Igår satt jeg og jobbet sammen med noen jeg ikke kjente så veldig godt. Jeg hadde kjøpt med meg 3 boller sammen med kaffen min, tok en, lukket posen og la den fra meg ved siden av pc-en min der jeg satt. Etter en time eller så gikk jeg ut for å fylle på vannflasken, og da jeg kom tilbake satt sidemannen min og tygget på en bolle. Jeg registrerte samtidig at min bollepose var åpnet, og jeg kikket oppi. Joda, der var det bare én bolle igjen. Hun hadde tatt en uten å spørre! :eek: Jeg ble så paff at jeg ikke klarte å si noe, så jeg lot være. Jeg syns det det er enormt frekt å bare forsyne seg av andres mat uten å spørre.
Javisst ville jeg det. Jeg ville sagt mye. Men om jeg hadde gjort det, det er en helt annen sak. Jeg hadde nok, som deg, blitt såpass paff at jeg hadde blitt målløs.
Jeg har jo ikke lyst til å virke gjerrig heller, men jeg kjøper sjelden boller så jeg skulle kose meg skikkelig. :( Og vi var åtte i rommet, så jeg kunne ikke dele med alle heller.
"Jøss, var du så sulten du, da? Det er bare å spørre om det er noe mer du vil ha. Skal jeg hente en brus til deg også, kanskje? :snill:
Kunne nok ha funnet på å si noe sånt, ja.
NOE hadde jeg nok sagt.
Der jeg jobber har vi fire heve/senkebord mot hverandre/ved siden av hverandre. Vi sitter altså i en slags gruppe.
Kjøper en eller flere av oss et eller annet, ligger det gjerne på midten, med beskjeden: " Bare forsyn dere!"
Jeg ville ha latet som om jeg ikke hadde fått med meg at noen satt å tygde på en bolle, og reist meg og sagt litt passe høyt: Hvem er det som har vært så frekk å stjele en av bollene jeg har kjøpt til guttene?
Jeg hadde ikke vært stille, jeg tror jeg hadde blitt for irritert. Ikke av tapet av bollen, men fordi enkelte er så frekke.
Jeg vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort. Jeg håper og tror jeg hadde funnet på noe lurt å si. Hvis jeg hadde blitt ekte sint, så hadde jeg sagt noe, enten det var lurt eller ikke. Hvis jeg bare var mildt forundret, kan det hende jeg hadde forholdt meg taus.
Nei, eg hadde ikkje sagt noko. Tap av en bolle hadde eg takla.
Eg ringte derimot jobb her en kveld fordi eg kom på at KMS shampo og balsamen min sto gjenglømt i fellesdusjen. Livredd for at nokon skulle stjele. :flau:
Jeg hadde blitt så paff at jeg vet ikke om jeg hadde sagt noe.Men jeg håper jeg hadde kommet på noe å si.Ellers ville jeg ha irritert meg over det etterpå.
Men tenk å være så utrolig freidig da,hun må jo være helt bak mål når det gjelder sosial intelligens:nemlig:
Jeg hadde nok blitt temmelig forbauset ja - makan til frekk oppførsel. Om jeg hadde sagt noe, er en annen sak - dersom det var folk jeg ikke kjente spesielt godt, så hadde jeg nok ikke fått meg til å si noe
Jeg ville blitt kjempepaff og dessuten ganske sur, men jeg tror heller ikke jeg ville sagt noe. Det er liksom såpass frekt at hva skal man si? Og jeg skygger stort sett unna konfrontasjoner hvis jeg kan.
Jeg også. Jeg hadde flirt litt for meg selv over det rare i situasjonen, og sørget for å legge godteriet mitt i vesken neste gang jeg skulle gå fra det.
Er det ikke bedre å si at man synes det er en smule over streken enn å gå rundt å være "kjerring" å "tenke sitt", da?
Jeg mener det er mye mer "ærlig". Kall det gjerne realt.
For meg blir det feil å gå rundt å skule på noen i stedet for å ta opp ting på en ordentlig måte.
Dette handler ikke om den stakkars bolla, men om en stemning man kanskje vil unngå på jobb?
Min første kommentar var egentlig litt tullete, og jeg mente den en smule tullete.
Men jeg hadde kanskje spurt: " Hadde du også med deg boller? Jeg finner ikke de to jeg hadde, skjønner du..." Og sett an reaksjonen.
Om hun da bare sier: " Nei, jeg tok en av deg!", hadde jeg svart noe sånt som at: " Jeg hadde satt pris på om du spurte først. Jeg synes det er greit når det kommer til det meste som handler om ditt/mitt. Så slipper vi misforståelser". Eller noe sånt. Gjerne med et smil og en snert av humor for å ta brodden, på en måte...
Jeg ville analysert hvorvidt det var rom for misforståelser av eiendomsrettighetene til bollene. Kunne det misforstås at det var dine private boller og ikke boller innkjøpt til fellesskapets gleder? Litt avhengig av situasjon så kunne jeg kanskje sagt: "Værsågo'!" eller "Smakte bollen?" i en overtydelig tone. Det hadde vært lettere å si noe hvis vedkommende forsynte seg mens jeg satt der, tror jeg.
Det var da utrolig frekt gjort. :eek: Siden bolleposen hadde ligget der lenge og du ikke hadde budt posen rundt var det vel klart at du ikke hadde tenkt dette som felleseie. Da er det jo rett og slett stjeling. Hva blir det neste vedkommende får lyst på? Mobiltelefonen din? Jakka di kanskje?
Jeg vet neimen ikke hva jeg hadde sagt eller gjort. Jeg tror jeg ville blitt så satt ut at jeg ikke hadde fått sagt noe der og da, men hadde jeg fått sagt noe ville det ha blitt veldig tydelig for vedkommende at dette var uakseptabel oppførsel. :mad:
I slike situasjoner er jeg ofte såpass impulsiv at jeg mest trolig hadde plumpet ut med: "Hæ? Tok du bollen min?". Og det er jo egentlig et kurant spørsmål?
Er det mulig???!!!! Er det noen som forsyner seg av andres mat på en slik måte altså? Tror jeg hadde begynt å le....Det er jo en helt håpløs oppførsel!
Jeg hadde nok ikke sagt noe. Men bare lært at man ikke lar mat ligge framme. Jeg har dessverre lært "the hard way" og folk ikke respekterer ditt og mitt. Jeg måtte slutte å ha pålegg i kjøleskapet på spiserommet, fordi det jevnt og trutt ble oppspist. Ikke bare en engangsforeteelse, og hvem det nå enn var tok seg til og med friheten av å åpne uåpnede pakninger. Og selvsagt var alt merket behørig med sprittusj, så vedkommende visste godt at det var mitt.
Hvis jeg hadde sagt noe hadde jeg valgt den helt direkte varianten: "Tok du bollen min?" Det jeg hater mest av alt er varianter som "værsågod", "Håper det smakte" og andre åpenbart spydige utsagn.
Når jeg tenker meg om har jeg EN gang kommentert, og da gjaldt det noen som hadde tatt pålegget mitt, og satt med det ved lunsjbordet. Jeg lette og lette i kjøleskapet uten å finne pålegget, og tok derfor et annet av mine egne pålegg, og satte meg ved bordet. Plutselig ser jeg navnet mitt lyse på smøreosten et par plasser lengre ned ved bordet. "Kan jeg få osten min?" spurte jeg - hvorpå vedkommende ikke en gang reagerte. Jeg brukte navn, og gjentok spørsmålet - før hun motvillig sendte meg osten, som var nesten oppspist. "Når jeg setter navnet mitt på så er det fordi det er min ost. Du kan gå i butikken og kjøpe din egen" sa jeg kvasst. Hun himlet med øynene, og reiste seg og forlot med maten sin, uten et ord.
For min del så ville det vært humoristisk ment - ikke spydig - ettersom jeg ville tatt utgangspunkt i at det var en feiltakelse - ikke at folk er "utrolig frekke". Har enda til gode å møte "utrolig frekke" folk i RL.
Det jeg synes er mest irriterende, er at småfrekke folk bare kan fortsette å ta seg til rette fordi vi andre ikke helt vet hva vi skal si eller gjøre...
En periode bodde jeg i kollektiv med tre andre jenter, og vi hadde hver vår hylle i kjøleskapet. Imidlertid lærte jeg fort hva jeg ikke kunne ha stående framme. Juice, knekkebrød og hvitost forsvant alltid ganske raskt, og det var alltid den samme jenta som "lånte" av meg. Da jeg til slutt konfronterte henne med det, ble hun bare fornærmet og kunne ikke forstå hvorfor hun ikke kunne forsyne seg av min mat. Noen bryr seg bare ikke om å respektere andres ting.
Det er endel ting jeg ikke gidder å bry meg med i hverdagen, men akkurat en sånn ting som dette hadde jeg nok absolutt kommentert - og sannsynligvis hadde jeg sagt det sånn:
og sett lettere forbløffet ut, tenker jeg.
Hadde vedkommende spurt på forhånd, hadde h*n selvsagt fått.
Så utrolig frekt. Jeg tror jeg hadde blitt helt målløs og forbannet. Ikke det at tapet er så stort, men at noen kan bare ta seg til rette på den måten.....
jeg har nok spurt noe som i stilen " er det min bolle du spiser" - Og så har jeg nok passet på å forsynt meg med noe av hennes ved en passende anledning.
Her høres det jo ut som det er min feil?! Jeg er kjerring fordi jeg ikke hadde lyst til å lage bråk? Når noen andre tar noe som er mitt? Det var vel å sette saken på hodet.
Bollene var maten min denne dagen.
Jeg mener bare at jeg personlig foretrekker å ta opp ting jeg reagerer på, på en skikkelig måte, i stedet for å gå å irritere meg over ting.
Og i denne sistuasjonen hadde jeg definitivt gjort det.
Det har vel ikke noe med at det er din skyld å gjøre?
Ingen tvil om hvem idioten er her, og jeg mener at det er mer realt å si i fra enn å bare "tenke sitt" når det kommer til kollegaer og andre.
Jeg personlig fortrekker også at andre tar opp ting med meg om det er noe de reagerer på. I stedet for at de kanskje går og irriterer seg over meg. Da får jeg jo ikke muligheten til å gjøre noe med det, ting jeg kanskje ikke er klar over selv, og det synes jeg ikke er fear.
På den andre siden så må det få lov til å la være å ta opp enkelte konflikter. Jeg tipper at safran bare valgte å la det gå, og kommer neppe til å gå og gnage på dette i ettertid (annet enn at neste gang hun kjøper boller så spiser hun alle på en gang eller gjemmer dem bort). Jeg er tilhenger av å velge mine kamper, fordi jeg rett og slett ikke orker å være i konflikter hele tiden, det koster mer enn det smaker.
Det er jeg selvsagt enig med deg i.
Men når kollegaer stjeler maten min, er nok det en "kamp" jeg ville ha tatt.
Det handler om mitt syn på den kollegaen om jeg hadde opplevd noe sånt, og jeg hadde nok ønsket at det hadde vært en misforståelse. :nemlig:
Hadde en kollega stjålet maten min gjentatte ganger hadde nok jeg også tatt kampen. Første gang? Nja, mer usikker, det kommer jo litt an på hva jeg syntes om kollegaen i første omgang.
Ja, som jeg skrev her tidligere, angående denne konkrete sistuasjonen, hadde jeg nok prøvd med et smil/humor etc, men jeg hadde nok ikke klart å holde kjeft. :o
Oj! Jeg kunne skrive bok om frekke, ja usannsynlig frekke folk. Enkelte er så frekke at man faktisk ikke tror det man hører eller ser. Enkelte er så frekke at de faktisk ikke forstår selv at de er frekke en gang. Samtidig vet jeg at folk definerer frekt på forskjellige måter.
I dette bolletilfellet så ville jeg antakeligvis med et ekte smil og blunk sagt "smakte det? ", håpet at vedkommende ville reagert på den ene eller andre måten og tatt det derfra.
Jeg kunne fort ha sagt noe som: "Jøss, du går ut ifra at jeg er forskyndt skjønner jeg."
Jeg spanderer mer enn gjerne hvis folk spør, og hadde det vært søsteren min, eller bestevenninna mi, hadde jeg nok ikke reagert. Men dette oppfattet jeg som et helt annet tilfelle..
Jeg forstår liksom ikke at dersom man har så innmari lyst på bollen til en kollega, så kan man da vel spørre om å få/kjøpe på en ok måte? Da ville i alle fall jeg gitt vedkommende en bolle med en gang.
Ja, jeg kunne jo sagt det. Og jeg kunne sagt mye annet. Jeg kjøpte meg heller en grov baguett på vei ut, et par timer senere. Gjør hun det igjen, kommer jeg til å si noe. Jeg er villig til å ta det som en distré glipp. Vi satt tross alt med ganske heavy tankevirksomhet, og hun er noe fjern til tider.
Det verste er jo at hun kom med en kjempebaguett fra Deli'n da vi startet arbeidet, bare en time før. Den hadde hun spist opp, så jeg tipper bollen min ble ansett som dessert.
Jeg tror jeg hadde blitt så overrasket at jeg bare hadde blitt sittende og gape jeg. Makan til frekkkhet, da! Så tror jeg kanskje jeg etter en stund hadde slengt en kommentar om at "håper bolla smakte, da..."
Dette er det frekkeste og – unnskyld – noe av det sykeste jeg har hørt nesten. Jeg hadde ikke turt å spørre en gang. Dette var dine boller. :eek:
Det er nesten så jeg har problemer med å tro det er sant (men siden det er du, safran, så tror jeg deg, atlså...)
Fullstendig sprøtt. Hun må ha vært sterkt kommunistisk anlagt!
Jeg ville nok gjort som mange andre - blitt så forundret at jeg hadde ikke sagt noe. Det føles liksom litt kjipt å være sur for en liten bolle også... Jeg hadde nok samlet det langt bar i min "erfaringslogg" om den personen, og nok blitt litt sur og lei av den personen hvis det skjedde mange slike ting.
Jeg er forsåvidt enig med deg i det. Samtidig føles det vanskelig å "ta opp" all verdens småsaker også. Jeg synes det er lettere å ta opp ting som virkelig er noe, enn ting som er prinsippsaker. Feks hadde jeg kjøpt meg lunch på bakern til 50-60 kr og jeg hadde kommet over at noen satt å spiste på det, så hadde overtrampen vært såpass tydelig at det hadde vært lettere å reagere enn for en bolle.
Problemet er at det finnes folk synes alt er greit så lenge andre ikke sier ifra, men de tåler ikke at andre sier i fra... Jeg kjenner noen slike folk og det er problematisk. Det er noe med at de ikke skjønner "prinsipper". De skjønner ikke at man reagerer på at noen tar noe uten å spørre, de synes du er kjip som ikke kan avgi en bolle en gang.
Jeg verner om bollene mine og ville nok ikke latt den være ubevoktet, men sett fra et akademisk perspektiv: Jeg ville ikke turt å anklage, all den stund det teoretisk sett kunne vært en annen tyv på ferde, og kvinnemennesket kunne ha kjøpt sin egen bolle. Så jeg ville spurt henne: "Så du hvem som rappet bollen min?"
Sånne episoder blir jeg helt satt ut av også. Blir sittende og måpe over andres grenseløse frekkheter, har veldig lyst til å si noe der og da men det er først senere at de virkelig slående replikkene faller meg inn. Jeg burde skrive dem ned og bære dem med meg, for bruk i slike situasjoner i fremtiden. :nemlig:
Av ren egoistisk nyskjerrighet over hva som kan få et menneske til å opptre så frekt skulle jeg ønske at du hadde tatt det opp med henne, bare slik at du kunne delt reaksjonen hennes med oss.
Jeg skjønner jo at du ikke vil lage en stor sak ut av det, men for å være helt ærlig tror jeg nok at jeg ville ha reagert i en sånn situasjon. Jeg må si tror, for jeg har faktisk aldri vært utsatt for noe så tilnærmet frekt og vet derfor ikke helt hvordan jeg ville ha reagert.
Jeg hadde nok sagt "var bollen min god?". På samme måte som jeg sa til en idiotrøyker i busskuret her om dagen; er moren din stolt over deg nå, tror du?
Jeg skulle nok ønske jeg hadde sagt noe, men kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde sagt noe i det hele tatt.
Jepp, jeg er litt pysete når det gjelder slike ting.
Jeg kom forresten på en historie en kollega fortalte en gang: Han hadde kjøpt en pose donuts og tok undergrunnen til jobb. Etter hvert tok han seg en donut fra posen som stod på setet mellom ham selv og sidemannen. Så tok sidemannen og tittet på ham, og TOK en donut! Troy (min kollega) ble helt bestyrtet, men visste ikke hva han skulle si, og tok demonstrativt en ny donut til. Etter en stund gjorde sidemannen det samme. Så var posen tom, og sidemannen gikk av toget. Troy satt sjokkert tibake. Så så han på den andre siden av setet: Der stod posen med donuts.... Det var HAN som hadde forsynt seg med den fremmedes donuts! :haha: og :flau:
Polyanna: :sjokk: Tenker du passet deg vel for å bølle med dem etter denne historien ja. :aner ikke hvilken smiley som passer, men føler det burde være en:
Jeg har aldri møtt på så frekke folk noensinne, så jeg hadde nok blitt veldig satt ut dersom noen hadde tatt en bolle av meg uten og spørre. Jeg tror ikke jeg ville sagt noe altså, hadde nok bare blitt veldig perpleks.
Må fortelle noe jeg og da. Var på sommerfest i barnehagen.
Det var da et foreldrepar som ikke hadde med seg noe tilbehør til pølsene de skulle grille. Så de lånte ketchupen til noen andre på bordet. Når den da var rimelig slunken og de ikke fikk mer ut av den, så sa faren "jeg finner en annen". Så han travet bort og tok en flaske fra nabobordet og sa "det er ok, ikke sant?" MENS han forskynte seg. I samme slengen så hev han på en skje med potetsalat fra de samme foreldrene. Men en selvfølgelig mine.
Syntes det var kjempefrekt jeg. Spørre MENS man tar... og etterpå ta enda mer! :dåne: De som ble tatt fra var ganske paffe.
Jeg syntes man skal spørre uansett jeg. Det er normal høflighet, så lenge ting ikke blir samlet på ett bord så alle deler med alle.
Var ingen som hadde med potetsalat nok til alle. Skal man dele med alle så blir det jo ikke noe igjen.
Ser liksom ikke at barnehagen er det store unntaket. Hvis det ikke er barn som glemmer seg da. Det hadde jeg ikke brydd meg noe om.
Jeg må si meg enig med Pastill, jeg. Hvis det ikke er avtalt fellestilbehør, men at hver og en har med seg til sitt bruk, synes jeg det er normal høflighet å iallefall spørre før man tar. Dette synes jeg er i samme kategori som bollestjelingen - dersom man hadde spurt, får man helt sikkert lov å ta.
Men det hadde da ikke kostet mange kalorier å spørre først? Jeg synes man kan være høflig i settinger der det forventes at man skal dele. Selv sier jeg alltid takk når jeg får noe, selv om jeg forventer å få det jeg får. Jeg takker for eksempel alltid for maten selv om vertene har innvitert meg på mat.
Jeg hadde ikke sagt noe tildenne kollegaen som tok en bolle. Men jeg hadde sikkert blitt så paff at haken hang en meter ned..
Hvis det hadde vært en jeg kjente veldig godt hadde saken stilt seg annerledes..
Jeg vurderer ta med en kyllingsalat istedet for grillmat neste gang, rett og slett fordi det ikke var plass nok så alle fikk grillet.
Skal vi ikke kunne forvente å spise oss ok mett fordi de andre ikke har med seg salat da?
Upraktisk hvis jeg må ha med til alle hvis jeg ikke skal framstå som supergnien. :knegg:
