an på ungdommen også. Noen er lettere å gi ansvar enn andre.
Jeg er stort sett ganske "løssluppen" på slike ting, hvis jeg stoler på barnet mitt, men i dette tilfellet signerer jeg Smilefjes. Nei, hun hadde ikke fått reise.
Det er et vanskelig spørsmål altså, det er vel så det hadde vært lettere å sagt ja hvis det var med en venninne enn når det er med en (fersk) kjæreste? :vetikke:
Hadde det vært med ei venninne og dersom de skulle til noen jeg kjente til og stolte på så hadde svaret blitt ja. Med en helt fersk kjæreste til et annet land for å besøke søsteren som jeg heller ikke kjenner? Nei dessverre, den hadde jeg ikke gått med på.
Jeg kunne latt 10-åringen vår dra til Polen om det var med en 18-åring vi kjente og stolte på, som f.eks kusinen hennes. Og de skulle treffe en vi kjente like godt. Det er reisefølge og den de skulle møte som er det avgjørende her, eller usikkerhetsmomentet. Jeg er ikke veldig redd for Polen, flyturen osv.
Enig m far, bl.a pga det sf skisserte. Jeg har vært på overnattingsturer med så mange sekstenåringer at jeg vet at mye kan skje og at de slett ikke alltid er modne nok til å fikse selv. :niks:
Jeg synes mamma var utrolig teit osv osv når hun nektet med å reise på hyttetur med 4 gutter når jeg var 16 år. Dette var venner av meg som hun ikke kjente, men jeg kjente de ganske godt.
Må innrømme at jeg ikke har noen problemer med å innse at hun var den fornuftige da.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.