Jeg har sett flere og flere skrive utrykket "å være i live", som i å være levende på følgende måte: "å være i livet". Ikke bare på forum, men i avisartikler også.
Å være i livet er jo noe helt annet enn å være i live! Eller er det noe jeg ikke har fått med meg?
Jeg tenker at "å være i live" betyr at man lever sånn rent medisinsk sett. "Å være i livet" tolker jeg som å være tilstede i livet, at man er bevisst på hva man bruker livet sitt på.
Ah, jeg misforstod innlegget ditt, Tally, tror jeg. :knegg: Ignore at will. Jeg trodde du skrev det omvendte av det du egentlig skrev. Hodet mitt er ikke helt med i dag.
Det er vel fordi de ikke forstår seg på e-endelsen. Det er en gammel dativendelse (i tok dativ i norrønt), og de fleste substantiver har jo ikke mulighet til å bøyes på den måten i standardnorsk (og de som gjør det gjør det bare i stivnede uttrykk). Derimot uttales jo bestemt form også som -e (selv om ordene får et annet tonem, vil dere vite hvorfor?), men alle har fått banket inn i seg at det skrives -et. Og dermed blir det en naturlig overgeneralisering å anvende denne regelen også på den stivnede dativformen.
Jeg syns det er så åpentbart to forskjellige ord, så jeg har aldri applisert noen regel over det, og syns derfor det er så rart at andre gjør det. Regelen gjelder jo for noe helt annet!
Regelen gjelder for e-endelser man legger på substantiver, og så er det noen som generaliserer den til å gjelde for alle e-endelser. Jeg elsker lett forståelige feil. :hjerter:
Tonem 1 er opprinnelig et tonem for enstavelsesord, tonem 2 opprinnelig for flerstavelsesord. Så hvis et ord som ikke er et lånord har tonem 1, kan vi vite at det historisk sett har vært et enstavelsesord. Det er tilfelle i den klassiske bønder-bønner-kontrasten, for på norrønt het bønder bøndr. Vokalen har kommet til seinere.
Men så er det sånn at bestemt form historisk sett ikke er en bøyningsendelse, men egentlig var et demonstrativt pronomen (det samme som heter hin, hitt i moderne norsk). Så livet kommer historisk av líf + hitt. Tonemet slo rot før bestemt form ble en bøyningsendelse, så derfor har denne formen tonem 1, tonemet for enstavelsesord.
I dativ het det derimot lívi, og dette var udiskutabelt en bøyningsform og altså for en flerstavelsesform å regne alt i norrønt. Og dermed har formen beholdt tonem 2 den dag i dag.
Min datter virkelig hater når jeg gjør det. Så jeg har måttet slutte. Det ser ut til at knerten min er mer mottakelig for sånt, så det er bare å vente til han begynner å skrive på ordentlig.