Vi prøver med nye klassikere, og denne gangen har vi foreslått både Jane Eyre av Charlotte Brontë og Stormfulle høyder/Wuthering Heights av Emily Brontë. Enten en av dem eller begge, tenker jeg. Det er jo mange som har lest minst en av disse før, og jeg tenker at det vil være interessant både å diskutere hver enkelt bok for seg, men også å sammenlikne dem. Søstrene Brontë levde sammen hele livet og skrev sammen fra de var veldig unge, så jeg tenker at det kan være spennende å sammenlikne.
Hva sier dere - er 1. februar passe for å starte diskusjonen?
Jeg synes den var tung, eller kanskje jeg egentlig bare syntes den var kjedelig? Jeg bør nok lese den på nytt. Og Wuthering Heights er så absolutt verdt å lese. I motsetning til de dølle folka i Jane Eyre, er jo persongalleriet aldeles frydefullt.
Jeg er kjempedårlig på å analysere og finne skjulte budskap og sammenligninger og sånt, men hvis jeg får være med selv om, så vil jeg gjerne det. Slukte Jane Eyre på sommerferie da jeg var 14, og har hatt planer om å lese den igjen. :hjerter:
Jeg irriterer meg grønn over Cathy og egotrippene hennes, like mye som jeg irriterer meg over Scarlett O'Hara og hennes egotripper. Men jammen griner jeg som en unge likevel.
Jeg leste Jane Eyre som barn, men har sett minst tre filmversjoner siden. Wuthering Heights har jeg lest i forrige århundrede, og ble mer facsinert av den. Jeg leser gjerne en eller begge på nytt, hvis ikke kan det hende jeg slenger meg med i diskusjonen likevel, selv med ikke helt fersk lesing innabords. Har noen forresten lest Wide Saragasso Sea? Jeg har lurt på det, men ikke kommet i gang.
Jeg er med og syns første februar høres veldig greit ut. :jupp: Siden jeg leste begge for et par år siden er det mulig jeg nøyer meg med Jane Eyre nå og bare leser deler av Stormfulle høyder. Jeg leser begge på norsk.
Jeg har begynt på Stromfulle høyder nå, siden jeg aldri har lest den ferdig. Jeg har en omnibus-utgave med både Jane Eyre, Wuthering Heights og The Tennant of Wildfell Hall, og den er tung å holde når man leser mest på sengen.
I min utgave snakker det lokale enveldig vanskelig dialekt, som er skrevet i et slags lydspråk, som jeg synes det er tungt å lese - og jeg tror det er på grunn av det at jeg aldri har lest ferdig Wuthering Heights, selv om jeg har begynt på den flere ganger. Hvordan er dialekten oversatt til norsk? Og har alle utgavene den lydskriftsversjonen av yorkshiredialekten?
Kanskje ikke så dumt med noen årntlie klassikere i vintermørket. Og så kan jeg jo lese Thursday Next-serien en gang til etterpå, og se om jeg får med meg noen flere referanser.
Jeg leste Jane Eyre høyt med bestemor da jeg var 11-12 og har lest den flere ganger siden. Stormfulle høyder har jeg bare lest en gang og det er lenge siden.
Jeg leste Jane Eyre :hjerter: i helga, og nå sliter jeg med Wuthering Heights. Jeg synes de alle var noen tufser da jeg var 16 og leste boka første gangen, og synes vel de er litt småtufsete nå også, men kanskje ikke av helt de samme grunnene.
Jeg storkoser meg med å lese Jane Eyre sakte og i små porsjoner. Jeg tror aldri jeg har fått med meg før hvor skarp og tildels kvass og sarkastisk fortelleren/Jane er, hvor sterk personligheten hennes er, helt fra hun er liten jente, og jeg liker henne (og boken) bedre enn noensinne. Og så liker jeg Rochester primært fordi han evner å verdsette henne og se for en helt spesiell person hun er.
Jeg vet ikke helt, jeg, Divine, jeg har jo til og med begynt å like St. John Rivers litt med årene også, så det kan hende det ikke er positivt. :knegg:
Apropos klassikere: Jeg fant en fantastisk søt Pride & Prejudice-billedbokversjon i London, og angrer allerede på at jeg ikke kjøpte den til meg selv eller andre til jul. Her er et par av sidene (det er bare 8-10 oppslag i hele boken):
Jeg har lest begge før, men tydeligvis ikke eid dem. Nå har jeg kjøpt begge, og planen var å lese mye i jula. Så langt har jeg mest lagd mat, igrunnen. :sukk: Hvor ble det av de lange julene der en lå på sofaen og spiste marsipan og leste bøker hele dagen?
Jeg har funnet en løsning på "Jane Eyre", jeg er ikke veldig begeistret for å lese engelsk, så jeg har funnet den på lydbok, lest på skikkelig snobbe-engelsk og så UTROLIG mye morsommere!
Jeg kan umulig rekke dette. Jeg holder fortsatt på med Jane Eyre, og har bare kommet til kapittel 13. Jeg fatter ikke hva som er så fascinerende med den jenta. Hun er jo så døll! :gaah: Jeg gleder meg vilt til Wuthering Heights, der er jo folka i det minste menneskelige.
Jeg koser meg med Jane selv om det går litt sent. Elsker den delen jeg er i nå der Rochester nettopp har kommet hjem og spør ut Jane om stort og smått. :hjerter:
Gruer meg til WH og lurer rett og slett på om jeg skal orke. Mulig jeg skummer gjennom bare.
Eneste årsak til at jeg skal ta et skippertak og lese mye Jane Eyre fremover, er fordi jeg gleder meg sånn til å begynne på Wuthering Heights. Men Jane Eyre går tregt, altså. Hver side er jo som et vondt år.
Jeg fatter virkelig, virkelig ikke hva dere ser i Jane. Så døll. Så skikkelig. Så ... intetsigende. I alle fall foreløpig i boka. Hvis hun ikke blir litt mer vill og gal snart, så forgår jeg av kjedsomhet.
Du tar så skrekkelig feil av Jane, Divine. :skuffet: Jane er jo skarp som en rakekniv og sarkastisk som få. Og lidenskapelig og rasjonell på en gang. :love:
Jane er en av ytterst få romanfigurer jeg faktisk identifiserer meg med. Det tror jeg er en av grunnene til at jeg liker henne så godt, selv om jeg absolutt liker romanfigurer jeg ikke kan relatere til også. Jane Eyre-fascinasjonen min handler også mye om det historiske bakteppet. Jeg syns det finnes lite som er så tilfredsstillende som gamle romaner som funker som smurt fremdeles. :hjerter:
Neida, jeg diskuterer ikke. :niks: Bare nevner det liksom. :nemlig:
Jeg liker blant annet det at Jane ikke er så veldig "snill", egentlig - hun er veldig moralsk, men det oppfatter jeg at er hennes natur, og ikke noe påtatt eller "skikkelig". Hun handler nesten utelukkende ut fra sin egen natur, ut fra hvordan hun vil leve livet sitt og ut fra sin egen (strenge) oppfatning av hvordan hun mener hun bør oppføre seg for å beholde selvrespekten samtidig som hun får noe ut av livet.
Hun sier eksplisitt at hun ikke liker barn generelt noe særlig, for eksempel, hun gjør det ganske klart at hun verdsetter positive trekk ved både Adéle og Mrs. Fairfax, men at hun ikke liker dem bedre enn de fortjener, på en måte. (Og hun er også ganske tydelig på at det er begrenset hvor mye de fortjener å bli likt og respektert. De har begge ganske begrenset interesse for Jane og har begrenset mye å tilby henne.) Hun er egentlig uhørt selvstendig når hun - som fremdeles er tenåring, og som har levd et så begrenset og innestengt liv! - bestemmer seg for å avertere etter en stilling på egen hånd, helt uten råd eller hjelp fra andre. Hun sjokkerer og skremmer sin tante ved å kreve respekt og irettesette henne (tanten) for å ha behandlet henne utilgivelig dårlig, enda hun er en foreldreløs jentunge med knapt noen verdi i det hele tatt. Hun er uhørt direkte overfor Rochester i de aller første samtalene de har, og er i stand til å verdsette respekten han viser henne samtidig som hun kritiserer ham så snart det er grunn til det - både for hvordan han oppfører seg hjemme og for ting han etter hvert forteller henne om sin tidligere livsførsel. Og hun er skikkelig kritisk og sarkastisk (om enn mye mer nedtonet enn f.eks. Jane Austen) overfor de "fine" menneskene som kommer i selskap til Rochester - særlig Blanche Ingram, som jo åpenbart er en skikkelig heks, men de andre også.
Nå er jeg nesten ferdig med WH, og det må ha skjedd noe galt, for denne gangen syns jeg boka er helt fantastisk. Nesten bedre enn Jane Eyre. Jeg lurer litt på om antipatien min rett og slett har vært FP-skapt, eller om persongalleriet er mindre fryktinngytende når man vet hva som kommer.
Jeg vil også gjerne være med. Disse bøkene leste jeg for noen år siden, inspirert av FP-tråder. Det var et fantastisk leseår, det året jeg oppdaget både Jane Austen og Brröntestøstrene. :hjerter:
Jeg skal ta bøkene ned fra hyllen og lese en gang til. Eventuelt prøve meg på den engelske verjsonen før fristen.
Hvor langt måtte du lese før du opplevde det slik? :hyper: Du er jo veldig ofte meg, og jeg er igang, men strever litt med motvilje og antipatier. Men hvis den tar seg opp, er det jo håp! :hyper:
Jeg tror jeg må skuffe deg med å si at det var fra begynnelsen. Tror jeg da. Jeg fant plutselig ut i går at jeg hadde da virkelig kost meg hele veien og at jeg var trist for at slutten nærmet seg.
Selv om folka er rav gale, usympatiske og har en utrolig irriterende hang til å gjøre alt som ikke er lurt, smart eller snilt - så er det en veldig god historie og den er fint skrevet. :hjerter:
Jeg var på biblioteket for å låne Wuthering Heights, men den var faktisk utlånt så jeg måtte reservere. Nå har jeg fått melding om at den er inne og jeg skal hente den i morgen. Jeg må bare lese ferdig siste Murakami først og så skal jeg komme i gang. :yessir:
Den er ganske vakker, egentlig. Jeg nyter språket. (Og får det virkelig med meg i fulle monn, siden det ikke akkurat er en bok man skummer gjennom, kan man si.)
