Jeg har havnet i en heftig diskusjon på Facebook på veggen til en venn med en venn av han igjen.
Han la ut dette bildet som sikkert flere har sett, av Karzai som takker Norge for økonomisk støtte og en tankeboble ut av Stoltenberg som vil spare inn de 3 milliarder i omsorg-og helsesektoren.
Nå har personen jeg diskuterer med (sifra hvis du er her!) sin egen personlige historie tydeligvis, men er veldig opptatt av at vi må hjelpe de i Norge før vi hjelper noen i utlandet og andre har selvfølgeig kommentert at den rødgrønne regjeringen kjører landet i dumpa.
Over til poenget. Hun mener at unge uføre burde få like mye penger som de som har jobbet lenge og tjent godt, fordi det er dritkjipt å ha dårlig råd. Jeg skriver tilbake at jeg skjønner at det er kjipt, men at vi skal være glade for velferdsordningene vi tross alt har og at jeg ikke synes det er rettferdig at en ung person som knapt har jobbet skal få like mye som en som har jobbet i 20 år.
Hva mener dere? Og er det den rødgrønne regjeringens utenlandsstøtte som avskjærer bedre hjelp fra NAV og bedre eldreomsorg?
Det blir kanskje litt litt sausete sammenblanding dette her, men ser jo at diskusjonene på FB (gamle skolevenner og deres venner primært) sauser dette veldig godt sammen i mange sammenhenger.
Selvsagt er det ikke slik. Norge har igjen 99 % av BNP på å bruke på oss selv. Det er begrenset hvor stort omfang den ene % ville utgjort på nasjonalt nivå. Når det har vært blå regjering har prosenten vært sånn ca det samme.
Takk for argumentasjon, løper inn på FB igjen. Det var dette jeg holdt på å formulere, men så ble det rotete skrevet og jeg slettet det igjen. Jeg kjenner at jeg blir seriøst irritert på nivået på kunnskap, refleksjon og saklighet, selv om jeg ikke er en mester selv. Og jeg må slutte å lese tilsvarende på kommentarfelt i diverse aviser, der er nivået enda værre. Dette er folk som skal velge hvem som styrer landet.
Men akkurat dette med unge uføre er jeg litt på gyngende grunn, fordi jeg ikke vet nøyaktig hva de får, men for meg høres det ikke logisk ut å klage på at man ikke får like mye som en som har tjent mye penger på jobb i mange år.
Bedre hjelp fra NAV? Da lurer jeg på hva de egentlig forventer. Etter å ha tilbringt tid med mennesker som får hjelp fra NAV har jeg nå skjønt at du kan få hjelp til alt. Har du ingenting får du ganske masse (i mine øyne) og har du mer får du mindre, men uansett har man så mange rettigheter her i Norge at man faktisk må velge å ramle utenfor.
Jeg lurer på hva det går av mennesker som mener de får for lite? Hva er det de egentlig mener de fortjener og hvorfor? Jeg forstår det bare ikke.
Man kan også kikke litt på hvilke summer nordmenn bruker feks på frisør samlet sett på et år, for å se om det vi yter i bisand egentlig er så mye i stor nasjonal skala.
Å bli ufør når man er ung ER virkelig, virkelig kjipt. Havner du i rullestol når du er 18 år så er du minstepensjonist resten av livet.
Jeg har likevel problemer med å se for meg en ordning som ikke baserer seg på opparbeidede rettigheter. Selv om det er kjipt å leve på eksistensminimum så tror jeg ikke vi kan tillate oss å la det være mer attraktivt enn det er å være ufør. Faktisk.
Om man blir ufør som ung, så skal man leve på ganske lite et helt liv, med alt det medfører. Jeg har ingen problemer med å forstå at det føles kjipt i et samfunn der mange har veldig god råd.
Når det er sagt, så synes jeg ikke selv jeg har det ugreit som ung ufør, men jeg er gift med en mann som har god inntekt, vi var allerede sikret med en god bolig, jeg var godt forsikret før jeg ble syk, og vi drar med oss en økonomisk "arv" etter foreldre med gode inntekter og nedbetalte boliglån.
Nå vet jeg jo ikke hva du får utbetalt, men de fleste jeg kjenner får like mye utbetalt som en ufaglært i en mindre heldig jobb. Jeg synes ikke det er rett at en som er uheldig å bli ufør skal ha lønn som en som har brukt mye penger på å utdanne seg, jobbe seg opp i gradene og som faktisk har lagt mye arbeid i dette.
At det er kjipt tviler jeg ikke på, men i forhold til ingenting (som er realistisk i mange land) er vi utrolig heldig som faktisk får en liten lønn likevel. Vi har et system som bakker oss opp og gir oss muligheter andre bare kan drømme om.
Når man da likevel velger å syte og klage på systemet synes jeg man virker noe utakknemlig, for sett i et litt større perspektiv er vi ganske heldige som bor her vi bor.
En utfordring er jo at man mange steder i Norge kan leve ganske ok på en minstetrygd. Noen steder er boligprisene så lave at man i praksis har nesten ingen boutgifter. Mens man har utrolig lite å rutte med om man lever av det samme i en by. Pussig nok er det en del sånne bygder som blir "NAV-land"...
De færreste tjener under 200.000 kr i året her til lands.
Og for folk i dette landet er det i grunn ikke spesielt fruktbart å sammenligne seg med folk i helt andre land, samme hvilken situasjon man er i. Klart det kan sette tin i perspektiv, men i det daglige hjelper det nok fint lite å tenke at i andre land hadde man ikke hatt noe. Og naboen kanskje halvparten. Og de borti gaten 1/4.
Når det er sagt, så synes jeg aldri syting er spesielt hensiktsmessig. Likevel går det an å ha forståelse for at noen livssituasjoner oppleves urettferdige og tyngende for de som står i dem. Folk blir bitre av langt mindre, har jeg sett.
Jeg synes st sånn argumentasjon om at man ikke kan hjelpe andre før alt skinner her hjemme blir veldig usaklig, og det skal mye til at jeg går inn i en sånn diskusjon.
Det er ikke så svart hvitt som slike mennesker tror. Det er mange ting jeg er misfornøyd med som kan være regjeringen ansvar. Men at vi her ikke skal kunne hjelpe andre land det blir for dumt. Vi bor på samme klode, og uten at resten av hverken klarer seg nogenlunde vil heller ikke vi klare oss i lengden. Så kan man jo se på hvordan pengene blir brukt. Det vil det og bør det være diskusjoner rundt.
Det med uføretrygd er veldig vanskelig. Det må avveies hva samfunnet kan betale uten å knekke ryggen, og det må ikke framstå som så attraktivt at de som faktisk har en arbeidsevne ikke blir motivert til å jobbe. Flest mulig bør jobbe sånn at vi kan opprettholde de godene vii har.
Når man først skal sette det at man selv synes man får for lite penger opp mot at alle pengene blir sent ut av landet så kan man godt se sin egen situasjon i et litt større perspektiv, synes jeg. Det er tross alt en grunn til at vi også sender penger ut av landet i stedet for å bruke alt på oss selv.
Det er veldig sørgelig å uforskyldt havne i fattidgom resten av livet. Veldig. Men jeg syns det er skummelt hvis vi pålegger oss selv enorme kostnader for å sikre at folk ikke opplever å ha det veldig sørgelig. For det skjer faktisk i livet. Vi skal ha et velferdssystem, men ikke et velværesystem.
Det er en forskjell på de som aldri fikk sjansen til å velge seg en utdanning, et yrke og en pensjonsordning/forsikring og de som har valgt det bort synes jeg. Unge uføre er et trist kapittel. Jeg synes ikke vi kan forvente at de har samme perspektiv på dette som de som er så heldige å kunne betrakte problemet fra avstand uten å kjenne det på kroppen. Hovedproblemet deres er at de deler pengesekk med de som naver. an kan rett og slett ikke ha for gode ordninger, det har vi ikke råd til. Og det er dessverre endel som trenger at det lønner seg økonomisk å jobbe.
For meg blir det en litt for kynisk måte å se det på. Unge uføre er i en veldig vanskelig situasjon, særlig de som er alene. Det er et kjipt dilemma - antallet unge uføre øker, og det er åpenbart viktig at ikke ordningen blir for attraktiv økonomisk, fordi en del da vil søke seg i retning av den.
At folk har det vanskelig i andre land betyr ikke at man ikke skal ta på alvor de problemene som finnes i Norge. Å holde svake grupper opp mot hverandre på den måten syns jeg er tåpelig. Hva med å holde sterke og svake grupper opp mot hverandre? Det er kanskje mer fruktbart enn å si at unge uføre skal takke og bukke og være glad for at de får penger i det hele tatt. Hva med at høytlønte betalte litt mer i skatt - det blir fort noen milliarder av det også.
Jeg er forøvrig for bistand, og syns at AS Norge har råd til det de gir i dag, med ganske god margin. Betyr det at jeg er ukritisk til all bistand bare fordi intensjonen bak er god ("redde verden") - nei, det er jeg ikke.
Norge bruker vel nesten 40% av statsbudsjettet på trygder, pensjoner, sosialstøtte, etc. - NAV-sekken - det er ganske mye. Det er en seiglivet myte blant mange at Norge bruker så lite penger på dette.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
