I "Hva leser du tråden" kom det opp spørsmål om leseglede og å lese bøker man ikke liker etc.
Jeg er ikke helt fremmed med at jeg kan få lesepauser på uker og måneder om jeg sitter fast i en bok som er vanskelig, kjedelig eller bare ikke appellerer til meg. Samtidig liker jeg å utfordre meg selv litterært og å gape over litt mer enn favorittforfatterne mine (som stort sett er bestselgere som skriver pageturner etter pageturner med gode historier). Jeg kan godt lese bøker som ikke er 100% optimale på alle måter uten å føle meg fristet til å gi opp, og jeg trenger ikke elske boken og kose meg hvert sekund for å like den, men enkelte bøker har bare fått meg til å ikke å lese på veldig lenge.
Bøker jeg kommer på i farta som har drept leselysten min er feks. Erobreren av Jan Kjærstad, Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk og Juvikingar av Olav Duun. Alle disse er ufullført og har ført meg inn i uker og måneder med ungpikebok- og ukebladlesing.
Andre som har opplevd at bøker midlertidig har tatt bort leselysten?
Jeg har aldri mistet leselysten av noe som helst, men det hender at bøker tar veldig lang tid å lese, og da er vel heller opplevelsen min at de sperrer for andre bøker. Det finnes jo oseaner av bøker jeg skulle lest. Det skal ganske mye til for at jeg gir opp en bok (det hender jeg dropper mursteiner rundt s. 200 hvis den bare gjør meg sur/sint/deprimert/livslei), og da pleier jeg euforisk å kaste meg over noe annet jeg har forhåpninger til med en gang. Jeg synes det er mye verdi i kritiske lesninger også. Så lenge boka i utgangspunktet er bra skrevet / alvorlig ment / har «noe», gjør det faktisk veldig lite at jeg ikke liker den. Det er alltid interessant å identifisere hva det eventuelt er jeg ikke liker (og hva jeg liker, så klart), og den typen refleksjon gjør folk til bedre lesere, etter min mening.
Det er mange bøker som har irritert meg og som jeg ikke liker, hvor jeg rett og slett har følt et uvennskap med hovedpersoner eller forfatter, men da har jeg jo fortsatt fått noe ut av de. :knegg:
Intetsigende bøker er fort glemt, og går også svært fort å lese.
Nei. Jeg har lest bøker jeg har syntes var drepende kjedelige eller uinteressante, men da har jeg bare lagt den vekk og begynt på neste i rekka. Det er alltid nok å ta av.
Jeg tror at, for min del, så henger leselystmistingen sammen med at jeg er en veldig disiplinert leser. Det sitter ekstremt langt inne å legge fra seg en ufullført bok, det føles som et nederlag. Det samme gjør det å begynne på en ny bok før jeg har fullført den jeg holder på med. Når jeg da føler at jeg synker inn i et svart hull bare ved å ta i boka, så lar jeg den bare ligge, men får ikke lov (av meg selv) til å begynne på en ny.
For meg starta Halvbroren så dårlig at jeg ble harm og la den bort. Lenge. Da jeg tok fatt igjen, ble jeg helt oppslukt, og endte med å trille en sekser på terningen.
Ellers har jeg nok gått på en liten smell etter at jeg fullførte Knausgårds Min kamp-syklus omtrent samtidig som jeg begynte å spille Wordfeud (og gikk på en følelsesmessig smell :sparke: ). Da mista jeg ikke gnisten fordi bøkene var dårlige. Tvert imot setter jeg dem så høyt at det meste annet blekner og blir irriterende og kjedelig, så ja - leselysten forsvant. Jeg gikk fra å lese 64 bøker i 2010 via 43 i 2011 til kanskje 6 i 2012, all time low.
Jeg blir jo irritert bare jeg ser bilde av Knausgård, og har derfor ikke lest dem, men det finnes jo tonnevis av litteratur her i verden som på ingen måte kan kalles irriterende og kjedelig. Men fersk norsk skjønnlitteratur er kanskje ikke det beste stedet å lete etter slike bøker? (Jada, jada, vet jeg har sagt det før, men jeg får utslett over hele kroppen ved tanken på å lese så mye ny norsk skjønnlitteratur som du gjør, Bluen! Den ER jo irriterende av natur! Jeg trodde nærmest det var et sjangerkrav!)
Jeg var sånn før - det var ikke "lov" å ikke fullføre en bok. :nemlig: Men så var jeg på et foredrag med Tunström og han var opptat av at man ikke skulle kaste bort verdifull lesetid på bøker som ikke gir en noe. etter det følte jeg at jeg hadd "fått lov" av Tunström til å legge bort halvleste bøker. :humre: Men jeg gir boka minimum 50 sider, mer, om det er en lang bok, før jeg evt. kaster inn håndkleet.
Nei. Livet er for kort til å lese bøker som ikke fenger.
Men: mange bøker, som i ettertid blir stående som de virkelig gode leseropplevelsene har begynte treigt og tatt lang tid. Men da har de vel trengt det, tenker jeg.
Tja. Grunnfag litteratur tok knekken på det meste av min leselyst i månedene etter eksamen. Eller: jeg leste utelukkende krim, kioskromaner og annet søppel, mest på trass. :knegg:
Og et ublidt møte med Benoni og Rosa på videregående, drepte all min lyst til å lese mer av Hamsun, i flere år. Skilpadda reddet meg, med å overtale meg til å lese Viktoria. :hjerter:
Jeg strever med "Wuthering Heights" as we speak, og avreagerte i helgen med å lese "Pålitelig ung dame får post" av Annik Saxegaard, så jeg tror jeg skjønner hva du mener, Røverdatter. Jeg får alltid litt dårlig samvittighet av å legge fra meg halvleste bøker. :sukk:
WH var (selvsagt) pensum på litteratur grunnfag, og der sa foreleseren at mange sliter med å lese denne boken. Vi ble faktisk anbefalt å skifte til norsk oversettelse, hvis den ble vanskelig å komme gjennom. (Stikk i strid med hva som ellers ble anbefalt, nemlig å alltid lese på originalspråket, så sant det var overkommelig for oss.) :)
Ah, men jeg har lest bøker som har vært så vidunderlige at det har vært vanskelig å velge ny bok, for ikke å bryte fortryllelsen. "Just kids" av Patti Smith, for eksempel. Den prøvde jeg å bruke kjempelang tid på, men det var jo helt umulig. :skuffet:
Ja, det kan jeg relatere til. Dårlige bøker gjør meg bare glad for at jeg skal få lese noe annet. Skikkelig gode, oppslukende bøker er verre, for da oppstår et tomrom og en sorg som jeg ikke er sikker på at andre bøker kan fylle, og da kan det hende jeg leser Anne Franks dagbok eller Britta og Silver for fjørtende gang etterpå i stedet for å begi meg ut på nye litterære stier.
Ja, det kjenner jeg meg igjen i. Etter en skikkelig skjellsettende leseropplevelse er det ofte jeg «pauser» med noe kjent og kjært og mange ganger lest. Men jeg slutter aldri å lese.
Jeg har ikke lest Knausgård 6. Og så vet jeg ikke om det er fordi jeg ikke vil at det skal ta slutt, eller om det er fordi jeg gruer meg til de 400 sidene med KarlOve-tenker-høyt-om-Hitler. :gal:
Jeg gikk på en skikkelig smell etter å ha lest Prosessen av Kafka. Før den tid slukte jeg alt av skjønnlitteratur; om det var Irving, Hamsun eller Dostojevskij.
Men etter Kafka, begynte jeg å lese Isfolket. Tok mange år (kjennes sånn i hvert fall) før jeg orket å lese noe tyngre enn Isabelle Allende.
Jeg har ikke lest Knausgård og er slett ikke sikker på om jeg skal gjøre det heller, ser jeg etter å ha lest de siste innleggene til Bluen og Divine. :nemlig:
Men den er jo fantastisk! :elsker: Men skal man først snakke om grunnfagspensum, så kan jeg jo alltids si min mening om Tess of D'Urbervilles. :badmood:
Jeg synes den var så utrolig fargeløs og slitsomt negativ. Den passet ikke meg, Tess var jeg heller ikke så veldig begeistret for, men den gav meg mer enn Yonondio.
Jeg er akkurat ferdig med 5'ern, og 6'ern ligger på nattbordet (skulle DN ringe meg så har jeg så mye på nattbordet at bare titlene ville fylle hele spalten). Jeg har tatt en liten pause bare fordi 6'ern er så innmari tykk. Jeg leser sakte av natur (pga. lettere dysleksi), og kjenner at jeg gruer meg litt til skikkelig tykke bøker. Men jeg har kost meg så mye med de foregående at jeg ikke helt vet hva jeg gruer meg til (2'ern var bare middels, men de andre har vært veldig bra).
Ja, jeg har mange bøker som har tatt vekk lesegleden. Diverse årsaker til det. De siste jeg husket som var plagsomme var:
"Catherine Ms seksuelle liv". Her har vi en dame som skriver fantastisk! Og så er emnet analsex og gang-bang? :skeptisk: I tillegg plaget tanken meg på hva som er psykologien bak det å ha en målsetning som "å alltid være tilgjengelig for alle". I forordet ble det påstått at damen hadde sex som hobby, jeg vil ikke karakterisere det som det.
"Ulovlig norsk". Her ble jeg mer forbannet på redaktøren. Boken var så dårlig disponert etter min mening at hun motsa seg selv mellom del 1 og de andre to. Veldig bra å ha lest en tredjedel av boken og så funnet ut at "Nei, det var vel ikke akkurat det hun mente" :gal: Nesten som enhver FP diskusjon mao.
Halvbroren! Den var så forskrekkelig at jeg kunne ha risikert å aldri lese mer i hele mitt liv.
Hellemyrsfolket, som vi leste i åttende klasse, var et skrekkelig dårlig valg også. :skuffet: Det er folk jeg gikk sammen med som jeg er helt sikker på at aldri har åpnet en bok igjen etterpå. De hadde nok ikke lest så mange før den heller og helt sikkert ingen etterpå.
Jeg har alltid vært glad i å lese og husker at jeg diskuterte mye og lenge med alle norsklærerene mine. Hvis målet deres var at elevene skulle få oppleve leseglede, hvorfor valgte de da så grusomme pliktbøker?
Jeg husker at vi leste Kimen av Tarjei Vesaas på videregående. Jeg holdt på å dævve. Jeg forsøkte å få oss til å lese Viktoria av Hamsun. Læreren min syntes det var et veldig interessant tema å diskutere med meg, men han stod på sitt. Det gjorde ikke underverker for innstillingen til norskfaget i den klassen.
Kimen er jo en fæl bok. Jeg har skrevet mellomfagsoppgave om den, så jeg har opptjent meg retten til å si det. (Jeg tok nemlig et fordypningsemne i Vesaas for å finne ut om det var ham eller meg det var noe i veien med, og konklusjonen er at det er mest ham. Fuglane, Isslottet, et par av novellene og en håndfull dikt er virkelig bra. Resten er mindre vellykkede eksperimenter, og Kimen er et ekspresjonistmareritt.)
Jeg leste Fuglane i 9. klasse og Hellemyrsfolket da jeg var ca. 19 og må si at det er bøker som har økt lesegleden betraktelig fremfor å drepe den. :jupp:
Victioria prøvde jeg på egenhånd da jeg gikk på ungdomsskolen, og det var for tidlig. Jeg fant ikke frem igjen Hamsun før for tre år siden.
Men det hender bøker blir lagt bort, og det er ikke alltid de blir tatt frem igjen. Arven etter Arn, Sofies Verden og Alberte-trilogien er eksempler på bøker som er godt over halvveis lest men som ble lagt vekk ved et tidspunkt og aldri tatt frem igjen.
Fuglane er jo vakker! Amalie Skram, derimot, var litt drepen. Jeg parkerte også i begynnelsen av Undsets Husfrue, selv om jeg hadde lest Kransen med glede.
Mener du å si at du ikke har lest Korset? :tullerdunisse: Korset er kanskje den eneste boka som jeg har ligget våken hele natta for å lese ut mens jeg gråt som et pisket skinn mer enn en gang!
Jeg har også dårlige erfaringer fra Hellemyrsfolket på ungdomsskolen. Det var for tidlig. Og jeg var en sterk leser, som leste mye voksen litteratur. Jeg har fremdeles ikke tatt den frem igjen. Jeg har klart å lese noen av Amalie Skrams kortere bøker og har satt pris på dem, men jeg føler likevel til en viss grad at hun er ødelagt for meg.
Åjada. Jeg går stadig gjennom leseleie perioder, særlig når jeg har vært nødt til å lese mye norsk samtidslitteratur (kan dere ikke se til å ta dere sammen?! :gaah: :handlingsretta type: ) eller annen litteratur som best egner seg til å suge livskraften ut av et menneske (Amalie Skram). Hakket bedre er det med bøker som gir en lyst til å kaldkvele den idioten av en hovedperson (Pan og Prosessen), da pleier jeg å avreagere med litt trashlitteratur etterpå. Lange transportetapper (bokstavelig talt) i fantasy kan også ta luven av meg, men der greier jeg vanligvis å pine meg gjennom om jeg bytter til lydbok.
Men sorgen over å avslutte gode bøker, den er jo herlig vond. Jeg har faktisk ikke lest ferdig enkelte bøker fordi jeg likte dem så godt at jeg ikke ville at de skulle slutte.
Pappa har det forholdet til Don Quijote. Han tar den frem, leser noen sider og legger den fra seg igjen.
Jeg har ikke lest den selv, må nok skaffe et eget eksemplar for jeg tror ikke pappa gir slipp på sin. :hehehe:
Isslottet av Tarjei Vesaas. Alt av Tarjei Vesaas egentlig. Det ble lesetørke for første og siste gang på mange år etter at den var pensum på videregående. Samme med OK Corrall og Vrengt. Tilbake til Riverton var også gørrkjedelig og siden jeg liker å fullføre bøker så var det noen mnd med lite lesing før jeg endelig kom meg gjennom den.
Du kan få min! Makan til båååring møl. Jeg skulle lese utvalgte kapitler på spansk og hele boka på norsk da jeg tok spansk mellomfag. Jeg endte med å lese de utvalgte kapitlene på norsk og ikke noe mer. Hvis folk fant meg sovende på lesesalen, så visste de automatisk hvilken bok jeg lå med hodet nedi.
Tegn til Kjærlighet av Kjærstad fikk meg vel omtrent til å få lyst til å gå planken av kjedsomhet.
Halvbroren har jeg bare halvlest, og den tok litt gnisten fra meg.
Jeg gikk på en bråstopp i bind fire i Hellemyrsfolket, og siden har jeg ikke nærmet meg Skram utenom et par pliktskyldige lesninger av "Karens jul" med norskklasser. Det ble for mye elendighet og determinisme.
Jeg likte både Fuglane og Isslottet, men ikke godt nok til å lese mer av Tarjei Vesaas. Halldis, derimot. :elsker:
Jeg er en ekstremt useriøs og lite voksen bruker av litteratur, og tror aldri jeg har følt noe annet enn negativ følelser om bøker andre har beskrevet som vakre. Jeg fikser ikkebøker som blir for "forfattersk".
Jeg har satt stor pris på det meste jeg har lest av John Irving - han har vært en av mine ferielektyrefavoritter, men Until I find you satte en brå stopper for min beundring, i hvert fall for den nesegruse. Jeg kom litt over halvveis. :skuffet:
Jeg takler ikke Vigdis Hjort. Hverken bøkene hennes eller sånn som hun framstår i intervjuene sine.
Jeg leser altfor lite ny, norsk litteratur, men Frode Tiller er på høyden med de beste! Jeg elsket Innsirkling og Innsirkling 2 og venter veldig utålmodig på bind nr. 3. :hyper:
Jeg klarer ikke å lese når jeg leser mye faglitteratur. Jeg legger meg til en hel spesiell lesestil som jeg ikke klarer å legge fra meg, så da blir det håpløst. Hadde seks år på universitetet hvor jeg kun leste i ferier.
You and me both, kamerat. Både avkobling fra lesing med lesing og tullerdunisse-studievenninner. Og lesing på sengen etter å ha kommet hjem fra disco på Rhodos kl 4.30 om morgenenen mener jeg og å huske at reisevenninnene mine stilte seg mildt uforstående til. Hørt sånt.
Jeg var tydeligvis ikke moden nok :rolleyes: Jeg har ikke rørt en Kiellandbok noen gang siden... Jeg liker både Ibsen, Skram, Undset og Hamsun da - så jeg er ikke helt leseblond!
Først med Ute av Verden som er noe av det største mølet jeg har lest i hele mitt liv. Så med Min Kamp - som jeg trodde jeg måtte lese fordi "alle" sa at bøkene var så fantastisk. :gal: Jeg kom til midt i 4.bok og da stoppet det helt opp. Jeg kommer ikke til å kaste bort mere tid på den mannen der.
Harry Potter-bøkene har gjort noe med lesegleden min. :sukk: Før var jeg altlesende og elsket å lese bøker, men så leste jeg Harry Potter og etter det har ingen bøker fenget meg igjen. Jeg syns det er skikkelig trist, for jeg er egentlig veldig glad i å lese bøker, men nå finner jeg ikke lesegleden igjen. :sukk: Og det er dessverre noen år siden jeg leste HP, så det ser ikke ut til at dette går over med det første.
Jeg må si det at jeg ble rimelig lei da jeg leste The Fellowship of the Ring i sommer. Jeg har begynt på The Two Towers, men merker at jeg knapt orker å åpne boka. Men jeg skal lese hele LOTR. Bare så at ingen kan si at jeg ikke vet hva jeg snakker om.
Jeg orker sjelden å lese ferdig bøker jeg virkelig ikke liker, og kan i alle fall ikke huske å ha mistet lysten til å lese på grunn av en dårlig bok. Da kanskje heller, som noen var inne på, ha liten lyst til å begynne på noe nytt (og sikkert dårligere) etter en spesielt god leseopplevelse.
Jeg skal ikke begynne å kalle Virginia Woolf dårlig eller noe,
men hun ødela lesegleden min i den forstand at jeg trodde jeg var stokk dum som ikke likte/skjønte verken den ene eller den andre.
Bernard Hvals bekjennelser av Lars Saabye Christensen. Det var den eneste boken jeg tok med på ferie i sommer. Måtte lese den ut. Jeg er fortsatt irritert på historien. Doktorens banning er glemt, men fortelleren utelot viktige hendelser underveis, ting leseren måtte tenke seg til, og jeg tenker fortsatt. Det er problemet. Jeg skal sjekke FP før jeg velger kun en bok på tur igjen.
Erobreren er påbegynt, og den tenker jeg ikke lese mer.
Jonas Lies Kommandørens Døtre var definitivt ingen høydare da jeg som vidløftig 15-åring fikk denne i hånda fra en snill politimann. Etter en heftig uke i Amsterdam og Rotterdam skjedde det uunngåelige at jeg ble hanket inn av politiet. Hjemreisen ble ikke akkurat fikset på et blunk, så jeg tilbrakte noen veldig lange og kjedelige dager i en celle på politistasjonen. Den snille politimannen tok en tur på det norske konsulatet og kom altså tilbake med denne boka. Problemet var likevel ikke innhold og story, det var språket. Veldig gammelt a la mig, dig, øie osv. Jeg sleit seriøst. Har faktisk ikke lest Jonas Lie etterpå. Det til tross for at jeg elsker mange norske klassikere forfattere som Ibsen, Garborg, Kielland, Skram m.fl.
'En flyktning krysser sitt spor'. Den er uferdig. Den ble for vanskelig å ta innover seg.
Tror ellers ikke jeg fullførte 'Ringenes Herre' heller. Den turen ble for lang rett og slett.
No shit. Så går de litt. Å! Noe skummelt rører seg i det fjerne. Så går de litt igjen. Beskrivelse av flora og fauna. Noe vagt interessant skjer. Så går de litt igjen. Så synger de en dørgende kjedelig sang. Å! Noe skummelt rører seg i det fjerne. Så går de litt igjen. Ah, endelig – noe vagt relatert til den der teite ringen skjer. Så går de litt igjen. Og synger nok en dørgende kjedelig sang. Beskrivelse av flora og fauna, vær og føreforhold. Å! Noe skummelt rører seg i det fjerne ... Ad nauseum.
Jeg er veldig glad i Ringenes Herre. Men denne beskrivelsen er likevel fantastisk. Har du sett Kevin Smiths "Jay and Silent Bob strikes back"? Der han beskriver filmene? Hvis ikke kan du glede deg.
