Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.
"six feet under" - sesong 2 (dvd)
Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.
"six feet under" - sesong 3 (dvd)
"six feet under" - sesong 4 (dvd)
Februar
"six feet under" - sesong 5 (dvd)
Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre. :humre:
Hobbiten: En uventet reise (kino, 3D)
Likte den veldig godt. Veldig gjenkjennende film for min del. Skulle bare mangle, jeg har sett "Ringenes Herre" (flere ganger) og lest bøkene (flere ganger). Fikk mer følelsen av å treffe en gammel venn enn å se en film.
Harry Potter og føniksordenen (dvd)
Bonusfilm, etter at vi hadde hørt gjennom lydboka. Filmen blir jo vanvittig komprimert etter å hørt boken. Hvor er Florens? Og moren til Siris skulle jeg gjerne ha sett. Og alle luene som Hermine strikket. Vel, sånn blir det jo når bøker blir til film. Karakterene er virkelig gode, og jeg liker enda Severus (selv om han også er mye bedre i bøkene!). Men for all del - jeg ville ikke ha gått glipp av filmene, heller.
Rive Rolf (kino, 3D)
Morsom film, og som jeg sa til ungene: Tenk at dere har tatt oss med på en romantisk film! Jeg indentifiserte meg nok noe med "dynamittjenta", sur og bister - men gjorde jobben. Og så kjenner jeg ei som ligner på glitchen! :humre: Og moralen er jo upåklagelig: Det er noe godt i oss alle! (Hvis man ser bort fra de Alien lignende kreaturene da. De kan vi bare splatte med svære, svære gunnere. :nemlig: )
Mars
Don Giovanni (opera)
Tar med denne også selv om det ikke var film, men opera. Blir nok for ambisiøst å ha en egen operatråd - i alle fall for meg. Dette er min andre opera, og den første var tekstet. Denne var ikke det, så her måtte jeg finlese programmet for å finne ut hva som skjedde. I tillegg var det masse referanser til Felini sin film 8 1/2 som jeg ikke har sett. Uansett var det en flott opplevelse, med mye fin musikk. Jeg er overrasket over hvor morsomt og lett dette er - jeg har tidliger tenkt på opera som gravalvorlige greier, men det er det altså ikke.
Les Miserables (kino)
Grusom og medrivende historie. Det at det var en musical var faktisk ikke noe man tenkte så mye over. Storslaget og spennende historisk sett. Javiar var kanskje den mest spennende karakteren i filmen.
Det lille huset på prærien - sesong 5 (DVD)
Ser sammen med ungene. Elsker det. :hjerter: Ungene elsker det ikke fullt så mye så denne sesongen tok lang tid, ble blant annet avbrutt av Harry Potter. Men jeg gir ikke opp! Sesong 6 skal inn den også.
Snow White and the huntsman (DVD)
Grusom! Settingen er som jeg elsker det, men Kristin Stewart er helt forferdeling.
Rock of ages (DVD)
Her er det nostalogi over hele fjoela. Jeg elsker jo blant annet denne.
[yt]c56vEgA4fjU[/yt]
Veldig morsomt at de synger selv. Klarer ikke helt å skille mellom om det er filmen som er bra eller om det er nostalogien som er det. Men da jeg ble spurt om en 14 åring uten de referansene jeg har hadde likt filmen, måtte jeg si nei, så da er det sikkert bare nostalogien.
Take this waltz (DVD)
Da jeg leste advarselen paa filmen ble jeg nesten usikker paa om dette var en pornofilm (MA 15+ Strong sex scenes and nudity), mens det ser ut som en skikkelig "feel good" film paa coveret. Vel, den var ingen av delene. Jeg tenker paa den som filmen tilsvar til "Alkymisten" og definitivt ikke min tekopp. Eneste som var bra med filmen var at det minnet meg om denne sangen. (Og at jeg skal se filmen "The last Waltz" en gang)
[yt]IFSR4QC38II[/yt]
Så sammen med ungene. Dette er nok måten man kan presse gjennom interesse for klassisk balettmusikk. Jeg liker godt musikken - storyen er vel heller noe tynn (men alltid med en god moral! Det er det i alle Barbie filmer)
Leste selvbiografien til Bear Grylls sommeren 2012, og ble så nysgjerrig at jeg kjøpte alle sesongene av Man vs Wild. Serien omhandler hvordan man skal komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen fra villmarken. Et slags "rescue kit" i DVD format. Han er en fasinerende person, og det jeg finner aller mest fasinerende er det han "predikerer" i serien:
Bruk alt av fantasi for å spare på kreftene
Spis alt du kommer over
Innrett deg så komfortabelt som mulig
Når du henger i en liane over 100 meters stup er det selvfølgelig lurt å spare på kreftene (og legge belastningen på bena og ikke på armene). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at dette må være grunnen til alle overvektsproblemene i den vestlige verdenen: Vi er genetisk programert til å være en gjeng med latsabber. Det er smart i villmarken, men kanskje ikke ellers?
[img]https://encrypted-tbn0.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcQCk8HdMG-kOCSIZIn9h9ytdq7TEG7vWrGgXDbRVEva-XegaCoNEQ[/img]
Ja, dette er da samme director som i "The last Waltz", men denne like jeg. Her var settingen en annen. Kino og jeg var sammen med noen som var interessert i å både se og diskutere filmen i etterkant. Det gjorde opplevelsen mye bedre. Dette er en film for folk som er interessert i folk. (I tillegg kan man hode en repeterende Knausgård diskusjon gående på hva som egentlig er sant og hva som er filmjuks. Feks er ikke de gamle filmene, gamle filmer. Jeg trodde det, men nei.)
Jeg elsket den. Den er ikke trofast mot bøkene, men jeg har (heldigvis!) sluttet å sammenligne så mye mellom bøker og film. Det blir bare en skuffelse uansett.
Kjøpt inn til ungene som sett som "helgekos". Filmen har 11 års aldersgrense så den er jo ikke helt i mitt område. Det var også kuttet mye fra boken, men ungene elsket den. Så vel verdt pengene.
Ikke en teknisk film, men en film om menneskelige relasjoner i en verden av "superstjerner". På mange måter minner IT meg om rockeband. Hva skjer når et geni skal samhandle med andre? I rockeband er dette typisk, en musikalsk leder, 3-4 mer eller mindre dyktige musikere. Og når det tar av, hva skjer da? Jo, da begynner utbyttinen av bandmeldemmer, styringen fra managere etc å influere på hva er hot og not. Og hvordan bedømmer det musikaske geniet det de andre bidrar med (god stemning, ideer, penger, administrasjon)? (Må vel legge til at ikke alle IT folk er slik, for guds skyld! De fleste av oss er vel på "klimpre gitar på nachspiel"-nivået. Men det har vært mange enesteående personer innenfor IT, kanskje fordi fagfeltet er nytt? Eller kanskje fordi at de evnene man må ha for å være et geni innenfor IT, ikke har vært brukbare innenfor så mange andre områder?)
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.
"six feet under" - sesong 2 (dvd)
Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.
"six feet under" - sesong 3 (dvd)
"six feet under" - sesong 4 (dvd)
Februar
"six feet under" - sesong 5 (dvd)
Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre. :humre:
Hobbiten: En uventet reise (kino, 3D)
Likte den veldig godt. Veldig gjenkjennende film for min del. Skulle bare mangle, jeg har sett "Ringenes Herre" (flere ganger) og lest bøkene (flere ganger). Fikk mer følelsen av å treffe en gammel venn enn å se en film.
Harry Potter og føniksordenen (dvd)
Bonusfilm, etter at vi hadde hørt gjennom lydboka. Filmen blir jo vanvittig komprimert etter å hørt boken. Hvor er Florens? Og moren til Siris skulle jeg gjerne ha sett. Og alle luene som Hermine strikket. Vel, sånn blir det jo når bøker blir til film. Karakterene er virkelig gode, og jeg liker enda Severus (selv om han også er mye bedre i bøkene!). Men for all del - jeg ville ikke ha gått glipp av filmene, heller.
Rive Rolf (kino, 3D)
Morsom film, og som jeg sa til ungene: Tenk at dere har tatt oss med på en romantisk film! Jeg indentifiserte meg nok noe med "dynamittjenta", sur og bister - men gjorde jobben. Og så kjenner jeg ei som ligner på glitchen! :humre: Og moralen er jo upåklagelig: Det er noe godt i oss alle! (Hvis man ser bort fra de Alien lignende kreaturene da. De kan vi bare splatte med svære, svære gunnere. :nemlig: )
Mars
Don Giovanni (opera)
Tar med denne også selv om det ikke var film, men opera. Blir nok for ambisiøst å ha en egen operatråd - i alle fall for meg. Dette er min andre opera, og den første var tekstet. Denne var ikke det, så her måtte jeg finlese programmet for å finne ut hva som skjedde. I tillegg var det masse referanser til Felini sin film 8 1/2 som jeg ikke har sett. Uansett var det en flott opplevelse, med mye fin musikk. Jeg er overrasket over hvor morsomt og lett dette er - jeg har tidliger tenkt på opera som gravalvorlige greier, men det er det altså ikke.
Les Miserables (kino)
Grusom og medrivende historie. Det at det var en musical var faktisk ikke noe man tenkte så mye over. Storslaget og spennende historisk sett. Javiar var kanskje den mest spennende karakteren i filmen.
Det lille huset på prærien - sesong 5 (DVD)
Ser sammen med ungene. Elsker det. :hjerter: Ungene elsker det ikke fullt så mye så denne sesongen tok lang tid, ble blant annet avbrutt av Harry Potter. Men jeg gir ikke opp! Sesong 6 skal inn den også.
Snow White and the huntsman (DVD)
Grusom! Settingen er som jeg elsker det, men Kristin Stewart er helt forferdeling.
Rock of ages (DVD)
Her er det nostalogi over hele fjoela. Jeg elsker jo blant annet denne.
[yt]c56vEgA4fjU[/yt]
Veldig morsomt at de synger selv. Klarer ikke helt å skille mellom om det er filmen som er bra eller om det er nostalogien som er det. Men da jeg ble spurt om en 14 åring uten de referansene jeg har hadde likt filmen, måtte jeg si nei, så da er det sikkert bare nostalogien.
Take this waltz (DVD)
Da jeg leste advarselen paa filmen ble jeg nesten usikker paa om dette var en pornofilm (MA 15+ Strong sex scenes and nudity), mens det ser ut som en skikkelig "feel good" film paa coveret. Vel, den var ingen av delene. Jeg tenker paa den som filmen tilsvar til "Alkymisten" og definitivt ikke min tekopp. Eneste som var bra med filmen var at det minnet meg om denne sangen. (Og at jeg skal se filmen "The last Waltz" en gang)
[yt]IFSR4QC38II[/yt]
Så sammen med ungene. Dette er nok måten man kan presse gjennom interesse for klassisk balettmusikk. Jeg liker godt musikken - storyen er vel heller noe tynn (men alltid med en god moral! Det er det i alle Barbie filmer)
Leste selvbiografien til Bear Grylls sommeren 2012, og ble så nysgjerrig at jeg kjøpte alle sesongene av Man vs Wild. Serien omhandler hvordan man skal komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen fra villmarken. Et slags "rescue kit" i DVD format. Han er en fasinerende person, og det jeg finner aller mest fasinerende er det han "predikerer" i serien:
Bruk alt av fantasi for å spare på kreftene
Spis alt du kommer over
Innrett deg så komfortabelt som mulig
Når du henger i en liane over 100 meters stup er det selvfølgelig lurt å spare på kreftene (og legge belastningen på bena og ikke på armene). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at dette må være grunnen til alle overvektsproblemene i den vestlige verdenen: Vi er genetisk programert til å være en gjeng med latsabber. Det er smart i villmarken, men kanskje ikke ellers?
[img]https://encrypted-tbn0.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcQCk8HdMG-kOCSIZIn9h9ytdq7TEG7vWrGgXDbRVEva-XegaCoNEQ[/img]
Ja, dette er da samme director som i "The last Waltz", men denne like jeg. Her var settingen en annen. Kino og jeg var sammen med noen som var interessert i å både se og diskutere filmen i etterkant. Det gjorde opplevelsen mye bedre. Dette er en film for folk som er interessert i folk. (I tillegg kan man hode en repeterende Knausgård diskusjon gående på hva som egentlig er sant og hva som er filmjuks. Feks er ikke de gamle filmene, gamle filmer. Jeg trodde det, men nei.)
Jeg elsket den. Den er ikke trofast mot bøkene, men jeg har (heldigvis!) sluttet å sammenligne så mye mellom bøker og film. Det blir bare en skuffelse uansett.
Kjøpt inn til ungene som sett som "helgekos". Filmen har 11 års aldersgrense så den er jo ikke helt i mitt område. Det var også kuttet mye fra boken, men ungene elsket den. Så vel verdt pengene.
Ikke en teknisk film, men en film om menneskelige relasjoner i en verden av "superstjerner". På mange måter minner IT meg om rockeband. Hva skjer når et geni skal samhandle med andre? I rockeband er dette typisk, en musikalsk leder, 3-4 mer eller mindre dyktige musikere. Og når det tar av, hva skjer da? Jo, da begynner utbyttinen av bandmeldemmer, styringen fra managere etc å influere på hva er hot og not. Og hvordan bedømmer det musikaske geniet det de andre bidrar med (god stemning, ideer, penger, administrasjon)? (Må vel legge til at ikke alle IT folk er slik, for guds skyld! De fleste av oss er vel på "klimpre gitar på nachspiel"-nivået. Men det har vært mange enesteående personer innenfor IT, kanskje fordi fagfeltet er nytt? Eller kanskje fordi at de evnene man må ha for å være et geni innenfor IT, ikke har vært brukbare innenfor så mange andre områder?)
Hobbyfilm. Jeg sitter og hekler/strikker og da er det veldig koselig å ha noe å se på. Jeg synes nå det er morsommere å legge merke til hvilke knep de gjør i serien for å vekke interesse hos seeren enn selv serien - kanskje et dårlig tegn for serien, men dog interessant.
Synes Christoph Walz spiller bra. Resten, vel ... Det er en del nydelige tablåer av Reese Witherspoon på elefanten, men Robert Pattinson spiller ikke overbevisende for meg. Jeg så dog filmen med engelsk tale og engelske tekst, det er typisk noe jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i årevis, men så går det i glemmeboken, og vips sitter jeg der med norsk tekst.
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.
"six feet under" - sesong 2 (dvd)
Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.
"six feet under" - sesong 3 (dvd)
"six feet under" - sesong 4 (dvd)
Februar
"six feet under" - sesong 5 (dvd)
Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre. :humre:
Hobbiten: En uventet reise (kino, 3D)
Likte den veldig godt. Veldig gjenkjennende film for min del. Skulle bare mangle, jeg har sett "Ringenes Herre" (flere ganger) og lest bøkene (flere ganger). Fikk mer følelsen av å treffe en gammel venn enn å se en film.
Harry Potter og føniksordenen (dvd)
Bonusfilm, etter at vi hadde hørt gjennom lydboka. Filmen blir jo vanvittig komprimert etter å hørt boken. Hvor er Florens? Og moren til Siris skulle jeg gjerne ha sett. Og alle luene som Hermine strikket. Vel, sånn blir det jo når bøker blir til film. Karakterene er virkelig gode, og jeg liker enda Severus (selv om han også er mye bedre i bøkene!). Men for all del - jeg ville ikke ha gått glipp av filmene, heller.
Rive Rolf (kino, 3D)
Morsom film, og som jeg sa til ungene: Tenk at dere har tatt oss med på en romantisk film! Jeg indentifiserte meg nok noe med "dynamittjenta", sur og bister - men gjorde jobben. Og så kjenner jeg ei som ligner på glitchen! :humre: Og moralen er jo upåklagelig: Det er noe godt i oss alle! (Hvis man ser bort fra de Alien lignende kreaturene da. De kan vi bare splatte med svære, svære gunnere. :nemlig: )
Mars
Don Giovanni (opera)
Tar med denne også selv om det ikke var film, men opera. Blir nok for ambisiøst å ha en egen operatråd - i alle fall for meg. Dette er min andre opera, og den første var tekstet. Denne var ikke det, så her måtte jeg finlese programmet for å finne ut hva som skjedde. I tillegg var det masse referanser til Felini sin film 8 1/2 som jeg ikke har sett. Uansett var det en flott opplevelse, med mye fin musikk. Jeg er overrasket over hvor morsomt og lett dette er - jeg har tidliger tenkt på opera som gravalvorlige greier, men det er det altså ikke.
Les Miserables (kino)
Grusom og medrivende historie. Det at det var en musical var faktisk ikke noe man tenkte så mye over. Storslaget og spennende historisk sett. Javiar var kanskje den mest spennende karakteren i filmen.
Det lille huset på prærien - sesong 5 (DVD)
Ser sammen med ungene. Elsker det. :hjerter: Ungene elsker det ikke fullt så mye så denne sesongen tok lang tid, ble blant annet avbrutt av Harry Potter. Men jeg gir ikke opp! Sesong 6 skal inn den også.
Snow White and the huntsman (DVD)
Grusom! Settingen er som jeg elsker det, men Kristin Stewart er helt forferdeling.
Rock of ages (DVD)
Her er det nostalogi over hele fjoela. Jeg elsker jo blant annet denne.
[yt]c56vEgA4fjU[/yt]
Veldig morsomt at de synger selv. Klarer ikke helt å skille mellom om det er filmen som er bra eller om det er nostalogien som er det. Men da jeg ble spurt om en 14 åring uten de referansene jeg har hadde likt filmen, måtte jeg si nei, så da er det sikkert bare nostalogien.
Take this waltz (DVD)
Da jeg leste advarselen paa filmen ble jeg nesten usikker paa om dette var en pornofilm (MA 15+ Strong sex scenes and nudity), mens det ser ut som en skikkelig "feel good" film paa coveret. Vel, den var ingen av delene. Jeg tenker paa den som filmen tilsvar til "Alkymisten" og definitivt ikke min tekopp. Eneste som var bra med filmen var at det minnet meg om denne sangen. (Og at jeg skal se filmen "The last Waltz" en gang)
[yt]IFSR4QC38II[/yt]
Så sammen med ungene. Dette er nok måten man kan presse gjennom interesse for klassisk balettmusikk. Jeg liker godt musikken - storyen er vel heller noe tynn (men alltid med en god moral! Det er det i alle Barbie filmer)
Leste selvbiografien til Bear Grylls sommeren 2012, og ble så nysgjerrig at jeg kjøpte alle sesongene av Man vs Wild. Serien omhandler hvordan man skal komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen fra villmarken. Et slags "rescue kit" i DVD format. Han er en fasinerende person, og det jeg finner aller mest fasinerende er det han "predikerer" i serien:
Bruk alt av fantasi for å spare på kreftene
Spis alt du kommer over
Innrett deg så komfortabelt som mulig
Når du henger i en liane over 100 meters stup er det selvfølgelig lurt å spare på kreftene (og legge belastningen på bena og ikke på armene). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at dette må være grunnen til alle overvektsproblemene i den vestlige verdenen: Vi er genetisk programert til å være en gjeng med latsabber. Det er smart i villmarken, men kanskje ikke ellers?
[img]https://encrypted-tbn0.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcQCk8HdMG-kOCSIZIn9h9ytdq7TEG7vWrGgXDbRVEva-XegaCoNEQ[/img]
Ja, dette er da samme director som i "The last Waltz", men denne like jeg. Her var settingen en annen. Kino og jeg var sammen med noen som var interessert i å både se og diskutere filmen i etterkant. Det gjorde opplevelsen mye bedre. Dette er en film for folk som er interessert i folk. (I tillegg kan man hode en repeterende Knausgård diskusjon gående på hva som egentlig er sant og hva som er filmjuks. Feks er ikke de gamle filmene, gamle filmer. Jeg trodde det, men nei.)
Jeg elsket den. Den er ikke trofast mot bøkene, men jeg har (heldigvis!) sluttet å sammenligne så mye mellom bøker og film. Det blir bare en skuffelse uansett.
Kjøpt inn til ungene som sett som "helgekos". Filmen har 11 års aldersgrense så den er jo ikke helt i mitt område. Det var også kuttet mye fra boken, men ungene elsket den. Så vel verdt pengene.
Ikke en teknisk film, men en film om menneskelige relasjoner i en verden av "superstjerner". På mange måter minner IT meg om rockeband. Hva skjer når et geni skal samhandle med andre? I rockeband er dette typisk, en musikalsk leder, 3-4 mer eller mindre dyktige musikere. Og når det tar av, hva skjer da? Jo, da begynner utbyttinen av bandmeldemmer, styringen fra managere etc å influere på hva er hot og not. Og hvordan bedømmer det musikaske geniet det de andre bidrar med (god stemning, ideer, penger, administrasjon)? (Må vel legge til at ikke alle IT folk er slik, for guds skyld! De fleste av oss er vel på "klimpre gitar på nachspiel"-nivået. Men det har vært mange enesteående personer innenfor IT, kanskje fordi fagfeltet er nytt? Eller kanskje fordi at de evnene man må ha for å være et geni innenfor IT, ikke har vært brukbare innenfor så mange andre områder?)
Hobbyfilm. Jeg sitter og hekler/strikker og da er det veldig koselig å ha noe å se på. Jeg synes nå det er morsommere å legge merke til hvilke knep de gjør i serien for å vekke interesse hos seeren enn selv serien - kanskje et dårlig tegn for serien, men dog interessant.
Synes Christoph Walz spiller bra. Resten, vel ... Det er en del nydelige tablåer av Reese Witherspoon på elefanten, men Robert Pattinson spiller ikke overbevisende for meg. Jeg så dog filmen med engelsk tale og engelske tekst, det er typisk noe jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i årevis, men så går det i glemmeboken, og vips sitter jeg der med norsk tekst.
Har kjøpt settet med alle Star Wars filmene og klar til å kultivere ungene. Etter en del frem og tilbake ble jeg enig med meg selv om å se de kronologiske - tror barna vil få en del problemer med å følge historien ellers. Og de elsket den! :D Og jeg elsket den! (Likte den faktisk bedre nå enn da jeg så den på kino. For å sitere en jeg kjente da "... Og for en stygg asma den stakkars gutten får!") Det som slår meg når jeg ser den i dag er for en voldsom 3D effekt det er lagt opp til, men dette kom jo før 3D. Jeg greier ikke å skille mellom hva som er bra, hva som er nostalgi og hva som er pur glede over at ungene elsket den.
Dette må være beviset på hvor gammel jeg er blitt. Når jeg ser på kansleren så tenker jeg på Obama som lovet å gi alle på Guantanamo en rettferdig rettsak - de sitter dere enda. Og at han har beholdt alle "rettighetene" som ble innført i krigen mot terror. Og at de sier at han - og noen andre - vedtar drap (selvfølgelig bare på terrorister :himle: ), jurie, dommer og bøddel i ett. Eldste driver å vrir seg under alle kjærlighetssenene - det høyner definitivt kvaliteten på filmen for meg.
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.
"six feet under" - sesong 2 (dvd)
Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.
"six feet under" - sesong 3 (dvd)
"six feet under" - sesong 4 (dvd)
Februar
"six feet under" - sesong 5 (dvd)
Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre. :humre:
Hobbiten: En uventet reise (kino, 3D)
Likte den veldig godt. Veldig gjenkjennende film for min del. Skulle bare mangle, jeg har sett "Ringenes Herre" (flere ganger) og lest bøkene (flere ganger). Fikk mer følelsen av å treffe en gammel venn enn å se en film.
Harry Potter og føniksordenen (dvd)
Bonusfilm, etter at vi hadde hørt gjennom lydboka. Filmen blir jo vanvittig komprimert etter å hørt boken. Hvor er Florens? Og moren til Siris skulle jeg gjerne ha sett. Og alle luene som Hermine strikket. Vel, sånn blir det jo når bøker blir til film. Karakterene er virkelig gode, og jeg liker enda Severus (selv om han også er mye bedre i bøkene!). Men for all del - jeg ville ikke ha gått glipp av filmene, heller.
Rive Rolf (kino, 3D)
Morsom film, og som jeg sa til ungene: Tenk at dere har tatt oss med på en romantisk film! Jeg indentifiserte meg nok noe med "dynamittjenta", sur og bister - men gjorde jobben. Og så kjenner jeg ei som ligner på glitchen! :humre: Og moralen er jo upåklagelig: Det er noe godt i oss alle! (Hvis man ser bort fra de Alien lignende kreaturene da. De kan vi bare splatte med svære, svære gunnere. :nemlig: )
Mars
Don Giovanni (opera)
Tar med denne også selv om det ikke var film, men opera. Blir nok for ambisiøst å ha en egen operatråd - i alle fall for meg. Dette er min andre opera, og den første var tekstet. Denne var ikke det, så her måtte jeg finlese programmet for å finne ut hva som skjedde. I tillegg var det masse referanser til Felini sin film 8 1/2 som jeg ikke har sett. Uansett var det en flott opplevelse, med mye fin musikk. Jeg er overrasket over hvor morsomt og lett dette er - jeg har tidliger tenkt på opera som gravalvorlige greier, men det er det altså ikke.
Les Miserables (kino)
Grusom og medrivende historie. Det at det var en musical var faktisk ikke noe man tenkte så mye over. Storslaget og spennende historisk sett. Javiar var kanskje den mest spennende karakteren i filmen.
Det lille huset på prærien - sesong 5 (DVD)
Ser sammen med ungene. Elsker det. :hjerter: Ungene elsker det ikke fullt så mye så denne sesongen tok lang tid, ble blant annet avbrutt av Harry Potter. Men jeg gir ikke opp! Sesong 6 skal inn den også.
Snow White and the huntsman (DVD)
Grusom! Settingen er som jeg elsker det, men Kristin Stewart er helt forferdeling.
Rock of ages (DVD)
Her er det nostalogi over hele fjoela. Jeg elsker jo blant annet denne.
[yt]c56vEgA4fjU[/yt]
Veldig morsomt at de synger selv. Klarer ikke helt å skille mellom om det er filmen som er bra eller om det er nostalogien som er det. Men da jeg ble spurt om en 14 åring uten de referansene jeg har hadde likt filmen, måtte jeg si nei, så da er det sikkert bare nostalogien.
Take this waltz (DVD)
Da jeg leste advarselen paa filmen ble jeg nesten usikker paa om dette var en pornofilm (MA 15+ Strong sex scenes and nudity), mens det ser ut som en skikkelig "feel good" film paa coveret. Vel, den var ingen av delene. Jeg tenker paa den som filmen tilsvar til "Alkymisten" og definitivt ikke min tekopp. Eneste som var bra med filmen var at det minnet meg om denne sangen. (Og at jeg skal se filmen "The last Waltz" en gang)
[yt]IFSR4QC38II[/yt]
Så sammen med ungene. Dette er nok måten man kan presse gjennom interesse for klassisk balettmusikk. Jeg liker godt musikken - storyen er vel heller noe tynn (men alltid med en god moral! Det er det i alle Barbie filmer)
Leste selvbiografien til Bear Grylls sommeren 2012, og ble så nysgjerrig at jeg kjøpte alle sesongene av Man vs Wild. Serien omhandler hvordan man skal komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen fra villmarken. Et slags "rescue kit" i DVD format. Han er en fasinerende person, og det jeg finner aller mest fasinerende er det han "predikerer" i serien:
Bruk alt av fantasi for å spare på kreftene
Spis alt du kommer over
Innrett deg så komfortabelt som mulig
Når du henger i en liane over 100 meters stup er det selvfølgelig lurt å spare på kreftene (og legge belastningen på bena og ikke på armene). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at dette må være grunnen til alle overvektsproblemene i den vestlige verdenen: Vi er genetisk programert til å være en gjeng med latsabber. Det er smart i villmarken, men kanskje ikke ellers?
[img]https://encrypted-tbn0.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcQCk8HdMG-kOCSIZIn9h9ytdq7TEG7vWrGgXDbRVEva-XegaCoNEQ[/img]
Ja, dette er da samme director som i "The last Waltz", men denne like jeg. Her var settingen en annen. Kino og jeg var sammen med noen som var interessert i å både se og diskutere filmen i etterkant. Det gjorde opplevelsen mye bedre. Dette er en film for folk som er interessert i folk. (I tillegg kan man hode en repeterende Knausgård diskusjon gående på hva som egentlig er sant og hva som er filmjuks. Feks er ikke de gamle filmene, gamle filmer. Jeg trodde det, men nei.)
Jeg elsket den. Den er ikke trofast mot bøkene, men jeg har (heldigvis!) sluttet å sammenligne så mye mellom bøker og film. Det blir bare en skuffelse uansett.
Kjøpt inn til ungene som sett som "helgekos". Filmen har 11 års aldersgrense så den er jo ikke helt i mitt område. Det var også kuttet mye fra boken, men ungene elsket den. Så vel verdt pengene.
Ikke en teknisk film, men en film om menneskelige relasjoner i en verden av "superstjerner". På mange måter minner IT meg om rockeband. Hva skjer når et geni skal samhandle med andre? I rockeband er dette typisk, en musikalsk leder, 3-4 mer eller mindre dyktige musikere. Og når det tar av, hva skjer da? Jo, da begynner utbyttinen av bandmeldemmer, styringen fra managere etc å influere på hva er hot og not. Og hvordan bedømmer det musikaske geniet det de andre bidrar med (god stemning, ideer, penger, administrasjon)? (Må vel legge til at ikke alle IT folk er slik, for guds skyld! De fleste av oss er vel på "klimpre gitar på nachspiel"-nivået. Men det har vært mange enesteående personer innenfor IT, kanskje fordi fagfeltet er nytt? Eller kanskje fordi at de evnene man må ha for å være et geni innenfor IT, ikke har vært brukbare innenfor så mange andre områder?)
Hobbyfilm. Jeg sitter og hekler/strikker og da er det veldig koselig å ha noe å se på. Jeg synes nå det er morsommere å legge merke til hvilke knep de gjør i serien for å vekke interesse hos seeren enn selv serien - kanskje et dårlig tegn for serien, men dog interessant.
Synes Christoph Walz spiller bra. Resten, vel ... Det er en del nydelige tablåer av Reese Witherspoon på elefanten, men Robert Pattinson spiller ikke overbevisende for meg. Jeg så dog filmen med engelsk tale og engelske tekst, det er typisk noe jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i årevis, men så går det i glemmeboken, og vips sitter jeg der med norsk tekst.
Har kjøpt settet med alle Star Wars filmene og klar til å kultivere ungene. Etter en del frem og tilbake ble jeg enig med meg selv om å se de kronologiske - tror barna vil få en del problemer med å følge historien ellers. Og de elsket den! :D Og jeg elsket den! (Likte den faktisk bedre nå enn da jeg så den på kino. For å sitere en jeg kjente da "... Og for en stygg asma den stakkars gutten får!") Det som slår meg når jeg ser den i dag er for en voldsom 3D effekt det er lagt opp til, men dette kom jo før 3D. Jeg greier ikke å skille mellom hva som er bra, hva som er nostalgi og hva som er pur glede over at ungene elsket den.
Dette må være beviset på hvor gammel jeg er blitt. Når jeg ser på kansleren så tenker jeg på Obama som lovet å gi alle på Guantanamo en rettferdig rettsak - de sitter dere enda. Og at han har beholdt alle "rettighetene" som ble innført i krigen mot terror. Og at de sier at han - og noen andre - vedtar drap (selvfølgelig bare på terrorister :himle: ), jurie, dommer og bøddel i ett. Eldste driver å vrir seg under alle kjærlighetssenene - det høyner definitivt kvaliteten på filmen for meg.
Juli
Denne kom ikke med engelsk tekst? Jeg er nok over den verste House fasinasjonen nå, for jeg har begynt å legge merke til at diagnosene ikke holder seg fra episode til episode.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.
"six feet under" - sesong 2 (dvd)
Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.
"six feet under" - sesong 3 (dvd)
"six feet under" - sesong 4 (dvd)
Februar
"six feet under" - sesong 5 (dvd)
Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre. :humre:
Hobbiten: En uventet reise (kino, 3D)
Likte den veldig godt. Veldig gjenkjennende film for min del. Skulle bare mangle, jeg har sett "Ringenes Herre" (flere ganger) og lest bøkene (flere ganger). Fikk mer følelsen av å treffe en gammel venn enn å se en film.
Harry Potter og føniksordenen (dvd)
Bonusfilm, etter at vi hadde hørt gjennom lydboka. Filmen blir jo vanvittig komprimert etter å hørt boken. Hvor er Florens? Og moren til Siris skulle jeg gjerne ha sett. Og alle luene som Hermine strikket. Vel, sånn blir det jo når bøker blir til film. Karakterene er virkelig gode, og jeg liker enda Severus (selv om han også er mye bedre i bøkene!). Men for all del - jeg ville ikke ha gått glipp av filmene, heller.
Rive Rolf (kino, 3D)
Morsom film, og som jeg sa til ungene: Tenk at dere har tatt oss med på en romantisk film! Jeg indentifiserte meg nok noe med "dynamittjenta", sur og bister - men gjorde jobben. Og så kjenner jeg ei som ligner på glitchen! :humre: Og moralen er jo upåklagelig: Det er noe godt i oss alle! (Hvis man ser bort fra de Alien lignende kreaturene da. De kan vi bare splatte med svære, svære gunnere. :nemlig: )
Mars
Don Giovanni (opera)
Tar med denne også selv om det ikke var film, men opera. Blir nok for ambisiøst å ha en egen operatråd - i alle fall for meg. Dette er min andre opera, og den første var tekstet. Denne var ikke det, så her måtte jeg finlese programmet for å finne ut hva som skjedde. I tillegg var det masse referanser til Felini sin film 8 1/2 som jeg ikke har sett. Uansett var det en flott opplevelse, med mye fin musikk. Jeg er overrasket over hvor morsomt og lett dette er - jeg har tidliger tenkt på opera som gravalvorlige greier, men det er det altså ikke.
Les Miserables (kino)
Grusom og medrivende historie. Det at det var en musical var faktisk ikke noe man tenkte så mye over. Storslaget og spennende historisk sett. Javiar var kanskje den mest spennende karakteren i filmen.
Det lille huset på prærien - sesong 5 (DVD)
Ser sammen med ungene. Elsker det. :hjerter: Ungene elsker det ikke fullt så mye så denne sesongen tok lang tid, ble blant annet avbrutt av Harry Potter. Men jeg gir ikke opp! Sesong 6 skal inn den også.
Snow White and the huntsman (DVD)
Grusom! Settingen er som jeg elsker det, men Kristin Stewart er helt forferdeling.
Rock of ages (DVD)
Her er det nostalogi over hele fjoela. Jeg elsker jo blant annet denne.
[yt]c56vEgA4fjU[/yt]
Veldig morsomt at de synger selv. Klarer ikke helt å skille mellom om det er filmen som er bra eller om det er nostalogien som er det. Men da jeg ble spurt om en 14 åring uten de referansene jeg har hadde likt filmen, måtte jeg si nei, så da er det sikkert bare nostalogien.
Take this waltz (DVD)
Da jeg leste advarselen paa filmen ble jeg nesten usikker paa om dette var en pornofilm (MA 15+ Strong sex scenes and nudity), mens det ser ut som en skikkelig "feel good" film paa coveret. Vel, den var ingen av delene. Jeg tenker paa den som filmen tilsvar til "Alkymisten" og definitivt ikke min tekopp. Eneste som var bra med filmen var at det minnet meg om denne sangen. (Og at jeg skal se filmen "The last Waltz" en gang)
[yt]IFSR4QC38II[/yt]
Så sammen med ungene. Dette er nok måten man kan presse gjennom interesse for klassisk balettmusikk. Jeg liker godt musikken - storyen er vel heller noe tynn (men alltid med en god moral! Det er det i alle Barbie filmer)
Leste selvbiografien til Bear Grylls sommeren 2012, og ble så nysgjerrig at jeg kjøpte alle sesongene av Man vs Wild. Serien omhandler hvordan man skal komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen fra villmarken. Et slags "rescue kit" i DVD format. Han er en fasinerende person, og det jeg finner aller mest fasinerende er det han "predikerer" i serien:
Bruk alt av fantasi for å spare på kreftene
Spis alt du kommer over
Innrett deg så komfortabelt som mulig
Når du henger i en liane over 100 meters stup er det selvfølgelig lurt å spare på kreftene (og legge belastningen på bena og ikke på armene). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at dette må være grunnen til alle overvektsproblemene i den vestlige verdenen: Vi er genetisk programert til å være en gjeng med latsabber. Det er smart i villmarken, men kanskje ikke ellers?
[img]https://encrypted-tbn0.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcQCk8HdMG-kOCSIZIn9h9ytdq7TEG7vWrGgXDbRVEva-XegaCoNEQ[/img]
Ja, dette er da samme director som i "The last Waltz", men denne like jeg. Her var settingen en annen. Kino og jeg var sammen med noen som var interessert i å både se og diskutere filmen i etterkant. Det gjorde opplevelsen mye bedre. Dette er en film for folk som er interessert i folk. (I tillegg kan man hode en repeterende Knausgård diskusjon gående på hva som egentlig er sant og hva som er filmjuks. Feks er ikke de gamle filmene, gamle filmer. Jeg trodde det, men nei.)
Jeg elsket den. Den er ikke trofast mot bøkene, men jeg har (heldigvis!) sluttet å sammenligne så mye mellom bøker og film. Det blir bare en skuffelse uansett.
Kjøpt inn til ungene som sett som "helgekos". Filmen har 11 års aldersgrense så den er jo ikke helt i mitt område. Det var også kuttet mye fra boken, men ungene elsket den. Så vel verdt pengene.
Ikke en teknisk film, men en film om menneskelige relasjoner i en verden av "superstjerner". På mange måter minner IT meg om rockeband. Hva skjer når et geni skal samhandle med andre? I rockeband er dette typisk, en musikalsk leder, 3-4 mer eller mindre dyktige musikere. Og når det tar av, hva skjer da? Jo, da begynner utbyttinen av bandmeldemmer, styringen fra managere etc å influere på hva er hot og not. Og hvordan bedømmer det musikaske geniet det de andre bidrar med (god stemning, ideer, penger, administrasjon)? (Må vel legge til at ikke alle IT folk er slik, for guds skyld! De fleste av oss er vel på "klimpre gitar på nachspiel"-nivået. Men det har vært mange enesteående personer innenfor IT, kanskje fordi fagfeltet er nytt? Eller kanskje fordi at de evnene man må ha for å være et geni innenfor IT, ikke har vært brukbare innenfor så mange andre områder?)
Hobbyfilm. Jeg sitter og hekler/strikker og da er det veldig koselig å ha noe å se på. Jeg synes nå det er morsommere å legge merke til hvilke knep de gjør i serien for å vekke interesse hos seeren enn selv serien - kanskje et dårlig tegn for serien, men dog interessant.
Synes Christoph Walz spiller bra. Resten, vel ... Det er en del nydelige tablåer av Reese Witherspoon på elefanten, men Robert Pattinson spiller ikke overbevisende for meg. Jeg så dog filmen med engelsk tale og engelske tekst, det er typisk noe jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i årevis, men så går det i glemmeboken, og vips sitter jeg der med norsk tekst.
Har kjøpt settet med alle Star Wars filmene og klar til å kultivere ungene. Etter en del frem og tilbake ble jeg enig med meg selv om å se de kronologiske - tror barna vil få en del problemer med å følge historien ellers. Og de elsket den! :D Og jeg elsket den! (Likte den faktisk bedre nå enn da jeg så den på kino. For å sitere en jeg kjente da "... Og for en stygg asma den stakkars gutten får!") Det som slår meg når jeg ser den i dag er for en voldsom 3D effekt det er lagt opp til, men dette kom jo før 3D. Jeg greier ikke å skille mellom hva som er bra, hva som er nostalgi og hva som er pur glede over at ungene elsket den.
Dette må være beviset på hvor gammel jeg er blitt. Når jeg ser på kansleren så tenker jeg på Obama som lovet å gi alle på Guantanamo en rettferdig rettsak - de sitter dere enda. Og at han har beholdt alle "rettighetene" som ble innført i krigen mot terror. Og at de sier at han - og noen andre - vedtar drap (selvfølgelig bare på terrorister :himle: ), jurie, dommer og bøddel i ett. Eldste driver å vrir seg under alle kjærlighetssenene - det høyner definitivt kvaliteten på filmen for meg.
Juli
Denne kom ikke med engelsk tekst? Jeg er nok over den verste House fasinasjonen nå, for jeg har begynt å legge merke til at diagnosene ikke holder seg fra episode til episode.
World War Z (kino, 3D)
Underholdende film. Hvis det ikke hadde blitt nevnt i anmeldelsene at det samfunnskritiske aspektet hadde manglet, hadde jeg aldri tenkt over at det faktisk var et samfunnskritisk aspekt. Selvfølgelig - fremtiden er svart, og det er den i alle filmer. Jeg hadde ikke en gang tenkt over det før jeg så dette bildet. (fra artige.no). Man må selvfølgelig kanste all realisme over bord, før man ser filmen - det er en god del ting som er temmelig usannsynlige. Ikke tenke bare se.
The Lone ranger (kino)
haha Toto er en herlig karakter. Jeg er så gammel at jeg vagt husker The lone ragner og vennen hans Toto fra tegneserien. Hesten er like fantastisk i filmen som i tegneserien. Veldig lik Pirates of the Carribian i stilen.
the Karate Kid (DVD)
Remake. Så sammen med ungene. Jeg elsker å se Jackie Chan. Merker at jeg husker orginalen veldig dårlig. Underholdene nok.
Star Wars - a new hope (blueray)
Rart å se filmene i sekvens. Ungene (og jeg også) husker godt at det er Darth Vader som er faren til Luke og Leila, og at de er søsken. Dette gjør noen episoder litt pussige.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Facts solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?
Stoker. Nydelig filmet, men ufattelig creepy film. Dvelende vakker, så gore-scenene kunne fort blitt malplasserte, men alt flyter over i hverandre, så alt føles riktig. Not for the faint of heart, som man sier.
Stories We Tell. Pseudo-meta-dokumentar om de ulike "sannhetene" de ulike familiemedlemmene sitter på mht. regissørens (Sarah Polleys) mor og hennes liv. Flott genretwist og en fornøyelse å se.
Juli:
37. The Commitments. Gjensyn nr. ..., ja, hvem vet? Men jeg ser og hører stadig nye ting, så selv etter 22 år er jeg ikke lei av denne. Fabelaktiv.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?
Stoker. Nydelig filmet, men ufattelig creepy film. Dvelende vakker, så gore-scenene kunne fort blitt malplasserte, men alt flyter over i hverandre, så alt føles riktig. Not for the faint of heart, som man sier.
Stories We Tell. Pseudo-meta-dokumentar om de ulike "sannhetene" de ulike familiemedlemmene sitter på mht. regissørens (Sarah Polleys) mor og hennes liv. Flott genretwist og en fornøyelse å se.
Juli:
37. The Commitments. Gjensyn nr. ..., ja, hvem vet? Men jeg ser og hører stadig nye ting, så selv etter 22 år er jeg ikke lei av denne. Fabelaktig.
August:
38. Monsters University: Morsom oppfølger. Ikke like bra som enern, som er glimrende, men så absolutt severdig. Noen skikkelig latterkrampeøyeblikk.
Flight: Oh yes. En av de bedre filmene i år, selv om plottet kanskje ikke er så veldig nytt og spennende, akkurat. Glitrende spilt av Denzel Washington. Det var nesten så jeg følte alkoholavhengigheten på kroppen. Og DEN flystyrtscenen. IIIK.
Jeeves and Wooster, sesong 3: Nei, nå begynner det å bli langdrygt, altså. Episodene er for lange, og det er litt treigt. Men verdt å se bare for å høre alt det fantastiske Jeeves sier.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Facts solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
September:
34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt å se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer på Ronja Røverdatter enn på noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer å balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor'du så riktignok ut til å engasjere tiåringen vår mer enn den egentlige historien, men denne var da også usedvanlig grim og dyster.)
35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)
36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke så imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran også - og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.
37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!
En shopoholikers bekjennelser. Denne har jeg da sett før? Gjorde altså ikke så veldig inntrykk på meg. DVD.
True Blood, sesong 1. Litt treig start, men så ble jeg hektet. Dvd.
True Blood, sesong 2. Dette går ut over både oppfølging av barn og nattesøvn. Dvd.
True Blood, sesong 3. Nedtur etter sesong 2, men jeg er enda hekta. Dvd.
Life happens. Søt film. Dvd.
Crazy, stupid love. Ganske klassisk amerikansk komedie. Perfekt for en søndag i horisontalen. Ryan Gosling ser jo bra ut! Dvd.
To Rome with love. Jeg elsket Midnight in Paris og ble litt skuffet over denne "oppfølgeren". Men en fin og koselig film. Woody Allen selv spiller en morsom figur. Streaming.
Glee, sesong 1. Dette blir jeg glad av å se. :hjerter: Dvd.
Elsk meg igjen. Rørende film. Dvd.
Snabba cash. Meningsløs film. Tv-opptak.
True blood, sesong 4. Vampyrer, feer og varulver er greit, men med heksene har det tatt litt av. Spennende, men litt for mye av det gode. Dvd.
Nawals hemmelighet. Veldig bra film om et tvillingpar som må grave i morens fortid i midt-Østen. Dvd.
Moneyball. Jeg hadde få forventninger, men dette var en god film. Brad Pitt som baseball-direktør. Dvd.
Glee, sesong 2. Jeg elsker denne serien.
Februar:
15. Notting Hill. Tv-opptak.
16. Love actually. Tv-opptak.
17. Dexter, sesong 6. Spennende! Dvd.
18. Mission Impossible - Ghost Protocol. Helt ok action. Dvd.
19. The Grey. Dyster og naken. Dvd.
20. The cabin in the woods. Drittfilm. Dvd.
21. Hvidstengruppen. Spennende og rørende. Dvd.
22. Total recall. Joda, helt grei film. Dvd.
23. The impossible. Grusom film! Streaming.
24. Kon Tiki. God film. Streaming.
25. Glee, sesong 3. Dvd.
26. The Tall Man. Bedre enn jeg først trodde.
27. Reigns of assassins. God historie, men i overkant mye flyvende kung fu. Dvd.
28. Anna Karenina. Jeg ble skuffet og ventet mest på slutten. Kino.
29. Sucker Punch. Tull. Dvd.
30. 28 dager senere. Skikkelig ekkel, men spennende film.
Mars:
31. One for the money. Helt ok komedie. Boken av Janet Evanovic er morsom. Dvd.
32. Moonrise Kingdom. Jeg prøver å finne de rette ordene, men klarer ikke. Denne filmen må sees. Både 11 åringen og jeg digget den. Veldig annerledes film. Dvd.
33. No strings attatched. Helt grei romantisk komedie. Dvd.
34. Broen, sesong 1. Veldig bra serie! Dvd.
35. Snabba cash 2. Kjedelig! Dvd.
36. Victoria. Jeg likte filmen veldig godt. Kino.
37. Hypnotisøren. Spennend og ganske tro mot boken. Dvd.
38. Stolen. Standard action med Nickolas Cage. Helt på det jevne. Dvd.
39. Uskyld. Veldig spesiell norsk film. På den ene siden gripende og god, på den andre siden ekkel og sær. Dvd.
40. To liv. Gripende film. Dvd.
41. Croods. Fantastisk morsom! Kino.
42. A cindarella story. Enda en film i rekken av high school filmer. Dvd.
43. Änglagård, sommeren etter. Morsom og koselig. Tv-opptak.
44. Änglagård, alle gode ting er tre. Beste av de tre filmene. Tv-opptak.
April:
45. Fjällbackamordene. Jeg irriterer meg mest over den politimannens mangel på taushetsplikt. Er det andre regler i Sverige? Han burde hatt sparken fra jobben sin. Tv.
46. Schmokk. Hysterisk morsomt. Dvd.
47. Into the white. Ganske rørende film faktisk. Streaming.
48. Nattsvermeren. Gjensyn med en fantastisk god film. Dvd.
49. Utdrikningslaget. Som min venn sa: "En veldig lang historie om en kjole". Dvd.
50. Colombiana. Klarte ikke å ta filmen alvorlig. Irriterte meg over alt. Streaming.
51. The other woman. Rørende, fin film. Streaming.
52. Step up-revolution. Kjedelig handling, fantastisk dans og musikk. Dvd.
53. Battleship. Utrolig bra film i sjangeren. Gode effekter. Dvd.
54. Mr. Selfridge. Helt ok tv-serie.
Mai:
55. De urørlige. Fantastisk film! Denne må sees! Streaming.
56. Dunderland. Morsomt fordi det er i kjente omgivelser. Ellers en flopp av en film. Dvd.
57. Vampire Diaries, sesong 4. Både opp- og nedturer. Tv.
Juni:
58. True Blood, sesong 5. En blanding av spennende og sykt! Dvd.
59. Epic. Søt familiefilm. Litt skummel for lettskremt 7 åring. Kino.
60. Bates Motel, sesong 1. Kul og creepy serie. Tv.
61. Rive-Rolf. Morsom film. Alle likte den. Dvd.
62. Karsten og Petra blir bestevenner. Ikke akkurat mitt førstevalg av film. Hyggelig oh veldig PK. Dvd.
63. Hotel Transylvania. Utrolig morsom film. Dvd.
64. The Punisher. Standard action. Tv.
65. Albert Nobbs. En rørende film. Dvd.
66. Parker. Kjedelig action. Streaming.
67. Basic instinct. Gjensyn etter mage år. Ikke så fantastisk som jeg husker. Dvd.
Juli:
68. In Time. Egentlig en spennende ide å lage film av, men jeg syns historien ble kvalt av et idiotisk forhold mellom hovedpersonene. Dvd.
69. Die Hard. Morsomt gjensyn. Faktisk like bra 25 år etter. Tv-opptak.
70. Never let me go. Vi følger Ruth, Kathy og Tommy fra barn til voksne. De blir oppfostret på den engelske landsbygda utelukkende for å bli organdonorer. Så nydelig filming, musikk og stemning. Og så grusomt følelsesladet og trist. Lenge siden en film rørte meg så mye på godt og vondt. Dvd.
71. Grusomme meg 2. Morsom. Vi likte den alle tre. Men 3D irriterer meg. Kino.
72. 10 ting jeg hater ved deg. Søt film, men ikke så ulik mange andre. Streaming.
73. Snow white and the huntsman. Faktisk en ganske spennende eventyrfilm. Streaming.
74. Fire with fire. Ganske spennende film som ble helt ødelagt på slutten av en tåpelig kvinne og en klisje av en kjærlighetshistorie. Streaming.
75. Animal Kingdom. J sin mor dør i overdose og har må flytte sammen med bestemor og gangster-onklene sine. De lever i en tøff verden og J må ta noen vanskelige valg. Gripende film. Dvd.
August:
76. Going the distance. Sett før. Helt ok film.
77. Danny the Dog. Sett før. Jeg elsker den filmen!
78. Take shelter. En mann med kone og døv datter begynner å drømme om en storm. Virkelig den mest meningsløse og kjedelige filmen jeg noensinne har sett. Streaming.
79. X-men, first class. Mange gjensyn for tiden. Dette er forhistorien til x- men. Jeg liker denne sjangeren. Streaming.
80. Lars and the real girl. Nok et gjensyn. Dette er en fin film om psykisk sykdom og nestekjærlighet. Tv.
September:
81. Blood Diamond. Enda et gjensyn med en grusom og meget god film. Dvd.
82. The Walking Dead. Sesong 1. Komisk serie. Streaming.
83. Vi må snakke om Kevin. Huff, for en grusom film. Det var mange følelser som raste gjennom kropp og hode underveis i denne filmen. Sterk film med fabelaktige skuespillere. Dvd.
84. New years eve. Åh, denne var romantisk, søt og morsom. Dvd.
85. The great and powerful Oz. Underholdende og spennende eventyr. Dvd.
86. Vanære. Filmen var like sær som boken, men det er allikevel noe i både filmen og boken som fenger meg. Tv.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?
Stoker. Nydelig filmet, men ufattelig creepy film. Dvelende vakker, så gore-scenene kunne fort blitt malplasserte, men alt flyter over i hverandre, så alt føles riktig. Not for the faint of heart, som man sier.
Stories We Tell. Pseudo-meta-dokumentar om de ulike "sannhetene" de ulike familiemedlemmene sitter på mht. regissørens (Sarah Polleys) mor og hennes liv. Flott genretwist og en fornøyelse å se.
Juli:
37. The Commitments. Gjensyn nr. ..., ja, hvem vet? Men jeg ser og hører stadig nye ting, så selv etter 22 år er jeg ikke lei av denne. Fabelaktig.
August:
38. Monsters University: Morsom oppfølger. Ikke like bra som enern, som er glimrende, men så absolutt severdig. Noen skikkelig latterkrampeøyeblikk.
Flight: Oh yes. En av de bedre filmene i år, selv om plottet kanskje ikke er så veldig nytt og spennende, akkurat. Glitrende spilt av Denzel Washington. Det var nesten så jeg følte alkoholavhengigheten på kroppen. Og DEN flystyrtscenen. IIIK.
Jeeves and Wooster, sesong 3: Nei, nå begynner det å bli langdrygt, altså. Episodene er for lange, og det er litt treigt. Men verdt å se bare for å høre alt det fantastiske Jeeves sier.
September:
41. Mud: Jeg synes den var langdryg, kjedelig med stereotype rollefigurer. Venninna mi elsket den, syntes den var orginal og at tiden var fløy. Så - døm selv! Men ungguttene spilte VELDIG bra. "Stand by me" møter "Winter's Bone", men uten de samme kvalitetene.
Clue: Denne blir jo bare morsommere og morsommere. Hvis man først skal se en farse, så er jo denne overhodet ikke å forakte. Mrs. Whites "I hated her, so much... it-it- the f - it -flam - flames. Flames, on the side of my face, breathing-breathl- heaving breaths. Heaving breaths... Heathing... " er jo tidenes beste beskrivelse av sjalusi ever. :rofl:
The Outsiders: Tenk at jeg ikke har sett denne før. Selv om jeg hadde plakater fra filmen over hele rommet mitt i en periode da jeg var tidlig i tenårene. Mindre ungdomsfilmaktig enn jeg trodde, men mer dvelende og trist.
Heat: Denne hadde jeg heller ikke sett før. Virkelig glitrende. Det er herlig med filmer som ikke undervurderer sitt publikum. Smart, spennende og en estetisk nytelse på én gang.
The Conjuring: En spøkelseshistorie av det mer creepy slaget. Jeg ble ikke vettskremt, men den var likevel skummel nok til at jeg satt som fjetret. Velspilt. Og så hjelper det jo at jeg er stor fan av Vera Farmiga.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?
Stoker. Nydelig filmet, men ufattelig creepy film. Dvelende vakker, så gore-scenene kunne fort blitt malplasserte, men alt flyter over i hverandre, så alt føles riktig. Not for the faint of heart, som man sier.
Stories We Tell. Pseudo-meta-dokumentar om de ulike "sannhetene" de ulike familiemedlemmene sitter på mht. regissørens (Sarah Polleys) mor og hennes liv. Flott genretwist og en fornøyelse å se.
Juli:
37. The Commitments. Gjensyn nr. ..., ja, hvem vet? Men jeg ser og hører stadig nye ting, så selv etter 22 år er jeg ikke lei av denne. Fabelaktig.
August:
38. Monsters University: Morsom oppfølger. Ikke like bra som enern, som er glimrende, men så absolutt severdig. Noen skikkelig latterkrampeøyeblikk.
Flight: Oh yes. En av de bedre filmene i år, selv om plottet kanskje ikke er så veldig nytt og spennende, akkurat. Glitrende spilt av Denzel Washington. Det var nesten så jeg følte alkoholavhengigheten på kroppen. Og DEN flystyrtscenen. IIIK.
Jeeves and Wooster, sesong 3: Nei, nå begynner det å bli langdrygt, altså. Episodene er for lange, og det er litt treigt. Men verdt å se bare for å høre alt det fantastiske Jeeves sier.
September:
41. Mud: Jeg synes den var langdryg, kjedelig med stereotype rollefigurer. Venninna mi elsket den, syntes den var orginal og at tiden var fløy. Så - døm selv! Men ungguttene spilte VELDIG bra. "Stand by me" møter "Winter's Bone", men uten de samme kvalitetene.
Clue: Denne blir jo bare morsommere og morsommere. Hvis man først skal se en farse, så er jo denne overhodet ikke å forakte. Mrs. Whites "I hated her, so much... it-it- the f - it -flam - flames. Flames, on the side of my face, breathing-breathl- heaving breaths. Heaving breaths... Heathing... " er jo tidenes beste beskrivelse av sjalusi ever. :rofl:
The Outsiders: Tenk at jeg ikke har sett denne før. Selv om jeg hadde plakater fra filmen over hele rommet mitt i en periode da jeg var tidlig i tenårene. Mindre ungdomsfilmaktig enn jeg trodde, men mer dvelende og trist.
Heat: Denne hadde jeg heller ikke sett før. Virkelig glitrende. Det er herlig med filmer som ikke undervurderer sitt publikum. Smart, spennende og en estetisk nytelse på én gang.
The Conjuring: En spøkelseshistorie av det mer creepy slaget. Jeg ble ikke vettskremt, men den var likevel skummel nok til at jeg satt som fjetret. Velspilt. Og så hjelper det jo at jeg er stor fan av Vera Farmiga.
The Wire - sesong 5: Siste sesong i serien. Jeg synes fortsatt ikke den er verdens beste serie (som mange påstår). Den har vært vanskelig å komme inn i, men det har vært verdt det. Man må bare holde ut litt.
The Box: Oj, oj, oj. Psykologisk thriller som skremte vettet av meg. Konseptet er: Hvis du trykker på denne knappen, får du én million dollar. Men et menneske i verden som du ikke kjenner, vil dø. Er du villig til å gjøre det?
Who Framed Roger Rabbitt: Denne hadde jeg faktisk ikke sett før. Så den med tiåringen, og var ganske underholdt selv. Er glad for å ha sett den, den er jo en klassiker etter hvert.
The Thing: Denne har jeg sett ganske mange ganger nå, men den er fortsatt veldig skremmende. Og hvis man ser vekk fra datamaskinene ( :knegg : ), temmelig tidløs. Den er fra 1982, men kunne like gjerne vært lagd i dag.
Oktober:
50: Chronicle: Jeg var særdeles skeptisk. Amerikanske tenåringer som plutselig får superkrefter. Yeah right. Men filmen var faktisk ikke så verst. Superkrefter er tydeligvis morsomt å ha bare opptil et visst punkt.
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Facts solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
September:
34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt å se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer på Ronja Røverdatter enn på noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer å balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor'du så riktignok ut til å engasjere tiåringen vår mer enn den egentlige historien, men denne var da også usedvanlig grim og dyster.)
35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)
36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke så imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran også - og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.
37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!
38. Breaking Bad (siste sesong). Det er vanskelig å skrive noe kortfattet om denne serien nå når den er avsluttet - og skal jeg skrive noe som ikke er kortfattet, blir det helt umulig å unngå spoilere. Breaking Bad er kanskje den beste (og nesten helt sikkert den mest ubehagelige) TV-serien jeg noen gang har sett, og den greide også det kunststykket å avslutte på en skikkelig måte (i motsetning til alle dem som kanselleres midt i en historie), uten hverken å plage eller forvirre seerne (som f.eks. Sopranos) eller gå på akkord med noe av alt det som hadde skjedd med rollefigurene og alt det seerne hadde investert i historien (som f.eks. Lost). Jeg er alltid mer glad for serier som slutter mens man enda kommer til å savne dem enn for serier som varer for lenge, men litt tomt og trist blir det jo nå uten BB.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Fact solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
September:
34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt å se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer på Ronja Røverdatter enn på noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer å balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor'du så riktignok ut til å engasjere tiåringen vår mer enn den egentlige historien, men denne var da også usedvanlig grim og dyster.)
35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)
36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke så imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran også - og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.
37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!
38. Breaking Bad (siste sesong). Det er vanskelig å skrive noe kortfattet om denne serien nå når den er avsluttet - og skal jeg skrive noe som ikke er kortfattet, blir det helt umulig å unngå spoilere. Breaking Bad er kanskje den beste (og nesten helt sikkert den mest ubehagelige) TV-serien jeg noen gang har sett, og den greide også det kunststykket å avslutte på en skikkelig måte (i motsetning til alle dem som kanselleres midt i en historie), uten hverken å plage eller forvirre seerne (som f.eks. Sopranos) eller gå på akkord med noe av alt det som hadde skjedd med rollefigurene og alt det seerne hadde investert i historien (som f.eks. Lost). Jeg er alltid mer glad for serier som slutter mens man enda kommer til å savne dem enn for serier som varer for lenge, men litt tomt og trist blir det jo nå uten BB.
Oktober:
39. Justified(sesong 3, 13 episoder). Vi suser videre og har ikke stort å utsette på denne sesongen heller. Tonen endrer seg litt, men det er nesten ikke til å unngå når man skal holde på såpass lenge uten å stagnere. Timothy Olyphant og Walton Goggins fortsetter å kives om å være den mest karismatiske i serien, og så kryr det av solide skuespillere både i støtterollene og skurkerollene. Mye nydelig mot- og medspill mellom både lovfolk og de lovløse, og i løpet av sesongen får man uventet sympati med de underligste personer.
40. Wreck-It Ralph. Morsom, medrivende og tidvis rørende animasjonsfilm som gjør strålende bruk av dataspillklisjeer til å lage akkurat passe mye dybde. Den har egentlig en hel del til felles med The Iron Giant, men er langt mer lettbent og tilgjengelig. Stor stas for både voksne og barn.
41. The World's End. Edgar Wright har brukt strålende Simon Pegg og Nick Frost i flere fantastiske komedier før, og som tidligere er det ofte uklart om det er parodi, pastisj eller genreblanding de driver med - kanskje er det bare rett og slett underholdning? Her spiller Pegg den ganske mislykkede Gary, som desperat prøver å samle de tidligere skolekompisene sine til en pub crawl for å gjenoppleve de gode gamle dager, da han var kongen i hjembyen og ingen hadde mer avanserte mål med livet enn å drikke, slåss og ha det gøy. Gary er en egentlig ganske tragisk skikkelse som har mer enn et par ting til felles med klassisk sosiopatiske Withnail (og hvordan de greide å få Simon Pegg til å se så høy ut i filmen, det fatter jeg ikke, lang frakk eller ikke!) Men dette er bare begynnelsen, og uten å røpe altfor mye kan jeg fortelle at filmen utvikler seg til noe ganske annet enn midtlivskrisen man kanskje trodde i begynnelsen at skulle være hovedsaken.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
Turbo. Kino. Fikk til tider assosiasjoner til Cars, men filmen var koselig og morsom den.
En shopoholikers bekjennelser. Denne har jeg da sett før? Gjorde altså ikke så veldig inntrykk på meg. DVD.
True Blood, sesong 1. Litt treig start, men så ble jeg hektet. Dvd.
True Blood, sesong 2. Dette går ut over både oppfølging av barn og nattesøvn. Dvd.
True Blood, sesong 3. Nedtur etter sesong 2, men jeg er enda hekta. Dvd.
Life happens. Søt film. Dvd.
Crazy, stupid love. Ganske klassisk amerikansk komedie. Perfekt for en søndag i horisontalen. Ryan Gosling ser jo bra ut! Dvd.
To Rome with love. Jeg elsket Midnight in Paris og ble litt skuffet over denne "oppfølgeren". Men en fin og koselig film. Woody Allen selv spiller en morsom figur. Streaming.
Glee, sesong 1. Dette blir jeg glad av å se. :hjerter: Dvd.
Elsk meg igjen. Rørende film. Dvd.
Snabba cash. Meningsløs film. Tv-opptak.
True blood, sesong 4. Vampyrer, feer og varulver er greit, men med heksene har det tatt litt av. Spennende, men litt for mye av det gode. Dvd.
Nawals hemmelighet. Veldig bra film om et tvillingpar som må grave i morens fortid i midt-Østen. Dvd.
Moneyball. Jeg hadde få forventninger, men dette var en god film. Brad Pitt som baseball-direktør. Dvd.
Glee, sesong 2. Jeg elsker denne serien.
Februar:
15. Notting Hill. Tv-opptak.
16. Love actually. Tv-opptak.
17. Dexter, sesong 6. Spennende! Dvd.
18. Mission Impossible - Ghost Protocol. Helt ok action. Dvd.
19. The Grey. Dyster og naken. Dvd.
20. The cabin in the woods. Drittfilm. Dvd.
21. Hvidstengruppen. Spennende og rørende. Dvd.
22. Total recall. Joda, helt grei film. Dvd.
23. The impossible. Grusom film! Streaming.
24. Kon Tiki. God film. Streaming.
25. Glee, sesong 3. Dvd.
26. The Tall Man. Bedre enn jeg først trodde.
27. Reigns of assassins. God historie, men i overkant mye flyvende kung fu. Dvd.
28. Anna Karenina. Jeg ble skuffet og ventet mest på slutten. Kino.
29. Sucker Punch. Tull. Dvd.
30. 28 dager senere. Skikkelig ekkel, men spennende film.
Mars:
31. One for the money. Helt ok komedie. Boken av Janet Evanovic er morsom. Dvd.
32. Moonrise Kingdom. Jeg prøver å finne de rette ordene, men klarer ikke. Denne filmen må sees. Både 11 åringen og jeg digget den. Veldig annerledes film. Dvd.
33. No strings attatched. Helt grei romantisk komedie. Dvd.
34. Broen, sesong 1. Veldig bra serie! Dvd.
35. Snabba cash 2. Kjedelig! Dvd.
36. Victoria. Jeg likte filmen veldig godt. Kino.
37. Hypnotisøren. Spennend og ganske tro mot boken. Dvd.
38. Stolen. Standard action med Nickolas Cage. Helt på det jevne. Dvd.
39. Uskyld. Veldig spesiell norsk film. På den ene siden gripende og god, på den andre siden ekkel og sær. Dvd.
40. To liv. Gripende film. Dvd.
41. Croods. Fantastisk morsom! Kino.
42. A cindarella story. Enda en film i rekken av high school filmer. Dvd.
43. Änglagård, sommeren etter. Morsom og koselig. Tv-opptak.
44. Änglagård, alle gode ting er tre. Beste av de tre filmene. Tv-opptak.
April:
45. Fjällbackamordene. Jeg irriterer meg mest over den politimannens mangel på taushetsplikt. Er det andre regler i Sverige? Han burde hatt sparken fra jobben sin. Tv.
46. Schmokk. Hysterisk morsomt. Dvd.
47. Into the white. Ganske rørende film faktisk. Viaplay.
48. Nattsvermeren. Gjensyn med en fantastisk god film. Dvd.
49. Utdrikningslaget. Som min venn sa: "En veldig lang historie om en kjole". Dvd.
50. Colombiana. Klarte ikke å ta filmen alvorlig. Irriterte meg over alt. Viaplay.
51. The other woman. Rørende, fin film. Viaplay.
52. Step up-revolution. Kjedelig handling, fantastisk dans og musikk. Dvd.
53. Battleship. Utrolig bra film i sjangeren. Gode effekter. Dvd.
54. Mr. Selfridge. Helt ok tv-serie.
Mai:
55. De urørlige. Fantastisk film! Denne må sees! Viaplay.
56. Dunderland. Morsomt fordi det er i kjente omgivelser. Ellers en flopp av en film. Dvd.
57. Vampire Diaries, sesong 4. Både opp- og nedturer. Tv.
Juni:
58. True Blood, sesong 5. En blanding av spennende og sykt! Dvd.
59. Epic. Søt familiefilm. Litt skummel for lettskremt 7 åring. Kino.
60. Bates Motel, sesong 1. Kul og creepy serie. Tv.
61. Rive-Rolf. Morsom film. Alle likte den. Dvd.
62. Karsten og Petra blir bestevenner. Ikke akkurat mitt førstevalg av film. Hyggelig oh veldig PK. Dvd.
63. Hotel Transylvania. Utrolig morsom film. Dvd.
64. The Punisher. Standard action. Tv.
65. Albert Nobbs. En rørende film. Dvd.
66. Parker. Kjedelig action. Viaplay.
67. Basic instinct. Gjensyn etter mage år. Ikke så fantastisk som jeg husker. Dvd.
Juli:
68. In Time. Egentlig en spennende ide å lage film av, men jeg syns historien ble kvalt av et idiotisk forhold mellom hovedpersonene. Dvd.
69. Die Hard. Morsomt gjensyn. Faktisk like bra 25 år etter. Tv-opptak.
70. Never let me go. Vi følger Ruth, Kathy og Tommy fra barn til voksne. De blir oppfostret på den engelske landsbygda utelukkende for å bli organdonorer. Så nydelig filming, musikk og stemning. Og så grusomt følelsesladet og trist. Lenge siden en film rørte meg så mye på godt og vondt. Dvd.
71. Grusomme meg 2. Morsom. Vi likte den alle tre. Men 3D irriterer meg. Kino.
72. 10 ting jeg hater ved deg. Søt film, men ikke så ulik mange andre. Viaplay.
73. Snow white and the huntsman. Faktisk en ganske spennende eventyrfilm. Viaplay.
74. Fire with fire. Ganske spennende film som ble helt ødelagt på slutten av en tåpelig kvinne og en klisje av en kjærlighetshistorie. Streaming.
75. Animal Kingdom. J sin mor dør i overdose og har må flytte sammen med bestemor og gangster-onklene sine. De lever i en tøff verden og J må ta noen vanskelige valg. Gripende film. Dvd.
August:
76. Going the distance. Sett før. Helt ok film. Viaplay.
77. Danny the Dog. Sett før. Jeg elsker den filmen! Viaplay.
78. Take shelter. En mann med kone og døv datter begynner å drømme om en storm. Virkelig den mest meningsløse og kjedelige filmen jeg noensinne har sett. Viaplay.
79. X-men, first class. Mange gjensyn for tiden. Dette er forhistorien til x- men. Jeg liker denne sjangeren. Viaplay.
80. Lars and the real girl. Nok et gjensyn. Dette er en fin film om psykisk sykdom og nestekjærlighet. Tv.
September:
81. Blood Diamond. Enda et gjensyn med en grusom og meget god film. Dvd.
82. The Walking Dead. Sesong 1. Komisk serie. Viaplay.
83. Vi må snakke om Kevin. Huff, for en grusom film. Det var mange følelser som raste gjennom kropp og hode underveis i denne filmen. Sterk film med fabelaktige skuespillere. Dvd.
84. New years eve. Åh, denne var romantisk, søt og morsom. Dvd.
85. The great and powerful Oz. Underholdende og spennende eventyr. Dvd.
86. Vanære. Filmen var like sær som boken, men det er allikevel noe i både filmen og boken som fenger meg. Tv.
87. Sinister. Grøss irriterer meg noe grusomt. Hvorfor slår de ikke på lyset, hvorfor låser de ikke døren, hvorfor oppsøker de fare alene. Denne filmen er ikke et unntak. Jeg blir mer irritert enn redd. Viaplay.
88. The rise of the planet of the apes. Helt grei underholdning. Viaplay.
89. Drageløperen. Huff, som jeg gråter av den filmen. Viaplay.
90. True Blood, sesong 6. :hjerter: CMore.
Oktober:
91. Solsidan, sesong 1. Morsomt, men litt pinlig. CMore.
92. The Walking Dead, sesong 2. Spennende! Viaplay.
93. Solsidan, sesong 2. Fortsatt morsomt. CMore
94. W.E. Århundrets kjærlighetshistorie. Parallelle historier. En kvinne i nåtiden er opphengt i historien om Wallis og Edvard. Fått jevnt over mye dårlige kritikker, men jeg likte filmingen og detaljene. Den moderne historien var fin, men jeg savnet følelsene mellom W og E.
95. Dawn of the dead (2004). Underholdende. Jeg liker zoombier for tiden.
96. Beasts of the southern wild. Så trist og rørende, og så fantastisk samspill mellom far og datter. Hun var fem år under innspilling? Hvordan kan det være mulig?
97. Saw. Skikkelig nervepirrende og ekkel film.
98. Saw 2. Ekkelt spennende.
99. Saw 3. Enda mer nervepirrende og kvalmende.
100. Saw 4.
101. Saw 5.
102. Saw 6. Helg med forstuet fot har forårsaket denne galskapen. Det er facinerende, men grusomt. Lurer på hvordan noen kan komme på så mye terror. Viaplay.
103. P.S. I love you. Måtte ha litt motvekt til all galskapen. Veldig rørende film. Viaplay.
104. Maximum conviction. Action med Steven Segal. Ikke akkurat mitt førstevalg, men helt ok film i sjangeren. Viaplay.
105. Glee, sesong 4. Veldig hyggelig serie. Dvd.
106. The perks of being a wallflower. Fantastisk film! Dvd.
107. The Texas chainsaw massacre. Dette var bare ekkelt og ubehagelig. Viaplay.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
11/10: Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
12/10: De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
19/10: Turbo. Kino. Fikk til tider assosiasjoner til Cars, men filmen var koselig og morsom den.
31/10: Pelle Politibil på sporet. DVD. Ikke særlig fengende, til og med femåringen ba om å få se på noe annet!
November
1/11: Epic. DVD. Imponerende tegninger, fikk litt Avatar-assossiasjoner.
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?
Stoker. Nydelig filmet, men ufattelig creepy film. Dvelende vakker, så gore-scenene kunne fort blitt malplasserte, men alt flyter over i hverandre, så alt føles riktig. Not for the faint of heart, som man sier.
Stories We Tell. Pseudo-meta-dokumentar om de ulike "sannhetene" de ulike familiemedlemmene sitter på mht. regissørens (Sarah Polleys) mor og hennes liv. Flott genretwist og en fornøyelse å se.
Juli:
37. The Commitments. Gjensyn nr. ..., ja, hvem vet? Men jeg ser og hører stadig nye ting, så selv etter 22 år er jeg ikke lei av denne. Fabelaktig.
August:
38. Monsters University: Morsom oppfølger. Ikke like bra som enern, som er glimrende, men så absolutt severdig. Noen skikkelig latterkrampeøyeblikk.
Flight: Oh yes. En av de bedre filmene i år, selv om plottet kanskje ikke er så veldig nytt og spennende, akkurat. Glitrende spilt av Denzel Washington. Det var nesten så jeg følte alkoholavhengigheten på kroppen. Og DEN flystyrtscenen. IIIK.
Jeeves and Wooster, sesong 3: Nei, nå begynner det å bli langdrygt, altså. Episodene er for lange, og det er litt treigt. Men verdt å se bare for å høre alt det fantastiske Jeeves sier.
September:
41. Mud: Jeg synes den var langdryg, kjedelig med stereotype rollefigurer. Venninna mi elsket den, syntes den var orginal og at tiden var fløy. Så - døm selv! Men ungguttene spilte VELDIG bra. "Stand by me" møter "Winter's Bone", men uten de samme kvalitetene.
Clue: Denne blir jo bare morsommere og morsommere. Hvis man først skal se en farse, så er jo denne overhodet ikke å forakte. Mrs. Whites "I hated her, so much... it-it- the f - it -flam - flames. Flames, on the side of my face, breathing-breathl- heaving breaths. Heaving breaths... Heathing... " er jo tidenes beste beskrivelse av sjalusi ever. :rofl:
The Outsiders: Tenk at jeg ikke har sett denne før. Selv om jeg hadde plakater fra filmen over hele rommet mitt i en periode da jeg var tidlig i tenårene. Mindre ungdomsfilmaktig enn jeg trodde, men mer dvelende og trist.
Heat: Denne hadde jeg heller ikke sett før. Virkelig glitrende. Det er herlig med filmer som ikke undervurderer sitt publikum. Smart, spennende og en estetisk nytelse på én gang.
The Conjuring: En spøkelseshistorie av det mer creepy slaget. Jeg ble ikke vettskremt, men den var likevel skummel nok til at jeg satt som fjetret. Velspilt. Og så hjelper det jo at jeg er stor fan av Vera Farmiga.
The Wire - sesong 5: Siste sesong i serien. Jeg synes fortsatt ikke den er verdens beste serie (som mange påstår). Den har vært vanskelig å komme inn i, men det har vært verdt det. Man må bare holde ut litt.
The Box: Oj, oj, oj. Psykologisk thriller som skremte vettet av meg. Konseptet er: Hvis du trykker på denne knappen, får du én million dollar. Men et menneske i verden som du ikke kjenner, vil dø. Er du villig til å gjøre det?
Who Framed Roger Rabbitt: Denne hadde jeg faktisk ikke sett før. Så den med tiåringen, og var ganske underholdt selv. Er glad for å ha sett den, den er jo en klassiker etter hvert.
The Thing: Denne har jeg sett ganske mange ganger nå, men den er fortsatt veldig skremmende. Og hvis man ser vekk fra datamaskinene ( :knegg : ), temmelig tidløs. Den er fra 1982, men kunne like gjerne vært lagd i dag.
Oktober:
50. Chronicle: Jeg var særdeles skeptisk. Amerikanske tenåringer som plutselig får superkrefter. Yeah right. Men filmen var faktisk ikke så verst. Superkrefter er tydeligvis morsomt å ha bare opptil et visst punkt.
Before Midnight: Hulk! Denne var vond, men fin. Veldig gjenkjennelig. Siden jeg så de to første filmene veldig lenge etter at de kom ut, syntes jeg de handlet veldig mye om livet som hadde vært, mens denne var "up to date" med ting jeg kjente igjen fra eget liv.
The Act of Killing: Totalt uforbedt så jeg en Director's Cut av denne filmen. Jeg holdt på å ikke takle det. Alt var bare stygt og vondt og fælt. I ettertid er jeg glad jeg så den, men den normale utgaven hadde holdt lenge, tror jeg. Dette ble altfor langt og smertefullt.
Hiroshima, mon amour: Denne så jeg mange ganger da jeg gikk på folkehøyskole, hvor den ble tolket i hjel. Jeg skjønte dog ingenting. Nå, over 20 år senere, synes jeg ikke den er vanskelig å forstå, men den dvelende, dryg og veldig deprimerende.
The Shining: Gjensyn. Skummel bok, og til tider veldig skummel film, men filmen har store svakheter. Som mannen min sier: "Jack Nicholson is not believable as a sane guy and Shelley Duvall just isn't believeble as a human being that you wanna spend more than five minutes with".
Super Size Me: Gjensyn. Denne gangen med elleveåringen som satt veldig storøyd. Jeg ble også denne gangen litt kvalm av å se den, og lysten på fast food ble ikke akkurat større.
Gåten Ragnarok: Til familieeventyrfilm å være, var den ikke så verst. Jeg må innrømme at snasen hovedrolleinnehaver gjorde susen for å holde meg tilstrekkelig underholdt.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
11/10: Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
12/10: De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
19/10: Turbo. Kino. Fikk til tider assosiasjoner til Cars, men filmen var koselig og morsom den.
31/10: Pelle Politibil på sporet. DVD. Ikke særlig fengende, til og med femåringen ba om å få se på noe annet!
November
1/11: Epic. DVD. Imponerende tegninger, fikk litt Avatar-assossiasjoner.
?/11: Isprinsessen. DVD. Moro å se filmen fra bøkene jeg likte så godt. Merker godt at det er TV-film i utgangspunktet da.
16/11: Jul i Flåklypa. Kino. Likte denne jeg, en koselig familiefilm som passet for hele familien.
24/11: Predikanten. DVD. Likte fortsettelsen også. Kommer til å se alle filmene fortløpende nå. Greit å se de så lenge etter å ha lest bøkene slik at jeg har glemt en del også.
30/11: Steinhuggeren. DVD. Denne hadde en mye bedre kvalitet på filmingen. Ok krim.
30/11: Ulykkesfuglen. DVD. Jeg liker virkelig persongalleriet i disse filmene.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
11/10: Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
12/10: De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
19/10: Turbo. Kino. Fikk til tider assosiasjoner til Cars, men filmen var koselig og morsom den.
31/10: Pelle Politibil på sporet. DVD. Ikke særlig fengende, til og med femåringen ba om å få se på noe annet!
November
1/11: Epic. DVD. Imponerende tegninger, fikk litt Avatar-assossiasjoner.
?/11: Isprinsessen. DVD. Moro å se filmen fra bøkene jeg likte så godt. Merker godt at det er TV-film i utgangspunktet da.
16/11: Jul i Flåklypa. Kino. Likte denne jeg, en koselig familiefilm som passet for hele familien.
24/11: Predikanten. DVD. Likte fortsettelsen også. Kommer til å se alle filmene fortløpende nå. Greit å se de så lenge etter å ha lest bøkene slik at jeg har glemt en del også.
30/11: Steinhuggeren. DVD. Denne hadde en mye bedre kvalitet på filmingen. Ok krim.
30/11: Ulykkesfuglen. DVD. Jeg liker virkelig persongalleriet i disse filmene.
Desember
1/12: Sammys eventyr 2. GET. Koselig oppfølger, gratis kalenderfilm fra GET filmleie.
1/12: Neverending story. TV-film. Gammel, men fortsatt likandes for små og store.
Det har vært en vanvittig filmtørke hos oss i høst. :eek:
Februar: Skyfall
Til ungdommen
Mars:
Harry Potter og fangen fra Azkaban
Änglagård – alle gode ting er tre
Harry Potter og ildbegeret
Harry Potter og mysteriekammeret
Legally Blonde
Harry Potter og føniksorderen
Tina og Bettina :gjesp:
Harry Potter og dødstalismanene, del 1
Harry Potter og dødstalismanene, del 2
The boy in the striped pyjamas
Beasts of the southern Wild
April:
En magisk sommer
Ringenes herre - Ringenes brorskap
Lawless
Ringenes herre - To tårn
90 minutter
E.T.
Argo
Ringenes herre - Atter en konge
Palme
En kongelig affære
Hyptnotisøren
Mai:
Hobbiten
Searching for Sugar man
Amour
Mer eller mindre mann
Juni:
Gutter er gutter
Forrest Gump
Juli:
August:
The hunger games
September:
Oktober:
November:
Biutiful
Victoria
Desember:
Om guder og mennesker
Love Actually
Before Midnight
Jakten
De tøffeste gutta
Nå er jeg på etterskudd, får prøve å se om jeg husker det jeg skal. (Rekkefølgen vet jeg blir feil, men det får bare være.)
Januar:
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Fact solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
September:
34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt å se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer på Ronja Røverdatter enn på noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer å balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor'du så riktignok ut til å engasjere tiåringen vår mer enn den egentlige historien, men denne var da også usedvanlig grim og dyster.)
35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)
36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke så imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran også - og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.
37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!
38. Breaking Bad (siste sesong). Det er vanskelig å skrive noe kortfattet om denne serien nå når den er avsluttet - og skal jeg skrive noe som ikke er kortfattet, blir det helt umulig å unngå spoilere. Breaking Bad er kanskje den beste (og nesten helt sikkert den mest ubehagelige) TV-serien jeg noen gang har sett, og den greide også det kunststykket å avslutte på en skikkelig måte (i motsetning til alle dem som kanselleres midt i en historie), uten hverken å plage eller forvirre seerne (som f.eks. Sopranos) eller gå på akkord med noe av alt det som hadde skjedd med rollefigurene og alt det seerne hadde investert i historien (som f.eks. Lost). Jeg er alltid mer glad for serier som slutter mens man enda kommer til å savne dem enn for serier som varer for lenge, men litt tomt og trist blir det jo nå uten BB.
Oktober:
39. Justified(sesong 3, 13 episoder). Vi suser videre og har ikke stort å utsette på denne sesongen heller. Tonen endrer seg litt, men det er nesten ikke til å unngå når man skal holde på såpass lenge uten å stagnere. Timothy Olyphant og Walton Goggins fortsetter å kives om å være den mest karismatiske i serien, og så kryr det av solide skuespillere både i støtterollene og skurkerollene. Mye nydelig mot- og medspill mellom både lovfolk og de lovløse, og i løpet av sesongen får man uventet sympati med de underligste personer.
40. Wreck-It Ralph. Morsom, medrivende og tidvis rørende animasjonsfilm som gjør strålende bruk av dataspillklisjeer til å lage akkurat passe mye dybde. Den har egentlig en hel del til felles med The Iron Giant, men er langt mer lettbent og tilgjengelig. Stor stas for både voksne og barn.
41. The World's End. Edgar Wright har brukt strålende Simon Pegg og Nick Frost i flere fantastiske komedier før, og som tidligere er det ofte uklart om det er parodi, pastisj eller genreblanding de driver med - kanskje er det bare rett og slett underholdning? Her spiller Pegg den ganske mislykkede Gary, som desperat prøver å samle de tidligere skolekompisene sine til en pub crawl for å gjenoppleve de gode gamle dager, da han var kongen i hjembyen og ingen hadde mer avanserte mål med livet enn å drikke, slåss og ha det gøy. Gary er en egentlig ganske tragisk skikkelse som har mer enn et par ting til felles med klassisk sosiopatiske Withnail (og hvordan de greide å få Simon Pegg til å se så høy ut i filmen, det fatter jeg ikke, lang frakk eller ikke!) Men dette er bare begynnelsen, og uten å røpe altfor mye kan jeg fortelle at filmen utvikler seg til noe ganske annet enn midtlivskrisen man kanskje trodde i begynnelsen at skulle være hovedsaken.
42. Escape From Tomorrow [egentlig sett tidligere, men jeg glemte den forrige gang jeg oppdaterte]. Merkelig film spilt inn i Disneyland i hemmelighet; "drama/fantasy/horror" skriver IMDB, og det er vel ganske riktig, selv om jeg ikke ville gå så langt som til å kalle den "horror". Den hemmelige filmingen gir den et skranglete amatør-/indie-/dokumentarpreg som styrker både humoren og skrekkelementene. Historien dreier seg på overflaten om en lett slaskete og ikke spesielt sympatisk fyr som tilbringer dagen i Disneyland med familien, men realitetene rakner på flere nivåer, og det er ikke helt opplagt hvor grensene går mellom satire over Disney (som aldri nevnes med navn i filmen) og drømmeaktig psykologisk thriller. (Synopsis fra IMDB:"In a world of fake castles and anthropomorphic rodents, an epic battle begins when an unemployed father's sanity is challenged by a chance encounter with two underage girls on holiday.") Ikke en helt vellykket film, men en film det er morsomt å ha sett og å kjenne til.
November:
43. The Princess Bride. En personlig storfavoritt og en av historiens mest siterbare filmer, og jeg har hatt ekstra lyst til å gjen-se den siden Homeland startet opp andre sesong og Inigo Montoya dukket opp igjen i hovedrollen som Saul. Den bærer sine 26 år veldig godt (selv om den er mildt sagt varierende i både manus og skuespill), og både humor og spenning gikk rett hjem hos elleveåringen, som kanskje særlig likte forgiftingsscenen og fektescenen. (" Oh, there's something I ought to tell you. I'm not left-handed either!")
44. Gravity. Nydelig filmet i høyst effektiv 3D, der verdensrommet fremstår på sitt vakreste, kaldeste og mest ubarmhjertige. George Clooney er uovervinnelig sjarmerende og kompetent, som alltid, men det er Sandra Bullock som bærer mesteparten av filmen, og det gjør hun med solid og overbevisende tyngde(!). Både det klaustrofobiske, det konkret fysisk livsfarlige og det ubønnhørlige går rett i ryggmarg og mage, og man kjenner virkelig både angsten og ubehaget på kroppen - samtidig som det er en langsom og tidvis nesten meditativ film. Må helt klart sees på et så stort lerret som man overhodet kan få til.
45. Doctor Who (sesong 7, inkludert 50-års-jubileumsepisoden). Matt Smith er en strålende doktor, kanskje egentlig vel så god som høyt elskede David Tennant, og selv om jeg ikke er fullt så overbevist over hans nyeste reisefølge som jeg var over Rory og Amy (og River, ikke minst), så bærer serien sin egen historie på ryggen uten problemer. Og i jubileumsepisoden slipper vi å lure mer på hvem vi liker best av Tennant og Smith - riktig svar er at det vi liker aller best er å ha begge, samtidig (gjerne supplert med John Hurt!). Spennende og veldig underholdende, med mye moro for både gamle og nye fans - dette lover godt for fremtiden. Og selv om jeg gruer meg til å miste Matt Smith, må jeg jo si at jeg ser veldig, veldig frem til hva Peter Capaldi skal bringe til rollen!
46. Justified (sesong 4). Og der var vi ferdig med alt som foreløbig er gitt ut, og jeg har allerede abstinens! Sesongen går enda tettere inn på både Raylan og Boyd (og flere av bipersonene) enn før, og det er klart at hverken fiksjonsuniverset eller narrativen kan tåle at det skal gå bra med dem begge, men man sitter jo likevel og håper, stikk i strid med sunn fornuft, på at det i alle fall ikke skal gå helt ille med noen av dem. For TV-serien er det egentlig etter hvert et problem at Walton Goggins går flere hakk utenpå Timothy Olyphant som skuespiller, men enn så lenge greier manuset å gi dem begge strålende roller og scener, og jeg klager ikke, jeg. Venter bare spent på nye episoder i januar.
Desember:
47. Broen (sesong 2). Vi var blant mange som falt for fremstillingen av Saga Norén og samspillet mellom henne og Martin Rohde i den veldig sterke første sesongen. Å følge opp ville alltid være vanskelig, og sesong to greier det ikke helt, i alle fall ikke manusmessig. Men skuespillerne glitrer fremdeles, vi får fremdeles sterk sympati med dem og de vanskelige privatlivene deres, og selv om historien ikke henger like godt sammen, er det fremdeles nydelig filmet og fotografert i mollstemt grått og storbyaktig. Jeg hadde mye mindre å utsette på avslutningen enn jeg ser at mange andre har, men jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å bry meg om å se (en eventuell) sesong 3.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
11/10: Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
12/10: De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
19/10: Turbo. Kino. Fikk til tider assosiasjoner til Cars, men filmen var koselig og morsom den.
31/10: Pelle Politibil på sporet. DVD. Ikke særlig fengende, til og med femåringen ba om å få se på noe annet!
November
1/11: Epic. DVD. Imponerende tegninger, fikk litt Avatar-assossiasjoner.
?/11: Isprinsessen. DVD. Moro å se filmen fra bøkene jeg likte så godt. Merker godt at det er TV-film i utgangspunktet da.
16/11: Jul i Flåklypa. Kino. Likte denne jeg, en koselig familiefilm som passet for hele familien.
24/11: Predikanten. DVD. Likte fortsettelsen også. Kommer til å se alle filmene fortløpende nå. Greit å se de så lenge etter å ha lest bøkene slik at jeg har glemt en del også.
30/11: Steinhuggeren. DVD. Denne hadde en mye bedre kvalitet på filmingen. Ok krim.
30/11: Ulykkesfuglen. DVD. Jeg liker virkelig persongalleriet i disse filmene.
Desember
1/12: Sammys eventyr 2. GET. Koselig oppfølger, gratis kalenderfilm fra GET filmleie.
1/12: Neverending story. TV-film. Gammel, men fortsatt likandes for små og store.
2/12: Amerikaneren. GET. Ok film, men hadde nok ikke prioritert å se den om den ikke tilfeldigvis var gratis en dag jeg ikke hadde noe annet å se.
7/12: The Notebook. GET. Vakker nydelig, trist og vond, men man får virkelig troen på at kjærligheten er sterkere enn alt. Og den minner meg sterkt om et eldre par jeg kjenner hvor bare han er igjen. Og jeg gråter!
7/12: Laksefiske i Yemen. GET. Ok film, men kommer nok ikke til å bruke veldig mye tid på dvele ved denne filmen.
8/12: Arthurs julegaverace. DVD. Dette kan fint bli en klassiker her i huset, denne likte vi alle sammen.
14/12: Mordene i Fjällbacka: Tyskerungen. DVD. Uvant med nye skuespillere etter å ha sett de andre filmene. Savner samspillet blant de ansatte på politistasjonen det er helt borte i denne filmen.
19/12: The Rum Diary. GET. Småmorsom film med Johnny Depp.
20/12: Get the gringo. GET. Elsker Mel Gibson. Ok, film.
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
11/10: Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
12/10: De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
19/10: Turbo. Kino. Fikk til tider assosiasjoner til Cars, men filmen var koselig og morsom den.
31/10: Pelle Politibil på sporet. DVD. Ikke særlig fengende, til og med femåringen ba om å få se på noe annet!
November
1/11: Epic. DVD. Imponerende tegninger, fikk litt Avatar-assossiasjoner.
?/11: Isprinsessen. DVD. Moro å se filmen fra bøkene jeg likte så godt. Merker godt at det er TV-film i utgangspunktet da.
16/11: Jul i Flåklypa. Kino. Likte denne jeg, en koselig familiefilm som passet for hele familien.
24/11: Predikanten. DVD. Likte fortsettelsen også. Kommer til å se alle filmene fortløpende nå. Greit å se de så lenge etter å ha lest bøkene slik at jeg har glemt en del også.
30/11: Steinhuggeren. DVD. Denne hadde en mye bedre kvalitet på filmingen. Ok krim.
30/11: Ulykkesfuglen. DVD. Jeg liker virkelig persongalleriet i disse filmene.
Desember
1/12: Sammys eventyr 2. GET. Koselig oppfølger, gratis kalenderfilm fra GET filmleie.
1/12: Neverending story. TV-film. Gammel, men fortsatt likandes for små og store.
2/12: Amerikaneren. GET. Ok film, men hadde nok ikke prioritert å se den om den ikke tilfeldigvis var gratis en dag jeg ikke hadde noe annet å se.
7/12: The Notebook. GET. Vakker nydelig, trist og vond, men man får virkelig troen på at kjærligheten er sterkere enn alt. Og den minner meg sterkt om et eldre par jeg kjenner hvor bare han er igjen. Og jeg gråter!
7/12: Laksefiske i Yemen. GET. Ok film, men kommer nok ikke til å bruke veldig mye tid på dvele ved denne filmen.
8/12: Arthurs julegaverace. DVD. Dette kan fint bli en klassiker her i huset, denne likte vi alle sammen.
14/12: Mordene i Fjällbacka: Tyskerungen. DVD. Uvant med nye skuespillere etter å ha sett de andre filmene. Savner samspillet blant de ansatte på politistasjonen det er helt borte i denne filmen.
19/12: The Rum Diary. GET. Småmorsom film med Johnny Depp.
20/12: Get the gringo. GET. Elsker Mel Gibson. Ok, film.
21/12: Hjem til jul. DVD. Herlig julestemning på et vemodig vis.
23/12: Alene hjemme. TV-film. Obligatorisk før jul!
23/12: Notting Hill. TV-film. Må stå på i bakgrunnen med juleforberedelser.
25/12: Julenatt i Blåfjell. TV-film. Var ikke så fin som jeg husket den fra kino.
25/12: Polarekspressen. TV-film. Fenger ikke veldig her i huset lenger.
25/12: Flåklypa Grand Prix. TV-film. Fordi det er tradisjon og mannen insisterer.
25/12: Anywhere but home. DVD. Ånei, ikke en slik julesippefilm sa mannen. Vel, vi likte denne godt begge to og skjønner ikke hvorfor vi ikke har sett den før.
25/12: Bridesmaids. DVD. Likte denne jeg da! Lett underholdning.
26/12: Blåfjell 2. TV-film. Denne er bedre enn den første synes jeg.
26/12: Alene hjemme 2. TV-film. Tradisjoner er til for å holdes, jeg liker disse filmene jeg!
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Fact solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
September:
34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt å se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer på Ronja Røverdatter enn på noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer å balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor'du så riktignok ut til å engasjere tiåringen vår mer enn den egentlige historien, men denne var da også usedvanlig grim og dyster.)
35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)
36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke så imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran også - og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.
37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!
38. Breaking Bad (siste sesong). Det er vanskelig å skrive noe kortfattet om denne serien nå når den er avsluttet - og skal jeg skrive noe som ikke er kortfattet, blir det helt umulig å unngå spoilere. Breaking Bad er kanskje den beste (og nesten helt sikkert den mest ubehagelige) TV-serien jeg noen gang har sett, og den greide også det kunststykket å avslutte på en skikkelig måte (i motsetning til alle dem som kanselleres midt i en historie), uten hverken å plage eller forvirre seerne (som f.eks. Sopranos) eller gå på akkord med noe av alt det som hadde skjedd med rollefigurene og alt det seerne hadde investert i historien (som f.eks. Lost). Jeg er alltid mer glad for serier som slutter mens man enda kommer til å savne dem enn for serier som varer for lenge, men litt tomt og trist blir det jo nå uten BB.
Oktober:
39. Justified(sesong 3, 13 episoder). Vi suser videre og har ikke stort å utsette på denne sesongen heller. Tonen endrer seg litt, men det er nesten ikke til å unngå når man skal holde på såpass lenge uten å stagnere. Timothy Olyphant og Walton Goggins fortsetter å kives om å være den mest karismatiske i serien, og så kryr det av solide skuespillere både i støtterollene og skurkerollene. Mye nydelig mot- og medspill mellom både lovfolk og de lovløse, og i løpet av sesongen får man uventet sympati med de underligste personer.
40. Wreck-It Ralph. Morsom, medrivende og tidvis rørende animasjonsfilm som gjør strålende bruk av dataspillklisjeer til å lage akkurat passe mye dybde. Den har egentlig en hel del til felles med The Iron Giant, men er langt mer lettbent og tilgjengelig. Stor stas for både voksne og barn.
41. The World's End. Edgar Wright har brukt strålende Simon Pegg og Nick Frost i flere fantastiske komedier før, og som tidligere er det ofte uklart om det er parodi, pastisj eller genreblanding de driver med - kanskje er det bare rett og slett underholdning? Her spiller Pegg den ganske mislykkede Gary, som desperat prøver å samle de tidligere skolekompisene sine til en pub crawl for å gjenoppleve de gode gamle dager, da han var kongen i hjembyen og ingen hadde mer avanserte mål med livet enn å drikke, slåss og ha det gøy. Gary er en egentlig ganske tragisk skikkelse som har mer enn et par ting til felles med klassisk sosiopatiske Withnail (og hvordan de greide å få Simon Pegg til å se så høy ut i filmen, det fatter jeg ikke, lang frakk eller ikke!) Men dette er bare begynnelsen, og uten å røpe altfor mye kan jeg fortelle at filmen utvikler seg til noe ganske annet enn midtlivskrisen man kanskje trodde i begynnelsen at skulle være hovedsaken.
42. Escape From Tomorrow [egentlig sett tidligere, men jeg glemte den forrige gang jeg oppdaterte]. Merkelig film spilt inn i Disneyland i hemmelighet; "drama/fantasy/horror" skriver IMDB, og det er vel ganske riktig, selv om jeg ikke ville gå så langt som til å kalle den "horror". Den hemmelige filmingen gir den et skranglete amatør-/indie-/dokumentarpreg som styrker både humoren og skrekkelementene. Historien dreier seg på overflaten om en lett slaskete og ikke spesielt sympatisk fyr som tilbringer dagen i Disneyland med familien, men realitetene rakner på flere nivåer, og det er ikke helt opplagt hvor grensene går mellom satire over Disney (som aldri nevnes med navn i filmen) og drømmeaktig psykologisk thriller. (Synopsis fra IMDB:"In a world of fake castles and anthropomorphic rodents, an epic battle begins when an unemployed father's sanity is challenged by a chance encounter with two underage girls on holiday.") Ikke en helt vellykket film, men en film det er morsomt å ha sett og å kjenne til.
November:
43. The Princess Bride. En personlig storfavoritt og en av historiens mest siterbare filmer, og jeg har hatt ekstra lyst til å gjen-se den siden Homeland startet opp andre sesong og Inigo Montoya dukket opp igjen i hovedrollen som Saul. Den bærer sine 26 år veldig godt (selv om den er mildt sagt varierende i både manus og skuespill), og både humor og spenning gikk rett hjem hos elleveåringen, som kanskje særlig likte forgiftingsscenen og fektescenen. (" Oh, there's something I ought to tell you. I'm not left-handed either!")
44. Gravity. Nydelig filmet i høyst effektiv 3D, der verdensrommet fremstår på sitt vakreste, kaldeste og mest ubarmhjertige. George Clooney er uovervinnelig sjarmerende og kompetent, som alltid, men det er Sandra Bullock som bærer mesteparten av filmen, og det gjør hun med solid og overbevisende tyngde(!). Både det klaustrofobiske, det konkret fysisk livsfarlige og det ubønnhørlige går rett i ryggmarg og mage, og man kjenner virkelig både angsten og ubehaget på kroppen - samtidig som det er en langsom og tidvis nesten meditativ film. Må helt klart sees på et så stort lerret som man overhodet kan få til.
45. Doctor Who (sesong 7, inkludert 50-års-jubileumsepisoden). Matt Smith er en strålende doktor, kanskje egentlig vel så god som høyt elskede David Tennant, og selv om jeg ikke er fullt så overbevist over hans nyeste reisefølge som jeg var over Rory og Amy (og River, ikke minst), så bærer serien sin egen historie på ryggen uten problemer. Og i jubileumsepisoden slipper vi å lure mer på hvem vi liker best av Tennant og Smith - riktig svar er at det vi liker aller best er å ha begge, samtidig (gjerne supplert med John Hurt!). Spennende og veldig underholdende, med mye moro for både gamle og nye fans - dette lover godt for fremtiden. Og selv om jeg gruer meg til å miste Matt Smith, må jeg jo si at jeg ser veldig, veldig frem til hva Peter Capaldi skal bringe til rollen!
46. Justified (sesong 4). Og der var vi ferdig med alt som foreløbig er gitt ut, og jeg har allerede abstinens! Sesongen går enda tettere inn på både Raylan og Boyd (og flere av bipersonene) enn før, og det er klart at hverken fiksjonsuniverset eller narrativen kan tåle at det skal gå bra med dem begge, men man sitter jo likevel og håper, stikk i strid med sunn fornuft, på at det i alle fall ikke skal gå helt ille med noen av dem. For TV-serien er det egentlig etter hvert et problem at Walton Goggins går flere hakk utenpå Timothy Olyphant som skuespiller, men enn så lenge greier manuset å gi dem begge strålende roller og scener, og jeg klager ikke, jeg. Venter bare spent på nye episoder i januar.
Desember:
47. Broen (sesong 2). Vi var blant mange som falt for fremstillingen av Saga Norén og samspillet mellom henne og Martin Rohde i den veldig sterke første sesongen. Å følge opp ville alltid være vanskelig, og sesong to greier det ikke helt, i alle fall ikke manusmessig. Men skuespillerne glitrer fremdeles, vi får fremdeles sterk sympati med dem og de vanskelige privatlivene deres, og selv om historien ikke henger like godt sammen, er det fremdeles nydelig filmet og fotografert i mollstemt grått og storbyaktig. Jeg hadde mye mindre å utsette på avslutningen enn jeg ser at mange andre har, men jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å bry meg om å se (en eventuell) sesong 3.
48. House of Cards (BBC-versjonen, sesong 1, 4 episoder). Stilisert, teatralsk, nesten shakespearsk britisk politisk drama med en isnende og utrolig dyktig Ian Richardson i hovedrollen. Han henvender seg stadig vekk direkte til kamera, en overraskende effektfull effekt for å komme inn i hodet til den skruppelløse Francis Urquhart. Gleder meg til de to påfølgende sesongene!
49. Homeland (sesong 3). Den første sesongen var glimrende, den andre disintegrerte grundig mot slutten, og den tredje har i stor grad gått ut på å finne en form og en funksjon som fremdeles fungerer. Vi ser nå serien fordi enkeltepisoder fremdeles er bra og spennnende og fordi hovedrolleinnehaverne fremdeles er dyktige og overbevisende, og så har vi sluttet å ha noen forhåpning om at serien som helhet skal henge godt sammen. Men avslutningsepisoden fikset litt på en del, og unnskylder en del av det som gikk forut for den, det må jeg si. Vi kommer sikkert til å begynne på en eventuell sesong 4 også.
50, 51. Hunger Games 1&2. Så den første filmen hjemme for å deretter se den andre, som hadde fått bedre omtaler, på kino. Jeg hadde forholdsvis lave forventninger til den første, og ble dermed gledelig overrasket - mye det samme som med boken, i grunnen. Ganske vellaget og med det meste av historien intakt. I film 2 kommer vi tettere inn på flere av personene, og det var lenge nok siden jeg hadde lest boken til at jeg ikke husket detaljene i plottet. Spennende og vellaget og uten at den dystre settingen er blitt polert vekk, slik man kunne frykte - det er ganske grimme greier, dette her, også på film. Men man må få lov til å si at det i stor grad er Jennifer Lawrences fortjeneste at det er så bra som det er. Det ville vært temmelig kjedelig med en dårligere skuespiller i hovedrollen, og selv naturkraften Lawrence berger ikke filmene fra å være minst en halvtime for lange, begge to.
52. Hobbiten: Smaugs ødemark. Fortsatt morsomt, men jeg får følelsen av at Jackson mister litt grepet om den egentlig ikke så veldig lange historien underveis. Stas å se Orlando Bloom (som en nesten like ung og lettbent Legolas som sist) få sitt første glimt av Gimli, Glóins sønn, og morsomt å la ham gjenta yndlingsøvelsen, som er å sprette og surfe rundt mens han bueskyter orker, men det var vel ikke helt nødvendig å gi ham en lite overbevisende trekanthistorie å delta surmulende i? Og når filmen er så lang som den er, kunne de forresten godt beholdt den morsomme scenen der de sniker seg inn hos Béorn ved å late som om de er langt færre enn de er. Det er ikke som originalteksten har så mange morsomme scener. Men Martin Freeman er som før en perfekt Bilbo, og alt er tilgitt når Smaug omsider dukker opp med sin hypnotiske stemme. Og jeg er ikke så veldig religiøs på bokens vegne og har egentlig sansen for Jacksons prosjekt med å trekke den inni LotR-historien og demonstrere hvordan den egentlig hører inn i et mye større bilde. (Akkurat det kan jeg egentlig se for meg at Tolkien ville kunnet ha sansen for - selv om han kanskje ville ha krympet seg litt over et par av de andre valgene som er tatt.)
23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
24/2: Ringenes herre, To tårn. DVD. Nok et gjensyn til ære for elleveåringen. Jeg så den mer i øyekroken igrunn.
26/2: The watch. DVD. Splatter-alien-komedie...lese litt om filmen før man leier den kanskje. :gal: Men må innrømme at jeg lo litt innimellom da, jeg liker Ben Stiller.
9/3: Gummi T. DVD. Leste boka når jeg var liten, men husket lite annet enn buksevannet faktisk. Morsom film.
9/3: Quantum of Solace. TV-film. Vel, jeg trodde jeg hadde sett denne, men husket ingenting, så enten var den lite minneverdig eller så var det "en i rekken" av Bond-filmer.
5/4: Slangebæreren. DVD. Greit å se filmene nå som jeg har lest bøkene. Karakterene er ikke helt som jeg hadde sett for meg.
6/4: Dragons. Gift of the night fury. DVD. Trodde dette var en oppfølger til Dragetreneren, men så var det en kortfilm på 21 minutter! Slik går det når man ikke leser bak bestandig.
6/4: Up in the air. DVD. Endte ikke slik jeg trodde, fin film.
7/4: The Social Network. TV-film. Var mer dokumentarisk enn jeg trodde, men spennende å se hva alt startet med.
18/4: Hotel Transylvania. DVD. Ungene likte denne godt, jeg så på litt i bakgrunnen.
20/4: The Hobbit. DVD. Eldste var oppslukt, mannen sovnet og jeg begynte etterhvert å spille WF...
21/4: Drømmefangeren. DVD. Spennende, selv om jeg har lest boken. Synd at de egentlig er tv-serier, det blir litt langdrygt når man ser det som film på 3 timer.
8/6: Lincoln. DVD. Skjedde ikke så mye, men spennende å se for en som har hatt om amerikansk historie. Elleveåringen syntes den ble for kjedelig da.
23/6: LOL. DVD. Egentlig en ungdomsfilm, så jeg har hatt den liggende en stund, for jeg regnet med at den ville være litt teit, men så viste det seg altså at jeg elsket den! Mulig det er jeg som er teit da! :lol:
23/6: Jack Reacher. DVD. Scientolog eller ikke, jeg elsker Tom Cruise! Likte filmen også!
23/6: En som deg. DVD. Norsk-finsk film...litt for treg og sær.
24/6: The Hangover Part III. Kino. Ikke på langt nær så morsom som de andre. Humret en del, men ingen latterbomber!
25/6: Honeymoon for one. TV-film. Ganske forutsigbar, men ok allikevel.
20/9: Iron Man 3. DVD. Begynner å bli litt lei dette konseptet nå, men storebror elsket den.
28/9: Due Date. TV-film. Gjensyn og den var ikke i nærheten så morsom som jeg mente den var.
Oktober
11/10: Bachelorette. Viaplay. Ganske morsom film, litt samme typen som Hangover.
12/10: De urørlige. Viaplay. Herlig, lun film, masse humor. Hadde jeg husket at filmen var fransk når jeg lastet den ned så hadde jeg ikke gjort det, og da hadde jeg gått glipp av en fin film.
19/10: Turbo. Kino. Fikk til tider assosiasjoner til Cars, men filmen var koselig og morsom den.
31/10: Pelle Politibil på sporet. DVD. Ikke særlig fengende, til og med femåringen ba om å få se på noe annet!
November
1/11: Epic. DVD. Imponerende tegninger, fikk litt Avatar-assossiasjoner.
?/11: Isprinsessen. DVD. Moro å se filmen fra bøkene jeg likte så godt. Merker godt at det er TV-film i utgangspunktet da.
16/11: Jul i Flåklypa. Kino. Likte denne jeg, en koselig familiefilm som passet for hele familien.
24/11: Predikanten. DVD. Likte fortsettelsen også. Kommer til å se alle filmene fortløpende nå. Greit å se de så lenge etter å ha lest bøkene slik at jeg har glemt en del også.
30/11: Steinhuggeren. DVD. Denne hadde en mye bedre kvalitet på filmingen. Ok krim.
30/11: Ulykkesfuglen. DVD. Jeg liker virkelig persongalleriet i disse filmene.
Desember
1/12: Sammys eventyr 2. GET. Koselig oppfølger, gratis kalenderfilm fra GET filmleie.
1/12: Neverending story. TV-film. Gammel, men fortsatt likandes for små og store.
2/12: Amerikaneren. GET. Ok film, men hadde nok ikke prioritert å se den om den ikke tilfeldigvis var gratis en dag jeg ikke hadde noe annet å se.
7/12: The Notebook. GET. Vakker nydelig, trist og vond, men man får virkelig troen på at kjærligheten er sterkere enn alt. Og den minner meg sterkt om et eldre par jeg kjenner hvor bare han er igjen. Og jeg gråter!
7/12: Laksefiske i Yemen. GET. Ok film, men kommer nok ikke til å bruke veldig mye tid på dvele ved denne filmen.
8/12: Arthurs julegaverace. DVD. Dette kan fint bli en klassiker her i huset, denne likte vi alle sammen.
14/12: Mordene i Fjällbacka: Tyskerungen. DVD. Uvant med nye skuespillere etter å ha sett de andre filmene. Savner samspillet blant de ansatte på politistasjonen det er helt borte i denne filmen.
19/12: The Rum Diary. GET. Småmorsom film med Johnny Depp.
20/12: Get the gringo. GET. Elsker Mel Gibson. Ok, film.
21/12: Hjem til jul. DVD. Herlig julestemning på et vemodig vis.
23/12: Alene hjemme. TV-film. Obligatorisk før jul!
23/12: Notting Hill. TV-film. Må stå på i bakgrunnen med juleforberedelser.
25/12: Julenatt i Blåfjell. TV-film. Var ikke så fin som jeg husket den fra kino.
25/12: Polarekspressen. TV-film. Fenger ikke veldig her i huset lenger.
25/12: Flåklypa Grand Prix. TV-film. Fordi det er tradisjon og mannen insisterer.
25/12: Anywhere but home. DVD. Ånei, ikke en slik julesippefilm sa mannen. Vel, vi likte denne godt begge to og skjønner ikke hvorfor vi ikke har sett den før.
25/12: Bridesmaids. DVD. Likte denne jeg da! Lett underholdning.
26/12: Blåfjell 2. TV-film. Denne er bedre enn den første synes jeg.
26/12: Alene hjemme 2. TV-film. Tradisjoner er til for å holdes, jeg liker disse filmene jeg!
27/12: The Whole nine yards. Viaplay. Herlig film, denne hadde akkurat passe med humor.
27/12: Magic Mike. Viaplay. Ikke toppkvalitet, men greit tidsfordriv på båten til Danmark.
28/12: Farvel Bafana. Viaplay. Nydelig film om Mandela og en fengselsbetjent.
30/12: Annie Claus comes to town. Viaplay. Søtsuppete amerikansk julefilm, men jeg klarte da jammen å felle en tåre på denne også jeg.
30/12: Trolljegeren. TV-film. Tja, liker ikke Otto Jespersen, så jeg så vel på med de negative brillene i utgangspunktet. Men ingen stor film akkurat!
Mars:
Harry Potter og fangen fra Azkaban
Änglagård – alle gode ting er tre
Harry Potter og ildbegeret
Harry Potter og mysteriekammeret
Legally Blonde
Harry Potter og føniksorderen
Tina og Bettina :gjesp:
Harry Potter og dødstalismanene, del 1
Harry Potter og dødstalismanene, del 2
The boy in the striped pyjamas
Beasts of the southern Wild
April:
En magisk sommer
Ringenes herre - Ringenes brorskap
Lawless
Ringenes herre - To tårn
90 minutter
E.T.
Argo
Ringenes herre - Atter en konge
Palme
En kongelig affære
Hyptnotisøren
Mai:
Hobbiten
Searching for Sugar man
Amour
Mer eller mindre mann
Juni:
Gutter er gutter
Forrest Gump
Juli:
August:
The hunger games
September:
Oktober:
November:
Biutiful
Victoria
Desember:
Om guder og mennesker
Love Actually
Before Midnight
Jakten
De tøffeste gutta
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? :tullerdu:") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. :) Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. :humre: )
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. :humre: Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. :knegg: ) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Fact solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
September:
34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt å se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer på Ronja Røverdatter enn på noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer å balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor'du så riktignok ut til å engasjere tiåringen vår mer enn den egentlige historien, men denne var da også usedvanlig grim og dyster.)
35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)
36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke så imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran også - og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.
37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!
38. Breaking Bad (siste sesong). Det er vanskelig å skrive noe kortfattet om denne serien nå når den er avsluttet - og skal jeg skrive noe som ikke er kortfattet, blir det helt umulig å unngå spoilere. Breaking Bad er kanskje den beste (og nesten helt sikkert den mest ubehagelige) TV-serien jeg noen gang har sett, og den greide også det kunststykket å avslutte på en skikkelig måte (i motsetning til alle dem som kanselleres midt i en historie), uten hverken å plage eller forvirre seerne (som f.eks. Sopranos) eller gå på akkord med noe av alt det som hadde skjedd med rollefigurene og alt det seerne hadde investert i historien (som f.eks. Lost). Jeg er alltid mer glad for serier som slutter mens man enda kommer til å savne dem enn for serier som varer for lenge, men litt tomt og trist blir det jo nå uten BB.
Oktober:
39. Justified(sesong 3, 13 episoder). Vi suser videre og har ikke stort å utsette på denne sesongen heller. Tonen endrer seg litt, men det er nesten ikke til å unngå når man skal holde på såpass lenge uten å stagnere. Timothy Olyphant og Walton Goggins fortsetter å kives om å være den mest karismatiske i serien, og så kryr det av solide skuespillere både i støtterollene og skurkerollene. Mye nydelig mot- og medspill mellom både lovfolk og de lovløse, og i løpet av sesongen får man uventet sympati med de underligste personer.
40. Wreck-It Ralph. Morsom, medrivende og tidvis rørende animasjonsfilm som gjør strålende bruk av dataspillklisjeer til å lage akkurat passe mye dybde. Den har egentlig en hel del til felles med The Iron Giant, men er langt mer lettbent og tilgjengelig. Stor stas for både voksne og barn.
41. The World's End. Edgar Wright har brukt strålende Simon Pegg og Nick Frost i flere fantastiske komedier før, og som tidligere er det ofte uklart om det er parodi, pastisj eller genreblanding de driver med - kanskje er det bare rett og slett underholdning? Her spiller Pegg den ganske mislykkede Gary, som desperat prøver å samle de tidligere skolekompisene sine til en pub crawl for å gjenoppleve de gode gamle dager, da han var kongen i hjembyen og ingen hadde mer avanserte mål med livet enn å drikke, slåss og ha det gøy. Gary er en egentlig ganske tragisk skikkelse som har mer enn et par ting til felles med klassisk sosiopatiske Withnail (og hvordan de greide å få Simon Pegg til å se så høy ut i filmen, det fatter jeg ikke, lang frakk eller ikke!) Men dette er bare begynnelsen, og uten å røpe altfor mye kan jeg fortelle at filmen utvikler seg til noe ganske annet enn midtlivskrisen man kanskje trodde i begynnelsen at skulle være hovedsaken.
42. Escape From Tomorrow [egentlig sett tidligere, men jeg glemte den forrige gang jeg oppdaterte]. Merkelig film spilt inn i Disneyland i hemmelighet; "drama/fantasy/horror" skriver IMDB, og det er vel ganske riktig, selv om jeg ikke ville gå så langt som til å kalle den "horror". Den hemmelige filmingen gir den et skranglete amatør-/indie-/dokumentarpreg som styrker både humoren og skrekkelementene. Historien dreier seg på overflaten om en lett slaskete og ikke spesielt sympatisk fyr som tilbringer dagen i Disneyland med familien, men realitetene rakner på flere nivåer, og det er ikke helt opplagt hvor grensene går mellom satire over Disney (som aldri nevnes med navn i filmen) og drømmeaktig psykologisk thriller. (Synopsis fra IMDB:"In a world of fake castles and anthropomorphic rodents, an epic battle begins when an unemployed father's sanity is challenged by a chance encounter with two underage girls on holiday.") Ikke en helt vellykket film, men en film det er morsomt å ha sett og å kjenne til.
November:
43. The Princess Bride. En personlig storfavoritt og en av historiens mest siterbare filmer, og jeg har hatt ekstra lyst til å gjen-se den siden Homeland startet opp andre sesong og Inigo Montoya dukket opp igjen i hovedrollen som Saul. Den bærer sine 26 år veldig godt (selv om den er mildt sagt varierende i både manus og skuespill), og både humor og spenning gikk rett hjem hos elleveåringen, som kanskje særlig likte forgiftingsscenen og fektescenen. (" Oh, there's something I ought to tell you. I'm not left-handed either!")
44. Gravity. Nydelig filmet i høyst effektiv 3D, der verdensrommet fremstår på sitt vakreste, kaldeste og mest ubarmhjertige. George Clooney er uovervinnelig sjarmerende og kompetent, som alltid, men det er Sandra Bullock som bærer mesteparten av filmen, og det gjør hun med solid og overbevisende tyngde(!). Både det klaustrofobiske, det konkret fysisk livsfarlige og det ubønnhørlige går rett i ryggmarg og mage, og man kjenner virkelig både angsten og ubehaget på kroppen - samtidig som det er en langsom og tidvis nesten meditativ film. Må helt klart sees på et så stort lerret som man overhodet kan få til.
45. Doctor Who (sesong 7, inkludert 50-års-jubileumsepisoden). Matt Smith er en strålende doktor, kanskje egentlig vel så god som høyt elskede David Tennant, og selv om jeg ikke er fullt så overbevist over hans nyeste reisefølge som jeg var over Rory og Amy (og River, ikke minst), så bærer serien sin egen historie på ryggen uten problemer. Og i jubileumsepisoden slipper vi å lure mer på hvem vi liker best av Tennant og Smith - riktig svar er at det vi liker aller best er å ha begge, samtidig (gjerne supplert med John Hurt!). Spennende og veldig underholdende, med mye moro for både gamle og nye fans - dette lover godt for fremtiden. Og selv om jeg gruer meg til å miste Matt Smith, må jeg jo si at jeg ser veldig, veldig frem til hva Peter Capaldi skal bringe til rollen!
46. Justified (sesong 4). Og der var vi ferdig med alt som foreløbig er gitt ut, og jeg har allerede abstinens! Sesongen går enda tettere inn på både Raylan og Boyd (og flere av bipersonene) enn før, og det er klart at hverken fiksjonsuniverset eller narrativen kan tåle at det skal gå bra med dem begge, men man sitter jo likevel og håper, stikk i strid med sunn fornuft, på at det i alle fall ikke skal gå helt ille med noen av dem. For TV-serien er det egentlig etter hvert et problem at Walton Goggins går flere hakk utenpå Timothy Olyphant som skuespiller, men enn så lenge greier manuset å gi dem begge strålende roller og scener, og jeg klager ikke, jeg. Venter bare spent på nye episoder i januar.
Desember:
47. Broen (sesong 2). Vi var blant mange som falt for fremstillingen av Saga Norén og samspillet mellom henne og Martin Rohde i den veldig sterke første sesongen. Å følge opp ville alltid være vanskelig, og sesong to greier det ikke helt, i alle fall ikke manusmessig. Men skuespillerne glitrer fremdeles, vi får fremdeles sterk sympati med dem og de vanskelige privatlivene deres, og selv om historien ikke henger like godt sammen, er det fremdeles nydelig filmet og fotografert i mollstemt grått og storbyaktig. Jeg hadde mye mindre å utsette på avslutningen enn jeg ser at mange andre har, men jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å bry meg om å se (en eventuell) sesong 3.
48. House of Cards (BBC-versjonen, sesong 1, 4 episoder). Stilisert, teatralsk, nesten shakespearsk britisk politisk drama med en isnende og utrolig dyktig Ian Richardson i hovedrollen. Han henvender seg stadig vekk direkte til kamera, en overraskende effektfull effekt for å komme inn i hodet til den skruppelløse Francis Urquhart. Gleder meg til de to påfølgende sesongene!
49. Homeland (sesong 3). Den første sesongen var glimrende, den andre disintegrerte grundig mot slutten, og den tredje har i stor grad gått ut på å finne en form og en funksjon som fremdeles fungerer. Vi ser nå serien fordi enkeltepisoder fremdeles er bra og spennnende og fordi hovedrolleinnehaverne fremdeles er dyktige og overbevisende, og så har vi sluttet å ha noen forhåpning om at serien som helhet skal henge godt sammen. Men avslutningsepisoden fikset litt på en del, og unnskylder en del av det som gikk forut for den, det må jeg si. Vi kommer sikkert til å begynne på en eventuell sesong 4 også.
50, 51. Hunger Games 1&2. Så den første filmen hjemme for å deretter se den andre, som hadde fått bedre omtaler, på kino. Jeg hadde forholdsvis lave forventninger til den første, og ble dermed gledelig overrasket - mye det samme som med boken, i grunnen. Ganske vellaget og med det meste av historien intakt. I film 2 kommer vi tettere inn på flere av personene, og det var lenge nok siden jeg hadde lest boken til at jeg ikke husket detaljene i plottet. Spennende og vellaget og uten at den dystre settingen er blitt polert vekk, slik man kunne frykte - det er ganske grimme greier, dette her, også på film. Men man må få lov til å si at det i stor grad er Jennifer Lawrences fortjeneste at det er så bra som det er. Det ville vært temmelig kjedelig med en dårligere skuespiller i hovedrollen, og selv naturkraften Lawrence berger ikke filmene fra å være minst en halvtime for lange, begge to.
52. Hobbiten: Smaugs ødemark. Fortsatt morsomt, men jeg får følelsen av at Jackson mister litt grepet om den egentlig ikke så veldig lange historien underveis. Stas å se Orlando Bloom (som en nesten like ung og lettbent Legolas som sist) få sitt første glimt av Gimli, Glóins sønn, og morsomt å la ham gjenta yndlingsøvelsen, som er å sprette og surfe rundt mens han bueskyter orker, men det var vel ikke helt nødvendig å gi ham en lite overbevisende trekanthistorie å delta surmulende i? Og når filmen er så lang som den er, kunne de forresten godt beholdt den morsomme scenen der de sniker seg inn hos Béorn ved å late som om de er langt færre enn de er. Det er ikke som originalteksten har så mange morsomme scener. Men Martin Freeman er som før en perfekt Bilbo, og alt er tilgitt når Smaug omsider dukker opp med sin hypnotiske stemme. Og jeg er ikke så veldig religiøs på bokens vegne og har egentlig sansen for Jacksons prosjekt med å trekke den inni LotR-historien og demonstrere hvordan den egentlig hører inn i et mye større bilde. (Akkurat det kan jeg egentlig se for meg at Tolkien ville kunnet ha sansen for - selv om han kanskje ville ha krympet seg litt over et par av de andre valgene som er tatt.)
53. [url="(http://www.imdb.com/title/tt1430607)"]Arthurs julegaverace[/url]. Kalendergaven på julaften var morsom og sjarmerende nok, og det er alltid gøy å se film sammen med unger i passende alder, men da jeg så rollelisten på slutteksten, innså jeg at jeg nok blir nødt til å se den med originalt lydspor også. McAvoy, Laurie, Broadbent og Nighy - eller halvinspirert norsk dubbing? Ikke noe vanskelig valg.
54. Anchorman: The Legend of Ron Burgundy. Amerikansk humor er annerledes enn britisk, og det er lett for en nordmann som er oppfostret på BBC å se den som plattere, dummere og dårligere. Og det er ikke en eneste vits i denne filmen (som er en moderne klassiker innen genren, har jeg skjønt) som egentlig er god nok. Men med så glimrende skuespillere som dette, også i små biroller, ble det ordentlig morsomt helt på ordentlig likevel - og ikke engang pinlig, noe jeg i utgangspunktet var veldig sikker på at det skulle bli. Will Ferrell er en naturkraft som supernyhetsoppleseren Ron Burgundy, men det er nesten Steve Carrell, som værmannen med en IQ på 48, som er aller morsomst. Og så har de dratt inn nær sagt alle i ukrediterte biroller - blant andre Jack Black, Tim Robbins, Ben Stiller og Vince Vaughn. Vi ble overraskende sjarmert og ser straks frem til oppfølgeren, som er like rundt hjørnet. (Og så er det morsomt å endelig ha sett originalen til dette memet!)
Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away:Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. :hylgrine:
The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30.I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?
Stoker. Nydelig filmet, men ufattelig creepy film. Dvelende vakker, så gore-scenene kunne fort blitt malplasserte, men alt flyter over i hverandre, så alt føles riktig. Not for the faint of heart, som man sier.
Stories We Tell. Pseudo-meta-dokumentar om de ulike "sannhetene" de ulike familiemedlemmene sitter på mht. regissørens (Sarah Polleys) mor og hennes liv. Flott genretwist og en fornøyelse å se.
Juli:
37. The Commitments. Gjensyn nr. ..., ja, hvem vet? Men jeg ser og hører stadig nye ting, så selv etter 22 år er jeg ikke lei av denne. Fabelaktig.
August:
38. Monsters University: Morsom oppfølger. Ikke like bra som enern, som er glimrende, men så absolutt severdig. Noen skikkelig latterkrampeøyeblikk.
Flight: Oh yes. En av de bedre filmene i år, selv om plottet kanskje ikke er så veldig nytt og spennende, akkurat. Glitrende spilt av Denzel Washington. Det var nesten så jeg følte alkoholavhengigheten på kroppen. Og DEN flystyrtscenen. IIIK.
Jeeves and Wooster, sesong 3: Nei, nå begynner det å bli langdrygt, altså. Episodene er for lange, og det er litt treigt. Men verdt å se bare for å høre alt det fantastiske Jeeves sier.
September:
41. Mud: Jeg synes den var langdryg, kjedelig med stereotype rollefigurer. Venninna mi elsket den, syntes den var orginal og at tiden var fløy. Så - døm selv! Men ungguttene spilte VELDIG bra. "Stand by me" møter "Winter's Bone", men uten de samme kvalitetene.
Clue: Denne blir jo bare morsommere og morsommere. Hvis man først skal se en farse, så er jo denne overhodet ikke å forakte. Mrs. Whites "I hated her, so much... it-it- the f - it -flam - flames. Flames, on the side of my face, breathing-breathl- heaving breaths. Heaving breaths... Heathing... " er jo tidenes beste beskrivelse av sjalusi ever. :rofl:
The Outsiders: Tenk at jeg ikke har sett denne før. Selv om jeg hadde plakater fra filmen over hele rommet mitt i en periode da jeg var tidlig i tenårene. Mindre ungdomsfilmaktig enn jeg trodde, men mer dvelende og trist.
Heat: Denne hadde jeg heller ikke sett før. Virkelig glitrende. Det er herlig med filmer som ikke undervurderer sitt publikum. Smart, spennende og en estetisk nytelse på én gang.
The Conjuring: En spøkelseshistorie av det mer creepy slaget. Jeg ble ikke vettskremt, men den var likevel skummel nok til at jeg satt som fjetret. Velspilt. Og så hjelper det jo at jeg er stor fan av Vera Farmiga.
The Wire - sesong 5: Siste sesong i serien. Jeg synes fortsatt ikke den er verdens beste serie (som mange påstår). Den har vært vanskelig å komme inn i, men det har vært verdt det. Man må bare holde ut litt.
The Box: Oj, oj, oj. Psykologisk thriller som skremte vettet av meg. Konseptet er: Hvis du trykker på denne knappen, får du én million dollar. Men et menneske i verden som du ikke kjenner, vil dø. Er du villig til å gjøre det?
Who Framed Roger Rabbitt: Denne hadde jeg faktisk ikke sett før. Så den med tiåringen, og var ganske underholdt selv. Er glad for å ha sett den, den er jo en klassiker etter hvert.
The Thing: Denne har jeg sett ganske mange ganger nå, men den er fortsatt veldig skremmende. Og hvis man ser vekk fra datamaskinene ( :knegg : ), temmelig tidløs. Den er fra 1982, men kunne like gjerne vært lagd i dag.
Oktober:
50. Chronicle: Jeg var særdeles skeptisk. Amerikanske tenåringer som plutselig får superkrefter. Yeah right. Men filmen var faktisk ikke så verst. Superkrefter er tydeligvis morsomt å ha bare opptil et visst punkt.
Before Midnight: Hulk! Denne var vond, men fin. Veldig gjenkjennelig. Siden jeg så de to første filmene veldig lenge etter at de kom ut, syntes jeg de handlet veldig mye om livet som hadde vært, mens denne var "up to date" med ting jeg kjente igjen fra eget liv.
The Act of Killing: Totalt uforbedt så jeg en Director's Cut av denne filmen. Jeg holdt på å ikke takle det. Alt var bare stygt og vondt og fælt. I ettertid er jeg glad jeg så den, men den normale utgaven hadde holdt lenge, tror jeg. Dette ble altfor langt og smertefullt.
Hiroshima, mon amour: Denne så jeg mange ganger da jeg gikk på folkehøyskole, hvor den ble tolket i hjel. Jeg skjønte dog ingenting. Nå, over 20 år senere, synes jeg ikke den er vanskelig å forstå, men den dvelende, dryg og veldig deprimerende.
The Shining: Gjensyn. Skummel bok, og til tider veldig skummel film, men filmen har store svakheter. Som mannen min sier: "Jack Nicholson is not believable as a sane guy and Shelley Duvall just isn't believeble as a human being that you wanna spend more than five minutes with".
Super Size Me: Gjensyn. Denne gangen med elleveåringen som satt veldig storøyd. Jeg ble også denne gangen litt kvalm av å se den, og lysten på fast food ble ikke akkurat større.
Gåten Ragnarok: Til familieeventyrfilm å være, var den ikke så verst. Jeg må innrømme at snasen hovedrolleinnehaver gjorde susen for å holde meg tilstrekkelig underholdt.
November:
57. Detektiv Downs: Hvem i all verden var målgruppen? Til tider veldig barnslig, men med noen sexscener og -referanser som så absolutt ikke var for barn.
[font=Verdana][/font]
58. Gravity: Visuelt spektakulær og uhyre spennende. Men tematikken var forsåvidt ikke ny, da. Men jeg kjedet meg ikke akkurat.
[font=Verdana][/font]
59. Up in the Air: Gjensyn nr. tre, tror jeg. Jeg elsker denne filmen. Venninna mi ble sur og mente den var en amerikansk "family value"-film, men det er jeg ikke enig i.
[font=Verdana][/font]
60. House of Cards - sesong 1: Sylskarp dialog og politisk kynisisme på høyt nivå. Glitrende spilt av Kevin Spacey og Robin Wright. Teller timer til sesong 2 starter.
[font=Verdana][/font]
Desember:
61. Sightseers: Startet som hverdagsrealisme à la Mike Leigh,men ble straks noe annet. Den beste svarte komedien jeg har sett på aldri så lenge. Til tider ekkel, men verdt det.
[font=Verdana][/font]
62. Love Actually: Ja da, i år også.
[font=Verdana][/font]
63. It's a Wonderful Life: Gjensyn. Nydelig. Ganske tidløs egentlig. Uansett hvor mye kona alltid filmes med soft filter. :knegg:
[font=Verdana][/font]
64. Tusen ganger god natt: En av årets beste. Og jeg som alltid før har mislikt Juliette Binoche. Ikke nå lenger. Velspilt og vond. Sympatien går ut til alle parter, noe som gjør det ekstra vanskelig.
[font=Verdana][/font]
65. Cloud Atlas: Jeg har lest boka, og det må man ha gjort for å ha glede av filmen, tror jeg. Jeg hadde neppe skjønt bæra ellers. Filmen forenkler og trivialiserer boka, men ikke i den grad jeg hadde fryktet. Jeg ble faktisk ganske overrasket over at jeg likte filmen så mye som jeg gjorde. Ingenting var veldig, veldig feil i forhold til boka.
The Hunger Games. Gjensyn. Trodde det skulle bli kjedelig å se den igjen, men det var det ikke. Den er jo underholdende, og skremmende, nok så det holder.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
