Jeg er altså så forbannaet og grinete og uspiselig at jeg MÅ gjøre ett eller annet. Jeg har ingen jeg kan konfrontere med drittsinnet, ingen jeg kan skylde på.
Har du en skog i nærheten? Jeg har hørt - :sparke: - at det hjelper å gå i skaugen, brøle og pælme stein. Det skal viset funke å gjøre det ut mot havet med.
Jeg jobber i hagen, gjerne med noe skikkelig fysisk, som slegge. Om det ikke passer med hagearbeid går jeg meg en tur til oldemor, passe lang avstand og der får jeg alltid fred i sjelen.
Om alt går i ball ringer jeg til mamma. :rødme:
Vedkløyving eller løpetur med innlagt skriking. Steinkasting og lemping av stubber og sånt har jegvikke prøvd, men ville sikkertnfunka på meg. Jeg trenger fysisk avreagering. Sex kan også fungere.
Stryker klær for det er det verste jeg vet, eller gjør husarbeid i en heidundrandes fart. Alle 3 etg.
Blir utrolig effektiv ved slike anledninger, men da kan uhell ofte skje. Det var slik jeg brakk foten i fjor og fikk en real kneskade i februar dette året.
Sliter meg ut fysisk, eller griner til det ikke er mer tårer igjen og bestemmer meg for å være ferdig.
Kommer litt an på. Hvis jeg er sint fordi jeg er sint velger jeg fysiske saker, men ofte er jeg sint fordi jeg egentlig er lei meg. Da vil jeg høre gråte sanger og gjøre meg ferdig.
Nok søvn er skikkelig forebyggende, har jeg erfart. Søvnmangel kan gi kort lunte og gruffhumør. Jeg gikk gjennom en skikkelig humørforandring etter at jeg begynte å legge meg når jeg var trøtt, ikke i 24-01- tiden.
Hmmmm... Det kommer VELDIG an på hvorfor jeg er sint og sur og lei. Har det vært en dårlig dag på jobb, så bruker jeg som regel tid på å "bitche" til mannen min om det når jeg kommer hjem. Så hender det som regel at han enten sier noe ordentlig konstruktivt som setter mitt sinne i perspektiv, eller så får jeg litt støtte for irritasjonen min.
Men det siste året har jeg slitt med et sånn indre sinne og frustrasjon grunnet mange ting som jeg ikke skal gå inn på her. Og jeg mistenker at du nok er mer på det laget enn på "har en dårlig dag/uke"-laget (ren spekulasjon, selvsagt, men basert på hvordan du formulerer deg i dette innlegget og også basert på hva du har skrevet ift din og din manns livssituasjon nylig).
Med forbehold om at jeg tar veldig feil her, så vil jeg bare si at: Dette sliter jeg litt selv med å finne ut av hvordan jeg skal takle, men jeg takler det først og fremst med å gå til psykolog å snakke om ting. Jeg synes det er veldig vanskelig, og jeg er ikke så veldig flink til å snakke om vonde og vanskelige ting, men jeg blir utfordret veldig av psykologen min og blir litt tvunget til å "ta" i det som er tøft. Men det jeg oppdager er at etter hvert som jeg får snakket litt ut om ting som er vanskelig (og som jeg da jeg begynte hos psykologen min ikke en gang tenkte at var et problem for meg i det hele tatt) så forsvinner sinnet og frustrasjonen gradvis og jeg har ikke sånn veldig trang til å avreagere lengre.
En annen ting som fungerer som et egg er å "ta det ut" på en venninne, søster eller andre man har som passer til slikt. Da kan jeg bare "spy" ut ting uten filter fullstendig, og jeg får helt andre reaksjoner enn jeg får hos psykologen. Det er i alle fall viktig for meg å få en kombinasjon av "profesjonell" tilbakemelding/hjelp av psykologen, og mer "rett fra hjertet"-tilbakemeldinger fra venninner/søster. :nemlig: Har man gode venninner trenger man ikke en å skylde på eller en god grunn for å få tatt ut litt drittsinne, mener jeg. Jeg har i alle fall ikke noe imot å høre på dritt fra venninner, og tar mer enn gjerne litt ufortjent kjeft og slikt hvis det kan hjelpe.
Mulig jeg er helt på jordet her ift mine betraktninger rundt det hele, men det var nå i alle fall det som kom til meg umiddelbart.
Uansett så håper jeg veldig at du får det bedre snart, for det høres ikke helt greit ut. :klemme:
Det er sant. :nemlig: Og ikke minst: Man kan belønne seg selv med snasn hjemmebakst etterpå. :jupp: To-i-ett-løsning egentlig: Får ut sinne/frustrasjon og får belønning/trøstemat i en operasjon.
Og ellers er jeg enig med MegaMie i at en tur med Foo Fighters (eller Killswitch Engange eller Stone Sour eller Slipknot) gjør susen også. Når det er et kortvarig sinne som trenger litt instant avreagering.
Heavy metal på ørene og ett eller annet fysisk. Eventuelt så kjører jeg tur med musikken på bånn fyring og brøler meg tom, så parkerer jeg ett eller annet sted og gråter.
Kommer liksom litt an på hvorfor jeg er sint.
Jeg skriver og prater - masse!
Det hjelper også å gå lang og hard tur, å trampe hardt i bakken. Det er nesten skuffende effektivt. Det kan være litt deilig å være sint også!
Med mitt temperament må jeg innrømme at dette skjer med jevne mellomrom og da har jeg veldig sunde måter å løse det på - smugrøyker, drikker meg brisen eller ringer mamma.
En periode gikk sinnet mitt lenger. Jeg kjeftet og smalt på alle rundt meg i månedsvis og nervene lå på utsiden av huden. Kjente rett og slett ikke igjen meg selv. Jeg ble anbefalt en gestalt terapeut og ting løste seg opp ganske kjapt. Jeg gikk og balet med to store avgjørelser (kjipt på jobb og destruktivt forhold) og fikk beskjed om at jeg forsøkte å få andre til å ta disse avgjørelsene for meg og dermed oppførte meg skit. Fikk beskjed om at jeg ikke var klar for disse avgjørelsene enda og at jeg måtte ta den tiden det trengte, og da løsnet det jammen.
Jeg burde ta meg lange turer i skogen og gnage ned trær- ta en bever, som jeg pleier å kjalle det. Det er et av de første skrittene for å kunne tømme ut litt av toppen. Jeg har dessverre ikke nytte nok av bare litt småbrøling i puter eller kjefting på apparater, skuring av gulv, eller kjefting på mannen... Jeg bør egentlig ikke være i nærheten av andre mennesker har jeg funnet ut, når det Verste Temperamentet virkelig slår ut håret i kroppen min. :sparke: Og hvis noen tror at det er gøy å erte meg på slike dawger, og blir advart, ja da er det på egen risiko å trå for nære. Har jeg hørt. :sparke:
Som regel vil jeg absolutt ikke ha meg med mannen hvis jeg er kjempesint, for da er det ofte han som er grunnen til at jeg er sint. Men hvis det er lov å ha sinnasex med andre så tror jeg det faktisk hjelper, også. :nemlig:
:grineler: Herregud, nå lo jeg høyt i stua helt for meg selv, og følte meg skikkelig "lur" her jeg satt.
Kan bli både kompliserte og interessante jobbforhold fremover av dette. :knegg: Evt har jeg hørt (:sparke:) at det funker å grinesnakke (eller... jeg personlig grinesnakker ikke så mye, men bitcher som før nevnt) med mannen/kjæresten/samboeren og så ha seg etterpå, også selv om det ikke nødvendigvis er han/henne man er sint på. Egentlig føler jeg kanskje at det fungerer enda bedre for den der "ha seg"-delen etterpå om ikke annet. :knegg: