Dette er noe jeg har gått og spekulert på ei stund, jeg vet ikke om jeg klarer å formulere det på en forståelig måte, men prøver likevel.
Det har vært noen tidligere henvisninger her til profesjonaliseringen av samfunnet. Før var omsorg for andre ansett for noe man skulle ha et kall for å gjøre, og lønna gjenspeilte det. Sykepleiere, hjelpepleiere, lærerinner; kvinner jobbet deltid ved siden av omsorgspliktene i hjemmet, og det passet seg ikke å kreve høyere lønn eller anstendige arbeidsforhold for disse oppgavene. Politikk var dugnadsarbeid, og det var en ære å få ansvaret.
I dag er alt dette mer eller mindre profesjonalisert, og blir verdsatt økonomisk (i større eller mindre grad). Men holdningene henger igjen. Jeg merker det på meg selv, og jeg merker det isamfunnsdebatten. Og det jeg lurer på er om profesjonaliseringen er negativ eller positiv, og hvor langt den bør dras.
Høyresiden roper opp om at politikerne må ha høy lønn, slik at man får de flinkeste til å stille til valg. Jeg kjenner at jeg steiler når jeg hører argumentet, fordi jeg innerst inne ser på politikk som et verv som man bør gjøre av sitt gode hjerte.
På den andre siden stusser jeg over at fosterforeldre ikke skal lønnes for jobben. Hele systemet rundt normale fosterplasseringer går ut på at man ikke skal tjene på det; det skal ikke være hovedinntektskilden til familien, man får utgiftsdekning og en liten godtgjørelse som skal dekke inntektstap men mange opplever å gå i minus, og motivasjonen skal ikke være økonomi men et ønske om å bidra til samfunnet. Det merkes også svært tydelig i diskusjoner på nettfora, debattanter legger fram skrekkhistorier om folk som de mener har tjent seg rike på å være fosterforeldre, og konsensusen er at slik skal det ikke være, den oppgaven skal man gjøre av sitt gode hjerte.
Henger lønn og motivasjon entydig sammen? Utelukker de hverandre? Hvorfor er det så mange som mener at politikere vil gjøre en bedre innsats med høy lønn, mens fosterforeldre vil gjøre en dårligere innsats om de får høy lønn?
Jeg tror at om politikerne får for høye lønninger, så vil vi få feil folk inn i politikken. Ikke at det er bare riktige folk som sitteri politiske verv i dag, men jeg tror folk som fristes av høye lønninger gjerne har en litt annen agenda enn de som gjør det fordi de brenner for noe.
Ang fosterforeldre så syns jeg de burde fått bedre betalt enn de får, for å ta vare på ungene til de som ikke makter det selv. Jeg tror man i Norge kan klare å unngå at folk blir fosterforeldre for pengenes skyld. Det er da ganske strenge kriterier og grundige gjennomganger av familier som ønsker å være fosterforeldre?
Som student jobbet jeg som avlaster, men måtte til slutt si opp for å finne en bedre betalt jobb. Jeg formidlet dette til kommunen, og fikk til svar at de uansett ikke var interesserte i å ha avlastere som var der for lønnen. Jeg ble lei meg, for jeg var virkelig glad i den familien jeg hadde hjulpet i noen år.
Jeg føler noen ganger at jobben er et kall i den forstand at jeg føler dårlig samvittighet hvis jeg setter foten ned og ikke jobber (like mye) gratis som jeg gjorde før. Det går jo utover mennesker, mennesker jeg er glad i og bryr meg om. Møkk.
Shute: etter din vurdering, hva ville hatt størst effekt for rekruttering av (og mulighet til å beholde over lang tid) fosterforeldre: lønn eller oppfølgning. Jeg tenker at nedsiden av å få fosterforeldre til å melde seg av en misforstått tro på at det skal være lønnsomt vil være enorm, men klart, oppsiden dersom man kunne hjulpet flere barn er jo også klart ikke noe man skal se bort fra...
Jeg tror ellers ikke det er mange som vil velge toppolitikk pga lønna, det finnes enklere måter å skaffe seg millionlønn dersom du har et godt hode og vil jobbe 80 timer i uka. Men det noen sier er at en del mennesker vil vegre seg for å gå inn i toppolitikk dersom det betyr for eksempel en halvering av lønnen. Selv om den er god i seg selv.
Det man ser nå er at stadig flere går til private organisasjoner som driver med formidling av fosterhjemstjenester, type LØFT, Aleris m.m. Disse betaler ikke nødvendigvis noe mer enn Bufetat/kommunene, men har solid profitt. De har også gjennomførte systemer med tett oppfølging og veiledning av fosterfamiliene, automatikk i avlastningstilbud osv., fagkonsulent deltar oftest i alle møter med plasserende barneverntjeneste, møter med BUP/PPT/skoler osv.
Det er det mest prekære å få på plass. At alle barneverntjenester faktisk har ressursene til å gjennomføre fire oppfølgingsbesøk i året (hvilket man skal i de fleste saker, men ofte ikke gjør) og å følge opp med nødvendig kontakt utenom dette.
Men det hjelper ikke på at svært mange tvinges til å gå ned i inntekt for å bli fosterforeldre. Man får kanskje noe i overkant av 300,000 som forsterket fosterhjem, og har ingen arbeidstakerrettigheter (hvilket også burde være en selvfølge).
Bedre rekrutteringsarbeid, langt bedre totalpakker. Sånn "hos oss er du garantert oppfølging, egen konsulent, så og så mange avtaler, døgnvakt" osv. Noe det offentlige ikke er i nærheten av å matche. Der får du gjerne en overarbeidet fosterhjemskonsulent som har tjue saker for mye og aldri nås på telefon.
Kundene er kommunene. Ungene må jo få fosterhjem, og siden man ikke klarer å oppdrive dem selv kjøper man fra de private. Som jo koster betydelig mer enn det ville gjort å bygge sitt eget tilsvarende konsept. Forstå det den som vil. :vetikke:
(Tidligere var det typisk tenåringer med atferds-issues som var så lite plasserbare at de gikk til private, nå er fosterhjemsmangelen såpass at det langt på vei er "helt ordinære" fosterbarn også).
Jeg opplever at mitt yrke er et kall for meg, og med det mener jeg at det føles intenst meningsfyllt og jeg tenker at det er meningen at det er det jeg skal drive med. Det tror jeg folk føler i alle typer jobber? Jeg tenker ikke at det er noen motsetning mellom den følelsen og å få godt betalt for den jobben man gjør. Men jeg strekker meg utenfor rammene av hva man får betalt for/godtgjort for på annen måte fordi det handler om mennesker. Det er på ingen måte utelukkende negativt (det kan være veldig givende og gledelig), men det kan være det, om det bærer helt galt av sted med arbeid/hjem-balansen.
Bufetat har andre "takster" for forsterkede fosterhjem, og arbeidstakerrettigheter. Utgiftsdekning og arbeidsgodtgjøring. 7469 kroner i utgiftsdekning hver måned, skattefritt. Arbeidsgodtgjøring 336 700 – 451 671 kroner pr år. Alt etter som hva slags kompetanse man har. Og å jobbe som fosterforeldre bør ingen anse som et kall. Det er til tider en tøff jobb, og et viktig arbeid. På lik linje med mange andre yrker.
Fikk selv høre under siste lønnsoppgjør at man jobber da ikke for lønna, men fordi man elsker barn. Jeg jobber som førskolelærer. Og kan ikke leve av at jeg er glad i barn. Jeg spiser dem ikke, og forsørges ikke av noen andre.
Ok. Det er cirka det jeg tenker man burde ha kommunalt også. Du skal være i overkant idealist for å gå ned i lønn, miste alle arbeidstakerrettigheter og jobbe tjuefire timer i døgnet hjemme hos deg selv. Kall er sikkert et bra begrep.
Helt enig. Flott at man ønsker å bidra med noe positivt for andre og gi noe tilbake til samfunnet, hjelpe barn som trenger det osv, men mange barn har så store hjelpe og omsorgsbehov at det ikke er mulig å jobbe ved siden av det å være fosterforelder. Lønn er viktig for alle, kall eller ikke kall.
Jeg oppfatter det som om mange mener at det er en motsetning mellom kall og lønn. At hvis man lønner fosterforeldre, sykepleiere eller politikere så vil kallet forsvinne. Det var et tilsvarende innlegg i klassekampen her om dagen om kunstnere også, at dårlige støtteordninger gir bedre kunstnere.
Jeg tenker at skikkelig lønn i yrker som krever mye tillit i en viss grad kan virke korrupsjonsforebyggende. Gi ordenlig bra lønn til politikere og politifolk feks; da rekrutterer man bra folk og fristelser for å motta bestikkelser eller forsynes seg av lasset vil i hvert fall i utgangspunktet være mindre.
Men vil ikke de fleste barn gå i barnehage eller skole? Tenker man at oppfølgningsbehovet er så stort i de fleste tilfeller at det ikke vil være mulig å jobbe?
I beredskapshjem, og i forsterkede fosterhjem (og kanskje i starten med nye fosterbarn?) må en av fosterforeldrene være hjemme på dagen. Det er sikkert fler grunner til det, men det handler vel mye om å være tilgjengelig for møter og evt. oppfølging. Det kan være større behov for å følge til tannlege, psykolog osv enn hos andre barn som gjør at det er vanskeligere å kombinere omsorgen med jobb.
Jeg tror at sterk motivasjon for yrket er en fordel i en del yrker - som barnevern, fosterhjem, helsevesen, skole. Uten motivasjon tror jeg man fort blir slått til bakken av virkeligheten - om ikke alltid, så ofte. Jeg vil ikke kalle det et kall, for meg blir det noe annet. Det er fordi jeg virkelig vil være lærer at jeg er det, mannen min gav seg, og gikk over i en bedre betalt jobb som ikke innebar f.eks. retting, foreldresamarbeid, stadig konfliktløsning, brutale møter med virkeligheten (desken, det er mange unge som sliter). Den dagen jeg ikke er motivert for jobben min, den dagen tror jeg ikke at jeg orker å holde på lenger - jeg håper den dagen ikke kommer.
Men - betyr det at helsefagarbeiderne skal ha dårlig betalt? Nei. "De varme hendene" er et tåpelig begrep - man trenger kloke hoder, og hendene må gjerne være varme. Jeg kan ikke skjønne at unge jenter utdanner seg til helsefagarbeidere - de blir lurt rett og slett. Vanskelig å få læreplass til tider - og enda vanskeligere å få jobb, særlig siden stillingsbrøken gjerne er 27,6 prosent - og så må man spe på med ekstravakter for å overleve. Gaaah - det provoserer meg sånn.
Men er ikke det å ta seg av fosterbarn også en jobb? Hva er det med den oppgaven som gjør at vi definerer det som en omsorgsoppgave, istedenfor et yrke?
Det er vel forskjell på fosterhjem og fosterhjem også. Du har vanlige fosterhjem der barna kanskje i større grad burde hatt status på linje med adoptivbarn, og du har forsterkede fosterhjem som i aller høyeste grad er en jobb. Jeg tenker at for "vanlige" fosterhjem er oppfølgingen hovedsaken å få på plass, mens for forsterkede fosterhjem er det definitivt på sin plass å få på plass arbeidstakerrettigheter i tillegg.
Jeg kunne vurdert å opprette et statlig familiehjem, stiller meg mer tvilende til rollen som kommunalt forsterket fosterhjem. Også på bakgrunn av at jeg har søsken som er kommunale fosterhjem, og hvor oppfølgingen har vært dårlig, lønnen har vært dårlig, og forventningene er skyhøye. Tror likevel det vil være store variasjoner fra kommune til kommune. Som det også er i andre yrker.
Jobben er å ha omsorgen for barnet. For flisespikkingens skyld kunne jeg sikkert presisert det til jobb utenfor hjemmet, men det regnet jeg som underforstått.
Det er svært vanlig at man har i hvert fall ett år med forsterking når barnet flytter inn. Veldig mange av de mindre barna behøver å gå redusert eller ikke i barnehage i det hele i en tilknytningsfase, og veldig mange av de større har en del issues som gjør det krevende å skulle ha full jobb ved siden av innkjøringstiden med barnet.
Det er ikke helt uvanlig at fosterhjemmet forblir forsterket over flere år heller.
Jeg har erfaring fra en arbeidsplass hvor jobben på mange måter fungerte som et "kall", man fikk veldig stor frihet til sette sin egen agenda, men også luselønn og kjeft. Det jeg opplevde var følgende: I alle "vanlige" jobber jeg har hatt har man hatt en ansattprofil som var normalfordelt. En eller to skikkelig dårlige arbeidstakere, en eller to skikkelig geniale og resten var sånn midt på treet. I den jobben var det en vanvittig mengde folk som var dårlig, veldig mange som var utrolig dyktige og nesten ingen midt-på-treet. Det var som kulturen presset folk inn i to leire. De som var gode nok holdt ut med luselønna og kjeften fordi de fikk gjøre det de virkelig elsket (og slapp unna timesføring, byråkrati og andre "tidstyver" fra det de mente var den virkelige jobben deres), og de ble helt geniale. De som ikke var gode nok ble presset inn i "dårlig arbeidstaker"-rollen. De evnet ikke å prestere uten støtte, byråkrati, lederoppfølgning etc
Jeg tror nok at et "hardt" arbeidsmiljø (herunder luselønn, ingen arbeidstakerrettigheter etc) skaper flere enere enn ett "normalt" ett. Musikk må jo være det beste eksemplet på dette. Her snakker vi om folk som har vanlige jobber for å finansiere sitt "egentlige liv". Jeg tror også vi ser det i Norge generelt. Nordmenn har det veldig bra, og det fører til færre samfunnstapere, men også færre samfunnsvinnere. Kunne Bill Gates vært norsk? Jeg er usikker. Det er noe med å være "sulten nok" til å gi mer enn alt, gi 120% fremfor 100% eller 90%. Men det er ikke alle forunt, så snart du senker lista til 80% kommer det mange over.
Det betyr ikke at jeg mener at fosterforeldre ikke skal ha en OK lønn. Men jeg er enig i mekanismene som driver frem enere. Se på Peter Northug, han er en vinner, men det å ha vinnere på dette nivået fordrer at det blir mange tapere. Jeg tror utfordringen er å legge lista på rett nivå. Noe må være kall, vi må ha folk som er interessert i selve jobben og vi må ikke ha kravlista så lav at alle og enhver kan komme inn.
Jeg syns de eksemplene som er nevnt er typisk mye mer arbeidskrevende enn folk er klar over. Godtgjørelsene man får for å være fosterhjem tilsvarer vel 8 kr/ timen eller noe. Det betyr at dersom mange av oss skal gi fosterbarnet det samme som man gir sine egne barn av utstyr, fritidsaktiviteter, ta dem med på ferie osv. så går man i minus. Då ha fosterbarn betyr også et barn til (ofte et mer "krevende" barn) som man må ta avspasering for å gå på møter ifht., fler foreldremøter o.l. på kvelden man kanskje må betale barnevakt for å gå på osv. Jeg syns det er kjempetullete å måle "motivasjon" ut fra hvor lite man kan klare seg med. I arbeidslivet klarer vi fint å skille kandidater med mer eller mindre motivasjon for jobben uten å be dem jobbe "gratis". Forsterket fosterhjem er som regel at den ene voksne må gå kraftig ned i lønn for å være hjemme. Det illustrerer vel at fosterhjemmet i endel tilfeller "sponser" fosterhjemstjenesten. Er man avhengig av familiens inntekt for å betjene huslånet har man jo ikke råd til å bli fosterhjem da...
For politikere skal du jobbe VELDIG mange timer i måneden gratis på møter, stands osv. for å kunne gjøre deg håp om å få et verv som gir godtgjøring. Og når du får det vervet må du fremdeles delta i alle "gratis"-møtene i tillegg til vervet. Så hvis penger er motivasjonen er det bedre å ta en vaskejobb. Mye bedre. Og med mer regulert arbeidstid.
Jeg syns ikke nødvendigvis at politikere skal få betalt for alt de gjør. Men jeg syns definitivt fosterforeldre bør få bedre betalt. Med høyere godtgjøring blir det kanskje flere å velge mellom. Og så kan barnevernet få lov til luksusen av å være litt kresne på barnets vegne. Det hadde vært fint.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
