Om et av livets vanskelige valg. Enda et (delvis) litterært spørsmål.
Det finnes bøker jeg ikke har lest, og filmer jeg ikke har sett, fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal se filmen eller lese boka først.
I noen tilfeller er det fordi jeg tenker at jeg har lyst til å være i stand til å like filmen, uten å måle den mot boka. Og at jeg derfor burde se filmen først. Men så har jeg jo ikke lyst til å lese boka med andres bilder og tolkninger i hodet. så jeg burde lese boka først. Og siden jeg lider av kronisk beslutningsvegring, så ender det ofte med at jeg ikke får hverken sett filmen eller lest boka, fordi jeg ikke får bestemt meg for hva jeg skal først. :dåne:
Millennium-trilogien er et eksempel på det. Water for Elephants et annet. Og det finnes nok mange, hvis jeg bare tenker etter.
Andre ganger handler det mer om at jeg egentlig har lyst til å se filmen/TV-serien først, men det er så leeeenge til den kommer/er ferdig, så jeg vet ikke om jeg klarer å vente.
For eksempel Game of Thrones/A Song of Ice and Fire. Jeg elsker TV-serien, det er noe av det bedre som har kommet de siste år. Og derfor har jeg ikke lyst til å bli sittende og måle den opp mot bøkene hvis jeg leser dem nå. Jeg har lyst til å fortsette å synes at TV-serien er helt sinnsykt bra! En ting hvis jeg hadde lest dem for noen år siden, og fått fordøyd dem litt, på en måte, men jeg har ikke lyst til å bli sittende med ferske bok-minner i hodet når jeg ser serien. Samtidig så er det jo en TV-serie. De skal lage en sesong i året, og det tar jo flere år før jeg har fått sett den ferdig. Kan jeg virkelig vente så lenge med å lese bøkene?
Eller nå sist: Hobbiten. Jeg har ikke lest hverken den eller Ringenes Herre, men jeg har sett alle filmene. Jeg har egentlig tenkt å lese Ringenes Herre "snart", og tenker at det da ville vært naturlig å lese Hobbiten også. Men, jeg har jo sett “en tredjedel” av boka på film alt. Er det da bedre å vente til jeg har sett alle filmene? Spesielt siden noen av de som har både lest boka og sett filmen har ment at deler av boka er i overkant utbrodert i filmen. Men da må jeg jo vente helt til sommeren 2014 med å lese boka.
Jeg har en sunn skepsis til alle tråder du starter nå, Nyx, men dette var jo ekte. :knegg:
Jeg er veldig lik deg, men lander nesten alltid på boken først. Jeg leser fort og intenst når jeg får ånden over meg, og rekker vanligvis å lese boken/bøkene i tiden fra hypen begynner og filmen/serien kommer. Også GOT.
Et unntak er Atonement, der jeg har lyst å lese boken selv om jeg har sett filmen. Det er mest Toffens skyld.
:gruble: Hvorfor det? Er det meningen at jeg skal bli fornærmet nå? Hæ, hæ, hæ?
:hehehe:
Men. Blir du ikke ofte skuffet over filmen da? På en måte som du ikke hadde blitt hvis du ikke hadde lest boka først? Folka ser ikke riktig ut, deler av historien er borte, ubetydeligheter er framhevet for å trekke tid og gjøre scener spennende, viktige detaljer er tonet ned fordi de tar for lang tid eller er vanskelige å gjøre om til film. Og så videre.
Hvis jeg leser boka etter å ha sett filmen, så er jo ikke de tingene et problem. Da har jeg jo ikke boka i minnet når jeg ser filmen, så jeg kan ikke måle filmens feil og mangler mot min egen opplevelse av boka.
Men da oppstår et nytt problem: Da leses boka med filmen i minne. Da er bokopplevelsen preget av noen andres opplevelse av boka.
Jeg har ikke noe klart prinsipp om hva jeg vil ha først, men jeg har etter hvert kommet frem til at det viktigste er at jeg vil se/lese dem hver for seg. Så jeg liker ikke å lese en bok rett før filmen kommer, eller lese boken like etter å ha sett filmen. Helst vil jeg ha et par-tre år mellom dem, så de legger seg pent på forskjellige steder i hodet. :jupp:
Bøker er primære for meg, og jeg sliter ofte med å godta filmatiseringer av bøker jeg bryr meg om, selv om Skilpadda sier at jeg må lære meg å akseptere dem som separate verk, og at det dermed er lov og kanskje til og med ønskelig å endre på ting. :what:
Derimot hender det ikke så sjelden at jeg går og ser en film (basert på en bok jeg ikke har lest) som jeg blir fascinert av eller irritert på eller frustrert av (som var tilfellet med Atonement, Candy), og da pleier jeg som regel å glefse i meg boka på flekken. Det går som regel veldig bra, synes jeg selv, og jeg lar meg ikke forstyrre av filmen, og klarer ofte fint å like begge som separate enheter. Dette er antagelig også fordi jeg oppfatter bøker som primære.
Så i praksis har jeg færre problemer med rekkefølgen film–bok, men samtidig ville jeg neppe funnet på å se en filmatisering av en bok jeg oppfattet som viktig eller som jeg virkelig ønsket sterkt å lese, før jeg fikk lest boka selv. :nono: Jeg aler ungene opp under et strengt først-boka-så-filmen-regime også.
Eg var og sikker på at dette var den andre tråden? Hadde ikkje den og denne tittelen ei lita stund?
:nikker: Eg er einig. Og så synest eg det er viktig å sjå på adaptsjonar som tolkningar, regissøren si tolkning kan vere langt frå mi og i så fall er det interessant. Så eg blir sjeldan skuffa over filmen, eg ender heller opp med å vere ueinig i tolkninga.
Hipp som happ for min del, men nå er jeg en som skiller fullstendig på de to mediene så jeg måler dem ikke mot hverandre. Sjelden jeg blir frustrert over filmatiseringer selv om de har tatt seg flust med friheter.
Jepp. Og så synes jeg det er morsommere å lese boka og så vite hva som skjer i filmen, i stedet for å ha sett filmen og så lese boka når jeg vet hele handlingen. Det er spennende å se det man har lest om, på lerretet.
Jeg foretrekker altså å lese bøkene først.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
