Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
(Virker den linken? Blir glad om noen kan fikse den)
Heidi sier:
Hun stusser over at mange menn finner seg i å sove i rosa shabby chic-soverom med madonnafigurer over sengen, bare fordi kona har full styring på alt innendørs.
For jeg syns det er gjengs overalt i disse bloggene, jeg? Hun bestemmer, ståker og handler, han betaler og maler på kommando. Og resultatet er et ultrafeminint hjem. I noen av dem er det umulig å se for seg en stor, voksen mann sette seg til rette i sofaen uten at det ser ut som om han har tatt på seg rosa strutteskjørt.
Syns de fleste menn dette er greit?
Altså, her hjemme er det også jeg som er mest interessert i å få på plass møbler og detaljer, men jeg gjør det jo med hans smak og behov i sinne også.
Hvordan er det hjemme hos dere? Og hva syns dere menn om fenomenet?
Mannen min hadde aldri godtatt verken shabby chic eller at eg skulle brukt ei formue på interiør, utan at han skulle hatt eit ord med i laget. Eg forstår ikkje fenomenet, og la og merke til Aftenpostensaka forrige veke.
Jeg hater både shabby og chic og landstedstil og alt annet som ligner på rustikt og presumptivt slitt with a purpose. Det gjør mannen også. Og vi er like engasjert i interiør.
Jeg er alt for lat til å ha et utpreget shabby chic hjem, og vi har heller ikke økonomi til å "leke" med interiør. Det er nok min smak som legger flest føringer på hjemmet, men huset vårt er stadig et kompromiss mellom mitt behov for visuell sjelefred, og hans behov for et praktisk hjem. Det fungerer veldig bra.
Jeg er ingen shabby chic-fan. Men jo, det er jeg som er interiørsjefen her i huset. Men det er rett og slett fordi mannen ikke bryr seg stort om interiør, mens jeg digger det. Pluss at vi har samme stil. Men selvsagt, jeg kjøper ikke store møbler eller maler om hele stua uten at vi er enige. Men om jeg kjøper nye gardiner eller nytt servise, så gjør jeg det glatt uten å spørre mannen først. For jeg vet jo at svaret hadde vært "Det er greit for meg", uansett.
Men vi har en enkel stil. Ingen blondegardiner, englevinger eller hvitmalte gulv her i huset.
Jeg lurer på om shabby chic-damene hadde syntes at det var ok om mannen bestemte at de skulle ha en gedigen skinnsofa, lerret på veggen og et gigantisk surroundanlegg?
Tja. Jeg er verken shabby chic eller rosa - men om jeg hadde vært det hadde jeg sikkert fått gjøre som jeg vil. Så lenge jeg ikke brukte masse penger, da. :gift med en skotte:
Han bryr seg ikke så veldig, så jeg får viljen min. For eksempel har vi ett bilde han syns er stygt, det henger på veggen i stua. Og så har vi ett maleri han syns er fint, men som jeg ikke liker, det ligger i et kott. :sparke: Det skal sies at det bildet er usannsynlig ekkelt da. Jeg får neller av å se på det, det er ordentlig mørkt og depressivt. Han ha fått lov å henge opp en stygg plakat på do i kjelleren. :verdens beste kone:
Jeg liker brukt og gammeldags (og visse elementer av shabby chick), og mannen min er sånn passe interessert og finner seg stort sett i at det dukker opp ting han ikke hadde kommet på å kjøpe sjøl. Så veldig feminint er det ikke her, da, kanskje med unntak av spisestua. Jeg tar ham med på råd når det gjelder større ting, har ikke innredning som hobby og han sier tydelig fra om noe er uaktuelt, og det er jeg glad for. Det er vårt hjem. Derfor har vi romantisk, hvit spisestue med utsikt til to svære, svarte Klipsch-høyttalere, som riktignok snart flytter ned i nytt, dedikert hjemmekinorom. I stua kommer det noe nytt i hvitt etter hvert, men det blir fortsatt store golvhøyttalere og kompromiss-tv-bord med plass til forsterker og dingser og bokser. Og i grunnen liker jeg det sånn, ellers hadde det ikke føltes som vårt.
Og hjemmekinorommet, mannens maskuline boltreplass der han har tatt alle avgjørelser sjøl? Joda. Det får noen svære svarte skinnsofaer og alt som hører med. Og så er det malt lilla. :knegg:
Vi forhandler og prøver å møtes. Jeg har den største interessen, men jeg får ikke ta store interiøravgjørelser uten han på laget. Der er selvsagt ok. Vi liker stort sett samme stil, selv om jeg har flere fikse idéer, pleier vi å være enige om hva vi skal kjøpe og hvordan det skal se ut hos oss. Shabby Chick er ikke for oss. Sammen med rustikk fransk landstil og den der moten med industrielle ting sammen med alt dette.
Jeg har mange ganger tenkt at det må være litt fælt å være mann mellom rekveden, hekladukene, de pudderrosa putene med rysjer og englevingene, men hva vet vel jeg, kanskje menne deres rett og slett gir bæng?. Jeg tenker vel i grunnen at det må være litt fælt å være menneske sammen med alle tingene de har i hjemmene sine.
Altså, jeg har ikke noe imot stilen i og for seg, men den fremstår for meg som ekstremt feminin. Sånn at å putte inn en mann der blir som å putte ham i dragkostyme.
Men hva vet jeg, kanskje er jeg kjønnsfordomsfull som går ut fra at menn ikke liker blonder og hjerter? Eller kanskje de virkelig ikke bryr seg?
Men ut av det lille jeg har lest i disse bloggene så er det en del "fnis, han protesterte voldsomt på svanen/engelen/enda en utskiftning av sofaen, men hehe, han gir seg nok som vanlig!" Og det virker så respektløst ovenfor (overfor?!) en partner!
Min interiørstil er umulig å sette i en kategori. Her er det møbler med slitasje og sjel, litt vintage, litt industri og litt landstil. Jeg følger hjertet og setter ting sammen slik JEG liker det. Huset har blitt en fin miks av nytt og gammelt slik jeg vil ha det. Det som er viktig for meg er å ha et hjem som gir meg en følelse av lunhet, hjemmehygge og vakre detaljer. Altså sjarmerende slitt og bare mitt!
Jeg er enig Polyanna, og tenker i grunnen at dette er en damestil. Mulig det er fordomsfullt.
Samtidig kjenner jeg en del menn som virkelig ikke bryr seg og som er glad så lenge de slipper å bli involvert.
Jeg er helt enig. Skjønneratmange menn ikke bryr seg. Men det må da være visse grenser for hvor feminint og dillete de orker å bo? På den ene Ylvis-brorens soverom henger det to gamle nattkjoler til pynt. Og nei, det er ikke oldemors gamle, men de er innkjøpt spesielt til dekorasjon.
Her hjemme har jeg sterkere meninger enn mannen hva interiør angår, men det betyr ikke at mannen ikke har sin mening. Så selv om jeg får bestemme det meste bruker han sin stemme til å nekte visse ting. Og hans grense går i allefall lenge før rosa og blonder. :knegg:
Vi blir enige om de viktige, "store" tingene, mens jeg tar meg av det lille vi har av "dill" (puter, planter, osv.). Vi vektlegger det enkle og praktiske, og fnyser litt i armhulen av rosa shabby chic-soverom med madonnafigurer over sengen (sitat fra artikkelen).
Enn barn i gjennomførte hvite hjem? Jeg får litt avsmak for hjem hvor barnerommet så tydelig er innredet for å matche moren/morens stil. Hvor mange barn hadde valgt hvitt/grått rom hvis de fikk lov? Ofte skrives det også at barna ønsket noe annet, men "Jeg fikk overtalt de til hvite vegger og bruker farger i tekstiler". Blekete pasteller er farger (?). Ingen plastleker å se, eller ting lagd i barnehagen. Ingen "dårlig smak" som fargerike plakater fra Barbie-blader. Jeg liker ikke Barbie, men når hun vil ha det på rommet synes jeg hun skal få bestemme selv.
Våre barnerom ble laget før barna evnet å ha en formening om farge. Vi har et som er malt i støvet blått og et i grått. Eldstemanns rom har etterhvert fått noe Legoplakater og den slags, men sånn i utgangspunktet er det jo ikke noe verre å lage et "hvitt" barnerom, enn et med Ole Brumm på alle bauger og kanter, slik som var mer vanlig da eldste var baby. Jeg tror ikke de små valgte det heller selv. :knegg: At de endrer på rommet etterhver selv er jo uavhengig av utgangspunktet.
Det er nok jeg som er mest interessert i interiør hos oss, uten at det sier så mye for så vidt. :knegg: Men siden stilen min er nokså enkel og stram, langt fra shabby chic altså, så har det aldri vært en issue hos oss. Betaler for tingene gjør jeg selv til og med. :p De store tingene blir vi selvfølgelig enige om først altså.
Jeg tror egentlig mange menn ikke helt har øye for sånt og kanskje ikke bryr seg så veldig.
Eg leser ein del interiørblogger og -blader, og kvar gong eg snublar over hus med gjennomført shabby chic- stil, må eg sjekke om vedkommande er gift. Overraskande nok bur det ofte ein mann i desse blondefylte, småblomstrete husa fylt med lavendel. No skjønar sikkert ein del at eg ikkje er så veldig begeistra for stilen, er kvar er mennene deira?
Det som egentlig irriterer meg med denne stilen, er at dei tar flotte, gamle møblar og maler dei kvite med bengalakk. Eg seier ikkje noko på det om møblane er slitt og stygge, men i perfekt stand?
No lider jo eg under det å ha ein mann som er litt over gjennomsnittet opptatt av interiør, og då sjølvsagt har ein heilt anna smak enn meg. Kanskje eg innerst inne er misunneleg? Kanskje eg har meir lyst på ein mann som nikker og smiler, og forsvinner i eit hav av blondeputer?
Boligen vår er mer eller mindre uinnredet. Vi har i fire år sagt at vi bør få kjøpt oss et gulvteppe, uten at vi har klart å få det gjort. Vi har to bilder hengende på veggen i første etasje. Ikke én eneste pynteting, med unntak av en dings som henger ved kaffemaskinen. Ingen av oss har hang up på interiør, med andre ord. (Vi vet hva vi liker, altså. Vi skal kjøpe det. Senere.)
Hadde jeg imidlertid vært shabby chic-fan så tror jeg nok at min mann ville latt meg styre på. Litt sånn "whatever makes you happy", siden han selv ikke er særlig interessert. Jeg tror ikke han hadde blitt plaget av feminin stil, med unntak av ting som var plagsomt upraktiske.
Mannen min og jeg er temmelig like på mange plan. Vi har nettopp tilbrakt ei helg i et fargekoordinert Shabby-Chic hjem, eller mulig det er rustikk, eller hva det nå er. Det er i hvertfall fargekoordinert, hver detalj er nøye gjennomtenkt, ikke en ting står der det ikke hører hjemme.
Vi var begge enige om at det ser da fint ut, for all del, men vi følte oss ikke som vi var i et hjem, mer som i et utstillingslokale, hvor vi satt og var redde for å velte ting eller rote til, bare ved vårt nærvær.
Det er nok både menn og kvinner som trives med dette - mannen i huset virket da svært så fornøyd, han. (He he, han turte kanskje ikke si noe. :humre: ) Men for min mann, og for meg med, var det ikke noe som vi følte passet oss.
Stilen vår hjemme? Hvem var det som en gang så treffende sa "Rotete Ikea?"
Altså, her hjemme er det også jeg som er mest interessert i å få på plass møbler og detaljer, men jeg gjør det jo med hans smak og behov i sinne også.
Hvordan er det hjemme hos dere? Og hva syns dere menn om fenomenet?
For vår del er det slik at vi har drevet med oppussing som grenser mot renovering de siste årene (nå er vi ferdig! :D ). Dette har innebært justering av bærebjelker, ny fasade, reseksjonering, etterisolering, riving av trelags badegulv (det var så rart, jeg tok et bilde av mannen min mens han rev og han er grå - helt grå, ser ut som et sort-hvitt fotografi, men det er det altså ikke.), bygging av lettvegg, nylegging av plater på vegg.
Nå har vi bittelitt "flikking" igjen (lister, etc). Og shopping. Møbler, duker, gardiner etc. Det er en helt annen prislapp på dette enn på oppussingen. Og mannen min er ikke interessert. Han irriterer seg over at platene på stua sprekker opp (vi vurderte å bytte, men hadde ikke tid), men gir seg beng i pynteputene. Og det skjønner jeg godt, det er et helt annet (og mye enklere og billigere) arbeid enn det vi har drevet med.
Nå må jeg jo også si at vi lever definitivt ikke i et shapby chick hjem. Vi lever i et så funksjonelt hjem som jeg har greid å lage. Faktisk stikk i strid med min egen smak, jeg elsker tekstiler overalt. Tepper, duker, gardiner, puter, pledd etc men det blir støvete og lortete så vi har ett - 1 - teppe.
Jeg besøkte et fullblods shabby chick-hjem en dag. Alt var hvitt og lyst og søtt og dandert, utenom et par veldig gjennomtenkte ikkematchende gamle kontrastgjenstander, det var rysjer, veggord, hjerter og cupcaces både her og der. Det var til å få kløe av hele greia. Men så, midt i stua, var det et befriende friskt akvarium, med fisk som ikke matchet innredningen. -Veldig koselig, søte fisk, så moro for ungene, kommenterte jeg. Men interiørhusmoren var ikke fornøyd med det. -Det er mannens. Det skal UT!
:knegg:
Her er det vel hverken særlig shabby eller chict, tror jeg. Vi tar avgjørelser om innredning sammen, og heldigvis er vi enige. Jeg kjøper da en og annen dings uten at han ser den først, men hvis jeg hadde kommet med noe han ikke likte hadde han nok sagt fra at jeg ikke trengte å kjøpe mer av akkurat det. :humre: Generelt er vi ikke så veldig interiøropptatte, men nå har vi nytt hus og gleder oss til å få det helt som vi vil sånn etterhvert. Foreløpig er det litt nytt, litt gammelt, masse duploklosser og gulpekluter. :elsker:
Jeg har veldig trua på den.
For meg hadde det vært det samme om vi hadde kjørt rosa blonder, sort og nagler, eller maritimt Og jeg ser for meg at det er det samme for mange menn også.
Nå har jeg svært få preferanser når det kommer til hus og heim, og Sambo har enda færre. Det gjør at vi kjøper det vi ser at "bør være i et hjem". :knegg:
Jeg har puter i sofaen som tydeligvis bare er der for å matche pleddet vi også har.
Og jeg har noen hjerter i vinduet fordi søsteren min sa at det er passe koselig uten å være utpreget noe som helst.
Jeg kan ikke hjem. Jeg skjønner ikke hvordan folk får det hjemmekoselig.
Vi har sammen bygget opp huset fra bunnen. Eller, nå lyver jeg. Det var håndverkerne som renoverte og vi var enige om hvordan det skulle være sammen med arkitekten. Jeg tar meg av detaljer, men om han ikke liker det så åker det ut. Og vi har barn i et hjem med hvit base. Jeg tror neppe de lider noen nød av den grunn.
Vi bestemmer det meste i samordning, men hvis jeg hadde vært glødende interiørinteressert og hatt det som en stor hobby og lidenskap i hverdagen, sånn at det virkelig ga meg noe, så håper jeg virkelig at mannen min hadde tålt pyntepytene altså. Han har en altoppslukende hobby selv, så jeg tror faktisk at han ville forstått det om interiør var like viktig for meg som hans hobby er for han.
Jeg tror nemlig at for mange av bloggerne så handler det om ren hobby, og det har jeg større forståelse for enn de som bare henter side 5 i Brunstadkatalogen. Jeg følger mange av bloggene og da mest fordi det er så mange kreative og flinke damer som lager blogger om hvordan man kan gjøre ting selv, sy, gjenbruke, male og masse ting som er lurt og inspirerende.
Når det er sagt så syns jeg det virker lite sannsynlig, om enn med noen unntak, at disse bloggehjemmennene er umælende tøfler som mistrives i blonder og kråkesølv. Jeg syns problemstillingen virker litt oppkonstruert.
Jeg kan forøvrig ikke fordra den rene shabby-stilen, men det syns jeg er underordnet diskusjonen.
Jeg tenker at vårt hjem skal avspeile hvem vi er - mannen, ungene og jeg. For meg blir disse gjennomførte shabby-chic-hjemmene ofte uttrykk for én av beboernes stil.
Så og si enig. Jeg har fordommer mot alle som interesserer seg for fjolleinteriør og mistenker dem for å være domme og at chybby chiksa er de blånneste av dem alle. Med andre ord: Mannen min kommer aldri til å bli utsatt for noe sånt. :niks:
Hos oss er det veldig shabby, lite chic. :knegg: Og interiøret bestemmes av begge.
Jeg vet om noen der mannen ikke fikk ha klærne sine i hennes klesrom, det matchet ikke alt det hvite. Da begynner jeg rett og slett å lure på om folk er helt koko.
Jeg drar det meste nytt i hus, noe rart og noe ikke fullt så rart. Mannen protesterer om det blir for galt. Men nå vet jeg sånn ca. hva han vil like og ikke like og av store ting kjøper jeg aldri noe uten at han er enig. Det hender jeg impulskjøper ting og tang. Men ikke så ofte nå lenger. :sparke:
Jeg er egentlig mer moderne og mannen mer fransk landstil, men vi nærmer hverandre i en snodig miks.
Jeg har en mann med Meninger om interiør og han hadde aldri godtatt en shabby chic stil (og det hadde virkelig ikke passet til ham heller). Nå liker ikke jeg masse nips og stash jeg heller, så det er helt uproblematisk. Det som derimot kan ta litt tid og krefter er å bli enig i de tilfellene der vi faktisk er uenige om interiøret. I begynnelsen av forholdet trodde nemlig mannen at det var jeg som bestemte, men Pepper kan skrive under på at han har ganske sterke meninger om hva han vil ha og ikke vil ha (hun og Peppermannen var med da vi skulle kjøpe sofa og vi har ledd mye av at jeg såkalt skulle få velge sofa - hva som helst var greit bare det var den sofaen i den fargen. :knegg: )
Nå har vi en veldig fin balanse og vi forhører oss alltid med hverandre før vi handler større ting. Dessuten er vi ganske flinke til å jenke oss hvis det er viktig for den andre. Mannen har stort sett innredet hytta vår etter metoden: send link med tre forskjellige sofaer og tre forskjellige spisebord/stoler til meg og la meg velge den jeg liker best. Han brukte mye tid og krefter på å finne ting han syns passet inn og lot meg få det siste ordet (og forkaste hvis jeg ikke likte noe, eventuelt foreslå noe annet), og resultatet er et sted vi er veldig fornøyde med begge to. Vi er også flinke til å gi og ta hvis det er viktig for den andre. Jeg ga meg på fargen på sofaen (jeg ville ha rød, han ville ha brun) fordi det var viktig for ham. Han ga seg på type og farge på gardinene, fordi det er viktigst for meg. Og vi forhandler fortsatt om lyssetting. :knegg:
Shabby chic gjør vondt. Uten at vi er/har mann noen av oss.
I den grad vi har en stil, er den "praktisk IKEA ispedd loppemarked fordi det er billig ikke fordi det er hipt." Det er nok jeg som har den kraftigste innflytelsen - eller vetoretten kanskje -, men siden jeg er gift med hun som ikke ser noen som helst grunn til ikke å ha alle tredve spillkonsollene fremme i stua, så må det bare være slik. :nemlig:
Vårt hjem er vel mest innredet med tanke på komfort og funksjon. Ingenting matcher egentlig. Brun überbehagelig utslitt sofa, et gammelt arvet lakkert eikestuebord med morsomme utskjæringer, billigste sort spisestue fra jysk, hvite bokskap, sort TV bord. Store høyttalere, akvarium, stort keyboard og PC-krok har vi også. Blondebloggere ville ikke ha syntes det var noe fint hos oss, men vi trives, selv om vi ikke eier mye typisk nips. Har fått kommentarer på at vi har det alt for ryddig hjemme til å være en småbarnsfamilie, og at vi derfor er unormale :knegg:
Hverken mannen eller jeg er veldig interessert i interiør. Alle som har vært hjemme hos oss har nok sett det. :sparke: Og ingen av oss ville trivdes i et veldig gjennomført shabby-chic hjem. Ingen av oss er glad i pyntegjenstander. Det vi skal ha i huset skal ha en funksjon. Vi har bilder på veggene da, vi er ikke minimalistiske.
Det er mannen som er mest interessert og som har mest estetisk sans, så selv om vi tar større interiøravgjørelser sammen, så har han en litt sterkere stemme enn meg der. Både fordi han bryr seg mer og fordi jeg stoler på hans smak. Jeg har lært at jeg også trives med det han velger.
Jeg er sånn litt over halvveis interessert i interiør. Jeg har ingen fast stil, men jeg liker at det matcher og ser pent ut. Jeg liker nips, jeg liker å gå i butikker og kikke, og kjøper det jeg synes er pent og tror vil passe. Når vi har råd til det. En kvasihobby, kan man kanskje kalle det. MEn jeg gidder ikke bruke tid på interiørblogger og blader og sånt. I tillegg har jeg en mann som virkelig, virkelig ikke kunne brydd seg mindre. Sånn helt seriøst. Når vi har kjøpt litt større møbler og sånt vil han gjerne være med å bestemme. Men han er veldig glad når jeg har forslag han kan velge mellom. Han er en pest og en plage å ha med i butikker når han ikke har noe håndfast å vurdere, men bare har frie tøyler til å se på alt. "Jeg vet ikke, jeg... Kan ikke du bare finne noe, så skal jeg si om jeg synes det er fint eller ikke?"
Det er nok ikke det grelleste eksemplet altså, men jeg har litt problemer med å se at en mann har hatt noe å si om hvordan det skal se ut. Det er et jo et gjennomført hjem, og hjemmekoselig, så det er ikke noe ønske om å 'henge ut'. Men jeg synes det er så ufunksjonelt når man kjøper brukte, gamle nattkjoler for å henge opp til pynt.
Og for meg så har denne stilen alt for mange ting uten en funksjon. Og for meg som er veldig rotete av meg ville det bare blitt kaos. Jeg har nok med de klærne vi bruker på vårt soverom.
Forøvrig synes jeg hjemmet hennes er pent. Jeg kunne aldri hatt det slik, men det er en deilig ro i bildene. Og vi kan regne med at det er rydde for bildene. Det er vanlig i bloggverden.
Men det er jo ikke sikkert de mannfolka bryr seg? :vetikke: Og det er jo ikke usannsynlig at noen faktisk liker det og.
Vi har ikke en eneste rosa ting, og det er ikke særlig Shabby-chic heller. :knegg:
Det er helt vanlig liksom. Hvite vegger, grå sofa, en gammel sjenk fra farmora til mannen, bord fra IKEA osv. :vetikke:
Jeg er nok den som kjøper nye putetrekk, lys etc. Sånn småstæsj. Men store ting er vi enige om. Jeg ville nok mer enn han ha de gjennomsiktige stolene fra IKEA, men han synes de var helt greie, og gikk med på å ha de.
Min mann hadde dog dødd om jeg hadde kjøpt en spisestuestol til 4000 kr, en lampe til 8000 kr osv. :knegg: Jeg sikler på diverse av det nemlig, men jeg kjøper det aldri. Og der hadde garantert fornuftmannen satt ned foten.
Jeg kjenner flere som har slike gjennomførte hjem, og det hender at jeg tenker at her er det ikke "plass" til mann(eller barn), men det virker som om de trives i hjemmene sine, og da skal ikke jeg være den som trekker opp til en eventuell diskusjon.
Selv om det kan falle en kommentar. :sparke:
Jeg er opptatt av funksjon og at det skal gjenspeiles hvem som bor og bruker huset. Heldig som jeg er har jeg en mann som er lik. I løpet av femten år har vi oppdaget at vi fremdeles liker de samme tingene og at vi endrer oss, i samme retning.
Vi hadde begge to et helt hjem da vi møttes og alle disse tingene skulle settes sammen til et felles hjem. Noen ting har det vært viktig å ha med videre fordi de har en historie, andre ting har blitt byttet ut, noe med tungt hjertet og andre uten at det har vært skjenket en tanke.
Uten at det har vært uttalt er vi begge to opptatt av at det er vi som skal trives og bruke huset og både små og stores behov skal dekkes, og jeg vet at vi har et hjem som vi begge to trives i og liker.
Men det viktigste er vel at vi har valgt vår "stil" uten hensyn til mote og andres meninger.
Jeg synes dere er bittelitt fordumsfulle her nå, folkens. :fnise:
Vi har et gammelt hus på sørlandet hvor vi har endel slike greier som også hadde gått inn i et shabby-chic-hjem. Utedoen vår er en studie i hvitmaling, veggord, roser og engler og sånn. Men den er egentlig ganske ironisk, da - og ment å skulle avlede fra det faktum at den er en utedass. Inne er det litt gammelt og slitt og veldig landstedstil - men ikke blonder og sånn. Og bare gamle ting - ikke ting som er laget for å se gamle ut. Men det er jo egentlig bare nyanseforskjeller, spør du meg.
Hjemme er det IKEA meets loppis og ting-vi-synes-er-kule. I en styrt fargeskala. Ikke spesielt feminint, men mer brukt og slitt enn nytt og minimalistisk, i hvertfall.
Mannen min er fargeblind, og derfor har jeg ofte det siste ordet. men det får han også, hvis det er noe han er sterkt uenig i.
Jeg tror faktisk de fleste skjønner at det er ryddet før bildene er tatt. :knegg:
Jeg syns også hjemmet er pent. På bilder. Jeg syns ikke det ser funksjonelt, beboelig eller spesielt behagelig ut.
Jeg syns heller ikke bildene utstråler ro, heller kulde og forlatthet. Det ser ut som det er modellert etter estetikken i bilder fra hus som noen gikk i fra på 1800-tallet i all hast, og jeg syns de rommer samme tristheten som slike bilder.
Det som overrasker meg mest med mange av interiørbloggene er at interiøret ofte ikke matcher eksteriøret. Mange bor med shabby chic inne og 60-tallsrekkehus ute. DET skjønner ikke jeg. Hadde jeg bodd i en sveitservilla hadde jeg hatt en ganske annen stil inne enn det vi har nå. Hadde jeg bodd i en funkisvilla hadde det vært annerledes også. Vi bor i et 60-tallshus som er veldig enkelt utvendig og med rene vindusflater. Kunne ikke falt meg inn å gå helt chic innvendig.
Men det er vel bare petimeteren i meg, kanskje. :sparke:
Det skal du ikke være for sikker på. Du vil ikke tro hvor mange som tror at det alltid er like ryddig hjemme hos meg som på bildene i bloggen. Det er en av kommentarene jeg får oftest. Om hvordan jeg kan ha det så ryddig med barn i huset.
:jupp: Jeg er også tilhenger av helhet. Huset vi bor i nå hadde hverken ultramoderne kubisme eller utpreget shabby chic. Hadde vi bodd i funkisvilla hadde jeg heller ikke innredet slik jeg har her.
Jeg er lite opptatt av interiør, selv om jeg prøver å ha det noenlunde ok. Sambo er enda mindre engasjert, bortsett fra at han er lite interessert i å bruke penger på slikt. Våre boliger har i alle år blitt møblert etter "man tar det man har"-prinsippet - mao med møbler medbragt fra barndomshjem, billige ikeasofaer kjøpt med studielån, donerte møbler fra slektninger som rydder, noen loppemarkedskjøp, og nye innkjøp fra IKEA eller andre billige alternativer. Det ville ikke ramle meg inn å innrede et hjem som ikke gjenspeiler oss som familie og våre liv men bare meg selv og mine egne estetiske preferanser.
Mja. Både enig og uenig. Vi bor i et hus med total stilkrasj, og det hadde vært veldig kult og flott og fått en "autentisk" stil, men samtidig:
- Vi har ikke kompetanse på dette. Selv om vi hadde lagt ned enda mer arbeid enn vi hadde gjort i dag hadde vi neppe vært ferdige. :skremt:
- Huset har hatt flere eiere. Vi er ikke de første som har vært spreke for å si det slik.
Så jeg ser mange praktiske grunner til at man ikke ønsker å ha samme stil inne som ute. For mange er huset man bor i, i hovedsak et økonomisk valg heller enn et stilvalg. Mens stilen som feks shabby chick kan være billig (mye går på farger og matrialer)
De har det faktisk veldig fint syns eg. Det er lunt, hjertelig og med god atmosfære. Fine vegger i tre har de også! :) Det passar til huset - det står liksom i stil med seg sjølv ;)
Elles enig med Kokosbolle og andre som seier at interiør og eksteriør må ha samanheng. Shabby chic syns eg faktisk er heilt ok i ein sveitservilla. Melkespann i vinduet er fint i det gamle gardshuset. Eg kunne ha levd med ein del slikt - dersom eg hadde slikt hus. Nå har vi nytt funkis-hus, og vi har lett miks av 50/60-tals retro, arva møbler og IKEA-plukk.
Eg synest det er viktig å ha ein heim ein sjølv kan trivst i. Vi har lenge budd i eit oppussingskaos, og har hatt midlertidig møblering, dei siste åra. I fjor vinter blei stova ferdig og vi har brukt eit heilt år på å finne fram til møblene vi skal ha i stova. Vi har klare tankar om korleis vi skal ha det og kva vi liker, synest er fint og kva vi synest er funksjonelt. Og vi meiner nok begge at funksjonelt går over fint, sjølv om eg innimellom har lagt ned veto mot funksjonelle løysningar som er direkte uestetiske.
Vi kjøper mykje brukt, på finn og på loppemarked, men det er delvis fordi møbler er dyrt, delvis fordi folk sel mykje som fint kan gjenbrukast og delvis fordi vi ikkje har funne det vi har hatt lyst på i møbelbutikkane. Nå som vi nyleg har bestilt sofabord og spisebord, nytt i møbelbutikk, har vi gått for modellar vi synest er både praktiske og trivelege. Eg gleder meg til å få kasta ut det gamle, vaklevorne spisebordet vi har arva av foreldra mine, som ei midlertidig løysning og få ei heilheitleg innredning i stova. Vi har vald å kombinere kvite veggar med fargar på veggane og trivst med å ikkje ha det heilt kvitt rundt oss.
Men når eg ser meg rundt, ser eg minst ti gode grunnar til å ikkje interiørblogge, bare frå sofakroken...
Hos oss er det mannen som har de sterkeste meningene om interiør, og siden han har sikrere smak enn meg (i tillegg til krassere meninger :knegg: ), får han stort sett bestemme. Men selvsagt er jeg med på avgjørelsene, og vi kjøper ikke f.eks. en sofa som jeg ikke liker å sitte i. Mesteparten av avgjørelsene gjøres ellers på "funksjonelt" grunnlag - hvordan innrede slik at det blir plass til flest mulig bøker og film, og slik at jeg har et sted å sitte med laptopen, og slik at det blir best mulig lyd av høyttalerne og best mulig forutsetninger for å se film, det er mye viktigere enn om en av oss hadde hatt estetisk begrunnede motforestillinger mot "bokhyller i stuen", "store høyttalere" eller "stor TV".
Jeg har flere ganger reagert på uttalelser i blogger og på forum som tilsier at kvinnen i huset (for det er vanligvis kvinnen) åpenbart mener at de har rett til å bestemme alt om hvordan ting skal se ut og innredes hjemme, og at det i høyden er litt underholdende om mann eller barn har andre ønsker. Og da tenker jeg ikke på ting som "bestemmer fargen på gardiner når mannen faktisk ikke bryr seg", men mer på "gir blaffen i at mannen egentlig kunne tenke seg å ha mulighet til å høre på musikk i sin egen stue".
Ja. Slikt reagerer eg og veldig sterkt på. Eg tenker at innredning skal vere kompromisser og at alle som bur i ein heim skal kjenne at dei har ein plass å drive med sitt.
Men dere må jo linke til noen av disse bloggene Heidi nevner da! Jeg blir nysgjerrig.:p
Stilen på bildene i artikkelen derimot synes jeg er å se veldig mange steder i blogglandia nå. Alle kjøper seg Eamsstoler, maler grått/ betong samt drar inn ei gammal trerot for tiden. Også et lammeskinn da selvsagt. Man må fylle på med lammeskinn.
Vi flyttet inn i huset vårt for fem år siden, i begynnelsen var det hvitt og strøkent, nå er det mer tegninger, ting og tang og full kræsj rent stilmessig. Et par runder med arvemøbler på toppen, så var vi der. Men det er vårt hjem, jeg har ikke tid eller lyst til å endre det. Jeg trives hjemme, det er det viktigste nu for tiden. Mannen må forresten finne seg i en del tradisjonell kvinnesysselaktivitet i både stue og kjøkken. Jeg har en lei tendens til å dra syprosjekter og strikke prosjekter utover store områder når jeg er inne i en kreativ periode. Men han har jo treningsgreiene sine. Vi har feks smørestall i gangen, og en bod som er fungerende vinkjeller med alt det innebærer. Nesten så jeg burde lagt ut bilder faktisk.
Nå er ikke jeg så begeistret for shabby chic og sikkert preget av det, men jeg synes ikke det er en stil som passer i sveitservillaer. Småslitt hvitt/grått interiør ville aldri sluppet inn i en sveitservilla da de hadde sin "storhetstid".
Nå mener jeg ikke at alle må innrede huset slik det var opprinnelig altså, og jeg synes en kul lampe designet på 70-tallet kan gjøre seg i en sveitservilla. Men jeg ville gjort mye mer spennende ting i en sveitservilla enn å gjennomføre shabby chicstilen.
Og jeg har veldig lyst til å se utedoen til pøbelsara! :hyper:
Det er jeg enig i og jeg skrev ikke at shabby stil passet til sveitservilla.
Jeg blir bare overrasket når jeg ser i bloggene hvor mye tid og energi folk legger i å få det helt til fingerspissene gjennomført den ene eller andre stilen innvendig, også harmonerer det overhodet ikke med eksteriøret. Menmen, alle må få gjøre som de vil for min del. :raus:
Nå liker jeg hverken rosa eller shabby chic, men selv om mannen min nok er noe mindre interessert i interiør enn jeg er (og jeg er ikke spesielt interessert heller) kunne det ikke ramlet meg inn å velge en stil han ikke likte eller ikke kunne føle seg hjemme i, på samme måte som jeg ikke ville likt om han trumfet gjennom svart kjøkkeninnredning, mørk skinnsofa eller noe annet jeg ikke liker.
Jeg har også stusset over at mange hjem ser utpreget feminine ut og jeg har
vanskelig for å tro at det i absolutt alle disse bor en mann som overhodet ikke bryr seg om interiør. Jeg innrømmer at jeg tror at det i veldig mange tilfeller er kona som trumfer gjennom sin smak, rett og slett.
Jeg har en mann med sterke meninger om interiør og stil, heldigvis sammenfaller de stort sett med mine. Vi blir begge ganske sterkt påvirket av det som er rundt oss, og jeg hadde ikke satt pris på om han hadde bøllet gjennom beslutninger jeg ikke likte, på samme måte som jeg heller ikke vil innrede med noe som skjærer ham i øynene.
Vi synes vel også begge at hvis det ikke er funksjonell design er det heller ikke spesielt god design, og vil så klart innrede etter bruksområdet til de forskjellige sonene i hjemmet, slik at det harmonerer med alle familiemedlemmers behov.
Tror du er inne på kjernen her. Det er en hobby, og jeg ser ikke bort i fra at menn kan trives like godt i slike hjem. Hvorfor skal det være galt med en rosa vegg om man hadde rosa støvler som femåring? Når går grensen for å like rosa? Jeg liker det ikke selv, men malte en vegg med fargen da yngste ønsket seg det som fireåring. Deretter var det en blå periode og nå er veggen brun. At man ikke liker stilen får nå være så, men at det er å tråkke på partneren eller barna blir litt voldsomt å påstå. All den tid vi ikke vet hva de snakker om i heimen, eller hvordan mannen stiller seg til fruens interiørhobby. Det finnes en god del damer som blåser i interiør, det ville overraske meg om det ikke også finnes en god del menn.
Probelemt er jo ikke rosa. Problemet er uttalelser i blogger der man helt tydelig fremstiller seg som den som bestemmer alt på interiørfronten og proklamerer at "mannen blir sikkert sur, men det får så være". Og de er femtredende nettopp hos "veldig shabby, ikke så chick"-gjengen. Og det tror jeg faktisk er fordi denne stilen er så feminin.
Jeg synes det er rart å overkjøre den andre parten når det er snakk om felles hjem. Hos de som har menn som ikke bryr seg, hadde vel ikke mannen giddet å bli sur heller?
Ok, jeg hadde ikke sett det. Men når jeg leste så syntes jeg å forstå det var stilen som var for feminin, og at det var problemet.
Som dette sakset fra HI:
Jeg tror Forskeren hadde blitt sur om jeg plutselig hadde kommet hjem med en lysekrone til 15.000. Ikke nødvendigvis fordi han ikke likte lysekrona. Men pga prisen. Jeg ville aldri funnet på å gjøre noe sånt, men poenget mitt er at det er kanskje ikke stilen de ville blitt sur for, men pengebruken? Ikke at det kanskje er så voldsomt mye bedre egentlig.
Man må gi og ta i et bofellesskap. Heldigvis har mannen og jeg nogenlunde lik interiørsmak. Men da han absolutt ville ha STORT tv, fikk han det kun dersom jeg fikk STOR bokhylle. :knegg:
Det ER jeg som er mest interessert i interiør og bruker penger på det, og mannen som bygger og maler hehe. Men huset er ikke Shabby Chic, det er retro/moderne/natur. Jeg imøteser den nye Charter Chic med interesse.
Jeg kan også se for meg menn i rosa tyllskjørt i enkelte hus :fnis:
Vi har faktisk et gjøkur til tross for at vi ikke bor i en sveitservilla. Den kjøpte vi sammen i Østerrike for hundre år sammen, og har en ganske synlig plass på stua.
Nå er ikke jeg den aller mest interiørfokuserte, selv om jeg nok kunne brukt mer penger på det om jeg hadde hatt det. Og jeg er overhodet ikke shabby chic typen. Men jeg kan nok se for meg at huset hadde sett annerledes ut dersom jeg var singel ja. For jeg er nok mer fargerik av meg enn det mannen er.
Men vi er ikke så langt i fra hverandre i det vi liker og jeg føler at det også er godt å ha noen å diskutere med som faktisk er litt interessert. Jeg har venninner der mannen overhode ikke er interessert i interiør eller klær og der virker det som om de styrer seg noenlunde slik de vil. Og så handler de klær til mannen og kler ham opp. Jeg har prøvd å kjøpe noen plagg til mannen, men han er såpass sær at det har jeg gitt opp.
Det viktigste for meg er å ha et funksjonelt hjem der vi trives. Har endel ting jeg nok har lyst å endre på etterhvert for å oppnå dette.
Om jeg nå noen gang ytrer meninger om interiør, så heller jeg vel mer mot "dansk design" enn shabby chic eller rosemaling. Men når det kommer til stykket så bor jeg og min mann i et gjennomført IKEA- og arvegods-hjem, og strengt tatt så trives vi veldig med det. :knegg:
(Når jeg tenker meg om så heter et vel egentlig ikke arvegods heller, men mer "retro" eller "second hand" eller best av alt: "vintage". :fnis:)
Men de gangene vi skal skaffe oss noe nytt, har begge rimelig bestemte meninger om hva vi vil ha, og heldigvis er vi rimelig samkjørte om det. :puh: Og vi er av den typen som heller lever med en "halvveis" løsning lenge inntil vi finner det vi ønsker oss heller enn å kjøpe noe som vi er halvfornøyd med når det er snakk om litt større ting. Som feks da vi skulle ha nytt spisebord: Tror vi lette i sikkert 1 år før vi fant Bordet med stor B. Det kostet til gjengjeld så mye at vi fikk det som bryllupsgave av foreldre/svigerforeldre som spleisegave. Men vi er begge kjempefornøyde med det, og det passer både vår smak når det gjelder innredningsstil og ikke minst er det funksjonelt og kan slås så mye ut at det er plass til ikke mindre enn 22-24 personer rundt det (6-8 når det er i "vanlig" størrelse).
Ellers "lider" jeg litt av miljøsamvittighet, og får meg ikke til å bytte ut møbler sånn i eningen fordi det er noe annet som har blitt moderne nå. Men jeg må innrømme at når vi i relativt overskuelig fremtid skal flytte inn i min manns barndomshjem, så har jeg lyst til å kanskje å legge litt mer innsats i innredningen, og til og med være helt crazy og gå til innkjøp av ganske mange nye møbler (:sjokk:). Det er litt sånn skrekkblandet fryd ved den tanken kjenner jeg. Både morsomt, og litt press og faktisk skal tenke veldig gjennom det. :knegg:
For øvrig kan det virke som om jeg kanskje er i mindretall som dame i alle fall i denne tråden, ift det at hos oss er det jeg som er mest opptatt av å ha en god TV og slikt. Mannen min har to ganger kjøpt surroundsound-system til meg som et forsøkt på å gjøre opp for at han stort sett aldri gidder å bli med meg på kino. :knegg:
Jeg og mannen er salig samstemte, med hjerter og susseogklemmesmilefjæææs, når det kommer til interiør. Heldigvis. Han er rørende engasjert når det kommer til kule gardiner eller et stilig salongbord, og elsker å pynte til jul og å innrede rom, så jeg kunne ikke drømme om å kjøre på med blonder og wannabe-slitte møbler bare fordi jeg syntes det var fint. Jeg synes faktisk holdningene endel av disse bloggerne uttrykker, er ganske respektløst overfor de partnerne de tross alt har valgt å bo i hus med.
"Det der er mannen sitt, det skal uuut!" ? Å konsekvent kvitte seg med mannens eiendeler fordi de ikke passer inn i stilen du har valgt, sier noe om et kontrollbehov jeg ikke synes er hjemmehørende i noe forhold. Om alt ved mannens stil og tidligere livsførsel er så gruuusomt at det må ut bort og vekk med det samme man bestemmer seg for å dele bolig, er det kanskje på sin plass å spørre seg om man har valgt rett partner i utgangspunktet.
Vårt hus. Våre interiørvalg. Sammen.
(Og dessuten klager jeg ikke over diger TV og bra surroundanlegg, heller. :glis: )
Men altså - er ikke saken den at de voksne som bor i et hjem, skal få være med på å bestemme? jeg har en venninne som bor i et hyperminimalistisk hjem sammen med arkitektkjæresten og vet at hun godt kunne tenke seg litt mer kos og litt mindre stramme linjer i heimen. Og da blir jo de stramme opplest-god-smak-linjene de har i hjemmet egentlig like lite PK som rosa shabby-interrør? Og da er det vel ikke rosa som er problemet, egentlig?
Her er det jeg som bestemmer hva/hvordan vi skal ha det, bare jeg bestemmer det som sambo har tenkt at vi skal ha.
Vi er ganske samkjørte og er heldigvis enige i at hjemmet vårt er der vi bor og der vi har våre ting som vi er glade i. Hvitt, slitt, rosa, minimalistisk, retro, hva-det-skal-være lar seg ikke gjennomføre her.
Nå ble jeg glad. Vi bor i en laftet tømmer bygning fra 1700 og har beholdt mye av det orginale, hvilket betyr at jeg bor delvis i furuhelvete og delvis i farger/pynt som var vanlig på 1890 tallet. Det er ikke særlig moderne og lite å blogge om. Men mannen passer inn da, det skal han ha :jupp:
Vi er nokså enige om hvordan vi skal ha det i huset, heldigvis. Mannen min er absolutt ikke typen som ville latt seg overkjøre av en fjær- og blondeinteriørstil. Som eneste hunkjønn i en familie på seks, så ville det vært nokså absurd om jeg hadde kjørt stilen med hvite sofatrekk, rosa puter og perlepynt på lampene. Nå har ikke det vært noe ønske hos meg heldigvis, så det har ikke vært noe offer. :knegg:
Jeg liker bedre nymalt enn shabby, så det er vel mer en kamp mot ufrivillig shabby som gjelder her. Det hører nok mer til unntakene, men jeg kjenner også til tilfeller som pøbelsara beskriver, at det er mannen som vil bestemme hvordan alt skal være og det ikke er rom for en stripete pute om kona har lyst på det.
Jepp. Det er jo ikke bedre om den man bor sammen med er en hipsternisse som insisterer på å gjennomføre sine preferanser, om enn mer anerkjent blandt De Som Har God Smak enn f.eks. Shabby Chick, på bekostning av den man bor sammen med uansett hvordan der ser ut hjemme hos dem.
Jeg synes interiørblogger er noe av det mest kjedelige på hele verdsveven, men det skjer at jeg ser innom noen av dem en sjelden gang. Og uansett stil, jeg ser jo at det er pent på sitt vis, eller stilig. Og, for meg, konstruert. Jeg hadde følt at jeg bodde i en kulisse.
Jeg har helt klart den største interessen, men ting finner sin plass i enighet eller ved kompromiss, som regel. Ellers er det nok jeg som styrer mest, jeg kjøper ofte det jeg liker og synes er fint/passer inn, og han godtar det. Men vil jeg male, får jeg vær så god og male selv. For å si det sånn. Og noe rosa prinsessehjem ville aldri ramla meg inn i måneskinn, hvilket jeg tror han er rimelig takknemlig for.
Jeg har ingen spesiell stil, men liker å blande gammelt og nytt for å skape kontraster. Hjemme er det nok relativt minimalistisk mange steder, i grått, hvitt og sort, med innslag av farger her og der. Ellers ligger vi nok litt på den gamle stilen på en del, preget av at huset vi bor i tross alt er 100 år gammelt snart. Fullt av sjarm og sjel!
.jpg)
