Da jeg var liten - kanskje noe slikt som 10 år, fikk ei av mine tanter en liten gutt. Lille A ble født med hjertefeil og 8 dager senere døde han dessverre. Han ble døpt i kirken på Ahus, og ingen i familien fikk være med i begravelsen. Etter dette har ikke lille A blitt snakket om. Min tante er sjelden ved graven, og har ikke fortalt noen av sine søsken om hvor han ligger. Jeg vet at dette har vært en enorm sorg, og tror tausheten kommer av at det rett og slett er for tøft å snakke om.
Så skjedde det at mamma døde, og min tante kom sammen med sin søster (søstre av min far forøvrig) i begravelsen. Jeg ble stående og snakke med de og flere andre etterpå, og jeg og min andre tante legger merke til at den første tanten (henger dere med?) har gått til en av gravene litt bortenfor der vi står. Vi lot henne være i fred da, men fant fort ut etterpå at dette var plassen der lille A ligger.
I morgen er det allehelgensdag, og jeg skal tenne lys hos mamma. Jeg synes det er så inderlig trist å tenke på den lille som har ligget der så alene i så mange år, og har lyst å lyse opp for han i morgen. Blir det helt feil om jeg kjøper ett lys og tenner hos lille A, eller bør jeg av respekt for tante holde meg unna?
Jeg syns det ville være vakkert å tenne lys for lille A, jeg. :rørt:
Selv skal jeg på kirkegården og sette ned krans og tenne lys for Bittelille Storesøster i morgen.
Det er nok annerledes med vår generasjon i forhold til dette med barn som dør før/under/rett etter fødsel, enn det er med "tantegenerasjonen" vår. Da vi fikk Vår, fikk vi holde henne, ha henne med oss så lenge vi hadde behov for, vi har bilder og et gravsted.
Ene søsteren til min mor, og ene broren til min mor, opplevde begge å få barn som døde bare timer/få dager etter fødsel. Disse barna har navn, men ingen grav - de ble lagt i kisten sammen med en ukjent voksen. Ingen vet hvor disse er gravlagt. Disse barna er knapt blitt snakket om i ettertid - moralen var glem dem, og få nye barn, så fort som mulig.
Da vi fikk Vår, ringte tante meg. Alt ble rippet opp for henne, 40 år etter, og det var like sårt, og hun uttrykte slik glede over at vi hadde en helt annen opplevelse enn hva hun hadde.
Så, ja, jeg syns det er en fin tanke at du tenner lys for vesle A, selv om din tante kanskje ikke er så ofte på graven eller vil snakke om dette barnet. Antakelig vil hun og, innerst inne, kanskje sette pris på at det blir gjort - kanskje hun ikke føler hun "har lov" selv. Min tante følte i hvertfall at hun ikke hadde lov å sørge over sin døde sønn - hun var jo aldri blitt ordentlig kjent med ham.
Min mor sin førstefødte datter døde i krybbedød bare noen dager gammel og ligger ved siden av min mormor og annen nær slekt.
Når jeg klarer (jeg sliter BIG TIME med å gå på gravene) så steller jeg, tenner lys og pynter på min lille storesøsters grav.
Dette klarte jeg ikke engang å skrive uten å bryte ut i gråt...
Mamma har ei bittelita storesøster, som døde da hun var tre måneder. Bestemor snakka aldri om henne. Jeg var tenåring, før jeg var med til de gamle familiegravene uten at mamma var med. Bestemor stelte graven, der lilletante ligger sammen med to andre, og så spurte hun kort om mamma hadde fortalt meg om henne. Jeg svarte ja, og hun bare nikka til svar, nesten letta. Hun nevnte det aldri for meg igjen, men det var en mamma full av sorg, altså, det var helt tydelig. Bestefar har snakka om lilletante, noen ganger. Jeg besøker gravstedet hver gang jeg er på stedet. Bestemor er død nå, men jeg tror hun hadde likt det, at vi er innom der.
Min farmor og farfars førstefødte døde under fødselen (han ble født hjemme på stua, farmoren min hadde foranliggende morkake og hun holdt på å stryke med hun også). Ettersom faren min er fra en veldig liten plass, vet de hvor den lille babyen ble gravlagt og vi har tent lys der på julaften de gangene vi har feiret jul på min fars hjemplass.
Jeg synes det høres veldig, veldig fint ut å tenne lys.
Min farmor fødte en dødfødt jente helt alene på sykehuset (jordmødrene holdt seg unna), og barnet ble umiddelbart tatt fra henne uten noe kommunikasjon etter fødselen. Hun hadde en enorm sorg resten av livet som aldri ble ordentlig bearbeidet og i en alder av nesten 80 gikk hun til psykolog for å prate om dette.
Jeg synes det er så hjerteskjærende å tenke på hvordan dette var før.
Jeg skulle hatt en storebror som døde bare 10 dager gammel av hjertefeil, diverse andre misdannelser og til slutt infeksjon. Moren min hadde ikke oppdaget rubella infeksjon under graviditeten. Navnet hans står på gravsteinen til mormor men kroppen hans ligger et annet sted og ingen vet hvor. Tror det var vanskelig for moren min at han bare ble "fjernet" fra sykehuset. Det var i 1975.
Bra at tiden har forandret seg og måten de små får gravplassen.
Leste denne litt sent, men jeg håper du tente lys!
Jeg blir veldig glad og varm i hjertet hver gang noen har vært på graven til vår lillegutt, selv om det ikke skjer så ofte...
Det er godt å vite at andre tenker på han også, og at han ikke blir glemt! :hjerter:
Lørenskog kirkegård var litt av ett syn i går, med alle de levende lysene.
Skal man rusle tur på kirkegården noen gang så må Allehelgensdag være perfekt for formålet.
Jeg tente lys hos lille A, etter først å ha fjernet vissent løv og luket vekk gress og løvetann. Huff, det var trist å se. Det var faktisk langt tyngre å tenne lys hos lille A, enn det var å stelle på mammas lille jordhaug. Antagelig fordi jeg kunne se den lille kroppen så levende for meg. Det var jo bare en time tidligere at jeg satt og holdt godt rundt min egen lille baby. :trist: Ingen foreldre skulle måtte oppleve å gravlegge sine egne barn.
Ja. det tror jeg det var. Mamma(som vokste opp med en stefar og biologisk mor) fikk i godt voksen alder vite at mammaen hennes og hennes biologiske far hadde fått en dødfødt sønn et par år før hun ble født. Dette fikk hun vite ved en tilfeldighet, og dette er jo en sorg som mammaen hennes bar på hele sitt liv uten å snakke om det. Det er jo så trist.
Ja, dette var helt vanlig før i tiden. Det var en sak om det i lokalavisen her for ett års tid siden, om en dame som fødte ett dødfødt barn rundt den tiden jeg ble født ( i '75). Barnet ble fjernet rett etter fødselen (hun fikk ikke se det) og det var også vanlig at de ikke engang fikk vite kjønnet på barnet, så ble barnet lagt i kisten til en voksen person som skulle gravlegges rundt den samme tiden...
Denne damen fikk, sammen med en prest, laget en minnelund på en av gravplassene ved sykehuset, slik at de hadde ett sted å gå og sørge og minnes barnet de hadde mistet.
Heldigvis er ting annerledes i dag!Jeg fikk gutten vår opp på brystet med en gang han var født, og vi fikk stelle og være sammen med han. Vi var på sykehuset i 4 døgn, hvor han var sammen med oss mye av tiden, vi tok hundrevis av bilder og hadde venner og familie på besøk, slik at de også fikk et forhold til han. Jeg ville ikke vørt uten denne tiden for alt i verden, det var den tiden vi fikk sammen... Vi hadde begravelse, med full kirke, og har nå en grav å gå til, det er viktig for oss!
Får helt vondt av tenke på hvordan mødre før i tiden måtte leve med sorgen i skjul... :trist:
Jeg vet om mødre som har funnet mye trøst i at barnet ble lagt i kisten til en annen voksen, så slapp det å være alene i jorden. Selv er jeg glad for at man har et valg i dag, mht om man ønsker grav eller ikke. Har selv en liten død baby i familien som ikke har noen grav, skulle gjerne tent et lite lys der en gang i blant.
