Jeg leste i avisa i dag, om at om man stempler mennesker som ressurssvake, så blir de det, stempler man dem som ressurssterke, så klarer de mer. Det var Ole Hamre i dagens bt som sier dette.
Jeg tror det er essensielt for å få folk til å ta tak i eget liv, å gi de tro på seg selv, og at de kan fikse livet sitt.
Hvorfor blir det tolket som negativt å gi folk redskaper som gjør at de kan komme seg ovenpå på mer eller mindre egenhånd?
Da tenker jeg blant annet folk som sliter økonomisk, at man gir dem oppskrifter og tips om hvordan spise seg gode og mette med næringsrik mat for en brøkdel av prisen av ferdigmat.
Hvis du sikter til den store blogg-tråden her inne, har iallfall ikke jeg oppfattet det som om noen mente at man ikke skulle gi folk som trenger det f.eks økonomikurs, jobbsøkingskurs m.m. Jeg er også for å gi familier med svært overvektige barn (og voksne) kostholdsveiledning og oppfølging, ikke minst oppfølging.
Det de store uenighetene i den andre tråden gikk ut på, var vel hvor grensa for hjelp skulle gå (f.eks ved ei campinghytte) og hvorvidt det var greit å stille spørsmålstegn ved bloggerens motiver.
:hehehe: Så din oppfatning (med den andre tråden friskt i minne) er at de som blir oppfattet som nedlatende og respektløse er de samme som ønsker å gi folk i vanskelige livssituasjoner redskaper til å komme seg ovenpå? Og at det gjør man ved å be dem skjerpe seg, slutte å sutre og innimellom all den nedlatende "seg sjøl å takke"-formaningen be dem skrive ned alle de flotte matoppskriftene som kommer med innimellom?
Det er tydelig at uenigheten bunner i disse redskapene og måten man gir hjelp til selvhjelp på.
Å gi mennesker som sliter kompetanse til å hjelpe seg selv, tror jeg alle er enige i at er lurt. Jeg er i allefall det - men medisiner og behandling må ofte komme først dersom man er syk.
Men det er selvsagt viktig med måten det blir gjort på. Først og fremst kan man slutte å bruke ordet "sutre" om folk som har det vondt.
Og det skjønner jeg, tro det eller ei. Har man nettopp mistet huset sitt, blir det litt eh..malplassert?...å dra en: "Har du hørt at det er billigere med kålrabi enn Grandiosa?" :gal:
Nei nå tror jeg du har missforstått ganske kraftig. Det er vel ingen som mener at man ikke kan gi fattige gode råd for sunnere og billigere mat. Eller økonomisk rådgivning for den del.
Det var vel mer utsagn av typen "hvor fattig kan man være når man velger grandiosa til middag, der er jo SÅ mange sunne og gode alternativ", det ble reagert på.
Er det ikke slik det er da? Mange har mest lyst til å syte og klage, og ønsker slett ingen gode råd eller løsninger. Jeg er slik sjøl jeg. Kommer jeg sliten og trøtt hjem fra jobb fredag ettermiddag, har jeg lyst til å sutre en del om det. Jeg er da ikke særlig åpen for mannens forslag om ting jeg kunne gjort for å bli mindre sliten.
Noen ganger synes i hvert fall jeg det er deilig å få høre "Ja, jeg skjønner at dette er vanskelig." og ikke noe "men" etterpå. Jeg har noen få venner som skjønner når det passer med det men'et etterpå og når det ikke passer, og de er gull verdt. ;)
Hvis man har den oppfatningen at internettet er Svaret og der skal man få HjelpenManTrengerTM, burde man sikkert bruke blogger, forum og den type arenaer på en annen måte, men mitt inntrykk er at man bruker heller sånt til ventilerering, syting og til å sette ord på vanskelige følelser. Jeg gjør hvert fall det selv, hjelpen innhenter jeg andre steder, men støtten og de virtuelle klemmene kan være verdifulle de, altså. Jeg har fått fine råd også, og det har aldri vært så ille med meg at jeg har blitt satt ut av spill, men jeg vil likevel si at formidlingen og evnen til å opptre respektfullt har vært viktigst når jeg skal avveie rådene jeg får og om jeg har lyst til å bruke dem.
Det JEG reagerer på i slike tråder er holdningen: "hvis du ikke tar imot mine fantastisk gode råd som hjalp meg, så kan du ha det så godt og jeg synes ikke synd på deg!" - det er en del av det ute å går. Folk som gir råd som blir fornærmet dersom rådene ikke blir fulgt. Noen mangler rett og slett evnen til å forstå hva som sømmer seg, og til å forstå hva trådstarter eller bloggeren er ute etter. Noen ganger sier "rådgiveren" at han/hun mister respekten for den med problemet bare fordi rådene ikke blir tatt imot og vedkommende retter seg etter dem. Jeg synes det er merkelig, særlig når det alltid er begrenset med informasjon som ligger i slike tråder/blogger og dermed har "rådgiveren" lite og dårlig grunnlag for å komme med råd i det hele tatt.
Å få velment hjelp og råd er vel og bra, men det er endel ting som jeg tenker spiller en stor rolle her.
Først og fremst hvordan råd og hjelp blir lagt frem. Er det pekefingeren som kommer frem, og en ordlegging som blir veldig nedlatende og belærende, så blir det ikke godt mottatt.
Så er det også litt dette med å vurdere situasjonen. Hvorfor blir temaet tatt opp? Er det for å tømme seg, og kanskje få et klapp på skulderen og litt medmenneskelighet, eller er det for å kanskje søke etter hjelp?
Jeg tenker at det er lov å syte og klage litt. Tømme hjertet for litt grums. Det er terapi det også. Og da tenker jeg at det er best at den som får klagestormen holder alle gode råd for seg selv, inntil videre. Da er man der for å lytte og vise litt medmenneskelighet. Og så, når tømmingen er over, da kan man tilnærme seg med gode råd. "du, hør her...jeg har et par tanker som kanskje kan hjelpe deg. Vil du høre?"
Nå er ikke jeg en person som hverken blogger eller utbroderer på fb. Om jeg har problemer av noe slag, så tar jeg det med venner eller familie, altså folk som kjenner meg og som automatisk vet om jeg er ute etter litt støtte eller om jeg er ute etter hjelp.
Jeg velger også ut litt hvem som får høre hva, når. Jeg har venner som med en gang er løsningsorienterte og jeg har de som evner å bare være der. Trenger jeg forslag til løsninger og ikke medlidenhet, så går jeg til den løsningsorienterte, og trenger jeg medlidenhet et øyeblikk, uten løsninger, så går jeg til de andre.
Jeg har fulgt den andre tråden fra første stund, og jeg kan innrømme at jeg har reagert på endel meninger i den. Ikke fordi at meningene er feil, eller vondt ment, men fordi at i min verden er det å sparke noen som allerede ligger nede. Pluss det å uttale seg så bastant over ord som er skrevet på nett.
Blogger, forum og internett generelt er litt skummelt sånn, for man mangler det personlige inntrykket av skribenten, og man kan derfor ikke føle på hva personen egentlig vil med det h*n skriver.
Vanskelig å si, men det er kanskje trygt å bruke en formulering som Jeg vet ikke om du trenger tips, men jeg vet at det gis bort mye bra på Finn, f.eks. Meningen er vel å hjelpe/dele av erfaring uten at det virker frastøtende på den det gjelder. Det kan være en kunst, det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
