Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Mannen og jeg så dette programmet i går kveld, og jeg må bare dele linken med dere, dette var nemlig temmelig interessant.
Programmet er produsert av BBC og på BBCs nettsider står følgende oppsummering av det som gjennomgås i programmet.
The chair is a killer, sier en av de intervjuede forskerne i programmet. Man trenger ikke løpe milevis for å ha god helse, å holde seg i jevn aktivtet, gå til bussen, gå trappene, drive hagearbeid eller lignende gjennom dagen og brenne en god del kalorier.
Interessant, den må jeg se. Har hørt om dette før, det var bl.a. en fyr som fant ut at han var i kategorien non-responder på oksygenopptak. Han var med i et veddemål og prøvde å trene seg til bedre oksygenopptak men det var nytteløst. Dette gjelder 1 av 10, står det her.
Harriet tipset meg om denne dokumentaren i går. Pussig. :knegg:
Jeg skal se den så snart jeg får sjansen. Men jeg kjenner at jeg nærmest er overlykkelig over at det forskes på dette. Jeg har GRÅTT når jeg har sett slike treningsplanleggere à la Grete Waitz hvor det står at hvordan man kan komme i form på ti uker, og da skal man liksom løpe en mil på 45 minutter, og slike ting. Jeg vet at der andre bruker tre uker på å komme i form, bruker jeg kanskje et år eller tre. Det blir lettere å leve med denne vissheten dersom det viser seg at det dessverre bare ER sånn. Heller det enn å tro at jeg er lat, tjukk, dum, negativ, trener feil, osv. osv.
Jeg må se dokumentaren ved høve. Jeg har alltid skyldt på om man er lett-trent eller ikke på hvorvidt man trener i tenårene. Personlig tror jeg det har masse å si - det er da hjertemuskelen vokser til. Og det passer veldig godt med empiri hos folk rundt med - de mest lett-trente jeg kjenner har alle vært veldig aktive som unge. Men kanskje det er en høna-eller-egget-sak der? At man trener mer som ung om man lett opplever fremgang?
Jeg er relativt tungtrent, og må trene minst 4 ganger per uke for å få fremgang. 3 ganger er vedlikehold.
Jeg tror jeg har verdensrekord i å trene uten å få framgang. :knegg:
(Men nå måtte jeg dobbeltsjekke, og jeg ble da blant de 37 % beste i min klasse i Sentrumsløpet i fjor. :humre: Da kan det vel ikke være så helt ille, det er vel bare det at jeg har nådd mitt platå på et vis.)
Med unntak av de rocka tjueårene har jeg alltid vært aktiv, og egentlig var jeg veldig aktiv da også, med masse hotelljobbing der jeg sikkert tilbakela titusener av skritt. Jeg har heller nesten aldri hatt bil, men gått og gått og gått. Jeg var kanskje ikke tynn bare pga røyk og kaffe. :knegg:
Jeg er nok lettrent, jeg trenger ikke mye for å holde meg i form og en runde med jevnlig intervalltrening så merker jeg det godt. Det jeg synes er interessant er at rådene har vært så generelle og utelukkende av typen mer-hardere-enda mer. Jeg tror på hverdagsaktivitet og at det beste (maraton eller lignende) veldig ofte blir det godes fiende (tur etter middag eller sykle til butikken.). At folk ikke gidder å bruke kroppen til tur, trapper, eller hagearbeid en liten time, for siden de ikke løper eller sykler eller gjør noe annet -iført treningstøy- så er det ikke noen vits.
Helt uten ditsjing av alle de flinke og inspirerende løperne, hvorav flere i denne tråden.
Interessant uten tvil, men som den lettrente "senedpåeren" jeg er kjenner jeg et lite stikk av engstelse hva angår debatten i et folkehelseperspektiv. Det er mest å tjene på å få de inaktive opp av sofaen, og jeg merker at jeg tenker at det er en viss fare for at slike studier fører til retorikk av typen "ikke alle har godt av å trene" og holdninger hos de som kanskje trenger mest å øke aktivitetsnivået som går på å fortsette å sitte i sofaen fordi en antakelig er en av de som ikke har (like god) effekt av trening likevel. Når det er sagt er jeg veldig for at generelle anbefalinger kanskje kan justeres på bakgrunn av slik dokumentasjon. Dessuten er jeg ikke i tvil om at trening vil gjøre ha positive ringvirkninger også for de i kategorien av "non-responders".
Jeg er i prinsippet enig; Harriet Vane - og loggfører da i kjent nerdestil all hverdagsmosjon også, fordi jeg finner det motiverende. :knegg: I tillegg til treningsøktene blir det i snitt 50 minutter med gåing/sykling til butikken, skolen toget etc. om dagen på meg.
Jeg lurer på om vi har GLEMT å være hverdagsaktive, jeg?
Jeg er kjempedårlig på det. Jeg HATER trapper, for eksempel, samme hvor god form jeg er i. Jeg er sånn at etter å ha løpt 1-2 timer til jobben min (før), så kunne jeg tenke ut intrikate måter å unngå trappene opp fra kjelleren til 2. etasje, via en omvei til en rar heis. :knegg:
Og jeg er enig med Alias: Jeg er også redd for "det nytter ikke lell"-tolkningen.
Jeg er IKKE redd for "det nytter ikke lell"-holdningen. Jeg tror mange faktisk vil bli MER aktive når de slutter å føle seg som tapere fordi de 1) ikke klarer å prestere så mye og 2) ikke nødvendigvis føler noen "se, så glad jeg er"-følelser når de trener.
Det de må finne ut da er hvordan denne gruppen bør trene og om de ikke kanskje har andre effekter av trening enn å øke kondisen.
Det har jo i flere tiår vært kjent at vi har ulikt sammensatte muskler, noe som gjør at enkelte ikke kan bli sprintere uansett hva de gjør og andre ikke kan løpe maraton. Jeg tenker at det kanskje ikke bør være så overraskende om det er litt ulike hjertemuskelfibre ute og går heller.
Jeg er enig med deg gitt at de får frem at det faktisk er sunt å trene for denne gruppen også. Hvis de ikke får frem det tenker jeg at det kanskje ikke føles som noe stort poeng. Ikke blir man sprekere og ikke bedrer man helsa liksom. Kanskje er det sunnest å trene styrke for disse? Jeg vet ikke.
(Og så lurer jeg på om jeg kan være en sånn en. :gruble: Jeg var en av de som aldri greide å løpe fort på lange distanser uansett trening og alltid fikk kjeft for å trene for lite).
Dette handler jo om evne til å ta opp oksygen, det er er vel ikke det samme som å forebygge fedme, diabetes osv. Kan man bygge muskler uten å ta opp spesielt mye oksygen?
Jeg lurer på om jeg er en "sånn". Jeg får liksom aldri skikkelig kondis uansett hvor ofte jeg løper, trener intervaller og spinning. Men jeg får fine muskler, da. Treningen har flott effekt på kroppen forøvrig, men ikke noe særlig på kondisen synes jeg.
Interessant. Jeg jogget og gikk masse i sommer. Gikk knapt ned i vekt selv om jeg burde det i og med at jeg ikke spiste mer mat. I det jeg røyk noe muskelgreier og ble passiv, så kompanserte jeg med å stramme inn kostholdet tilsvarende det jeg ville forbrent om jeg trente (ca). Poff, og jeg gikk ned 5 kg. Joda, kan hende jeg fikk muskler av å trene, men jeg burde ha kjent det mer på klærene da, mener jeg. Opplever i alle fall at kostholdsendringer er mye mer effektivt for vektnedgang enn trening. Trener mest for å føle meg litt vel nå.
Mannen og jeg så også denne og den var utrolig interessant. Både fordi den forklarte hvorfor ikke alle er lettrente, men også fordi programmet helt klart fikk frem andre treningsgevinster (mer effektivt insulin). Og, ikke minst, fikk den frem fordelen av å bære hverdagsaktiv.
Samme her. Jeg får strammere kropp av styrketrening, men de svært musklene uteblir. Utholdenheten er for øvrig upåklagelig. Ifølge en kollega på min tidligere jobb står jeg enten stille, eller så løper jeg. Alltid. Jeg KAN faktisk ikke gå (angivelig). :knegg:
For øvrig: Jeg er hellig overbevist om at om noen ikke får bedre kondisjon av å trene, så har de likevel helsemessig utbytte av fysisk aktivitet. Kroppen vår er laget for bevegelse, og hverdagsaktivitet er kjempeviktig. Viktigere enn å løpe maraton. :nemlig:
Jeg kan (forbasket også) enda ikke trene noe særlig uten å bli dårlig av det. Men jeg kan være hverdagsaktiv og står og går nesten hele tiden i jobben min. Jeg tror at det har en effekt det også - heldigvis.
Hmpf. Jeg var på Elixia i dag, og jaggu klarte ikke instruktøren å si at "hvis noen sier at det holder å trene tre minutter om dagen, så er det bare tull. Det er bare mye og hard trening som hjelper." Jeg likte instruktøren fram til den uttalelsen der, men da ble jeg bare sur.
Jeg så programmet, og syntes også det var veldig interessant. Det ga meg en slags forklaring på hvorfor jeg holder meg i form gjennom vinteren uten annen trening enn jevnlig løping til bussen (100 meter oppoverbakke). :knegg:
Men dette gjaldt jo én treningseffekt, og ett helsemål. Jeg var veldig nysgjerrig på hva forskerne mente de som ikke responderer på trening heller burde gjøre for helsa si. Fokusere på kosthold, kanskje?
En annen ting er at dette med å bedre O2-opptaket ikke nødvendigvis er det samme som å gå ned i vekt, som jo er et viktig mål for mange. For meg som trenger å styrke muskler, er det heller ikke så nyttig i seg selv. Muskel- og skjelett-plager er jo en av de største sykemeldingsårsakene i landet vårt, og jeg har tro på at trening bidrar til å forebygge, helt uavhengig av O2-opptak/kondis!
I dette programmet testet de jo to helsegevinster da. Ikke bare O2 opptaket.
De testet også noe insulin/glukose greier. Og der forbedret han seg med 23% på kort tid. Så denne treningsformen hadde jo en gevinst for helsen hans. Han ville mest sannsynlig kunne unngå å pådra seg diabetes type 2, hvilken han var i faresonen for enda han var en ganske så slank mann.
Jeg er helt med å at alle bør være aktive. Det jeg har mislikt (og fremdeles misliker) er at det ikke har vært noen nyansering i hvordan budskapet har vært fomidlet. Det har ikke vært snakk om at 80% forbedrer oksygenopptaket. Det har vært alle får effekt på oksygenopptaket. Og alle skalføle at treningen setter deg i en rus av velvære, endorfiner frigjøres og alt det der. Føler jeg ikke en velvære og lykke etter trening, så er det noe galt med holdningene mine.
Jeg møtte det samme synet i forbindelse med helsescreening på jobb. Der ble oksygenopptaket målt ved trening. Og vi er kjørt beinhardt på det på "inspirasjonsmøtene". Må forbedre dette ellers kommer vi til å "dø for tidlig, eller få en elendig pensjonstilværelse". Ingen nyansering. Jeg prøvde forsiktig å nevne slike ting, men fikk på følelsen av at jeg var ute etter en unnskyldning. Det er denne mistenkeliggjøringen av de som ikke responderer "riktig" som plager meg.
20% er et stort mindretall. Og denne holdningen gjør at det blir skam forbundet med trening, slik at en heller slutter når en ikke oppnår forbedret oksygenopptak, eller ikke får lykkefølelse.
Jeg har lest om dette tidligere. Så vidt jeg kan se er dette samme saken som her
Ut fra det jeg har lest tidligere så sier de at trening er like sunnt for de som er såkalte non-respondere som de som ikke er det, det bare oppleves ikke slik fordi de aldri får samme resultatene som de som har en annen bygget kropp. Så vidt jeg skjønner kan man være rimelig sunn, selv om man ikke er noen atlet.
Mrs.S: Jge tror du har noen viktige og gode poeng. Trening er som med alt annet - at det er individuelle forskjeller og de individuelle forskjellene gir også utslag i hvor gøy -og dermed hvor mye-man holder på med det.
Jeg så programmet, og synes det var fascinerende å se at man kunne forebygge livsstilssykdommer med kun 4 minutters trening i uken. Det DUMME her, er jo at inaktive mennesker ser dette programmet, blir lykkelige over at nå slipper de å trene, for det sier de jo på tv. For fire minutter, det er liksom ingenting, det!
Jeg har allerede (på FB) opplevd flere sofaslitere som kritiserer maratonløpere type: "Du driver og løper i timesvis pr uke - det holder jo med fire minutter!" Da har man rett og slett ikke skjønt budskapet i programmet.
"Å komme i god form" kan være så mange ting. Noen trenger å komme i form til å klare å støvsuge huset, mens andre vil komme i form til å sykle Trondheim-Oslo. Treningsopplegget for disse to personene vil være helt ulikt, og også oppleves helt ulikt. Hverdagsbevegelse eller "fire minutter pr uke" vil ikke være nok for syklisten, men vil kanskje være nok for støvsugeren.
De som trener mye (inkludert meg selv) må slutte å være så opphengt i at trening kun er trening dersom det involverer pulsklokke, blodslit og hardkjør, mens de som ikke trener må slutte å være så opphengt i å finne artikler på nett/tv-programmer som gir dem unnskyldninger for å slippe å bevege seg.
For det er, for 80% av befolkningen, ikke Trondheim-Oslo det handler om. Det handler om å bruke kroppen til det den opprinnelig er tenkt til: bevegelse. Om det så bare er å gå en tur på 20 minutter - det er bedre enn ingenting!
Jeg tror dette er en sannhet med store modifikasjoner. Mannen trener et lag med nesten 30 jenter i 10 årsalderen, klart gener og anlegg har noe å si! Talent også. Men det henger vel fort sammen med gener. Det er noen som er med på alt av treninger og opplegg, yter og yter, uten de helt store resultatene, mens atter andre spiser proppfuller med potetgull på halldager med kamp og sniker seg unna så fort de har mulighet (å, benstyrke, da måtte jeg en laang tur på do!), og likevel er uslåelige på kappløp, passninger og skudd i kampens hete.
Jeg er forholdsvis lettrent selv, og kan følge opplegg ala GW for å få til et løp. Men jeg sliter med motivasjon, jeg er vel egentlig litt i den late kategorien.
Testet de ikke også dette med hvor godt insulinet fungerte også? Legen i dokumentaren hadde (hvis jeg husker riktig) 12% bedre effekt på nedbryting av sukker etter de 4 ukene med trening. Dvs. at trening også er bra for non-responderne.
Ja, jeg vet det. Jeg mente "ett treningsmål" som i "ett treningsmål som det ikke var respons på". Ble litt misvisende. Poenget mitt var at trening kan ha mange andre effekter enn økt O2-opptak.
Harriet : dette er dette min fastlege brenner for. Hverdagstrim!!
Vi går mer på treningssenter osv i dag en på 80-tallet, men likevel er vi i dårligere form. Vi har sluttet å gå - sykle - ta trappen - vaske huset osv.
Satt på spissen.
Han mener vi må bevege oss mer i det daglige generelt, men at det nødvendigvis ikke trenger å være maraton.
Rart hvor forskjellige man er. Jeg er muskuløs fra naturens side. Med mindre fettprosent så ser jeg muskuløs ut (spesielt mage og ben) uten å ha trent en time. Er også sterk. Utholdenhet derimot? Eier ikke....
Men det er gammelt nytt, er det ikke? Kosthold har noe sånt som 80 % (?) å si for vektnedgang. Om du førte loggbok i tiden før og underveis i treninga, ville du sikkert sett at du fikk i deg noen ekstra kcal daglig som kan forklare at du ikke gikk ned i vekt. De fleste overvurderer også hvor mye kcal de forbrenner under trening (og unner seg litt mer mat/snop fordi de var så flink til å trene - sier ikke at det gjaldt deg, men sånn generelt).
Videre la du nok ikke på deg så mye muskler. Vi har bare potensiale for å legge på oss rundt 3-4 kilo muskler i løpet av et år. Og da skal du trene (og spise) spesielt for å nå det.
Støle muskler holder på vann, eller noe, tror jeg.
Ellers - jeg trodde også det var en myte, men nå i våres hadde jeg en merkelig opplevelse der jeg, etter en del pt-timer, gikk inn en hel drøss med cm i midjen og litt ellers her og der også, mens vekta sto på stedet hvil.
Jeg kjenner de som har jogget seg slanke, for å si det sånn. Så nei, det er helt klart at det å trene seg ned i vekt med minimale kostholdsendringer er noe som funker for en del. Men man må like trene mye ja.
Jeg burde jo merke vektnedgang om jeg i utgangspunktet står stille vektmessig, så begynner trene en god del uten å forandre kostholdet nevneverdig? Ble ikke noe mer snop eller å unne seg noe mer. Skulle jo miste noen kg (var planen).
Det går an å løpe seg slank. Du bør da "løpe fra deg" 7000 kcal - det er omtrent det som skal til for å gå ned ett kilo i fett. På en løpetur på ca én time forbrenner du 5-600 kcal om du er i normal form og normal størrelse. :)
Regnskapet er egentlig veldig enkelt - spiser du mindre enn du forbrenner, så vil du gå ned i vekt. Det mange gjør når de begynner å trene er at de kompenserer for økt aktivitetsnivå med økt matinntak.
Og kombinerer man det med at de fleste overvurderer hvor mye kalorier de forbrenner når de trener, særlig når man er i dårlig form.
Men finnes det studier som bekreft hypotesen at om man trener mens man går ned i vekt så er det lettere å holde vekten etterpå? Det er tross alt litt vesentlig...
Det er i hvert fall veldokumentert at det å trene er viktig for å stabilisere vekten etter vektreduksjon. Tror det er uavhengig av om man har trent på vei ned, er det det du spør om?
Ja, egentlig. Rent psykologisk må det uansett være en fordel å trene mens man går ned i vekt, slik at man får boosten av at trening går lettere og lettere etterhvert som man ngår ned i vekt? Og perioden rett etter at målet er nådd er vel også vanskelig motivasjonsmessig, så det er kanskje ikke så super ett å begynne eit nytt og betre liv akkurat da, denne gangen på trening? Og det er jo det å holde vekten som er vanskelig for de fleste?
Det kommer an på hvor stor man er tror jeg. For en som veier 20 kg for mye er trening rimelig tungt, såpass tungt at jeg tror det er lett å miste litt motet. Er sikkert enklere å komme i gang med bare 10 kg ekstra.
At det er tungt å begynne med tjue kilo for mye skyldes vel så mye at trener for tøffe ting i begynnelsen. Jeg vil nok en gang slå et slag for tur i høyt tempo. Det får inn treningsvaner/treningsavhengighet, det gir frisk luft, det forbrenner kalorier og strammer opp, det legger grunnlag for bedre kondis.
Er man tung så får man tilpasse aktivitetene etter det. Svømming/vannaerobic er særlig fin trening for dem som er tunge, men også det å gå turer er helt supert. Alt man trenger er gode sko. :)
Det er sjelden lett å komme i gang med trening igjen hvis man har hatt en lang inaktiv periode, uavhengig av hvor tung man er. Men det er veldig viktig at man begynner på riktig nivå. Man skal tilpasse treningen til egen form og det er bedre, mye bedre, med en times gåtur enn ingen aktivitet i det hele tatt.
Problemet er jo at når man ikke trener jevnlig så blir dørstokkmila så uendelig lang. Da er kunsten å bite tennene sammen til dørstokkmila blir til en meter og man begynner å kjenne effekten av trening.
Det er jo en utfordring at man ofte blir litt mer sulten av en treningsøkt, og at det derfor er litt for lett å spise opp de kaloriene man har trent. Skal man ned i vekt er det derfor klokt å kombinere trening med registrering av inntak. :jupp:
For meg hjelper trening på kostholdet, så da kommer jo vektnedgangen også. Jeg er grunnleggende lat, og hvis jeg først gidder å trene skal jeg hvertfall ikke kaste bort hele greia med å spise sjokolade etterpå.
Hm, lurer på når det er, egentlig. Mener du det er en sammenheng her? Jeg synes trenign er ganske gørr, uansett hva slags form jeg er i. Jeg jogget hver andre dag i over et år, og det var like hardt å komme over dørstokken på slutten av året, som på begynnelsen. (Dog skal det sies at jeg ikke hadde enorm fremang, mest sannsynlig pga betablokkere som stagnerte pulsen veldig. Samtidig ble jo formen bedre, på slutten kunne jeg feks jogge 7,5 km, på starten kunne jeg ikke en gang jogge 2 km)
Jeg forventer ikke at trening skal være gøy og blir veldig glad og positivt overrasket når det er det. Som oftest er det arbeid og like moro som å pusse tenner. Og like fordømt nødvendig.
Jeg er heller ikke med på det Gaia sier. Det kan leses som en sånn peppy "du trener bare ikke ofte nok, vet du, det er derfor du ikke liker det. Kom deg ut oftere, så skal du se hvor fint det er"-uttalelse, selv om jeg vet at nok blir å trekke Gaias intensjon med utsagnet litt vel langt. Jeg trener jevnt og trutt, men dørstokkmila er der, åkke som. Den forsvinner ikke.
Hvis du klarer å jogge annenhver dag så er jo ikke dørstokkmila spesielt lang. Og det at man kjenner effekten av trening er ikke det samme som at man trenger å synes det er gøy. Bare at man orker å gjennomføre en økt uten at det virker fullstendig pyton både før, under og etter.
Og så syns jeg dere leser meg med vrangbriller her, altså. Dørstokkmila handler om å ikke orke å komme i gang. Klarer man å trene jevnlig mener jeg at mila har blitt til en meter, for da får man det faktisk til.
For å komme med et eksempel; jeg liker ikke styrketrening, jeg kommer aldri til å like det. Men etter å ha tvunget meg selv til å trene styrke i halvannen måned så merker jeg at det er en del øvelser jeg nå får til å gjennomføre skikkelig. Og da er det lettere å motivere seg til å gjennomføre den hersens styrkeøkta. Selv om den aldri kommer til å gi meg samme kicket som en god kardioøkt gir. Og jeg neppe kommer til å like styrketrening noen gang. Jeg trener styrke av samme grunn som jeg pusser tenner; fordi det er bra for meg.
Vel, for meg personlig ER det ganske pyton før, under og delvis etter. Selv om jeg trener jevnlig. Det var noen her inne som sammenlignet trening med dovask. Det er en god sammenligning, synes jeg. Det er virkelig verken noe man gleder seg til eller nyter mens det pågår, men konsekvensene blir ganske kjipe hvis man aldri gjør det.
Jo, men det er likevel ikke så pyton at du rett og slett ikke orker å gjøre det fordi det er så fælt. Du gjør det fordi du må, fordi det er sunt for deg. Det er da ingen som tvinger deg til å like det. Men du misliker det ikke så sterkt at du ikke klarer å gjennomføre.
Nei, men det har vært en laaang prosess som har krevd ekstremt mye av meg mentalt. Nå har jeg jo skjønt at jeg er ganske ekstrem i min treningsaversjon, men jeg ville nå bare nyansere litt.
Jeg tror ikke egentlig du er ekstrem i treningsaversjonen din. Det som er ekstremt er at du virkelig, virkelig ikke liker å trene, ikke har funnet noe du syns er bare pittelitt gøy en gang, men likevel fortsetter å gjøre det.
Det er mange ting jeg ikke liker å trene, så da trener jeg ikke dem. Noe som er greit for meg, siden det fins ting jeg liker å gjøre, eller i det minste er veldig glad for å ha gjort når jeg er ferdig. :knegg:
Jeg har sluttet å trene for tiden begynte delvis igjen en gang i uka med saltrening, men det er så gørr at jeg gidder ikke for tiden. Og jeg har aldri never ever i hele mitt liv fått noe som helst i nærheten av et kick av å trene. Jeg vasker heller do med papir uten hansker, uten tvil.
Jeg har plenty av "unnskyldninger" (noen er dog helt reelle) for å la være. :roll: Tirsdager og torsdager går ikke pga må være hjemme, onsdager går ikke før 20.00, fredager er døllt, morgen går ikke pga kø + jeg liker å sove osv.
