Jeg er jo i de siste dagers prøvelser på siste svangerskap, og flere har sagt at jeg må nyte den siste tiden. Av og til blir jeg litt :confused: . Altså, jeg har lette svangerskap uten snev av kvalme, og nesten ikke andre komplikasjoner enn et kranglete (men ikke invalidiserende) bekken. Også ødemer og vondt i hendene nå på slutten. Det er koselig å vite at lille Knøtteliten er inni der, og jeg gleder meg til å treffe henne. :hjerter:
Men selve graviditeten tror jeg ikke jeg kommer til å savne. Jeg gjorde det i hvert fall ikke sist, og det var ikke sånn jippi-ni-måneder-gravid som falt meg inn da jeg testet positivt nå. Det var: tenk at vi skal få et nytt barn.
Savner dere selve det å gå gravid - altså ikke å skulle få et barn til, men svangerskapet? Er jeg dust som ikke hegner om de siste dagene? Hva går jeg glipp av, egentlig? :skremt:
Jeg skal ikke ha flere barn. Det er greit å ikke skulle ha flere barn, men det er trist å vite at jeg ikke skal være gravid, føde og ha litenbaby. :sukk: Så, ja, jeg savner vel det å være gravid. Jeg har hatt to fine svangerskap, bare bittelitt problemer med bekkenet på slutten sist.
Men det er vel veldig individuelt, som med så mye annet. Selv elsker jeg alt som har med svangerskap og fødsel å gjøre, mens en venninne ser på meg som jeg er gal. For henne er svangerskap et uønsket middel til å oppnå det å få barn.
Å gå gravid er det beste i hele verden. :D Jeg hadde jo store plager i svangerskapet, fikk tidlig bekkenløsning og endte opp med svangerskapsforgiftning og 6 uker prematur fødsel og mye annet dritt, men allikevel ELSKET jeg hvert minutt! Det er noe av det mest fantastiske jeg har vært med på, og jeg kan ikke VENTE med å bli gravid igjen! Gleder meg ihjel. For min del kan neste svangerskap vare i 2 år! :knegg:
Jeg savner det faktisk veldig. Jeg har hatt lette og gode svangerskap og skulle fryktelig gjerne ha vært gravid en gang til.
Det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for at du lengter mot slutten nå når du er høygravid. Det finnes morsommere ting enn å være så tung. :trøste:
:fnise:
Joda, men det er ikke egentlig dét, tror jeg. Jeg har mye mer ro og fred i sjelen nå enn for en måned siden, og er ikke særlig utålmodig enda. Jeg har bare aldri hatt den store lykkefølelsen over selve svangerskapet, i den grad at jeg gleder meg over at magen vokser og at jeg er Moder Jord og sånn.
Det betyr som sagt ikke at jeg ikke gleder meg over å skulle få et barn til, og jeg nyter også sparkene (i hvert fall litt tidligere i forløpet - AU!).
Nei, det savne eg ikkje. Kva er sjarmerande med å bli tung og hoven sei no eg. :o Å vere gravid er fint nokre få veker; etter at kvalma har gitt seg og før en blir flodhest og slit med å sove om natta. Men 5mnd på vei-tida med fortsatt egne olabukser og sexy trang topp som vise bulken kan eg kanskje syns noko om.
Du er ikkje sprø, Scarlett. Snart er det over og du har Vidunder her saman med deg; DET er det fine med å gå gravid!
Savner sparkene, og det koselige med å være gravid. MEN: Jeg savner ikke bekkenløsning, halsbrann, spontan-spying (Var ikke kvalm, bare spydde sånn plutselig. :snill: ), ryggvondt, søvnløse netter, hormoner, grining, kjefting, pupper som ikke passet i NOEN bh-er, eller bein som hovnet opp som det ljomet etter. :iiik:
For meg var det å være gravid jævlig oppskrytt. Jeg likte det ikke i det hele tatt. Klart det var spennende og facinerende også, men kvalme, halsbrann, ubehag, aldri å få sove om natten og aldri kunne være med på noe fordi jeg var syk gjorde det til 8 måneder jeg godt kunne vært foruten. Det å være mamma er mye mye mye mye bedre! :elsker:
Jeg savner ikke selve gravid-tilstanden, jeg synes det er horribelt å være gravid.
Det jeg imidlertid savner er gleden, forventningen, spenningen og det å bli kjent med et nytt lite menneske.
Over hodet ikke! Første svangerskap var veldig etterlengtet og jeg syntes det var spennende å følge med. Desverre ble den siste tiden vanskelig og trist fordi ungen ikke vokste, og da forsvant litt av gleden. Andre svangerskap var noe herk. Syntes det var usigelig kjipt å være konstant trøtt og uopplagt, bekkenet plaget meg en del, halsbrann hadde jeg hele tiden, og den store spenningen ved det hele var i grunnen borte. Artig med første spark, første UL og slikt, men det var alt.
Skulle gjerne føde igjen, og gjerne ha en baby til, men gå gravid - nei takk!
Jeg savner en god del av det, og likte i det store og det hele veldig godt å være gravid. Men den lammende trøttheten (som man ikke husker før den kommer som kastet over en i uke 6) kan jeg godt være foruten.
Jeg elsket å være høygravid, da. Det var så spennende. Og fødslene var så flotte. Og de første par ukene med ny baby er noe helt enestående.
Det er altså ikke tanken på en ny graviditet og fødsel som evt. hindrer meg fra å få nr. 3.
Ja, jeg savner å være gravid. Jeg hadde et strålende svangerskap uten komplikasjoner, men en helvetsfødsel. Jeg er sikker på at dersom jeg skulle slumpe til å få flere barn, er det fødselen jeg vil grue meg til, ikke svangerskapet.
Ja, jeg savner å gå gravid. Spesielt hvis jeg kunne oppleve mitt første svangerskap igjen. Jeg hadde det kjempeflott og nøt tilværelsen i fulle åndedrag.
:kjenner godt etter: Nei, jeg savner ikke å være gravid.Første svangerskapet var selvsagt spesielt - alt var nytt og spennende og foruten at jeg var stuptrøtt de første ukene, så hadde jeg ingen plager. Svangerskap nr 2 var mer slitsomt. Dvs svangerskapet i seg selv var kanskje ikke så slitsomt bortsett fra litt bekkenplager, men hele det siste halvåret før minstemor var veldig travelt. Vi var på husjakt med en rekke visninger og budrunder, vi solgte leiligheten vår, jeg var deltidsstudent i tillegg til full jobb og mannen fullførte doktorgraden sin. Så det var nok mer alt det andre som var slitsomt - den voksende magen havnet litt i andre rekke. Så nei - jeg savner ikke å gå gravid men jeg skulle gjerne hatt perioden med litenbaby igjen. Det er en fantastisk tid!
Jeg er medlem av den gale klubben... Jeg savner ofte det å være gravid. Å føde og å være i barsel... Jeg har vært så privilligert at jeg har fått oppleve det fire ganger, men kunne sikkert gjort det ti ganger til.
men de skal opp og fram også, så jeg ønsker meg overhode ikke fler barn... Skjønn det den som kan:sukk:
Jeg savnet svangerskapet ja. Nå er jeg gravid igjen og elsker det! Enn så lenge ... Men jeg gleder meg faktisk til resten av svangerskapet. Jeg hadde også veldig problemfritt svangerskap sist gang, og ble ikke lei på slutten heller, selv om jeg gikk helt fram til termindato. Alle i terminklubben på SM maste om at de ville føde snart, men jeg hadde ikke noe imot å gå litt lenger.
Akkurat sånn føler jeg det også. Konstant kvalme, vann i kroppen, trøtthet og et plagsomt bekken ødelegger veldig mye av gravideten for meg. Jeg syntes det var moro å se hva kroppen min laget, og trivdes veldig godt med kroppen min da jeg var gravid, syntes selv jeg var veldig fin. Men det å være så dårlig som det jeg var, nei det gidder jeg ikke flere ganger.
Ja.
Til tross for at jeg spøy som en gris store deler av svangerskapet, så savner jeg det.
Jeg gleder meg til jeg, forhåpentligvis, får oppleve det igjen. Det er jo så spennende med magen som vokser, med små dult og spark, og den gode formen i midten av svangerskapet - som jeg hadde på sommeren, det var tider det.
Jeg savnet ikke å være gravid ett sekund. For meg var det en høyst nødvendig transportetappe, kun det. Det var deilig å bli kvitt presset, tyngden, ubehaget, sparkingen i ribbeinene. Har venninner som sier de savner magen, jeg har aldri forstått det.
Jeg savner IKKE å gå gravid.
Synes det hele var fryktelig oppskrytt, og heller pyton.
Nå hadde ikke jeg så veldig vanskelige svangerskap, med unntak av veldig bekkenløsning i alle svangerskap. Og det ble konstatert for mye fostervann i siste svangerskap.
Ellers var jeg normalt gravid, dvs fryktelig trøtt de første månedene og en omvandrende hormonel bombe i siste delen.
Jeg hadde et ganske lett svangerskap, men likte ikke å være gravid likevel.
Det var så mange ting som jeg ikke likte med å være gravid. Det psykososiale med oppmerksomhet, mageklapping og kommentarer.
Den nedsatte formen. Tungt å gå nattevakter, tungt å operere, tungt å være i dårlig form. Plutselig måtte ha hjelp til de enkleste ting.
Følelsen av å være i en slapp og dvask kropp hvor man peste og pustet bare man skulle gå opp noen trapper var utrolig pyton.
Faktisk så har jeg så mye mot å gå gravid en gang til at vi vurderer å adoptere neste barn på grunn av det.
Jeg jobbet beinhardt i fire år for å bli gravid, men hadde aldri noen romantiske forestillinger om selve svangerskapet. Det var litt både og, synes jeg, og mye preget av stor frykt for å miste. Jeg spottet meg gjennom hele første trimester og var plaget av litt hodepine og vonde lår senere, men ellers var formen god. Ikke var jeg nevneverdig kvalm og overhodet ikke trøtt, og jeg slapp ødemer, strekkmerker og åreknuter. Jeg var enormt takknemlig for at svangerskapet gikk så bra, og nesten litt stolt av kroppen min som taklet det så fint (da den omsider hadde skjønt hva en graviditet var). Likevel kan jeg ikke si at jeg savner å være gravid. Det var koselig med spark og alt det, og jeg er lykkelig over å ha fått oppleve det, men jeg brenner ikke etter å gå gravid igjen. Jeg var også veldig fornøyd med å føde nesten ei uke før tida, så rakk jeg aldri å tenke så mange "dette er kanskje de siste dagene i livet som gravid"-tanker.
Jeg synes det var ganske ålreit å gå gravid forrige gang, og har husket tilbake på den opplevelsen med glede. Jeg følte meg veldig kvinnelig som gravid. Jeg hadde bekkenløsning forrige gang også, men jeg fikk plenty av hvile siden jeg ikke hadde noen barn å ta vare på.
Nå er alt anderledes. Jeg er i uke 19 og kaster fremdeles opp med ujevne mellomrom. Bekkenløsningen kom i uke 12. Jeg har ny jobb som jeg stortrives i, men har så vondt at jeg nesten ikke orker å jobbe. Jeg er en elendig mor for datteren min siden jeg bruker all min tid hjemme sammen med henne til å ligge på sofaen for at ryggen skal få avlastning. Hun ser som regel på film sammen med meg, men hvis jeg er heldig så leser vi bok eller synger.
Nei, denne graviditeten kommer jeg ikke til å huske tilbake på med glede. Men heldigvis vet jeg at dette er siste gang.
Ikke synes jeg at barselperioden er sånn voldsomt stas heller, men jeg gleder meg umåtelig til å få en 2-åring med en storesøster.
Å kunne stryke seg over magen og prate med den lille som man snart skal bli kjent med. Kjenne spark og bevegelse. :rørt:
Men ellers så var graviditene ett lite helvete med smerter og ubehag. Utrolig lite søvn og vond bekkenløsning. Sykemelding og lange kjedelige dager man ikke får gjort noe grunnet kynnere og bekkenløsning. Inn og ut og sykehus, sjekk her og sjekk der.
Men samtidig så tenker jeg med stikk i hjertet: enn hvis jeg hadde en liten baby i magen. :elsker:
Hverken i dette eller i det forrige svangerskapet likte jeg den første halvdelen. Frykten for alt som kunne gå galt har til tider vært overhengende, og det er nok et resultat av årevis med prøving og nederlag i forkant. Nå, som sist, synes jeg det er flott i siste halvdel. Selv med 21 kg pluss og massevis av ødemer i forrige svangerskap følte jeg meg lett til bens og hadde vel et veldig greit svangerskap. Får jeg det de siste månedene nå også kan jeg godt like det og sikkert komme til å savne det. Jeg husker i hvert fall at jeg tok meg i å savne magen etter at jeg hadde født sist, men jeg kan vel ikke si at jeg har brukt mye tid på å dyrke savnet i etterkant. Det er absolutt barnet som er premien, ikke magen.
Jeg har hatt to tøffe og et fantastisk svangerskap. Blødninger, forliggende morkake, svangerskapsforgiftning, for kort livmorhals, sterke kynnere osv. men elsker å gå gravid !
Synes det er fryktelig trist at jeg aldri mer skal få oppleve å kjenne noen som vokser inni meg og ikke minst mirakelet ved en fødsel.
Signerer Divine, foruten at det er mannen som ikke skal ha flere barn her i huset. Ja, jeg savner absolutt å gå gravid. Jeg storkoste meg. Det var stort, noe sensasjonelt for meg og jeg var ekstra vakker.
Jeg savner fødselen også, det gjorde jeg direkte etterpå også. Visst gjorde det vondt, men det gikk så mye bedre enn forventet. Jeg var en liten fødemaskin.
Det er godt å høre at andre også misliker å være gravid. Jeg var deprimert stort sett hele tiden, og hadde, som Miss N beskrev i en annen tråd, en oppvåkning etter fødselen. "Hei, jeg er jo meg. Livet er bra igjen."
Vi skal ikke ha flere barn, og jeg er glad jeg har fått oppleve en graviditet, sånn for empirien sin del, men jeg lengter ikke etter den tilstanden igjen.
En adopsjonsprosess og noen hentereiser til, kunne jeg derimot godt ha tålt.:D
Jeg kjenner meg forresten igjen i det esme skriver om det psykososiale også, kjenner jeg. Siden det viser så tidlig på meg, og jeg åpenbart oppfattes som abnormt stor :himle:, blir det så mye fokus på det! Jeg blir nok litt smågærn av å snakke om mage - og nesten bare det - i 7 mnd. På jobben, blant venner og familie. Forrige gang var alt fryktelig spennende, selvsagt, men denne gangen har jeg egentlig tenkt mye mindre på det selv. Kanskje jeg rett og slett er litt skuffet over at ingen vil prate MED meg, bare om den søte/store/vanvittige/absurde magen min? :vetikke:
Nei jeg savner det ikke og tenker når jeg ser en stor mage ,jeg er glad det ikke er meg.
Men det er for det jeg er ferdig med å få flere og det som hører med .
Jeg la på meg over 20 kilo så ut som en flodhest og hadde masse vann i kroppen og mye kynnere og urinveisinnfeksjon. Hvis jeg skulle vere så heldig å få barnebarn en gang i fremtiden så kan jeg vere med på å se en voksende mage og vendte i spenning på babyen som blir mitt barnebarn. Kose meg med de små .Men nei jeg savner ikke å gå gravid selv.
Nei jeg savner ikke å være gravid. Å være gravid er ikke noe for meg. så jeg priser meg lykkelig for de 2 vi har fått.
Skal aldri mere være gravid.
Var så glad da hun var ute å jeg slapp alle homonene, bekkenvondt, blærepress . Og jeg klarte å gå uten noe om og men. Og slapp blodtrykks hodepinen:)
Det savner jeg å! Men skal ikke ha flere barn, er heldige som fikk nr 2, så da må vi være fornøyd. Men jeg trivdes veldig med å gå gravid, diger som en elefant og med nok vann i kroppen til en middels stor landsby, men gud så triveligt!!
Ja, deler av tiden. Ikke de 12 førrste ukene og ikke slutten!
Men savner litt det å kunne strutte med mangen uten å tenke på å holde den inne hele tiden. Dessuten likte jeg å bli tatt hensyn til :sparke:
Men jeg har hatt svangerskapsforgiftning to ganger og har en prematur unge og det savner jeg ikke! (savner heller ikke de tre-fire første månedene av spebarnstiden :kolikk: ).
Nei, jeg savner definitivt ikke å være gravid. Det var et ni måneder langt kvalme- og smertehelvete, hvor jeg i perioder ikke klarte å ta vare på meg selv. Savner det å ha en liten babyknøtt da. :hjerter:
Svangerskap er et middel for å nå et mål. :nemlig: Det er helt overkommelig å skulle gå gravid igjen, og fødsel skal jeg nok også takle en gang til (på tross av helvetesfødselen jeg hadde forrige gang), men det er ikke noe jeg savner å gjøre. Nå begynner jeg derimot å savne en helt fersk baby. Og siden det forrige gang innebar amming døgnet rundt, med påfølgende sårhet og veldig lite søvn så er nok jeg også en smule gal.
Jeg har mange tanker rundt dette i disse dager. Dette er siste gangen jeg går gravid, det er drøyt 5 uker til termin. Jeg prøver virkelig å kose meg masse med de positive tingene. Det er helt fantastisk å kjenne sparkene og bevegelsene i magen. Den lille gutten vår vokser seg stor nok til å komme ut om en 5-ukers tid og bli en del av familien vår. Det er utrolig å tenke på at det vokser et lite menneske i magen min.
Jeg kommer til å savne sparkene, men det er veldig mange ting jeg ikke kommer til å savne: bekkenløsning, halsbrann, trøtthet, vann i kroppen osv.
Etter fødselen med Lillemor syntes jeg at tanken på å ikke være gravid igjen var stusselig. Jeg var riktignok lei av å være gravid, men syntes samtidig det var helt fantastisk i det første svangerskapet.
Nå har jeg tatt mot til meg og blitt gravid igjen. Denne gangen synes jeg ikke det er flott og jeg er overbevist om at jeg aldri vil savne det igjen.
Husker i ukene etter at lillebror kom så hadde jeg sånne fantomsmerter eller hva jeg skal kalle det; jeg følte fortsatt sparkene.. bare innbilning. Da var jeg veldig sentimental og ville gjerne ha et lite nurk i magen igjen. Skkert fordi jeg var så klar over at det var siste gangen..
Med storebror tenkte jeg rett og slett ikke så mye på at han var der inne før han ville ut for jeg gruet meg så sinnsykt til å føde men med lillebror i magen visste jeg jo hva som skjedde hele tiden og hvor mye han vokste.. synes det var veldig fint å ha han i magen.
Jeg hadde ikke så store plager i forhold til mange andre de to gangene jeg har vært gravid men jo, hadde jeg vært 5 år yngre så skulle jeg gjerne hatt et lite nurk til som vokste i magen.
Njanei. Atså, til og med etter mitt første svangerskap, som var et sånt "går rundt og strutte lykkelig"-typen, så ar jeg helt ferdig med det da det var over. De to siste har vært tyngre. Denne siste gangen var det LANGT.
Og jeg elsker følelsen av at gardinen går opp og jeg finner meg selv igjen. At kroppen kan hoppe og sprette og BRUKES igjen.
Så NEI. Skulle jeg komme på den sinnsvake ide å få flere barn så vil tanken på et svangerskap til være det som stopper meg aller mest.
Jeg savner ikke å gå gravid, for de to siste svangerskapene har vært helt pyton. Men synes det er vemodig og aldri skulle være gravid igjen allikevel. Jeg kan en sjelden gang savne det å kjenne de små sparkene og all den vanvittige spennende uvissheten om når fødselen skjer. Og ikke minst det å møte den lille for første gang. Men på en måte nå så føler jeg meg så ferdig, og i kveld når jeg har vært sammen med en høygravid venninne så kjenner jeg ikke et lite stikk av lyst til å gå gravid igjen faktisk. Men det å være gravid er noe helt fantastisk, men jeg savner det ikke nå og synes det er godt å føle seg ferdig.
Det eneste må være den litt surrealistiske følelsen av å ha et levende menneske inni kroppen. Og det å vite at der skriker han ihvertfall ikke, og ikke trenger jeg å skifte bleier heller. :knegg:
Men jeg er faktisk tindrende lykkelig for at jeg er ferdig med å være gravid. Jeg er ikke lagd for svangerskap. Eller fødsler. Prøver naturen å gi meg et hint?
Nei, det gjør jeg absolutt ikke! Jeg er konstant redd når jeg er gravid - vet litt for mye om alt som kan gå galt... Skal aldri gå gravid igjen, det er sikkert.
Sparkingen i magen er det jeg har likt best med å være gravid. Resten har vært skikkelig pyton. Jeg har til tider ganske mye leamus i magen, som kjennes ut som uke 20-spark. Jeg har nå begynt å late som om det er baby som sparker, og da mimrer jeg tilbake til barna som har sparket i magen min. Det dekker hele mitt behov for å være gravid. :psycho:
Eg har hatt alle vanlege plager: kvalme, bekkenplager, halsbrann etc.
Eg har hatt uvanlege plager som ekstrem elvablest og angioødem. På det verste sov eg i 20-minuttars intervallar pga. kløe og smerter. Eg var medisinert fra a-å av antihistaminer og vart lysbehandla dagleg. På tross av dette, var huden totalt ute av kontroll. Grusomt.
Men eg er stolt av det kroppen min har prestert: to flotte barn. Og eg er glad for å ha opplevd dette. Eg ville garantert vore lei meg om eg aldri hadde fått oppleva å vere gravid.
Men eg hadde aldri trudd det skulle vere så til dei grader tøft å gå gravid.
Jeg savner ikke direkte det å være gravid, men er litt lei for at jeg aldri skal oppleve det mirakelet det er å bære frem et lite barn flere ganger.
Det jeg virkelig skulle ønske å gjøre igjen - er faktisk å føde. Det er vondt ja, men den utrolige følelsen når barnet kommer ut og blir lagt på magen - og man får hilse på det for første gang - det overgår alt annet i livet!
Ja, dette er jeg helt enig i! Jeg hadde KS med Mathias, så jeg har bare opplevd dette med Hannah, men det var virkelig helt fantastisk. Jeg er veldig glad jeg fikk oppleve det en gang.
Og det mirakelet å bære frem et barn er noe jeg også er veldig takknemlig for å ha fått oppleve, og jeg ville ikke vært opplevelsen foruten, på tross av problemer, plager og spontanaborter.
Samtidig er jeg litt lettet over å være ferdig, netopp pga. alle problemene.
Ja jeg savner det, en fantastisk tid, og absolutt noe jeg håper å oppleve igjen. Om jeg kommer til å angre dette utsagnet halveis uti et evt neste svangerskap, det får vi heller komme tilbake til da. :)
Jeg storkoste meg under hele svangerskapet, selv med bekkenløsning og tildels store ødemer på slutten. Om det blir like enkelt med en evt. nr. 2 vet jeg ikke, men jeg har bare positive erfaringer fra forrige gang. :jupp:
Jeg savner forresten det å være så fortrolig med kroppen min som jeg er når jeg går gravid.
Jeg kler å være gravid, får masse komplimenter og stortrives med magen.
Jeg ser tom. bedre ut i ansiktet som gravid.
Om jeg var garantert at jeg ikke ville få problemer med bekkenet så hadde det vært kos å gå gravid en gang til. Det var bekkenløsningen som har gjort gravide-tilstanden til et helvete.
Jepp, det gjør jeg.
Spenningen, sparkene, magen osv. Jeg savner selvsagt ikke nervøsiteten( 2 aborter), hormonsprøyter, kvalmen og halsbrann og kramper.
Nei, jeg savner ikke å gå gravid tross helt problemfrie svangerskap.
Men tar gjerne en fødsel igjen og opplevelsen av å holde den lille for første gangen :rørt:
Svaret mitt er enkelt og greit: Nei! Jeg har ikke savnet det et sekund. Jeg var ikke spesielt plaget, litt kvalme, litt bekkenproblemer. Men, bare småting i forhold til hva mange andre opplever. Likevel har jeg ikke savnet det så mye som et sekund og kan ikke forestille meg at jeg noen ganger kommer til å si at jeg savner det. Jeg var super lykkelig da jeg fikk kroppen min tilbake, selv om den var blitt 30 kg for tung :o
Jeg hadde et flott, herlig, spennende, "friskt" svangerskap og skulle gjerne gått gravid igjen. Savner det egentlig litt innimellom for det var en fantastisk fin tid i livet mitt!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
aa.jpg)
.jpg)
