1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
Jeg tror dette må være det flotteste jeg har sett på kino noen gang, bildene sitter fortsatt i hodet, og jeg tenker stadig på dem. Selvlysende maneter. Den eventyrlige stjernehimmelen. Filmingen av himmelen fra rett under den speilblanke havflaten. Stormen av flyvefisker. Og jeg er fortsatt lamslått over at Richard Parker var dataanimert, for maken til levende tiger skal du lete lenge etter.
Det var ikke unødvendig, altså.
Men jeg sliter fortsatt med at begynnelsen og slutten ikke er det fantastiske midtpartiet helt verdig. Rammehistorien blir for klønete, og etableringen av den voksne Pi skader den fine, quirky oppvekstfortellingen. Men samtidig kan jeg ikke helt se for meg hvordan filmen kunne fungert uten sluttpoenget.
Jeg har bare lest boka, men det høres ut som at jeg bør se filmen.
Når jeg tenker meg om klarer jeg ikke å komme på ett eneste eksempel der filmen er bedre enn boka, eneste jeg kommer på som jeg har sidestilt bok og film må være utgamle Siderhusreglene, men denne høres ganske spektakulær ut på sin måte.
Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg ikke husket så altfor mye av boka. :knegg: (Jeg er verdens mest grinete når det gjelder filmatiseringer av bøker jeg liker.)
Jeg har smålest i boken i etterkant, og den er noe, tja, dystrere. Ikke så rart, kanskje, siden det er begrenset hvor mye indre sorg og uro det går an å vise på film.
Palmen, jeg synes også det er sjelden gode bøker blir like gode filmer; The Remains of the Day er en av de få jeg kommer på i farten, og så liker jeg både filmen og boken No Country for Old Men (men den ble opprinnelig skrevet som manus, så den er nok lettere å filme enn mange andre romaner). Og så har jeg ikke enda lest Låt den rätte komma in, men har fått med meg at det skal være en veldig god bok og at fans av boken stort sett ser ut til å synes at filmen er vellykket også.
Jeg vurderte på forhånd å kanskje ta med Poden (som er ti) på den senere, etter å ha sett traileren sammen med ham. Men etter å ha sett hele filmen, har jeg bestemt meg for å helt klart ikke gjøre det. Den er veldig dramatisk, og den er ganske voksen i både estetikken og tematikken, synes jeg.
Ja, i dette tilfellet mener jeg jo helt klart at filmen lider under at et vesentlig premiss fra boka blir beholdt. På den annen side har jeg brukt tre dager på å trasse mot problemstillingen oppi hodet mitt, så helt galt kan man nok ikke si at det ble.
Jeg mener at slutten, den egentlig veldig brutale twisten der (selv om den bare blir fortalt og ikke vist) er noe man bør være relativt voksen for å håndtere. Og forstå, ikke minst. Filmen blir jo ikke det samme på noen måte uten.
Jeg synes ellers ikke at en film trenger å være bedre enn boken for å ikke være "unødvendig", men jeg synes det er et poeng å tilføre historien noe mer (eller annet) enn det boken gjør. Og jeg kom ikke på før jeg hadde tenkt og skrevet litt at denne filmen faktisk gjør det. Hovedtemaet i både boken og filmen - eller i alle fall "moralen", om man heller skal kalle det det - er noe om i hvilken grad rasjonelle fakta eller poetisk spiritualitet er det beste eller riktigste for å beskrive virkeligheten. Rasjonalitet og vitenskap er åpenbart helt nødvendig for å håndtere fysiske ting, for medisin og forståelse og navigering og slikt - men kommer kanskje til kort for å formidle følelser. Sorg og ensomhet og raseri og villskap og livsglede (og hele "meningen med livet") formidler man kanskje bedre på andre måter - gjennom historier og poesi og religion og allegori. Og den aldeles fantastiske tigeren, og havbildene som Toffskij snakker om, de er ikke realistiske i det hele tatt, men de formidler essensen i opplevelsen til Pi, både det fryktelige og det fantastiske, mye bedre enn rene, tørre fakta ville gjort.
Jeg er ikke personlig "enig" i Pis konklusjon mht. religion, men jeg liker veldig godt måten han forholder seg til og beskriver sitt eget forhold til verden og til det guddommelige. Det var i grunnen noe av det jeg husket best fra romanen. Og jeg synes det er fint at Ang Lee ikke har valgt å tone ned dette aspektet i filmen, selv om mange i publikum så ut til å oppfatte et par av de mer eksplisitte uttrykkene for religiøsitet hos Pi som comic relief.
(Spoilertagget litt om twisten på slutten, som er den samme i bok og film.)
Og så synes jeg selve filmen er såpass dramatisk og skremmende, og at såpass mye som skjer i den er ganske "voksent", at jeg ikke tror den vil appellere til min egen tiåring, i alle fall.
Jeg er ikke så glad i allegorier, men filmen er jo en slags forsvarstale for allegorien, for hvorfor allegorien kan være nødvendig. Premisset i filmen er jo på en måte at allegorien er «mer sann» enn virkeligheten, fordi den har med alt som er viktig, men samtidig er bedre for alle, den hjelper både hovedperson og tilhørere til å leve med det forferdelige som har skjedd. «And so it goes with God», sier Pi. Mitt problem med dette er at man da nærmest definerer religion som et selvbedrag som til en viss grad er bevisst. I hvert fall for en så intelligent og analytisk person som Pi. Og det er dette som gjør at jeg trasser. :trasser:
Men det henger vel sammen med at Pi faktisk er en dypt religiøs person - selv om han er intelligent og analytisk - mens du ikke er det, Toffen. :humre: Tror det er vanskelig å "forsvare" religion på en slik måte at en ikkereligiøs helt godtar det, akkurat som det er vanskelig å "motbevise" religion fra et rasjonelt standpunkt.
Og så tenker jeg at det fra Pis standpunkt ikke er snakk om selvbedrag, men at det å kalle det et selvbedrag er en allegori, det også, en måte å sette ord på det som en ikkereligiøs kan forstå.
Nei, tror du? :knegg: Jeg synes det er et bra forsvar, for så vidt. Ett av de bedre jeg har hørt. Men uten egentlig religiøsitet blir det jo erkekynisk.
Jeg er ikke religiøs selv, etter egen definisjon. Men jeg setter veldig pris på den måten ikkerasjonelle historier kan formidle ting jeg synes er viktige og veldig virkelige, selv om de ikke er rasjonelt sanne. Jfr. Tolkien og hans venners forsøk på å beskrive det ubeskrivelige gjennom ikkerealistiske fortellinger.
Det gjør jo jeg også, og denne historien minner jo på mange måter om Tolkien & co, fordi det jo nettopp er en måte å håndtere noe som egentlig ikke går an å leve med på. Det jeg kanskje sliter litt med her, er at det blir, tja, en slags oppskrift. En metode.
Mens Tolkien bruker historien sin til å vise at etter visse opplevelser kan du aldri komme helt tilbake. Ikke som den samme. Kanskje jeg egentlig synes Pi er for peppy og optimistisk.
Forresten tror jeg jeg reagerte mye sterkere på dette av filmen enn av boka, så selv om jeg altså mener at den er ufullkommen, klarte den jo å sette opp problemstillingen på en (mer) provoserende måte (enn boka).
Det var jo mye som var morsomt, selv om jeg er enig med deg i at filmen nok er ment som en mye mer alvorlig og intellektuell film enn visse publikummere tok den for å være.
Jeg har valgt å ikke lese noe særlig i denne tråden, for jeg vil ikke farges av det jeg leser (jeg har ikke lest boka, bare Empires svært rosende og interessante omtale).
Vi har tenkt å se den i morgen, men vil den passe for en tiåring? Og her snakker vi om en tiåring som har litt problemer med å forstå abstrakte og filosofiske ting.
Det er i alle fall greit å gjøre det for å unngå å stille spørsmål som har blitt stilt og besvart flere ganger allerede. :humre:
Men altså: Jeg ville, i din situasjon, sett filmen selv for å vurdere om den kunne passe for sønnen din. Jeg mener som sagt bestemt den ikke passer for min, og ville altså heller ikke generelt anbefale den for tiåringer, men det betyr jo ikke at det er utelukket at sønnen din kunne like den.
Fnis. :humre: Jeg tror ikke man trenger å analysere den sånn som vi driver på, altså. Den er definitivt underholdende og storslagen nok helt uten å problematisere forholdet mellom religion og rasjonalitet.
Ah, men nå kom jeg på hva den minner meg (interessant) om, nemlig Atonement! Som også forteller to versjoner av en historie, men av en helt annen grunn.
Har sett den i dag, med snart 14-åringen. Jeg likte den veldig godt, men er glad for at det er veldig lenge siden jeg leste boka. Jeg hadde ikke skjønt at tigeren var animert hadde jeg ikke visst det.
14-åringen likte også filmen, men syns enkelte deler var litt langdryge.
:knegg: Jeg hater egentlig allegorier. Det er derfor godt gjort av filmen at jeg fortsatt grubler over den og ikke bare avskrev den summarisk med en gang jeg kom ut av kinosalen.
Jeg så den igår og syntes den var aldeles nydelig. Og jeg skvatt så høyt at jeg også skrek litt samtidig, jeg trodde faktisk jeg skulle blir spist opp av Richard Parker.
Hm. Jeg trodde dette var en barnefilm, jeg. :cool: Godt at jeg leste denne tråden. Ser nå at det er 11års grense på kinoen.
Flere av gutta i klassen til eldstemann dro for å se den alene på søndag. Må høre hva de synes om den da.
Det er ikke feil å gå på samme film på kino to ganger på en uke, eller? :knegg: Det har jeg ikke gjort siden Free Willy. Har bare kjempelyst til å se den en gang til.
Det er da aldri feil å gå og se gode filmer om igjen. :) Det er ikke så ofte jeg gjør det selv (mest fordi jeg stort sett alltid har andre filmer jeg vil se og vil bruke tiden og pengene på), men det har hendt noen ganger.
Det er jo all mulig grunn til å hate Avatar. Makan til teit plott og håpløs dialog! Jeg endte med å fnise og allernådigst la meg underholde av den, og den var jo flott å se på, men Life of Pi er jo tusen ganger flottere visuelt, synes jeg. Og aldri teit.
Nå har jeg også sett den! :jupp: I 3D, og det er jeg glad for, det er en spesiell opplevelse å dukke langt ned i setet fordi man er overbevist om at man får flyvefisk i hodet. :nemlig:
Ellers - utrolig vakker film, noen av bildene synes jeg fungerte utrolig godt, og merkelig nok også disse mer abstrakte bildene hvor man ble tatt med inn i munnen til Krishna og inn i et kart og denslags. Slikt synes jeg sjelden fungerer, men her gjorde de det.
Jeg var ikke dødsimponert over historien, (nå har jeg ikke lest boken heller, bare så det er sagt), jeg hadde muligens ventet at den skulle være mer, tja, underfundig? Refleksjonene over religion og gudstro var fine, men svært velkjente. (Hvilket i og for seg ikke er en gal ting, men jeg hadde allikevel ventet noe annet.)
Ellers vil jeg bare få avslutte med at det er utrolig tullete å ta med seg barn (eller ungdommer, for den del) som ikke evner å holde kjeft på en slik type film. :gaah:
Jeg er ikke så glad i filmer (eller bøker) som skal være så dype at det nærmest snobbes mot sitt publikum, og det gjorde denne definitivt ikke. :knegg: Jeg var bare middels glad i boken, for så vidt, og jeg er fremdeles hung på filmen. Men du verden, for en opplevelse.
Men, altså, det er jo ikke snobbing mot sitt publikum som er poenget, men jeg foretrekker jo å se filmer og lese bøker som gir meg noe, og da fortrinnsvis ikke kun visuelle opplevelser når vi snakker om film. Det kommer selvfølgelig litt an på hva man ønsker også, og hvis jeg vil ha hjernedød underholdning ser jeg Avengers, lissom. Nå synes jeg ikke Life of Pi var hjernedød underholdning på noen måte, men jeg irriterte meg litt over hvor enkel historien var. De vakre bildene hadde fortjent noe bedre.
(Skuespilleren var jeg dog ekstremt imponert over, jeg synes han gjorde en fantastisk jobb.)
Det er liksom det der jeg diskuterte med meg selv i dagevis etterpå.
Filmen/boka sier at hvis du bare greier å omforme din grusomme opplevelse til en vakker allegori som du kan leve med, da årner alt seg. I så fall er det full Coelho og ikke akseptabelt.
Filmen/boka prøver å få meg til å diskutere religionens og troens vesen med meg selv som en tulling i en hel uke. Det var jo det som faktisk skjedde, og det er jeg rimelig sikker på at Coelho ikke ville klart, så derfor lar jeg tvilen komme tiltalte til gode. Kanskje. Vent nå litt …
Jeg har diskutert religion og tro så mye med meg selv fra før, så det var en tapt sak hos meg. :knegg: Jeg og meg selv har blitt enige om hva vi synes. :nemlig:
Åh, ja! En svært religiøs film, men jeg elsket den allikevel, og er ganske forundret over det. Den er alt jeg ikke egentlig liker, men den er det så bra!
Jeg har visst forstått den litt annerledes enn dere, men jeg er ikke så god på å analysere så jeg blir ofte veldig forbauset i hva andre legger i ting. Det er spennende å se hvordan andre tolker ting og jeg lærer mye av det, også i denne tråden. :jupp:
Legger til at jeg ikke har lest boken.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
