Her i huset vil jeg si vi gjør lik mye egentlig. Vi henter/leverer i bhg annenhver gang, vi deler likt på hjemme med sykt barn, vi bytter på legging, jeg tar stort sett klesvask mens mannen stort sett tar oppvaskmaskina. Jeg rydder flater mens mannen er flinkere til kildesortering og søppelhåndtering osv osv.
Det vi derimot ikke deler noe særlig på er organisering og planlegging synes jeg. Om jeg ringer han på slutten av arbeidsdagen for å avklare ettermiddagen og da spør om middag så svarer han alltid at så langt har han ikke tenkt ennå. Om vi er bedt på bursdag så tenker ikke han ut når og hva som skal kjøpes inn til bursdagsbarnet. Skal vi på ferie så tenker jeg ut hva some r nødvendig å ta med for både meg og barna. Vi er enige om at det er lurt både tidsmessig og økonomisk å lage ukesmenyer, men han tar aldri initiativet til å planlegge dem. I morgen bør den berømte julekalenderen til poden være klar og han kommer ikke på å spørre hvem som skal fikse det og når. Når det arrangeres bursdag så er det jeg som planlegger og tenker på det på forhånd. Jeg kan engasjere meg i hva hans familie skal få til jul, men han tenker ikke på hva som kjøpes inn til mine.
Jeg har inntrykket av at mange har det slik og jeg lurer litt på hvorfor. Jeg kan kose meg med å planlegge det er ikke det, men blir av og til litt irritert allikevel. Utførelsen gjør vi begge og det går stort sett bra og uten stress, men det er jo fordi jeg har planlagt eller tenkt på forhånd. Innbiller jeg meg iallefall. Gjør jeg det i så god tid at han aldri blir nødt? Er det fordi jeg liker å ta styringen og har bestemte meninger om hvordan ting skal være eller har han bare ikke evnen lurer jeg på av og til.Noe sier meg at vi vil svare litt forskjellig på det spørsmålet:humre:
HVordan har dere det? Er det likestilling på tenkingen/planleggingen/organiseringen?
Bursdagsgaver,kalendergaver og julegaver står jeg for, handling står stort sett mannen for. Når vi skal på ferie pakker jeg klær til meg og poden, mannen tar ansavar for medisiner og andre ting som skal med.
Bursdagen er vi begge med på å planlegge.
Vi fordeler det litt etter hva vi liker. Jeg liker å handle og spesielt gaver og jeg liker å følge Mazungen. Jeg følger stort sett opp sjakken, mens han tar mere av TaeKwondo.
Det er omtrent sånn hos oss også, vi har absolutt jevn fordeling av husarbeid, barn og slikt ellers, men det er jeg som planlegger og organiserer. Han har blitt litt bedre med årene, men ikke veldig mye :knegg: .
Han kan være med på planlegging, men da har jeg oftest sagt "bør vi ikke tenke på bursdagen(eller whatever) som er snart siden du skal bort i morgen og jeg jobbe over på torsdag og dermed ikke har så god tid" f.eks. Altså etter at jeg har initiert samtalen. Han fulgte opp poden på svømmekurs, mens det var jeg som sa "om poden skal på svømmekurs så går fristen for påmelding ut i morgen". Slike ting.
Kjenner det igjen Vixen. Men jeg har de senere år satt ned foten og forlangt at han er med mer på planlegging og logistikken. Og sakte men sikkert tar han mer ansvar, heldigvis. I år var første året han selv kom på at vi må handle inn til julekalenderen.
En ting han er veldig dårlig til å ta ansvaret for er alle medisinene til minsten, sørge for å holde oversikt over om vi har alt, om noe må suppleres, om noe er blitt gammelt osv. Men akkurat den er forsåvidt greit så lenge han tar ansvar for andre ting.
Når det kommer til henting/levering, hjemme med syke barn og legging, er vi ganske gjennomførte på annenhver gang.
Ellers føler jeg at jeg drifter familien as som enerådende. Til en viss grad er det fordi det bare er blitt sånn og til dels fordi ting ellers ikke blir gjort. Jeg liker å handle mat - mest fordi mannen bare går etter pris og ikke på kvalitet (som er greit på mye, men ikke på alt).
Oppfølging på skole og barnehage liker jeg også, så det slipper mannen å forholde seg til i all den tid han ikke liker det Jeg vasker og handler klær, jeg finner fram klær til dagen, jeg lager og kjøper inn mat, jeg pakker sekker, jeg ordner gaver osv osv. Jeg er sur og lei for at det er sånn, men innser og at jeg delvis har meg selv å takke fordi jeg har startet. Dog så ser jeg ut fra min egen klaging at noe må forandres....
Det er vel jeg som tar mest av planleggingen, men først og fremst fordi jeg har mer behov for planer og system. Han er flinkere til å ta ting på sparket, men kan helt fint ta ansvar for pakking og ordning. Når han slipper til...
Her er det nok jeg som er organisatoren ja. Dessverre.
Kunne godt tenkt meg å fått litt hjelp til slike ting også. Han er flink til mye, men vi deler ikke likt. Men han har full jobb i tillegg til gårdsdriften, så det sier seg litt selv.
Men i planlegging, bursdager, feriepakking etc kunne jeg tenkt meg hjelp med. Jeg må ha kontroll på begge ungene, meg selv og alt felles. Mannen har bare sine egne ting å tenke på.
Han kan forsovidt ha fri fra jobb i dagesvis, og styrer dagen hjemme på gården selv. Vi har ikke dyr, så det er ingenting som er livsviktig. Enda så kan han be meg hente på sfo, og spør om jeg har planer om middag.
"Eh, nei! Jeg tenkte at kanskje du kunne ta det, siden du er hjemme." Jeje. That would be the day!
Jeg var statsminister før jeg ble skilt. Mannen min ville ikke gjøre noe, han ville ikke ha så mye ansvar og han klagde iblant på avgjørelser jeg tok. Så ble jeg skilt.
Nå har jeg ny samboer, og det er bedre. Han tar mer initiativ til praktisk organisering, har flere påfunn og forslag til opplevelser. Han er ikke så god på middagsideer, men han har jo en annen rolle siden han er hovedansvarlig for sine tre barn, ergo tar han automatisk mer ansvar for praktisk oppfølging av barna sine og dermed også hele husholdningen. Jeg liker det, og jeg liker også at vi har langt klarere roller og mer aksept for rollene enn hva jeg opplevde i ekteskapet.
Jeg er både planlegger, organisator, logistikk-og gjennomføringansvarlig. Mannen er bare hjemme i helgene, og har ikke lappen, så da er det greiest at jeg fikser i helgene også. Men han er jo med når han er hjemme, og han er flink til å komme på ideer til ting vi kan gjøre i helgene. Når det gjelder organisering av ungene er det naturlig nok (siden jeg fikser resten av uka) jeg som har oversikten, mest kontakt med andre foreldre, vet hvem det er lurt å ringe for å organisere samkjøring osv, så jeg tar den biten når han er hjemme også. Og det er jo unektelig mer praktisk at vi handler sammen/jeg handler enn å sende han ut med buss og tog.
Den som begynner på jobb sist leverer i barnehagen, og den som er ferdig først henter.
Siden han uansett lager min kalender husker han vel automatisk at barna også skal ha..? Middager planlegger vi for en uke i slengen, og vi tar vel omtrent like mye initiativ der begge to. Han ordner julegaver til "sin" side av familien, uten særlig innblanding fra meg. Bursdagsselskaper, tja, det er alltid jeg som følger Kosegrisen i selskaper til barnehagevenner, men det handler om noe annet. Det har vel til nå vært meg som har ordnet med gaver da også, uten at det gjør meg noe.
Når jeg planlegger og skriver huskelister så er det fordi jeg ellers hadde glemt det. Mannen er ikke glemsk, og har jeg sagt det til han så er det også som regel i boks. Det er bare ikke i alle situasjoner jeg syns jeg kan satse på at alt går i orden sånn av seg selv, og jeg syns heller ikke jeg kan pålegge andre (i dette tilfellet mannen) ansvar for å huske og ordne og fikse alt mulig bare fordi jeg har et tåkehode.
Samme her, og det irriterer meg grenseløst. Det er jeg som må planlegge, forberede og gjennomføre bursdager og andre merkedager, planlegge og lage maten til f.eks nyttårsaften (Han er kokk, så han burde kanskje klare det? :knegg: ), huske at størsta skal ha med gave tl pakkekalenderen og at minsten skal ha nissefest i barnehagen. Skal ungene sove hos svigers er det "du må pakke til dem". Alle sånne "utenomgreier" er det jeg som å holde styr på.
Jeg er nok ansvarlig for bursdagsgavehandling med mindre jeg delegerer. Jeg er ansvarlig for matlaging og handling og adventskalenderen. Gaver til jul faller også mest på meg.
Han er mest ansvarlig for renhold og barnas fritidsaktivteter, selv om vi her også kan dele. Men han må ta mest de dagene jeg jobber og ikke klarer å gjøre noe (pga sykdom) når jeg kommer hjem.
Det er sånn her også, men det har flere forskjellige årsaker. 1) Jeg har et større behov for langtidsplanlegging og systemer, 2) Jeg er en kontrollfrik som ikke slipper ham til og 3) Jeg har en del fysiske begrensninger som gjør at han gjør mer enn "sin del" av gulvvask, oppvask, utrydding av oppvaskmaskin, snømåking, vedbæring, fysisk stell av barna da de var små osv. Å betale regninger, skrive julekort, lage pakkelister, lese av strømmåler og ordne abonnementer er mer forenelig med kronisk bekkenløsning.
Men jeg vet jo at han kan om han må, han blir ikke sittende i ei stue med avstengt strøm og inkassovarslene flagrende, liksom. Nå har jeg hatt seks tøffe uker med jobb kombinert med studier/praksis, og når jeg slipper ham til så blir det ingen kriser. Og det er mye lettere at det er sånn arbeidsdelinga er til hverdags når jeg vet at det ikke er sånn fordi han ikke klarer å pakke en koffert.
Her deler vi 50% på mer eller mindre alt, i perioder er det nesten 80/20 hvor jeg står for 20.
Det kommer av min arbeidssituasjon som innebærer til tider mye reising. Det er ganske frustrerende for jeg føler ikke at jeg har i oversikt.
Jeg hater at han tar seg av bursdagsgave handlingen, han har ikke begrep om hva som er normalt til klassevenner, så det blir dyrt, men det er ikke lov å klage når man ikke bidrar selv. Jeg hinter og forklarer da.
Mannen min er superflink på alt som har med hus og hjem, oppussing, rydding, fiksing og organisering, og han gjennomfører. Men middag, klesvask, bursdager, klær til barna osv? Not so much. Men jeg synes vi er et godt team, og vi utfyller hveandre bra uten de store frustrasjonene.
I likhet med Acsa innser jeg at det er fordi jeg har størst behov for langtidsplanlegging og rammer og jeg kan enten lage dem selv eller mase på mannen for at han skal gjøre det. Og det gidder jeg ikke.
Han er en voksen og intelligent mann og kan selvsagt klare alt dette selv. Jeg har bare kommet i vanen med å gjøre det. :sparke:
Vi deler på arbeidet, absolutt. Men jeg tenker, planlegger og organiserer mer. Det er sånn jeg er, jeg tenker og planlegger. Han gjør visst ikke det i samme grad. Så innen han er moden for å planlegge har jeg selvsagt kommet ham i forveien. Ikke minst fordi det ofte er i seneste laget, mildt sagt...
Men, er det ikke slik at veldig ofte er det slike ting vi kvinner liker, da? Ville mennene fått sluppet til om de selv ville? Jeg må innrømme at jeg liker å ha kontrollen, vite at ting blir husket på. at barna har skifteklær i bhg osv.
Jeg har satt veldig pris på at mannen har ansett det som like naturlig som meg å sjekke etter skiftetøy i barnehagen eller ta intitiativ til handling. Han er et voksent menneske og jeg forventer vel egetlig at han fint kan få til dette han også.
På min avdeling (småbarn) er det mange fedre som henter fast. Det er to av de som putter absolutt alt av skiftetøy med hjem hver dag og har med tilbake neste dag. Jeg er villig til å vedde mye på at disse gjør det for at kona skal finne ut hva de evt mangler til neste dag. Ja, en av de har vel sagt det er derfor. "Best å være på den sikre siden", tror jeg han sa.
Kan signere dei fleste her. Dog finst der mange hederlige unntak. Han ordnar like gjerne vennepresangar (som er kloke), og elles er vi nokså likt engasjert i strømavlesing, rekningar, tannlegeavtalar og nissefestar. Men vi legg alt inn i gmail mot mobiltelefonane våre (og der er han like flink), slik at vi får det opp alt i hop. Før vi begynte å legge alt inn i gmail og synke til telefonane, så var det helst meg som måtte minne han på alt som skulle skje.
Vi er skeivfordelte på middagsplanlegging / matlaging / kakebaking etc. Det gjer eg, i all hovedsak. Han set ut boss. Når det gjeld medisinske greier er det eg som held oversikten på skifte av utstyret jenta brukar, medan det utelukkande er han som bestiller nytt utstyr når det begynner å bli tomt (da gir eg beskjed).
Gaver til familie er vi like involvert i begge to. Han engasjerer seg i presangar til min familie, og omvendt. Men for å sleppe å vere ute i siste liten før jul, så er det eg som beordrar avspasering nokre timar, slik at vi får gjort unna presangane. Generelt sett har eg behov for å ordne ting tidlegare enn han, og dermed er det meg som sørger for at ting blir utført i tide :knegg:
Men altså, dere som selv sier at dere ikke slipper mannen til. Hva om forholdet tar slutt? Eller enda verre, hva om du blir kjempesyk eller dør? Hvem er tjent med at mannen ikke kan selv? Ikke er man vel særlig tjent med det i hverdagen heller, jeg har ihvertfall ikke kapasitet til alt alene.
Isola: Som sagt, jeg er alene, har alt ansvaret og må dermed gjøre alt alene. Det går, det er det nødt til. Eks gjorde vel endel ting, men det var som regel mitt ansvar. Hadde han klart det hvis han måtte? Ja, endel, men absolutt ikke alt. Han hadde ikke kommet på å sjekke om det var nok skiftetøy, om dressen burde tas hjem og tørkes fordi den var våt og slike ting. Det ville gått ut over barna.
Ja, selvsagt hadde jeg klart det ved et eventuelt samlivsbrudd, men da hadde jeg nok også valgt bort noe og valgt noe annerledes enn jeg gjør nå. Likevel - jeg må kunne føle meg trygg på at barna blir ivaretatt, fulgt opp, at de ikke sitter der med grandiosa på julaften osv, om jeg ikke kan være der.
Er nok dessverre organiasator her jeg også. Det er ikke pga at jeg ikke vil slippe noen til eller vil ha full kontroll selv. Gjør jeg det ikke selv blir det ikke gjort. Kjipt med glemte bursdager, manglende klær osv.
Jeg holder orden på vedkubber og bursdagsinvitasjoner og handlelister og vottepar og bursdager og julefeiring. Det går heldigvis av seg selv ettersom jeg har klisterhjerne og aldri glemmer et tidspunkt eller en beskjed når jeg har hørt den.
Jeg var på sykehus fem uker - og det var ganske interessant å se hvor mye som ble glemt og borte, gitt.
Akkurat slik er det her også, bortsett fra når det kommer til handling; mannen det ALDRI på pris og mathandler dyrt (type alltid på Meny). Jeg handler de samme merkene, men på Rimi sånn stort sett.
Jeg organiserer og har best oversikt. Jeg er rydder mest, mens han støvsuger mest. Vi tar begge hånd om klær og oppvask. Han gjør all storhandling. Jeg lager oftest middag. Han er som regel med på aktiviteter og felles foreldremøter. Jeg tar foreldresamtaler. Han tar snø, jeg tar gress. Han kjører/henter som oftest i bursdager/besøk, mens jeg organiserer bursdager/besøk. Jeg har best oversikt på klær og sko. Han har best oversikt på bil og hus. Han er veldig sparsommelig, planlagt og prisbevisst. Jeg er ikke like sparsommelig, nøye og prisbevisst. ;)
Jeg er litt borte i forbindelse med jobb, og jeg må drifte gjengen fra telefonen.
Ungen må dusje! Det er bursdag til Petrus i morgen, lappen henger der lappene alltid henger, håndballen er utsatt i en halvtime. Ja, det står i mailen du fikk.
Det er jo helt tåpelig, men sånn er det altså. :knegg: Det ser verre ut nedskrevet enn det føles.
Vi har synket kalender, kalender hengende på kjøkkenet og vi har testet ut hva som skjer om jeg bare drar bort noen dager uten å ta styringen. :knegg: Det går bare ikke.
Jeg liker å planlegge, han vil helst unngå det. :knegg: Jeg tror han syns det er moro å få til ting på sparket, iallfall går han rundt som stolr Pater Familias hver gang han redder middagen i siste øyeblikk.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at mannen har tatt over det meste av planlegging av både det ene og det andre. Henting og sånt går av seg selv så lenge jeg ikke jobber lenger enn vanlig, jeg slutter tidligere og henter. Mannen har oversikten over hva som skjer på skolen for gutta. Jeg har bare lent meg litt tilbake og har latt han ta over ansvaret. Middagen er ikke akkurat planlagt, men det er han som styrer den og. Jeg tror ikke jeg gjør noe jeg. Joda, jeg gjør noe, men mer usynlige ting som å rydde, vaske, brette klær, og sånne ting.
Sånn er det her og. Akkurat no har eg det fyrktelig travelt på jobb, så då er det han som står for logistikk og planlegging. Andre gangar er det han som har det travelt. Men stort sett delar vi på det 50/50 som med det meste anna.
Det einaste vi ikkje deler 50/50 på er innkjøp av klær til ungane og bil-ting. Innkjøp av klær tar eg meg av, sidan eg likar det og han hatar det. Og bilane tar stort sett han seg av. Eg fyller bensin og køyrer til og fra verkstedet, men noko meir enn det gjer eg ikkje.
Husarbeid og alt som har med ungane å gjere ellers blir delt 50/50.
Ja men er det ikke slik da, at hvis du vet at andre tar ansvar, har stålkontroll og du stoler 100% på at ting blir gjort på beste måte, så lener du deg tilbake og regner med at ting skjer? Jeg flyr ikke i beina på kollegaene mine på jobb og jeg tar for gitt at mannen løser sine oppgaver. Og motsatt. Her i huset er klesvasken mitt område, og da er det jo ikke hans jobb å minne meg på å sette på vaskemaskinen. Like lite som jeg passer på at han handler når middagen er hans ansvar i ukedagene. Sperielt menn er slik, tror jeg, at de ikke blander seg inn i andres jobb. Så skal man få dem til ånta ansvar, må de få det hele og fulle ansvaret for. For ett ellet annet.
Vi har det nok ganske likt som dere, Vixen. Det praktiske fordeles stort sett 50-50, men det er jeg som planlegger, tar initativ til organisering og har den generelle oversikten. Med en mann som er mye borte på jobb blir det egentlig nok så naturlig. Det fungerer stort sett veldig bra, men noen ganger hadde det jo vært godt å kommet hjem til en ferdig organisert ettermiddag uten å ha tenkt en ting selv! :jupp:
Jeg er bookingansvarlig på familiekalenderen. Mange viktige arbeids- og planleggingsoppgaver delegeres villig og med vellykket resultat til husets herre.
Det er jeg som er både logistikkansvarlig og organisator. Jeg har handlet 72 kalendergaver, handler eller husker på bursdagsgaver, handler mat, planlegger middager, passer på skift i bhg og skole osv. Eldste hadde nok ikke att med seg gymtøy i år hvis det ikke hadde vært for meg. Men det du fungerer fint. Jeg hadde nok ikke klart å slappe av mtp at han skulle ordnet dette.
Det kan stort sett jeg også. Alt som skal gjøres i uken er skrevet på en familiekalender i gangen og den forholder vi oss begge til. Det kan nok være at noen beskjeder bare er kommet på min e-post slik at jeg minner ham på dem om jeg ikke er der, men verre er det ikke. :D
Vi har jo testet det ut big time ved å flytte fra hverandre og ikke være kjærester i 3 år. Han fikk ikke til å ha oversikt og kontroll da heller.
Det var stadig skitne klær, bursdager som ble glemt, klær som lå igjen i barnehagen når han egentlig trengte dem den helgen osv.
Han er sånn.
Og det nytter jo ikke å si "Jeg godtar ikke at det er sånn". Det er sånn. Man må bare gjøre det beste ut av det.
Jeg planlegger, mens mannen står for fotarbeidet. :filer:
Det var litt flåsete og litt sant. Det er jeg som har oversikt over kalender og hvilke gjøremål som må utføres innen gitte datoer. Delvis er dette fordi mannen blir veldig stressa av oppgaven og dels er det fordi det ville være omtrent umulig for han å holde styr på min kalender, som veksler mye mer. Mannen er derimot ansvarlig for alt av logistikk, siden jeg ikke har lappen. Han tar hele levere- og hentekabalen med barnehagen og handler vanligvis mat. Husarbeid er ganske 50/50, selv om det nok blir litt mer på meg akkurat nå i desember dersom baking og julegaveorganisering skal tas med. Det er vanligvis jeg som drar igang ting, men mannen som får ting i mål. F.eks. er det jeg som setter på klesvask, mens mannen henger den opp.
Han er økonomisjef (betaler regninger og gjør bankting), og irriterer seg nok litt over at ikke jeg hjelper til, selv om han vil ha kontrollen. Han følger opp faste aktiviteter og kjøper bursdagsgaver. Begge handler og lager middag. Jeg lager nok flest hverdagsmiddager, han når vi har gjester. Men jeg føler at det er jeg som må ha den store oversikten. Henting og bringing har vi delt på fordi jeg har laget et system. Han leser aldri ukeplan og lapper fra skolen. Skiftetøy, gymtøy m.m. tenker han ikke på. Julekalender hadde det ikke vært hvis ikke jeg hadde ordnet. Eller rettere sagt; jo, fra hans mor. Tror ikke han synes det er viktig en gang. Det er også hans mor som stiller opp hvis ikke jeg kan være hjemme med sykt barn. Han har nesten aldri vært det. Mye av det jeg føler jeg må fikse alene er vel sånne ting han ikke synes er viktig. Han tar en dag av gangen og elsker å ta ting på sparket. Jeg elsker å planlegge ferier: se på ulike steder, ulike hus, hoteller, ting man kan gjøre osv lang tid i forveien. Han får skikkelig "angst" når jeg nevner ordet ferie. Vil ikke ta avgjørelser og tenke. Vil helst bare reise avsted dit han har lyst den dagen det passer. Jeg vil planlegge vennebesøk og middager i god tid. Han ber inn og ordner samme dag. Hvis noen ber oss med på noe, vil han helst ikke svar før i siste lita. Vet ikke om det er for å se om noe bedre dukker opp, for å se hva han har lyst til akkurat da, eller bare en generell angst for å ta avgjørelser. Jeg får ofte beskjed om ting han skal samme dag som han skal det, selv om han har visst om det lenge. Jeg skriver ting på kalenderen, men den tror jeg ikke han ser på.
Så vi er veldig ulike på planleggingsbiten, men hva som er mest "riktig" vet jeg ikke, selv om jeg blir frustrert over å ikke kunne dele det. Det som irriterer mest er nok at han ikke anser det som viktig å lese beskjeder fra skolen. Men det irriterer nok han minst like mye at jeg stadig "maser" om ting som skal planlegges og avgjørelser som skal tas.
Jeg er overordnet organisator, gave- og kleshandler og logistikkansvarlig. Sambo gjør mest husarbeid og handler inn det meste av mat og slikt. Jeg er ei sjuske og liker best å ligge på sofaen, men det er jeg som ordner det ekstraordinære: pynter til jul, adventskalender, pakker til ferier, navner tøy osv. Sambo er best på hverdagsgreier.
Jeg var logistikkansvarlig ja, og er fortsatt det selv om vi ikke bor sammen lenger. Jeg minner han stadig om diverse, men likevel så glemmer han det. Han sier selv han må skjerpe seg, men det skjer ikke.
Det kan jeg også, men i det daglige liker jeg å ha kontroll og oversikt og jeg liker å planlegge langt frem, så jeg gjør mer av det. Det er nok mest for min skyld.
Mannen er logistikkmester hos oss, og det er helt klart fordi han har størst kontrollbehov og er raskest på avtrekkeren. Jeg observerer at vi gir ungene eksotiske ideer om kjønnsroller.
Jeg ser den her også altså. Mannen glemmer ikke ting som står i kalenderen (vi synker kalendere og jeg er dårligere enn han på å følge med der) og jeg tenker ikke på om han fikser biffen når jeg er bortreist. Det er vel mer det at jeg ikke gidder å stresse med ting når det ikke er nødvendig og heller planlegger i god tid. Bare det at av og til så blir jeg irritert for hyggelige stressfrie juleforberedelser, barnebursdager, middagsselskaper, ferier ikke kommer av seg selv, men faktisk krever at noen tar inititativ til å planlegge litt. Timing og planlegging av tid rett og slett. Hverdagene glir stort sett veldig fint her i huset, men det er alt det andre. Jeg innser at jeg kanskje ikke er villig til å gi det fra meg heller altså.
Jeg kan lett bli organisator uten å ønske det. Bruker derfor tid på å la mannen bli kjent med klasvask, påkledning og hvor i huset ting er lagret. Jeg må gi han oppgaver med jevne mellomrom, hvis ikke er det så greit for han at jeg gjør alt.
Jeg er definitivt prosjektlederen i familien vår. Og jeg blir tidvis ekstremt frustrert av det.
Jeg reiser fra mann og barn uten problemer, men jeg vet at alt da er litt mer på halv tolv enn hvis jeg var der. Men de lider ingen nød, og har sikkert godt av det.
Mannen min tar prosjektlederrollen på fotballaget sitt, og uttrykker mye frustrasjon over hvor tafatte alle andre er. Jeg sier at det gir ham et godt innblitt i forhold til hvordan jeg føler det for "Familien AS". Han lover stadig bot og bedring.
Det har ganske automatisk blitt sånn, både pga at jeg er veldig typen til det (som liker å ha oversikt og kontroll) - og fordi jeg har gått mye hjemme de siste 5-7 årene pga permisjon, sykmeldinger og studentliv. :nikker:
Men så har jeg også vært borte 1 uke i strekk over en periode, pga skole, og da har jeg sluppet alt - og det har holdt litt hardt å slippe kontrollen for min del. :sparke: Men jeg klarte det ganske bra. Jeg var også borte i 3,5 uke i høst, og det gikk veldig fint.
Men sånn i hverdagen så er det stort sett jeg som bringer/henter i barnehagen, fordi mannen pendler til jobb, og da funker det ikke så veldig bra. Men 1 dag i uka leverer han, sånn at jeg slipper å stå opp.
Det går litt sånn på kommunikasjon hos oss. Og på hva vi liker. Jeg liker jo å shoppe, og jeg koser meg med julegaver. :hjerter:
Men jeg vet jo at ting går, og at han klarer alt jeg gjør - så det er ikke noe krise. Men det er noe med å gjøre det som funker best i hverdagen også.
Vi deler på det meste av det praktiske, og særlig nå for tiden tar han mer enn sin skjerv av henting og levering og tyngre praktiske ting i huset (ved, støvsuging, ymse flytterelaterte oppgaver). Siden jeg er sykmeldt og hjemme har det blitt til at jeg gjør mest av klesvask og matlaging, og dermed har jeg litt bedre oversikt over klær og skiftegreier til barnehagen og matpakker akkurat nå, men han klarer seg finfint uten at jeg detaljstyrer de tingene eller noe annet. Jeg er nok hakket mer planleggingsavhengig enn ham, så en del langtidsplanlegging tar jeg, men vi har felles kalender som begge sjekker. Juleforberedelser er vel unntaket, der er det mest meg som fikser og delegerer. Ellers har vi såpass rolige dager at det ikke er så veldig mye logistikk å holde styr på. Enda. ;)
Jeg liker bedre å planlegge det som har med mat å gjøre; middager, mathandel og hvilke julekaker vi skal bake. Ellers er det likt fordelt. Han har kontroll på klær og utstyr til barnehagen og matpakker, begge planlegger julegaver, begge handler og lager kalender sammen osv. Hvis vi skal på ferie er det forresten jeg som sitter med lister i forkant, men han har ofte innvendinger på at jeg pakker litt vel mye, så der justerer han meg. Også er det jeg som kjøper klær til ungene.
Jeg observerer også dette merkelige fenomenet, at likestillingen på hjemmebane ser ikke ut til å ha kommet særlig lengre siden åtti-nittitallet. På andres hjemmebane, altså.
Et tips som gjør meg og mannen samkjørte er felles kalender på mobilen. Da legger vi inn alt mulig av avtaler og påminnelser og begge har tilgang og kan redigere.
Ja, det var jeg da jeg var gift. Jeg planla, han utførte en del av det.
Nå er vi separert, og han har barna nesten like mye som meg, men det medfører en del stress fra min side fordi han ikke har orden på ting de dagene ungene er hos han. Feks medfører det at de kanskje ikke har skifteklær, han leser ikke lapper fra skole/barnehage, luer blir liggende igjen der de er på besøk, etc...
Jeg satser på at han lærer etterhvert, men tar ansvar for så mye jeg kan i forhold til ungene fortsatt.
Nei, sånn er det egentlig ikke her. Mannen ordner egentlig det meste. Men jeg tror nok det har blitt mer slik fordi jeg ble kronisk syk for 5 år siden, og da falt alt på ham. Men det er aldri så ille at det ikke er godt for noe, for han har blitt mye mer outgoing og "ordnete" etter det :nikker: Han fikser og trikser, ringer andre foreldre for avtaler, henter og bringer, handler inn gaver til bursdager, sjekker ransler og meldemapper, lekser etc. Han rydder huset, men jeg har sagt at han ikke får ta klesvasken. Ikke fordi han ikke mestrer det, men noe vil jeg ha som jeg gjør fast også. Det er nemlig kjipt som fy å ikke kunne bidra like mye som man vil og ønsker :nemlig: Han kjøper forresten ikke klær, men hadde han måttet så hadde han gjort det.
Så spørsmålet er om det hadde vært likedan om jeg hadde vært frisk?! Tja, han er suveren på alle måter, men kanskje ikke jeg hadde tillatt ham like mye?! :knegg: Jeg er egentlig en som liker å styre og ordne, og jeg gjør det fortsatt når jeg kan :humre:
Mannen min er minst like mye logistikkansvarlig som det jeg er. Jeg kunne glatt reist bort en uke eller tre og hjemmet hadde vært minst like ryddig, kjøleskapet like innholdsrikt og klesvasken like ren som før jeg dro. Vi deler på hvem som har kontroll på hva til enhver tid, men begge to er fullt ut i stand til å ta over hele ansvaret om det skulle bli nødvendig.
I går var jeg ute på middag med venner og kom veldig sent hjem, og mens jeg var borte hadde han orget hus, hatt med unger på julegrantenning, lagt barn og så pakket inn og hengt opp 48 kalendergaver. Det eneste han ikke hadde gjort var å stille vekkerklokken min etter at vaskehjelpen hadde nappet ut strømmen på den, så det holdt på å gå galt i dag morges. :knegg:
Hvis jeg ble borte en uke så hadde mannen klart seg helt fint, men det er ikke sikkert det hadde sett så ryddig ut, eller at de hadde rene klær. Alle mannebeina jeg bor sammen med har en lei tendens til å slippe det de har i hendene rett ned der de måte stå. For så å aldri se det igjen før jeg har vasket det eller ryddet det dit det skal.
Jeg er statsminister. Fair enough, det er mine barn. :knegg: Mannen gjør de tingene jeg delegerer til ham, (og ellers husarbeid etter innfallsmetoden), og hvis jeg må jobbe sent eller noe annet skjer slik at jeg blir fraværende, vet han godt hva som skal til av lekser, hvem som skal hentes hvor og når og matpakkelaging og middag og denslags.
Jeg tenkte egentlig mest på langtidsplanlegging. Hva skal vi gjøre i julen, hvor og når skal vi på ferie, når er det søknadsfrist til kulturskolen, ogsåvidere.
Og økonomiplanlegging. Det er stort sett meg som er i nettbanken, betaler regninger og setter inn ekstra penger på sparing eller lånet.
Vanlig familiedrift tar mannen like stort ansvar for som meg. Med unntak av matinnkjøp. Det er bare meg som kjører bil så jeg storhandler og pleier å ta ansvar for å fylle på med melk og brød. Han handler bare mat om han får beskjed om det. :D
Jeg tok feil, litt. Barna er hos faren i dag, han hentet på skole og bhg. Skolesekken var tømt for matboks og flaske, første gang det har skjedd. Stod fint på kjøkkenbenken hos meg. Han ringte og ba meg ta hjem våt/skitten dress fra bhg slik at den kunne tørke (Jeg jobber vegg i vegg). Det er håp!
Det er jeg som er logistikkansvarlig og organisatoren her hjemme, men på den annen side, så er det mye jeg ikke bryr meg om. Går igrunn mest på det hverdagslige, en del ting fikser han. Men huske å kjøpe bursdagspresanger, lege og ikke minst holde styr på betaling av regninger DET gjør jeg. Særlig sistnevnte må jeg ha full oversikt over.
Det var vel mer jeg irriterte meg over tidligere, nå har jeg bare innsett at sånn er det. ;) Nå må det legges til at jeg er i mye større grad en planlegger og organisator av natur, mens han er ikke det.
Før pleide mannen si at jeg var adm.dir. i Synnemorfamilien mens han var finansminister. Etter at jeg skiftet jobb er hans finansministerstilling truet, men adm.dir. jobben min består av en eller annen grunn.
Mannen er flink til å gjennomføre arbeidsoppgaver i heim og når det gjelder unger, men det er jeg som står for planlegging og organisering og sier hva som må gjøres. Grunnen er ikke at han ikke klarer det, men han sier han ikke gidder bruke tid på det fordi han vet jeg har full kontroll på det som skal skje. Det har nok litt med mitt behov for kontroll å gjøre. Han er ikke like flink til å se hva som må gjøres av de mer usynlige tingene før de plutselig ER der. Å vaske en skitten bil er intet problem, ei heller måke snø eller klippe gress. Det er nemlig oppgaver man SER trenger bli utført. Å planlegge hvordan man koordinerer det å få tre unger i hver sin bursdag (med gaver!), to på overnatting samtidig som man skal på to håndballturneringer på hver sin side av fylket neste dag (vår helg denne uka..), not so much. Han har jo fått med seg at disse tingene skal skje hver for seg, men skjønner ikke at det genererer behov for planlegging så det ikke blir kaos idet showet starter.
Han kan godt hjelpe barna med lekser, men jeg må si fra om at det må gjøres. Jeg sjekker ukeplaner og har barna prøver i løpet av uka passer jeg på at de høres i pensum flere dager før prøven. Mannen ser hva som er lekse til neste dag og prøvehøring blir da gjerne sent på kvelden dagen før.
Kort sagt kan jeg konkludere med at mannen og jeg deler ganske likt på arbeidsoppgaver hjemme, men alt som heter organisering tar jeg meg av i tillegg. Jeg bruker derfor mer tid på famile-og heimsaker enn han selv om det ikke ser slik ut utenfra.
Og ja, det er jeg som har laget julekalenderen. Kl 0200 i natt, når alle andre av dagens oppgaver var unnagjort.
Jeg organiserer og planlegger mest, ikke fordi jeg er veldig god på det eller liker det, men fordi det må gjøres.
Jeg irriterer meg mindre over det etter at jeg delegerte mer til mannen av rene oppgaver. Så her ser det ut som om mannen gjør mer enn meg, henter og bringer i barnehagen f.eks.
Men jeg orker ikke å både ta halvparten av alle utfører-oppgavene, og være bestiller-enhet i tillegg (litt preget av bestiller/utfører-modell i Oslo kommune).
Ganske så utrolig hvor stort avviket er fra teori til praksis i de mange hjem. Jeg har mange venninner som legger igjen "huskelapper" til mannen når de er bortreist med detaljer om bekledning, bursdager og aktiviteter de må huske. Ikke sjelden snakker de også om at partneren eller mannen sitter "barnevakt" for egne barn.
Jeg tror det er feil fokus å stadig skylde på menn, at de ikke tar mer ansvar i heimen osv. I veldig mange tilfeller er det kvinner som må skjerpe seg og slutte med dette enorme kontrollbehovet og detaljstyringen som mange ser ut til å ha.
Det er, uten tvil, jeg som er logistikksjefen i vårt hjem, all den tid mannen drar på jobb før vi andre står opp og ikke kommer hjem før resten av familien er hjemme. Slik er det blitt pga pendlervei, og det er ikke aktuelt å endre noe på dette.
Sånn ellers, det er jeg som forteller hva som skal gjøres hvor, og når, i huset med. Mannen min er sveiseblind for sine omgivelser, og hadde ikke jeg tatt tak i ting, hadde ikke noe blitt gjort, enkelt og greit.
Gubben skulle gjerne tatt mer del i logistikken, og tro meg, han får sitt i helgene. :knegg:
Jeg synes dette er litt urettferdig, og jeg har egentlig ventet på det. Egoistiske, slemme damer som tar all kontroll, og stakkars ryggradløse mannen som blir feid av banen av dominererende kvinnfolk.
Jeg skylder ikke på menn, jeg skylder ikke på noen, synes ikke det har noe for seg, men selv om jeg henger lapper med påminnelse på kjøleskapet og sier attpåtil det som står på lappen - høyt - evner han ikke å komme på det, ei heller planlegge å kjøpe bursdagspresangen til det evt. selskapet eldstemann skal i. Foreldremøter o.l. får han på SMS, men han husker det aldri. Han har kontroll på det som skjer på jobb, det som har med skole, barnehage, mat, hus og alt annet klarer han ikke å huske på.
Å planlegge, tenke langt fremover, se det som må sees og ordne alt som har med logistikk og timing og sånn krever noe av en, og jeg tror rett og slett at det er en egenskap alle ganske enkelt ikke innehar. De, og jeg snakker kvinner så vel som menn, mangler evnen, for som i vår husstand går det ikke på viljen, ihvertfall. Mannen kan komme hjem å si at han har dårlig samvittighet, han skal se mer, gjøre mer, involvere seg mer, men det skjer ingenting.
Vi fikk bestekompisen hans + dame på besøk her om dagen, og jeg ble litt stessa. Både mtp plass, maten jeg må lage, at det skulle være juleverksted i barnehagen, at mellomsøs har vært syk og litt til, og han sa til meg at jeg må ikke stresse, så før jeg kjørte avgårde til barnehagen med to av ungene sa jeg at han kunne jo reie (?) opp til dem, men da jeg kom hjem hadde han begynt litt, ingen mat var planlagt, og minsten hadde ikke fått morgengrøt enda. Jeg fant ut hva folk ville ha, satt meg i bilen, kjøpte all maten, lagde mat og så viste det seg at de skulle ikke overnatte likevel, så jeg slapp å finne frem dyner, sengetøy o.l. Normalt sett ville jeg planlagt og snakket med mannen om mat og gjort innkjøp dagen før, men pga mellomsøs ble det ikke sånn. Og han ville aldri, aldri tatt opp noe sånt, altså planlagt og forldelt oppgaver for helga, maten, overnatting og den slags. Han er ikke typen til det, men tar det mer som det kommer. Han ville sikkert redd opp senga sekundet før de skulle legge seg, kjøpt mat når han var så sulten at nå må det mat til.
Men jeg blir litt oppgitt når man skal gjøre innsatsen jeg føler at jeg gjør, at jeg må gjøre, om til et problem jeg har. Uten å ha såre tær, altså.
Som du sier Skremmeren handler det jo om planlegging og logistikk. Menn ser ut til å fikse det helt fint i yrkeslivet men ikke som del av familien AS. Det er akkurat samme prinsippet. Jeg nekter å godta at menn genetisk sett lettere skal kunne klare dette som ingeniører eller sjåfører en de evt måtte klare på hjemmebane. Det handler vel mer om hva man slipper unna med fordi "de er så håpløse" på slike ting.
Sorry altså men jeg har så altfor mange venninner som uffer seg over dette kontinuerlig, og de er alle, uten unntak, selv hovedproblemet. Så ja, jeg generaliserer ut fra de jeg kjenner .....
Enig med Lisa. De trenger ikke bry seg, hvis dama alltid trår til og berger situasjonen for dem. Må man reie opp flere timer i forveien, det holder da å gjøre det sekundet før leggetid? Hos meg risikerer de til og med å måtte gjøre det selv, de som skal overnatte her, og det er jeg vant til hos andre også. No big deal.
Samboaren min blir stadig betre til å ta del i drifta, men det går ofte skeis. Han er generelt dårleg til å planleggja, og seier sjølv det er fordi mora alltid tok seg av alt så han visste at ting ordna seg. Det har ho vel eit visst behov for enno...
-Ea- og Lisa: Mulig det er sånn mange damer har et kontrollbehov, men da tror jeg heller jeg vil se på den biten som omhandler forventet standard.
Jeg er ingen strøken familieberte med interiørkataloger og fargekodete barn. Kanskje heller noe i den andre enden av skalaen. Men jeg har jo mine tanker og syn på hvordan ting skal være. Barna skal ha rene, hele klær. Barna skal være rene. Middagen skal de fleste dagene være sunn. Osv.
For at disse standardene skal oppfylles må det planlegges. For om Poden skal være ren må noen minne ham på/hjelpe ham å dusje jevnlig mellom lek, idrett, lekser og andre ting som skjer. Og for at middagen i hovedsak skal være sunn, må vi handle inn sunn mat og planlegge måltidene. For når maten skal inntas mellom håndball, dans, lekser og voksenaktiviteter må ting være klart på forhånd.
Sambo ser ikke at hvis han skal ha tid sammen med ungene denne uken bør det skje på mandagsettermiddag. Resten av uken er full av ting som skal skje.
Siden min standard sier noe om at foreldre skal være aktive i sitt forhold til barna vet jeg dette. Jeg vil finne på noe med ungene på mandag, fordi jeg vet at det er den muligheten jeg har denne uka.
Sambo driter i om han/vi spiser ensidig eller usunt. Så han trenger ikke planlegge mat og variasjon. Min standard er litt høyere og krever altså planlegging og litt tankevirksomhet.
Kontrollbehovet øker selvsagt parallellt med forventet standard.
Nå måtte jeg tenke gjennom, og svaret her er egentlig nei. Jeg har stort sett litt mer oversikt, men mannen tar minst like mye ansvar for å planlegge og organisere som det jeg gjør. Det er blant annet stort sett han som setter oss ned med kalenderen for å planlegge logistikken i ukene fremover, mens det er jeg som har oversikt i hodet over hva som må legges inn. Han gir beskjed når vi er tomt for andre ting en mat, jeg sørger for at det handles inn.
Vi har et forhold som er basert på at vi begge er ansvarlige for at familien skal hå rundt, og ingen av oss syns det er spesielt slitsomt at den andre er borte. Barna får litt dårligere kvalitet på middagen de gangene jeg er borte og klesskapene er stort sett tomme, og kleskurvene fulle de gangene han er borte. Men ellers er det ingen som stryker med med hånden i brødboksen her i huset. Barna får med seg det de skal og kommer seg på det de skal, uavhengig av hvem av oss som følger det opp.
Her har det jevnet seg ut med årene. Før hadde jeg nok bukta og begge endene hva kontroll og oversikt gjelder, selv om vi utførte omtrent like mange oppgaver. Nå er oversikt og kontroll også høvelig jevnt fordelt. Jeg har ikke pakket en eneste barnehagebag siden minstemann begynte i barnehagen, men det mangler aldri skiftetøy eller bleier der likevel, jeg husker ikke når fjerdeklassingen har gym, men han har med gymtøy når han skal (og husker det ikke selv), jeg får ingen e-poster fra håndballen, men mannen har oversikt over treninger og kamper. Han var hjemme med sykt barn her om dagen, og da kom jeg hjem til nyvaskede vinduer - uten at jeg hadde bedt om det.
Ukesmenyer er det fortsatt jeg som skriver, men det er fordi jeg lager maten. Og julegaver er jeg ganske enerådende på.
Det er helt uproblematisk for meg å reise bort en uke eller flere. Jeg trenger ikke gi instrukser om noen verdens ting, faktisk. Sånn hadde vi neppe hatt det om kontrollbehovet mitt var like stort som da jeg var yngre. Jeg kan ikke himle med øynene over klærne minsten har på, og så forvente at mannen skal fortsette å finne fram klær uten å spørre meg, f.eks. Og skal han følge opp håndballen, kan ikke jeg drive og mase hver torsdag om han har sjekket terminlista ift kamper i helga, eller gnåle om at jeg ville skrevet ut terminlista og hengt den på kjøleskapet - nei, jeg må faktisk stole på at en voksen mann klarer å ha oversikten.
Nå insinuerer jeg ikke at alle damer er kontrollfriker som ikke slipper mannen til på sine premisser, men innrømmer at det nok var årsaken til skeivfordeling her før.
Jeg tar det aller meste. I en bitteliten periode prøvde vi å dele på oppfølgingen til storebror, men det ble kaos. Så nå tar jeg alle telefoner, skriving av Mail, brev og søknader og er på alle møter. Madammen er med på de fleste, men må vi dele oss, så drar jeg.
Det siste året har hun tatt mer av legetimer pga sykdom, mens jeg tar der som har med oppfølging å gjøre.
Middagslister, bursdager etc etc etc er det jeg som har kontroll på. Madammen er nok litt bortskjemt...
Her ble mannen mye flinkere etter vi flyttet og jeg fikk reisevei.
Nå MÅ han også følge med.
Og det har skjedd at jeg har glemt ting ungene skal være med på, og han har fått erfare at jeg ikke alltid har kontroll. Det tror jeg hjalp.
Det er selvfølgelig fortsatt jeg som har mest kontroll, men jeg er veeeldig kontrollfreak.
Han har full kontroll over oppussing og bil.:knegg:
Jeg mener fordelingen av oppgaver og mange på initiativ den ene eller andre veien handler om at vi ikke MÅ. De blir jo gjort allikevel, uavhengig av egen innsats.
Jeg tror nemlig ikke på ramme alvor, at hvis jeg forsvinner, så vil mine unger ikke komme seg i bursdager, ikke få gaver til jul, ikke følges opp på skolen eller aldri dra tannlegen. Selvfølgelig ikke. Likefullt vil ikke huset forfalle, plenen vokse seg til vilniss eller jeg kjøre rundt med sommerdekk hele året hvis mannen forsvinner ut av livet mitt. MÅ jeg, så MÅ jeg.
Når det gjelder planlegging og gjennomføring på jobb er det noe ganske annet enn planleggingen og det som skjer hjemme. Synes jeg.
Så man må gjerne generalisere utifra venneflokken sin, og det finnes late menn og damer der ute like sikkert som at det snart er jul, men jeg tror ikke det er sånn for alle. Mannen sliter med å huske ting over lengre tid, også på jobb. Det handler om evne, hva man er gode på, hva man ikke er fullt så god på osv. Han har flust av andre kvaliteter, så det skal ikke stå på det. Men dette er ikke mitt problem, det er ikke jeg som trenger å ha kontroll, det hadde derimot vært deilig å ikke måtte huske alt alene.
Jeg er enig i at man stort sett klarer det man må klare. Det er klart menn som husker å komme seg på jobben om morgenen og stille i et jobbmøte til riktig tid og sted også kan klare å huske å sende barnet sitt i bursdag til riktig tid.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
