I disse mobiltelefontider kan vi skravle med hvem som helst når som helst. Jeg er litt usikker på om det er en bra ting. I køen i matbutikken overhørte jeg en mann som hadde en høyst privat samtale over mobilen, altså om en familieterapi-time og om hans følelser om emnet som var diskutert der. Prøvde så godt jeg kunne å overhøre han, men ikke fryktelig lett siden han sto og la opp varene på båndet rett ved bak meg. Jeg ville virkelig ikke høre denne samtalen. Glemmer vi at selv om vi står i busskøen eller sitter på en forholdsvis rolig t-bane at alle andre kan høre hva vi snakker om i telefonen? Hvor private er dere på mobiltelefonen på offentlige steder? Må innrømme at jeg fikk litt sjokk over hvor privat en samtale kan være på et så offentlig sted. Vanlig høflighet å ta sånne samtaler et annet sted? Jeg tenker nå litt på vedkommende i andre enden også. Det er jo ikke sikkert at vedkommende er like klar for at private diskusjoner taes i påhør av en haug med vilt fremmede mennesker, eller hva om de ikke er vilt fremmede men naboer eller andre bekjente?
Det syns jeg i grunnen må bli opp til den enkelte. Hvis han ønsket å ta den samtalen, der og da, så mener jeg at det er hans sak. At du følte deg ille berørt er ditt problem.
Det blir jo det samme som om de var to stykker sammen som førte samtalen. Hva man snakker om i offentlighet må man få velge selv.
Vi omgir oss med folk støtt og stadig, og det er ikke alltid så lett å tilpasse tidspunktene for alle private samtaler, verken på telefon eller om man står ansikt til ansikt.
Jeg syns man bør utvise høflighet. Ikke bare overfor dem rundt som blir tvunget til å høre, men også i forhold til dem man snakker med eller om, som ikke nødvendigvis vet at samtalen blir overhørt av masse mennesker.
Nei, det er det ikke. Da er begge to klar over at andre kan høre, de har full oversikt over hvor de er, hvem som er i nærheten og begge kan avslutte etter sin egen vurdering av hvor private de ønsker å være.
Selvsagt "står man fritt" til å snakke høyt om private ting mens masse mennesker ikke kan unngå å overhøre det - jeg mener jo ikke at det burde være forbudt - men jeg synes likevel man bør prøve å begrense det. Både av hensyn til dem som hører på (og dette gjelder forsåvidt også alminnelige samtaler, ikke bare telefonsamtaler), og av hensyn til den man snakker med.
Det er mange mennesker her i landet som viser total mangel på innsikt når det gjelder mobilbruk og hva som skal sies når og hvor. Jeg har ufrivillig overhørt mange rare samtaler, når folk sitter og plaprer i kontorlandskap, på toget, flyplasser etc. Og selv om jeg ikke kjenner personene så er det ganske ubehagelig til tider å omtrent bli påtvunget historier jeg ikke ønsker. Det er lett å si at det er bare å overhøre, men med mindre jeg stapper ørepropper i ørene så er det vanskelig å la være.
Hva gjorde man egentlig før mobilens tid? Jeg mener, når du visste at du skulle snakke med noen andre på telefonen om PRIVATE ting, dro du med deg telefonapparatet ut på terrassen i rekkehuset? Tok du samtalen i en telefonboks på nærmeste kjøpesenter? For de aller, aller fleste ville det være naturlig å ha private samtaler i litt mer private omgivelser enn køen på REMA.
Jeg synes det er helt underlig hvor "tilgjengelige" enkelte må være til enhver tid. Det virker som om det å snakke i mobilen er helt greit uansett hvor og når, folk stopper jo opp i det meste av det de gjør for å svare hvis mobilen ringer...
Jeg kjenner at jeg blir skikkelig irritert når jeg skal levere ut medisiner på apoteket (er farmasøyt), og blir forstyrret av andre kunder som står og snakker i mobilen i reseptur/skranke (vi har klistremerker med mobilforbud). I enkelte settinger er det bare så frekt å snakker høyt og forstyrrende, total mangel på de berømte "antennene".
Der fikk du meg til å tenke på en episode jeg opplevde på hurtigbåten for mange år siden, lenge før mobilen inntok landet iallefall. Det var en søndag midt på dagen, og en dame stod i telefonkiosken på båten og la ut om festen hun hadde vært på dagen før, mennene hun hadde rotet med, hvor full hun ble, og hvordan hun til slutt hadde havnet i fyllearresten, med påfølgende lange utbrodering om hvordan det var der og at hun måtte tisse i et hull i gulvet. Hele båten fikk med seg denne samtalen, for hun var rimelig høylydt. Etterhvert klarte en jo ikke å skjule hvor morsomt en syntes det var (tragikomisk er vel rette ordet) og vi satt og smålo hele gjengen.
Det er litt morsomt å tenke på hva man gjorde før mobilen. Tenk, da måtte vi faktisk avtale sted og tidspunkt på forhånd, ingen mulighet til å ringe hjem for å fortelle at nå sitter jeg på bussen og er hjemme om fem minutter, eller hva med når vi hadde kjørt oss bort og ikke fant veien? Da måtte vi stoppe og finne noen å spørre om veien. Noe er enklere, men sannelig blir det en del ting som hører til det å være tilgjengelig hele tiden som jeg ikke synes er udelt positive, blant dem veldig private samtaler i kassakøer og jobbtelefoner hjem langt etter kontortid.
Det folk ikke tenker på når de snakker privat i telefon på offentlig sted er at Norge er et lite land. Det finnes alltid noen som kjenner noen som kjenner noen. Selv i Oslo.:rolleyes:
Jeg stusser litt på hvor i verden dere bor. Før i tiden... ja, mange snakket også "før i tiden" privat utendørs. Blant annet i telefonkiosker. Før i tiden hadde ikke alle fasttelefon hjemme (og snakker vi om skikkelig "før i tiden" så var det ventelister for å få installert telefon), så skulle de snakke med noen så var det å gå i nærmeste telefonkiosk.
Gammel som jeg er benyttet jeg meg mye av telefonkiosker i studietiden, og førte mang en privat samtale i telefonkiosker.
Dessuten - helt siden trådløse telefoner kom på markedet har mange valgt å ta med telefonen ut på terrassen eller hagen, og fører private samtaler der.
Som om ikke det var nok så er det mange av oss som bor tett i tett. I blokker, rekkehus, leilighetsbygg, osv. Bare man har vinduene åpne så flyter naboens private samtale inn i stua di.
Så hvor privat skal man egentlig være? Hvor er egentlig forskjellen mellom å sitte på terrassen sin, eller i sin egen stue, mens naboen overhører samtalen - og det å oppholde seg i det "offentlige rom" og føre samtalen der?
Jeg syns mannen som sto bak deg, Amylin, må ha litt dårlig vurderingsevne. Det er ufattelig dårlig gjort mot de andre involverte å prate høylytt om en familieterapitime i butikken mens flere andre hører på. Jeg syns det er aller mest hensynsløst overfor motparten, men selvsagt også overfor deg og de andre ufrivillige vitnene.
Jeg syns ikke det gjør så mye at folk er tilgjengelige for telefonsamtaler i mitt nærvær. Jeg føler meg ikke uhøflig behandlet om noen skriver en tekstmelding eller tar en telefon mens de er på besøk hos meg. Men jeg syns det er hensynsløst å føre samtaler som åpenbart er personlige i nærvær av andre. Særlig når det røpes intime detaljer e.l. om personer som ikke er til stede. Det er rett og slett uklokt og ufint mot både tilhørere og stakkaren som blir eksponert uten å vite det. Man kan aldri vite hvem som står bak i kassa på butikken og det burde man ha i bakhodet før man plaprer i vei om private anliggender.
Jeg syns det gjelder det samme om to personer snakker sammen også. Man står da ikke for åpen butikk og forteller om høyst private og intime ting.
Som alltid når man er i sosiale situasjoner så kommer det godt med å ha sosiale antenner og sosial intelligens.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
