Ja, hvordan ser du deg selv her? Er du typen som nynner/synger med på mye av/alt du lytter til av musikk, eller foretrekker du utelukkende å lytte?
Selv er jeg definitivt en med-sanger. Jeg husker sangtekster veldig lett og synger som regel med når jeg hører på musikk. Ikke alt og ikke i alle sammenhenger så klart :knegg: - men veldig ofte, ja. Ikke fordi jeg syns jeg er så flink til å synge, men fordi jeg med dette har større glede av mye musikk, på en måte. :o Men nå er jeg ganske altetende på musikkfronten, og har favoritter innen alt fra klassisk til heavy.
Jeg synger i vei, og merker det ikke selv. Til mannens ergrelse legger jeg ofte på en annenstemme av noe slag, og når sangen er ferdig, synger jeg videre. I dag er det Gummibjørnsangen som har flyttet inn.
Definitivt en medsanger. Jeg er vokst opp i en familie som sang mye, og sang selv i kor hele oppveksten. Gutta mine synes ofte jeg ødelegger musikken med synginga mi. :knegg:
Skal jeg synge mens sangen spilles, må jeg være alene, for de fleste sanger går så høyt at jeg sjelden klarer å synge rent. Men ellers så synger jeg hele tiden, for da kan jeg justere ned toneleiet. Men ofte bare samme strofe om og om igjen, noe som gjør mannen min halvgal.
Også må jeg husker å IKKE begynne å synge med når jeg hører Preyed Upon med Tanita Tikaram på iPoden. Den sangen kan jeg synge nærmest identisk som henne, og jeg har alltid synget med når jeg hører den, så jeg gjør det nærmest på instinkt. Ikke noe særlig når man sitter på bussen. :sparke:
Mannen min synger alltid med i bilen, og jeg klikker nesten. Han har ikke sangstemme, og legger inn en liten knekk på slutten av hver strofe. :gaah:
Medsanger, men stort sett bare på det melodiske. Husker ikke tekster så godt, men jeg kan godt nynne med en melodi jeg ikke har hørt før nesten uten å bomme så veldig. Og jeg kan godt synge/nynne med på konsert om det er av typen med høy og mye lyd.
Jeg ikke bare nynner, jeg synger høyt når jeg hører på musikk. Jeg synger i grunn irriterende mye. :sparke:
Nå er jeg aldri på konsert lenger, men den tiden jeg frekventerte slike arenaer, så jeg an settingen. Jeg ville aldri sunget med om det var type "lyttekonsert" hvor jeg satt pent på et plastsete/plysjsete i ro og mak. Store arenakonserter har heller aldri "invitert meg" til å synge med.
Type festekonserter, derimot - på Pouges, Dubliners, Proclaimers og den type greier, hvor halve moroa var å drikke øl og danse til musikken, ja, da sang jeg med, sammen med resten av gjengen som var på samme konserten.
Jeg er en som stort sett lytter. Teksten er viktig, og gjerne også hvordan det synges så jeg liker å få med meg det hele. Synger med når jeg er alene i bilen eller hjemme og det er en sang jeg ikke 'trenger' å lytte til lenger. "Life on Mars" for eksempel, den må lyttes til. "Try" også. "You Spin Me Round" og andre klassikere fra åttitallet er ikke noe som må lyttes til. Der kan jeg synge med. :jupp:
Helt klart en medsanger. :jupp: Min største musikkglede er å kunne synge med. Sang i kor tidliger og skulle gjerne gjort det igjen, men verken tiden eller selvtilliten strekker til. Synger rent, men det betyr ikke at det er pent. :knegg:
På tredemølla mimer jeg, og jeg får noen rare blikk om det kommer noen gående min vei som jeg ikke oppdager og dermed ikke får sluttet mimingen i tide. :flau:
Jeg oppdaget rekkevidden av lyden ved bilsynging tidligere i høst, da jeg stoppet på rødt lys mens jeg gaulet med på "Somebody that I used to know", og kikket bakover i speilet, og møtte et stort knegg fra den ukjente sjåføren bak meg, som hadde vinduet sitt åpent. :flau: Noterte meg å huske å bare synge i fart, helst over 50 kmt. :knegg:
Jeg er også definitivt en medsanger, men legger bånd på meg "blant folk". Men på konsert? Kommer favorittlåta så gauler jeg med av full hals. En skikkelig bra konsert medfører tidvis hes stemme dagen etterpå er jeg redd. :o
Og jeg har et slags mareritt om å glemme meg å synge med på en eller annen favorittlåt på T-banen på vei til jobb. :skremt: :knegg:
Jeg synger, hele tiden...med og uten stemme, hefter ikke. (litt asmatisk i kulda).
Musikk man ikke kan synge til blir sjelden lyttet til. Gubben investerte i trådløse headset til meg til jul, mon om han angrer for nå synger jeg uten musikk, i hans ører. I mine lyder det jo uendelig vakkert :-D
Om det passer seg i tid og sted, så synger jeg. Jeg kan ikke synge, så jeg synger helst ikke med så mye publikum. Mannen må tåle at jeg synger i hjemmet og i bilen, ungene likeså, men der stopper det egentlig.