I dag er det 70 år siden 532 norske jøder ble ført ombord på Donau og deportert til Auschwitz. Det var stort sett bare nordmenn som var med og samlet og arresterte jødene, og av de 532 som dro avgårde 26. november 1942, var det 9 som overlevde.
Jeg synes dette er en ufattelig grusom og skremmende del av norsk historie. Og det er ikke lenge siden. Faren min var 16 år i 1942. Dette er nær historie! Jeg lurer på hvordan jeg kan formidle det som skjedde under andre verdenskrig til egne barn på en måte som gjør at de forstår at vi ikke kan ta forholdene i Norge i dag for gitt. Grusomheter er ikke bare noe som skjer i Nord-Korea, Iran, Kongo eller andre fjerne land.
En annen norsk jøde som var med Donau denne dagen var Kathe Lasnik. Boken "Kathe, alltid vært i Norge" av Espen Søby er en bok som forteller livshistorien hennes med utgangspunkt i offentlige arkiver og mennesker som møtte henne. En veldig lesverdig bok!
:( Det er en tragisk del av norsk historie, det der. Jeg kjenner en av familiene som klarte å komme seg til Sverige - også kjenner jeg noen som kom til Norge som jødiske flyktninger etter krigen.
Jeg tror jeg skal ta med meg pøbelprinsessen på Det jødiske museet for å se utstillingen.
Tusen takk for boktips. :blomster:
(Siden jeg er fra Nord-Norge, og faren min var født i 1930, er den "den delen" av 2 verdenskrig, jeg vet noe om. Hva som skjedde med jødene her i Norge er vel uansett en del som det ikke har vært fokus på i det hele tatt?)
Jeg leste et debattinnlegg i Dagbladet (tror jeg det var) i helgen om en undersøkelse blant norske jøder i dag og hvor kort 70 år oppleves og hvor tilstede denne historien er i livene deres fortsatt. Unger etter overlevende som forteller om elefanten i rommet som aldri ble snakket om, men som alle visste om. Det var veldig sterkt, for 70 år føles jo som ganske lang tid, men det er jo ikke det. Og det er en del av historien som ikke er fortalt så mye om, annet enn veldig saklig "dette skjedde" og ferdig med det, liksom.
Siden jeg er lærer, er jeg så heldig at jeg får lov å undervise i temaet. De norske jødenes skjebne under 2.verdenskrig legger jeg mye vekt på, jeg trekker helst frem personer fra nærområdet og historiene deres. Det er rystende historier. :(
I min familie blir det fortsatt snakket om hendelser fra krigen. Foreldrene mine er født i -39 og 40, og deres tidlige historie og foreldrenes historie, er jo noe vi fortsatt snakker om. Ergo tenker jeg at for jødiske familier er holocaust fortsatt en del av historien, ja.
Men altså - det kommentarfeltet under det Aftenposteninnlegget. Hva er det med folk? :hylgrine:
Datteren min hadde det forrige skoleår, altså på 9.trinn.
70 år siden, er ikke lenge. :( Jeg husker ikke så mye om holocaust fra min skoletid, men etter å ha vært i Auswich og Birkenau for litt over 2 år siden, har jeg lest masse. Bøker, på nettet, sett filmer.....sett på bildene jeg tok da jeg var i Polen. Det er så tragisk.
Har også planer om å besøke det jødiske museumet i Oslo, men har desverre ikke kommet så langt ennå.
Satt akkurat og så en dokumentar om det på NRK2 nå. Det er så grusom å se og høre alt det som ble gjort den gangen.
Og jeg gruer meg til tur med 10.klasse neste år. Da skal vi innom konsentrasjonsleirer i både Tyskland og Polen.
Så viktig å ikke glemme, og viktig at det blir enkeltmennesker, og ikke bare ufattelige drapstall og en stor gruppe man snakker om.
Jeg så samme dokumentar som deg, Nabojenta. :(
På mannens skole har de det som 9. trinnspensum, men det er vel vanlig ha litt om det tidligere også. I eldstens 7. klasse har de nettopp lest og sett Gutten i den stripete pyamasen, og jeg regner med at de da også har jobbet noe rundt temaet i tillegg.
Jeg fikk et storts sjokk for 18 måneder siden når noen jeg kjente fortalte at de var fornektere. Jeg sliter litt med å forholde meg til dem også på andre måter.
Min tante (min mors beste venninne) var syk når familien flyktet. Faren og besteforeldrene ble igjen med henne. Det kostet far og besteforeldrene livet. Tanten overlevde ved å bli evakuert til Sverige.
Når jeg dagen etter "det store sjokket" ble spurt hva jeg skulle den dagen, sa jeg dra på Hollocaust museet og som sagt så gjort. Det ble tøfft. Der lærte jeg at Tantens far levde helt til våren 45. Muligens av de som hadde overlevd om jødene fikk være med de hvite bussene som andre norske fanger.
Tanten og jeg diskuterer litt. Hun likte ikke at Mazungen vet at hun måtte flyktet. Hun mener hun "tok jo tog", og gikk ikke gjennom skogen. Likefullt ville hun ikke overlevd.
Min mor som gjennom sin beste venninne (som hun bare kjente lit i 1940 da de var 8) var veldig preget av mye fra krigen. 2 uker for arrestasjonene var hun i bursdag med Cissi Klein, og jeg kjente henne igjen på klassebildet mor hadde tatt vare på. (Trondheims mest kjente offer).
Det er mye kollektiv skyld i denne saken. Det var ikke tyskerene som arresterte og deporterte disse. Der Dansk politi advarte jødene og flere fikk flyktet, samarbeidet Norsk Politi. Sannheten er at Nordmenn lot dette skje. Jødene var stort sett godt integrerte i lokalsamfunnene sine, så fremmedfrykt er ikken forklaring god nok.
Det som skremmer meg mest er at propegandaen fra 30 og 40 tallet fremdeles blir trodd av mange. At jøde påny er et skjellsord er helt utrolig.
Viktig merkedag, viktig påminnelse :nemlig:! Jeg var i Auschwitz-leirene, samt Sachsenhausen og Ravensbrück i høstferien med podens klasse, enormt sterke inntrykk. Jeg kan bare anbefale å engasjere seg i disse turene, vær med å arrangere og bli med som reiseleder når deres barn kommer i den alderen. Minner for livet, også for ungdommene våre! Tidsvitnene er snart borte, men leirene ligger der, som evige minnesmerker. Sårt, rått og brutalt, men godt å ha vært der.
Dette er noe jeg virkelig brenner for å formidle -og selv om annen verdenskrig ikke er på pensumet i barneskolen pleier jeg å velge en høytlesningsbok som kan knyttes til temaet og jobbe med det gjennom den. Jeg har lest omtrent rubb og rake om dette emnet og er veldig opptatt av at vi aldri, aldri, aldri må glemme og at vi aldri må tro at det ikke kan skje igjen.
Det er så mange historier som bør fortelles, og det er et emne som virkelig kan åpne øynene på barn og ungdommer for hvordan vi har det nå og at vi må arbeide aktivt for å beholde den freden vi har i landet nå.
Jeg vil påstå at det er bllitt mye mer jødehat/fordommer mot jøder i Norge de siste årene. Tenk at det må være politivakt ved synagogen døgnet rundt. I Oslo. I 2012. :(
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
