I Aftenpostens artikkel om barns "tidsklemme" (eller "klarer-ikke-prioritere") står det at 17 % av jentene hjelper til på kjøkkenet mot bare 7% av guttene.
Helt hårreisende at
så få barn hjelper til på kjøkkenet
at så få gutter ifht jenter gjør en innsats.
Er det ikke noe man skal lære hjemme - å klare seg selv når man flytter hjemmefra?
Hvorfor er dét så mye færre gutter som bidrar? Er ikke det å rigge dem til for skilsmisse, når man ser litt lenger fram? (for å sette det på spissen. Men oppvaska er vel en typisk ekteskaps-gnager)
Nå har det vist seg før at gutter også får mer penger hjemmefra til å kjøpe seg ting, så i sum er det kanskje ikke så rart at jenter flytter hjemmefra før gutta....
Jeg har gutt og jente, og begge må gjøre en innsats både på kjøkkenet og resten av huset. Og det er selvsagt ikke noe snakk om at gutten skal gjøre noe mindre bare fordi han er hankjønn liksom. Det er nesten så jeg nekter å tro at noen i det hele tatt lar gutta gjøre mindre husarbeid bare fordi de er hankjønn. Kan liksom ikke få meg til å tro at noen tenker sånn i dag.
Bare 17 % av jentene? Bare 7 % av guttene? Regner man alle under 18?
Her hjelper alle til fra de kan stå på en stol eller sitte på kjøkkenbenken. Mens jeg sitter her og gruer meg til å skifte bleie, så vasker tiåringen badet, gjestedoen, trappen, gangen og skal ta inn og ut av vaskemaskinen. Hun bakte kake, brød og lagde hjemmelaget pasta selv i forgårs.
Jeg har to jenter og en gutt, de skal hjelpe til alle sammen, ikke noen forskjell. Nå er forskjellen på alder, ikke kjønn.
Jeg synes det er et stort poeng å gjøre unger selvstendige, flinke og i stand til å greie seg alene. Jeg får helt panikk av tanken på å fostre opp ubehjelpelige latsabber.
Som forelder er det jo min viktigste jobb å lære dem de tingene de skal kunne for å greie seg i livet.
For menn som gruppe er livstilfredshet sterkt lenket til evne å holde på en partner (ikke så sterkt for jentene akkurat det) så jobben min som guttemamma er å oppdra en fyr som bidrar, en som partner ikke har trenger å mase på men gjerne vil beholde.
Og for at noen skal være flink å gjøre ting så må de trenes fra de er små.
Jeg lurer litt på definisjonen av å hjelpe til i denne sammenhengen og alderen på barna. For jeg synes det er et veldig lavt tall totalt. Men jeg er dessverre ikke overrasket over kjønnsforskjellene når jeg hører hva tilfeldige mennesker rundt omkring forteller.
Det forundrer meg vel egentlig ikke. Vår generasjon er nok generelt flinke til å legge ting til rette for ungene.
Selv er jeg bevisst på å ikke gjøre ungene en bjørnetjeneste med å ikke lære dem å klare seg selv, dessuten har jeg ikke tid til å rydde etter dem hele tiden. Så mine to gutter (9 og 11) hjelper til på kjøkkenet ved at de på hverdager selv lager niste og frokost, må rydde inn i oppvaskmaskinen etter at vi har spist, mens eldstemann har ansvar for å rydde ut av oppvaskmaskinen om den er ferdig når han kommer hjem fra skolen. I tillegg hjelper de til med matlaging når de har lyst, og det hender titt og ofte. En dag kom jeg faktisk hjem fra jobb til en 11-åring som sto og stekte pannekaker på eget initiativ.
Alle må bidra på sitt vis. Hos oss støvsuger 5-åringen rommet sitt og dekker litt bord innimellom. 7-åringen støvsuger rommet og tar ut av oppvaskmaskina. 11-åringen går i tillegg ut med søpla. Han skal nå begynne å lage middag til hele familien et par dager i uka. Ingen av dem får ukepenger, men vurderer det til han eldste.
Jeg har to jenter, og jeg bidrar i hvert fall med å oppdra dem sånn at de vil reagere med vantro og sinne på en mann som prøver å pushe alt det kjedelige husarbeidet over på dem. :humre:
Jeg vil heller påstå at jenter og gutter gjør forskjell på norske foreldre (les: meg). Jeg har en av hver, og jentungen er ekstremt lett å be. Hun utfører mutt alt hun blir bedt om raskest mulig, sånn at hun kan gå tilbake til boka og freden sin. Guttungen tilbringer derimot en evighet med å rulle på gulvet og hyle at han "må ALLTID gjøre ALT i huset"! Jeg må virkelig ta meg i nakken for å klare å forvente det samme av dem.
Anser det forøvrig som forskjeller i personlighet og ikke knyttet til kjønn, og dette har dermed ingenting med saken å gjøre, men jeg trengte å få det ut. Takk.
Du må legge deg ned på gulvet og hyle "du kommer ALDRI til å få deg noen kjæreste om du ikke LÆRER deg til å BIDRA!!! Og jeg VIL bli FARMOR så få SMÅBARNSROMPA i gir!"
Det kan funke. Sønnen min pleide å spetakle når han tape i brettspill inntil en gang han vant knepent og jeg feide brettet av bordet og sprang hulkende ut av rommet. Han måpte i noen minutter før jeg ruslet inn og spurte hva han syntes om sånn oppførsel og så ble vi enige om at det var best å la vær for begge.
Jeg har 2 jenter og 1 gutt. Jentene er store, 13 og 17, og gutten er 8. Hun på 17 hjelper gjerne til. Hun lager middag, rydder, tømmer oppvaskmaskinen innimellom, og har ansvar for husvasken. Husvasken får hun betalt for, da hun har overtatt denne fra vaskehjelpen. Hun bretter også noe klær fra snora.
Mellomste på 13 har ansvar for å brette klær fra tørketrommelen, og hun har sagt at hun skal måke snø i vinter. Ellers så er hun fn type som er veldig vanskelig å få med på lag, og er generelt vanskelig å be. Det krever mye mas og nekting av goder for å få henne til å gjøre noe. Jeg må innrømme at det dermed på hektiske dager hvor vi ikke har tid til så mye utenom ofte blir til at vi ikke orker å be henne om å gjøre noe, og det er også vanskelig å sette henne til faste oppgaver som må gjøres på en bestemt tid, for de blir ikke gjort. Vi har prøvd forskjellige metoder for å få henne med, men strever.
Så er det gutten da, han er mindre enn de to andre, så det er ikke så mye selvstendige oppgaver han får. Derimot er han med oss voksne og hjelper til. Han er med på matlaging, tar ut av oppvaskmaskinen, dekker bord, er med på plenklipping og raking. Også vasker han bil, for han elsker høytrykkspyleren;-).
Jeg mener derfor at hos oss er det ikke kjønnsavhengig hvor mye de hjelper til.
Vi har jo diskutert det her inne før - og visste vel egentlig at det er mange foreldre som mener at det er naturgitte kjønnsforskjeller mellom barna sine, og derfor behandler dem ulikt. Jeg tenker at å kreve mer hjelp i huset av en jente enn en gutt, er en natulig videreføring av at man mener nå se medfødte, typiske kjønnskarakteristika hos barna sine.
Ved første å beste anledning skall jeg ta en Esme. :lol:
Jeg har forresten kun 1 stk her og dermed ikke mulig å gjøre forskjell. Men bidra må han. Klarer ikke å se at jeg ville forventet hverken mer eller mindre om jeg hadde hatt jente.
jeg har en jente på 7 år i 2 klasse og en gutt på 10 år i 5 klasse.
Begge to har jo vært ivrige på å delta i diverse når de var små. Nå går det mer på vilje og latskap. Men begge to må hjelpe til og særlig min mann har nulltoleranse på svaret Nei. De har ikke så mange faste oppgaver ennå, selv om vi egentlig har skrevet ukesoppgaver ifb ukeslønn, men de har vi ikke klart å følge opp. Ergo får de heller ikke penger. Men de skal hjelpe til når de blir spurt.
Eneste forskjellen er jo at alderen, vi kan ikke forvente like mye av yngste som eldste. Jeg ser at gutten vår har mistet mye interesse for å bake kaker og lage mat sammen oss, mens yngste synes fortsatt dette er veldig stas. Eldste er også grunnleggende ganske lat til tider og liker å bli vartet opp. Jenta er lat på å rydde etter seg selv og er generelt mindre ryddig av seg av natur.
Min erfaring er at vi ikke gjør forskjell på kjønn, men det blir forskjell av forskjellig alder og personlighet.
Gutt (2) lager middag med oss, og synes det er kjempegøy. Det morsomste i hele verden er å lage kake, da får han smøre forma, blande ingredienser og knekke egg (i kopp). Han spiser knapt noe, da, men det skal i alle fall ikke stå på ferdighetene. Gutt (1) er foreløpig flinkest til å sitte på golvet, spise blåbær, surve når det er tomt, for så å tømme nederste kjøkkenskuff, men jeg har planer for ham og. Vi har god plass til to unger oppå kjøkkenøya, den er 170x110, eller noe sånt. Vi har bare gutter, men kan aldri tenke meg vi hadde gjort forskjell på kjønn. Dessuten lager faren middag fast fire dager i uka og jeg tre, så de erfarer jo at det er en oppgave man deler på.
Jeg er vokst opp med en far som lager middag og baker like ofte som mamma. Svigerfar har vel aldri lagd annet enn pannekaker en dag i uka, så mannen min måtte oppdras litt, men nå er det altså han som lager mest mat. Jeg tror unger har godt av å se at det er noe alle må kunne.
Mine jenter kan få bli sammen med Matilda sine gutter. :nemlig:
Jeg er også overrasket over såpass lave tall, nå finner jeg ikke artikkelen i farten, men sto det hvilken aldersgruppe det var snakk om? Jeg husker veldig godt at det var himmelvid forskjell på hva en venninne og hennes ett år eldre bror gjorde hjemme da vi vokste opp, men jeg trodde verden hadde gått litt fremover i løpet av de siste 30 årene...
Min roter mer enn noe annet enda, men hun er 16 måneder, så det er vel å forvente. Har absolutt planer om å involvere henne i baking og matlaging snart, og prøver også å få henne med på rydding og la henne se at vi lager mat, rydder, vasker etc. Jeg er oppvokst med at alle har sine oppgaver hjemme fra ung alder, og det er egentlig ganske selvfølgelig for meg, men jeg ser jo rundt meg at det ikke nødvendigvis er vanlig.
Her i huset gjør vi ikke forskjell på barna. De hjelper til like lite begge to.
Stesnuppa på snart 15 har faktisk nylig spurt om vi ikke kan lære henne å sette på vaskemaskinen, oppvaskmaskinen og slike saker fordi hun føler seg litt hjelpesløs. :flau:
Vi har gjort en elendig jobb i forhold til å la ungene hjelpe til hjemme. Vi angrer oss litt for det.
Har ei jente på 7 og en gutt på 20 mnd og enn så lenge er det han minste som bidrar mest. Han går rundt med støvsugeren dagen lang, eller så er han veldig glad i å hjelpe til med å lage mat. ;)
Men jeg husker nok det fra jeg var liten, jeg hadde "jobb" med å vaske badet, men kan ikke huske at det gjaldt for min bror. Antagelig fordi han ikke hadde giddet å gjort det allikevel. :rolleyes:
Nei, jeg vil være bevist på at barna skal delta hjemme. 7 åringen har forresten jobb med å kaste søppel. ;)
Alle barna mine er av samme kjønn, men jeg er temmelig overbevist om at jeg ville forventet det samme sånn husarbeidsmessig om jeg hadde hatt begge varianter. Jeg har prøvd fra de var veldig små å få dem til å bidra uten at alt må mases om, men jeg må innrømme at det ikke er den letteste delen av barneoppdragelsen. Syns også det er nokså store individuelle forskjeller på innsatsviljen, innenfor samme kjønn.
De som er voksne ser ut til å klare seg bra når det gjelder husarbeid og matlaging, så kampen har vel ikke vært helt bortkastet.
Vi har bare gutter, så her er det 100% gutteinnsats. :knegg:
Jeg tror ikke alltid forskjellsbehandling er helt feil, ettersom barn er forskjellige. Selvsagt skal man bidra, men gjerne ikke med det samme? Jeg har bare en søster, og vi gjorde aldri samme tingene. Jeg var aldri på kjøkkenet som barn/ungdom hvis jeg kunne unngå det, og min mors kjøkken er ikke et sted jeg villig gjør en innsats nå heller. Likevel regnes jeg som over middels flink kokk likevel, og jeg er veldig glad i å lage mat på mitt eget kjøkken.
Vi skal jo etter hvert bli en muslims stat uansett, så greit at jentene bare er er klar over oppgavene sine først som sist?
;-)
Nå har man vel også hatt undersøkelser som viser at kvinner på en del områder ikke er interessert i en del av "mannsoppgavene", og at fordelingen i løpet av et år hvis man strekker begrepet "husarbeid" litt bredere tidsmessig ikke er så forskjellig som en del skal ha det til.
Guttungen her vil nok etter hvert få sine oppgaver. Men ser tydelig at jentungen på en del områder nok har vært mer interessert i være med på å gjøre ting.
Jeg syns jo det er viktig at barna får velge oppgaver som de liker å gjøre, større sjanse for at de fullfører oppgavene sine da tror jeg. Samtidig er det jo fint om de lærer litt forskjellig om å skjøtte et hushold, både inneoppgaver og uteoppgaver. Men som deg ser jeg nok at det er forskjell på hvilke oppgaver de liker å gjøre.
Jeg har hatt ansvar for alt lenge. Og er ikke i tvil om at hvis jeg kunne velge, ville jeg valgt bort de tradisjonelle kvinneoppgavene. Det er mye mer arbeid. Og ja, jeg har både hus, hage og bil.
Jeg håper at dette var ment som tøys, for hvis ikke så tar jeg en Teofelia med et høyt og rungende VISSVASS.
Om du faktisk mener at småsnekring, bilhold og gressklipping i det hele tatt kommer i nærheten av den mengden arbeid som det daglige husarbeidet, matlaging, klesvask, rydding, gulvvask, etc gjør så har du i hvert fall en virkelighetsoppfatning som er langt fra min. I en gammeldags bondehusholdning kan jeg gå med på at arbeid utenfor huset og inne i huset var omtrent like arbeidskrevende, men i en moderne enebolig er det det ikke.
Til en viss grad ja. Men det hjelper deg jo lite at du er glad i å bake den dagen du sitter i din første leilighet og aldri har vent deg til å vaske gulv og klær. Litt av alt må de lære.
Ukjent problemstilling i mitt hjem, hvor jeg er eneste av feminin overbevisning. Forsåvidt også ukjent problemstilling i barndommens heim, hvor vi var tre av feminin overbevisning og tre av maskulin overbevisning. Det var min far, min søster og min eldste bror som var de flittigste med husarbeid og på kjøkkenet.
Barn imiterer jo kjønnsrollene i hjemmet. Da vil sannsynligvis sønnen i huset foretrekke den typen oppgaver far har ansvar for. Derfor er jeg veldig for at fedre er gode forbilder med tanke på husarbeid og at de også engasjerer seg i at ungene skal gjøre en innsats.
Jeg mener ikke det, og jeg skrev ikke det, men du vil gjerne dra det såpass langt?
Poenget er at en del ting som menn typisk gjør ikke "regnes som husarbeid". Men det er oppgaver som må gjøres, og det tar tid.
Jeg deltar på mye i huset - oppvasken, klesvask, rydding, støvsuging, stell av unger, fiksing av mat osv osv osv, men samtidig er det en del oppgaver som bare er fordelt - og som nok også er mest effektivt å ha fordelt.
Men det er oppgaver som tar tid det også, og det er ofte en del ting som ikke tenkes gjennom hvis man skal se en totalt fordeling i det. En del ting er kanskje ikke noe som gjøres så ofte, men når det gjøres kan være ganske langvarige oppgaver - det kan gjelde innenfor f.eks. oppussing, vedlikehold av huset, fiksing av ved, bilholdet, snømåking og en haug andre ting. Jeg sier ikke at dette er oppgaver som tidsmessig overgår alt det andre, men det er oppgaver som tradisjonelt ikke blir regnet som "husarbeid", men bør tenkes på hvis man eller skal se for seg en fordeling av alt det andre.
Konsekvensen av å tenke at tradisjonelle kvinneoppgaver er for kvinner er at jeg må gjøre alt det kjedelige arbeidet selv. :skremt: Så guttene må hjelpe til enten det er naturlig for dem eller ikke. Ellers blir mor gal og skilt tror jeg.
Det er klart at oppussing og oppfølging av unger, regnskapsføring og snømåking også må regnes inn i den totale mengden arbeid i en familie. Det er vel selvsagt? Det er idet man tar for gitt at mannen i huset gjør nok andre oppgaver til å "slippe" husarbeid man er ute og kjøre. Man må i det minste være enig om hvem som gjør hva innen en familie. På samme måte som mannen tar alt med ungene hvis jeg har en heftig vaktperiode og jeg gjør det samme hvis han har ei jobbehelg tenker jeg at det er logsik at den som skal pusse opp soverommet fritas for resten av huset de dagene dette pågår hvis det er intensivt arbeid man er enige om at må gjøres. Men for de fleste familier er det ikke så sunt å ende i en tralt hvor hun gjør alt i huset, mens han gjør varierende mengder annet selv om det kanskje går opp i opp i antall timer i det lange løp. I hvertfall ikke hvis hun er skrudd sammen som meg.
Man kan jo ikke regne sånn på det. Jeg pusset opp i to måneder i 93, og det gjelder enda. Er det slik at man pusser opp nå, at tiden fra man kommer hjem og frem til åtte-ni-ti-ish går med på oppussing, snekring, maling og den slags, over tid, altså, er jeg enig i at det teller som arbeid som fordeles. Jeg er alltid, alltid med på oppussingen også, så da ville det være naturlig å fordele alt det andre som kommer i tillegg også, ville det ikke?
Det minner meg om da storesøster var liten, 4-5 år kanskje, og hun så meg støvsuge. Hun ble helt bestyrtet over at jeg hadde tatt støvsugeren og spurte "Har du fått lov av pappa til det?". :knegg:
Dessuten er oppussingsarbeid det som er morsomt og det som andre beundrer deg for. Da barnene var små var det slik at mannen pusset opp og jeg som passet barn. Han fått masse beundring for sin store innsats,ens ingen beundrer den som la til rette for det. :sur: Jeg skal ikke lese deg med vrangbriller mrc, men jeg, mener fremdeles det er få familier der det gjøres så mye oppussing at det tilsvarer arbeidsmengden til husarbeid.
Med tanke på at jeg har en mann som ikke hadde kokt en potet eller vasket en eneste sokk før han flyttet hjemmefra er jeg opptatt av at alle barna mine skal vite hvordan matlaging og husarbeid gjøres. Foreløpig er det bare eldste som tar bittelitt del i matlaging og som hjelper til med husarbeid i form av å rydde lekene sine og rommet sitt, men mine barn er ennå små da. Jeg kan ikke se for meg at jeg vil behandle sønnene mine annerledes enn datteren min når det gjelder dette, jeg synes det er viktig å sende alle barna mine ut i verden med selv slike hverdagslige evner.
Ellers tror jeg det har mye med interesse å gjøre.
Foreldrene våre var veldig likestilte på alle områder. Mamma gjorde nok lite hagearbeid, men alt av matlaging og husarbeid ble delt helt likt. Både jeg og broren min deltok i husarbeidet, men når det gjaldt matlaging var det klart jeg som bidro mest, ikke fordi foreldrene mine mente at broren min ikke trengte kunne slikt, men fordi han rett og slett ikke interesserte seg for det.
Stikkord her er at man blir enige om ting. Oppgaver skal nødvendigvis ikke være "politisk korrekt vurdert", men også hvordan det passer inn, hva som er effektivt og hva som er hensiktsmessig. Og hvordan det løses får være opp til den enkelte familie...
For å si det ganske enkelt - det er nok mer effektivt at kona fikser gardinene og jeg tar dekkskiftene ;-)
Jeg tror også det er viktig å være klar over at selv om det tradisjonelt har vært kvinner som har gjort endel innendørs oppgaver er det langt fra sikkert at de har gjort det med glede. Så lenge man går inn i den diskusjonen med det som utgangspunkt at man skal dele likt og at kvinnen ikke nødvendigvis er nærmest til å gjøre de kjipe oppgavene tror jeg man har et godt utgangspunkt for å bli enige også. Det er ingen som sier at man må dele fullstendig utradisjonelt, men familier som mener de har en fin fordeling når kvinnen gjør alt inne og mannen bytter dekk og måker snø og tror de har en rimelig lik fordeling, lurer jeg på om skjønner hva det vil si å dele. Det er en ganske god illustrasjon å se på prisen på dekkhotell vs vaskehjelp. Selvfølgelig kan man være enige om at en gjør alt og en annen ingenting også, så lenge man ikke har noen illusjon om at man deler likt.
Jeg synes at det typiske er at kvinner ikke kan eller tør gjøre typisk manneoppgaver og synes det er så ekkelt å være på tynn is at de havner med kvinneoppgavene som i tid og energi tar mye mer tid og synes mye mindre.
Jeg synes folk gjør forskjell på ungene sine hele tiden jeg selv om de sikkert ville ha nektet for det om de ble konfrontert med det. Det er bare å se på hva slags leker de gir barna sine (både innredning på barnerom og leker er kjønnsbasert før barn velger selv), hvordan de snakker til barna sine (søt og tøff), hva slags aktiviteter barna deltar på (som om gutter får samme alternativ som jenter) og i det store og hele hva slags forventninger de har til hva barna skal klare og ikke klare.
Jeg skjønner godt at kjønnsstereotyper lever i beste velgående, det er jo i stor grad markedsstyrt men det hjelper jo på at det er så mye i hode på folk også.
Å, det var deg! Jeg har lest det før, og kom ikke på hvem det var. Dukket opp i bakhodet, da toåringen meget skeptisk kommenterte at støvsugeren var "pappa kjin", en dag jeg måtte hente den fram.
Jepp. Det tror jeg er veldig sant.
Jeg håper jeg klarer å lære ungene at en del ting er allmennkunnskap, uansett. Kjører man bil, må man kunne skifte dekk. Man trenger ikke like det, eller velge å gjøre det vår og høst, men man skal ikke trenge å ringe bilberging for å skifte til reservehjulet. Og man må kunne såpass om vedlikehold av hus og bil, at man i alle fall veit hva som må gjøres og når, sjøl om man ender med å sette det bort. Man må kunne vaske klær, lage sunn mat, sy i en knapp, vite litt om hva som skjuler seg bak døra til sikringsskapet, vite hvor hovedkrana er og så videre. Kunne litt av alt. Det betyr jo ikke at man alltid skal gjøre alt.
Og når gutta er store nok for kjærestebesøk - ikke pokker om jeg fortsatt driver og vasker og legger sammen klærne deres. Da skal de ha gjort det sjøl noen år alt. Så slipper mine framtidige svigerdøtre/sønner/whatever å ha svigermor rennende inn på gutterommet med kleskurver. :traumer:
Forresten ser jeg det Lisa kommenterer over her rundt meg hele tida. Sitat barne- og ungdomsarbeider, hørt ved levering i barnehagen, der Toåringen styrer mot to jenter med dokkevogner: "Se, her har du en bil. Gå og lek med A og M, du." (:gaah:) Sitat bestefar, hørt ved middagsbordet: "Nå må du spise maten din, så du blir stor og sterk og kan spille fotball." Guttungen er to, og foreløpig er piruettene hans bedre enn ballkunnskapene... Og jeg sier sikkert tilsvarende sjøl, uten å tenke over det. Selvfølgelig påvirker vi dem. Kjønnsrollemønstre er godt preget inn.
Og ja, det er forskjell på kjønn, og det er ikke nødvendigvis feil, heller. Sånn kjønnsløs oppdragelse der foreldrene aldri forteller barnet eller omgivelsene hvilket kjønn det har, det er tull. Men vi kan godt tenke litt mer over hva slags signaler vi sender, synes jeg.
Jepp, enig. Hos oss handler det om interesser. 07'ern likte biler da hun var mindre, og fikk garasje til toårsdagen. Hun er bare sånn middels interessert nå. 09'ern har prinsessekjole og alvestav, han leker med dukker og dukkevogn og danser med søstrene sine. Men han er lidenskapelig opptatt av biler. Å se tungtransporten kjøre av ferga er hans favorittsyssel. Jeg har kjøpt bil han kan sitte og kjøre i til jul, og han kommer til å dåne. :hjerter: Men han har andre interesser også, som jeg iherdig prøver å få ham til å holde ved etterhvert som han vokser til. Kommentarene begynner å bli mange, samfunnet har ganske klare forventninger til han, men jeg prøver å balansere det så godt jeg kan. Å ikke kjøpe bil til han, vel, det kunne jeg, men det er det han elsker mest her i verden, men heldigvis er han mer sammensatt og kompleks enn som så.
Her går det på alder, ikke kjønn. Jo eldre jo mer skal bidras til fellesskapet. Den lateste her i huset er jenta vår, guttene er mye flinkere til å bidra uten at vi må mase.
Hører av foreldre i klassen til eldstemann at svært få av guttene forventes å bidra noe som helst hjemme. Horribelt, noen kan jo knapt smøre skiva si sjøl, og de er over 12 år.
Jeg tror også at det beste mann kan gi barna sine er gode forbilder. Og det tror jeg faktisk det finnes en del av blant denne foreldregenerasjonen menn. Både min mann og mange av vår mannlige venner tar sin helt naturlige del av husarbeidet. Og så kan vi lære våre døtre å ta det som en selvfølge at partneren tar sin del, ikke bare forvente det eller kreve det, men se det som det naturligste i verden at mannen også kan vaske klær og gulv, lage hverdagsmat og rydde etter seg.
Jeg har inntrykk av at en del kvinner tenker "hvis jeg ikke gjør det, så blir det ikke gjort". Mens det de må lære seg å tenke er "hvis jeg ikke gjør det, så gjør ikke jeg det". Samtidig som man rett og slett bare regner med at hjemmesyslene deles likt.
Mine barn ser foreløpig ut til å være småkloner av meg og mannen på husligfronten. Snupp er en ordensmann og gjør det han blir bedt om med minimalt av klaging. Mens frøken fryd gjør alt hun kan for å snike seg unna og sikre seg bistand i arbeidet. Stort sett i form av å rekruttere broren til å hjelpe henne å rydde i det rotet hun har laget helt selv. Så kan jo folket gjette hvilen av foreldrene som er den mest huslige her. :knegg:
Når det er sagt så stiller vi krav til at de skal hjelpe til hjemme, tilsvarende alder. Og i den grad jeg får klager over at de må gjøre "alt" eller krever å få betalt for det som gjøres, så er svaret at jeg godt kan slutte å lage lunsj eller middag, slutte å vaske klær og rydde bort for dem. Og da blir det gjerne tyst, mens oppdraget utføres.
Hvorfor det? Da kan man jo si at dersom man har et gulv, må man kunne vaske det, eller at dersom man får et barn må man kunne passe på det selv? Jeg kan ikke skifte dekk, har aldri gjort det, og kommer- hvis Gud vil, aldri til å gjøre det. Nå er det mannen som gjør det, før var det pappa, hvis de skulle la meg i stikken, ringer jeg en bilberger.
Våre barn gjør for lite hjemme, men det holder jeg på å gjøre noe med.
De skal gjøre de tingene jeg ber de om, i tillegg til å holde rommet sitt ryddig.
Alle tre er glade i å være med å bake og lage mat, og eldste lager gjerne middag på egenhånd.
Det jeg også er bevisst på er å lære de å gjøre tjenester for hverandre. De er ganske late av seg, og har vært veldig opptatt av å ikke gjøre mer enn nødvendig, men det holder på å endre seg litt nå heldigvis.
Her blir det ikke gjort forskjell på kjønn, men litt forskjell på alder.
Her prøver vi å ikke gjøre forskjell, men mulig det glipper innimellom. Vi har ofte ryddesjauer hele gjengen, da er storesøster snar med å vi at hun kan passe småsøsknene så vi får rydde i fred, hvilket vil si å se film sammen med de. :knegg: Storebror er en racer på å rydde, bare vi får han i gang. Sist uke tok han badet, og der var gulvet dekt av klær fra hele familien fra den siste uka. Han brettet og fikk på plass det som fortsatt var rent, resten ble hivd til vask.
Han på 4 1/2 er jentegutt, elsker prinsessekjoler, går med buff for å få langt hår og får storesøster til å lakkere neglene sine med jevne mellomrom. Jeg og mannen er nokså avslappet til det hele, men er ikke helt sikker på at hele omgangskretsen er det. Jeg regner med det går over når han begynner på skolen.
Storesøster i huset er typisk storesøster. Tar ansvar, lager frokost og kveldsmat til resten av gjengen, skyndter på 04-modellen når de skal gå på skolen og tar veldig min rolle når jeg er på jobb.
Dersom man ikke har fysiske begrensninger eller har en annen god grunn jeg ikke har tenkt på, så synes jeg det, ja. Er det virkelig å kreve så mye? Jeg synes det er sånn passe hjelpeløst å ikke kunne skifte et dekk, faktisk, når man først har lappen. Det betyr ikke at jeg synes det er negativt å velge det bort, det gjør jeg ofte sjøl. Men å velge å gjøre seg avhengig av andre for sånne filleting? Vente to timer på bilberging, når du kunne dratt hjem etter en halvtime? Skjønner ikke.
Jeg har firmabil, og har ingen intensjon om å skifte dekk selv. Ei heller mannen. Ikke har jeg reservedekk lenger heller, det er flere år siden det forsvant.
Jeg er altfor lat til å la guttungen slippe unna husarbeid. Det ville bare blitt mer på meg. :dramaqueen: Foreløpig rydder de først og fremst etter seg selv, og hjelper når jeg ber om det, men jeg tror nok tiden er inne for mer faste oppgaver. Særlig 8-åringer begynner å bli riktig så flink til å lage mat, og jeg skryter alltid av ham og påpeker at han har arvet sin farfar og morfar, som begge er/var veldig flinke på kjøkkenet. Så fniser vi litt av at han allerede er bedre enn sin far. :knegg:
Hvis min datter arver mitt kjønnsrollemønster, vil hun ta på seg det meste av matlagingen mens mannen rydder hele huset, også stiller hun ser foran PC-en mens mannen igjen rydder opp etter middagen - fordi hun jo har gjort "alt". :flau:
Tja, for meg er regnestykket er enkelt. Mest sannsynlig får jeg ikke bruk for bilberging til dekkskift mer enn en gang i livet, kanskje aldri? (Jeg har hatt lappen i over tyve år og ikke hatt bruk for det enda.) Og da tror jeg vi kommer nokså likt ut tidsmessig med tiden det tar å lære meg det nå og tiden det tar å vente på bilberging kontra å gjøre det selv. Hadde jeg kjørt mye bil i Sibir, ville jeg kanskje valgt å lære meg det selv. Det er jo ellers mye som er filleting som man velger å la andre gjøre for seg. Ta fram saksa og klippe seg selv, f.eks. Hvorfor skal man drive å bestille time hos frisør og sitte med meningsløst småprat i timesvis mans andre klipper en.
Du, altså. :hehehe: Jeg sier da ikke at man ikke skal betale for tjenester, særlig ikke ting som krever utdannelse for å få til bra. Å lære seg å skifte dekk er ikke særlig vanskelig, akkurat.
Her jeg bor, er det ofte tretti minus, og det kan være langt å gå hjem. Og jeg har hatt lappen i ti-elleve år og har punktert to ganger, helt uforskyldt. Jeg ringte pappa sist, siden jeg var gravid, kvalm og hadde barn i bilen, men jeg kunne gjort det sjøl, om jeg var nødt.
Jeg vet godt fra tidligere av hvilken mening du har om dette temaet. Og det er helt greit. Men du trenger ikke uten videre sette likhetstegn mellom ubehjelpelig og latsabb. Du bærer preg av å ha A4-barn, men alle er ikke slik. Jeg har et ubehjelpelig barn, men hun er langt fra en latsabb, kanskje tvert imot. Og selvsagt er det forskjell på barn, men poenget mitt er at hun langt fra er alene. Og selvsagt kan hun trenes opp, men det er ikke alt som lar seg gjøre å få til, og det er ikke alt man kan prioritere. For ordens skyld snakker jeg altså ikke bare om mitt barn her, men om mange barn jeg vet om og kjenner. Og selv om de kanskje ikke er flertallet, så gjelder det en stor gruppe.
Vi har en gutt på 8 år og en jente på snart 10 år. De må gjøre akkurat det samme, og like mye på kjøkkenet begge to. Å skille på dem hadde vært utenkelig :nemlig:
Hyacinth, vi tar selvfølgelig alle utgangspunkt i vår egen situasjon her og jeg skjønner at det kan bli sårt når det føles som om andre formulerer seg slik at det kan treffe veldig hjemme hos deg, men jeg tror virkelig ikke HV prøver å sparke noen som ligger nede her.
Det er nok mer snakk om dem som er sunne og friske på alle måter og som heller sulter i hjel foran brødboksen enn å kunne ordne seg mat sjøl.De er hverken sjarmerende eller særlig produktive og er de så ubehjelpelige på ett område er det stor grunn til å anta at de ikke akkurat er gode på andre ting heller.
Så klart, og jeg opplevde det ikke som sårt eller et spark bak, men jeg følte for å nyansere generaliseringen. Og jeg var vel luke mye farget av tidligere tråder som denne. :)
Det mrc mener, kjenner jeg ham rett :knegg:, er at i enkelte familier deler man mye mellom seg ganske likt, mens noen oppgaver deles veldig tradisjonelt og ut fra hva man liker/foretrekker. Det betyr ikke at en gjør mye mer enn den andre. Det betyr at alt må gjøres, og kan man finne små lyspunkter i det som å fordele sånn halvveis ut fra hva som er ok å sysle med, så gjør man det. 'Helt greit å dusje barna mens du monterer ned trampolina vennen min'. ;)
Jeg vil nesten tro det er flere ting bare han gjør som jeg ikke vil ha noe med å gjøre, enn som jeg gjør og han ikke kan/vil ha noe med å gjøre. Det må være de gardinene han snakker om. Velge og stryke og henge de opp. Men hvor ofte er det. :knegg:
De to eldste her tar oppvaskmaskinen i ny og ne, rydder og bærer ut søppel. De vil også hjelpe til alle tre når jeg vasker. Da får de hver sin vaskeklut og styre med.
Jeg har to jenter, de gjør fint lite begge to. Vi jobber med saken, da. De er dog veldig ivrige på kakebaking, for da får de slikke bollen. Og eldste lager middag en gang i skuddåret omtrent.
Gressklipping har jeg også lært opp eldste til. Jeg klipper kantene, så tar hun det i midten mens jeg ligger på trampolina og holder oppsyn (soler meg).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
