Nå tar jeg utgangspunkt i diskusjoner her på forumet, og inspirasjonen fant jeg i tråden om kronikken i Dagbladet.
Igjen lar jeg meg sjokkere over måten lærere omtaler sin brukergruppe, altså elever og foreldre, og regelrett henger ut foreldre som har ønsker og behov ut over de den læreren har bestemt seg for er gangbart.
Hvorfor er det i hovedsak bare lærere som driver med dette (igjen jfr. diskusjonene på dette forumet).
Man ser sjelden en førskolelærer, ingeniør, sykepleier, lege, barnevernsansatt eller hva_har_du_ legge ut om brukergruppen sin på denne måten, gi så mange eksempler på håpløse brukere og øse ut av seg om sine frustrasjoner på denne måten.
For å si noe om en bransje jeg kjenner til, helsevesenet, så er det utrolig tøffe dager med pressede timeplaner, brukere, pasienter og pårørende som har mange krav (herunder også lovfestede), ønsker om individuelle tilpassninger, et enormt informasjonsbehov og som gjerne tar lange og diskusjoner rundt egen situasjon.
Dette er hverdagen, og slik jeg ser det, min jobb å gi en god balanse mellom det som er mulig, det som er lovfestet og det som er ønsket. Å gå inn i slike prosesser ved å være positiv, løsningsorienter og legge til rette for individet så lang som mulig er faktisk jobben min, og ikke noe jeg aser meg opp over.
Spørsmålet her blir kanskje litt ullent, men hvorfor har ikke andre yrkesgrupper samme behov for å øse ut sin frustrasjon på samme måte som lærere?
Har kanskje behovet, men synes kanskje det er litt upassende all den tid det ikke er såå vanskelig å finne ut hvem jeg er. Jeg jobber i NAV og har både en og to ting å si om forskjellige brukergrupper og krav der også altså. Jeg har flere i min portefølje som har vært i systemet lengre enn det tar en elev å fullføre grunnskolen.
Skole er jo mer interessant for alle så det er kanskje derfor? Dette er jo tross alt et foreldreforum og de fleste har barn i skolen. Alle har dessuten egne erfaringer med skole og det er en veldig veldig viktig del av livet. Alle har en mening om skolevesenet og man føler en trang til å forklare kanskje når "allmenheten" syter over ting som ikke fungerer bra nok?
Jeg tror vel, at f.eks sykepleiere o. a i helsevesenet, som er det jeg kjenner best til, tar den ut på vaktrommet? Hvis man har behov for en utblåsning? Fordi personvernet står så sterkt, at de fleste v e t at man ikke kan ta den lenger? At det er så off limit som det går an?
Jeg tror også at vi rett og slett ved å bli sykepleiere, er innstilt på at det er på tilbydersiden vi skal være, slik at det oppleves kanskje ikke på samme måten? Vi s k a l hjelpe uansett nesten. Med de varme hendene våre, that is :knegg:
Kanskje noe av grunnen er at en del av tingene i skolen tross alt kan taes tak i nokså lettvint, barn (og foreldre) kan realitetsorienteres litt om servicenivå og ressurser. En god venninne av meg jobber på sykehjem, og du verden hvor lei hun kan være. Men beboerene der vil til enhver tid være syke, gamle, noen er demente og disse faktorene er det ikke så mye å gjøre med. ;)
Det må de jo det! I hjemmetjenesten er det ikke uvanlig ha brukere i mange år. Noen har behov for hjemmetjenesten i flere tiår, noen til og med hele livet. Det samme gjelder jo forskjellige typer instutisjoner. Likevel kunne jeg aldri tenkt meg å henge ut pårørende eller brukere på facebook, gjennom leserinnlegg eller på andre offentlige måter. Man kan være frustrert over vanskelige pårørende og brukere/pasienter men det tar man på vaktrommet og ingen andre steder. Absolutt ingen andre steder!
Det er kanskje en forskjell i at foreldre til skoleelever (og barnehagebarn) forventes å være normalfungerende, ordinære folk. Da er det gjerne litt "greiere" å komme med generalisert kritikk.
Legen, barnevernet, den NAV-ansatte, sykepleierne osv. har i større grad en problemfokusert rolle hvor brukeren har et hjelpebehov. Det fremstår gjerne som en mindre likestilt relasjon, sånn maktmessig.
Som ansatt i bhg kan jeg bekrefte at en del av de samme frustrasjonene gjelder der. Men frustrasjonene holdes innenfor barnehagens fire vegger. Vi i bhg møter mange rare krav og forventninger fra foreldre, men det blir på andre plan enn i skolen.
Jeg mener at kronikken pekte på en del problemer som kunne vært løst enkelt om foreldrene skjerpet seg. Det er utrolig, alle de forventningene foreldre har til skolen i dag.
Det virker for meg som om største forkjellen her er at lærere omtaler de de klager over som en gruppe mens jeg i mitt yrke som sykepleier heller eventuelt vil trenge å klage litt over enkelt-pasienter; og det gjør jeg isåfall på vaktrommet og lar det bli med det. Og neste gang jeg kommer på vakt og har samme krevende pasient så får den pasienten ett smilefjes ved siden av sitt navn så når pasienten ringer på får jeg kjapp påminnelse om at jeg trenger å smøre på meg ekstra tålmodighet. Det fungerer det. Dessuten, hva jeg anser som krevende er ikke nødvendigvis det som andre synes er krevende, kanskje det også bidrar til at det er lite behov for allmenn klaging?
Spør du meg, så spør jeg deg. Jeg er lektor - lærer, altså. Jeg snakker ikke sånn om verken elever eller foreldrene deres, og skulle jeg ha behov for det, så gjør jeg det ikke her.
En generell kommentar: Jeg tror kanskje det at lærere kommenterer sånt her på forumet bunner i at skolen er et yndet tema i medier, alle har på en eller annen måte hatt befatning med skolen, og nær sagt alle mener noe om den, men de fleste har en heller begrenset synsvinkel. En del ser kanskje behov for å "balansere" informasjonen litt.
Ellers synes jeg gjerne dere kan huske på at det én lærer, eller tre eller fem eller ti, for den del, sier her inne, ikke nødvendigvis er representativt for meningene til oss alle sammen. :lei:
Jeg klager så godt som aldri over brukerne mine (altså elevene). Jeg klager over pårørende til brukerne mine (foreldrene) som gruppe fordi de som gruppe blir stadig mer krevende og selvsentrerte. Med mange, mange unntak. Jeg vil heller klage på foreldrene som gruppe enn å klage på enkeltindivider og lager alltid eksempler som ikke er direkte hentet fra hverdagen (men i samme sjanger) slik at ikke man skal kunne kjenne seg igjen. Jeg regner med Kadra (som ikke er lærer tror jeg?) gjør det samme.
Jeg har aldri hatt en elev jeg ikke har likt eller ikke har blitt glad i. Det er for elevene jeg er der.
Jeg er selv en del av foreldregruppen og har mange ting jeg gjerne kunne funnet på å ta opp med skolen hvis jeg ikke visste hvilket trykk de er utsatt for. Jeg har forøvrig samme holdning til barnehagen og leger og sykepersonell - jeg tenker meg om en ekstra gang før jeg tar opp noe jeg finner problematisk rett og slett fordi jeg vet hvor mye det er å gjøre og ønsker å minimere stressfaktorene mest mulig. Jeg sender stadig mail til barnehagen - men foreløpig har det kun vært positive tilbakemeldinger der selv om jeg nok kunne funnet noe å klage på hviss jeg ville. Det skulle vært noe prekært (som gjaldt mange) hvis jeg skulle tatt opp noe negativt på et foreldremøte, og hvis du leser i tråden om kronikken i Dagbladet, er det ikke akkurat prekære ting som listes opp.
Det er ikke nødvendigvis sant. Jeg er helsesekretær og har mildt sagt mange utfordringer i arbeidshverdagen som innebærer å forholde meg til pasienters og pårørendes krav, frustrasjoner og ofte frustrerte ytringer. Jeg jobber i rusomsorgen, og vi har pasienter som har vært hos oss mer eller mindre fast siden 2006. Jeg vil si at det er ganske lenge. Føler likevel ikke særlig behov for å "ase meg opp" over evt "urimelige" krav fra brukergruppen.
Jeg får ofte vond smak av innlegg her inne hvor lærere beklager seg høylytt over vanskelige foreldre. Jeg ble litt uvel av kronikken i Dagbladet også. Det finnes sikkert slike urimelige foreldre, men hvor mange er det av dem, egentlig? Nok til å rettferdiggjøre en kronikk i en riksdekkende avis? Mener lærere at alle foreldre er urimelige? Hvor går grensen? Er jeg en vanskelig forelder som irriterer læreren når jeg henvender meg til skolen? (Jeg gjør det ikke så ofte, altså - og tror selv at jeg har et godt samarbeide med skolen). Hvor mange lærere er det som har en slik grunnleggende holdning til foreldre? Jeg ser jo at mange av lærerne her inne på FP IKKE klager over dumme foreldre - men jeg vet jo ikke hvem av de lærerne jeg forholder meg til daglig som ser på foreldre som potensielle hindringer for et godt arbeidsmiljø, og jeg må si at det plager meg litt å vite at det er lærere som kanskje synes at jeg er skikkelig teit når jeg forholder meg til skolen.
Sånn - da var det sagt.
Jeg har forresten ganske mye erfaring med å forholde meg til til tider ganske kravstore pårørende.
Jeg synes det er merkelig å skille mellom elever og foreldre - elevene er jo mindreårige og en del av en familie - som lærer kan man da ikke bare skillle mellom barn og foreldre på den måten? Barna er greie men foreldrene er teite, liksom?
Og som barnehageansatt - ja, jeg kan ha mine frustrasjoner, og la dem gå ut over kollegaene mine på pauserommet. Men, jeg tror det kanskje også er enklere å møte hvert enkelt barn sitt behov for tilrettelegging og tilpassing i en barnehage, all den tid vi, som regel, har færre barn å forholde oss til pr gruppe, har fler voksne å spille på pr gruppe, og ikke har en rigid A4 læreplan å forholde oss til. Rammeplanen og barnehageloven fastslår hva vi skal jobbe innenfor ja, men det er opp til oss selv hvordan vi gjør det og hva vi vektlegger når. Ergo, vi har en helt annen arbeidshverdag enn de aller fleste lærere på mange vis.
Men alle har en mening om helse og sosialvesenet også, og de som jobber disse stedene får tidvis massiv negativ oppmerksomhet fra media som kunne vært grunnlaget for en pårørende-krever-for-mye-av-tråd. Likevel er det sjelden at man ser slike tråder.
Det du sier med at det føles upassende var forresten en fin refleksjon. :)
Men lærerne har jo lærerrom, man skulle jo tenke at de kunne ta ut frustrasjonen sin der?
Hvis man snur på det skulle man da kanskje tro at behovet for utblåsning var desto større i slike problemfokuserte bransjer?
Som jeg nevnte litt ovenfor, helse,- og sosialtjenester er også et yndet tema i medier og tjenester mange av oss forholder oss til i større eller mindre grad, og man kan jo derfor trekke paraleller mellom disse bransjene og skolen.
Det er veldig fint å se at ikke alle lærere har dette behovet jeg beskriver i hovedinnlegget, for som foreldre stikker det voldsomt at den personen som er sammen med barnet ditt mange timer hver dag viser en så massiv negativ holdning til foreldre, og tildels elever.
Jeg blir glad av innlegget ditt, Matilda. :)
Men du er temmelig synlig med all din negativitet i tråder som omhandler skole.
Du fremholder stadig at du elsker elevene og elever og foreldre elsker deg, men likevel har du en utrolig negativ måte å omtale arbeidshverdagen din på.
Jepp, og i helse/sosial som jeg kjenner til er det veldig mange forskjellige varianter av institusjon og tjenestetilbud som varetar sine brukere tidvis intenst over veldig lang tid.
Veldig fine refleksjoner som peker på mye av det som fikk meg til å starte denne tråden.
Jeg får nesten litt dårlig foreldreselvtillit av den negative omtalen som blir elevfreldre til del her på forumet.
Har mine barns lærere hatt samme tanker om meg, og har dette vært en av årsakene til at ungen min hadde ugreie skoledager med lærere som ikke ville forholde seg til det jeg som foreldre kommuniserte?
Fp har forandet hele mitt syn på forholdet lærer - hjem. På godt og vondt. Jeg har blitt mer bevisst mitt ansvar, og jeg mener det er sunt og en bra ting at jeg tenker gjennom hva jeg ønsker å ta opp med skolen og hva jeg bør la ligge. Men tankene får vandre litt vel langt i enkelte tilfeller, jeg føler jeg er til bry selv før jeg tar kontakt, tar meg i å tenke på lærerene som sitter å sikkert himler på lærerrommet over "problemene" våre. Fra å tenke at vi er på samme lag, tenker jeg i større grad nå på "dem" og "oss".
Usikker på hvorfor vi hører så mye fra den yrkesgruppen, jeg antar, på FP, det er fordi "kundene" er her. Rett foran dem. På et diskusjonsforum.
Det kan kanskje ha noe med gruppeaspektet å gjøre også? Vi kan fint ha problemer med enkeltpasienter eller enkeltforeldre. Dette kan vi selvfølgelig ikke snakke høyt om, men vi ventilerer på kollegaer. Når vi skal adressere denne typen problemer utenom jobb må det komme som generelle ytringer av mer politisk natur. Noen mennesker er mer krevende enn andre og noen barn er ikke utstyrt med de ideelle foreldrene ut fra sin situasjon. Det må man bare forholde seg til. Forskjellen fra lærere er at jeg alltid møter mine "kunder" enkeltvis. Det tar tid og energi fra meg, men det ødelegger ikke for andre med mindre jeg lar det påvirke prioriteringene mine.
Jeg skjønner at skolen sliter med endel foreldre som nekter å forholde seg til at undervisningen foregår i en gruppe.Det forstår jeg er et problem, og dillete foreldre på foreldremøte forstår jeg kan være en lidelse. På samme måte som vi ikke finner det spesielt sjarmerende når noen krever plass til seg og sitt på en måte som går ut over andre i avdelingen og som over hodet ikke har noen medisinsk betydning. Det skjer det også. Likevel synes jeg det er dumt at det oppleves som unødvendig kravstort at man krever tilrettelegging selv om ungen ikke sliter faglig. Jeg opplever ikke at våre lærere har den holdningen, men det kan være de har det på pauserommet likevel. Man har krav på tilpasset undervisning. Hvis tilpasset undervisning defineres som "lik undervisning for alle med mulighet for å hente ekstraoppgaver i kroken" eller "tilpasset undervisning innenfor 2 standardavvik fra snittet på nasjonale prøver" synes jeg man skal si det høyt. For akkurat det er kanskje et problem lærere har som vi ikke i like stor grad har. Det er kansje enda mindre definert hva de skal levere. Jeg har sagt mange ganger til pasienter at "jeg skjønner godt hva du mener, og vi kan godt søke, men sjansen for at du får innvilget det der er lik null da du ikke fyller kriteriene" og tilsvarende. Det er mulig man burde ha en tydeliggjøring av hva man kan forvente seg av tilpasset undervisning. Hvis ikke kan det faktisk være at flere med meg tror at man faktisk har krav på utfordringer på sitt nivå.
Alle her inne er jo på et eller annet tidspunkt i livet kunder av helsevesenet også...? Så det skulle jo da sånn sett være like fristende for "helsearbeidere" å ytre frustrasjoner over "brukerfeil"...? Likevel gjør vi det jo ikke. Det er mange ting jeg kunne fortelle fra min jobb, helt anonymt, men jeg velger å la være fordi jeg anser det å ha slike utfordringer som en del av jobben min og noe jeg må leve med.
Denne skjønner ikke jeg. Altså, jeg skjønner at du ikke vil henge ut "mammaen til Kathrine", men når du klager over foreldre som gruppe gir du inntrykk av at det er flesteparten som er krevende og teite. Det er litt som å klage over damer fordi du kjenner tre damer du ikke liker, eller muslimer fordi noen er ekstremister.
Jeg må dessverre si at jeg er enig med Skremmern her. I min naivitet har jeg trodd vi var på samme lag. I økende grad oppfatte jeg nå at jeg er en motpart og at lærerene stadig dytter ansvaret over på meg, også ansvar som jeg mener burde være deres.
Jeg kan ikke erindre at mine foreldre stadig ble fortalt at min læring var deres og kun deres ansvar.
Den logiske konsekvensen er jo i så fall at man har et ansvar for å stille krav til de som skal formidle kunnskap.
Men går ikke lenger på foreldremøter. (sender mannen) da jeg synes det er veldig lite konstruktive greier. Jeg har hatt mine 2 år i FAU og jeg stiller opp på det jeg må. Men disse foreldremøtene er veldig lite konstruktive greier og dreier seg mest om hvor store idioter det er som har funnet på begrepet leksehjelp. Sist var det sågr en diskusjon om utlendinger var flinkere til å pugge. (påstand fra lærerene).
Mathilda jobber på vg, oslo78 i barneskolen. På vg. er man blessed med lite foreldrekontakt, og er man riktig heldig, kommer ikke de mest problemstiske elevene inn på skolen man jobber på engang...
For lærere, så tror jeg noe av grunnen er at veldig mange lærere aldri burde vært lærere. Jeg tror langt flere velger læreryrket på feil grunnlag, enn hva som er tilfelle for de fleste andre yrkesgrupper.
Jeg jobber midt mellom: på ungdomsskolen. Jeg har en særdeles flott foreldregruppe som stiller krav til både barna sine og skolen og som drar lasset sammen med meg. Vi har tross alt samme mål for de håpefulle, forskjellen er at foreldrene har kun sin ene å tenke på og jeg har en hel gruppe.
At langt flere velger læreryrket på feil grunnlag, enn hva som er tilfelle for andre yrkesgrupper? Fordi, enten man liker det eller ikke, så er det nok ganske mange som blir eller forblir lærere pga. juni, juli og august, og muligheten til å ha fri når barna har fri. Noen innrømmer det til og med villg vekk. :knegg: Og en lignende "gulrot" er vanskelig å finne i andre yrkesgrupper
Ja, du må gjerne himle, men det går nå likevel mye lenger tid mellom hver gang man møter noen som er blitt sykepleier av halvulne årsaker. Og sykepleiere klager faktisk mindre enn lærere, selv om de i mine øyne har mer grunn til det. Jeg aner en sammenheng.
Vår barneskole inviterer stadig til mer samarbeid og foreldrekontakt, foreldreinvolvering. Foreldre har også fått en styrket rett i vgs (lovbestemt). Det jeg mener skolene må være mer tydelig på er HVA forventer skolen av oss foreldre, hva kan og bør vi bidra med, og hva IKKE. Selv jeg som kjenner skole bedre enn de fleste er usikker på når jeg bør mene noe, eller om det bare blir å blande seg inn.
Helt klart, hver og en må jo kjempe for sitt barn. Men min foreldregruppe har ingen problem med å forstå at jeg som lærer må ta hensyn til en hel klasse.
Jeg har en femteklassing og en som har gått gjennom hele skolesystemet. Min erfaring er at det aller fleste foreldre er veldig OK. Jeg tror jeg bor i kommunen der Oslo78 jobber, men jeg har heldigvis ikke truffet slike verstingforeldre enda i skolen, og det er jeg glad for. Jeg er ikke så glad for det kravstorstempelet folk fra vår kommune har fått - jeg anser det for å være litt urettferdig og at det overhodet ikke treffer det store flertallet av folk som bor her.
I vår klasse stiller foreldre i veldig stor grad på foreldremøter, det er lett å rekruttere folk til klassekontakter og FAU og som følgere på tur etc. Skolen har veldig gode resultater på nasjonale prøver, og det tenker jeg kan komme av at de fleste er barn av høyt utdannede og ressursterke foreldre. Og at lærerne er flinke og at skolen dermed gir barna våre et godt læringsmiljø. Jeg opplever også at de andre foreldrene har forståelse for at en klasse er et kollektiv og at alle må tas hensyn til i skolemiljøet.
Jeg tviler sterkt på at de som begynner å studere til lærer fordi de er tiltrukket av feriene ( om de finnes, jeg kjenner ingen) ikke slutter i løpet av de fire til seks årene det faktisk tar å bli utdannet.
Det gjør ikke jeg, men jeg stusser veldig over at de ikke har tatt med i betraktningen at det er sakk om et par foreldremøter, og foreldresamtaler i løpet av året. Det synes jeg det virker som de regner som ekstraarbeid.
Foreldremøter og samtaler er ikke ekstraarbeid, vi er pålagt å ha disse og timbruken ( den tiden vi er på møtene, ikke førarbeidet) skrives derfor inn i lærerens arbeidsavtale. Hos oss skrives denne hvert halvår. Mine studenter som er enten fra GRU eller PPU får iallefall vite om dette når de er i praksis, det hender de må være med også. At noen går gjennom praksis uten å kjenne til foreldremøter og samtaletimer, høres merkelig og ganske usannsynlig ut.
Det er vel egentlig det Maz sier også, slik jeg leser henne. Så hun stiller vel spørsmålstegn ved at enkelte klager over at de må gjøre dette, eller omtaler det som om det er "ekstraarbeid".
Må påpeke, dog, at jeg har vært veldig lite involvert i disse tidligere trådene som det henvises mye til i denne tråden, så jeg bare trekker mine egne konklusjoner ut av det som skrives her...
Nå har jeg ikke lest hele diskusjonen her, så bær over meg hvis diskusjonen har sporet av.
Jeg er lærer. Jeg klager ikke over foreldrene "mine" på nettet, men ja, det hender jeg nikker gjenkjennende til enkelte andres innlegg.
Jeg opplever det som om at det klages pga en trend - en negativ utvikling i samfunnet - der individfokuset blir sterkere og sterkere. Som lærer jobber jeg med et sterkt gruppefokus. Jeg har i løpet av uka grupper som varier fra 7-47 elever, og gjør mitt beste for at disse elevene i fellesskap skal nå målene i Kunsskapsløftet, samtidig som de trives, har det bra og utvikler seg godt sosialt. Enkelte av disse 47 elevene har behov som gjør at vi må ha mer individfokus i forhold til dem. De trenger kanskje noe undervisning i mindre grupper (derav gruppen på 7), forenklet arbeidsplan, litt mer en-til-en-tid i løpet av dagen, Tilpasset opplæringsplan, IOP, hjelp til å få med seg riktige bøker hjem, ekstra oppgaver eller hva har du. Disse individuelle behovene gjør vi alt vi kan for å møte. Det er helt OK, og så absolutt en del av jobben vår. I løpet av de 15 årene jeg har jobbet som lærer (og de 12,5 årene jeg har vært forelder), opplever jeg imidlertid at foreldre til "normale" barn, altså barn uten ekstra utfordringer verken faglig eller sosialt, i mye større grad krever individuell tilpasning og tilrettelegging. De spør i større grad hva læreren kan gjøre for deres barn enn hva læreren kan gjøre for klassen/trinnet/elevgruppa. Det gir seg utslag i problematikk som er beskrevet i andre tråder, og i nevnte avisartikkel. Ekstraservice ift det ene barnet krever jo ikke spesielt mye tid, og virker nok ikke urimelig å kreve for foreldrene, men i det vi skal drive den samme ekstrasevicen ift alle 47 elevene våre, går det ut over de andre, primære oppgavene våre.
Jeg syns utviklingen er betenkelig og verdt en diskusjon, men vil helst ikke diskutere enkeltforeldre/situasjoner.
Den første tingene jeg tenker på er at det i forhold til andre fag kanskje er mer definerte og tydeligere fordelte oppgaver? Det er oftere en felles forståelse mellom sykepleier og pasient/pårørende hvordan oppgavene skal fordeles enn det er i forhold til barns opplæring. Og det er litt mindre avhengig av den enkeltes meninger og oppfatninger.
En annen ting jeg tenker, etter å ha vært omgitt av lærere hele livet og i grunnen aldri hørt noe særlig mer frustrasjoner over foreldregruppen enn jeg har hatt mtp pasienter/pårørende, er at man i enkelte miljøer og spesielt i miljøer som er under press, kan utvikle en ukultur. Og det har jeg jo sett også i helsevesenet. At pasientsyn varierer fra sted til sted. Jeg ville ha vantrives på en avdeling der synet på pasienter og pårørende var negativt. Jeg liker å jobbe steder der man i sin frustrasjon kan få innspill som gjør at man ser "de vanskelige menneskene" bedre.
Hvilket minner meg om en Ziglar-historie jeg hørte på lydbok her om dagen. Han hadde møtt en dame som hatet jobben sin. Alt var galt. Alle var idioter. Så han begynte med å presse henne til å skrive opp noen ting hun likte ved jobben sin. Først hadde hun ingenting positivt å si. Men etterhvert kom man jo frem til at hun i grunnen likte å få betalt. At lønna var over gjennomsnittet, at ferier var betalt og det var gode kurs osv. Hjemmeleksen hun fikk var å stå foran speilet hver morgen, bytte ut "liker" med "elsker" og si høyt at "Jeg elsker jobben min, fordi..." om alle de punktene.
Noen uker senere traff han damen igjen. Hun var et eneste stort smil. Da han spurte henne hvordan det hadde gått kunne hun fortelle at det gikk strålende. Alle idiotene hadde nemlig skjerpet seg betraktelig siden sist. :knegg:
Med andre ord: Innstilling og forventninger kan også ha litt å si for hvordan man oppfatter ting. Det som kanskje har begynt med helt legitime beklagelser og problemer, kan i noen tilfeller også utvikle seg til en generelt pessimistisk og problemfokusert måte å tolke andre på. Kanskje enkelte lærerværelser, akkurat som enkelte vaktrom i helsevesenet, er infisert av dette? Kanskje er utbrenthet noe som gir en sårbarhet for et sånt desillusjonert og negativt miljø? Jeg tenker i alle fall at dette ikke er noe man kan bebreide den enkelte for, men at man må se litt på hva vi gjør med en yrkesgruppe som gjør at så mange mister gnisten og får så negative følelser for de de i utgangspunktet ville gjøre noe for.
Der var ordet jeg har manglet. Trend. Altså på ingen måte alle, men dessverre stadig flere.
Også ser jeg Kattas poeng - vi som skole må kanskje bli flinkere til å nyansere politikernes bilde av hva tilpasset opplæring er og ikke er slik at vi ikke møter forventninger vi ikke har noen som helst mulighet til å oppfylle.
Ja, jeg er helt enig med deg, Ming. Det er en trend, og det må jo kunne gå an å diskutere. Jeg ville imidlertid ikke vært komfortabel med å si såpass mye om en spesifikk foreldregruppe i jobbsammenheng som andre er, nettopp fordi jeg anser det som taushetsbelagt, selv om det er litt generelt.
Har noen klaget over at de må gjennomføre foreldresamtaler og foreldremøter??? Merkelig. Foreldresamarbeidet er en viktig del av jobben vår. Vi har avsatt tid til det hver uke, og møter og samtaler er nedfelt i arbeidstidsavtalen vår. Det er vel ingen som snakker om at de ikke ønsker samarbeid med foreldre? Enkelte foreldre snakker man med daglig, andre kun på de fastsatte møtene og samtalene. Vi har jo et felles ansvar for opplæringen og er dermed nødt til å kommunisere og samarbeide i større eller mindre grad.
Som jeg også sa i det innlegget du siterte, men ikke tok med i sitatet: Jeg har ikke lest noen av de trådene som det helt tydelig hentydes til i denne tråden, så jeg tolket det dit hen at Maz har denne oppfatningen fra tidligere tråder, eller kanskje fra andre lærere hun har snakket med (?).
Du oppfattet meg rett. Og det er MIN oppfattelse basert på lærere jeg har snakket med, og ting jeg har lest på nettet. Jeg synes det ofte fremstilles som en forferdelig byrde og ekstraarbeid.
Jeg synes jo ikke de foreldresamtalene er veldig nyttig. Det blir mye floksler og tomt skryt, og lite fokus på forbedringspotensial og samarbeid.
Skryte av ungen klarer jeg helt selv. På førstetrinn hadde Mazungen vikar, det er eneste gangen jeg hadde en oppfattelse av at hun så datteren min og var fokusert på hvordan hun kunne få det enda bedre. Det er jo ikke så mye du rekker på 15 minutter.
Hmm... Det høres ut som om du har vært uheldig med foreldresamtalene deres. Hos oss (og på ungenes skole) settes det av 30 minutter per samtale, og vi skal alltid sette minst to individuelle mål for eleven, og bli enige om hvordan vi skal jobbe mot disse målene. I tillegg må vi jo selvsagt skryte litt - det hører med, men det skal være konkret ros, ellers mister det effekten sin. Vi viser ofte resultater fra kartlegginger osv, og eleven viser gjerne fram mappeprodukter h*n har jobbet ekstra mye med - noe som betyr mye for eleven, selv om det muligens er foreldre som finner det uinteressant. Og så opplever jeg ofte at foreldrene har ting de ønsker å ta opp på samtalene. Både som lærer og mamma opplever jeg foreldresamtalene som nyttige og interessante.
Det er mulig jeg er ekstra negagtiv og preget av å ha prøvd å få de til å se en utfordring i flere år. De snakker om individuelle mål osv, men det er ullent i mine øyne. Som jeg ser er det mest pjatt, Og nå skal jo ungene være med også. Da kan man ikke ta opp problemer.
Da har vi avdekket alvorlige samsynsproblemer som er såpass ille at barnet normalt ikke burde kunne lese. Skolen vil ikke se noe problem, så utredning og hjelp må vi skaffe privat. Å sitte på samtaler og høre om hvor bra det er når du ser ungen sliter er ikke noe jeg har tålmodighet til.
Nei, det forstår jeg. Jeg bruker gjerne å sende ungene ut de siste 5-10 minuttene dersom jeg senser at det er noe vi bør snakke om uten barnet til stede. Ellers tar vi et nytt møte, uten eleven. Det er viktig for eleven å være med på samtalene, men det er klart at det av og til er ting som er enklere å snakke om uten eleven.
Jeg tror foreldregruppen mer enn andre kundegrupper/brukergrupper tar seg til rette når det gjelder (forsøk på) detaljstyring av "tjenesten", om det nå er skole eller barnehage.
Jeg har fulgt mine to-tre barn gjennom alle trinn på skole nå (minstebarnet er i 2. året på vg. skole) og mitt inntrykk er at vg. skole har en annen tilnærmingsmåte til elever og foreldre som er mye mer løsningsorientert enn hva som er tilfelle i barne/ungdomsskole der min opplevelse var at problemen var det som var i fokus.
Jeg har et barn med tilretteleggingsbehov og måten vi som foreldre er blitt hørt, og hun er blitt sett på er himmelvid forskjell mellom grunnskole og vg. skole.
Der har jeg også slitt, hjem/skolesamarbeid blir veldig tydelig kommunisert, men skolen er lite tydelig på hva dette skal bestå i, utover at hjemmet må ta tak i det skolen anser som problemer.
Å balansere mine ønsker for mitt barn mot skolen har vært vanskelig all den tid jeg aldri ble klok på hva som var legitimt å komme med uten at læreren skulle anse meg som en av disse håpløse curligforeldrene som bare tenker på min gullunge.
Det er litt av det keg ser i en del tråder her på forumet også, noen lærere har beinharde utfall mot foreldre som har ønsker ifht til sitt barn som ikke samstemmer med hva den læreren mener er gangbart.
Jeg finner det lett å sammenlikne dette med helsevesenet, der det stadig kommer reformer og nye lovfestede rettigheter for pasienter/brukere, samtidig som pengesekken på dette nivået ikke øker i særlig grad.
I dagens informasjonssamfunn søker pasienter og pårørende kilder for info (som ikke alltid er like pålitelig) og fremsetter sine ønsker ut fra dette.
Det er bare å se på ulike diskusjonsforum der det legges ut tråder om hva legen sier, hva behandlingen er, når man har fått time og må vente, og medforumister kommer støttende til med hva man som pasient skal kreve av behandling, utredninger og oppfølging.
Jeg ser likevel ikke at yrkesgruppene i denne bransjen legger ut sin frustrasjon over brukergruppen sin her på FP slik enkelte lærere gjør.
Ja, eller at man faktisk er løsningsorientert i stedet for problemfokusert og ser på brukergruppen sin som en ressurs og ikke som en belastning.
Jepp, det tenker jeg også. Og så er foreldrene mellomleddet, ikke direkte brukere, og blir dermed lettere å oute. :vetikke:
Når det er sagt, jeg har sett flere av mine FB-venner som har delt kronikken som var utgangspunkt for denne tråden, men jeg har valgt å ikke gjøre det. Nettopp fordi jeg ikke ønsker å bli framstilt som en grinete lærer. Det betyr dog ikke at jeg ikke kjenner meg igjen i det som står der.
Ja, jeg himler. Jeg har nemlig aldri møtt en lærer som har blitt det av "halvulne" årsaker. De lærerne som man kan mistenke har valgt yrket av bekvemmelighetshensyn, går snart av med pensjon. For 20-30 år siden besto lærerjobben stor sett av førarbeid, undervisning og etterarbeid - ingen fast møteplikt whatsoever og vi som representerer mememe-foreldrene, gikk ennå i barnehagen. Med andre ord- det kunne sikkert diskuteres om all avspaseringen dengang var "fortjent." Vel, det er lenge siden lærerlivet var så enkelt, og i og med at det finnes nok av andre yrker det man har vel så mye fri (diverse turnusordninger , f.eks nordsjøarbeidere) med like eller dobbelt så mye lønn, ser jeg det som helt usannsynlig at det er den rause avspaseringsordningen som trekker ellers umotiverte folk til yrket. Jeg synes faktisk at det ikke er så rent lite frekt og dustete av deg å påstå noe slikt, og jeg kommer til å rødprikke. :nemlig:
Jeg tenker som Ming at dette er en trend i samfunnet, og absolutt en viktig nok sak til at det kan forsvares å skrive om det i en riksdekkende avis. Selvsagt er de fleste foreldre enda OK, men trenden er stigende, mener jeg. (Kan en trend være stigende? :gruble: ) Jeg tenker likevel ikke at foreldre flest bør skamme seg og vegre seg for å ta kontakt med skolen når det er noe viktig. Som mange her har vært inne på; samarbeid er alfa og omega for et godt "resultat", men jeg synes man i mye større grad kan respektere fellesregler (eller anbefalinger) som f.eks har med matpakker, mobiltelefoner og feriereiser å gjøre.
Kanskje du ikke har et yrke alle ynder å mene noe om? :glis: Evt. kan du prøve og se hvor stor respons du får. :jupp:
Jeg har jobbet med IT-support og jeg har ikke samme oppfatning som deg om at lærere er de som klager mest over brukergruppen sin. :humre:
Her på forumet er det veldig tydelig fordi vi har både lærere og foreldre. Det er veldig sjeldent at noen klager over feks helsetjenester (jeg kan i farten komme på en eller to tråder.)
Jeg tror nok at mange lærere er mer fokusert på pedagogikken enn selve det menneskelige apspektet.
:lol:
"Hey, you are the looser, hmpf sorry, user that ..."
Det jeg likte best var at alle brukerne trodde vi elsket programvaren - som regel hatet vi den verre enn brukerne selv. Jeg har jobbet med IT i 15 år og det er sjeldent jeg liker software, og elsker software - nei, tror ikke det.
Fakta: Vi har en trend der elever og foresatte krever og etterspør mer og mer individualitet i skolen både faglig og sosialt.
Fakta: Mange lærere opplever dette som negativt, delvis fordi de ikke har noen mulighet til å imøtekomme dette og fordi de opplever at det forstyrrer det som er deres egentlige arbeidsoppgaver.
Jeg er likevel ikke sikker på at dette er bare negativt. Da jeg var liten var det enhetsskolen og bare det som gjaldt. De som falt gjennom fikk ekstraundervisning og måtte gjøre det samme opp og opp igjen i håp om at det gikk opp et lys, og de som var flinke fikk gjøre det samme opp og opp igjen for å få tiden til å gå. Nå møter man en foreldregruppe som krever mer enn dette. Og som ikke synes det er greit at man gjør hva som helst mot individet fordi det tjener gruppen. Vi snakker jo om foreldre som er oppriktig opptatt av barnas skolegang her selv om de av og til har forventninger som ikke passer med skolebudsjettene.
Hva legger du i detaljestyring, egentlig? Jeg har ingen problemer med å tro på det du (dere) sier når det gjelder egoistiske foreldre som tar seg til rette, men det er en balansegang det å skulle holde seg unna eller ikke involvere seg i undervisningen når det kommer klart fra lærerene at det er vi foreldrene som har ansvaret for opplæringen.
Nå er ikke jeg Agent Scully, men jeg kan trodde hun mente at barna er et område som foreldrene føler de behersker på en helt annen måte enn feks operasjon av nyresten, og at dette innviterer til en annen type interaksjon.
(Nå er jeg spent på om Agent Scully kommer med fasiten og om jeg hadde rett, da. :humre: )
Noen gjør faktisk det, ja. Mor til lille Ole som har dysleksi og ADHD er kanskje ressurssvak/syk og har mer enn nok med seg selv og orker derfor ikke ta opp kampen med skolen for å få alt Ole egentlig har krav på. Er Ole uheldig og går på en skole med dårlig økonomi og en ledelse som er mest opptatt av å please ego-foreldrene (siden det er de som skriver leserinnlegg og roper så høyt på foreldremøtene og sånn :nemlig: ) kan Ole bli avspist med en ussel støttetime i uken. Med mindre noen er syke da, da går læreren til en annen klasse, og Ole må klare seg som best han kan.
Lille Lise derimot, scoret bare seks av til poeng på siste ukeprøve i matematikk og mor og far går mann av huse for å kreve tilpasset opplegg til henne slik at hun kan nå det potensialet de er sikre på at hun har. Etter en del mas, setter kanskje rektor inn to lærere i klassen til Lise, selv om ingen av elevene der er under noen som helst risikogrense. Egentlig burde skolen hjulpet både Ole og Lise, men det er det ikke penger til, og da er det noen ganger sånn at de som roper høyest får mest hjelp, selv om det finnes andre som har større behov.
Jo, jeg synes ego-foreldre er en OK benevnelse.
Og noen barn med dysleksi får det meste rett på prøven men har likefult dysleksi, men foreldrene blir ikke hørt. Kompenserte dyslektikere blir fullstendig ignorert av skolen, fordi de er bra nok målt mot snittet. De vil henge med en stund, men de slurver jo bare. De barna har også rett til hjelp.
Blandt denne gruppen barn er det stort sett bare de med EGO-FORELDRE med ressurser som får hjelp. Hjelpen får de på tross av skolen ikke på grunn av den. De andre får diagnose på vidregående eller enda senere, og mister mye på veien ikke minst selvfølelsen.
Det er detaljstyring når foreldre ønsker å bestemme hvilke belønningssystemer man skal ha, hvilke sanksjoner man skal ha, hvilken skrifttype man skal undervise i, hvilke dager leksene skal legges til, osv.
Ser at jeg er veldig enig med rine i denne diskusjonen.
Jeg synes foreldrene er utrolig viktige i skolen som SAMARBEIDSPARTNERE. Når det blir mer motarbeiding, flisespikking og kverulering innrømmer jeg gladelig at jeg ikke ser på dem som den samme ressursen. Spesielt morsomt er det når eleven sier at "pappa sier jeg ikke trenger å (insert et eller annet) for det er ikke du som bestemmer over meg". Det er motarbeiding, ikke samarbeid.
Foreldre som på en ryddig måte sender en mail, tar opp et spørsmål/problem/en uklarhet er faktisk noe helt annet. Og det aller beste er foreldre som skriver "Vi ser at x sliter i matematikk for tiden. Hva kan du som lærer gjøre og hva kan vi som foreldre gjøre for å hjelpe ham/henne?" Det er samarbeid.
Mailen "X skjønner ikke matematikken i det hele tatt, hva driver du egentlig med i undervisningen din?" fører til en litt annen følelse for foreldresamarbeidet.
Jeg har aldri hverken ment eller sagt at lærerlivet er enkelt. Det vet jeg veldig godt at det ikke er. Men ja, jeg tror faktisk det enda er lærere i systemet som skulle ønske seg tilbake til "før i tiden", selv om du kanskje har rett at det gjerne helst gjelder den eldre og avtroppende garde.
Forøvrig: jeg er en av dem som mener lærere fortjener all den avspaseringen de får, for det er veldig tidkrevende å være en god lærer i dag. Men jeg tror ikke alle lærere er klare for å gjøre den innsatsen, og at det også er en side av all klagingen som kommer frem, i tillegg til at foreldre i dag sikkert er mye mer krevende enn tidligere generasjoner. Det siste mener jeg er på både godt og vondt, for det var heller ikke spesielt gunstig da skolen satt med hele makten og folk hadde en overdreven respekt for autoriteter.
Jeg er forsåvidt enig med deg, men i det offentlige tjenstetilbudet er det den som yter som eier problemet, eller i alle fall å skulle løse prøblemet, ikke de andre som har krav på tjenester.
Skal andre foreldre til en hver tid ha oversikt over hvilke problemstillinger og behov for tilrettelegging som er i en klasse før de fremsetter ønske/krav på vegne av sitt barn?
Det er jo umulig på mange måter, men spesielt med tanke på personvern og taushetsplikt.
Skolen må jo fordele sine ressurser ut fra faglige vurderinger om behov for hjelp og tilretelegging, ikke etter hvem som roper høyest. Er det slikt som ligger til grunn må man jo virkelig kunne kalle de udugelige.
Nextlife: Jeg synes selvsagt at en ledelse som er mest opptatt av å please foreldrene som roper høyest er en dårlig ledelse, og svaret mitt var en kommentar til Maz, som skrev at man burde stille krav.
Eller hjemme når ungen blånekter å gjøre lekser og påpeker at læreren har sagt at det er foreldrenes ansvar. (En mor fortalte om denne problemstillingen da vi diskuterte hvordan man går mer og mer over til å ansvarliggjøre hverandre og glemmer å ansvarliggjøre eleven selv.)
Ellers; en stor forskjell mellom grunnskolen og videregående skole, slik jeg har oppfattet det, er at det er mye mer ressurser å hente på fylkeskommunalt nivå. PPT er mer involvert og tiltak virker mer gjennomførbare. Jeg vet ikke om det er slik overalt, men jeg har inntrykk av at det er mange som først føler de kommer noen vei når ungen begynner på videregående og dersom det er slik at det i større grad er ressursser nok der så er det ikke så rart man får mindre "når krybben er tom"-tendenser.
Etter å ha hørt eldre mennesker som først i godt voksen alder finner ut at de har lærevansker, beskrive sin skolehverdag, er jeg ikke så sikker på om alt var så bra før i tiden heller, altså.
Fylkeskommunen har nok større ressurser når det kommer til skole generelt sett, men det er definitivt ikke alle som trenger hjelp som får det. Det er relativt greit med spes. ped. på vg1, på vg2 er alt borte - utenom for de elevene som har helt spesielle behov.
Det kan jeg skrive under på. MEN i min naivitet trodde jeg verden hadde gått fremover. Min mor sloss for meg, men utredningen ble "fikset". Fikk diagnose som 18 åring. Jeg er ikke fagperson men jeg ser datteren min sliter på samme måte som meg. Etter å ha fått undersøkt syn av samsynsekspert har jeg fått høre at hun er utrolig som klarer å lese. At hun sliter med øye håndkordinasjon, dvs skriving er ikke vanskelig å forklare. Men skolen er ikke enig i at hun sliter. Er det bar syn og dinmotorikk av den grunn, vet jeg ikke. Men nå har jenta ventet nok og jeg hørt på skolens forsikringer lenge nok. Når briller er tilvent blir det full utredning. Det er verd noen sydenturer.
Men så lenge hun scorer bedre enn snittet.... Jeg har jo en tilsvarende (ikke helt, men dog) sak gående angående toern som i mine øyne sliter med matematikk. Skolen er ikke bekymret, for han er "på den rette siden av gjennomsnittet" som de sier. Mens jeg ser at det er hele områder han ikke skjønner inn og ut på og at han ikke får med seg noe på skolen i mange timer. Jeg tetter hull og tetter hull, men det er litt frustrerende å bli sett på som en forelder som ikke takler at ungen ikke er best når man ser at ungen sliter på et mer grunnleggende plan og ber om hjelp. Hos oss er problemet hørsel kombinert med en lærer som har senket stemmeleie som pedagogisk virkemiddel. Jaja, det blir bedre, han blir større.
De som sitter på samme øy som meg i landskapet er VELDIG klar over hvor håpløse enkelte av kundene mine er. Jeg bare skriver ikke så mye om det på nett.
Jeg skjønner at det innlegget kunne misforstås. Det var dårlig formulert, men iphone-innleggene mine blir ofte sånn. Jeg hadde ikke brydd meg om noe rødprikk. Jeg vurderte å foreslå at du skulle ta en prikkerunde. :knegg:
I begge disse tilfellene følger (dessverre) skolen lovverket. Det står et eller annet sted i forskriften at elever som scorer over gjennomsnittet ikke har rett på spesialundervisning etter paragraf 5.1. De skal selvsagt få tilrettelagt undervisning som alle andre, men det skal ikke løses ut ekstra ressurser. Det er ikke diagnosen men behovet som skal være den utløsende faktor.
Politikerne og kommunen er riktig klageinstans, de skal sørge for at skolen har så mye ressurser at alle disse elevene kan få tilrettelagt undervisning ut fra sine forutsetninger.
Kommunen skal ha audio- og synspedagoger som kan komme på skolene deres og informere. Av og til hjelper det å få fokus og kunnskap. Hvis disse er av den riktige typen begynner de også å mase på skolen helt av seg selv, når de først er koblet inn i saken.
Men jeg tenker at det har med forsvar å gjøre. Menigmann i gata kan ikke kommentere kvaliteten på den jobben jeg gjør som ingeniør - det har de ingen kvalifikasjoner til. Ikke er det som regel så skrekkelig interessant heller. Jeg driver nå å rusler med noe datagreier som ingen vet hva er - det blir sikkert bra.
Lærere derimot griper inn i livene til svært mange mennesker på en helt annen måte. Ergo er det større interesse for dem. Dessuten er det et yrke mange (de fleste?) har sterke meninger om utførelsen av og føler at de kan uttale seg om.
Dette gjør at mange lærere ender med å føle seg i forsvarsposisjon, tenker jeg. Og da skyter man jo åpenbart rundt seg fordi man er stressa selv. Det er ikke lett å sitte i ro og ta imot år etter år. Jeg skjønner igrunnen det godt. Ikke som en unnskyldning, men som en forklaring-.
Med dysleksi vil du ikke score over snitt over tid, selv om du er intelligent nok, og får nok stimulans til å kompensere. Om skolen ikke vil bruke ressurser på det så kan de i det minste hjelpe med hvor en kan få hjelp.
Mazungen trenger ikke ekstra undervisning, hun hadde derimot hatt stor nytte av enkelte hjelpemidler. Hjelpemidler som er designet for å hjelpe folk med hennes problemer, de har hun hjelp av enten hun bare har samsynsproblemer eller har dysleksi på toppen.
Jeg vet at du kan leve godt med dysleksi, men det er ikke nødvendig å knekke selvfølelsen på veien.
Mazungen er middels god, i de fleste skriftlige fag, men de som nå utreder henne sier det ikke er sannheten. At hun ikke skal få hjelp bare fordi hun har prestert såpass godt på tross av et handicap er en utrolig påstand. Om vi droppet tryket hjemme ville hun ganske raskt falle akterut og utløse mye spesialhjelp.
Som jeg forstår det utløser en diagnose faktisk en del hjelpemidler, Slik som Lingwrite, Lingdys osv. Dette gjennom NAV.
Jeg ber ikke om hjelpemidler eller ressurser. Jeg ber om å få bruke dem. 4 år er lenge nok å vente og det koster ikke mer enn litt omstokking på budsjettet.
Takket være at Mazungen har sin sære lille arena,der hun presterer er ikke selvfølelsen hennes rokket enda. Men jeg er en sånn EGOFORELDER som forventer at barnet skal få hjelp også om hun har så store evner at hun med et handicap presterer middels.
I dag er første skoledag med samsynsbriller, krysser fingrene for at lærerene hører på attesten og lar henne sitte fremst en stund.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
