Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Er det virkelig slik at mødre glemmer likelønn og kampen om styreverv bare fordi vi vil glede barna våre med julekalender? Og er det virkelig slik at hvor god mor man er måles i kvaliteten på julekalenderen?
I såfall lever jeg i en bedre verden, og takk for det. Her jeg bor kan vi multitaske. Vi kan kjempe om likelønn mens vi har en dugende kalender på veggen. I tillegg er vi faktisk så oppegående at vi ikke måler hverandres kvaliteter etter pris og innhold på 24 små pakker.
Er det virkelig slik hun skisserer, at mor glemmer barna og likestillingskampen i iveren etter å lage den flotteste kalenderen?
Jeg tror ihvertfall hun har rett i at pakker hver deg i advent kan gjøre barna mette til julaften. Jeg tror kanskje man i iveren etter å gi juleglede og opplevelser til barna kanskje fjerner litt av gleden og spenningen også.
Men jeg kjenner meg ikke igjen i damens beskrivelse her. Ingen av mine venner er sånn, så da: a) fins ikke problemet, eller: b) jeg har venner som er opptatt av likestilling og sånt. :blond:
Jeg har rettet for mange norskstiler i det siste og ville satt en rød strek under påstanden om at gavekalenderforberedelser får kvinner til å glemme kampen om likelønn, med en kommentar i margen om at det var en noe drøy påstand uten særlig overbevisende begrunnelse :humre:
Jeg får verken mindreverdighetskomplekser av at andre arrangerer mer fancy barnebursdager enn oss eller at andre mammaer har mer stilfull og innholdsrik pakkekalender enn meg. Jeg er forøvrig i den heldige situasjon at svigermor lager pakkekalender for guttene mine - så jeg har masse tid til å konsentrere meg om kampen for likelønn om dagen. :nemlig:
Å lage julekaldender til junior er vel ikke en helårsjobb? Nå har jeg aldri laget det til noen av gutta, så jeg vet jo egentlig ikke hvor lang tid det tar. Men jeg har også venner som lager julekalendre, og de har da flere tanker i hodet samtidig. Heldigvis.
I år overlater jeg kakesalg og skolens juleshow til mannen, jeg må på styremøte. Heldigvis vises showet dagen etter også, så jeg får jo sett det, men slipper kakesalget. Ohhh for ett tap. :knegg:
Jeg forstår ikke problemet iallefall. Ikke har jeg venner som går inn i hennes kategori heller.
Jeg koser meg med å lage adventskalender til gutta mine.
Det er EN mnd ut av et helt år hvor de får frotse litt. Til og med mine to som kun var 2 år i fjor (ikke engang fyllt 2) forsto veldig godt at når julaften var over så var det ikke pakker før bursdag igjen.
I år gleder de seg til julaften og julegaver, men de gleder seg selvsagt også til julemusen henger opp småpakker på kalenderen deres. Og det gjør moren deres også. Og vi konkurerer ikke med noen.
Det skjedde her, de var pakkemette på julaften, og bortskjemte. Og jeg gadd ikke bruke masse tid og penger på 48 pakker som ble dyrere enn de du kjøper ferdig. Men de ønsker seg uansett Lego og pet shop kalendere. Enkelte damer skal være hyper på alle områder vøtt. :nemlig: Og noen bare liker å lage sånt. :)
Tullete og teit, synes jeg. Dette er et press jeg aldri har kjent på, og jeg greier fint å fikse kalender til kidsa uten at det går på bekostning av jobben.
Jeg synes denne polariseringen i slike artikler er tåpelig. Kan man liksom ikke bruke tid på barna samtidig som man er karrierekvinne? Jeg synes det alltid blir det samme som blir sagt i sånne artikler. Denne gangen er det manglende julekalender som karrierekvinner ikke skal ha dårlig samvittighet for, forrige gang var det baking og før der igjen var det fine matpakker. Jeg tror det må være svært få kvinner som kjenner seg igjen i disse innleggene, foruten om de som skriver dem, kanskje. De må til gjengjeld føle seg veldig mindreverdige når de absolutt må rakke ned på alle andre for å oppleve seg som en god mor. Hvilket er totalt unødvendig. Tipper det er mange kvinner i redusert stilling i lavtlønnsyrker som ikke baker brød hver dag, stamper ut agurkhjerter eller løper rundt i byen etter 24 adventspakker.
Jeg ordnet meg 'likelønn' i oktober, og gikk over til kjøpte kalendere i år for første gang. Noen klar sammenheng var det nok dog ikke, selv om det var litt morsomt å lese det på den måten. Jeg fant bare ut at det var for mye. Vi så også at ungene godtok det glatt - og med glede. De ville gjerne ha Lego og Petshop. Så får heller gavene komme på julaften. De lider ingen nød, og andre juleting er mye hyggeligere å ordne med. 72 gaver (selv med hjelp fra mamma og svigermor) ble etter hvert ikke hyggelig. Det ble vanskelig, og fort veldig dyrt.
Tull og tøys. Jeg lager en forseggjort julekalender først og fremst for å glede barna, dernest for å glede meg selv. Hva andre voksne tenker om kalenderen min, kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Og jobben har ingenting med kalenderen min å gjøre.
Jeg er enig i noen av poengene hennes, og synes pakkekalender til norske unger er litt sånn "smørkrise...
Ikke at kalender-type spiller noen rolle for likestilling og likelønn. Jeg kan både pakke inn gaver og tjene bedre enn mange mannlige kollegaer, men jeg mener dog bestemt at mine unger har godt av å glede seg til å få pakkene under juletreet, og ikke hver dag frem til jul i tillegg. Merk: Mine unger.
I år har tvertimot Storesøster og Lillebror brukt tiden på å lage pepperkakekalendere til foreldre og besteforeldre. Så klarte vi faktisk å få fokus på å gi, fremfor å få. Det er ingen som mangler hverken underbukser, fargeblyanter eller hårstrikk her i huset allikevel.
Jeg er litt lei sånn artikler, kjenner jeg. At mødre ofrer karriere for den perfekte matpakke, de perfekte bursdagskakene, cupcakene og nå; kalenderen. Herregud, dette er bagateller! La nå folk få ha sine hobbyer! Noen liker å lage mat, andre kalendere. Noen liker å legge ned masse arbeid i innpakning, mens andre liker å bake julekaker.
Jeg synes hun har et par poenger selv om jeg også synes hun bommer litt. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig, og det er vel begrenset hvor mye tid og energi disse kalendergreiene tar for de fleste. Men at mange kvinner er like opptatt av show-off hjemme som på jobb er det vel liten tvil om. Og det hemmer helt sikkert likestilling i arbeidslivet. Det har med fokus å gjøre. Men at det nødvendigvis er bare negativt å sette familiehygge over jobb er jeg ikke nødvendigvis så sikker på.
Sier hun som har kjøpt 3 x lego- og playmokalendere og jobber alt for mye. Sukk. Jaja.
Veldig enig. Det er mulig noen synes det er å forenkle problemstillingen, men jeg hevder at vi står ganske fritt til å ikke går rundt og føle oss så underlegne alle andre hele tiden. Enten de baker finere cupcakes enn oss eller har en kulere jobb. Flotte matpakker, stilrent interiør, blanskurt hus, merkeklær til barn - og nå pakkekalendre; alt dette er peanut-issues, synes jeg.
Om jeg bruker en helg på å lage en pakkekalender (noe jeg heldigvis slipper :puh: ) eller om mannen bruker en helg på å stå i en lakseelv har akkurat like liten/stor betydning for vårt samfunnsengasjement. Jeg synes det er slik en søkt og poengløs vinkling.
Jeg synes det er fascinerende få menn som lager pakkekalender, ihvertfall. Og slikt set går Den Norske Kvinne rett inn i teorien om at kvinnen er kulturbæreren i svært mange samfunn. Noe som igjen settes opp med teorien om at "dere får ikke ta kvinnene våre" hvis kvinner velger kulturelt utradisjonelle partnere, og at kvinner må ivareta familiens ære. (Det var en digresjon)
Vi har ikke pakkekalendere. 1) Jeg gidder ikke lage og har aldri hatt selv. 2) Mannen synes de bør ha, men gidder ikke lage og 3) De får mer enn nok til at jeg blir kvalm uansett.
Jeg skjønner noe av poenget selv om det alltid i slike utbroderes for mye. Jeg kjenner i hvert fall veldig på at det er vanskelig å kombinere karriere og å følge opp ungene så mye som jeg skulle ønske (sikkert også fordi jeg trenger mye "komme meg"-tid). Jeg har i hvert fall senket karriereambisjonene betydelig etter at jeg fikk barn. Sikkert av flere grunner, men å rekke å være mor er en av dem.
Men jeg ser like mye ned på fedre som ikke har tid til ungene sine som mødre som ikke har det.
Jeg syns artikkelen var idiotisk. Hvor lang tid tror folk egentlig at man bruker på en kalender?
Ikke skjønner jeg hvorfor ungene blir mer mettet av pakkekalender enn av legokalender heller. En gave hver dag er det jo uansett hvordan innpakningen er.
Er ikke dette litt den matboksdiskusjonen om igjen egentlig? Jeg er usikker på hvor mye pakkekalendere i seg selv påvirker likestillingen, altså. Det jeg kan se, er at i de aller fleste parforhold, inkludert mitt eget som jeg ellers ser på som likestilt, er det kvinnen som ordner det meste av julegaver, kalendere, julekort og andre juleforberedelser. Det er jo påfallende, og det er klart at det nok tar fokuset vekk fra en del andre ting i den mest intense førjulsstria. Jeg synes det er interessant å se på kjønnsrollemønster, også i forhold til jul, men sånne artikler bidrar ikke helt til spennende diskusjoner, synes jeg. Det blir så bastant.
Jeg tror ikke menn bryr seg om sånt, så enten gjør vi det, ellers så blir det ikke gjort. Hos oss blir det ikke gjort stort sett. Altså vi kjøper julegaver, men det er stort sett det. Jeg har den absolutt travleste tida på jobb i november og desember, så det er ikke mye tid/krefter til cøppcakes, pepperkaker og fargekoordinerte barn.
Mannen min har det ikke så travelt nå, men han kunne ikke bry seg mindre om å pynte til jul.
Ja, jeg nikker til det du skriver. Blir lei av alle disse artiklene som sier det samme hver gang.
På den ene siden skal en bruke enda mer tid på barna sine, det kommer jo avogtil innslag i mediene om det også. Men når en forsøker å gjøre noe hyggelig gjerne sammen eller kanskje for barna, nei så er det jammen ikke bra da heller. Lager du designermatpakker og cupcakes så er det vertfall IKKE bra.
Jeg tror ikke det er så enkelt, altså. Mannen min bryr seg definitivt om jul og pynting og en del forberedelser han altså, likevel ser jeg at jeg tar mer av ansvaret for gaver og julekort og sånne ting. Og jeg ser utmerket godt at noe av det skyldes meg sjøl, at jeg tar ansvaret fordi jeg gjerne vil ha ting sånn eller sånn. Så her er det i hvert fall minst to sider av saken.
Men gjør det noe? Altså om ikke mannen din blir veldig formådd ved at du tar over forberedelsene. Kvinner er oftere opptatt av sånne ting enn menn. Er det krise da? Jeg er lei av det hele tida skal rakkes ned på det som kvinner ofte er opptatt av enten det er å strikke, bake cup cakes, scrappe, lage mat og hva ellers. Blogger vi så er det pinadø feil det også. Men menn kan skru på biler, spille tvspill, snekre, samle frimerker og liker de å lage mat eller fargekoordinere barna. Jippi! Men ikke kvinner, nei, de skal være alvorlige karrirekviner og tenke på likestilling. Det irriterer meg. Vi må da kunne få lov å ha to tanker i hodet vi også.
(Jeg mener at du rakker ned på noen altså, men i sånne artikler)
Jeg tenker akkurat det samme som i matpakkediskusjonene og alle de andre lignende som dukker opp innimellom. Vi som kvinner må faktisk ta tak i oss selv dersom vi ikke har god nok selvfølelse til å takle at andre gjør noe vi ikke har overskudd eller lyst til å gjøre. Ingen av oss har tid til å gjøre alt perfekt og jeg har heller ikke lyst til å ofre meg selv totalt for å prøve.
Heh.. Jaja. Sånne likestillingsartikler stemmer så å si aldri her, og dette var intet unntak. Det er vel omtrent det jeg har å si, verden er ikke i svart/hvitt og jeg har for mye annet å ha dårlig samvittighet for.
Neida, det gjør ikke noe. Men jeg synes jo det er greit å reflektere over kjønnsroller og hvordan ting fungerer både i samfunnet og ellers, så jeg prøver å være bevisst om hvorfor jeg handler som jeg gjør og hva som ligger bak. Jeg er helt enig i at denne og mange andre kommentarer og artikler er skikkelig lite nyanserte og ganske dårlige, det skrev jeg jo også lenger opp. Jeg har til gode å lese noe som oppsummerer disse tingene på en vettug måte.
Grunnen til at mange velger deltid er jo at hverdagen skal gli lettere og at man ønsker å følge opp barn og hjem uten for mye stress. Det er jo så klart ikke en pakkekalender det handler om, men hva dette "hverdag" skal bestå i. At vi fyller "hverdag" med mer og mer kanskje som gjør at man ikke rekker eller har lyst til å jobbe fulltid. Om pakkekalendre, hjemmelaget økologisk mat, hjemmebakte brød, fancy matpakker, store barnebursdager, være med barna på alle fritidsaktiviteter, rundvask hver uke osv er selvsagt del av hverdagen så er det ikke så rart om mange har følelsen av å ikke strekke til. Noen klarer begge delene, andre klarer ingen av delene, noen driter i hva andre mener, men trenden der kvinner velger deltid og hjem fremfor karriere er jo der.
Jeg skal være kjerringa mot strømmen i år igjen, jeg da. 100% stilling i mannsdominert miljø og pakkekalenderlager/advents-/julepyntdiller med mann som har meninger om julepynt.
Når det er sagt så er det jo et vesentlig poeng at kvinners deltidsstillinger hindrer likestilling på arbeidsmarkedet. Det er også slik at det har vært en dreining i samfunnstrenden mot at kvinner skal være opptatt av barn, hjem og huslige sysler og at det er fler som velger bort karriere enn det var på slutten av 90-tallet. Den typen tendenser i samfunnet er ikke noe man kan måle på individnivå, så det er ikke så veldig interessant hva den enkelte FP'er eller FP'eres venner gjør egentlig. Det interessante er at en gruppe av en viss størrelse faktisk velger bort arbeidsdeltakelse eller full arbeidsdeltakelse for å gjøre tradisjonelle kvinneoppgaver i hjemmet, og at det ser ut til å bre litt om seg.
Jeg måtte flire litt av denne, fordi jeg akkurat fant igjen julekalenderplanleggingsnotatene mine bakerst i en bunke med styrepapirer, ettersom jeg satt og gjorde dette mens jeg bekledde et forholdsvis viktig styreverv. Fordi ikke alt som foregår på et åttetimers styremøte er like hot.
Dersom julekalender er noe man gjør fordi man føler at egne barn blir skadelidende og sosialt utstøtt dersom man ikke gjør det, så er dette et problem. Men jeg opplever at det er svært stor variasjon? Noen har sjokoladekalender, noen har ferdig lekekalender, noen har aktivitetskalender, noen har pakkekalender, noen har en kombinasjon...
Men jeg synes at ingling har et poeng. Kjønnsrollemønsteret i familien er aldri mer synlig enn i desember måned. Og så kan man si at det er jeg som lager mat og planlegger ting hele året, det bare blir mer synlig i desember fordi det foregår så mye akkurat da av de oppgavene jeg har hovedansvaret for. Men mannen mener jo også at det er hyggelig at vi sender ut julekort, så det er jo egentlig ingen logisk grunn til at ikke han kan sende til de som er primært hans venner - sånn rent bortsett fra håndskriften. :knegg:
Jeg har forseggjorte julekalendre. 2/3 selvsydd og alt. Men nei, inni kalendernissene er det ikke 72 forseggjorte, dyre og pent innpakkete gaver. Det blir 72 sjokoladebiter.
Vi har hatt fine og fancy kalendergaver og ungene ble mette og jeg ble blakk. 72 ok ting blir fort et par tusen.
Sånn er det her også. Mannen synes det er hyggelig at jeg er så glad i jul og at jeg liker å planlegge, organisere og bake til jul. Han hadde aldri i livet gjort det på samme vis eller lignende selv. Det med organisering og mange tanker i hodet samtidig innser jeg at det er jeg som har her i familien. Det hadde nok helt sikkert blitt både middager, bursdager og jul her uten meg også, men ikke uten stress og alt alltid i siste liten. Sånn vil jeg ikke ha det og han er alltid med på det jeg foreslår om ikke annet. Vi er fra helt forskjellige familier når det kommer til evnen å organisere og det å få ting gjort. Jeg er vant til kaos uten stress og fra familien org.no, mens svigermor får stressanfall bare hun skal organisere en søndagsmiddag.
Argh, jeg er så drittlei disse artiklene som mener at enhver ting foreldre gjør for barna sine som kanskje er en smule kreativt bare er show off. Blås i at ingen andre en barnet selv ser kalenderen og matpakka, vi gjør det selvsagt for at andre mødre skal få mindreverdighetskomplekser.
Man kan godt diskutere kjønnsrollemønster rundt alt dette, men ikke dra "kaller du meg en dårlig mor"-kortet og less på med synsing om hvem man er kreativ for.
Dette med adventkalender er jo ikke så nytt. Jeg er født i 1966 og jeg hadde pakkekalender i min barndom, den samme som mine 10-13 år eldre søsken hadde. Det er ikke så nytt.
Det er riktig at enkelte har tatt helt av mtp kalendere, og at det kan bli rimelig ille, men jeg kjenner ingen som gjør dette for statusens skyld.
Selv handler jeg kalendergaver året rundt. Det er aldri dyre greier, og gjerne kjøpt på 70% salg. I år har jeg funnet ting jeg har glemt av, så det blir en vel rikholdig kalender i år.
Julekalender er ikke årsaken til at vi ikke har likelønn. Men kanskje julekalender, julegaver, julekort, selskapsplanlegging, barnebursdager, husarbeid, lekseoppfølging, osv SAMLET SETT er en av årsakene til at vi ikke har likelønn. I alle familiene jeg kjenner er det nemlig mor som tar mesteparten av denne pakka - helt uavhengig av om mor jobber fullt eller ikke.
Også finnes det unntak, osv, osv. Men jeg tror hun har noe i det - og kanskje det er greit? Kanskje en eller annen MÅ ta hovedansvaret for hjem, barn og familien AS.
Også blir mine barn også mettet dersom de får gave hver dag i 24 dager. Derfor har vi opplevelseskalender i steden med særdeles små, men koselige opplevelser hver dag.
Det som til en viss grad gjør noe, er jo at det er haugevis av menn som får en fin pyntet jul, som de liker - selv om de ikke gidder å bidra. Motsatt tror jeg man finner færre eksempler på. En del kvinner MÅ gjøre diverse for at det skal bli jul i heimen. Noe de fleste er enige om at feks er fint for barn. Og da er det jo dumt at det er såpass skjevt fordelt som det er. Selv er jeg feks ingen julepyntebakedilledame - og synes det er ca like artig som en gjennomsnittlig mann.
Jeg syns det var en merkelig oppsummering av innlegget, å si at hun påstår at "julekalender er årsaken til at vi ikke har likelønn". Hun sier jo ikke noe i den gata. Men det ER noe påfallende ved at ellers likestilte kvinner i jula slipper alt og OVERTAR showet. Og overdriver også, ikke så rent lite. Det er som om jula vekker en sovende 50-tallsdame-på-speed-og-andre-morsomme-piller, og den litt show-off-aktige, facebook-tilrettelagte krampekosen tar fullstendig av.
Våre unger må forresten dele en kalender, slik at det blir en liten ting hver tredje dag.
I tillegg kommer Donald-kalenderen, som kommer automatisk, og ofte en Bandy-kalender (sånn med loddtrekning i hver luke), og det er også utrolig staselig. Og da får alle åpne noe hver dag. Etter en omfattende matrisemodell de selv har utarbeidet. :fnise:
Hva? Baker du ikke med ungen din for å gjøre andre lei seg? Lager du ikke snølykter for å gi andre mindreverdighetskomplekser? Har du ikke piknik for å plage andre mødre? Det gjør jeg! :slem:
Veldig enig i dette også. Jeg er feminist og har alltid vært opptatt av likestilling. Men jeg har aldri vært opptatt av likhet. Jeg liker at det er forskjell på meg og mannen på mange områder - jeg ønsker å være synlig i samfunnet og i arbeidslivet som menn tradisjonelt har vært i alle år, og han ønsker å delta i i hus og hjem som kvinner tradisjonelt har gjort i alle år, og i tillegg til dette koser jeg meg betraktelig mye mer med baking, gaveinnkjøp og julekortskriving enn vedhogst, gressklipping og bilstell. Og omvendt for han. Jeg synes alltid det forkludrer likestillingsdebatten å forveksle likeverd med likhet.
Ja, det er nesten litt pinlig med all denne veltingen i mindreverdighetskomplekser i forholdt til matpakker, kalendre og FB-statuser. Det er bemerkelsesverdig mange som ser på verden med et mistenksomt blikk og tenker at alt hyggelig og flott folk gjør er for å "få oppmerksomhet" eller "vise en flott fasade". Det synes så stuslig.
I alle familiene du kjenner drar mor mye mer av lasset til familien enn far? Jeg tror nesten ikke jeg kjenner noen familier som har det sånn. Ikek alle gjør like mye av alt, men det deles på oppfølging av barn og husarbeid blant alle våre vennepar. Jeg tror ikke det er så uvanlig lenger, altså.
Akkurat de tingene oslo78 nevner (med et mulig unntak for lekseoppfølging), tror jeg det er veldig vanlig at mor i huset tar seg av, ja. I alle fall er det slik hos oss og de fleste jeg kan komme på i vår nærhet. (Men det er jo ikke dermed sagt at ikke mannen kan gjøre like mye - bare andre ting.)
Jeg tror at det ofte er sånn (tror altså) at mor gjerne tar de daglige oppgavene, mens far gjerne jobber litt mer etter innfallsmetoden. Hos oss er det hvertfall sånn, og i sum gjør det at jeg, som bruker noen timer HVER dag på familien AS, nok slår far ganske langt ned i støvlene på tidsbruk (selvom han gjerne gjør mer fysiske oppgaver, så er de sjeldnere og mer ad hoc). Så, akkurat nå, hvor jeg jobber mer enn 100 % OG far reiser mye i tlllegg, føles det hvertfall som om jeg drar mesteparten av lasset :rolleyes:
Det med FB tror jeg bare viser hvor ulikt vi bruker sosiale medier. Også tror jeg faktisk at det vel ikke er et helt ukjent fenomen at mange har det "jævlig bra på face". Så får vi heller ta det så seriøst som vi gidder. Ikke alle kan ha verdens beste mann.
Jeg må bare signere denne. Jeg tror dessuten jeg må ha fått feminismen inn med morsmelka uten at jeg var det selv bevisst. Hjemme var mamma den som utviklet seg mest i jobben, satset mest og hadde ansvar for økonomien, og ga meg nok veldig tro på meg selv om min rolle som likeverdig i et forhold. Jeg trodde nok også i mange år at jeg ikke var utpreget feminist, siden det var så selvsagt for meg. Jeg forstod ikke hva det handlet om. Jeg så vel mer for meg å stå på barrikadene og være motstander mot så mangt, i steden for å se på hverdag, liv og jobb. Men det har blitt mye klarere for meg etter å ha lest en del tråder her inne i årenes løp, og av og til situasjoner i forhold til enkelte vennepar. Det jeg tar for gitt, er ikke så selvsagt hos andre. Ballansen hjemme hos oss er mye mer jevn, til tross for at vi ikke gjør 100% de samme tingene. Så klart følger vi begge opp i forhold til barna med lekser og aktiviteter, og han ser da både rot, støv, kopper og klesvask. Han ser det av og til bedre enn meg, (og klager) og styrer på. Så klart ordner vi sammen til jul. Vi har da rundvasket vår bolig sammen siden vi ble samboere i studietida. Men mens jeg godt kan ordne julekort, så bretter han tøy og får unna. Han er typen som har støvsugeren stående i gangen, og gjerne kan ta litt annen hver dag. Litt mer intens enn meg sånn sett. ;) Vi jobber begge 100%, og tjener bortimot det samme. Jeg passerte vel ham akkurat nå i høst (etter lokale lønnsforhandlinger der likelønn var ett av kriteriene), og hans jobb er således ikke viktigere enn min. Vi er avhengig av hverandre. Det hadde sånn sett ikke fungert om vi ikke delte på det andre. Jeg hadde ikke fungert, og han hadde egentlig vært feil type mann for meg tror jeg. Vanskelig å si helt, men et sted på veien må jeg ha funnet ut om vi gikk sammen eller ikke. :vetikke:
Enig. 24 julegaver før julaften gjør selvfølgelig ungen "mette". Jeg hadde også pakkekalender da jeg var liten, da fikk vi EN småsjokolade, ETT klistremerke eller EN refleks fra banken. Det endel får nå er i kategorien for julegave på julaften for meg. Jeg syns det er urettferdig overfor ungene å bade dem i så mange ting. Forventningen i ventetiden er viktig. Akkurat som det å utsette tilfredsstillelse av behov er helt vesentlig for å gjøre suksess i skole og arbeidsliv (så dypest sett er nok pakkekalenderne et symptom som er viktig for å forstå frafallet i skolen. Og det sa jeg ikke på tull, engang).
Det har også sluttet å overraske meg i hvor stor grad cupcake-damer tror at andre er "ute" etter dem bare fordi man snakker om de aktivitetene de driver med og hvordan det fungerer i et samfunnsmessig perspektiv.
Jeg kan også ha to tanker i hodet samtidig. BÅDE lage cupcakes OG se samfunnsproblemet med en trend hvor endel kvinner glorifiserer å bli forsørget mens de holder på med "prosjektene" sine. Bliur det mange nok blir det nemlig et samfunnsproblem, fordi disse damene trengs i arbeidslivet, de trengs som skattebetalere og fordi de er rollemodeller for den oppvoksende slekt av gutter og jenter og de forventningene de har til voksenlivet. Et voksenliv med veldig mange flere eldre, i et samfunn som ikke vil klare seg dersom ikke den arbeidsføre delen av befolkningen jobber (sånn rent bortsett fra at de sjøl sitter som minstepensjonister uten penger til julegaver til barnebarna dersom gubben stikker med en annen. Ikke for å være negativ eller noe - hentet fra Det Virkelige Liv. Men akkurat det er jo deres valg).
Altså. Jeg må melde meg som 100%jobbende 50-tallsjulehusmor tror jeg, Jeg gjør de greiene det står om i artikkelen. Jeg baker pepperkaker med ungene, lager julepynt, pynter tre, tar frem adventspynt, kjøper lys, lager julekort og orger julegaver til begge sider av familien. Jeg tar også ansvar for juleklær og julemat og juleglitter og julestas. Og kalender selv om jeg jukser og kjøper kalender, ungene foretrekker det. Hadde de foretrukket småpakker hadde jeg nok fikset det også. Jeg gjør mye mer utav det enn min mor, noe som er et helt bevisst valg fordi jeg savnet tradisjoner rundt jul da jeg var barn.
Men det er en ting som skurrer. For jeg synes ikke dette er mye jobb? Dette står ikke på lista over kjipe ting som sliter meg ut. Jeg gjør faktisk dette fordi jeg liker det. De kjipe tingene må mannen pent dele med meg som alt annet kjipt husarbeid. Det jeg gjør før jul er akkurat det som gir meg julestemning og glede, resten er det da ikke noe poeng i? Mitt motto er at jeg MÅ faktisk ingenting, jeg velger selv. Og dette velger jeg fordi jeg synes det er genuint koselig. Jeg prioriterer tid til det, jeg forsøker å få meg noen fridager rett før jul for å få bedre tid, det er et poeng at det ikke skal være noe stress synes jeg.
Det slo meg plutselig at jeg kanskje er en av de disse artikkelforfatterne ikke liker, men jeg gjør jo virkelig ikke mye utav det. Jeg gjør nemlig bare de tingene som betyr noe for oss, som er hyggelige og skaper stemning. Hvorfor skulle vi ellers gjøre det?
Men jeg tipper at også i de fleste av de familiene er det HUN som tar ansvaret for at "noen" kjøper bursdagsgave, blir kjørt på trening og blir meldt på jazzballetten til våren. Det er IKKE noe far kommer på på vei til bussen at "jammen kunne Jonas trengt noe strømpiser".
Jeg tror dette er vanligst ja, i hvertfall det som går på innkjøp. Men det er ikke bare hos oss det er pappaen som har hovedansvaret for logistikk har jeg sett.
Endel av disse pakkekalenderne er ganske LANGT fra å få en liten legofigur.
Det er ganske stor forskjell på å få en småsjokolade og en gave til 20-30-40-50 kroner i mitt hode. At den er kjøpt på salg endrer ikke inntrykket overfor barnet.
Ja, og dette kan faktisk bli et problem for mange. Rett og slett fordi planlegging og organisering er ganske usynlige aktiviteter. Jeg tror at så lenge fedre ikke får trening i å gjøre denne biten, så vil de heller ikke komme på tingene av seg selv.
Så er vel det store spørsmålet hva som hadde skjedd dersom kvinner ga fra seg deler av dette ansvaret. Det er nok godt mulig at man hadde fått menn som stresset i siste liten, men det er nok også mulig at de hadde lært av det og planlagt litt bedre året etterpå. For det er ganske lett å glemme at når vi selv har hatt flere år på å finpusse dette på, så kan vi ikke forvente perfeksjon fra en nybegynner.
Men det er vel snakk om å tenke hva som er viktig for en selv og hva som blir stress. Jeg koser meg med matlaging og hobbyprosjekter, så dette er noe jeg godt kan gjøre uten at det gjør meg stresset. Nettshopping er et av mine andre talenter og koster meg lite energi.:D Mens julerengjøring ikke er like kjekt og all gulvvask er det mannen som må ta. Ellers tar vi det litt som det kommer og jeg koser meg i julen selv om ikke alle planer har blitt gjennomført.
Det med gaver stemmer nok, men rundt her er det fedrene som kjører til trening, er med på treninger og mange av de melder også på barna sine på aktiviteter.
Poden får pakkekalender og er ikke lei når julaften kommer, ikke sliter det meg ut å lage kalender heller.
Jeg liker ikke å bake, men gjør av og til det fordi ungene liker det. Jeg synes baking er pyton. Det kan av og til være slitsomt å gjøre ting, bare for å please, men en del gjør man, og man blir glad pga barna - ikke kanskje aktiviteten i seg selv. Men i år er eldstemor straks 10, og baker selv. Jeg sier derfor ja til absolutt alt. "Bak i vei. Mamma kan handle og ta oppvask. Men bare fiks du". Hun har nå bakt 2-3 helger på rad, og skal i gang igjen i helga. Et drømmescenarie for henne - og meg.
Ellers overlater jeg til moren min å bake litt med og litt uten dem. De får 2-3 kosedager med mormor før jul. Det får duge for oss.
Jeg syntes ikke pakkekalender ble koselig. I starten ja, med et barn. Men ett ble til tre, og standarden på gavene økte. Det ble vanskeligere å finne ting, og å begrense pris. Det ble ikke hyggelig lengre. Så i år kjøpte vi. Slik blir det nok videre. Det føltes veldig godt når det var avgjort.
Jeg synes ikke julegavehandling er så hyggelig når man ikke aner hva man skal kjøpe. I år har jeg derfor for første gang sagt til mannen at han får bare fikse til sin slekt. Jeg gidder ikke mer.
Kos for meg er å pynte, høre på julemusikk, dra på noe (vi skal på juleforestilling neste uke), spise julekaker (ikke bake dem), stearinlys og mandariner, ja rett og slett eksistens. Å rydde plass for mer av dette trenger jeg. Ja julekort er koselig, men i år kommer de med ferdig tekst slik at jeg ikke behøver å skrive en personlig hilsen til alle 40. Jeg har dessuten bestilt teflonduk til spisebordet i stua, av pur hat mot å stryke 3 meter damask. :nemlig:
(Jeg lurer på om jeg har et feministisk opprør gående egentlig. Kjenner jeg gjør vei i vellinga her. Nok er nok!). :knegg:
Jeg føler meg flink når jeg gjør de greiene du har skåret ned til. Og jeg synes heller ikke nødvendigvis baking er så morsomt altså, jeg gjør det fordi det gir en fin stund med ungene. Det blir litt på linje med andre ting jeg gjør med dem fordi det er hyggelig. Uten unger hadde jeg nok kjøpt all julebaksten jeg følte behov for skal du se. Jeg kjøper kalendere. Og så kjøper jeg jo gaver. Det er kanskje den eneste må-tingen vi gjør. Netthandel er en fin ting for å si det sånn.
Jeg tror vi skal få det koselig likevel. Vi startet allerede julepraten midt i november, noe mannen ikke helt var enig i. ;) Men jeg har bare funnet ut at all kos og hygge avhenger ikke av meg, men at det er totalen av litt her og litt der. Det er kos på skolen, det har vært bakeverksted på skolen, det blir juleverksted, det er avslutninger, julegrantenning, luciafrokost, juleavslutning på dansingen, vi skal på 'Juleskurken' på teateret, og alt mulig. TV'n bygger opp rundt dette med juleprogrammer, og det er jul i butikkene. Jeg elsker egentlig julen, men måtte ta noen grep når tanken på desember begynte å skremme meg. Da ringte jeg også svigermor og ba henne ta flyet ned 17.desember og være med oss også denne jula. Så vet jeg at jeg kommer i mål. Vi har klart så masse alene over så mange år, men av og til er det vel greit å si: 'ja, det hadde vært fint med litt hjelp'. :)
Jeg har absolutt hovedansvaret for jul hjemme hos oss. Og det er fordi juleorganisering tross alt er blant de tingene som ikke må gjøres i et hjem, men som blir gjort dersom det er lystbetont. Og for meg er det lystbetont. Jeg gleder meg til å bake, til å pakke inn presanger, til å gjøre juleaktiviteter med barnene. Mannen synes ikke det er morsomt i det hele tatt. Skal vi enten ikke gjøre det fordi en ikke liker det, eller skal jeg tvinge mannen til å ta halvparten, når det er meg som har lyst til å gjøre det?
I julen kommer min lille indre husmor frem, og så lenge hun bare er der i desember, så lever jeg helt godt med henne. La meg få lov til det. Jeg har fulltidsjobb. Jeg tjener mer enn mannen. Mine barn blir ikke lullet inn i at livet bare er pynting og baking. Men akkurat i desember vil jeg gjerne la hjemmekos være i fokus.
For å imponere og terge dem som ikke gjør det, vel.:filer:
Alvorlig talt, jeg kjenner at jeg blir litt sur av både artikkelen og enkelte her som insinuerer at man lager pakkekalender og ellers ordner til jul for å demonstrere hvor god mor man er - det synes jeg faktisk er litt frekt. Jeg er et julemenneske, og har gledet meg til å lage adventskalender omtrent siden jeg så at graviditetstesten var positiv. Hva omgivelsene mine måtte tenke om det hverken vet eller bryr jeg meg om; det er jo ikke akkurat noe jeg legger ut om i stor detalj i lunsjen eller i selskap. Jeg lager julekalender først og fremst for å glede sønnen min, og i nesten like stor grad for å glede meg selv.
Og når det gjelder juleforberedelser og arbeidsfordeling i heimen generelt, så gjør nok jeg mer til jul enn mannen min, nettopp fordi jeg synes det er stas. På den andre siden er husvask og vinduspuss og sånt hans jobb, til jul som til resten av året. ;) Så å sammenlikne juleentusiaster med deltidsarbeidende cupcakedamer synes jeg blir en avsporing; det er litt som med kosthold - det er ikke hva du spiser mellom jul og nyttår som er problemet, men hva du spiser resten av året. Om jeg gjør litt ekstra, ene og alene fordi jeg synes det er morsomt, i desember, tror jeg ikke det norske likestillingsprosjektet blir skadelidende av den grunn.
Mannen min lener seg tilbake og vet at jeg kjøper gaver, sender kort og kjøper klær til barna. Jeg lener meg tilbake og vet at han klipper plenen, kjører til og fra fritidsaktiviteter og måker snø. Resten deler vi på, og jeg er temmelig sikker på at jeg kommer best ut.
Nå har jeg endelig noe å henge alle mine problemer med. Det er sikkert ikke udiagnosert dysleksi som har preget selvbildet mitt, men det at mor laget kalender til meg i tillegg til plastdingsekalender som har ødelagt alt.
Spørs om det blir noen gravdekorasjon og lys på graven i år.
Når jeg grøsser over alle kalenderbekymringene og julemaset generelt (status fra venn på FB f.eks: Hvordan skal jeg rekke 72 gaver til i morgen?) er det virkelig ikke fordi jeg er misunnelig eller har lav selvfølelse. :rolleyes: Som de opplyste mennesker vi er, synes jeg det er på sin plass å sette spørsmålstegn ved hvorvidt det er smart- eller bærekraftig...- å skru det vanvittige forbruket vårt opp enda et hakk ved å faktisk gi barna gaver hver eneste dag i desember. F.eks vil jeg anbfale dere å lese denne: www.framtiden.no/200811182431/rapporter/forbruk/okologiske-konsekvenser-av-norsk-forbruk.html før dere kosemoser dere videre med alle plastduppedingsene som vi tross alt bare gir barna en gang i året? Hvis man ser litt utover nesetippen sin, skjønner man at det handler om langt viktiger ting enn selvfølelse og likelønn. Jeg er også enig med Charlie som skriver dette:
[quote=Charlie;3526334]Enig. 24 julegaver før julaften gjør selvfølgelig ungen "mette". Jeg hadde også pakkekalender da jeg var liten, da fikk vi EN småsjokolade, ETT klistremerke eller EN refleks fra banken. Det endel får nå er i kategorien for julegave på julaften for meg. Jeg syns det er urettferdig overfor ungene å bade dem i så mange ting. Forventningen i ventetiden er viktig. Akkurat som det å utsette tilfredsstillelse av behov er helt vesentlig for å gjøre suksess i skole og arbeidsliv (så dypest sett er nok pakkekalenderne et symptom som er viktig for å forstå frafallet i skolen. Og det sa jeg ikke på tull, engang). quote]
Ja, for det at noen kan påstå at gavekaleldere er unødvendig fjas, er selvsagt både opprørende og frekt. :rolleyes:
Jeg synes adventskalender er utrolig hyggelig, og husker det som en stor glede fra egen barndom. Selv i en nøktern 70-tallfamilie var det pakkekalender og der kunne det være en ballong én dag og en clementin den neste. Mine gutter får som sagt pakkekalender av svigermor, og det er et tilsvarende nøkternt nivå på innholdet. Jeg synes det er utelukkende koselig og jeg tenker at man kan ha bevisste tanker om forbrukersamfunnet og førjulshygge i hodet på én gang. En pakkekalender kan være så mangt tydeligvis - jeg visste ikke at det var så vanlig at en slik kalender inneholder ordentlige gaver hver eneste dag.
Jeg var litt i tvil om jeg skulle skeie ut og kjøpe to kalendre til 11 kr på Kiwi i dag, eller om ungene burde være fornøyde med å delta i åpningen av farens legokalender. :'dårlig mor:
Mine unger har kjøpt godis kalender og er superfornøyde. Har også flaxkalender, alle sammen. :hyper:
Jeg er ikke oppvokst med sånn pakkekalender, det er litt kompliser for mine unger med sånn kalender siden de bare er her annhver uke, men hvis jeg hadde laget hadde det blitt med sokker, truse og tannbørster liksom.
Jepp. Jeg er ikke så glad i julegavehandling, men alt det andre elsker jeg: Kakebaking, advent, pynting lille julaften, julemusikk og julestemning. Ikke snakk om at jeg vil gi fra meg det. Sambo er vokst opp i et hjem med lite av dette og ville ikke gjort noe hvis jeg hadde latt vær - sånn er det.
Jeg er minimalt bekymret for kjønnsbasert likestilling i hjemmet vårt i det daglige siden det er sambo som gjør alle de tradisjonelle husmortinga som å vaske gulv og akke seg over at ingen ser det, har ansvaret for kjøkkenent, matpakker osv. mens jeg leser avisa i sofaen. Jeg har lengst utannelse og tjener mest selv om jeg lager pakkekalender og baker sju slag, og jeg er mer opptatt av hva slags gode juleminner barna mine får enn hva naboene synes om min innsats.
Hadde det vært (bare) det hun sa, så hadde vel de færreste vært uenig. Men det skjer tydeligvis noe merkelig med leseevnene dine når det kommer til dette og matbokser.
Jeg synes det er like teit å bli stresset av at andre legger mer krefter enn en selv i enkelte ting som å lage pakkekalender og forseggjort julebakst og pepperkakehus.
Men er folk så teite sånn egentlig? Eller er det mediaskapt? Jeg lager forseggjort pepperkakehus men gir dem ferdigkalender. Og sånn er vel de fleste? Noe er morsomt, noe er kjedelig og da gidder en ikke.
Jeg tror det er fullstendig medieskapt. Avisene intervjuer en eller annen forsker som synser over om kalender og matbokser brukes som hierarki-kommunikatorer, og det skaper en slags kredibilitet i utsagnene. Det finnes ikke forskning på dette i det hele tatt, og jeg er skikkelig lei hele den fiktive problemstillingen. Alle disse artiklene har fått meg til å føle at andre freser av meg bak ryggen min når jeg gjør noe for sønnen min som jeg syns er gøy, og jeg tar meg selv i å håpe at han ikke viser det bilformede egget til noen, tilfelle det barnet forteller mammaen sin om det. Jeg syns det er dårlig gjort at jeg skal gis dårlig samvittighet for å ha en viss type estetisk sans.
Ja, ja, så måtte jeg lese artikkelen da, uten at det fikk meg til å endre synspunkt på saken. (Jeg svarte ut fra overskriften :gjettet meg til hva artikkelen ville fram til: ) Jeg synes ikke julekalender er mer show-off enn mange andre ting vi driver med, og jeg seier ikke at det er feil å gi mandariner, Fox eller opplevelser i en selvlaget julekalender og riktig å kjøpe en sjokoladekalender til 10 kr. på Rimi. Derimot reagerer jeg på at man kjøper masse unødvendig Nille-ræl (for de fleste fyller jo halvparten av kalenderen med sånt, gjør de ikke?) og kanskje til og med gaver som man for tjue år siden ville gitt til jul (bøker, ullsokker) fordi man tross alt bør gi en mobiltelefon eller noe "ordentlig" til barna til jul. Det hadde vært fint om noen hadde vært villige til å iallfall innrømme at mange julekalendere er med å bidra til et av vår tids største utfordringer, nemlig økt forbruk, istedenfor å snurte "Jeg trodde julekalender var en koselig ting, jeg."
Det blir jo omtrent det samme som om jeg jeg skulle bli fornærmet om noen påpekte at flyreiser er lite miljøvennlig og svare "Jasså, skal ikke en stakkar kunne unne seg en uke i Syden heller, nå? :snurt:
Jeg tror ikke at pakkekalender as such bidrar til forbrukersamfunnet - men jeg tenker at overdådige pakkekalendre gjør det. Her er det spenningen og forventningen som er greia med pakkekalenderen - de finner aldri noe fancy i den. Men det blir stas med den rosinesken fordi den er pakket inn og er en del av nedtellingen.
Jeg synes det er viktig å finne fram nyansene både når man snakker om miljø og forbrukersamfunnet. Man må finne en balanse mellom fornuft& ansvar og samtidig slippe å få dårlig samvittighet for alt man foretar seg i den hverdagen vi lever i. Man vil vel nesten kunne plukke på absolutt alt vi foretar oss i løpet av en dag, så det blir viktig å sortere ut det viktigste. Det er ingen tvil om at det er mye å sette fingeren på.
Clementiner og rosiner - ja takk. Når det er skøyter og skistaver i kalenderen - da synes jeg det bikker faktisk. Det er da typiske julegaver! Mange av elevene mine får kalendergaver som koster mer enn julegavene jeg gir til mine barn. Og da snakker jeg om at en av dagene koster mer enn vår julegave, ikke hele kalenderen samlet sett.
Rine; igjen; jeg er helt enig i det du sier om overforbruk og nilleræl. Jeg syns bare det er helt idiotisk å gjøre det til en greie hvor det er mer feministisk å legge lite arbeid i matpakker og julekalendre.
Ja, jeg ser jo at jeg diskuterer litt på siden når jeg drar fram miljøaspektet siden det var likelønn som var tema. Selv om jeg fint klarer å smelle i gang noen kakemenn og vaske gulvene til jul samtidig som jeg er i full jobb, er det jo mye som tyder på an trenden blant kvinner heller mot å velge deltidsjobbing for å organisere Hus og Hjem A/S og cupkakes/advendtskalendere. Man kan vel anerkjenne at dette kan være et problem for likelønn og likestilling uten at man samtidig får dårlig samvittighet hver gang man gjør noe ekstra for sine barn?
Samtidig vet jeg ikke om det er et sånn innmari langt steg for likestillingen sett i det stor bildet når vi jobber fullt selv mens vi ansetter underbetalte polske damer for å vaske gulvene våre og underbetalte filipinske damer for å passe ungene. :gruble:
Det er vel ikke egentlig TIDEN men mer KOSTNADENE og RESSURSBRUKEN rundt en moderne form for pakkekalender (og designmatpakke) som kan være litt vanskelig forsvare. I tillegg til, så klart, at dette igjen understreker hvor fantastisk heldige og privilgerte norske barn er, og hvor viktig det er for foreldre å av og til sette bremsene på, det klarer de jo sjelden selv.
Men så klart, så er jo tid penger...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
