Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg syns dette var svært interessant å lese: En gruppe forskere har fulgt en rekke kvinner fra de var 13 til de var 30. Innad i denne gruppen har man sett at kvinner med psykiske vansker og lavt selvbilde oftere har valgt kosmetiske operasjoner. De har derimot ikke fått bedre selvtillit eller bedre selvfølelse i etterkant. Undersøkelsene viser at disse kvinnene typisk har blitt mer fornøyd med akkurat den kroppsdelen de har fikset på, men har ikke blitt mer fornøyd med utseendet generelt.
Operasjonen(e) har heller ikke hjulpet på eventuelle psykiske problemer. Tvert i mot er det funn som tyder på at kvinnene som har gjennomført kosmetisk kirurgi har fått større psykiske problemer i ettertid. Undersøkelsen konkluderer ikke med at de økte problemene er et direkte resultat av operasjonen, dog.
Jeg synes dette er veldig interessant forskning, og jeg skulle ønske denne informasjonen kunne bli gjort tilgjengelig for alle som vurderer kosmetisk kirurgi for å fikse bakenforliggende problemer. Jeg synes det er veldig viktig å bli tydelig på budskapet: "Ja, du kommer til å få flottere pupper, men du kommer ikke til å ha det bedre med deg selv etterpå."
Viktig informasjon, og egentlig veldig logisk. Om man ser for seg at livet skal bli perfekt bare puppene er fine, så vil man jo lett få en kraftig smell når det ikke skjer.
Dette er veldig interessant. Og så må jeg tenke litt på det.
Jeg har en mage jeg drømmer om å operere hvis jeg går ned i vekt. Den henger som et lite forkle, og det er svært stygg. Men jeg er redd for hva det vil gjøre med hodet mitt. Vil det bare medføre at jeg "ser" den neste tingen som jeg "trenger" å fikse på?
Veldig interessant, og helt klart noe det bør informeres om. :nikker:
Jeg tenker som Tally at dersom man tror at "alt skal bli bra" bare man blir tynn eller får større pupper eller fikser mageheng, så vil man jo nødvendigvis måtte bli skuffet. Store pupper fikser jo ikke annet enn puppene, liksom. Og dersom man sliter skikkelig psykisk fordi man har små pupper, så tror jeg - hm, hvordan si det uten å høres nedlatende ut - så tror jeg man må kunne si at man har psykiske problemer som ikke står i forhold til "problemet", for å si det sånn. Og i så fall blir kanskje/antagelig problemene ikke så mye bedre av at puppene blir større. Riktignok slipper man å gå rundt og synes at puppene er for små, men skuffelsen over at dette ikke fikser alle andre issues man har trekker jo den andre veien, og den skuffelsen finnes det jo ingen lett fiks for. (Så lenge man ikke har fått operert puppene enda, kan man innbille seg at dersom man gjør det, blir livet og selvfølelsen bedre - så snart man har gjennomgått operasjonen, kan man ikke innbille seg det lenger, og det er ikke rart om det er vanskelig for en del å forholde seg til.)
Men likevel tror jeg jo at dersom man har et avslappet og realistisk syn på saken, så kan man godt "få det bedre med seg selv" hvis man fikser på en konkret ting som man plages med eller irriterer seg over. Psykiske problemer ut over "irriterer seg over løshud som må stappes ned i buksen" fikser man kanskje ikke, men mindre irritasjoner kan det jo være verdt å gjøre noe med likevel. Bare for å nyansere bitte litt i den retningen.
Jeg blir også helt trist av å tenke på at så mange bruker så mye av livet sitt, tid, tanker og energi, på å slanke seg. Tid og energi man kunne brukt på noe gøy, viktig eller interessant. Så mange kvinner som holdes som gisler av misnøye.
Jeg tenker mest på det ressurssluket kosmetisk kirurgi en gang er. Viktig medisinsk personell og medisinske ressurser bindes opp i å bruke verdifull tid og kunnskap på å operere på friske folk. Og så hjelper det ikke en gang. :sukk: Det er noe av det urtristeste jeg kan tenke meg ved samfunnet.
Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke engang har vurdert kosmetisk kirurgi selv om jeg helt sikkert hadde fått dekket både bukplastikk, lårplastikk og sikkert andre ting også etter stor vektnedgang. Jeg har ingen fysiske plager av dette og de psykiske plagene jeg periodevis har, har ikke noe med dette å gjøre. Såpass selvinnsikt har jeg da ervervet meg gjennom et trøblete liv. Mine problemer sitter i hodet. Så enkelt og så vanskelig.
Jeg har foretatt kosmetisk kirurgi en gang. Jeg laseropererte øynene mine slik at jeg ikke trenger linser og briller. Det regnes faktisk som en kosmetisk operasjon. Det førte ikke til noen større problemer for meg psykisk. Den eneste forskjellen er at jeg nå ser uten hjelpemidler.
Jeg tuller ikke nå, men tenker at noen kosmetiske operasjoner fungerer så enkelt som dette. De løser et konkret problem som er helt reelt. Andre kosmetiske operajoner forsøker å gjøre noe med selvbildet til personen, og da er selve operasjonen bare en liten brikke i hele greia. Og kanskje er det sånn at folk får store forhåpningen at alt skal bli så mye bedre "hvis bare ...". Og da blir kanskje fallhøyden større.
Sånn tenker jeg også. Hvis jeg f.eks. skulle få fikset på tunge øyelokk en gang i fremtiden, så er det for å fikse akkurat det, ikke fordi jeg vil bli ung, vakker og få et problemfritt liv. Men jeg tror det er lett å tenke sånn når man er nede. "Hvis bare ..." Å ta tak i problemer er jo fryktelig tungt, og jeg skjønner godt at man emr eller mindre ubevisst leter etter quick fixes.
Sant nok.
Men jeg føler skilpaddas spesifisering andre veien som relevant.
At man fikser et "problem" fører ikke med seg til at man må fikse mere/alt annet. Man kan bare være fornøyd med det man har fikset (puppene?), og nyte å kjøpe klær litt mere.
Men nå får man jo mye mere i bh'er også, enn for 20 år siden. Så man trenger jo ikke operere mere for å få "normale" pupper i hverdagen.
Jeg tror færre hadde vurdert brystoperasjon om det hadde vært mindre vanlig med disse (ganske latterlige) ekstreme pushup bh-ene.
Det er en ekstrem holdningsendring som må på plass, og også her på forumet er det ofte manglende bevissthet rundt hvordan man ordlegger seg om kropper som ikke passer inn i tabloide skjønnhetsideal.
Jeg synes det er fullstendig opplagt at kosmetisk kirurgi ikke hjelper på selvfølelsen, men har mer og mer forståelse for at folk velger den quick-fix-løsningen.
Enig. Jeg har tatt brystreduksjon, og det er også en kosmetisk operasjon. Selv om hovedhensikten var å fjerne nakkepeoblemer hadde det helt klart en kosmetisk effekt også. Og jeg ble lykkeligere og føler meg lettere på alle vis, også psykisk. Jeg hatet brystene mine intenst. Å få mindre bryster har både bedret selvbildet mitt og gjør at jeg sover bedre. Og jeg kjenner at det irriterer meg litt at plastisk kirurgi skal være så sort-hvitt negativt. Det er jo hele spekteret, fra silikonpupper størrelse large til rekonstruksjon etter brystkreft og hudtransplantasjon etter skader.
Jeg har tro på st de fleste kvinner ikke er så dumme at de tror kosmetisk kirurgi skal fikse hele livet deres. Jeg tror de fleste kvinner er så oppegående at de forstår at det er akkurat det ene konkrete problemet som blir løst.
Jeg synes det er en tendens til å dette kvinner som velger kosmetisk kirurgi litt i dum-båsen og tillegge de meninger de ikke nødvendigvis har. Det er ikke sikkert alle velger kirurgi for å bli lykkelig, det kan hende de faktisk bare vil bli kvitt er problem/ønsker en forbedring.
Nå har jeg ikke lest forskningen enda, men det er jo forskjell på at kosmetisk behandling ikke hjelper som terapi for lav selvfølelse for personer med psykiske vansker, og at det overhodet ikke styrker selvtilliten.
Jeg har for så vidt tatt kosmetisk kirurgi selv, jeg opererte utstående ører som barn. Det vil jeg definitivt si hjalp på selvfølelsen, uten at jeg hadde patologisk lav selvtillit.
Jeg har store pupper, og har lenge hatt lyst på brystreduksjon. Men etter at jeg så et brystgalleri som KK har link til på siden sin så fant jeg ut at puppene mine faktisk var helt normale og til og med litt fine. Så nå tenker jeg ikke på det mer. At jeg i tillegg har stor kropp er en helt annen sak.
Jeg synes det er forskjell på brystreduksjon og laseroperasjon av øyner og utretting av neser og øyelokksoperasjoner og alt mulig som folk driver med. Det to første har en mer praktisk betydning, mens de siste har mest med selvbilde å gjøre. Jeg så et program om mennesker som tok sånne operasjoner og i 80 % av tilfellene kunne jeg ikke for mitt bare liv se hvilken kroppsdel det var noe galt med på før-bildene? :skeptisk: Jeg tror også at dersom man går til legen for å fikse en perfectly normal nese fordi den "ødelegger livskvaliteten" så er oddsen for at man føler seg like stygg og domm noen uker etter operasjonen ganske høy.
Jeg synes også det er ganske stor forskjell på å rette opp en "skavank" og på å fikse noe som egentlig er greit fra før. Men så er jo definisjonen av skavanker veldig ullen, da. En tredjegrads forbrenning eller et hareskår, er jo slikt som de fleste anser for å være feil eller skade som bør/kan fikses, men er hengemagen man får etter to barnefødsler også en "skavank"? Og hva med de nær ikke eksisterende puppene? Er de også "feil som bør utbedres"?
Jeg oppfatter det i alle fall som om dette er et inngrep som har lavere status enn f.eks. brystreduksjon (selvfølgelig også fordi store pupper har en praktisk og iblant også helsemessig slagside som spekefjøler ikke har, jeg ser jo det). Har man komplekser for nær ikke-eksisterende pupper, er det 'bare' et psykisk problem, så å si - da er det mer politisk korrekt å skjerpe seg og slå seg til ro, evt. kjøpe seg bombshell-bh eller hva det nå heter. Det er vel dette inngrepet som oftest trekkes fram i slike diskusjoner, har jeg inntrykk av - det er et rent kosmetisk inngrep som er en liten smule 'uverdig' i manges øyne.
Det er det vanligste kosmetiske inngrepet, i henhold til undersøkelsen jeg linket til, og det er grunnen til at jeg tok de med.
Og i forhold til brystreduksjon, så kjenner jeg flere som har hatt vondt nakke som i alle fall en del av grunnen til å redusere brystene, og følgelig kan det lettere puttes i "skavank"-definisjonen min. Brystforstørrelser har vel ingen nevneverdig praktisk funksjon?
Tunge øyelokk kan også komme inn under kategorien praktisk betydning, altså. I det synsfeltet blir innskrenket, man får hodepine av å konstant heise dem opp med panna, og sist men ikke minst, sminken smitter av der den ikke skal være. :mumle:
Ja, jeg understreket jo også at det er helsemessige sider ved reduksjon i langt større grad enn forstørrelse. Det er vel nesten bare det å finne klær som passer jeg kan komme på som praktisk side ved brystforstørrelse.
Personlig mener jeg det nok finnes tilfeller hvor en forstørrelse kan 'forsvares moralsk', og hvor jeg tror det kan bidra både til bedre selvfølelse og livskvalitet. Det er jo et tankekors at de fleste har stor forståelse for rekonstruksjon av bryster etter kreftoperasjon, f.eks., men ikke for innlegg hos friske kvinner om de er aldri så paddeflate og føler seg lite kvinnelige e.l. av den grunn. (Og her snakker jeg på et helt annet plan enn min egen 70a/b-størrelse, bare så det er sagt.)
Bare for å presisere, Bluen: jeg synes ikke automatisk at det er galt å fikse på kroppen sin. Jeg synes bare det er viktig å understreke at en kosmetisk operasjon neppe vil fikse problemet, hvis problemet egentlig er noe annet enn det man opererer på.
Hvis problemet er for små pupper, så vil en forstørring fikse problemet. Hvis problemet egentlig er psykiske vansker eller lavt selvbilde, så vil ikke en puppefiks ha noen god effekt.
Problemet er aldri for små pupper. Problemet er samfunnets krav til cup size for å være en "ordentlig kvinne". Ref. ekstreme pushup BH-er.
Slike diskusjoner er så vanskelige, for jeg kan finne på å tenke "vel, jeg har ingen psykiske problemer, men jeg har bittesmå pupper. Da kan jeg jo like gjerne fikse på de, da, for da blir det jo bra." Ja, eller normalt da, som det gjerne skrives.
Jeg for min del synes du skal konsentere deg om det som er bra med kroppen din. Seriøst, Mave, hvis jeg hadde hatt en figur som din, så ville jeg vurdert å gå naken på jobb en dag i uka, bare for å vise den frem.
Jeg gjør jo det. Og jeg synes forsåvidt også at brystpartiet mitt er en del av det som er bra med kroppen min. :knegg: Allikevel er det nå et latterlig fokus på pupper der ute, og selvfølgelig smitter jo det av fra tid til annen, men hovedsaklig med den effekten at jeg alltid er ute og slenger med kjeften når jeg synes Folk og Internett formulerer seg ... feil.
Men dette er jo ikke spesielt for kosmetisk kirurgi, dette gjelder jo samfunnets (opplevde) krav til kropp og utseende generelt. Hvis man føler seg for tynn, for tykk, for liten, for høy, for slapp, for rynkete, for barmfager, for flat, for kurvete, for guttaktig.
Maverick får alltid høre sånt i diskusjoner som denne. ( :snurt:/:knegg: ) Hva da om man er 'stygg' i tillegg til å ha små pupper - har ekstrem hengemage, ridebukselår, potetnese og/eller andre trekk som anses som uønskede, er det da mer legitimt å sukke over puppene?
Mine gjorde ikke det. Ble faktisk lykkeligere når jeg fikk fjernet det skjeve og rare henget over keisersnitt arret, og har aldri angret på det, selv om jeg har et arr på 50 cm nå. Og jeg vet jeg er lykkeligere med noen kilo mindre enn jeg er nå, rett og slett fordi jeg føler meg penere, det er lettere å få tak i klær man har lyst på, og jeg er sprekere/lettere i kroppen. Er mer påfallende hvor mye selvfølelsen daler og hvor lite sosial jeg er på mitt største egentlig.
Føler meg faktisk overhodet ikke truffet i denne artikkelen. :)
Jeg ser hva det står, og jeg skjønner det, samtidig skjønner jeg det ikke.
Jeg tok en brystreduksjon for snart ti år siden. Alltså en kosmetisk operasjon. For meg så hjalp det enormt på selvfølelsen - etterpå aå har folk begynt å henvende seg til meg, og ikke til puppene mine!
Samtidig tror jeg ikke at en liten (eller stor) operasjon egentlig endrer personen og personligheten, så om du sliter psykisk blir man nok ikke bedre av nye pupper.
Ja, nei. Der får jeg igjen for å taste i affekt. :knegg:
Det er veldig vanskelig å forklare hva jeg mente uten å høres helt ekstremt selvopptatt ut. Jeg har prøvd opptil flere ganger, men fjernet igjen. :sparke:
Men jeg leste prikken, og du har rett, og jeg mente ikke å høres meggete ut. Sorry.
Men hvis noen er fornøyd med det meste ellers, men fikser en ting som har plaget dem, kan det vel være en sjanse for at de faktisk blir fornøyd?
Jeg ser helt så klart poenget hvis noen tror en ting skal endre 'alt', men for noen kan det jo også være noe problematisk/og eller langvarig kompleks som faktisk vil endre noe i hverdagen.
Hva med a/b og a-cup og 20 kg mer? Lever opp til definisjonen av pære i det minste. :knegg:
Men jeg begynner å venne meg til det. 'Et levd liv'.
Dette gjelder jo generelt psykiske kontra fysiske sykdommer, og er ikke spesielt for denne type operasjoner. Folk med angst og depresjon kan jo også få høre at det "Alle er jo engstelige og triste en gang i blant, og det er bare å ta seg sammen". En av grunnene til det blir slik vil jeg tro går på målbarheten, når er man "normalt" lei seg og når er man "deprimert" og kan fokus på depresjoner gjøre at folk som er "normalt lei seg", tror de er deprimerte? Og hvem skal ha definisjonsmakten: legene eller folk selv? (Når det gjelder fysiske sykdommer, benbrudd og kreft, tror jeg de fleste er enige om at det er helsepersonell som har definisjonsmakten)
Avsporing de lux, har forresten selv vurdert å laseroperere øynene, men gadd ikke. Nå har de jo til og med fått progressive linser. Tror jeg elsker vitenskapen. :D
Jeg tror vel at de som virkelig tror at plastiske operasjoner skal forandre hele livet deres gjerne ikke er åpne for å ta imot denne informasjonen. Tror det er noen som henger seg opp i detaljer og er sikker på at dersom denne detaljen blir endret, så blir de lykkeligere, får flere venner og finner kjærligheten.
Men jeg ser ikke noe problem i å ta enkelte operasjoner dersom det faktisk er bare en del av kroppen man plages av. Dersom man har det godt med seg selv, men kanskje syns det er enklere å gå i bikini eller kjøpe klær dersom man tar mageplastikk, så ser jeg ikke noe galt i dette. Artikkelen sier jo at kvinnene blir mer fornøyd med akkurat den kroppsdelen de har rettet på, sånn at så lenge det er det eneste man er ute etter ser jeg ikke noe galt i det.
Det kan hende, men jeg tror at samfunnet som helhet har veldig godt av å høre at den psykologiske effekten av kosmetisk kirurgi er omstridt, på det beste.
Ja, det er jo helt sant. Og også at plastiske kirurger er mer oppmerksom på det og også være mer forsiktig med hva de lover i reklame og annet materiell.
Jeg har tannregulering, jeg føler det ikke så mye som kosmetisk kirurgi, mer som en slags tenåringsrestanse, etterslep av vedlikehold som ikke er blitt gjort.
Jeg gjør det for å fikse et annet problem (mangler tann, så tetter hull).
Jeg tror ikke noen av oss tror at livet blir en dans på roser og at alle problemer forsvinner fordi vi får en perlerad. Men det blir garantert fint å smile helt ubesværet. :)
Lurer på om enkelte har urealistiske forventninger om hva kosmetiske forbedringer vil gjøre med en?
Den skjønner jeg, Joika. Og jeg tenkte generelt med "aldri fornøyd", den var virkelig ikke ment til deg. :klem: Det er noe med de endringene som kommer plutselig, jeg har alltid hatt tenner som har stått i femte veggen, så jeg er liksom vant til det. Hadde jeg mistet en tatt midt i plutselig ville jeg fått helt hetta og gjort noe med det asap.
Men jeg tror ikke man skal slå alle "kosmetiske operasjoner" under en og samme kam.
Jeg har feks operert for skjeling, og det vil jeg nå påstå har hatt ekstremt mye å si for selvfølelsen min.
Jeg er ikke overrasket, men med unntak altså. Korrigerende tiltak når det gjelder ting som innvirker kraftig på utseende og ting i samme sjanger tror jeg kan ha stor innvirkning.
Som fjerning av løs hud etter fødsel eller vektnedgang feks.
Man bør spesielt ikke skjære alle mennesker over én kam. Saken handler, som jeg leser den, primært om at folk med ulike psykiske problemer ikke nødvendigvis blir bedre (og også kan bli verre) etter en kosmetisk operasjon - det er jo ikke det samme som at ingen føler seg bedre etter en slik operasjon.
Det er klart.
Om man sliter med psykiske plager, så bør ikke det være grunnlaget for å velge en kosmetisk operasjon, i den tro at operasjonen også vil operere bort de psykiske plagene også.
Da syns jeg man skal stoppe opp og tenke etter hvem det egentlig er som mener dette er uønsket, og om "de" har noen injurierende kraft overhodet. :nemlig:
Jeg har en plan om at jeg skal få det til å se bra ut å ha små pupper. Ikke minst fordi jeg har tre jenter som sålangt er kroppslige kopier av meg. (men gleder meg stadig over at de refererer til at jeg har store pupper)
Det har vel også noe med om det har skjedd en endring eller ei. Jeg vurderer ikke å fikse på min ganske store nese, eller puddingpuppene i E-cup, eller dissemagen. Men om jeg hadde sett veldig annerledes ut, nokså plutselig, så hadde det kanskje vært noe annet. Arrkorreksjon etter en stygg skade - eller forklemage etter svangerskap - hvem vet? Det er vel ikke for å "bli som før", men å bli noe som likner mer på det man var før. Det jeg har hatt hele livet er jeg vant med og har forsonet meg med.
Ellers stemmer resultaten i HI veldig med deg jeg selv har registrert både på jobb og i bekjentskapskretsen.
Det er jammen ikke lett å være brystfager og fornøyd med frontpartiet heller.
Alle reklamer viser brystfagre damer i lekse bh'er...lurer på hvor de får tak i dem jeg? Jeg bruker 95 G/H og får ikke tak i de lekre som vises i reklamene iallefall. hjertesukk
Men at en ikke får bedre selvfølelse av kosmetisk kirurgi kan jeg nok tro. Til en viss grad. Men det kommer jo ann på operasjonen og grunnen til den, som det er blitt skrevet tidligere.
Jeg leser artikkelen og tankene mine går noen år tilbake i tid, og jeg kan ikke fri meg fra å tenke "hva var det jeg sa", eller tenkte, rettere sagt.
En venninne slet veldig psykisk, og på ett tidspunkt fikk hun det for seg at puppene var roten til alt vondt. Hun mente de hun var utstyrt med fra naturens side var alt for små, og om hun fikk større pupper så ville alle problemene hennes forsvinne.
Vel, puppene ble større, men problemene forble. Jeg var ikke overrasket for å si det sånn, for alt hun slet med bunnet i så mye mye mer enn som så.
Jeg selv er fra naturens side dårlig utstyrt både her og der. Flat som ei fjøl, uansett fra hvilken retning du ser meg, har vært mine tanker fra jeg var tenåring. Og joda...puppene har stått i fokus. De er så små.
Men i yngre år så var (heldigvis) ikke inngrep på slike ting så mye omtalt, og dermed ikke noe tema, og inn i de voksne år så ser jeg jo to ting: puppene er ikke SÅ små, og de står jo i stil med resten av kroppen.
Nå når jeg begynner å bli godt voksen, så henger jo det lille jeg har endel mer, og jeg kan vel ikke benekte at jeg har tenkt tanken på å få blåst dem opp litt. Ikke for å få dem større, men for å få dem i fasong igjen. Men her stopper mannen min meg...
Han elsker dem slik de er, og et inngrep ville bare blitt feil i hans øyne, og som han sier...hvem andre enn han skal se og dra nytte av dem? Overfor resten av verden så funker push-up i lange baner.
Det holder for meg det. Han overbeviser meg om at jeg er slik jeg er.
Jeg er generelt ganske negativ til alle kosmetiske inngrep. Hvorfor ikke bare akseptere at det er slik jeg er?
Det finnes selvfølgelig unntak. For eksempel tilfeller hvor man fjerner hengende mager og slikt, enten etter svangerskap hvor magen ikke går tilbake til normalen, eller etter ekstrem vektnedgang.
Slike ting havner i en annen kategori for meg. Det går liksom ikke på det å ha et skjevt syn på det som er egentlig er perfekt, men det å rette opp i ting som naturen ikke selv klarer, etter ekstreme påkjenninger.
Dette er grunnen til at jeg står i forklekø på Aleris - henvist av fastlegen. Den nederste delen av magen ser ikke bare ut som en mage som har inneholdt tre babyer, den passer ikke med resten av kroppen, må rulles opp og stappes inn i strømpebukser og undertøy for at jeg ikke skal få utslett og [Forfengelig] den gir meg en litt pussig silhuett [/Forfengelig]. Jeg lever fint med strekkmerkene og jeg ser definitivt ikke for meg å få en mage som den jeg hadde prebarn, som slank 25-åring. Jeg skal bare kvitte meg med 10 cm heng. Jeg lever godt med å være en ferm nestenførtiåring.
Jeg har ikke en eneste "hvis bare, når jeg har fikset"-tanke og har skamløst stappet keisersnittpølsen i en bikinitruse med høyt liv og ikke tenkt mer over det. Jeg skal ikke si at det ikke ligger en prosess bak å gjøre det, det gjør det jo. Jeg har brukt litt tid på peppe meg selv opp og være raus nok mot meg selv til å ta på bikini.
Sånn er det her også. Jeg tok bukplastikk av samme årsaker som deg, og det var fantastisk å bli kvitt deigen. 2 kilo hud ble fjernet. Bukser satt plutselig penere, det var lettere å trene, lettere å bøye seg og jeg følte meg rett og slett finere. Så det var jo mest av forfengelighetsårsaker, men det gjør meg ingenting.
Jeg kunne fått dekket armer og lår, pupper og rumpe også. Kirurgen spurte meg hva jeg ville ta etterpå, som om jeg skulle velge hvilket smågodt jeg ville ha. Jeg takket pent nei og kommer nok ikke til å ta mer. Har ingen ambisjoner om å se ut som en 20-åring. Det som plaget meg mest var magen, og jeg har ikke fått den der "guri, nå må jeg operere armer og bein også"-tanken. Heldigvis er det ikke sånn at om man tar en kosmetisk operasjon, så blir man plutselig bitt av basillen.
Jeg har forresten ikke dissemage, jeg har skvulpemage. Ungene elsker å dra og løfte og riste på mageskinnet, og i det siste er det visst blitt en venne/turistattraksjon. I hvert fall drar ungene opp genseren og viser begeistret til vennene sine "se hva mamma kan gjøre med magen sin!"
Jeg tror i utgangspunktet ikke den er veldig mye slappere enn snittets, men det er noe med å vise virkeligheten til ungene.
Det er utrolig viktig, tenker jeg. Det er jammen ikke rart om de får rare forstillinger om kroppen sin hvis de eneste kroppene de ser er Victorias Secret-modellene og musikk-video-babes. Ja til virkelighetsorientering. :protest:
Jeg har også faktisk tatt kosmetisk operasjon. Opererte et øye som skjelte veldig.
Det plaget meg utrolig og jeg var så sjenert i utgangspunktet og ble tat for overlegen for jeg så aldri på noen jeg ikke kjente...
Opplevde ofte at folk snudde seg bak og lurte på hvem jeg snakket med...
Fikk kosmetisk operasjon dekket da jeg var 17. Det hjalp utrolig for meg.
Strammet på øyemuskelen på den ene siden og slakket på den andre siden..
Jeg har i alle år vært plaget av små pupper. De var så og si ikke-eksisterende frem til jeg fikk barn.
De to årene jeg ammet gutta følte jeg meg fjong altså. Gikk tom med stroppekjole. :o
Den eneste fordelen nå er at jeg ikke har antydning til hengepupper og mannen er fornøyd han. :) HAn synes visst at jeg er veldig fin i kroppen til å ha født to barn og det er jo fint.
Men jeg selv er egentlig ikke særlig komfortabel og går aldri med trange topper. selv ikke nå som godt voksen. :cool: Men nå gidder jeg ikke lengre å tenke på brystøkning. Men hadde jeg hatt mer penger til overs før så skulle jeg gjerne brukt penger på det.
Jeg skal ikke fornekte at det er rart å ikke ha store pupper lenger, og særlig nå som jeg har gått ned 8 kg. Det har alltid på en måte definert meg; jeg var hun ikke-så-pene-med-puppene, og har aldri i mitt liv dratt en fyr som ikke var puppegutt.
Det blir ikke aktuelt å legge inn noe, først og fremst fordi det vil vises, og det kler meg virkelig ikke å være En med silikon. Men jo visst har jeg tenkt tanken.
Hva i all verden er en puppegutt? :skeptisk: Det er klart, I wouldn't know, for jeg har vel neppe vært i nærheten av noen. Det er nok de andre kvalitetene de faller for. :knegg:
En mann sa: De fineste puppene er de det er lov til å ta på.
:hjerte:
(Selv har jeg FF-pupper, og har en mann som foretrekker kvinner med små pupper. Går greit det også, hehe)
For øvrig har jeg tatt to plastiske operasjoner, begge dekket av det offentlige. En arrkorreksjon (på et sted som uansett er under trusekanten) og en brystreduksjon. For meg var mindre pupper herlig befriende psykisk - i tillegg til det fysiske.
Man bør nok tenke litt i forkant, hva man forventer av resultat. Da jeg tok brystreduksjonen min var jeg en del på et forum der diverse brystoperasjoner ble diskutert. Jeg synes å merke en tendens i at yngre kvinner som tok silikon hadde enormt mye større forventninger til resultatet enn eldre kvinner og de som tok brystreduksjon. Selv fikk jeg en del komplikasjoner i etterkant, som ga seg utslag i en del tydelige arr, fargeendringer og skjevheter. Det gjør meg ingentign fordi puppene er/(var...) mindre. Samtidig som en del silikonopererte sutret over arr på 2 cm, for lite/for mye innlegg osv. Inngrepet hadde helt tydelig ikke svart til forventingene hos en del, mens blant de brystreduserte var det uten unntak stormende jubel.
Og poenget er så klart at det slett ikke er så stor del av den mannlige befolkningen som er opphengt i store pupper, hvis noen trodde at jeg trodde det.
Jeg gikk fra J-cup til D-cup, og jeg er genuint lykkelig for at jeg gjorde det! Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det lenge før. Operasjonen har gjort at jeg ikke lenger har kronisk betennelse i nakke og skuldre. Det at jeg nå kan velge og vrake i BHer er bare en bonus.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
