Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det som forundrer meg, er at man "måtte" si opp jobben.
Hvorfor må man det? Jeg klarer ikke å se en eneste grunn til at man må si opp en jobb, annet enn man har skjøttet den så dårlig at man får avskjed om man ikke sier opp frivillig.
Det å ha et arbeidstakerforhold er jo en av bærebjelkene for at man skal kunne få støtte i NAV-systemet. (Dette er selvopplevd). Sier man opp jobben, sier man fra seg en del goder.
Er det mulig å få kommunisert dette til mennesker at man ikke under noen omstendigheter må si opp jobben?
Jeg syns det er problematisk og ufølsomt å skulle diskutere hvilke årsaker en navngitt person har til å si opp jobben og liker ikke tråder av dette kaliberet i det hele tatt.
Jeg kan fint se for meg at man er nødt til å si opp jobben om man f.eks. jobber skift i nordsjøen og plutselig blir alene med barna uten å ha et nettverk rundt seg.
Her er jeg enig med Tally. Jeg kan tenke meg ganske mange situasjoner som kan føre til at noen må si opp jobben. Det kan blant annet handle om skiftjobbing, også på land, som er uforenlig med aleneforeldertilværelsen.
Man skal dessuten være klar over at det ikke nødvendigvis er superenkelt å få seg ufaglært arbeid i Norge.
Det var ikke meningen å henge ut denne personen i denne artikkelen, men jeg synes det bør kommuniseres ut at man bør være særdeles forsiktig med å si opp en jobb.
Har man et arbeidstakerfohold er det lettere å forhandle med arbeidsgiver om omplassering/andre arbeidsoppgaver i en periode, enn å skulle starte helt på scratch.
annemede, jeg tror virkelig ikke dette er informasjon de fleste ikke er klar over. Ei heller er det gitt at det du skisserer ikke er prøvd. Folk som havner i et slikt uføre er ikke nødvendigvis dumme.
Hadde jeg vært i min gamle jobb da jeg ble alene, hadde jeg måttet si opp jobben. Det finnes ingen rundt meg som kunne passet ungen min mens jeg var på kvelds- og helgevakter, faren hans "funker ikke" og barnehagene er enn så lenge ikke tilpasset skiftarbeid.
Er man frisk, men ikke kan beholde jobben pga. arbeidstidene, vel da har man jo ingen rettigheter hos NAV. Man kan si opp og få stødnad etter 8 uker (?) karantene.
Det blir rett og slett for teit å påstå at man aldri må si opp jobben.
Ei jeg er venn, ed på fb har lagt ut link til den saken, enkelte av de som kommenterer får meg til å sette kaffen i halsen omtrent. Jeg blir sjokkert over hva enkelte får seg til å si.
Rettigheter til hva? Det er vel ingen rettighet at bedriften finner opp en stilling med arbeidstider som passer meg. Sannsynligheten for at det skjer er nok større om man har en jobb som krever utdannelse, jeg jobbet på Meny, der skaper de ikke dagstillinger bare fordi noen opplever et samlivsbrudd, og det skjønner jeg virkelig.
Uansett har jo NAV mulighet til å komme på banen for å pushe arbeidsgiver til å tilrettelegge for arbeidstaker. Det må jo uansett være mer gunstig at en person jobber litt enn ingenting.
Men verken NAV eller arbeidsgiver har noen plikt til å gi ansatte arbeidstider som er forenelig med å ha eneansvar for barn. Man har ingen rettigheter å få tilrettelagt arbeidstid om man ikke er syk?
Nettopp. Og er man uutdannet, gjerne i et yrke der turnusjobbing er normen (som eks. butikk i mitt tilfelle) kan man stort sett bare glemme det.
Hvis man ikke kan gå på jobb og utføre den jobben man er ansatt til, og det ikke skyldes sykdom, må man si opp jobben. Hva skal man ellers gjøre? Skulke?
Jeg syns vel kanskje det er litt merkelig og gå ut til pressen og mene at 8000kr til livsopphold er så vannvittig lite.
Strøm og husleie kommer jo utenom.
Så jeg syns vel strengt tatt 8100kr for to personer ikke er så ALTFOR gale. Jeg sier ikke hun eller andre i situasjonen er rik, men at de er lut fattig? Nei det syns jeg ikke.
Det har med saken å gjøre at man ønsker å beholde en ansatt som gjør jobben sin, men som i en periode, pga hjemmesituasjonen ikke klarer å gjøre den helt slik som tidligere?
Ja, og hvis arbeidsgiver sier nei? Noe de har full rett til å gjøre, og som de aller fleste vil forstå at de gjør også. Dersom det finnes stillinger med kun dagvakter, er disse besatt av noen andre. Enten pga. kvalifikasjoner eller årsaker som gjør at de har rett på tilpasset arbeidstid.
Og det finnes da mange jobber som er helt uforenelig med å plutselig ha aleneansvar for barn, man kan f.eks ikke jobbe i Nordsjøen eller drive langtransport osv når man har den daglige omsorgen for barna. Hvordan skal man kunne tilpasse denne arbeidstiden frem til barna er store nok til å ta vare på seg selv, kanskje som 18 åringer. En 10-12 åring kan ikke ta vare på seg selv gjennom hele uka mens mamma/pappa er på jobb utenfor hjemmet.
Jeg forstår godt at mange sliter veldig, og man skal være bra sterk for å klare å holde hodet over vann når man i tillegg må kjempe med systemet for å få de rettighetene man faktisk har opparbeidet seg.
Ja å det er fortsatt ikke alle jobber man kan det. Du fremstiller det som det er fryktelig enkelt å få fleksibel arbeidstid, men det er altså ikke så enkelt som du vil ha det til.
Men hvis man ikke har en arbeidsgiver som ønsker å tilrettelegge, eller som ikke har mulighet til å tilrettelegge innenfor regelverket, så kan man ikke ha den arbeidsgiveren lenger.
På meg virker det som du fortsatt ikke tror noen må si opp jobben sin. Eller at det ikke er særlig fint å diskutere andre menneskers situasjon utifra en setning i et nyhetsoppslag og mene at man vet alt om hva de burde ha gjort.
Hva skal de gjøre da, om jobben ikke kan tilrettelegges, man har ikke nettverk som kan være der med ungene 5 dager i uka / 24 timer i døgnet. Vente til man får sparken for skoft?
Du aner jo ingenting om hva slags jobb hun i artikkelen har hatt. Det er for eksempel ikke alle arbeidsgivere som har mulighet til å tilrettelegge på en måte som er forsvarlig for driften.
Jeg skjønner ikke at du syns dette er en grei diskusjon. Kan du virkelig ikke se for deg ugreie arbeidsforhold og ugreie arbeidsgivere? I så fall har du vært ekstremt heldig i arbeidslivet.
Nei, jeg er bare overrasket over at jeg ikke har oppdaget den siden av arbeidslivet i Norge.
Eller ikke overrasket, men jeg synes det er rart at ingen jeg kjenner har måttet si opp stillingen sin. Mens det er mange som har fått tilpasset arbeidstidene for å klare å gjøre en jobb.
Jeg har for eksempel jobbet i butikk og kan lett se for meg at en liten butikk med bare et par ansatte vil slite om den ene ansatte aldri kan jobbe lenger enn til fire når åpningstiden er til åtte. Det trenger ikke å handle om uvilje hos arbeidsgiver eller at man gjør en dårlig jobb, men rett og slett at det ikke er mulig å tilby arbeidstider innenfor barnehagens åpningstid og samtidig ha en bærekraftig drift av butikken.
Jeg kjenner heller ingen som er fattige fordi de ikke kan jobbe, men jeg betviler jo ikke at det går an å komme i den situasjonen likevel. Herlighet.
Da er du heldig, jeg vet om en som ikke hadde andre valg og som desperat søker og går rundt til potensielle arbeidsgivere nå i håp om å få seg noe å gjøre.
Det er det, men for å få til det, så kreves det enten at den andre foreldren fungerer og da har barna mens men er på jobb, eller at man har et nettverk som kan stille opp, eller at barna er så store at de takler to uker alene hjemme.
Mannen min jobber i Nordsjøen, og skulle vi ha gått fra hverandre, så hadde samarbeidet med meg vært avgjørende for om han skulle fortsatt der. Om ikke måtte ha ha sagt opp.
Er ikke det forklaring god nok da? Forskjellige situasjoner, forskjellige arbeidsgivere og forskjellige utfall av saker?
Jeg måtte si opp min jobb for noen år siden. Jeg hadde en kontorstilling og jobbet utelukkende dagtid, noe vi var avhengige av pga at jeg var alene med små barn i perioder.
Så bestemte firmaet at denne stillingen skulle bort, og jeg måtte begynne å jobbe i butikk igjen, med skiftarbeid som alle andre.
Dette var på det tidspunktet noe som ikke fungerte for oss som familie. jeg forsøkte å få tilpasset arbeidstiden min. Jeg foreslo at jeg kunne gå dagtid de ukene han var borte, og ta igjen en del kvelder når han var hjemme, men nei... de var ikke villige til å møte meg der.
Det var heller ikke noe alternativ for oss å ha barnevakt/dagmamma disse ukene, så da var valget veldig enkelt i grunn.
Ja, muligens i høyere stillinger hvor den ansatte kanskje er unik, men i jobber hvor man "bare er en ansatt", så driter arbeidsgiver i om den ansatte sier opp. De kan velge og vrake blant mange andre som ønsker den jobben.
Man er dessverre ikke unik i alle stillinger.
Jeg kjenner jeg blir litt matt av påstandene i denne tråden jeg. Selv om man selv er i en jobb hvor alt kan legges til rette, og man vet at man selv aldri ville måtte si opp, uansett situasjon, så må man kunne innse og aksepterer at ikke alle er på det stedet i livet. Det er mange som må ta valg som ikke alle andre ville valgt. Det betyr ikke at det valget er et galt valg.
En butikkansatt vil slite med å få tilpassningen fordi arbeidsgiver ikke kan/vil finne opp en ren dagstilling.
En kokk eller servitør vil slite fordi arbeidsgiver ikke kan/vil ha ham på jobb på dagtid når restauranten ikke åpner før 15.
En omsorgsarbeider vil slite fordi det å gå over til rene dagvakter, innebærer at noen andre må si seg villige til å jobbe bare kveldsvakter og ingen arbeidsgiver kan tvinge frem det.
En nordsjøarbeider vil slite fordi det ikke finnes noen som kan ta vare på barnet mens hun er på jobb, og det finnes ikke barnehager på platformene.
Sånn kunne man fortsatt i det uendelige. Det blir vannvittig naivt å ikke se de dette, og rent provoserende å ikke ville se det. Innen alle yrker der noen jobber rene dagskift mens andre jobber turnus, er det en voldsom rift om de stillingene. Aleneforsørgere sees på som mer ustabile arbeidstakere enn foreldre i parforhold, noe som ikke er så rart. Min bedrift må ta konsekvensene av alle sykt-barn-dagene sønnen min trenger. Bedriften til naboen, som er samboer med faren til ungen sin, må bare ta konsekvensene av halvparten av dem.
Jeg skal love deg at jeg som leder mange ganger har ønsket å tilrettelegge. Men på et sykehus med døgndrift så er det virkelig en utfordring. Du vil ikke tro hvor mange som ønsker/ mener de har krav på å komme senere/ slippe nattevakter/ slippe helg/ maks én kveld pr uke osv. Jeg har sagt nei flere ganger. Det er slettes ikke uvanlig.
Jeg har opplevd å føle meg tvunget til å si opp en stilling etter flere år i jobben, pga. endring i mannens arbeidstider. Det var da vi fikk barn og mannen plutselig måtte jobbe kveldsskift annenhver uke og på lørdager, og jeg bare kunne jobbe på dagtid. Det sier seg selv at det ikke går i en butikk som har åpent på kveldstid og lørdager, og jeg sa heller opp enn å kreve tilrettelegging, noe som var vanskelig for sjefen. Så det å få barn kan absolutt være en utfordring med tanke på arbeidstider. Jeg fikk jo ny jobb etter hvert, men ja, sånt skjer.
Jeg har jobbet som ufaglært, og jeg har jobbet som faglært. Likheten var at alle stedene ønsket de å tilrettelegge for å "utnytte" arbeidstakerne sine mest og best mulig.
At man enkelte steder ble behandlet som dritt, og at loven ble brutt på ulike måter umuliggjorde ikke å gjøre tilpasninger for at arbeidskapasiteten skulle utnyttes mest mulig for å slippe å lære opp nye.
Vanskelige? Skal de endre restaurantens åpningstider for å tilpasse seg den ene ansatte? Åpne barnehager på oljeplatformene? Endre turnusen til alle, tvinge noen inn i rene kveldsvaktstillinger?
Som mange sier så trenger det ikke være arbeidsgiveren som er vanskelig heller, men rett og slett at det ikke er mulig å tilrettelegge innenfor de rammene arbeidsgiver har for en forsvarlig drift. De færreste arbeidsgivere føler en sosial plikt til å tilrettelegge dersom det ikke er forenelig med en forsvarlig og økonomisk sunn drift av arbeidsplassen. Det skjønner du vel?
Jeg opplevde selv da jeg var alene at det ikke gikk an å tilrettelegge, ikke fordi arbeidsgiver var vanskelig men rett og slett fordi det ikke var mulig når vi kun var to ansatte.
Det som er kipt er jo at svært mange går rundt i Norge og tror at det er sånn. At det offentlige sikkerhetsnettet er laget slik at "vanlige" folk ikke kommer i vannføre om de blir syke eller har en jobbsituasjon de ikke lenger kan være i. Sikkerhetsnettet skal sikkre et absolutt minimum, luksus som å kunne beholde bil og hus &sånnt det er ikke alltid mulig. Synd det tenker de fleste-"man kunne jo ha valgt andeledes." Iallefall til man sitter der selv. Vi har et av verdens beste sikkerhets nett, men vi har noen krav til tilværelsen som ikke oppfylles av dette. Og det koster "oss" mere i lengden en å la folk ha en reel sjangse i starten, men man må jo være forsiktig slik at det ikke blir behagelig å være sjuk eller i krise:snill:
Noen jeg kjenner har ett felles barn. De ble skilt. Han jobber skift, hun jobber dagtid. Det er et fast antall dagstillinger og et fast antall skiftstillinger på hans arbeidsplass. Alle er fylt.
De var i retten for å få til en samværsavtale. SELV i den settingen (rettsak), selv med et barn som selvsagt hadde behov for å være sammen med begge sine foreldre, selv med utdannelse på masternivå, og UANSETT hvor strålende fornøyd de var med hans innsats, var det umulig for hans arbeidsgiver å gi han en dagjobb eller endre på hans turnus. Fordi de hadde ingen dagjobber ledig.
De måtte da i såfall ha endret arbeidstid fra dagjobb til turnusjobb for en av de andre arbeidstagerene, noe de ikke uten videre har lov til. Eller noen av de andre arbeidstagerne måtte være villig til å bytte sin dagjobb til en turnusjobb - noe ingen av de 3 (yes, bare 3) som hadde dagjobb var villig til. De hadde ikke mulighet til å justere hans stilling.
Konsekvensen ble at han hvertfall ikke kunne ha delt omsorg for barnet, og fikk en veldig vanskelig samværssituasjon siden han måtte fortsette i turnus og hadde få barnevaktløsninger.
Alternativt kunne han:
SAGT OPP jobben og funnet seg en ny dagtidjobb.
Ja?
Hadde han blitt syk og trengt tilpasning hadde det vært noe helt annet; da har arbeidsgiveren helt andre eksterne støtteordninger økonomisk å forholde seg til. (og arbeidstageren et annet sett rettigheter)
era: Om man sier opp jobben sin, og deretter har opptil 104 uker med arbeidsledighetstrygd, det er to år det.
Ett av problemene. slik jeg ser det, etter denne tråden, er at man blir tvunget til å si opp pga man har valgt et yrke med ugunstig arbeidstid, da bør NAV oppmuntre, og ikke minst tillate, at man kan ta kurs eller utdanning som fører til at man kan tjene til livets opphold i et annet, mer "familievennlig" yrke, enn det man hadde tidligere. Samtidig som man beholder arbeidsledighetstrygden.
Nå kverulerer jeg,
om man jobber skift, så jobber man ikke alle fem kvelder, netter i uken, slik at det skulle være mulig å få til en ordning med samvær. Dersom begge to ønsker det, det nytter ikke at bare den ene jobber for det.q
Men det fordrer jo at man har en annen forelder til barna som stiller opp, eller noen andre som passer dem mens man er borte
Det er jo ytterst vanskelig å være i Nordsjøen og SAMTIDIG lage matpakke til barna og sende dem til skolen og sove hos dem om natta. Noen må jo gjøre det.
Hvis man da ikke har noen til å gjøre det, kan man jo ikke ha en jobb som fordrer at man er borte hjemmefra i ukesvis.
Men nå var det heller ikke samvær og gjennomføring av denne vi diskuterte. Samværet blir gjennomført etter avtalen det selv om det er veldig knotete ift skiftordningen.
Det jeg kom med var et eksempel på at arbeidsgiver ikke kunne tilrettelegge uansett behovet. Og hvor alternativet for å få f.eks en 50/50 eller 60/40 løsning, eller om han hadde hatt hovedomsorgen og barna bodde enda mer hos han var at far måtte sagt opp jobben. Det var jo det du ikke kunne sette deg inn i skrev du?
I mitt tilfelle så var det snakk om å ikke ønske å legge til rette, fra arbeidsgivers side, for de kunne med største enkelhet fått det til, men som flere her nevner, så er det jo ikke mulig å legge til rette i mange tilfeller. En arbeidsgiver må tenke på firmaets beste, og ikke den enkelte ansattes situasjon, i mange tilfeller
Da er det jo greit med en realitetsorientering. Selvsagt finnes det lite fleksible arbeidsgivere, og arbeidsgivere som ikke kan være fleksible selv om de gjerne vil. Jeg fatter ikke at det kan komme som noe sjokk.
Dess mer jeg tenker på dette dess mer forstår jeg ikke hvorfor du ikke klarer å sette deg inn i det :humre:
Sorry altså men - har man barn, kanskje en far til barna som ikke stiller opp i særlig grad, og en jobb som fordrer at man er borte fra barna når de trenger tilsyn og ikke har noen til å utføre tilsynet. Så ER det ikke kompatibelt.
Noe må endres og det eneste som kan endres er jo da jobben.
Hvis da arbeidsplassen ikke har anledning til å endre stillingen din, de har kanskje rett og slett ikke behov for deg hvis du ikke kan være der når de har ansatt deg for å være der, så kan du jo ikke ha den jobben? Det er jo egentlig ganske enkelt?
Og selv om arbeidsplassen er grei, er det jo ikke deres økonomiske ansvar at du har skilt deg og ikke har noen til å se etter barna lsm?
Når man er syk er det jo annerledes fordi da er det en tidsbegrenset problemstilling. Enten blir man frisk, eller så blir man ikke frisk. Det blir en avklaring på det etter en tidsbegrenset periode.
Det må vel gå an å ta opp denne saken når man tar utgangspunkt i feilen i systemet? Nettopp at man mister jobben? Som igjen fører til alle problemene familien har/får. annemedes evt. spekulasjoner er neppe så alvorlige at det rettferdiggjør den snipete og ufine behandlingen hun får i retur.
Det kommer ikke som et sjokk.
Men da blir det jo også feil å si at man måtte si opp jobben. Det var et valg man tok. Ut i fra de forutsetningene man hadde.
Men er det virkelig en feil i systemet at bedrifter ikke kan tilrettelegge for alle mulige livssituasjoner? Jeg synes det er helt greit. Nå som jeg skal velge utdannelse for meg selv, utgår f.eks. sykepleier, som jeg godt kunne tenke meg, fordi det ikke er kompatibelt med å være aleneforsørger. Tanken på at jeg skal kunne utdanne meg til nøyaktig hva jeg vil, og så kreve tilrettelegging for min livssituasjon, er rett og slett helt fjern.
Det er ikke en feil med systemet. Men på samme måte som det er fullt mulig å tilrettelegge i en akuttfase i forbindelse med sykdom, burde det jo være mulig å tilrettelegge i en akuttfase i forbindelse med samlivsbrudd, så kan arbeidsgiver og arbeidstaker sammen finne løsninger.
Og fra et likestillingsperspektiv, hvorfor er det kvinner som "må" si opp jobben sin, vi hører sjelden eller aldri det fra menn.
Her er jeg.
Jeg måtte si opp jobben min, for å ta vare på barnet mitt i en periode.
Siden jeg allerede er deltidsstudent så får jeg ingenting.
Vi havner altså i en solid økonomisk knipe. Jeg kan slutte på studiene da, og få arbeidsledighetstrygd....
Ikke hvis man selv var skyld i oppsigelsen, og det å ikke møte på jobb er jo i den kategorien. Da tar ikke reglene hensyn til at man ikke kunne møte opp pga. barnet.
Tro meg: De finnes. Min tidligere arbeidsgiver hadde ikke firet en tomme. Av ren skjær trass. Hn skulle da vel for faen ikke være nødt til å tilpasse seg de ansatte, det var ikke hns oppgave.
Blir man oppsagt på grunn av at man lar vær å møte på jobb, vil det bli vanskelig å kunne bruke den arbeidsgiveren som referanse senere, man vil heller ikke få en spesielt god attest. Det kan gjøre det vanskelig å få ny jobb.
Men... man kan jo ikke gå på jobben og la barnet gå for selvstyr hjemme? Da MÅ man prioritere å være hjemme med barnet.
Det er jo dette som er fortvilelsen i det hele.
Jeg mener absolutt at det er en stor feil i systemet at NAV må inn og brannslukke. Å få hjelp på et tidligere tidspunkt, før man "må si opp jobben", er kanskje et bedre alternativ for alle parter. Mangler man ressursene selv og problemet er barnepass, er det absolutt en jobb for systemet. Vi ser mer og mer av det nå, rundt om, fokuset på å holde folk i jobb.
I artikkelen så står det at hun er arbeidssøkende og at hun får sosialstøtte. Jeg tenker at det er den beste løsningen hun får til ut fra de forutsetningene hun har der og da, og at alt annet man kan tenke rundt det blir spekulasjoner og gjetning så lenge man bare har en bit av historien.
Ja, sånn sett er det en feil i systemet, at det ikke finnes barnepass tilpasset folks arbeidstider. Men at bedrifter ikke alltid kan tilrettelegge når noens livssituasjon endrer seg totalt er noe annet.
Det er fortvilelsen ja, men jeg kan virkelig ikke se noe som helst samfunnsnyttig ved at mennesker "må " si opp jobbene sine og deretter få utbetalt til livsopphold fra NAV fordi arbeidsgivere ikke er villige til å tilrettelegge. Her har NAV og arbeidsgivere en jobb og gjøre, slik jeg ser det. Ikke minst i å hjelpe menneskene det gjelder over i tilsvarende jobber som de hadde, med mer gunstig arbeidstid.
Men som det har blitt sagt mange ganger i denne tråden: Det er ikke alltid viljen det står på. Noen ganger er det rett og slett ikke mulig å tilpasse eller tilrettelegge.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
