Jeg og mannen har de siste årene fikset oss ski igjen. Ikke fordi vi liker det så voldsomt egentlig. Men vi opplever det mer positivt og hyggeligere nå enn da vi var ungdom. Fint å være voksen og bestemme selv. :knegg:
Men at vi i det hele tatt prioroterer det nå, er fordi vi skal følge opp og lære ungene det, slik at de ikke faller utenfor på skolen. Plutselig ble det viktigere.
(skøyter derimot blir det verre med. Det er overhode ikke en vanlig ferdighet der vi kommer fra, men det er en annen sak).
For mange synes ski og skiturer som noe veldig selvsagt. Har det alltid vært sånn?
Jeg hadde en del 'tvangsturer' i ungdomstiden. Verken jeg eller mannen har positive minner av det å bli tredd dette nedover ørene søndagsmorgener.
Jeg gikk vel i studietiden et turrenn i året i påsken, mest for treningen/tradisjonen sin del. Men ellers hadde jeg ikke ski der jeg bodde fra 1996 til 2007. Nå har vi altså ordnet det igjen.
Er ski viktig for deg? i seg selv, eller for i hovedsak å lære videre? Hadde du gått på ski om du ikke hadde barn?
Jeg driver ikke med ski. Men jeg ser at det er en nyttig sosial kompetanse for ungen. Kona kan gå på ski, og vi har flere venner som gladelig drar med småttisen på både ski og skøyter.
Vi bor ellers i et område hvor skiferdigheter er langt fra selvsagt i mange - kanskje de fleste - familier.
Jeg regelrett hater å gå på ski...Og jeg bruker ordet hater ytterst sjeldent.
Så her i huset er det mannen som tar seg av dette med ski. Jeg kan gjerne være med på aketur ol, men ski????Nei takk.
Jeg er ikke veldig ivrig på ski, men synes det er ålreit når jeg bare kommer meg avgårde. Jeg er ikke noe flink da. Her vi bor går de fleste på ski, og har langrenn som fritidsaktivitet. Jeg tenker derfor at sønnen min bør få tilbud om å gå på ski, så jeg sender ham på langrennstrening, og han har gått på skiskole hvert år siden han var fem år. Jeg skal prøve å få til en skitur hver søndag når sesongen er i gang. Jeg har til og med lastet ned en smøreapp!
Jeg er vokst opp med hyggelige skiturer uten tvang og liker å gå på ski. Eldste har alltid elsket å gå på ski og er god til det. Yngste skal prøve seg i år for første gang. Da blir det på hennes premisser med appelsin og kvikklunsj etter kort tid. Gleder meg!
Både jeg og mannen er vokst opp med ski og jeg anser det som nødvendig lærdom i likhet med å sykle. Det er jo også en naturlig ting å gjøre om man vil være ute i naturen om vinteren.
Vokst opp med tvangsskigåing og går ikke på ski. Poden har gått litt med faren og på skolen og er ganske flink. Vurderer å kjøpe meg ski nå, etter 25 år pause.
Jeg har ikke brukt langrennski eller slalomski siden jeg gikk videregående. Jeg likte visstnok skigåing da jeg var liten, men så langt bak jeg kunne huske har jeg ikke likt det i det hele tatt. Men med hytte på fjellet så måtte jeg ut. (Hvorfor kunne de ikke bare la meg være i fred på hytta med boken min? :snurt:)
Mannen min og jeg har i flere vintre nå snakket om å kjøpe ski så vi kan gå med barna (de liker skigåing), men det er visst skrekkelig vanskelig å komme seg til butikken.
Jeg går ikke på ski. Jeg har ikke ski, jeg skal ikke ha ski og jeg hater ski. Som pesten! Jeg har ødelagte armer og skitur er egentlig uheldig med tanke på dette (beste unnskyldningen). Mannen kjøpte seg ski for 2 år siden på grunn av ungen. Han liker å gå på ski, så den kompetansebiten tar han seg av. Han truer dog med å kjøpe ski til meg. Da blir det krig!
Jeg går ikke på ski, men ungene går på ski når det passer, enten i barnehagen eller skolen. Bestemora har også en plan om å ta dem med på tur, men de siste årene har det ikke vært så mye skiføre å skryte av, og i fjor brakk hun armen når snøen kom.
Det er et par år siden sist vi gikk på ski, nå. Vi syns vel det er ok når vi først har kommet oss ut, men det er litt for pesete til at vi orker trå over den dørstokkmila for ofte. Guttungen har motoriske utfordringer, så for ham sin del er det en seier om vi klarer å gå et par kilometer med planker under beina. :humre:
Både mannen og jeg elsker å gå og leke på ski, og foreløpig har vi ungene med på moroa. Eldste (7) går på skitrening og synes det er kjempegøy. Vi har ikke tvangsgåing for ungene, og hvis en av dem har en dårlig dag, kan vi nøye oss med å gå 200 meter, lage et hopp, grave snøhule og tenne bål. Men vi kan også motivere dem for å gå litt lenger enn de egentlig har lyst til noen ganger og se hvor superhappy de blir når de har klart noe de ikke har klart før. Da eldste var 5 gikk hun og jeg 16-17 km på ski, og jeg tror aldri jeg har sett en mer stolt og sliten unge.
Her vi bor er det flotte skiforhold om det er kaldt nok om vinteren. Det ligger snøanlegg like i nærheten som barna bruker mye med skolen. Vi synes det er en fin aktivitet om vinteren. Ifjor kjøpte vi også slalomski til alle sammen, og det var veldig gøy så det fortsetter vi med i vinter.
Jeg er glad i skigåing nå og har egentlig alltid likt å gå på ski. Vi går både på kvikklunsj-turer og på treningsturer. Jeg er oppvokst med vinterhytte og skiturer med bål og pølser. Begge jentene er flinke på ski. Eldste kunne nok godt tenkt seg å gå aktivt på ski (hun har flere venninner som gjør det) men andre aktiviteter er såpass tidkrevende at det ikke lar seg kombinere med ski
Langrennski er det så som så med her i huset. Ungene går på skolen og når de har lyst og forhold til det i nærheten. Blir gjerne en tur hele familien i løpet av sesongen på langrenn, men i fjor ble det visst ikke det heller. :sparke:
Men vi står ganske mye slalom i løpet av vinteren hele familien sammen.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.. Mannen liker å gå på ski. Jeg syns vi har et ansvar for å lære og vise barna skiglede. Jeg... Jeg har ski. Jeg husker ikke om jeg fikk de i år eller i fjor, de står fortsatt ubrukte i boden. Det er litt flaut. Kosegrisen har ikke, men det står øverst på ønskelista. Jaja.
Jeg er oppvokst på vestlandskysten der det var snø kun få dager i året, og har aldri lært meg å gå skikkelig på ski. Jeg er litt Bambi uten teknikk, og med armer og bein overalt. Jeg prøver meg på noen turer i året sammen med barna, men jeg greier ikke få ett naturlig forhold til skiene mine. :knegg:
Barna eeeelsker å gå på ski. De går på ski nesten hver dag på skole og i barnehage når det er snø ute. Jeg følger også litt opp hjemme og er med de ut, men sjelden med skiene på. Gutta er mye mye flinkere enn meg.
Født og oppvokst på Vestlandet, ble dratt med opp i fjellene da jeg var liten, fram til jeg var rundt 12 år. Jeg likte det da, nå i voksen alder er jeg sjelden å finne på ski, ungene har ski og frar de fram den dagen det starter å snø, og har de på ved en hver anledning der er snø her.
vi går ikke på ski.
ungene har fått ski i gave/arvet ski kun for å kunne delta i aktiviteter via bhg og skole.
Jeg hater vintersport selv, men er gjerne med å ser på og heier når de prøver seg.
Vi går på ski, og det har vært litt selvsagt, men samtidig hadde det sikkert vært helt annerledes om barna hatet det. Jeg tror neppe jeg hadde tvunget barna ut i skiløypa, men enn så lenge synes de det er gøy, og da er det koselig for oss voksne også.
Jeg gikk en del på ski som barn, men mistet interessen i tenårene og gikk knappast på ski fra jeg var 15 til jeg ble 30. Jeg er sjikkli dårlig på ski, og Lillemor har passert mine skiferdigheter for lengst. Men jeg går fordi jeg ønsker at barna mine skal bli sånn høvelig habil i skiløypa, fordi mannen min setter pris på at jeg også blir med og fordi man nesten må ha ski på beina om man skal komme seg ut på vinterstid.
Jeg kunne derimot ikke stemme at "vi" går på ski for barnas skyld. JEG gjør det, men mannen min elsker skiturer uansett.
Tvangsskiet som barn og mislikte ski sterkt, men som voksen og selvbestemmende synes jeg det er fine greier så fremt jeg får bestemme tempo og mengde selv. Nå skal jeg gå Holmenkollmarsjen og greier! :stolt:
Ungene synes det er gøy, særlig alpint, og presses sånn light til å drive med det. Mest fordi de er late og trenger fysiske aktiviteter også om vinteren.
Vi går på ski kun fordi vi har barn, og ønsker å lære dem det slik at de ikke faller utenfor.
Dette alternativet passet best på oss. Selv om det ikke er bare fordi Ullungen skal bli vant til å gå på ski at vi går. Men det at mannen og jeg gikk på ski sammen for første gang i fjor vinter sier vel sitt. (Vi har vært sammen siden 1997.) :knegg:
Vi går på ski de fleste helger om vinteren. Her vi bor er det nesten viktigere å kunne gå på ski enn å kunne sykle. Langrennstreningene samler rundt 100 unger fra tredje og fjerde klasse...
Jeg liker å gå på ski, men jeg er ikke flink til å gå på ski. Jeg GÅR på skiene, ikke glir...
Jeg går på ski, turgåing, og elsker det. Mannen også. Ungene er med foreløpig og jeg håper vi klarer å gi dem skiglede. Hva som skjer når de blir ungdommer får tiden vise.
Vi er glade i å gå på ski og går gjerne sammen med barnene. Vi bor på Vestlandet, så det blir ikke veldig ofte, men noen turer hver sesong blir det, i tillegg til noen dager i slalåmbakken hele familien.
Jeg synes at det er viktig at barnene har utstyr og kan gå og stå godt nok til at de kan være med på lik linje med andre på skoleaktiviteter og eventuelt med venner når de blir eldre.
Født og oppvokst på vestlandet, gift med en engelskmann. Say no more.
Vi har faktisk ski da, har kjøpt sånne skipakker på Obs.
Og jeg klarte noe så ca umulig som å brekke ryggen på omtrent flat mark sist gang jeg gikk på ski for 2 vintrer siden. Sliter med ryggen enda, og det skal bli en stund til neste gang jeg har ski på beina....
Ungene liker godt å gå på ski. Flinke er de også, når man tar i betraktning hvor sjeldent de har ski på beina.
Vi går på ski kun fordi vi har barn, og ønsker å lære dem det slik at de ikke faller utenfor.
Jeg gikk masse på ski som liten, var med i flere konkuranser og elsket det, sluttet da jeg ble 13 for da valgte jeg fotball isteden. Rundt her er det mye skigåing og jeg tenker at det er viktig for poden sin del at han lærer det.
Jeg har skitraumer fra barndommen (skoleskidager :skremt:) og har ikke hatt ski på beina på over 20 år, men har stadig ambisjoner om å lære meg å gå på langrenn igjen, både fordi det virker så koselig med skitur og fordi jeg vil kunne gå med ungene og bidra til at de lærer seg det. Nå bor vi sånn til at ski ganske sikkert blir viktig i en eller annen form, så jeg håper vi får gjort noe med intensjonene til neste vinter. Mannen står snowboard, men er ikke mot langrenn han heller, så det er håp for oss. :humre:
Jeg er så tvangsskiet at jeg må ta meg kraftig sammen for at barna skal bli vant til ski. Jeg kommer til å motarbeide enhver tendens til å ville drive med det som idrett dog.
Men vi har ski, fordi barna synes det er gøy, og da vil de at vi voksne også skal bli med. ;)
Jeg gikk som barn aktivt på ski, og synes det er litt koslig også. :jupp:
Jeg skulle egentlig ønske jeg likte det bedre enn jeg gjør. Men vi prøver å lage positive opplevelser rundt langrennski for barna. Men jeg synes fortsatt det aller beste ved en skitur er å komme hjem.
Skulle jeg gått på ski her, måtte det blitt rulleski. Bor nær Stavanger med snø et par dager i året
Hadde vi hatt interesse for det, hadde vi nok reist opp i fjellet eller noe, men vi har ikke det, og har ikke brydd oss om å investere i dyrt skiutstyr når vi nesten ikke kan bruke det. Det er heller ikke særlig tradisjon for skidager på skolene her pga. manglende snø, jeg tror jeg hadde 1-2 skidager i løpet av alle skoleårene mine og eldste som går i 4. klasse har ikke hatt skidag enda. De må jo kjøre et stykke for å finne snøen
Noe av det mest harry jeg vet, er folk som hardnakket insisterer på at skigåing er superviktig i barndommen. Blir faktisk litt irritert.
Vi elsker å gå på ski begge to og jeg innbiller meg at det er overførbare til barna. Det forutsetter selvfølgelig at vi ikke praktiserer for mye tvang, men jeg lokker dem gjerne med ut på tur. Jeg innbiller meg at det er mye morsommere å gjøre noe man er flink til å gjøre, så enhver skitur med barna legges opp på deres premisser og vi trekker, bruker pulk og bestikker med kakao og sjokolade over en lav sko for å gjøre det til noe lystbetont.
Jeg liker ski. Snuppa liker ski. Mannen hater ski! Vi bor i en snørik del av landet og ski er en fin (ofte eneste) mulighet til å bevege seg ute i naturen med på vinteren. Derfor har jeg satt storfoten ned: Mannen blir ikke tvunget ut på ski, men har ikke lov å ytre et ord som ved minste tvil kan oppfattes som negative om skigåing. Skigåing skal være kos i mine øyne. Jeg tror jeg selv alltid har likt ski selv fordi det aldri var noe press og styr når jeg var på tur sammen med min far.
Vi elsker å gå på ski, og vi er på skiturer omtrent hver helg i vinterhalvåret. De to største er med på langrennstrening - 1 gang i uka for 7-åringen, og 2 ganger i uka for 10-åringen. De konkurrerer i tillegg. Vi er gjerne i skiløypene på fjellet 3-4 ganger i uka i vinterhalvåret.
Jeg har alltid likt å gå på ski, og gjør det fortsatt. Mannen er mer lunken, men blir med om vi tar med jenta. Hun fikk ski i fjor, så det har ikke blitt mye gåing. Håper hun også vil like det, men det er ingen tvang.
Vokst opp i Trondheim og gikk mye på ski med familien. Også kurs på Skistua som barn og gikk noen renn. I dag har jeg ikke teknikk til å gå Birken, hadde vel kommet i mål. Og når pappa alltid har renset, glidet og smurt ski, er det litt ork å sette seg inn i.
Barna er bare 4 og 6 år, de går på ski i løyper på et jorde og er fornøyd med det.
Selv brant jeg skiene mine etter leirskole da jeg var 11 og har ikke eid ski siden. Lånte dog ski til obligatoriske skoleturer så lenge det var aktuelt, men har ikke hatt ski på beina de siste drøyt 20 årene.
Pappaen til vesla har et mer normalt forhold til ski og har prøvd å introdusere henne for slalom. Langrennsopplæringen har foregått i barnehagen, hvor hun gikk i tur-barnehage og faktisk har blitt ganske flink. Når hun vil, that is. Samboeren min er glad i å gå på ski, så jeg satser på at han og pappaen hennes tar seg av skioppdragelsen framover.
Jeg liker ski, men er ikke flink og skulle ønske jeg var flinkere.
Jeg stusser av og til litt når folk som framstiller skiturer som ren tortur. Helt greit å ikke like det, men så ille kan det da ikke være? :vetikke: Er det så mye verre og gå en skitur i marka enn en fottur i marka?
Min søster og mann har slike minner. Yngst i søskenflokken, alltid bakerst på familietur og mener de alltid hadde dårligst feste. I begge familiene gikk de lange, mange timer på tur fra barna var ca 7 år.
Jeg kan ikke huske å ha blitt tvunget med på ski noen gang. Vi var på ski " i sesongen" i oppveksten ja, men ikke tvang.
Jeg har gått lite på ski etter at jeg ble voksen, min mann har ikke ski. Jeg har, de er hjemme hos mamma og pappa. Vi gikk på ski de påskene vi var hos dem, frem til vi fikk barn. Så gikk vi ikke det året Knerten var liten, han var i minste laget for pulk og været var elendig. Så var vi hos svigers neste påske, og der går vi ikke på ski. Neste gang vi var hos mine foreldre var vel jeg gravid med bekkenløsning. Og den neste gangen hadde vi omgangssyke en etter en.
Men nå har vi flyttet til mine hjemtrakter. Jeg regner derfor med at det skal bli mulig med noen skiturer i vinter, utpå nyåret engang. Det er ikke det at jeg ivrer så veeeeeldig for lange skiturer, men så har det aldri vært opplegget i min familie heller, vi går et stykke, lager til en "sofa" i snøen, har med oss liggeunderlag som vi har til på sitte på og i ryggen, og ullfell. Så spiser vi, og de som vil gå lenger går en tur mens de andre er igjen der, vi laget ofte skihopp (så rett plass for å lage sofa var altså avhengig av en god hoppbakke) når vi var yngre var det mye å ake med plastpose som "akebrett". Evt rompeakebrett var med noen ganger. Vi brillet pølser på bål, og hadde det egentlig veldig kjekt.
Og ja, jeg synes det er viktig å lære opp ungene. Lære dem å gå på ski, og lære dem til å verdsette det å være ute. Mikro har ikke fått ski enda da, vi får se hva det blir til å år, jeg tipper kanskje pulk for hennes del.
Vi står på ski, både bortover og nedover, men det blir ikke så mye som vi vil jfr dårlige snøforhold her i lavlandet. Vi håper å få råd til å bygge hytte på tomt vi har kjøpt.
Jeg ble "tvunget" med på ski når jeg var liten og større, jeg har alltid vært lat på kondisjonsfronten og liker å lese bøker, så det ble en del tvang. Jeg gikk noen renn i barneskolealder og hadde god teknikk, men likte ikke å "ta meg ut" kondisjonsmessig. Mine foreldre var IKKE slalåmfolk, så det sto jeg ikke før jeg var tenåring og sto bare sporadisk etter det.
Tvangen medførte at jeg hadde en lengre periode med null langrenn opptil tjueårene, hadde det litt oppi halsen. Men så var jeg igang igjen og nå elsker jeg det. Deilig med kveldsturer med ungene i mørk skog og hvit snø etter jobb og skole. Vi har også hatt noen turer på leid hytte de siste vintrene og ungene elsker nok mer å stå slalåm enn å gå langrenn...
Vi elsker ski og snø, enkelt og greit! Ungene fikk sine første slalomski da de var nesten 3 og nesten 4 år og har stått veldig mye siden da. Begge har snowboard også, men det er mest hun yngste som står på snowboard. De er også flinke på langrenn. Hun eldste trener aktivt og har gjort det i 1 år.
Jeg er ikke så flink i noe av dette men jeg elsker det og er med ungene overalt.
Vi liker å gå på ski alle mann. Eller, mannen er mest glad i nedoverski.
Vi gjør begge deler alle sammen.
Jeg synes det er litt koselig med ski jeg da. Jeg liker aller aller best å gå på ski alene. For da går jeg såpass fort at det blir ei skikkelig treningsøkt. :sparke:
Jeg har også slike minner (yngst av 5, alltid dårlig utstyr og feil smurning osv osv), men jeg elsker altså å gå på ski nå. Det er mye jeg hatet som barn som jeg har glede av som voksen. Jeg skjønner ikke helt at folk lar dårlige barndomsminner om sånne ting styre hva man gjør som voksen.
Jeg liker å gå på ski, bor på et sted der mange går mye på langrenn. For oss er det helt selvfølgelig at vi tar turer på ski med barna om vinteren. Vi går også på ski på hytta. Det blir slik at vi sykler om sommeren og går på ski om vinteren, helt naturlig. Ingen vil trene aktivt, men mine barn har vært med på noen karusellrenn hver seg, antakelig mye pga god stemning, vafler, saft og premier til alle. Jeg vet ikke hvordan det blir når de blir eldre, men jeg håper de vil holde meg med selskap på en og annen skitur.
Vi har alltid likt å gå på ski, og det er selvsagt at familien skal drive med dette
Faktisk så virkelig elsker jeg å gå på ski og gjør det så ofte anledningen byr seg. Jeg strekker meg langt for å gi barna samme gleden men må innrømme at det også blir en del vennlig pushing for å få det til. Skiglede kommer ikke av seg selv, det må legges endel innsats i det. Men når grunnlaget er lagt så får man så utrolig igjen for det.
Mens jeg tar det som en selvfølge at vi alle bærer med oss negative og positive opplevelser som preger den voksne vi blir. Noe bringer vi bevisst videre. Noe lover vi oss selv at vi aldri skal gjøre, mens noe er greit nok.
Det med betydning av barndom for resten av livet er en tråd i seg selv egentlig.
Jeg kan ikke fordra å gå på bortoverski, og kjenner iblant litt på den dårlige samvittigheten man er nødt til å ha som NordmannTM fordi jeg ikke fikser å produsere entusiasme rundt dette ift. ungene. Vi har dog ski alle mann, men ungenes skigåing begrenser seg i hovedsak til skidager etc. i regi av skolen.
Jeg sto en del på nedoverski da jeg var yngre, men med en kranglete rygg tar jeg rett og slett ikke sjansen på det nå. Mannen er dog flink og tar med ungene noen turer i bakken i løpet av vinteren.
Jeg er et utpreget sommermenneske, og trives svært dårlig i minusgrader. :frysepinn:
Jeg gleder meg til snøen kommer og vi kan gå litt skikkelig på ski igjen! :glis: Gleder meg også til det er ordentlig is ute så vi kan dra frem sparken, da jeg nylig har kjøpt meg vintersko med innebygde brodder, som jeg håper er helt fantastiske å bruke med sparken. :humre:
Vi liker å gå på ski, men er ikke spesielt flinke, og går ikke så innmari langt, men vi koser oss. :jupp:
Elsker å gå på ski, og er mer eller mindre vokst opp med langrenn. Gikk aktivt til langt opp i ungdomsårene, men ga meg etterhvert med satsingen pga skader.
Ungene er med på ski og er blitt veldig flinke. Eldste gikk på organisert skitrening en god stund, men ga seg etterhvert da det ikke lot seg kombinere med en annen idrett hun ville fortsette med.
De siste tre årene har det blitt lite ski pga en vinter med mye sykdom, så ryggproblemer med påfølgende operasjon.
Sist vinter prøvde jeg meg på noen turer igjen, og det var helt fantastisk å kjenne at ryggen holdt og at jeg kunne gå på ski igjen.
Denne vinteren håper jeg på masse snø, da skal jeg ut på ski så mye jeg bare orker. :D
Har tenkt å prøve meg på slalom igjen i år også. Er veldig glad i slalom, men kjenner jeg er litt skeptisk med tanke på ryggen. Yngste trenger dog å bli litt mer sikker i alpinbakken, så som sagt, håper jeg på masse masse snø i vinter.
Har gått og stått på ski hele livet, mannen også. Og med hytte på fjellet og veldig ivrige barn blir det mye ski. Først og fremst alpint, men også langrenn. Jeg elsker å gå en langrennstur helt alene, i litt tempo. Helst på fjellet, ikke i kø i Nordmarka. Barna ble introdusert for langrenn den vinteren de ble to år, slalom året etter. Nå er femåringen så god at hun er med oss overalt, off piste, i skogen, the works. Veldig gøy.
Jeg har vokst opp et sted uten spesielt mye snø og skiferdighetene er dermed deretter. Så jeg går ikke på ski, prøvde meg i fjor uten spesielt stor suksess, men jeg har ski. Mannen elsker å gå på ski og vi har dermed besluttet at han får ansvaret for å lære ungene å gå på ski. Eldstemann synes det er greit nok og lillesøster elsker det så mye at hun har begynt på skitrening.
I år har vi kjøpt årskort til tre av familiens fire medlemmer i alpinanlegget ved siden av hytta, og det er ikke utenkelig at jeg blir med noen ganger i vinter.
Jeg går ikke på ski. Punktum. Mannen liker å gå på ski, men gjør det sjelden. Ungene har gått på skiskole i flere omganger, og vi sørger for at de har skiutstyr. Resultatet er én unge som liker å gå på ski, og én som ikke gjør det.
Jeg er veldig fornøyd med å bo et sted hvor skigåing ikke er en sosial nødvendighet.
Jeg elsker å gå på ski! Er fryktelig dårlig til det for det er jo ikke akkurat snørike vintre sørvestlandet er kjent for, men elsker det like fullt. Jeg kan glatt gå rett fra stillestående til å ligge som en uryddig bylt på bakken, jeg ramler og ramler og for et par år siden gikk jeg regelrett ned i spagat - helt ned - da skia skled hver sin vei. Gøyest å renne i bakker, men det må liksom ikke myldre av mennesker der for jeg er særdeles klein på å svinge og stoppe.
For to år siden prøvde jeg meg også på slalåmski, og da ramla jeg selvsagt enda mer, men det var ustyrtelig moro da jeg først fikk skikantene til å "sitte" i snøen så jeg i hvert fall kunne plogesvinge.
Synes du det er rart altså? Jeg synes det er veldig naturlig egentlig at om man har hatt masse hyggelige skiturer så blir man mer glad i å gå på ski enn om man har hatt masse ikke-hyggelige skiturer.
Jeg går på ski for å lære barna det, men prøver å lære av foreldrene mines feil, vi tar pauser når barna vil og prøver å fokusere på at det er hyggelig mer enn hvor langt vi går.
Jeg synes slalom er morsomt, men langrenn kan jeg ikke fordra, og det er nok på grunn av tvangsskiingen.
Jeg liker ikke å gå på ski fordi jeg aldri har fått dreisen på det. Jeg husker at det var strevsomt, skummelt og flaut. Som voksen har jeg måttet tvinge meg til å ikke være skamfull over at jeg ikke går på ski. Når jeg leser denne tråden, ser jeg jo at det ikke bare er meg, men irl føles det som om "alle andre" elsker å gå på ski. Jeg har veldig lyst til å mestre det bedre, men bare tanken på å feste ski til beina får meg til å bli kvalm, så jeg har en vei å gå. Vi får se.
Mannen min tar gutta med på skitur, men de er ikke veldig glade i det. I fjor vinter deltok de på slalåmkurs under mild tvang, og det gikk greit for yngste, men eldstemann syntes det var fryktinngytende og han gråt i bakken. Det var mye is i bakken, ikke veldig barnevennlig og skiinstruktøren hadde eneansvar for 20 barn eller noe. I år vurderer vi å reise til et sted med gode forhold og bruke en personlig skiinstruktør for å gi de en god re-start. Jeg ønsker at de skal beherske skigåing sånn at de senere med letthet kan slenge seg med vennegjengen om det planlegges en dag i bakken eller hyttetur.
Her er vårt forhold til ski:
Jeg hatet å gå på ski som barn. Jeg hadde en gammel toppidrettsutøver av en far som alltid maste om at jeg måtte gå fortere. Mannen min gikk aldri på ski med sin familie (uvisst av hvilken grunn).
De siste årene har både jeg og mannen anskaffet oss langrennsski. Vi går med ungene. Tildels ganske så langt (rundt mila og minsten var bare 4 år sist vinter). Vi går sakte og rolig, og vi maser ikke på dem. Det trengs heller ikke. Vi går til en eller annen stue hvor det vaffel eller bolle å få kjøpt. Ungene vil ikke ut siden de alltid egentlig vil se på tv, men har det fint når vi bare er i gang.
Verken jeg eller mannen bruker ski som treningsform, og har heller ingen intensjon om å begynne med det.
I 7-8 år gikk jeg bakerst sammen med moren min og sutret. Så hadde jeg noen år på skitrening der jeg gikk på treski og gammel, arvet treningsdress mens resten hadde nytt og fancy utstyr. Faren min smurte skiene mine før vi dro hjemmefra (i beste fall sjekket han gradestokken) og så ble jeg satt av ved lysløypa. Stort sett alle andre hadde med foreldrene sine. Jeg hatet ski dypt og inderlig, og når jeg ble stor nok til å si nei, satt jeg trassig i hytteveggen 4-5 påsker på rad. (Søsteren min mente forøvrig det var urettferdig at jeg ble brun som ikke gikk på ski. :knegg: )
Så ble jeg stor nok til å dra på hytta alene eller sammen med venner. Da ble det vin, andre godsaker og ved i sekken og tur til nærmeste solhelling. Da kom skigleden tilbake. Turene har blitt lenger og lenger, og lengste er på over 7 mil. Jeg har også gått Birkenløypa - helt alene i mitt tempo.
Jeg sier ikke at det er noe feil med folk som ikke klarer å finne skiglede etter år med tvangsskiing, men det er mange ting fra barndommen som jeg trodde jeg aldri skulle like som voksen som jeg har "tatt grep om". Og skiglede er en av tingene jeg er mest glad for at jeg har funnet. Det skulle faktisk vise seg at det til og med var en forutsetning for at jeg skulle møte mannen min. :knegg:
Mann og eldste datter elsker skiturer. Jeg synes det er greit, forutsatt at det er relativt flatt. Sønnen på snart 5, han er litt mer lunkent innstilt, men det kan ta seg opp når ferdigheten øker.
Siden både min mann og jeg liker å gå på ski, og vi har hytte på fjellet, stemte jeg for selvsagt, men jeg er, også selvsagt, åpen for å imøtekomme eventuelt kommende skihatende barn.
Jeg misliker å gå på ski. Jeg ble også tvunget med ut på tur som barn, og det sitter i ennå. Det hender jeg synes det kan være ok, hvis været er bra, det er hvite vidder, jeg har god gli og det er tilnærmet ingen andre i løypa. Men jeg hater å føle at jeg er i veien, at jeg sperrer for andre som kommer raskt bakfra, jeg kan ikke fordra bakglatte ski – ett glipp og jeg begynner nesten å gråte. Dessuten blir jeg som regel kald på hender og føtter (og, ja, jeg HAR gode klær) pluss at jeg synes det fort blir fryktelig kjedelig. Og jeg kan heller ikke se hva som er så mye mer magisk med å gå på ski sammenlignet med andre utendørsaktiviteter.
Jeg har dog begynt å gå litt på ski de siste årene fordi jeg synes at yngstemann skal lære det. Eldstemann gikk kun på ski med sin far (som liker det), men han misliker det så sterkt, at han har ikke gått på ski på minst fem år. Yngstemann liker det sånn passelig, og jeg synes det er vanskelig å motivere han når jeg ikke liker det selv. Det blir veldig falskt. Mannen min liker å gå på ski, men han er engelskmann og har virkelig ikke teknikken inne. Han går mest på viljen.
Har også eit hat-forhold til ski. Eg er redd når det går nedover; blir stiv og tryner. For å komme meg ned ein bakke ender eg ofte opp med å ta av skia og gå til fots - med snø opp til knea. Min mann går heller ikkje på ski - er ikkje norsk.
Ungane (9 og 7) har ikkje ski. Dei har prøvd det 1-2 gonger på lånte ski. På skidagar på skulen har dei hatt med akebrett i staden, men veit ikkje kor lenge det er mulig ettersom dei blir eldre. Dei har ingen interesse for å lære seg å stå på ski. Og eg har ingen dårlig samvittighet, sjølv om eg ikkje opprettheld denne norske tradisjonsaktiviteten. (forøvrig er eg kulturhistoriker sjøl, men er meir opptatt av andre norske tradisjonar.... )
Ingen av alternativene passer til meg. Jeg liker turen, men jeg liker egentlig ikke å gå på ski. Jeg er ikke noe god til det. Jeg er redd i nedoverbakkene og synes derfor det er dødskjedelig å gå oppover fordi jeg bare blir sliten og vet at det blir forferdelig å komme seg ned igjen. Jeg tar til og med gjerne av meg skiene i nedoverbakkene. :sparke:
Men vi må på tur! Sol, hvit natur, sitteunderlag, appelsin, kvikklunsj, kakao og varm suppe på primusen. Kan ikke være foruten. Så vi må på tur. :nemlig:
Jeg gikk mye på ski som barn, men sluttet en eller annen gang i tenårene. Jeg har fått meg en mann som egentlig er veldig glad i å gå på ski, men som ikke på død og liv må gå. Jeg har vært på noen få turer med ham, og det har vært greit. Nå har vi fått barn, og jeg synes det er fint å gå litt små turer med ungen. Han synes det er gøy, og jeg ser for meg at det er noe vi kommer til å gjøre en del i årene fremover. Men jeg kan jo ta feil. I dag må vi tvinge ham ut uansett, for han vil alltid bare gjøre det han gjør akkurat nå. Men jeg vil ikke tvinge ham med når han blir eldre hvis han virkelig misliker å gå på ski.
Min skrekk er heller at han bare vil stå slalom. Da får han stå med far tror jeg. Ikke fordi han liker det, men jeg har bestemt meg for at det må bli hans oppgave. :knegg:
Jeg kunne skrevet nesten ordrett det samme, bare at det var vinteren før i fjor at vi gikk på ski sammen for første gang - og at vi har vært sammen seks år lengre enn dere. :humre:
Vi går på ski, jeg litt mer entusiastisk enn mannen og barna er begge glade i langrenn (og slalåm).
Jeg tror det som har drept mye skiglede er prestasjonstvangen. Altfor mange voksne glemmer å ta hensyn til barna og går langt og lengre enn langt, venter til barna tar de igjen og så setter de avgårde. Alt barna ser er en rygg og et evinnelig mas om å skyndte seg litt.
Akkurat dette tror jeg vår generasjon kanskje er litt bedre på, så lenge skiturene foregår på barnas premisser blir det også lysbetont.
Vi går ikke mye på ski (her i huset er det vel 16-åringen som går mest langrenn faktisk), men det blir noen turer i løpet av et år. Og vi koser oss på disse turene, det er stort sett bare idyll. (Har brukt tau som yngste kunne holde i så jeg dro han litt når han ble lei tidligere, men nå begynner han nok å bli litt i eldste laget.)
Vi går på ski kun fordi vi har barn, og ønsker å lære dem det slik at de ikke faller utenfor.
Det vil si, mannen liker faktisk å gå på ski, men i praksis gjør vi det aldri, tror det er 15 år siden sist jeg hadde ski på beina. Jeg synes ikke skigåing i seg selv er så ille, bare litt kjedelig, men alt mikkmakket rundt med å finne frem og få på seg utstyr, komme seg til en løype o.s.v. er jo drepen. :sint:
Men jeg antar at vi må forsøke å være gode forbilder og komme oss ut en gang i blant når barna blir gamle nok. Om de får det for seg at de vil drive med slalom, derimot, blir vi nok nødt til å adoptere dem bort.:skremt:
Jeg går kun på ski fordi jeg har barn, ja. Før jeg begynte å gå med ungene, var det årevis siden forrige gang jeg hadde langrennski på beina. Det er ikke kjedelig å gå på ski, jeg bare vet om en haug med andre ting jeg heller gjør.
Jeg ble slept ut på mange kjipe og ukoselige skiturer som barn, unngikk skigåing fra jeg var 13 til passert 20. Nå som vi har barn, så prøver vi å få til koselige småturer med pølsetermos og kakao. Det viste seg vel at det ikke var skigåingen jeg mislikte, men det å bli pest rundt i umenneskelig tempo på alt for lange strekninger. Rart.
Skiturer krever en viss foreldreinnsats her, siden vi sjelden får snø å gå på i mindre enn en times kjøreavstand.
Vi har ski. Tenker at i år bør vi dra med ungene på tur. Jeg er redd for at jeg oljevirksomhet kunne formidle skiglede til barna mine, men tenker at de bør kunne det. Mannen er oppvokst på en øy. Lite snø og dårlig grunnteknikk
Jeg gikk masse på ski da jeg var liten. (70årene. Knirk.) Det var tvang ut på tur i Nordmarkas skoger og lokalt der vi bodde.
Vi var med på alt av Karusellrenn og andre renn i området.
Egentlig var det helt greit. Det var det vi gjorde om vinteren... gikk på ski på jordene med venner...
Jeg og broren min var godt trent så det gikk greit å gå langt på ski. Vi var flinke og likte å være først i løypa.
Da jeg var 14 begynte vi å stå slalom. Jeg fikk noen urgamle alt for korte ski som var kjøpt brukt på et bruktutsalg på skolen, mens resten fikk nye flotte ski.
Det var de eneste skiene jeg hadde oppover. Sluttet å være ute i snøen da jeg var rundt 17 og frem til jeg traff gubben da jeg var 29.
Han er superflink i alt av sport så det var bare å starte på`n igjen.
Det er helt greit.
Vi har vært mye ute på slalom og skøyter. Langrenn har det blitt lite av, fordi vi voksne også liker best slalom. Men i år SKAL vi gå mer på langrenn.
Koseturer med kakao og vedkubbe og grille pølser. Så jeg håper på snø snart. :)
Vi er en skøyte/hockey-familie.
Ski har vi ikke og kommer heller ikke til å kjøpe. Det kan ha noe med at det sjelden ligger snø her lenge nok til at vi får brukt den. Ikke liker vi snø heller. :knegg:
Masse fine skiiløyper i bymarka. Du kan gå ut fra både Skistua, Lian, Granåsen og Estenstad, egentlig. JEg har hørt rykter om at om man parkerer på Byneset en plass, så kan man gå opp til Rønningen uten å gå i kø til og med.
Ellers er det vel ok å gå på ski i Mostadmarka (hommelvik) også.
Jeg gikk aktivt langrenn fra jeg var 5 til jeg var 13 år. Da la jeg skiene på hylla foruten i påsken på fjellet. Kjøpte meg nye ski for drøye 10 år tilbake for å ta opp koseturene. De siste 5 årene har jeg ikke kunnet være i aktivitet grunnet sykdom, så da utgår ski også. Men det har vært selvsagt at barna skal lære det, og de har hatt langrennski siden de var 2-3 år gamle. Mannen tar de med på turer i marka. Snuppa begynte med alpin da hun var 4 år, men poden er ikke begeistret for det. Ski er en naturlig det av fritiden her i huset.
Ser at du har fått flere gode forslag. Klassikeren er jo å gå fra Henriksåsen/Skistua til Elgsethytta men der er det temmelig folksomt i helgene. Turen fra Storsvingen til Grønnlia eller fra Granåsen til Rønningen er også fin hvis du vil kombinere skitur med kakao og bolle på ei av hyttene i marka.
Vil du ha fine løyper og mindre folk, så anbefaler jeg Bratsberg. Skistadion ligger rett ved skolen (avkjøring ved kirka). Her er det lysløype så det er fint å gå på kveldstid også.
Hvor langt er det fra Lian til Grønlia egentlig? Et par–tre kilometer? Det var der vi gikk som regel da jeg var barn. Jeg syntes det var sååå langt (men var vel heller sliten etter å ha bært ski og utstyr hjemmefra, bort til trikken, stått som sild i tønne på trikken og så gått den lange, bratte bakken opp til Lian restaurant).
Jeg elsker å gå på ski, mannen er likeens. Vi driter i hva ungene mener, men tvinger dem med. Det er karakterbyggende. Det er rett rundt svingen her, som min far pleide å si når det var 2 mil igjen. :knegg: Karakterbyggende, uten tvil.
Jeg er veldig glad i kjøre slalom og liker meg på langrennsskitur så lenge det ikke er bakglatt og ikke sånn kjempe-halse-etter-for-langt. Type tursekk og stødige ski med stålkanter og skinn i sekken, og varm drikke og niste i sekken - helst noe varmt.
Jeg kjørte mye mer slalom før jeg hadde barn, da bodde jeg sørover i europa og hadde god tilgang på alpene og helger å kaste bort :knegg: Jeg har også gått mye langrennsturer uten at det har vært noen barn med i bildet, både alene og med andre. Og med hund (DET er gøy det, dobbeltspann f.eks!!)
Jeg er oppvokst med skibakke bak huset omtrent hele livet (Selv om vi bodde mange forskjellige steder) og flere fedre i gata som var med og lagde hopp og løyper og sånt til oss. Masse ski- og snølek.
Jeg er også glad i en skikkelig aketur, jeg, og leke og base i snøen og lage snømenn og snøhule. Og den gleden jeg opplever av å være ute og i naturen har jeg tenkt å prøve så godt jeg kan å overføre og lære til lillegutt.
Det er jo så herlig!!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
