Nå vet jeg at det er flere som er ferdige med boka, så nå synes jeg vi kan begynne diskusjonen av A Spot of Bother/Noe til besvær. Jeg kan jo begynne med å si hva jeg syntes.
Det er alltid litt vanskelig å lese en ny bok av en forfatter når man likte den forrige veldig, veldig godt, synes jeg. Jeg var av dem som falt fullstendig for The Curious Incident of the Dog in the Night-Time, og syntes nok ikke denne nådde helt de samme høydene – den var både mer ordinær og mindre morsom, syntes jeg. Når det er sagt, likte jeg likevel boka riktig godt, den er enkel og lettlest, men fint bygd opp, og jeg fikk veldig mye til overs for hovedpersonene – spesielt den arme George, Jamie og Ray. Og sterke og bærende hovedpersoner er det jo ikke akkurat alle bøker som kan skryte på seg.
Nå har jeg endelig lest ferdig boka. Jeg likte den, og det er nok spesielt fordi jeg også likte flere av hovedpersonene godt. Som Tinetoff var det nok spesielt mennene jeg følte for. Ellers synes jeg det var moro å se historien fra synsvinkelen til hele familien; sjøl om noen av kapitlene var veldig korte ble det faktisk ikke forstyrrende at han skifta synsvinkel så ofte. Det kunne det fort ha blitt.
Leste forresten på engelsk, og ser at den norske tittelen mangler flertydigheten til den engelske.
Jeg har ikke lest The Curious Incident of the Dog in the Night-Time, men det tror jeg nesten jeg må nå. :knegg:
Jeg leser vanligvis en del om sommeren, så vi får se om jeg ikke kommer gjennom den. Ellers i året leser jeg så mye annet (les: norskstiler) at det blir langt færre bøker enn jeg kunne tenkt meg.
Jeg likte den også godt. Som dere andre var det særlig personskildringene som gjorde boka for meg, og spesielt de mannlige hovedrollene var gode. (Det blir da ikke noe særlig til diskusjon, når alle er så enige.)
Måten synsvinkelen skiftet mellom de ulike personene var fin: selv om det var frustrerende at man mistet fokus på en person akkurat i det det man hadde mest lyst til å vite hvordan det gikk videre, var alltid den personen man fikk fokus på i stedet så tilsvarende spennende at vekslingen var morsom likevel.
Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var måten Georges anfall av galskap ble beskrevet på – så rett frem og veldig "dagligdags". Noe som bidro til å gjøre det rett og slett skikkelig nifst til tider: "someone unscrewed a panel in the side of George's head, reached in and tore out a handful of very important wiring".
Også var jeg først litt irritert over slutten: happy ending all over, liksom. Det var for enkelt og billig, syntes jeg. Men det var før jeg leste slutten en gang til og fant ut at nei, George var definitivt ikke helt frisk likevel, nei.
Jeg trodde i hvert fall ikke noe på at han skulle være frisk. "Nå bestemmer jeg meg bare for å ikke være gal lenger", liksom? :gruble: Men hva fant du som tyder på at Haddon heller ikke mente at vi skulle tro det?
Det er mulig jeg overtolker, men reaksjonen hans på det han leser om de siamesiske tvillingene – på siste side i boken – ligner veldig på reaksjonene han har hatt tidligere i boken på ekle, motbydelige eller vanskelige ting, like før han har et anfall. Særlig synes jeg setningen "The kitchen floor tilted very slightly." var talende.
Nå står det jo i aller siste avsnitt at "It was time to stop all this nonsense.", og det var det som først fikk meg til å tro at Haddon mente at George plutselig var blitt frisk, og det var en høyst irritende slutt, men da jeg leste slutten andre gang, kom jeg frem til at det selvsagt er George som sier at det er på tide å slutte med tullet, og det at George tror at han skal "slutte" er selvsagt ikke noe garanti for noe som helst.
Personlig tror jeg at George er på full fart inn i et nytt anfall. Jeg ser for meg at det kommer bardus på han allerede på neste side, hvis det altså hadde vært noen neste side i boken.
Jeg syntes boken var særdeles underholdene. Likte veldig godt alle karakterene og spesielt Jamie og søsteren (hva heter hun nå igjen). Så det var ikke bare mennene jeg hadde sansen for. Men Ray var nå bare herlig da!
Jeg må nok se på slutten en gang til for å være med i diskusjonen her. Men interessant det Teofelia sier her:
Om det siste er tilfelle så er jeg jo enig med deg. Det er slett ingen garanti :knegg:.
Jeg tror jeg må lese over de siste sidene en gang til når jeg kommer hjem, men det høres fornuftig ut, det du sier, Teo. Spesielt siden George jo trodde han var blitt frisk etter å ha klipt av eksemet også. Det sier jo sitt om dømmekraften hans. :knegg:
Der er forresten også en scene som illustrerer det jeg likte så godt i boken: måten det groteske skildres på, med aldri feilende britisk gentlemanspreg. Jeg synes liksom jeg hører Nigel Hawthornes stemme lese akkurat de delene der George er som mest ravende gal. Georges bekymring for å lage flekker på gulvteppet, for eksempel, og tankene rundt Jeans reaksjoner på det ødelagte teppet. Fabelaktig fortalt! :humre:
Lurer på hvordan det kommer frem i norsk oversettelse?
Jeg har også fullført boken.
I starten var jeg utrolig forvirra over hvem som var hvem og hvilket forhold de hadde til hverandre, men det gikk relativt raskt over.
Det var noen ur komiske episoder innimellom, feks da George fant ut han skulle legge seg i grøfta.
Jeg synst også det var litt opplagt at alt skulle gå bra tilslutt. F.eks at David skulle komme i bryllupet, det måtte jo gå som det gikk.
Jeg er forøvrig enig i at George nok ikke er helt frisk i topplokket enda.
I den aller siste setningen så tar han frem vinåpneren, så hans måte (George ikke Haddon) å stoppe dette tullet på er å drikke seg full på vinen han skal ha til lasagnen, bare for å ha det klart. Han er nok ikke frisk enda nei. :hehehe:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
