Knerten er skikkelig kresen i matveien. Jeg holder på å bli helt sprø. Han spiser kjøtt/fisk/kylling. Dette kan serveres med enten pasta eller ris, men så er det stopp. Saus (med unntak av ketsjup) er å betrakte som djevelens verk.
Snuppa spiser også forholdsvis ensidig, men er langt bedre enn knerten. Det innebærer egentlig ikke at hun spiser variert, men at knerten er skikkelig ille.
Han er 5 år nå, og vi forsøker fortvilt å få ham til å spise mer variert. Innimellom bruker vi mild tvang for å få ham til å forsøke seg på nye matvarer. Han forsøker faktisk, men han brekker seg noe innmari når han forsøker og han ikke liker det. Han har dog ikke kastet opp siden ved sånne forsøk siden han var helt liten. Det hender han sier at maten er "grei nok", men han nekter allikevel å spise mer hvis det ikke var veldig godt.
Problemstillingen skaper en del støy under måltidene våre, og siden vi for tiden er en familie med høyt konfliktnivå så forsøker vi etter beste evne å minimere unødvendig bråk.
I hvor stor grad tvinger du ny mat i ungene dine?
Dere som har vært gjennom dette og er ferdige; hva gjorde dere for å komme i mål?
Han er cirka normalt høy for alderen og i grenseland mellom normalvektig/undervektig.
Her er regelen at man må smake på det som serveres, men man trenger ikke spise alt. Grønnsaker må man ha på tallerkenen, men man kan gjerne få velge 3 av 4, f eks. Men da skal man ha en bit av den fjerde også, for å smake. Dette er jo innført under mild tvang, men det medfører egentlig lite drama. Nå vet de jo at det er sånn det er, og utstrakt surmuling og forsuring av måltidene for andre er ikke lov. Men jeg ser jo at vi innførte mens eldste var yngre enn dine.
Jeg var sånn som barn selv, og mine foreldre løste det ved å gi meg mat jeg ville ha. Det vil si at jeg aldri ble tvunget til noe som helst. Jeg likte noen grønnsaker da, så det var jo ikke sånn at jeg bare spiste kjøtt med pasta, men jeg likte ingen former for saus, så det var alltid noen tørrstekte kjøttbiter eller kjøttkaker som var beregnet på meg. Jeg spiste i tillegg veldig mye kokt gulrot som jeg, om ikke akkurat likte, iallefall ikke brakk meg av. Jeg spiste også mye frukt. Når man brekker seg så er det ikke lett å tvinge ned maten altså, det må jeg bare si. Jeg har vonde minner fra da jeg ble passet av mammas venninne og hun tvinget i meg lungemos. Hun hadde tydeligvis bestemt seg for at jeg var usjarmerende kresen og ville sette et eksempel. Det var bare helt grusomt.
Da jeg kom i tenåra begynte jeg å smake på alt mulig rart helt av meg selv, og nå liker jeg nesten alt (utenom sennep, ketsjup og brunost :p). Min erfaring er altså at det er sånn det er, og at det går over.
Vi tvinger aldri i han mat, vi oppfordrer han til å smake men vil han absolutt ikke så slipper han. Vi har hatt lite fokus på dette ved måltider rett og slett fordi vi heller vil ha hyggelige måltider. Han smaker mer og mer så det ser ut til å å gå greit selv om vi ikke tvinger i han maten.
Jeg nekter å ha det sånn som det var hjemme hos oss da jeg var lita, å som gjør at jeg sliter mye med endel middageri en alder av 32.
Dette har egentlig vært regelen hos oss også. Det funker på snuppa, men hos knerten er det fullstendig skjærings. Og disse brekningsrundene er alldeles grusomme. Da han var 1-2 år kastet han jo tidvis opp av det, og det gjorde jo at vi slakket ned på kravene.
Junior er slik, han har en gang kastet opp på tallerknen fordi jeg presset ham (ikke fysisk) til å spise en gaffel med gratinert blomkål på. Vi tvinger ham sjelden til å spise hvis han ikke vil ha. Å ha mat han ikke vil ha på tallerknenen medfører mye hyl og skrik. Så vi har til en viss grad resignert. Dog "får han ikke lov til" å slutte å like sunn mat som han tidligere har spist fordi han liker det, uten å innføre en ny ting isteden.
(Utgangspunktet vårt var de samme reglene som hos Niobe fra første dag han spiste mat, men har på ingen måte fungert fordi hvert måltid endte med raseriutbrudd)
Vi tvinger dem ikke til å spise mat de ikke liker, men de må smake en liten bit. Og alt man spiser trenger ikke være det beste man vet. Noe spiser man fordi kroppen trenger det. Og syvåringen vet godt at han har begynt å like ting han ikke likte tidligere, så han forstår godt fordelen med å prøve ting flere ganger.
Tja, jeg tvinger ikke, men har ekstremt kresen sønn. Orker ikke krangle om mat, så jeg oppfordrer til å smake. Han er blitt bedre, middagene er problemet stort sett og pålegg.
Men ungen spiser altså ingen frukt og ingen grønnsaker. Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å ikke like noe av det. "Frukt og grønt" er jo ikke akkurat sånn at alt smaker likt.
Vi har også regel om at grønnsaker skal ligge på tallerkenen uten hyl og skrik. For snuppas del innbærer det at hun tidvis smaker og spiser litt. Knerten hyler ikke lenger over at de må være der, men han rører dem heller ikke.
Storebror på 6 er helt lik.
Og jeg har gitt litt opp. Dermed så spiser vi mye av det samme i ukene. Vi prøver å oppmuntre til at han skal smake, men det er ikke alltid jeg orker å presse for mye. Om jeg lager middag som jeg vet at han ikke liker, så prøver jeg i det minste å ha noe til som jeg vet at han spiser. Pasta/ris/kokte gulrøtter ..
Han er nok litt undervektig, men helsesøster mente at det ikke var noen grunn til bekymring siden han er normalt aktiv, og er stort sett frisk og rask.
Jeg var tynn som liten selv, og ekstremt kresen. Det lettet etterhvert som jeg ble eldre, tvang gjorde egentlig bare vondt verre, det måtte gå seg til selv. Så jeg prøver å ikke gi han så mange dårlige opplevelser med mat.
Min 4 åring har vært altetende en god stund. Fra han var ca 18 mnd. Nå har han, i ca et år, , men spesielt det siste halve året, blitt utrolig vrien i matveien. Det er som du beskriver.
Jeg prøver å ikke mase sånn med det, men han må ha det på fatet og oppfordres veldig til å smake på.... Håper det er en fase..
Det hjelper at jeg ikke blander maten, at jeg legger de hver for seg på fatet. Da er han mer villig til å smake.
Jeg var veldig kresen som barn. Og skulle i ettertid ønske at jeg hadde foreldre med litt mer ryggrad, kunnskap om kosthold og dermed noen holdbare argumenter. "Ellers vokser du deg ikke stor og sterk" holdt i grunn ikke. Jeg synes selv det var flaut å være så kresen inn i 20-årene, og tok tak selv. Men jeg synes foreldrene mine fraskrev seg ansvar ved å bare la de skure og gå. Og så ser jeg også at de var lite fleksible i forhold til mat. Det var kun brødmat som gjaldt til frokost, lunsj og kvelds. Det finnes tross alt fullgode alternativ.
Jeg var også et sånt barn, og er fortsatt kresen, men har da utvidet repertoaret noe.
Jeg har en gutt som Knerten, dvs han kan spise litt grønnsaker og saus, men han rører ikke rent kjøtt av noe slag. Fisk spiser han i fiskegrateng.
Datteren vår spiser nesten alt, og sånn har hun alltid vært.
Jeg tror ikke man kan løse noe med tvang. Tror man må likke og lurke. Jeg ville ha forsøkt med frukt/bær først, samt rå grønnsaker. Med ketchup-dip om nødvendig.
En voksen dame fikk hjelp av Hellstrøm, se om du kan finne det programmet på TV3 sine sider. De lagde smoothies, som de silte gjennom en fin sikt, sånn at den ble helt glatt. Hun lærte seg å like disse.
Vi tvinger ikke, man må ikke smake. Men vi oppfordrer selvsagt til det, og langsomt, langsomt liker de flere ting. Vi snakker ustoppelig om at det er kult og tøft å prøve nye ting, vi lager mye forskjellig, og vi prater om at det aller beste for kroppen er å spise variert.
Om han brekker seg, hadde jeg aldri i livet presset ham til å smake.
Jeg var også veldig kresen (og er det tildels enda), men mye har jo bedret seg fra tenåringsalderen og frem til i dag. I 2012 begynte jeg tilogmed å spise blåmuggost! Så jeg satser på noe tilsvarende hos Junior. Mas med mat er ikke gøy (men han får aldri annen middag enn oss andre).
Går vel egentlig ut fra at du har prøvd, men sånn i tilfelle; fryse ned hjemmelaget is av frukt og bær/smoothis i ispinneformer, kanskje han spiser det? Nå spiser vi jo ikke kjøtt her, men før lurte jeg inn moste grønnsaker i karbonader osv. Gikk ikke an å se det, og da visste de ikke at det var der.
Niåringen her spiser alt, unntatt sopp. Og løk i noen former (hun spiser løksaus, løk på pizza osv). Oliven, avokado, bønnemos osv går ned på høykant og hun er matentusiast. 4-åringen er ikke like "flink". Når vi har taco, spiser han tortilla med mais og ketchup. Til pastaen vil han helst bare ha ketchup, men nå i det siste har han begynt å spise tomatsaus. Begge må smake på nye ting og smake på ting de mener de ikke liker med jevne mellomrom, og det er de heldigvis flinke til.
Han har ikke noe imot klumpete ting. Brød kan være akkurat som det vil. Det kan være både nøtter og hele korn i dem, og det er helt greit. Det hjelper ikke å finmale supper og sauser. Det er ikke klumpene som er greia.
Vi er ikke spesielt snille med ham. Vi lager dem middagen vi har tenkt. Den er sunn og gjennomtenkt, og så får han bare spise de delene av den som han takler. Dog pleier vi å lage litt kylling eller fiskepinner i tillegg de dagene vi har vegetarmat.
Det er når konflikten eksalerer og vi tvinger ham til å smake at han setter i gang med å brekke seg. Han er ikke av typen til å "spille" for å få viljen sin. Jeg tror faktisk at det er en naturlig reaksjon for ham.
Jeg ser veldig godt på eldste her i huset at det er det som oftest er problemet. Han liker feks ikke noe mos; potetmos/kålrabistappe, og ikke noe som har for glatt overflate: sopp/paprika
Er det noe forskjell om grønnsakene er kokt/stekt eller rå?
Vi ser at storebror foretrekker gulrøtter, brokkoli og mais. Så da holder vi oss mest mulig til disse grønnsakene.
Snuppa er sånn at det er forskjell på stekt og rå. Hun liker veldig godt rå gulrot, men hun ikke kan fordra det om den er kokt eller stekt. Og jeg forstår forskjellen, så med henne er det greit.
Men knerten vil altså bare ha kjøtt. Vi brukte lang tid på å få i ham pasta og ris også. Det spiser han nå med stor appetitt, men server ham nudler og han får helt noia.
Han er ikke spesielt glad i is heller, så det trikset hjelper ikke. Han spiser ikke saftis, kun melkebasert is. Og han drikker verken saft eller brus. Bare vann og eplejuice. Helst vann.
Liker han frukt, da? Jeg er liksom fornøyd om de liker minst én proteinkilde, minst én fiberkilde og minst én kilde til nyttige vitaminer, jeg da. (Særlig i småbarnsfasen.)
Jeg lurer og inn paprika, løk, squash etc i pastasaus. Moser alt i blender til en herlig smørje.
Jeg synes det er en ærlig sak å ikke like noe jeg - å synes ting smaker for mye, rett og slett. Storebror ELSKER blomkålsuppe - lillebror brekker seg. Den kom helt uten at han visste hva det var og ble jo ikke farget av storebrors "liker ikke" heller.
Nei. Han spiser rosiner, og det er det eneste. Og han begynner å avslutte småbarnsfasen. Det er derfor jeg stresser litt med det. Han begynner på skolen til høsten. :eek:
Han får vitaminbjørn hver dag. Det er den eneste vingummigodterien han spiser, så vi har egentlig bare flaks der.
Minsten min er også kresen.
Men han spiser brød. Kjøtt, og en type pasta. Ikke ris eller potet (i noen former).
Han spiser eple og gulrot. Middagstallerken hans består av kjøtt, sennep og kokt gulrot. Noen ganger smør til å duppe i.
Vi oppfordrer jo til å smake på nye ting da. Men aldri, aldri presser han til å spise.
Er du veldig bekymret for om han får i seg det han skal så ville jeg snakket med en ernæringsekspert evt lege eller helsesøster. Får han i seg det han trenger så hadde jeg ikke presset han noe på det.
Jeg tenker at mat som er kategorisert som "grei nok" bør innføres under mild tvang. Det er ikke all mat som er kjempegodt. Men man må forsøke å unngå brekninger og krig, det er ikke noe særlig og kan umulig føre til noe godt. Vi har vært der selv, og jeg har en mistanke om at det har blitt bedre pga alder og modning og ikke på grunn av tvang fra meg som jeg prøvde meg på en periode.
Men Knerten deres bruker åpenbart tid på å venne seg til mat. Og såvidt jeg husker er han en som kan forholde seg til klistremerkeskjemaer og den typen opptrappingsskjemaer. Jeg tror jeg hadde satset på å venne han på 1-2 grønnsaker, ikke smaking over hele linja. Velg 1-2 som er kategorisert som "grei nok" og krev av han at han skal innføre det som en del av det han spiser slik dere har gjort med pasta. Dere kan bruke klistremerkeskjema med klistremerke for spist gulrot hvis det hjelper. Hos oss har det også hjulpet å forklare at man som regel må smake på og spise noe minst 20 ganger før det begynner å bli litt godt. Det har gitt motivasjon for å smake igjen selv om det ikke smakte så godt de foregående 11 gangene.
Heldigvis skal det mye til før barn får mangelsykdommer. Det går seg som regel til.
Da er det slik som hos oss :nemlig: Storesøster smaker på det meste, selv om hun i noen tilfeller synes det ser lite innbydende ut. Hun har alltid vært flink til å teste og smake om dette er noe for henne - også de tingene hun har smakt og ikke likt før. Mellomste er ikke i nærheten av det - og det har han aldri vært :niks: Vi har også forsøkt mild tvang, helt til vi leste mer om barn med hans type personlighet. Da sluttet vi med det på dagen, og måltidssituasjonene er helt annerledes nå. Og han har til og med dristet seg til å smake på noen nye ting :nemlig: Han må selv være overbevist om at dette er ok. Det hjelper ikke hva vi sier. Eller dvs vi kan snakke om maten, men ikke direkte til ham :knegg: Slik som f.eks. "gulrot er godt for kroppen og synet. Det gir også kroppen godt med fiber". Da snakker vi om det rundt bordet liksom - ikke til ham ved å si at "dette skal du spise for det er bra for din kropp" - det må han ta til seg selv. Noe som også funket veldig bra for ham var at en lege fortalte ham om hvor viktig fiber er for kroppen - på samme måte som vi snakker om det hjemme. Det tar tid, men jeg tror det er veien å gå. På enkelte barn funker rett og slett ikke mild tvang når det kommer til mat, men det tror jeg er vanskelig å forstå før man får et slikt barn selv :knegg:
Jeg skjønner nå at det ikke er så ille at frøkna her ikke spiser andre grønnsaker enn agurk og paprika, aldri poteter eller ris, og egentlig bare epler og bananer av frukt. Vi forsøker å få henne til å smake, men tvinger ikke, for måltidene er slitsomme nok som de er. Hun spiser heldigvis brødskiver med god appetitt, og greie nok pålegg (makrell i tomat, leverpostei, peanøttsmør), men middagene er stort sett et sorgens kapittel.
Mild tvang eller lokking/overtaling funker ikke her. Hun er ubestikkelig, og skippet gjerne sjokolade da vi forsøkte å lokke henne til bleieslutt. Hun måtte rett og slett bestemme seg selv. Hun overrasket oss med å spise stekt rypebryst på nyttårsaften, og jeg ble så overrasket at jeg holdt på å falle av stolen.
Kan du putte noe i brødet, da? Raspet gulrot? Gresskar? Og hvis han spiser kjøttboller/kjøttkaker/karbonader/hamburger går det jo an å lure inn litt grønnsaker der. Spiser han pizza of some kind?
Jeg var for øvrig et superkresent barn selv, som ikke ble presset, takk og lov. Jeg spiste temmelig ensidig i perioder, og det var nok en av årsakene til at jeg var veldig sårbar for infeksjoner som barn. Dog er jeg brennsikker på at det faktum at jeg elsker god mat i dag, skyldes at jeg aldri ble presset til å smake og at det ikke ble problematisert over kresenheten min hjemme.
Mens min ikke spiser noen som helst påleggsorter annet enn bringebærsyltetøy, dansk sjokoladepålegg (hender han får det, men ikke ofte) og nå skivet agurk. Jeg gruer meg sånn sett til skolestart, for hva i all verden skal han få i matpakken?
Det er vanskelig å lure noe inn i kjøttkaker osv. Jeg har forsøkt så mange ganger at han i det siste bare vil ha butikkjøpte kjøttkaker og nekter å røre mine hjemmelagde. :gaah:
Han spiser forresten brød også. Men bare med salami, kaviar eller leverpostei. Så matpakke kan vi alltids lage, men spennende blir den ikke. Det er visst greit nok at det ikke er så spennende for hans del. :nemlig:
Snuppa ble sendt til utredning for underernæring da hun var rundt 3 år (av helt andre årsaker enn at hun var kresen). Da var hun svært kortvokst i forhold til alder og tynn som en strek, men hadde alt hun trengte av næringsstoffer i kroppen. Hvor de kom fra aner ingen, men det forsikret meg i hvert fall om at unger i Norge stort sett får i seg det de skal. Knerten er helt passe stor.
Min har lagt på seg 1 kg i julen! Han har vært hos mormor, der spiser han litt bedre enn hjemme, mer i alle fall. Han elsker vitaminer og får tran, så det hjelper vel noe. Min spiser brokkoli, av og til rå gulerot, agurk, elsker bringebær, jordbær går som regel ned, epler, pærer og mandariner. Men middagene er verst. I dag fikk han findus sine små fiskepinner, eller ikke pinnene men de som er sånn crispy (lik de store fish & chips). Det er hans fiskekilde. Annen fisk spiser han ikke. Pasta or ris spiser han, potet i bhg, men ikke hjemme! Våre poteter er nemlig ikke like (det stemmer nok forsåvidt). Han får varm middag hver dag i bhg, god, sunn mat laget av konsern kokker, men hjelper det?
Da tror jeg at jeg ville latt det hele bero, og fokusert på matglede og trivsel under måltidet. La ham delta i matlaging, eksperimentere med smaker (smak på saltkorn, sleik på sitronen) og bare reduser stresset.
Jeg har unger som noen ganger smaker på og spiser det meste, og som andre dager ikke skal ha noe som helst.
Jeg gir blanke.
Jeg var akkurat likedan selv, jeg har vokst opp på Nugatti og fårepølse, og det har gått bra med meg. Jeg måtte møte min mann før jeg smakte på og likte brokkoli, og jeg måtte treffe Harry før jeg spiste sopp.
Jeg har ingen tro på å lure inn alskens tullball i kjøttkaker og pastasauser, jeg tilbyr heller smaking på det ene og det andre, og tar ungene med på matlaging. Det er utrolig hvor poteter som spises bare man har vært med på å slenge dem i en gryte, viser det seg. :gal:
Knerten er ganske god til å lage mat, men han spiser ikke noe mer variert av den grunn.
Saken er at det begynner å bli litt sosialt kronglete siden han må er såpass stor at vi ikke er med overalt lenger, og det skjer rett som det er at andre forsøker å få i ham mat han ikke liker. Hvilken unge liker ikke pommes frites, lizzom?
Det var vel ca da jeg endret fokus fra å fokusere på å få han til å smake til å fokusere på hvordan man skal overleve et måltid borte hos andre uten å virke uhøflig.
Jeg høyner med en bekjent i 40-årene, som på restaurant plukker ut blant annet løk, paprika, og alt som er grønt fra maten sin. Og som velger McDonalds om hun får velge spisested. Og hun kastet en pakke fullkornsspaghetti som ble feilkjøpt, for det ville hun ikke smake på.
Jeg greier ikke selleri. Det er nok med litt selleri i mat, så er hele maten ødelagt. Jeg sluttet å spise på mr hong i oslo fordi de begynte å putte selleri i yndlingsmaten min. :dramaqueen:
Vi er helt åpen om at han er superkresen, og sier det litt flåsete at de ikke må ta det personlig at han ikke vil ha maten. Han har opplevd en gang at han har blitt tvunget til å smake på besøk, og han har besøkt mange forskjellige. Det går helt fint :)
Ikke tvinge, aldri tvinge, det kan det umulig komme noe godt ut av.
Vi har en vill og gal som spiser saueøyne og pEstomarinerte scampi, en som spiser helt vanlig mat og en som "ikkje ælskar brokkoli" eller egentlig noe som helst. Jaja, vi lager god mat, vi tilbyr og tilbyr, vi satser på at de overlever alle tre og jeg ser at hun som ikke liker brokkoli liker mer og mer. Tvang er jeg helt bombesikker på at ikke ville fungere det minste, mine unger er sta og blir bare mer sta av tvang.
Er vekt- og høydekurver innenfor normalen? Hvis så, ville jeg slappet av.
Jeg var et sånt barn som Knerten, og jeg husker måltidene da jeg voks opp var preget av misstemning og suring. Mamma ble sint og skuffet hver gang, over den utakknemlige, kresne ungen, og det var en kamp og et spill på samvittigheten (her har jeg vært hele dagen på jobb, laget mat i timesvis også nekter du å smake :snurt: ). Så hvis det var noe jeg ikke likte til middag ble det dårlig stemning. Pga henne. Jeg sutret ikke, jeg spiste gjerne tilbehøret (eller ingenting), men det var ikke nok. Dette ordnet seg i tjueåra, nå spiser jeg det meste. Alt av grønt, spesielt.
Jeg kastet alltid matpakken, eller gjemte den i skapet. Husker mamma fant matpakkene og ble rasende. Men hun lagde aldri noe annet, eller noe nytt, og jeg lagde ikke maten min selv, heller. Hun prøvde ikke å få meg til å like mat ved å utfordre meg, hun var bare sint og skuffet.
Mine unger spiser det de vil. Storesøs er ikke så glad i poteter, så det slipper hun. Noen ganger får jeg de til å smake litt, andre ganger slipper de å smake. Tvinger aldri, blir ei sur.
Jeg spiser ikke paprika og løk med mindre det er så finrevet at jeg ikke ser det. Og plukker det lett vekk, selv på middag hos Kongen.
Ikke pokker om jeg tvinger i meg noe jeg ikke liker, for jeg har smakt. :trasser:
LilleVenn har alltid vært kresen og tynn/undervektig, så mat er noe vi har slitt mye med. Dersom hun ikke fikk mat hun likte, kunne hun gjerne gå i dagesvis uten mat:(
Råd av typen 'hun spiser når hun blir sulten' funket dermed dårlig. Tvang har heller aldri vært aktuelt, jeg ble 'tvunget' til å spise fisk da jeg var liten, og jeg var godt voksen før jeg begynte å spise fisk igjen....
Vi har dermed tilrettelagt, lokket og pushet med vekslende hell. Tips av typen blande grønnsaker i sausen og mose den funker heller ikke. Smaksløkene hennes er det nemlig ikke noe i veien med, så ethvert slikt forsøk blir avslørt umiddlebart!
Hun er nå blitt 9 år, og de gode nyhetene er at det har kommet seg betraktelig de siste par årene. Hun har fremdeles sine nykker, spiser ikke brød med noen form for korner, spiser ikke annet pålegg enn ost/skinke (og det må være Norvegia/Gilde), rører ikke noe som inneholder nøtter, men hun smaker på mye forskjellig og har til og med begynt å spise løk og erter (som tidligere var djevelens verk...). Mitt største sjokk sålangt fikk jeg da hun foreslo for mormoren at hun skulle lage lapskaus, da 'det er så godt med masse grønnsaker'.
Ja, det var det første vi tok tak i. Jeg tror vi brukte noe belønningsskjemagreier, ikke fordi det er hans greie, men fordi storebror hadde noe sånt gående og det er greit for han her å få muligheten til å tjene seg opp noe greier innimellom også. Etterhvert er han jo blitt så stor at han ser det sosiale handicappet selv, han synes mat borte er vanskelig. Så vi har fokusert på hvordan han kan omgås de vanskelige situasjonene. Samtidig har vi jo snakket om hva kroppen trenger, at man må smake minst 20 ganger for å begynne å like noe og oppmuntret til smaking. Vi har også krevd at han skal spise mat som er akseptabel og ikke favorittmat (han kunne finne på å like gulrøtter hvis vi hadde torsk, men slett ikke hvis vi hadde laks. Han valgte ut den delen av maten han likte best rett og slett). Og så har vi firet på kravene. Vi tilrettelegger innen rimelighetens grenser, vi har ikke pytt i panne spesielt ofte for å si det sånn. Og etter 7 års alder har det bedret seg ganske mye. Han er fortsatt veldig mye mer kresen enn mange jevnaldrende, men det er mye bedre enn det var.
Hm. Jeg kjenner at akkurat slike utsagt som dette irriterer meg litt. :sparke: Det er ikke ofte Niobe sier noe jeg er veldig uenig i. :humre:
Mulig jeg har litt såre og lange tær ang akkurat dette. Pompen er ekstremt kresen. Og vi har prøvd en hel del forskjellige ting for å få han til å prøve å smake og like mat. Vi har ryggrad, og vi fraskriver oss ikke noe ansvar for å få i gutten mat som er sunn for kroppen. Jeg ser jo at du ikke skriver at vi som har kresne barn ikke har ryggrad altså. Men jeg kjenner at det treffer meg likevel.
Pompen virker oppriktig redd for å smake. Han klarer bare ikke å putte det i munnen. :( Og han spiste omtrent alt han kom over til han var 1 1/2 år. Jeg har mange ganger lurt på om det er noe med den gutten. Han har endel småting jeg har stusset på opp gjennom. Men så er han så sosialt flink og elsker å kose, så jeg tror ikke det likevel. :knegg: Jeg har da tenkt i retning autisme og aspberger. Jeg har kjent igjen en del trekk fra barn jeg har jobbet med.
Jeg vil heller være ryggradløs enn å være en som truer og skaper dårlig stemning. Ikke for det, her som med det meste annet er det nyanser og jeg håper og tror at jeg har landet på noe i mellom. Jeg oppmuntrer og prøver, og hvis jeg ser at storesøs responderer bra på noe, spinner jeg gjerne videre på det. Matboksen henns består av mat hun liker, og frukten varierer jeg.
Mine foreldre ville bare at ingen skulle uttrykke misnøye. Samme da om man ikke spiste noenting, eller store mengder av bare usunn mat. Så lenge ingen virket misfornøyde i den grad at det merktes, så var alt greit.
Jeg prater med poden. Han vet hvorfor jeg synes det er viktig at han får smakt forskjellig mat, og hvorfor det er viktig å ikke bare spise pølser eller andre ting man liker veldig godt.
Jeg er klar over at det som funker med ett barn ikke funker med det neste, men jeg synes det mine foreldre gjorde i matveien grenser til omsorgssvikt.
Kan han få smake og spytte ut? Ikke hos andre, da, åpenbart, men hjemme? Kanskje ikke til måltidene en gang, men en grønnsakssort om gangen, 20 dager etter hverandre med å ta en liten bit, suge litt på, tygge litt og spytte ut. Og at han selv velger hvilken sort han vil ta først. Og så, når dere er gjennom for eksempel fem sorter, så kan han velge den han misliker minst, og prøve å svelge også? :vetikke:
Hvis han spiser sunt og grovt brød med korn og annet, og vitaminbjørn, så ville jeg stresset ned selve måltidene, tror jeg.
En annen ting som ikke løser problemet, men som er viktig for helheten er at poden her ikke får si at "ååå, jeg er så lei av karbonade. Det vil jeg ikke ha". Eller han får si det, men da er svaret "det kan jeg forstå, men du kan ikke velge bort de få tingene du faktisk liker. Det er viktig at kroppen får det - selv om du er lei". Og det aksepterer han. Han forstår at han ikke kan få favorittmaten til enhver tid, og det synes vi er viktig lærdom når han er kresen.
Jeg har ingen råd. Beklager. Men jeg er enig med røkla i at å tvinge mat i et barn som brekker seg ikke er veien.
Katta sitt råd om å fokusere på oppførsel hos andre og hvordan man kan "komme unna" med å ikke spise alt mulig er godt.
Vi har noen venner med et barn som spiser utrolig lite og utrolig lite variert. Såvidt jeg kan se ikke noe foreldrene gjør eller ikke gjør, de andre barnene spiser helt normalt. Men dette barnet krangler ikke og lager ikke scener og bruker ikke ordene "liker ikke", han bare takker nei og blir det plassert på tallerkenen hans så spiser han det ikke. Og som vertinne kjenner jeg at det lever jeg helt greit med. Det er ingen scener og ikke noe tull. Jeg ser jo at gutten vokser og klarer seg og han får tydeligvis i seg nok. Så jeg synes at det er en fornuftig ting å fokusere på i den alderen Knerten er nå. Hvordan man takker nei på en høflig og ordentlig måte. Jeg vet at når jeg har andre barn på besøk har jeg ingen problemer med de som gjør det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
