Hvilke bøker burde jeg gremmes litt over å ikke ha lest? Det er sikkert ganske mange. :nemlig:
Hvis vi går ut i fra at jeg nesten ikke har lest noe i det hele tatt. Jeg har jo det, lest noe altså, men i ganske mange av de “voksne” årene mine har jeg vært såpass utslitt at jeg har følt at jeg ikke har orket å lese noe som er særlig dypere eller bedre enn kiosk-krim, chick lit og ungdomsfantasy. Så det er ganske mange (altfor mange) bøker jeg ikke har lest.
Og etter å ha lest opptil flere klassiker-tråder og andre boktråder her inne i det siste, så slår det meg at det er mange bøker, i mange sjangre, jeg bør og har lyst til å lese. For jeg er jo egentlig veldig glad i å lese.
Så. Hvilke bøker bør man ha lest? Hvilke bøker anbefaler dere? Og bør de leses på engelsk eller norsk? Hvis originalspråket er noe annet enn engelsk, så har det kanskje ikke så mye å si? Eller er engelske oversettelser ofte bedre enn norske?
(Og ja, jeg innser at spørsmålet er milevidt, at det ikke finnes fasitsvar, og at lista kan bli lang som et vondt år. Men et sted må jeg jo begynne!)
Tja, det meste, egentlig. Det er klassiker-trådene her inne i det siste som sist minnet meg på hvor lite jeg har lest. Det snakkes om bøker som jeg husker å ha tenkt å lese i mange, mange år, men som jeg aldri har fått somlet meg til å lese.
Men sånn i utgangspunktet så er det ikke utelukkende klassikere jeg tenker. Det er egentlig ganske det meste.
Nei, så eigentleg må du ikkje lese den boka før du døyr. Og viss ikkje du gjer det, er du jo like langt. :humre:
Men sånn på ordentleg, så er det ei veldig kjekk bok å bruke til inspirasjon, når eg skal på biblioteket. Det er gode bokomtaler og mykje frå andre land enn dei eg vanlegvis vender tilbake til.
Ja, den har jeg sett du har nevnt i flere tråder. Kanskje jeg bare skal lage meg en liste? En fysisk liste, altså, hvor jeg skriver den ned før jeg rekker å glemme den igjen. :gruble:
Ringenes Herre har jeg snart motet meg opp til å begynne på, etter å ha gått på en smell i min spede ungdom. Jeg var nemlig blitt fortalt at Silmarillion var forhistorien til det som skjer i Ringenes Herre og Hobbiten. Så da tenkte jeg å begynne der, da. Ingen fortalte meg at det kunne være litt dumt. Men Silmarillion er jo ikke stedet å begynne sitt første møte med Tolkien. På ingen måte, faktisk. :hehehe: Jeg kom ikke i nærheten av halvveis engang, det er vel kanskje eneste boka noensinne som jeg har begynt på og ikke fullført. (Nei, det er ikke sant. Jeg begynte som barn engang på Kristin Lavransdatter. Den la jeg også fra meg.)
Men nå, altså, nå føler jeg at skrekken har lagt seg, og jeg er klar for å begynne på Tolkien igjen.
Jeg har den jo. Jeg har to av den, faktisk. (Og “Atter en konge” som pocket i tillegg. Tror det var populære bøker å gi bort i gave en stund, rundt den tiden filmene var nye. :knegg:) På norsk. Bør den helst leses på engelsk, eller bruker den mye vanskelig språk? Jeg klarer meg godt på engelsk, altså, og har lest mye på engelsk, men jeg er ikke veldig bevandret i gammelt engelsk språk, og har heller ikke helt stålkontroll på alle fremmedord og ord som ikke brukes så mye.
Bøker eg er glad for at eg har lese dei siste åra, er White Tiger av Aravind Adiga, The Sorrows of an American av Siri Hustvedt, Wuthering Heights av Emily Brontë, Mnem av Simon Stranger, Morgon og kveld av Jon Fosse, Anna Karenina av Lev Tolstoj, The Brooklyn Follies av Paul Auster, Jenny av Sigrid Undset, Alberte-trilogien av Cora Sandel, Keiseren av Portugalia og Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf. For eksempel.
Og så har jeg hatt glede av å lese "Saman er ein mindre aleine", og den trivdes jeg med å lese på nynorsk. Jane Eyre er jeg veldig glad for at jeg har lest, og så synes jeg det er fint å koble av med Jack London, (men det krever kanskje i overkant stor hundeentusiasme), og så fikk jeg også en del ut av Anna Karenina, "Freedom" av Jonathan Frantzen, (jeg har lest den på engelsk, men gjetter på at den norske oversettelsen er helt kurant!), "Extremely loud & Incredibly Close" av Jonathan Safran Foer, "The boy in the striped pyjamas" av ... husker ikke, og så koser jeg meg forsåvidt også med Moby Dick. :nemlig:
Nei, det er vel ymse formeninger om hvorvidt det er en must-read, men jeg har nå alltid hatt for meg at jeg skal lese den, så på et eller annet tidspunkt er jeg nødt til det, om så bare fordi. :humre:
Eg tvang meg gjennom ho sjølv, men eg hadde ikkje spesielt stor glede av mesteparten av lesinga. Men eg hadde og fått det føre meg at det var ein must-read.
Hmm. Nei, jeg kjenner jo at hvis jeg først skal begynne å utfordre min stadig råtnende hjerne med å lese noe med litt mer substans enn det jeg har lest de siste årene, så er kanskje ikke å tvinge meg gjennom noe som er trått og tungt det lureste jeg gjør. Jeg får gruble litt på den.
Men er den tung og trå, forresten, eller var det noe annet som gjorde at du ikke hadde glede av den? Jeg liker fantasy-sjangeren godt, og har hørt veldig mange snakke varmt om Tolkien sine bøker.
Eg er i utgangspunktet ikkje spesielt begeistra for fantasy, men eg likte Hobbiten godt. Eg hadde høyrd folk snakke varmt om Ringenes Herre, syntest første bind var spennande, på linje med Hobbiten, medan dei to neste syntest eg blei langdryge og kjedelege. Det er side opp og side ned med vandring og slagscener, som eg ikkje syntest var spesielt interessante. Likevel, det var ein driv i boka som fekk meg til å lese ferdig. Eg trur den driven var at eg lurte på korleis det kom til å gå med Frodo, og eg trur ikkje eg hadde lese ferdig alle slagscenene i To tårn, dersom filmane hadde komme på det tidspunktet.
Jeg har lest mye klassikere de siste årene, og det har vært mye fint altså.
Lite knippe med anbefalinger i uprioritert rekkefølge:
Alberte-trilogien av Cora Sandel Det røde rommet av August Strindberg Mitt Afrika av Karen Blixen Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway Landstrykere av Knut Hamsun Stolthet og fordom og Emma av Jane Austen (egentlig alt av Jane Austen, men disse to er mine favoritter) Stormfulle høyder av Emily Brontë Jane Eyre av Charlotte Brontë Madam Bovary av Gustave Flaubert Mrs. Dalloway av Virginia Wolf
Alle disse er veldig fine og lesbare klassikere som jeg er glad for å ha lest. Skal jeg nevne nyere litteratur så er jeg glad for å ha lest Frihetog Korrigeringer av Jonatan Franzen, Enke for et år og Siderhusreglene av John Irving, Åndenes hus av Isabelle Allende, Amy Tan sine bøker, Ville svaner av Jung Chang, Vann til elefantene av Sara Gruen. Av norske forfattere er Ingvar Ambjørnsen favoritten min, men jeg har hatt stor glede av Linn Ullmann, Carl Frode Tiller, Karl Ove Knausgård, Heidi Linde, Tore Renberg, Karsten Alnæs, Bjørg Vik osv.
Jeg leser bare på norsk, og syns det er sjelden at jeg reagerer på at oversettelsen er dårlig i grunnen. Jeg er nok en takknemlig leser. :nemlig:
Dette er jo et favoritt-tema. :D Jeg har postet flere lister tidligere, er jeg ganske sikker på, men det er jo feigt å bare søke opp de gamle igjen. Kanskje i alle fall lage en ny liste først, og så sjekke om den ligner den forrige?
Sånne "hva må man har lest"-lister blir jo ofte enten veldig ambisiøse (og begynner med "hele Bibelen" og "alt av Homer") eller veldig preget av personlig smak. Men ingen av delene er noe problem så lenge man bare tar listene som forslag! Jeg skriver her litt om eldre bøker, mest, så kan jeg heller komme tilbake med noen nyere favoritter senere.
Jeg leser selv aller mest engelsk. Jeg har noen ganger søkt opp anbefalte litteraturlister til f.eks. amerikansk high school for å finne tips til ting som regnes som bra og/eller viktige bøker. Dessuten er dette bøker mange har lest, og slike bøker blir ofte referert til, og det er morsomt å ta referansene. To Kill a Mockingbird pleier å komme høyt opp på listen over amerikaneres favorittbøker, sikkert fordi "alle" leser den på skolen, og det antagelig er en av de mest tilgjengelige pensumbøkene, slik at flere satte pris på den enn på det andre de var nødt til å lese. The Catcher in the Rye er en annen bok som dette gjelder for - og begge er i tillegg veldig gode bøker som man bør lese helt for sin egen del. Huckleberry Finn er en sånn grunnleggende basisbok i amerikansk litteratur (jeg leste en gang for mange år siden at "all amerikansk film er bare Huckleberry Finn om igjen, og selv om det neppe stemmer helt, er det nok i alle fall mange road movies som skylder den mye!). Og alle disse tre er lettleste og har veldig unge hovedpersoner, noe som gjør dem ekstra tilgjengelige for skoleelever.
Av britiske forfattere bør Jane Austen absolutt med på listen over "må lese", og her synes jeg selv at Pride and Prejudice og Emma er de jeg liker best. Jane Eyre, som jo figurerer i klassikertråden her inne, er en annen basisbok som jeg synes man bør kjenne. Dickens bør man helt klart lese, og helt klart mer enn jeg har gjort. David Copperfield og Great Expectations, for eksempel, og så bør man jo kjenne til hovedpersonene i Oliver Twist. (Selv om jeg ikke synes den romanen er like god.) Brave New World synes jeg burde være obligatorisk lesning for alle, og selvsagt 1984 også. Og så tror jeg få bøker har gjort sterkere inntrykk på meg enn Lord of the Flies, som jeg leste i veldig tidlige tenår og fremdeles har med meg i bakhodet når jeg leser nye bøker og ser nye filmer.
Av norske bøker er jeg nok spesielt svak for Hamsun, som skriver så nydelig. Sult er kanskje den man aller mest "må" lese; Markens Grøde er kanskje min favoritt, men August-trilogien er også morsom og fin, i likhet med Benoni - og så er jo Victoria vakker og poetisk, da. Jeg liker Lillelord av Johan Borgen og Kvinnen og den svarte fuglen av Nini Roll Anker (som jeg skrev særoppgave om), jeg synes Kielland skriver veldig flott og vittig og skarpt, og så bør man jo ha lest en del Undset - Kristin Lavransdatter og Jenny. Ibsen kommer man jo ikke unna; egentlig bør man vel helst se stykkene oppført, men jeg har lest en haug av dem, og det går også helt fint. Brand og Peer Gynt leste jeg begge veldig tidlig, og de gjorde stort inntrykk og sitter godt fast i hodet. Ja, og så Fuglane.
Hvis man liker fantasygenren (eller i alle fall ikke er helt allergisk mot den), anbefaler jeg ellers alltid Connie Willis, og da aller helst Doomsday Book og To Say Nothing of the Dog. Hun har dessuten en hel del referanser til morsomme eldre bøker i disse romanene, så man bør for eksempel lese masse Dorothy Sayers først (det bør man naturligvis uansett!, og så må man jo lese Three Men In a Boat (To Say Nothing of the Dog) for å skjønne tittelen på den andre. :humre: Og leser man aller først Conan Doyle, finner man mange Sherlock Holmes-referanser i Wimsey-bøkene til Dorothy Sayers. For ikke å snakke om alle Shakespeare-referansene, så ham må man jo lese aller først!
Eller man må naturligvis ikke. Det er morsomt å oppdage sammenhengene uansett hvilken rekkefølge man leser ting i. Det er jo ikke meningen det skal være en jobb heller.
Jeg syns det er forskjell på hva man bør lese fordi det er god litteratur, gode bøker, fin historie, og bøker man bør lese fordi det er en del av allmenndannelsen, referanser i annen kunst og historie.
Til sistnevnte kategori syns jeg Skilpaddas liste er fin.
Jeg er enig i at det er forskjell. :nikker: Men de bøkene jeg har listet opp er alle (i tillegg til at de er "referansebøker") bøker jeg liker og synes er fine, morsomme og/eller spennende.
Til tross for langvarig press (nevner ikke hvorfra) så kommer jeg nok ikke til å lese Tolkien, Pratchett eller Bibelen. :niks:
En ting jeg tenker litt på er at i den fasen mange her inne er, med fullt kjør med barn og jobb, så er lesetiden noe man må prioritere ganske kraftig, og da har jeg funnet ut at jeg skal lese alt jeg har genuint lyst til å lese og ikke slikt jeg føler at jeg må. Det betyr ikke at jeg skal ha utfordringsløs litteratur, men at jeg for eksempel ikke prøver meg på Tolkien når jeg vet at jeg ikke liker sjangeren og aldri har likt den heller. På den annen side sliter jeg heftig med Duun, men den har jeg veldig lyst til å komme igjennom, så den skal jeg lese ferdig etterhvert.
Ja, enig. Jeg ser at det ser ut som jeg mener kategoriene står i motsetning til hverandre, og det mener jeg ikke. Nødvendigvis. Jeg har nok tidligere argumentert hardt for hvor kjeeeedeeeeeliiiiig jeg syns både Tolkien og Bibelen er, selv om jeg syns de er greie å ha med seg, sånn referansemessig. :knegg:
To Kill a Mockingbird har jeg lest flere ganger, Catcher in the Rye også, selv om jeg blir like gretten hver gang. Det fascinerer meg hvordan kjedsomheten til hovedpersoner smitter over på meg. Det er bare tre bøker som har hatt den effekten på meg, det er den, samt Confederacy of Dunces (som jeg syns bør stå på klassikerlista) og Fatso.
Jeg synes ingen "må" lese Tolkien hvis de ikke vil. Det er forsåvidt et referanseverk, men primært innen fantasy, og bryr man seg ikke spesielt om å ha oversikt over fantasygenren, er det jo ingen grunn til å slite seg gjennom noe. Deler av Bibelen synes jeg derimot man "må" kjenne til, hvis man skal være noenlunde "literate".
Og jeg er som sagt enig i at kategoriene ikke er de samme, selv om de heller ikke er (/bør være) motsetninger. Jeg ville neppe lest en "bør lese"-bok som jeg overhodet ikke fant givende eller lesverdig, men i den andre kategorien er det masse bøker jeg har likt veldig godt og som har gitt meg mye, men som jeg ikke synes hører til i "bør ha lest av referansegrunner"-gruppen.
I mitt personlige system tror jeg nok "bør ha lest av referansegrunner" er en delmengde av "anbefaler jeg å lese fordi jeg synes den er bra". (Jeg synes at "viktig referanse" øker lesegleden, men ikke så mye at det veier opp for "kjedelig". :knegg: ) I et mer objektivt system er de vel heller overlappende kategorier.
Jeg kan si deg hva du ikke må lese. Det er mye mer hett. :glis: Nå snakker jeg ikke om leseopplevelse primært, men om standing og allmenndannelse og show off-faktor (etter standarden fra High Fidelity: "It's not what you ARE like, it's what you LIKE!")
Du trenger ikke å lese én eneste bok av Pablo Coehlo. Du kan, selvsagt, hvis du liker kvasiåndelighet, men du kan holde hodet høyt hevet i en hver litteraturdiskusjon og si at du ikke har, og ikke har tenkt til å lese Coehlo. (Jeg har lest én av dem, og angrer hvert sekund jeg har kastet inn i evigheten med den.)
Du må ikke lese én eneste norsk samtidsbok. Du går glipp av noe, synes jeg; siden en del av dem er ganske gode (f.eks. Tillers Innsirkling, Pettersons Ut og stjæle hester, Frode Gryttens Bikubesong og Hilde Lindes Nu jävlar, for å nevne noen). Men det er slett ikke faux pas å se langs sin nese og utbryte at i Norge har vi 5 mill innbyggere; det er ingen grunn til å tro at noen av dem har laget én eneste av de 200-300 beste bøkene du har igjen å rekke å lese. (Dette medfører automatisk et krav om å namedroppe noen store utenlandske forfattere, og minst 2 av dem må være ikke-europeiske.)
Du trenger ikke å lese noen bøker som topper bestselgerlisten. What do they all know, anyway. :overlegen: Er det hypet, er det for massene. Jeg nevner i fleng; Dan Brown, 50 shades of whatnot.
Sist, men ikke minst: du trenger ikke å lese noen bøker med blomster på coveret. :skeptisk: Se ellers Coelho.
Da har du luket bort ganske mye som du likevel ikke trenger å skjemmes over å ha valgt bort; og du kan trygt studere neglene dine og tenke ditt - høylytt, så klart, ellers har det ingen effekt - om de som Valgte Feil. Og du er en litterær vinner.
Murakami er ellers en utmerket go to-forfatter for å fylle opp med hverken-europeisk-eller-amerikansk. Jeg nyter den fine Murakami-kalenderen på iPaden min, som Pøbelsara(?) tipset om for litt siden, og får hver dag lyst til å lese mer av ham.
Og så får man ekstrapoeng for å lese hverken-engelskspråklige-eller-skandinaviske-forfattere på originalspråket. :jupp: Naturligvis.
:knegg: Men det ER jo et poeng, da. Tenk hvor utrolig mye fantastisk litteratur fra Kina og Peru vi går glipp av for å lese 6 bind av en nordmanns navleloskuing.
Tror du peruanske litteratursnobber har samme diskusjon? "Tenk hvor utrolig mye fantastisk litteratur fra Norge og Wales vi går glipp av for å lese 6 bind av en peruaners navleskuing."
Jeg har alltid bare lest krim, bortsett fra det man måtte lese på skolen. Mine første bøker var krimbøker, og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg har lest litt annet og, men det er ikke noe å skryte av. De siste årene har jeg også leste en del fantasy og sci-fi. Jeg velger akkurat samme typer filmer også.
Jeg syns det er fint å lese norsk litteratur av alle slag i grunnen. Både klassikere, nye klassikere og samtidsforfattere. Knausgård feks. Han er den først norske forfatteren som har skapt noe som kan kalles en skikkelig debatt siden Jens Bjørneboe. Jeg er glad for å ha lest Knausgård. :nemlig:
Det er jo plass til Kina og Peru også. Og bare tenk hvor mye man kan lese når ungene flytter ut. For ikke å snakke om når man blir pensjonist. Da skal jeg ta for meg russerne jeg aldri oppdaget i tenåra. :nemlig:
Men for å vikle meg ut av snobbediskusjonen: Jeg liker best å lese etter assosiasjonsmetoden. Bøker refererer så ofte til hverandre, og jeg elsker å følge sporene. Ideelt sett synes jeg den forrige boka jeg leste, skal fortelle meg hvilken som skal være den neste. Da vil man komme til klassikerne mer eller mindre automatisk. Og, tja, organisk. Det er fint.
Ah, enda en snobbelitteraturtråd! :rørt: Jeg tror snart jeg finner fram Margit Sandemo på trass (noe som vil falle meg lett, da min mor nettopp har vært så vennlig å bringe meg bøkene etter en opprydning på pikerommet. :knegg: )
Også søkte jeg litt på NM også for moro skyld, men det er virkelig ikke noe god søkemotor der. Jeg fant mange tråder om litteraturlister og hvilke bøker man burde ha lest før man dør. Blant annet en Dagbladet-liste fra 2006 med både Bibelen og Ringenes herre på. Og sjekk prikk, se etter Knausgård i lenken, Candy. :hehehe:
Det er absolutt ikke ment som en snobbelitteraturtråd fra min side. :niks: Isfolket er også på listen min av bøker jeg føler at jeg bør ha lest, hvertfall noen av. Om ikke annet så fordi det er bøker som det rett som det er refereres til enten i positiv eller negativ forstand, og vil jeg også kunne være med på å ha en mening. :nemlig:
Så mange gode tips! Nå er det bare å bestemme seg for hvor jeg skal begynne, og så komme meg til... Jeg skulle skrive bokhandelen, men hvis jeg skal lese alle disse så tror jeg lommeboka har bedre av at jeg heller drar til biblioteket. :knegg:
Ærlig talt, folkens! Nå blir eg provosert på vegne av norsk samtidslitteratur! :nordist: Kom gjerne med oppriktig og godt begrunna kritikk av nyare norsk litteratur, det er mykje crap som blir gitt ut. Men å seie at det ikkje er verdt å lese fordi norsk er eit lite språkområde, med unntak av Petterson, for han er jo omsett til 40 språk og anmeldt i The New Yorker og Frankfurter Allgemeine, så han kan vi trygt lese! Eg synest ikkje dette er snobbete (det er snobbete å ikkje lese bøker med blomster på omslaget), eg synest dette er sneversynt og fordummande! Det er greit at det er alt for mange som skriv om sjenerte unge menn med mykje innestengt sinne, i Norge. Men det er langt frå all norsk litteratur som er av det kaliberet. Og eg vil seie at ein går glipp av noko ved å avfeie sitt eige språkområde med eit skuldertrekk, bare fordi det er lite!
…lider dog
ei den arme Digters Vaande
som i lidet Folk er født,
hen i Verdens Hjørne stødt,
med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer end dets Læbers Aande.
:knegg: [noparse]:også nordist:[/noparse]
Du skjønner at det var delvis tull, ikke sant, bai? Jeg er koseleser, og jeg føler ingen forpliktelse til å følge med på bestemte deler av litteraturen, det være seg norsk samtidslitteratur, enkeltforfatterskap eller hva-har-du. Jeg orienterer meg etter innfall og anbefalinger, og innrømmer glatt at norsk samtidslitteratur skal være ganske varmt anbefalt av pålitelige kilder før jeg gir meg i kast med den. Og ikke irriterende hypet eller skrevet av en ufordragelig forfatter.
Dessuten må de se til å få til en ordentlig e-bokløsning for at jeg skal gidde i det hele tatt.
Wergeland har for så vidt rett i at det å høyre til eit lite språkområde gjer at ein ikkje rekk langt frå kroken sin (i motsetning til forfattarar i Peru, som tross alt skriv på spansk). Men ein rekk ikkje mindre langt, dersom dei få som beherskar språket, ikkje les det eingong.
Å lese etter innfallsmetoden er greit. Det gjer eg og i stor grad. Samtidig liker eg å følgje med på kva som blir gitt ut her til lands, ikkje fordi eg kjenner meg forplikta til det, men fordi eg synest det er interessant å følgje med på norske forfattarskap, eller skandinaviske er vel meir presist. Og eg reagerer på ubegrunna kritikk av forfattarskap fordi dei er norske.
Den norske forfattaren Simon Stranger (som ingen har høyrd om) har for eksempel gitt ut totalromanen Mnem (som ingen har lese, fordi dei ikkje har høyrd om han, bortsett frå alle dei som fekk boka til jul av meg det året eg oppdaga ho). Det er ei av dei beste bøkene eg har lese og ho kan absolutt måle seg med store internasjonale litterære superstjerner. Eg synest det er trist at ingen har høyrd om verken boka eller forfattaren, fordi det er ein slik elegant konstruert roman som fortener å bli lesen. Og han fortener å bli samanlikna med namn som Franzen, Murakami og Krauss. Men han har bare drukna i mengda, fordi den lesargruppa som les den typen bøker, samtidig har ei ovanfrå- og ned-haldning til navlebeskuande, norsk litteratur.
Eg meiner ikkje at det ikkje er greit å lese etter innfallsmetoden, eg har eit lass med bøker (både på papir og på lesebrett) som eg har tenkt å lese men ikkje komme så langt at eg har fått lese. Så eg skjønner godt argumentet om at bøker ein har fått varmt anbefalt av pålitelege lesarar, er høgast prioritert. Eg seier jo sjølv at det ikkje er alle bøker eg gidder å lese, bare for å gi dei ei sjanse, i tilefelle det er noko i bestselgjarhypen. Men eg misliker tendensen til å avskrive norsk (på ordentleg eller på delvis tull), bare fordi det er norsk samtidslitteratur. Det er trangsynt og eg synest det krev ei grundigare og betre begrunning.
Op! hvis dine Fingerender,
naar de Harpens Strenge møde,
Funker ud i Mulmet sender!
Enkelte dog i det lille
haarde Folk, forskrækte, stille,
-- enkelte, som Lapper over
Fjeldenes forstente Vover,
naar et Syn af fjerne Flamme
kalder dem fra deres Gamme --
ile did, hvor Skjalden lader
tone sine Strengerader;
og, naar Øjet op han slaaer,
snever Kreds omkring ham staaer.
Det er nok!
Han vil føle, han ei længer
Folk af Millioner trænger -- kun en liden venlig Flok.
Jeg foreslår at du anbefaler spesifikke norske bøker høylytt her inne på FP, bai, for jeg ser på deg som en pålitelig kilde, nemlig. :jupp:
Avskriving av norsk litteratur vil jeg si at er et delt problem. Ja, visse lesergrupper er sikkert mer nedlatende enn det er grunnlag for, men jeg vil også si det er tilfelle at det gis ut for mye, at det er kultur for visse typer bøker som mange er lite interessert i å lese, og at både markedsføring og anmeldelser er … merkelige.
Når noen sier til meg at jeg burde lese mer norsk fordi det er norsk, tenker jeg alltid at jeg ikke burde noe som helst når det gjelder skjønnlitteratur, ellers takk.
Hvis noen sier at jeg burde lese Mnem fordi det er en helt knall roman, tenker jeg at det burde jeg kanskje, ja. Fortell mer! Osv.
Ja, selvsagt. Og det går jo helst utover de som går glipp av leseopplevelsene. Men det legger litt demper på anbefalingsgleden når du vet at tips om gode bøker ofte blir avskrevet uten å bli reelt vurdert, kun fordi de er norske.
Problemet er kanskje også at det gjerne kan virke som om bøker blir anbefalt nettopp kun fordi de er norske. I det øyeblikket det er språket eller historien eller den fantastiske tvisten som blir fremhevet, og ikke "lovende norsk forfatter" eller noe lignende, så blir jeg mer interessert.
Sikkert ikke. Jeg vet bare med meg selv at hvis jeg hadde avskrevet Discworld-serien automatisk fordi det er fantasy (ja, jeg er en sånn), så hadde jeg gått glipp av mye moro. Dermed synes jeg det er synd at andre bokelskere går glipp av gode bøker fordi de er norske. Men for all del, jeg ligger ikke våken og lar det plage meg, altså.
Eg er einig i at "du burde lese .... fordi det er norsk" er eit like dårleg og like generelt argument som "eg les ikkje norsk fordi det er norsk". Konkrete anbefalingar skal bli! Eg har visst allereie begynt med Mnem, som er god fordi ho har ei original og spennande oppbygging og eit interessant filosofisk og idéhistorisk grunnlag for plottet. Eg trur at mykje av grunnen til at boka ikkje er oppdaga og ikkje har blitt ein gjennombrotsroman, er at ho er for "sær" for den alminnelige bokklubb-lesar og fordi det manglar gode marknadsføringskanalar som når ut til lesargrupper som ikkje les bøker med blomster på omslaget i Norge. Og på generelt grunnlag (altså, ikkje som burde-lese-meir-norsk-fordi-det-er-norsk), synest eg det er synd at gode bøker drukner på den måten.
Eg har ikkje meint å vere generell og moraliserende, men eg lar meg engasjere av "fordi det er norsk"-argumenta, begge vegar. Eg skulle ønske lesarar og kritikarar kunne vore flinkare å vurdere norsk samtidslitteratur på objektive kriterier.
Jeg er veldig for å lese gode bøker fordi de er gode, og hverken fordi eller til tross for at de er norske. Eller fantasy, for den del. Eller krim (selv om jeg der er mer skeptisk :knegg: ).
Jeg leser norsk, jeg, altså, jeg leser til og med mer norsk enn jeg burde, fordi det selvsagt preger (og preges av) samfunnet vårt på en annen måte enn f.eks. morsomme bøker om meksikanske spøkelser og brasilianske utro ektemenn. Som jeg også har lest (jeg prioriterer alltid lokal (men oversatt) skjønnlitteratur når jeg skal reise morsomme steder).
Tally, nå synes jeg du undervurderer meg, altså. :skuffet:
Røverdatter, jeg klarer ikke å få opp linken, den går rett til hovedsiden og sier tråden mangler. :leppe:
Jeg trodde Murakami var fantasy, og nå sier dere at det er krim? :what: Uansett så leser jeg (heldigvis) verken krim eller fantasy, men holder meg til norsk samtid.
Å, jeg elsker Knausgård, jeg! Jeg orker bare ikke 6 bind. Ennå. Jeg må i hvert fall vente til hypen er over. Men han er en av de jeg slår i hodet på mine snobbete non-norsklesende venner, han synes jeg virkelig holder internasjonal standard.
Men om han er bedre enn alternativene når man holder opp det skrekkelige faktum at man rett og slett ikke kommer til å rekke å lese alt man burde, ja, si det. :neglebiter:
Nei, jeg har bare lest (eller, jeg er ikke ferdig enda) 1Q84, så jeg har ikke så mye peiling på resten. Mener bare jeg stadig ser bøkene omtalt i krimsammenheng. Jeg formelig vokste opp med Agatha Christie også, så jeg har litt vrient med å avskrive krimsjangeren helt. Men jeg skjønner hva du mener. Det er mye ræl. Likevel; gi meg heller en krimpocket fra Narvesen, enn noe Samartin-greier. :gal:
Av dei Murakamibøkene eg har lese, er det kun 1Q84 som har krimpreg. Og kanskje The Wild Sheep Chase, viss du strekk sjangertrekka langt. Men bare kanskje.
.jpg)
