Skilpadda sa for 12år siden:

Endelig er februar her, og vi kan sette i gang med klassikerdiskusjonen. :D Kjør debatt!

Pøblis sa for 12år siden:

Jeg skal bli med om en liten time eller så, men jeg vil bare si at jeg elsker Jane enda høyere etter denne gjennomlsningen. :love:
Og at jeg i hvertfall har kommet meg gjennom Wuthering Heights denne gangen. Men jeg forstår virkelig ikke hva Joseph sier. :sur:

Toffskij sa for 12år siden:

Jeg skjønner godt hva Joseph sier. Noen fordeler skal vi språkhistorikere ha også. :glis:

Skilpadda sa for 12år siden:

Min versjon hadde klikkbar oversettelse av alt Joseph sa. :feiging:

Men ja. Boken! Jane! Jeg ble helt overstadig begeistret over Jane som en så tydelig personlighet. Jeg har brukt markeringsfunksjonen på en fjerdedel av boken, tror jeg. :knegg: Fascinerende hvor sterkt og tydelig til stede hun er, selv som barn, og hvor klart hun gir uttrykk for at hun forlanger og fortjener respekt. Jeg synes det er en overraskende moderne idé av forfatteren.

Og samtidig er det tydelig at medfødte egenskaper ikke er alt (i motsetning til hos f.eks. Oliver Twist, som er den fødte helgen utelukkende på grunn av sin fantastiske mor) - Jane er nødt til å lære av skolen og sin venninne og ikke minst sin lærer for å bli et ordentlig moralsk menneske. (Arme Adéle viser jo med ønsket tydelighet hvor bristende karakter man kan få av å vokse opp med dårlige (og franske!) forbilder. :nemlig: )

Pøblis sa for 12år siden:

Jeg elsker også Jane. Da jeg var ung og leste boken for første gangen syntes jeg det var en spennende historie og forsto ikke alltid helt handlingene hennes - jeg syntes for eksempel hun var skikkelig dust når hun avslo å leve sammen med Rochester uten at de var gift - jeg tenkte at den konen var jo så totalt ute av drift at hun ikke var noe å bry seg om, liksom - når man faktisk hadde funnet den store kjærligheten.

Jeg tenker også at Jane blir formet av det hun opplever og av dem hun møter - og at dette er beskrevet på en helt fantastisk måte gjennom boken - jeg ER liksom Jane når hun blir dårlig behandlet hjemme hos tanten, når hun lever dårlig men lærer for livet på skolen og når hun rømmer nesten sanesløs over heden etter å ha oppdaget han hennes elskede mr Rochester faktisk er gift med den gale kvinnen på loftet.

(Også liker jeg at "the madwoman in the attic" har blitt et begrep.)

Og jeg elsker karakterene. Alle er beskrevet på en utrolig fin måte, bortsett fra kanskje Blanche hvaheterhuntiletternavn som kanskje er litt endimensjonal.

Røverdatter sa for 12år siden:

Jeg ble så oppslukt av Stormfulle høyder denne gangen at jeg ble helt overrasket. Jeg leste den for fem år siden og husker at jeg syns den var tung og fæl og dyster. Kanskje jeg slappet mer av denne gangen som jeg visste hva jeg gikk til. Uansett så koste jeg meg gjennom hver eneste side med den gode historien som finnes innimellom alle de rare, gale, enfoldige og tidvis grusomme personene. Det beste av alt syns jeg er slutten. Den indikerer en ny start for de involverte personene med mennesker som elsker hverandre tilsynelatende mer sivilisert og som er gode mennesker innerst inne.

En ting som irriterer meg er at den har tittelen "Stomfulle høyder" på norsk når det inni boken hele tiden refereres til Wuthering Heights. Det er jo et stedsnavn så hvorfor i huleste kunne den ikke bare fått originaltittelen. Ellers var oversettelsen god syns jeg.

Pøblis sa for 12år siden:

Jeg fant en side på nett som oversetter hva han sier. Men ikke før jeg var ferdig med boken. :sur:

Røverdatter sa for 12år siden:

Jeg sliter litt med Rochester om jeg skal være helt ærlig. Jeg syns ikke han er helt troverdig. Litt vanskelig å formulere når jeg ikke har boken her, men jeg forsøker likevel. For eksempel under de samtalene han har med Jane i begynnelsen som hun selv beskriver som intervjuer. Han beklager seg over å være direkte fordi han har glemt hvordan man oppfører seg (elns), mens i selskap med Ingram-søstrene og de andre så er han så beleven og gentleman-aktig som bare det. Og det stuntet der han kler seg ut som en spåkvinne - det kjøper jeg bare ikke. Det er det svakeste ved hele boken.

Jane er stø gjennom hele boken, men Rochester er et mysterie for meg.

Pøblis sa for 12år siden:

Jeg er litt enig med Røverdatter - han blir bare en litt diffus bi-figur for meg. Selv om han kommer seg etterhvert.

Etter at jeg så TV-serien på 80-tallefra 1983 med Timothy Dalton som mr Rochester, har han sett nøyaktig ut som mr Dalton når jeg leser boken.

Divine sa for 12år siden:

Jeg tror heller ikke på det spåkvinne-stuntet, men nå er jeg jo ikke spesielt glad i verken Rochester eller Jane. Jeg har ikke kommet lenger enn til den knivstikkingen (men har lest boken før), men foreløpig fatter jeg ikke hvorfor alle her inne eeeelsker Jane så mye. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg liker henne bedre enn i starten av boken, men jeg tror jeg er litt historieløs av meg, og synes hun er altfor goody-two-shoes.

Skilpadda sa for 12år siden:

Jeg lurer på om Rochester bare ikke gidder å huske hvordan han skal oppføre seg. Han sier vel senere at når han kommer tilbake til Thornfield er han deprimert og livstrett og orker knapt tanken på å være der eller snakke med noen, langt mindre være høflig. Så når han og Jane snakker sammen i begynnelsen, har han skrellet av mange lag med både høflighet og sarkasme og er mye mer menneskelig/sårbar enn han stort sett ellers ville vært, og det er nok med på å gjøre at de kommer hverandre så nær.

Men når Blanche Ingram og gjengen kommer, er han jo helt i hundre med å skulle lure Jane til å bli sjalu. :knegg: Så da skrur han på både sjarmen og gentlemanfaktene til fulle. Han kan jo "oppføre seg", selv om han vanligvis ikke synes det er verdt bryet, og nå har han kraftig incentiv til å gjøre det også.

Divine sa for 12år siden:

Jeg synes han er teit. :enkel:

Pøblis sa for 12år siden:

LIker du virkelig ikke Jane, Divine? :dåne:

Skilpadda sa for 12år siden:

Sånn ellers så ble jeg fascinert av Rochester på en helt annen måte enn tidligere. Uten å gå inn på akkurat det akkurat nå, så vil jeg jo ellers si meg enig i at han er veldig langt fra å være "troverdig". Heller, som Mr. Darcy (og Peter Wimsey!), er han en perfekt konstruert helt for den typen heltinne som forfatteren selv er. I Charlotte Brontës tilfelle er han en rik, interessant, erfaren, lidenskapelig mann som blir vanvittig forelsket i en ung, fattig, uerfaren og ikke spesielt pen jente fordi hun er intelligent, belest, kvass og veldig moralsk. (Og i Jane Austens tilfelle er han en rik, lidenskapelig mann som blir vanvittig forelsket i en sjarmerende, vittig jente fordi hun er morsom og ironisk og veldig belest. :jupp: (Er det rart at generasjoner av bokglade jenter har likt disse to?))

Divine sa for 12år siden:

Nei, ikke spesielt. Jeg prøver hardt, for jeg skjønner jo at det MÅ være noe med henne, siden alle er helt over seg når de omtaler henne, men hittil har jeg ikke sett lyset. Mulig jeg er stokk dum eller noe. Det skal man ikke se bort i fra. :nemlig:

Acsa sa for 12år siden:

:dulte:

Mr Rochester ser i mitt hode ikke ut som Timothy Dalton, Dalton er jo altfor glatt! Og så har Mr Rochester ved et uhell pådratt seg den knirkete monotone stemmen til foreleseren min i britisk litteratur på engelsk grunnfag. Det er ikke noen fordel, altså. :humre:

Røverdatter sa for 12år siden:

Rochester (og mr. Darcy) var antakelig ikke så veldig troverdig på 1800-tallet heller. :knegg:

Jeg tror jeg må se den Timothy Dalton-serien altså. Kanskje det blir litt sånn som med mr. Darcy, eller -who-am-I-Kidding- hele Pride and Predjudice, hvor mitt indre bilde er Colin Firth som bader i hvit skjorte. :love:

Pøblis sa for 12år siden:

Den er veldig fin, den serien. Tett opp til boken, så vidt jeg husker.

Og bare for å ha sagt det og for å få det ut først som sist: Jeg er livende redd for Heathcliff og klarer ikke å se noe som helst vakkert og romantisk i historien om Catherine og Heathcliff. At de liksom skal være et av de store kjærlighetsparene i litteraturhistorien, er beyond me. Forøvrig synes jeg at Wuthering heights er en strålende historie om forkrøplede sinn og hvor totalt ødeleggende og destruktivt det er å leve livet med hevn som eneste formål, men definitivt ikke noen romantisk kjærlighetshistorie.

Skilpadda sa for 12år siden:

Pøbelsara, du burde kikke på denne gamle tråden. www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=12365 :knegg:

Pøblis sa for 12år siden:

:knegg:

Men Divine - vil du fremdeles ha Heathcliff? :gruble: Og hva skal du i såfall bruke ham til? :gruble:

Divine sa for 12år siden:

Bruke han til? Hva TROR du? :tullerdu:

Røverdatter sa for 12år siden:

Jeg kan i grunnen heller ikke se noe vakkert eller romantisk over kjærlighetshistorien til Heathcliff og Cathrine. Heathcliff er bare en bunt av rå makt, innestengt frustrasjon og intenst hat til alt som ikke er Cathrine. Det er knapt noe menneskelig ved skikkelsen Heathcliff. Det deilige ved historien er at han utrolig nok dør og gir muligheten til nytt liv på Wuthering Heights og Thrushcross Grange.

Pøblis sa for 12år siden:

Han er jo helt fullstendig totalt uegnet som kjæreste. Det er derfor jeg spør. :knegg:

Acsa sa for 12år siden:

Denne tråden må muligens flyttes til sex&samliv om dette fortsetter. :tsktsk:

Skilpadda sa for 12år siden:

Jeg tenkte denne gangen en del over atypiske mannlige trekk ved Rochester. Han sier jo nesten rett ut at han, i veldig ung alder, ble lurt (dels med direkte løgn, dels med smiger og dels med forførelse) inn i et ekteskap med en kvinne som var seksuelt pågående på en for ham avskyelig måte, og at dette er noe som han fremdeles sliter med. I moderne terminologi vil jeg si at han ble nærmest solgt av sin far og seksuelt utnyttet av sin kone. Og i forholdet til Adéles mor kommer det jo frem at han fremdeles på det tidspunktet var både naiv og romantisk.

Et annet "avslørende" trekk ved ham er at han viser sånn omsorg for Adéle - at han berger henne fra en sannsynlig fremtid som prostituert, enda han ikke tror hun er hans datter og enda han ikke har noen grunn til å ville gjøre hennes mor noen tjeneste. Ikke bare tar han ansvar for henne, han tar henne med hjem, med barnepiken, og ansetter endog en dyktig guvernante til henne. (Og kjøper dyre gaver og fine kjoler til henne når han er på reise.) For noen som er så lite glad i bråk og skravling rundt seg som han er, er dette en ganske overdådig tjeneste å gjøre jenta.

Røverdatter sa for 12år siden:

Jeg kan levende se for meg hva Heathcliff ville gjort om det var han som kom i skvis med den Adéle-historien. :knegg:

Pøblis sa for 12år siden:

:redd:

Toffskij sa for 12år siden:

Siden jeg er hos ny arbeidsgiver i dag og alt har fått kritikk for å jobbe for mye (:knegg:):

Det som slo meg mest med Jane Eyre denne gangen, er hvor inderlig ukonvensjonell hun er, og ikke minst hvor langt hinsides det som sikkert var tidens normale omgangsformer hun er, både i sitt forhold til Rochester og for så vidt sitt forhold til St. John Rivers. Jeg tror ikke kyske små guvernanter egentlig fikk lov til å snakke sånn til voksne, ugifte menn, altså!

Og det som slo meg mest med Wuthering Heights denne gangen, er at jeg absolutt ikke kan prøve å lese den som en kjærlighetsroman. Men om jeg leser den som en slags omvendt dannelsesroman om Heathcliff, gikk det riktig bra.

Fløyel sa for 12år siden:

Wurthering Hights syntes jeg var helt fantastisk, og jeg kan komme på flere ting man kan bruke Heathcliff til uten å måtte ha han som kjæreste. :jupp: Enig med Divine!

Jeg har faktisk ikke klart å komme meg igjennom hele Jane Eyre, jeg syntes den er tung, tiltross for at jeg har den på lydbok, samtidig som jeg leser boken. Jeg ser Jane veldig tydelig for meg, men jeg tror jeg har for mye Jane Austen-bagasje til at bildet yter rettferdighet ovenfor Jane.

Pøblis sa for 12år siden:

For å ta det siste først, så var det det som fikk meg gjennom boken denne gangen. Dvs. jeg er ikke smart nok til å kalle noe en omvendt dannelsesroman, men jeg leste den mer som en brutal beretning om livene til folka på Wutheringe Heights.
Det er ikke en roman om ulykkelige elskende som ikke noengang får hverandre (evt. kanskje etter døden), men en roman om menneskelig forfall og grusomhet og hevn og alt mulig fælt. Jeg fikk en sånn ekkel stemning i meg allerede i de første kapitlene der den stakkars mr Lockwood intetanende havner midt i det dystre Wuthering Heights. Stemingen holder seg gjenneom hele boken for meg, selv om slutten er optimistisk.

Men jeg likte den nå, altså. Og klarte å komme meg igjennom hele.

Divine sa for 12år siden:

Hva legger du i "omvendt dannelsesroman", Toffen?

Pøblis sa for 12år siden:

Denne gangen nøt jeg virkelig boken (Jane Eyre) mot slutten, der St.John mener at Jane skal dra til India med ham - og derfor også skal gifte seg med ham - og beskrivelsene av Janes argumenter for hvorfor hun gjerne drar som hans assistent, men nekter å dra som konen hans, fordi det vil ta livet av henne å skulle leve i ekteskap med en mann som behandler henne så kjølig og nesten grusomt noen ganger og helt uten lidenskap som han gjør.

Toffskij sa for 12år siden:

Kanskje ikke noen særlig treffende formulering, men den er jo på mange måter det motsatte av «Ung mann drar ut i verden, møter motgang, men blir et helere menneske»-historien. Her er det mer «Gutt fra umulige kår blir gitt en kort periode med anstendig behandling, så blir han degradert til tyende og havner i en destruktiv stolthetsdrevet hevnspiral». Og han blir jo ikke egentlig noe bedre menneske, det er bare et lite glimt av menneskelighet (at han faktisk bryr seg om Hareton) som hindrer ham i å treffe rock bottom fullstendig. Og bare når han allerede ligger mer eller mindre på dødsleiet.

Toffskij sa for 12år siden:

Men jeg synes Heathcliff er interessant, og det er også interessant at han ikke lykkes i det hele tatt med å drive fram en mini-Heathcliff i Hareton, selv om jeg vil si at han behandler ham en god del verre enn han selv har blitt behandlet.

Skilpadda sa for 12år siden:

Jeg likte vinklingen din, Toffen. :nikker: Jeg synes det er lettere å se Heathcliff som et slags monster som skyldes urett og brutalitet mot en følsom gutt, og å se hvordan denne typen behandling brer seg videre utover, og nedover til neste generasjon. Jeg synes Cathy er mye vanskeligere å ha noen slags sympati med - hun minner meg forresten om en slags proto-Scarlett, veldig selvsentrert som hun er, og med en opplevelse av at hun uten videre fortjener å bli beundret og tilbedt av mennene rundt seg, uten at hun har noen forpliktelse til å behandle dem anstendig.

Pøblis sa for 12år siden:

Jeg synes det kan være interessant å sammelikne Heathcliff og Jane. De får en ganske lik start på livet - uønsket og veldig dårlig behandlet. Hvorfor ender de opp så ulike? (Og for meg gir det en ekstra dimensjon at bøkene faktisk er skrevet omtrent samtidig i sammehus av to som står hverandre veldig nær.)

Skilpadda sa for 12år siden:

Ja, enig i at det er ekstra interessant å vite det om forfatterne. :nikker: Jane og Heathcliff er jo sta og steile begge to, og krever respekt, enda de sett med samfunnets øyne (og med øynene til den familien der de vokser opp) ikke "fortjener" det. Jane er jo hakket mindre vill i utgangspunktet, og så er hun veldig kunnskapssøkende og leser alle bøkene hun kommer over, det er vel én medvirkende grunn. Og hun ser dessuten søskenbarna sine som mindre "høyverdige" enn seg selv, fra tidlig alder, mens Heathcliff vel alltid har en følelse av at Cathy står over ham. Men det viktigste er vel at Jane blir sendt på skole når hun er ... ti? Der møter hun gode forbilder og får en god oppdragelse både moralsk og kunnskapsmessig, og blir lært opp til å bli lærer eller guvernante - guvernante må jo være bortimot toppen av hierarkiet når det gjelder akseptable yrker for jenter? Heathcliff, derimot, blir satt til slitsomme og skitne tjeneroppgaver, som hverken forfiner sinnet hans i seg selv eller bidrar til selvrespekt.

Røverdatter sa for 12år siden:

Jane får også et forbilde i Helen Burns som jeg tror gjør henne mer overbærende og mindre hevnlysten overfor de som gjør henne vondt. Heathcliff har ingen fortrolig utenom Cathrine og hun finnes verken klok, ettertenksom eller har noen særlig moral. Han får så store muligheter til å dyrke hevntankene og det er ingen som korrigerer han eller gir han andre perspektiver.

Dessuten ville det vært bortimot umulig å gi ut en bok om en kvinnelig Heathcliff i 1847. Jane Eyre var en meget kontroversiell bok og hun gjorde jo egentlig ikke stort galt utover å snakke litt mer direkte til folk enn det normene tillot.

Toffskij sa for 12år siden:

Og så er det vel det momentet vi snakket om, Skilpadda, at Jane egentlig er veldig pragmatisk anlagt; selv om hun er sta og steil og krever sitt, orienterer hun seg alltid innenfor det som faktisk er mulig. Hun har lyst til å reise jorda rundt, men hun ser at det realistiske er å bli guvernante, og maksimum drive sin egen skole. Så da gjør hun det. Kanskje det er derfor du ikke liker henne, Divine? :knegg:

Alle personene i Wuthering Heights gir jo fullstendig beng i hva som er mulig og sosialt akseptabelt. Det gjør ikke Jane.

Toffskij sa for 12år siden:

Nja, men se på Catherine, da. Hun mener jo at det er greit å kline med eksen mens ektemannen ser på. Tror ikke det ble ansett som særlig kult i 1847.

Skilpadda sa for 12år siden:

Ikke minst er Jane Eyre skrevet i første person, og det er veldig lett å identifisere henne, og hennes refleksjoner (og kanskje også drømmer og moralske verdier), med forfatteren. Heathcliff er mye mer "foreign" og utelukkende beskrevet utenfra.

Toffskij sa for 12år siden:

En ting jeg så veldig tydelig i Jane Eyre denne gangen, er hvordan boka setter opp alternativer, variasjoner over egenskaper Jane har, i de andre personene. Georgiana Reed, som er følelse uten noen form for prinsipper; Eliza Reed, som er prinsipper uten noen form for følelse; St. John Rivers, som lar prinsipper og tro seire over hjertet sitt; Helen Burns, som har hjerte, tro og prinsipper i harmoni, og derfor selvsagt må dø ung.

Og så liker jeg at boka sier at du må velge den beste versjonen av deg selv. Om du er best egnet til å leve et verdslig, jordisk liv fullt av kjærlighet, så er det galt å gjøre noe annet, så lenge du er innenfor din egen moralske kodeks.

Røverdatter sa for 12år siden:

Det er jo sant, men likevel, en så voldelig kvinne fra gata i Manchester som lurte alle pengene fra en overklassemann, nærmest kuttet av han hånda, mest sannsynlig drepte han og deretter fortsatte å undertrykke hans arvinger som eneveldig hersker på to gårder som var overtatt via bestikkelser av sakføreren og andre skumle omveier - det ville vært drøyt.

Skilpadda sa for 12år siden:

Helen Burns er veldig viktig for Jane, det er jeg helt enig med deg i, Røverdatter. Det er jo flere sider der Jane legger ut om sin oppfatning om at man må slå igjen og forsvare seg mot dem som er slemme, åpenbart både fordi hun selv har vært nødt til å forsvare seg selv (siden ingen andre har gjort det), og fordi hun ikke har lært noe om ydmykhet og tilgivelse og medmenneskelighet enda (hvor skulle hun lært det?). Sånn som teksten er skrevet, antar jeg det er meningen vi skal se at Helen har den riktige tilnærmingen, og vi forstår senere at Jane også lærer seg disse tingene (selv om hun fortsetter å være både hissig og steil, om enn mer inni seg). "I must dislike those who, whatever I do to please them, persist in disliking me; I must resist those who punish me unjustly." Hos Heathcliff er det absolutt ingen og ingenting som hindrer ham i å utvikle denne tanken til sin ytterste konsekvens, og siden stort sett alle behandler ham dårlig, slår han tilbake til hele verden så hardt han kan.

Toffskij sa for 12år siden:

WH gasser seg jo i fortellerdistanse, ved å la historien bli fortalt av den atale og ryggradsløse idioten Lockwood, som stort sett bare gjengir Nelly Dean.

Fortell hvorfor du ble så irritert på Nelly, da, Skilp!

Skilpadda sa for 12år siden:

Helt klart. :knegg: Men for en kvinne å være så tydelig seksuell, og det med en annen enn ektemannen - og mens hun selv er høygravid! - det tror jeg ville blitt oppfattet som mer sjokkerende enn at en mann er voldelig og herskesyk til langt nærmere vår tid enn vi liker å tenke på.

Røverdatter sa for 12år siden:

Jane blir i det store og det hele ikke behandlet dårlig av menneskene på Lowood bortsett fra av Brocklehurst. Hun møter en respekt og omtanke der som har vært helt fraværende i oppveksten hos tanten. Det vil si at hun blir behandlet med respekt i stort sett de samme årene Heathcliff virkelig blir behandlet ekstremt dårlig.

Røverdatter sa for 12år siden:

Det har ikke slått meg at det er noe seksuelt over den scenen før nå faktisk. Sånn det blir beskrevet er det mer en slosskamp enn en kjærlig omfavnelse. :fnise:

Skilpadda sa for 12år siden:

Ja, sant. :knegg: Jeg glemte det litt mot slutten av boken. Men jeg irriterte meg grenseløst over at hun er så totalt ryggesløs, at hun blander seg inn og manipulerer på begge (alle?) sider, og at hun legger seg på rygg og ber om tilgivelse så snart noen tar henne for det. Hun forteller hvor glad hun er i Hareton, men virker som hun gir fullstendig blaffen i hvor dårlig han blir behandlet, og har liten forståelse for at han senere ikke er så snill og kjærlig lenger. Og hun uttrykker vel at hun alltid har hatt en "soft spot" for Heathcliff (og det er sikkert sant, gitt hvor mye slækk hun gir ham gjennom hele historien), men hun blåser gjerne til glørne for å få det til å flamme opp mellom Heathcliff, Linton og Cathy ved å fortelle - eller ikke fortelle - den ene av dem hva den andre gjør til stadighet. Og selv senere, med Cathy Linton, som hun nesten har et morsforhold til, så går hun tilbake til å stelle for Heathcliff med genuin omsorg etter at han har kidnappet og sperret dem begge inne, slått Cathy og tvangsgiftet henne med den fryktelige sønnen sin.

Det er klart at hun, som nær livegen tjenestejente, ikke har hatt noe særlig valg eller noen genuin mulighet til å hjelpe noen. Men hun virker som hun stortrives med å være den som vet hva som foregår, og ikke som om hun egentlig bryr seg om noen av de unge menneskene hun har hatt ansvaret for. Geskjeftig, ufølsom sladrekjerring, tenkte jeg.

Pøblis sa for 12år siden:

My point exactly. Hun er jo vill og gal og ustyrlig. :nemlig:

Skilpadda sa for 12år siden:

Nettopp. :nikker: Og jeg synes akkurat den samtalen mellom Helen Burns og Jane demonstrerer/illustrerer godt hvor viktig en ordentlig oppdragelse (i vid forstand) er for at en person skal bli et skikkelig menneske - at det ikke holder med bare gode gener, liksom. Jane er jo også inne på det senere, i forhold til Adéle, og i forhold til elevene på den fattige skolen til St. John Rivers.

Pøblis sa for 12år siden:

Nemlig. Og det er Janes tanker om dette (og hvordan hun argumenter med eller mot St. John) helt på slutten av boken - når St. John har foreslått (eller nærmest forlanger) at Jane gifte seg med ham og bli med til India for å jobbe som misjonær, at jeg synes boken virkelig når sitt klimaks.

Røverdatter sa for 12år siden:

Den delen av boka hvor hun underviser de fattige elevene og virkelig ser dem sånn de er, hvordan hver og en av dem er mennesker med et eget potensiale, det er den fineste syns jeg. I tillegg til samtalene med Rochester i begynnelsen. :hjerter:

Ja, og resten av boka. :p Den er veldig fin. :elsker:

Pøblis sa for 12år siden:

Jeg leste en biografisk roman om Brontë-familien i fjor sommer; A taste of sorrow. Jeg likte den kjempegodt. Her er en anmeldelse:
www.guardian.co.uk/books/2009/aug/08/taste-sorrow-jude-morgan-review

Skilpadda sa for 12år siden:

Ja. Og det er lett, ikke sant, å trekke en linje nesten hundre år frem i tid, til en marginalt mer løssluppen tidsalder, der Lord Peter Wimsey sier "The worst sin - perhaps the only sin - passion can commit, is to be joyless." Og det er en av de avgjørende grunnene til at Jane ikke kan gifte seg med St. John.

Maverick sa for 12år siden:

Nå har jeg lest tråden og glemt alle egentlige meninger. :knegg:

Jeg irriterte meg veldig mye mer over WH enn Jane Eyre, men det har også ført til at jeg har tenkt mer på den i ettertid. Jevnt over fikk jeg følelsen av at det var så veldig overdramatisk, så stort, så mye, så, heh, stormende!, mens Jane var mer dempet, men også mer interessant nettopp pga. det dempede. Mer ukjent for meg, på en måte. :knegg:

Heathcliff var absolutt den mest interessante karakteren i WH, jeg likte hvordan han kunne oppføre seg svært dannet og rolig, og samtidig være fullstendig klin gæærn. Jeg har nok faktisk egentlig litt mer sans for ham enn for Rochester, men veldig mye mer sans for Jane enn alle de andre karakterene i WH til sammen.

Toffskij sa for 12år siden:

Jeg elsker Rochester. :hjerter: Dream fulfilment eller ei (eller kanskje nettopp derfor :knegg:).

Røverdatter sa for 12år siden:

Jeg fikk lyst til å lese P&P etter denne runden, jeg. :jupp: Engelsk drama avler engelsk drama.

(Også er jeg veldig bekymret for hvor det har blitt av BBC-P&P'en min. Den er søkk vekk og ingen vil tilstå at de har lånt den. :sukk: )

Pøblis sa for 12år siden:

The Tentant of Wildfell Hall er også lesverdig. Den er skrevet av Anne Brontë og er kommet litt i skyggen av Jane Eyre og Wuthering Heights, men den er også en strålende bok som handler om temaer som var tabu på den tiden. (Jeg sier ikke hva - i tilfelle noen vil lese. :knegg: )
Det hevdes jo at de plagede mennene i Brontë-søstrenes bøker var inspirert av broren, Bramwell Brontë. Det er spennende å lese biografier om Brontë-familien!

Toffskij sa for 12år siden:

Pøblis sa for 12år siden:

:knegg:

Jeg er mest enig med Anne. :nemlig: :klokavskade:

Røverdatter sa for 12år siden:

:fnis:

Toffskij sa for 12år siden:

Jeg drepte tråden med dude watchin’. :skuffet:

Røverdatter sa for 12år siden:

Toffskij altså. :skuffet:

Jeg tenker fortsatt på dette her. Samtalene er det mest ekte med hele boken og for meg er det noe som menneskeliggjør Jane og Rochester og som visker ut de 160 årene som er mellom meg og romanen og mellom meg og Charlotte Brontë. En mann som treffer en kvinne og gjør seg kjent med henne uten å kategorisere henne ut fra klasse eller slekt, og uten å ta hensyn til hennes underrang i forhold til han selv. Det er ikke noe stakkarslig over det, det er ikke en helt fra overklassen som forbarmer seg over en fra tjenerskapet, det er to likverdige mennesker som treffes og gjør seg kjent. Først når han unnskylder at han er så direkte falt jeg inn i konvensjonene igjen og husket konteksten. Selve samtalene er så universelle og tidløse og gjenkjennelige for hvordan det føles å treffe noen man bare ønsker å vite alt om.

:hjerter:

Divine sa for 11år siden:

Jeg trekker frem denne gamle tråden, nå som jeg endelig er ferdig med Jane Eyre. Jeg begynte i november, så det sier litt om hvor tråkig jeg synes boka er. Og nei, jeg liker ikke Jane. Hun er altfor ordentlig. Jeg synes hun er slem som stikker av fra Rochester etter at det blir avslørt at han er gift. Skal det liksom være edelt å la folk bli beymret for en, og selv nesten dø av sult? Og uttalelsen hennes om at var bedre å være fattig og kald og ensom oppi heia enn å være i et lidenskapelig forhold med den man elsker i sydligere strøk, fikk meg til å le høyt. Snakk om pisspreik. Og Rochester er en vits, og jeg, i motsetning til mange, synes ikke dialogen mellom Jane og Rochester er interessant i det hele tatt. Da liker jeg faktisk mye heller dialogen mellom Jane og St. John. Den er mer renhåret, mindre innpakket og definitvt mindre fjollete.

Myrsnipa sa for 11år siden:

Og nå er JEG endelig ferdig med Jane Eyre (men det tok bare to uker da Divine..), og burde har skrevet mine tanker før jeg leste tråden.

Jeg er dog enig i flere av tingene som er nevnt her. Mr. Rochesters troverdighet som katakter brister også for meg på noen punkter, og spesielt scenen som spåkvinne ( :dåne ) Den forstod jeg ikke og måtte lese den en gang til, fordi det ble så usannsynlig at det ble bare dumt.
Jeg syns dessuten han er direkte slem med henne når han bevisst - og over så lang tid - lurer henne til å tro at han skal gifte seg med en annen. Han er slem med henne når han ikke er ærlig om ekteskapet sitt, selv om jeg forstår fortvilelsen hans.

Og jeg er litt enig med Divine her. Jeg ble sint på Jane når hun forlot uten å forklare, satte hele huset igjen i letingen etter henne.

Syns også avslutningen gikk litt fort. Som om forfatteren bare ville bli ferdig og "wrap it up". Jeg ville iallefall høre pittelitt om livet deres sammen. Litt mer enn at "da han holdt sin førstefødte var han glad....", liksom. Men det er vel meningen at vi skal se for oss dette livet og barna selv.

Vel vel, det var en krevende leseropplevelse. Snakker om lange replikker. :knegg:

Filifjonka sa for 11år siden:

Og nå har jeg også lest disse to, omsider. Har bare litt igjen av Wuthering Heights.

Gjensyn etter veldig mange år, Stormfulle Høyder hadde jeg bare lest en gang da jeg var kanskje 14, og Jane Eyre leste jeg på samme alder pluss en gang i tjueåra. Det begynner å bli lenge siden det også.

Det som slår meg aller mest er at jeg har gått rundt og husket Wuthering Heights som en romantisk kjærlighetshistorie. Når jeg leser den nå så syns jeg virkelig den er så fæl, håpløs, knugende, brutal og grotesk. Hvis jeg gjetter riktig angående hva noen av dere ville ha brukt Heathcliff til, så er jeg rystet. Han er en ond, slem og motbydelig mann som slår og sier de verste ting til alle. NULL heltestatus på noe som helst nivå. Nå har jeg aldri skjønt fascinasjonen med badguys i det virkelige liv heller, men han er jo så langt unna et normalt menneske at jeg fatter det virkelig ikke. Men det fins jo flokker av damer som vil gifte seg med massemordere i fengsel, så det er mye jeg ikke skjønner.

Catherine er heller ikke noen tradisjonell heltinne fra den tiden, hun er jo temmelig usympatisk og utrivelig hele dama, og hele den elendige klaustrofobiske innavls- og barnemishandlingshistorien får meg igrunnen bare til å bli trist. Men trist er jo også en følelse, selvfølgelig.

Jeg får prøve å komme meg ved å se to utgaver av Jane Eyre på DVD. :nemlig:

Pøblis sa for 11år siden:

Jepp, Filifjonka. Helt fullstendig enig. Jeg får helt vondt i meg av at noen daler synes han er sexy/romantisk/hva har eu. Han er jo ond! :redd:

Toffskij sa for 11år siden:

Ja, Heathcliff er ond, dyrisk og ødelagt. Denne 2011-filmatiseringen er ganske interessant, den viser historien utelukkende fra Heathcliffs synsvinkel, og stort sett bare den delen der Catherine fortsatt er i live. Det må da være ca. den eneste måten å frambringe en viss sympati for mannen på (for han ble jo vitterlig behandlet skrekkelig, han også).

Filifjonka sa for 11år siden:

Nå har jeg akkurat sett filmen med Tom Hardy fra 2009, og jeg mistenker de som kunne tenke seg å bruke Heathcliff til litt forskjellig for å ha sett den og glemt boka.

Historien er jo veldig endret i romantisk retning. Boka er så uendelig mye mørkere, fælere og alle personene i den så mye mindre heltemodige og med færre forsonende trekk.

Jeg likte filmen i og for seg, og jeg liker Tom Hardy, men dette var en helt annen historie egentlig. I tillegg var det endel små endringer som jeg ikke skjønner helt poenget med - andre årstall, barna/ungdommene har en helt annen alder når forskjellige hendelser inntreffer og litt forskjellig sånt.