Etter den mye omtalte ordførersaken lurer jeg på hvordan dere oppfatter forpliktelser og eksteskapsløfter.
Selv tenker jeg at det mye jeg kunne tilgitt, men at det forutsetter at jeg faktisk ble bedt om det av en angrende ektefelle - og at jeg over tid så at ting var endret.
I ordførersaken derimot, er det endel ting som jeg tenker er helt tydelige deal-breakere for meg. Jeg klarer ikke å tro på at han er uskyldig, og hvis jeg hadde vært kona hans, ville jeg 1) følt meg totalt sviktet ved at mannen min hade sex-skypet med en jentunge og 2) ikke stått for det han har gjort og 3) ventet med å fortelle om dette til det ble avslørt i rettsaken og 4) hatt flere andre utenomekteskapelige forhold de siste årene - og disse kvinnene har stått frem i retten og fortalt detaljer fra forholdene - slik som at han har lovet å flytte fra kona og sånn.
Jeg synes synd på ordførerkona. For en fryktelig ydmykelse å få brettet ut grisepratet til mannen sin på den måten. :(
Hva tenker dere? Hvor langt går forpliktelsen for deg i forholdet ditt?
Hvis jeg kan tillate meg å være helt, helt personlig og si min ærlige mening så tror jeg ordføreren er en manipulerende usling som ikke har vært særlig snill med kona si. I et likverdig forhold med god maktbalanse blir man ikke stående ved sin manns side etter de skypemeldingene. Jeg syns det er rart at hun fortsatt er så overbevist om at ingenting har skjedd mellom mannen og jenta etter alt som har kommet frem. Jeg kan ikke forstå annet enn at hun har blitt trykket ned i gjørma av mannen sin.
Egentlig liker jeg ikke å skrive sånt som dette, men i denne saken føler jeg at alt er utlevert og synset så mye om at min mening ikke kan legge noen sten til byrden eller virke dømmende.
Jeg hadde nok ikke godtatt noe av det du skrive i "listen", Pøbel, men jeg er jo heller ikke del av forhold der jeg er underdanig.
I ordførersaken skjønner jeg ikke at konen kan bli. Jeg skjønner ikke at hun klarer å se på mannen sin og tenke at hun skal støtte ham igjennom alt som skjer framover.
For egen del har jeg ingen fast grense for hva jeg er villig til å jobbe meg igjennom. Men jeg er ikke interessert i at ekteskapet mitt og livet mitt skal være mest jobb. Livet er for kort til det.
Vi giftet oss fordi det var klokt. Om det ikke føles klokt å leve sammen lengre, så slutter vi vel med det, vil jeg tro.
Dette har jeg tenkt en hel del på i forbindelse med denne saken og jeg må innrømme at dette gjør meg litt nysgjerrig. Hva er det ved dette forholdet som gjør at hun blir?
Jeg tenker jo også at det kan hende det blir ett brudd nå i etterkant. Skal jeg spekulerer litt er det sikkert vanskelig å holde hodet kaldt i en slik sak som at på til er slått opp så stort i media. Det er mulig hun bare har stålsatt seg til stormen er over for så å ta en avgjørelse.
Er det ikke flere av disse utroskapssakene som har vært rullet opp blant utenlandske politikere som har endt slik? De har stått mer eller mindre smilende ved sin manns side under den verste mediestormen, så har det blitt brudd ikke så lenge etter.
Overgrep mot barn hadde selvsagt vært en soleklar grunn for å løpe unna. Et sidesprang skulle jeg nok forsøkt å leve med (om det var/ble avsluttet), men mange hadde nok vært verre. Tror jeg. Løgn og bedrag i denne skalaen hadde uansett fått ham til å fremstå som en fremmed for meg, og jeg hadde brutt ut.
Det må være en fryktelig følelse når alt bare rakner og de verste ting man kan tenke seg egentlig er enda verre. Det kan ikke være spesielt lett å være rasjonell eller vite hva som er lurt å gjøre. Det å avvise alt som usant er sikkert en ganske normal mental reaksjon og sjelelig forsvarsmekanisme. Jeg ville iallefall hatt et sterkt driv for at ting skulle bli normalt og som før.
Det som er spesielt i ordførersaken, og som gjør at jeg tror jeg ville gått før, er jo tanke på den jenta og hva hun er blitt utsatt for. Det er vanskelig å forstå hvordan noen kan bortforklare skypemeldingene for seg selv og i rettsalen uten å være manipulert og underdanig. Jeg sliter med å forstå den biten der.
Jeg tror det er flere enn oss som har tenkt på dette. Gikk inn for å gjøre et google-søk, og da jeg skrev inn Rune Øygard kommer "kone" opp som første forslag.
Jeg skjønner heller ikke at hun blir. Når jeg leste i dommen om hvordan han hadde oppført seg overfor både jenta og de to han hadde hatt forhold til de siste årene ( og hvordan han ahdde snakket om kona til de andre han hadde hatt et forhold til), tenkte jeg at hun nok er mørnet gjennom et langt samliv og at hun har blitt hersketeknikket med i mange, mange år.
Jeg tenker at hun må være totalt hjernevasket og synes faktisk veldig synd på henne. Også synes jeg det er ubehagelig ekkelt å få innblikk i hvordan livene deres har vært. :sukk:
Men hva vet vi om hva hun har visst? :vetikke:
Hvorfor tror vi automatisk at hun er manipulert og helt uskyldig?
Det er ikke pent å spekulerere, men hun har jo støttet han offentlig, vitnet og uttalt seg hele veien hun også - og da blir man jo en del av mediakjøret.
Forpliktelsene mine ift mannen kommer helt an på situasjonen i grunn. Det går ikke an å ha noe fasit på det før man eventuelt står oppi det som setter forholdet på prøve.
Jeg tror det må ligge noe her.
At hun er manipulert over så lang tid at hun kanskje ikke ser noen andre alternativer enn å bli?
Men det er vanskelig å forstå.
Kanskje det er på samme måte med folk som blir mishandlet fysisk i forhold? Og som blir. Det er jo også en ting jeg ikke klarer å forstå.
Det er ikke et spørsmål jeg har noe definert svar på. Det finnes ingen liste eller skala som viser at "disse tingene er OK, men der går grensen". Men forpliktelsen jeg føler er i alle fall helt avhengig av at den er gjensidig. Hvis ikke han føler (og viser) forpliktelse overfor meg og forholdet vårt, ville jeg ikke føle meg bundet av noen forpliktelse på min side.
I ordførersaken er det jo helt umulig å vite hvordan forholdet mellom ham og kona er, eller hva de har sagt til hverandre (og eventuelt vært enige eller uenige om) på privaten. Men rent hypotetisk, hvis det faktisk er sånn at hun har vært helt uvitende om saken og har trodd på hans totale uskyld, så tenker jeg jo at det han har gjort er et svik på så mange plan at det hadde vært fullstendig uaktuelt for meg å tilgi hvis jeg hadde vært i hennes situasjon. Og jeg tror ellers også at det er fullt mulig å ha blitt så grundig manipulert at man tror at alt er som det skal være - som når offer for andre former for overgrep og manipulering tror det er helt greit at partneren straffer og kontrollerer dem, at det er vel fortjent og helt normalt og dessuten et tegn på kjærlighet. (Det er kjønnsuavhengig også, sånn apropos Nessies spørsmål. Det trenger på ingen måte å være mannen som "har makten" i et forhold.)
Jeg tror det fordi det hun (kona) faktisk har måttet tåle, er så hinsides stygt og brutalt å utsette noen for at jeg ikke klarer å forestille meg noen annen årsak enn at hun må være veldig kuet/hjernevasket til å tro at de er hennes plikt som snill kone å stå ved hans side gjennom noe slik.
Jeg vet ikke om jeg hadde trodd det samme om kjønnene var motsatt. Men jeg vet litt om veldig maktulike forhold og hva det kan få folk til å tåle, så jeg ser ikke bort fra at jeg ville ha trodd det samme dersom rollen var snudd.
Kloke skilpadda! Der sa du akkurat det jeg også tenker. Det er den tilsynelatende fullstendige mangelen på gjensidighet og det totalet sviket jeg reagerer på her. Han er indignert uskyldig samtidig som skype-loggen taler sitt ganske tydelige språk. Konen sa jo at hun ikke hadde kjent til innholdet i den loggen, og at det var "ikke-akseptabelt". :(
Hun kan jo også være redd for å være alene, redd for dårlig økonomi og ha dårlig selvtillit, og at det i sum gjør at hun blir - enn så lenge. Jeg tror slike frykter kan sitte hardt i mange.
Ja, jeg ville nok det. Det er ikke fremmed for meg i det hele tatt at kvinner også kan være manipulerende og undertrykke partneren sin. Jeg vet jo av kvinner som er voldelige og slår mannen sin.
Det er umulig å si hva man ville gjort før man faktisk står i situasjonen. Jeg leste nylig om et studium som viste at så godt som alle nygifte mener at de ville gått fra hverandre hvis de oppdaget utroskap. I realiteten viser det seg at svært få gjør nettopp det, og blandt de som skilles pga utroskap er det langt vanligere at det er den som er utro som går enn den som blir bedratt. Jeg tenker at jeg ikke uten videre ville gitt opp hele det livet vi har bygget sammen, og at det er et visst rom for feiltrinn, samtidig som jeg ikke er villig til å akseptere hva som helst. Akkurat denne saken har jeg ikke satt meg inn i, så jeg skal ikke uttale meg om denne kvinnens valg annet enn at det er lett å stå på utsiden og ha bastante meninger om noe som man ikke selv har opplevd.
Jeg er vanligvis helt enig, men dette handler om sex og griseprat med mindreårige og det er såpass spesielt uakseptabelt at jeg har en ganske bastant mening om hva jeg ville gjort.
Ja, men likevel tar vi det for gitt (de fleste av oss virker det som) at han har manipulert henne, og at det er synd på henne med tanke på alt som har kommet frem. Det jeg tenker er at det er faktisk en mulighet for at hun har visst hun også. Hva som har foregått.
At mannen er utro med en likeverdig person er forståelig, men at mannen er utro med en mindreårig, driver sexchatting og har forhold til flere er totalt uakseptabelt.
Dersom forholdet hadde vært "normalt".
Jeg tenker litt som Røverjenta eller så har hun visst om eller har hatt mistanke om hva som har skjedd.
Uansett hvordan denne konen hadde reagert og hva hun hadde gjort ville samfunnet rundt tenkt sitt, og for henne var kanskje det enkleste å stå ved siden av gjennom saken.
Hvis hun har et like «forvrengt» syn på hva som er ok og rett som mannen, så er det det vel i uansett ikke i hennes øyne løgn. :vetikke:
Det er jo godt mulig hun har lukket øynene for mye, og ikke «ville» vite.
Jeg synes bare det er litt rart at hun ikke har reagert på noe av det som har foregått. Men på den annen side. Han har tydeligvis en ganske manipulerende (og for mange sjarmerende?) side - i og med at han har blitt/blir trodd av mange av de som kjenner han.
Redsel for dårlig økonomi er vel ikke helt saken i det omtalte tilfellet. Godt voksen dame med digert hus, flere hytter, ingen barn og egen lederjobb. Skulle ikke være det mest problematiske å klare seg på egen hånd økonomisk.
Jo, akkurat her tror jeg faktisk jeg vet hva jeg ville gjort. Det er mulig at jeg kunne tilgi utroskap (jeg tviler, men ser at det ikke trenger å være svart/hvitt) fyllekjøring, underslag på jobben osv, hvis mannen var i en veldig vanskelig situasjon og han faktisk angret og ville gjøre opp for seg. :vetikke: Her? For det første har ordføreren (mest sannsynlig) vært utro, for det andre har han begått seksuelle overgrep, men den viktigste grunnen er jo måten han oppfører seg på etter at han er avslørt. Jeg mister fullstendig respekt for fyren når han nekter å innrømme at han har gjort noe galt og til og med prøver å få skylden over på en tenåring. Jeg kan leve med mange feil hos en partner, men jeg må respektere han. Det hadde jeg ikke klart i dette tilfellet.
Fra den andre siden av kjønnsbarriæren er det minst like uforståelig. Enten er hun manipulert til det selvutslettende eller så har hun vært med på det og skjuler felles skjeletter i skapet. Jeg tipper det første.
I et normalt forhold er det uendelig langt over streken for hvor jeg ville blitt hos en ektefelle. Ikke fordi han har hatt sex med andre voksne kvinner, jeg har aldri forlangt monogami fra en kjæreste i utgangspunktet, men i det han har forgrepet seg på barn, da er det slutt. Finito. Ikke tilgivelig. Alt annet enn det (som å være en generellt ufyselig og løgnaktig fyr) er overskuddsmateriale.
Akkurat det jeg sier? Jeg er ikke sjalu av meg, så akkurat det at min partner også var sammen med noen andre ville ikke for meg vært et problem i seg selv, selv om jeg registrerer og innretter meg etter at det er det for mange andre. Overgrep, voldtekt osv, derimot, DET hadde fått meg ut døra eller i strupen på vedkommende, alt etter omstendighetene, temmelig umiddelbart.
Jeg vet ikke helt nøyaktig for min egen del, men lista ligger helt klart langt lavere enn det den gjør for eks-ordfører-fruen. I det hele tatt er det langt utenfor min forstand hva enkelte kjerringer tilsynelatende kan tilgi mannen sin for.
(Og selvsagt: Dersom de tar sine valg med bakgrunn i at de er manipulert, mishandlet eller truet, ville jeg ikke kalt dem kjerringer.)
Til en viss grad. Jeg kunne nok kanskje tilgitt og fortsatt et samliv etter utroskap, men seksuell omgang med en mindreårig (uansett omfang, sexchattingen ville vært mer enn nok for meg) diskvalifiserer på alle tenkelige vis. Det ville ikke bare vært et svik mot meg som ektefelle, men mot alt vi står for, tror på og ønsker for den verden vi oppdrar barna våre i. Og noen handlinger mener jeg man som voksenperson plikter å ta avstand fra, samme hvilke følelser man ellers måtte ha for gjerningspersonen.
Hvis jeg hadde vært i ordførerkonens sko skulle man ikke sett bort fra at jeg hadde vært såpass sjokkskadd at jeg ikke hadde sett klart. Jeg hadde jo ikke visst hvem jeg hadde vært gift med. På et eller annet tidspunkt hadde jeg nok våknet, men man skal ikke se bort fra at det hadde vært etter at media hadde forlatt åstedet.
Jeg tenker at man kan bli så sjokkskadd at man prøver å beholde kontroll. Man vet hva man har, og tenker vel at alt det vonde kan forsvinne så lenge man ikke innrømmer det for seg selv. Ved å gå innrømmer man på et vis at man var uelskelig, en noen bedro, en noen ønsket andre i stedet for. Det er mye skam i det å bli bedratt. Jeg sier ikke at det er logisk, men tror det kan utarte seg sånn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
