Moia sa for 12år siden:

Dummskapens kappløp:
blogg.bt.no/preik/2013/02/17/dumskapens-kapplop/#.USKlByesh8E

Syns det var mange gode poeng her.
...men ser at det ikke er så lett å bare si "ditt eget ansvar!" til unger nå som da jeg selv var ung.

Katta sa for 12år siden:

Hm. Jeg har fire unger, så mine unger må gå selv for å si det sånn. Men ja, det er økt krav til oppfølging. Man blir jo meldt til barnevernet hvis man følger opp på det nivået mine foreldre gjorde. Dvs spurte en gang i mellom om jeg hadde lært noe nytt. Og var tilgjengelig sånn i tilfelle jeg trengte hjelp. Jeg var den ungen som ikke hadde foreldre med på juleverksted og dermed ikke fikk lage det de hadde planlagt, for de hadde gamblet på at alle kunne stille med hjemmeværende mødre på juleverksted. Men, men.

Det som imidlertid er en greie nå er dette med fysisk aktivitet. Det at unger er så lite i aktivitet idag og at dette er et problem mhp fedme og fysisk fostring gjør at jeg strekker meg langt på akkurat det punktet. Går imot min indre latsabb og drar familien ut på tur i helgene, hauser opp meningsløse idrettsaktiviteter fordi det er bra og fordi ungene ikke er aktive ute så mye som de burde. :knegg: Og dermed må jeg jo stille opp også for å vise at det er viktig. Eller må jeg ikke? :gruble:

ming sa for 12år siden:

Men noen må jo stille opp? Noen må jo være oppmann/trener/instruktør/dirigent/ildsjel/loddselger/kasserer/kakebaker for at ungene i det hele tatt skal ha et tilbud. Noen må kjøre til kamper i Langtvekkistan, noen må være publikum på konserten til skolekoret, noen må sitte i styret. Og de "noen" er jo foreldre. Da kan ikke alle tenke at ungene skal få holde på selv?

Presisering: Vi er ikke tilskuere på øvelser og treninger nå når de store er såpass store, men vi var det da de var yngre. Vi kjører dem heller ikke til alt, men lar dem busse/sykle/gå når det er et reelt valg (noe det ikke alltid er i grisgrendte deler av byen).

Skjønner liksom hva han vil, men om alle tenkte som ham, hadde det blitt litt stusselig rundt om.

Dronningen sa for 12år siden:

Å ikke delta på ting som er viktige for barna, skippe å følge opp lekser, og overlate dem mer til seg selv hadde kanskje gitt meg mer tid. Men hvem og hva var jeg da?

Forøvrig opplever jeg andre faktorer som mer slitsomme. Ikke det som har med barna å gjøre i seg selv, men f.eks. pendling som er vanlig her vi bor.

zinatara sa for 12år siden:

Jeg tenker at vi nok kan finne en mellomting. Det jeg vel syns jeg ser mye av er at folk følger opp kun sitt eget barn. Altså slik at man følger og skysser sitt eget barn, uten at man nødvendigvis engasjerer seg i aktivitetene eller bidrar til at også andre enn ens eget barn får være med. Jeg ser at f.eks. i koret til datteren min, så er det veldig mange foreldre som kjører sitt eget barn og venter under øvingen. Men det er ikke lett å få folk til å stille opp når det gjelder kakebaking el. Da er det gjerne de samme som stiller opp gang på gang.

Kanskje vi burde bli flinkere til å bidra til samfunnet og ikke bare vårt eget barn. Sånn at vi tar med litt ekstra unger i bilen på vei til aktiviteter og bidrar til ting som må gjøres for at det skal komme inn nok penger og at ting skal kunne gjennomføres.

Jeg ble nok ikke kjørt like mye som jeg kjører mine egne barn. Men jeg bodde i sentrum, mens vi nå bor i utkanten. Det er liksom ikke aktuelt for meg å sende min 8 åring på sykkel 6 km hver vei til en aktivitet. Og busser om ettermiddagen og kvelden går det ikke her. Men jeg husker jo godt at mine foreldre måtte stille opp på dugnader, tombolaer og annen pengeinnsamling når jeg var lita.

Samtidig ser jeg at endel aktiviteter nå tar mer tid enn det de gjorde når jeg var barn. En i familien vår sluttet på fotball når det plutselig ble 3 treninger i uka i tillegg til kamper og cuper veldig mange helger. Og det var tredjeklassinger. Det ble for mye både for barnet og foreldrene.

Nenne sa for 12år siden:

Det ER mye sant her. Vi følger så uendelig mye mer opp nå enn hva våre foreldre gjorde. Visst var det ildsjeler den gang da også, men kravene til oss foreldre har økt noe enormt og det meste handler om penger. Penger man IKKE skal samle inn, for alle skal jo være med, neida de skal tjenes på dugnadsarbeid i den lille fritida man har i en travel hverdag.

Det er utrolig hvor mange fotballcuper man egentlig kan være med på, også i vinterhalvåret, og hvis det ikke skal koste noe, så blir det dugnad for å få inn penger. Det er ikke ender og grenser for hvor mange konkurranser/seminarer/ekstraøvinger et korps kan ha og dirigenten skal ha sin lønn, så da blir det dugnad for å få inn penger, for det skal jo ikke koste noe så noen evt. ikke kan være med.

Skoleturer samletman inn penger til før, men det er ikke lov lenger, så da blir det salg av kaker og dopapir, flaskeinnsamlinger og varetellnger, for det skal jo være fine og flotte turer må vite. Ikke sånne kjedelige greier som man hadde lov til å samle inn til før.

Jeg er så lei av pengeinnsamlingsdugnader at jeg nesten spyr! Jeg stiller gjerne opp på baneklargjøring før fotballcupen eller 17. maipynting av uteområdene i barnehagen eller"vårrengjøring" av Tarzanløypa på skolen, men spar meg forvaretelling der jeg må jobbe i fire timer på en lørdag for å tjene opp det jeg bruker en time på å tjene mandag til fredag!

Harriet Vane sa for 12år siden:

Men "å stille opp" betyr da ikke at man skal slippe alt man har i hendene og ofre seg for ungene døgnet rundt. Det er da ikke slik at dersom man ikke kjører dem til trening/øvelse og overværer hele treningen/øvelsen (noe de fleste trenere/musikklærere og dirigenter ikke kan fordra siden det er distraherende med ivrige foreldre på sidelinjen) så betyr det at man ikke stiller opp i idrettslaget, på dugnad, i FAU eller på kamper eller konserter.

Vi har en syngende fotballspiller i huset. Ingen av oss trener laget, men vi har begge hjulpet til en del gjennom vinteren på dugnad. loddsalg og bakst. Mannen min var med på distriktscup'en i fjor sommer, vi stiller opp en eller begge på cuper gjennom sesongen, kjøring til bortekamper faller gjerne på oss, siden vi har syvseter. En av oss er alltid i FAU på skolen eller i barnehagen, vi stiller alltid på konserter. Vi betaler kontingent i tide og snakker pent om trenere og dirigenter.

Vi har to barn til. Vi har hus, hage, turnusarbeid og etterutdanning. Vi har begge behov for å holde hhv rygg og bekken i sjakk med å trene noen ganger i uken, ingen av ungene våre har glede av foreldre som ikke er form.

Hva i alle dager er feil med at en tiåring går, busser eller sykler til treninger og øvelser? Skal listen for "omsorgssvikt" ligge så høyt at dersom man ikke er med på alt sammen med ungene sine 24/7, så er man en dårlig forelder? Skal vi gjøre ungene så avhengig av ytre press, andres (vår) anerkjennelse og ros, at de ikke føler seg elsket dersom man ikke står i høljregnet i to timer og ser på en trening når man har annet å gjøre?

Neket sa for 12år siden:

Tja. Det var da dugnadsarbeid i "gamle dager" også. Når jeg var liten var det kakelotterier til både det ene og det andre, for ikke å snakke om det Aller Verste Dugnadsarbeidet, levere telefonkataloger. Det er jeg glad det er slutt på, jeg selger heller ett tonn dopapir (vi solgte forresten dopapir når jeg var liten også).

Jeg kom meg i stor grad til og fra trening selv når jeg var gammel nok, noe mine unger også skal få lov til. Mini er for liten, men eldste tar f.eks bussen til speideren. Ikke hjem igjen, det er nemlig ikke lov.

Jeg ser forsåvidt poenget hans. Det er så mye man skal hele tiden. Men sånn var det jo før også. Foreldrene mine var med på fotballlcup i Danmark, de satt i FAU, de var på kamper både her og der, og leverte de hersens telefonkatalogene. :humre: Jeg tror egentlig det som har økt mest er fritid. Det er mye mer reising og hytteturer og klatring på fjelltopper osv. Det sier seg jo selv at når dette kommer på toppen av en travel hverdag blir det trangt med tid.

Røverdatter sa for 12år siden:

Vi har begrensning på antall aktiviteter og så har vi jobbet hardt for at ungene skal komme seg til trening selv. Nå om vinteren henter vi etter trening siden det er mørkt og litt sent å gå hjem alene. Vi er tre par foreldre som bytter på å hente to ganger i uken, så det blir minimalt med kjøring. Så fort sykkelsesongen er i gang så slipper vi unna den hentingen også. Det er lite av dugnader foreløpig, men neste år blir det vel et par hallvakter i halvåret eller så. Vår tiåring går hjemmefra selv om morgenen og hjem om ettermiddagen slik at vi kan bruke fleksitiden fullt ut og ha lange ettermiddager. I tillegg har vi vært kjipeforeldre i forhold til henting sånn at hun er vant til å bruke føttene sine til transport rundt omkring. Det eneste som tar tid hittil er håndballturneringen som er en søndag i måneden, da er vi i hallen i 4-5 timer i strekk. Det er i grunnen mest gøy og hyggelig og sosialt.

Å være med på trening er helt uaktuelt. Det hadde ikke Vesla vært spesielt glad for.

Jeg ble faktisk kjørt mye mere rundt på enn datteren min da jeg var liten og ungdom.

På skolen er det litt dugnad og hjelp av og til. Siden vi har så utrolig greie foreldrekontakter som har hatt jobben i mange år, så melder jeg meg alltid frivillig sånn at ikke alt faller på dem. Det er typisk å hjelpe til med å avvikle skoleball, diskotek, kveldsvake med mat, grøtfest, aksjonsdag og sånne ting. Det blir to-fire ganger i året. Det føles ikke stressende i det hele tatt, det heller, når vi ellers har rolige hverdager.

Det hjelper også å ha bare to barn med syv år imellom så klart. Treåringen har ingen fritidsaktiviteter og tiåringen er selvstendig - minimalt stressende hverdag. :D

Fluke sa for 12år siden:

Hm. Mine foreldre var heller ikke tilstede ofte da jeg var på aktiviteter, men jeg savnet dem og skulle ønsket at de var der. Derfor vil jeg gjerne følge mine barn og være tilstede så mye som mulig. Storebror kommer seg til/fra fritidsaktiviteter selv, og tar også buss alene selv om jeg strengt tatt kunne kjørt ham, men om det er tilfeller der foreldrene kan komme og se på, så gjør jeg gjerne det så lenge han ønsker at jeg skal være der.

Røverdatter sa for 12år siden:

Foreldrene mine var alltid med på kamper, fremvisninger og ting som krevde publikum. Det tar jeg som en selvfølge at jeg også skal, men på vanlige treninger og øvelser syns jeg ungene skal få være uten foreldrene når de bikker 6-7 år. Flere av aktivitetene Vesla har gått på har vært med beskjed om at foreldre venter utenfor for ikke å forstyrre øvelsen.

star sa for 12år siden:

Mine foreldre var aldri på treninger, men stilte opp med kjøring til konkurranser og kakesalg når vi hadde konkurranse på hjemmebane. Kan ikke huske det var så mye dugnader, og at de som var så stod vi selv (etter en viss alder).
Jeg er alltid med på treninger. Det er mer ork å bringe, dra hjem og så hente. Men nå kan jeg benytte tiden til å handle. Ser ikke for meg at de kommer seg til trening selv med det første. Eldste har valgt fotballlag lengst unna hjemmet nemlig.
Det er mye dugnader både på fotballen og hockeyen. Hver cup har vi en eller annen dugnad siden alle 3 er på hjemmebane. Når jeg har to som spiller i tillegg til min kioskvakt er det kinkig altså.
I ishallen har vi også 2 kioskvakter i sesongen i tillegg til dugnader på hjemmecuper. Og ikke minst bør vi jo helst steppe inn når andre lag trenger hjelp, for da tjener vi penger til vårt lag og egen spiller.
Og så må vi ikke glemme at skolen og barnehagen skal ha sitt. Det er jo til å bli matt av for man skal jo stille opp på alt. Og jeg er ikke den som reiser hit og dit og klatrer fjelltopper eller hva har du altså.

Java sa for 12år siden:

Vi står aldri på sidelinjen på treninger, verken på den ene eller andre typen trening. Jentene blir ofte sendt avgårde gående eller syklende til trening. Er avstanden for stor eller det er mørke kvelden bytter vi på kjøring og henting med andre foreldre.

Vi stiller opp når vi kan på konkurranser og kamper, men vi har tre barn og to fulle jobber så det hender vi uteblir. Noen ganger må vi prioritere det ene barnets kamp fremfor det andres. Sånn er livet. Jeg tror allikevel vi har barn som opplever oss som tilstedeværende i deres aktiviteter. Vi har trener og laglederansvar også.

Ja, jeg synes han har et veldig godt poeng i artikkelen sin. Vi må ikke stille opp på ALT HELE TIDEN. Det er ikke nødvendig at alle foreldre kjører sine egne barn på bortekamp. Noen må kjøre, men det kan man bytte på. Fyll opp bilene og gjør lagidretten til noe sosialt på den måten også. Det er lov å spørre om barnet kan sitte på med andre hvis du selv ikke rekker. Jeg må innrømme at jeg stusser når jeg som lagleder får melding om forfall for spiller fordi foreldrene ikke rekker å være med på kamp. For ja, noen gjør faktisk det.

star sa for 12år siden:

Det er jo greit å samkjøre, men da må man jo ha plass. Stakkars minstemann her er vedheng og dermed har jeg ikke plass i bilen til fler.
Jeg håper at fotballsesongen nå kan bli enklere iom at de er 3 i klassen som havner på samme lag.

LilleRosin sa for 12år siden:

Ha ha,

jeg husker godt den ene fotballkampen faren min kom på. Jeg var nesten sjokkert, husker jeg følte han var helt feilplassert.

Nå var foreldrene mine veldig oppfølgende foreldre - de kjørte når det trengtes og alt det der - men de la ned "engansementsinnsatsen" andre plasser. Pappa var engasjert i ski, og var mye med der på dugnad og som trener og alt mulig. Dermed røyk fotballen ut - man kan jo ikke gjøre alt. Andre foreldre fulgte opp den aktiviteten (og noen gjorde selvsagt ingen ting, den gang som nå).

Jeg mener man skal følge opp aktiviteter i den forstand at man selger doruller, kommer på dugnad og så videre. Og å gå på konserter og kamper og sånt, det er hyggelig. Det gjør man når man kan, tenker jeg.

Men det er en grense. Mine unger har fått beskjed om maks en aktivitet som krever at vi følger dem. Man må jo ha litt tid til å sitte i sofaen og glane i veggen også.

Pelle sa for 12år siden:

Mye enklere å samkjøre da jeg var liten, da var det jo bare å stappe bilen full, på kryss og tvers.

Dronningen sa for 12år siden:

Men så har du aktiviteter som er 5-6 km unna, i sentrum slik som kulturskolen her, der ingen av venner deltar. Da er det kjøring og venting på gangen 2 dager i uka.

Men man kan ta noen grep. Jeg og mannen er svært selektiv på jobbreiser, jeg er ikke i FAU lengre, og barna har i hovedsak 1 aktivitet hver. Lillebror får to etter påske, men så stopper den andre i juni. Minstemor går foreløpig ikke på noe. Fellesmøter i bhg. prioriteres ikke så mye lengre. Møter på skolen prøver en av oss å dra på. Utviklingssamtaler derimot, er selvsagt.

Uansett opplever jeg at tida er knapp. Jeg har som regel fått alle i hus til 16.30. Mannen kommer 17.15. Da skal alt skje fram til 20-21. Spise middag, lekser for 2, aktiviteter, litt leking, ordning, dusj, mat, sove. Jeg synes det er knapp tid. Skulle gjerne ligget litt foran.

Skilpadda sa for 12år siden:

Men hvis du liker å følge ungene og ikke opplever dette som slitsomt, og det uansett ikke går an å endre på situasjonen, så er det jo ikke deg artikkelen handler om. Jeg skjønner ikke helt behovet for å argumentere mot artikkelforfatteren da?

Bokormen sa for 12år siden:

Signerer denne. Hadde ikke eldste kommet seg av gårde til fots eller sykkel hadde det ikke blitt noen trening kl 16.00. Det er kjempeforskjell på laget til 02-jentene. Der ser man alt fra de foreldrene som aldri er med på noe til de som fortsatt sitter ved sidelinjen, duller, knyter sko, blander seg oppi så ikke den slemme treneren forventer for mye av de bittesmå barna etc. Jeg tenker at en mellomting er veldig ok.

Dronningen sa for 12år siden:

Er det noe valg, tenker jeg, utover å begrense det man kan. Så klart er jeg sliten. Vi er ofte sjokkerende slitne, for ja vi satte oss selv i en situasjon der vi har tre barn, og begge jobber. Det er selvskapt. Mens det virker ofte som om man mener at 'alt det andre' også er selvskapt, og noe man kunne valgt bort.

Men hva gjør meg så sliten da? Er det egentlig oppfølgingen i seg selv, eller er det jobben, eller bare følelsen av å ha lite tid? Det har jeg tenkt litt på, og hva som egentlig er den ideelle balansen.

celebelen sa for 12år siden:

Alt med måte. Det er stor forskjell på å la tiåringen reise med buss alene til trening, og å aldri stille opp på noe.

Av og til lurer jeg på om vi foreldre er for lite flinke til å spørre hverandre om å samarbeide. Ville går på allidrett sammen med tre av guttene i barnehagen. To av dem bor knapt fem minutter fra oss, den tredje i samme avstand annenhver uke. Likevel er det veldig ofte at vi kjører ned i hver vår bil. Greit nok, det krever litt planlegging siden de fortsatt bruker bilseter, men det er jo fullt mulig å få med et barn til. Ikke har de behov for å ha sin egen mamma eller pappa på gangen, heller.

Jeg vil være en mamma som deltar. Ikke på alt av trening og øvelser, men som tar en del av organisering og kakebaking, og dukker opp for å være Stolt Mamma på oppvisninger/konkurranser/hva det nå blir. Selv om jeg kanskje ikke var overbegeistret da mamma kom og så meg danse på ungdomsklubben da jeg var 15, setter jeg pris på det nå. Og jeg har hørt fra venner at de syntes jeg var heldig som hadde en mamma som hadde tid til å møte opp.

zinatara sa for 12år siden:

Men jeg må si at med 3 barn, så er det ofte litt deilig med en pause der jeg kun skal vente på en unge som er på en aktivitet. Datteren min er på kulturskolen i 45 minutter og da er det lite vits i for meg å dra hjem. Så da har jeg ofte sittet med strikketøy, kaffe og radio i bilen. Mens mannen har tatt seg av de to minste hjemme.

Harriet Vane sa for 12år siden:

Vi er mange mødre i klassen som kommer fra landet og jeg noterer meg at vi fra dalene og fjordene later til å være mer vant med å kunne hjelpe hverandre med samkjøring og -henting.

Røverdatter sa for 12år siden:

Det å samkjøre og avtale med andres foreldre syns jeg er en fin måte å delta i barnas liv på i grunnen. Da blir vi godt kjent med både vennene og foreldrene og skaper gode relasjoner og tillitsforhold som sikkert blir gull verdt når de blir ville og gale tenåringer.

Apple sa for 12år siden:

Jeg er bare delvis enig. Vi har bare to barn, og bare ett som går på en aktivitet. Det er det vi føler vi har mulighet for å sette grenser. Alt det andre er det jo ikke jeg som ønsker, men noe som forventes av meg. Skolen krever mye mer av foreldrene nå enn da jeg var liten. Jeg er forpliktet til/ blitt presset til å bake til 17. Mai, gå i toget, rydde etterpå.(i fjor) I år er jeg i komiteen (ikke etter eget ønske, men ingen andre ville/kunne) Der sitter jeg i to år, møter hver måned og MASSE arbeid, ansvar for klassekassen, økonomiansvarlig på fotballaget, i tillegg til kioskvakt, loddsalg, kjøring til cup'er osv. Og vi har at lista lavt altså, som sagt ett barn, med én aktivitet.

Blå sa for 12år siden:

Det som ofte overrasker meg er at det er så få som tar initiativ til samkjøring. Dersom jeg foreslår så får jeg som oftest begeistret tilslutning. Men jeg føler at jeg må ta intiativet hver gang og at jeg blir masete. Jeg gjør det likevel da. Jeg synes det er hyggelig med samkjøring og morsomt å ha bilen full av hypre fotball- eller svømmejenter.

Ellers kjenner jeg meg igjen i det at det er en deilig pause. Storesøster gikk på barnedans da hun gikk i første klasse. Tidspunktet og plasseringen gjorde at jeg måtte kjøre. Det var heldigvis ikke lov å være med inn og dansesenteret lå slik at jeg ikke kunne gjøre ærender mens hun var der. Så jeg hadde med kaffe og bok og strikketøy og det var den eneste gangen i løpet av uken at jeg satte meg rolig ned i tre kvarter midt på dagen og bare koste meg. Jeg hadde det storartet. :D

LilleRosin sa for 12år siden:

Ja men...

det var da foreldreengasjement tidligere også? Husker da godt at mamma var med i 17. mai-komiteen. Skihytta var det masse dugnad på, og vaffelsteking i helgene gikk på rundgang.

Det var skirenn med salg av vafler og saft, pølsesalg på fotballkamper, loddsalg og kakebaking. Sikkert også foreldremøter og samtaletimer, men muligens ikke så ofte som nå.

Røverdatter sa for 12år siden:

Jeg kjenner meg iallefall ikke igjen i at foreldrene mine ikke stilte opp og var med på ting. For min del er slike ting ganske likt hvordan det er i dag. De kom på alt fra danseskoleball til håndballcup og skoleavslutninger, og det var kioskvakter og skoleansvarlig på cupen og kjørelister for bortekamper og foreldrekontakt og masse annet på 80/90-tallet også. Forskjellen ligger mer i at mamma ikke jobbet fullt og at pappa jobbet nordsjøturnus, så de hadde mere tid i det daglige enn vi har som jobber fullt, men det var aldri slik at jeg følte de ikke stilte opp i mine store øyeblikk ( :knegg: ).

Mamma er med ennå hun og ser gjerne på når Vesla spiller håndball, og vi stiller oftest med fire besteforeldre og tanter og alskens i avslutninger, pianoforestillinger og alle sånne ting.

ming sa for 12år siden:

Nå siterte du meg her, men jeg kan ikke se at vi er uenige? Det er en lang vei fra å stille opp på alt til å stille opp på ingenting - noe jeg også presiserte i den delen av innlegget mitt du ikke siterte.

Java sa for 12år siden:

Jeg oppfatter det ikke som at han vil alt foreldreengasjement til livs, ei heller at det ikke var noe engasjement før.

Nå har det imidlertid blitt slik at "alle" føler seg forpliktet til å være til stede "hele tiden". (I hermetegn fordi det er satt på spissen.) Det er å overdrive, og det skaper et press som ikke egentlig trenger å være der.

Lykken sa for 12år siden:

Jeg ser noe av poenget. Jeg tror man ikke var så redd for å slippe unger ut alene til og fra diverse steder som nå. Men deltagelsen fra mine foreldre var rimelig likt som nå. Pappa var veldig mye sjåfør til og fra treninger og konkurranser, mamma stilte opp på kaker og dugnad og de hjalp meg med å selge diverse greier til inntekt for laget, dele ut brosjyrer etc. De møtte alltid opp på konkurranser og var veldig ivrige på mine vegne. Mamma var også i styret for musikkkorpset for min søster og hun hadde flere aktiviteter enn meg. Men når vi ble større måtte vi gå/sykle til og fra trening selv når avstand og vær tilsa det. Da sønnen min hadde lørdagstreninger i fjor, så syklet han og en kompis sammen over sentrum av stedet vårt og til andre siden der idrettsplassen er. De sykler også til trening her på lokalområdet. De går nå i 5 klasse, så jeg føler vi er på gang. Men merker jo at andre foreldre er mer forsiktige og engstelige enn oss. Vi samkjører også når det er ok og alle på fotballlaget vet at det bare er å ringe når de vil sitte på, det er noen foreldre som sliter mer med kjøring enn oss pga jobb, ikke bil etc.
Jeg er også klassekontakt for tredje året, men må jo si det er minimalt med jobb. Har vært trener på allidretten og mannen er hjelpetrener på fotball. Jeg tror ihvertfall det er lurt å legge lista der man selv er komfortabel og dersom ungene veldig gjerne vil være med på mer enn man egentlig takler, så må de kanskje også ta litt mer ansvar selv, selvfølgelig ta høyde for alder. Men er man 5 år så MÅ man ikke har 3 forskjellige aktiviteter.

Chablis sa for 12år siden:

Mine foreldre stilte opp på alt av treninger og kamper frem til jeg var 15, de var oppmann,bussjåfør, materialforvalter ++, de hjalp også til med kakebaking,loddselging,etter jeg ble 15 syklet jeg til og fra treningene selv.
Selv er jeg med i fau, kjører til og fra treninger(mens treningren pågår sitter jeg et annet sted og skravler med foreldrene). Det er helt uaktuelt å la poden sykle i mange kilometer uten fortau og gatelys. Pappaen til poden var hjelpetrener i starten, så vi gjør nok mye likt som foreldrene mine gjorde.

Harriet Vane sa for 12år siden:

Visst var det. Min far satt i FAU i 25 år uten pause og fikk plantet en bjørk utenfor skolen som takk for innsatsen. Min mor drev teatergruppe, min far og hun hadde flere verv i skolekorpset. Og de var ikke uvanlige, mange gjorde det.

Olifant sa for 12år siden:

Jeg ser poenget med å begrense det, men ser også absolutt verdien av å engasjere seg på arenaene der barena er.

Pappaen min var en sånn som stilte opp 100%. Han hadde 10 seter og da vi fortsatt spilte 7er-fotball fikk han jo plass til hele laget. Det resulterte i at han ble veldig godt jent med mine venner og deres foreldre og dermed også hadde veldig innsikt imitt liv. I ettertid ha jeg jo skjønt at han visste så mye mer om livet mitt enn jeg trodde. Når jeg sa jeg dro på kino og overnattet hos en vennine så visste han hvem som hadde alene-hjemme-fest og at jeg dro dit, men han visste også hvem andre som var der og at jeg var på et trygt sted.

Vi bor i et område hvor det er stor variasjon i økonomien hos barnas venner og da blir det mye dugnad for å unngå store forskjeller på hva barna kan delta på. Jeg vil mye heller jobbe noen timerpå dugnad og kjøpe noen flere lodd en at 2-3 av ungene i klassen/barnehagen ikke har mulighet til å delta på lik linje. Og gjennom å delta på ulike arrangementer så blir jeg jo kjent med andre unger og deres foreldre og for meg har det stor egenverdi.

Nå skal det sies at barna er såpass unge at jeg nok får en realitetsorientering etterhvert som antall fritidsaktiviteter øker.

Dronningen sa for 12år siden:

Man lærer seg i alle fall å nyte småting. Neste uke er det vinterferie. Jeg og mannen jobber, men det er ikke lekser. :danse:

LilleRosin sa for 12år siden:

Her det vinterferie denne uka. Jeg jobber, mann og unger er på fjellet! :gladspøkels:

Charlie sa for 12år siden:

Det var en av de tingene jeg tenkte da jeg leste blogginnlegget også.

Det aller enkleste grepet man kan gjøre, er jo å slå seg sammen om kjøring! Akkurat som deg opplever jeg ofte at bemerkelsesverdig få gjør det. Initiativet kommer gjerne fra meg. Bare noe sånt som å gå sammen på bursdag - neida! 15 foreldre i samme nabolaget må ut for å levere ungen nedi gata! :D

Dessuten vil jeg påstå at den desidert største tidstyven i folks hverdag alle har en skjerm. Tv, ipad, pc, ds - whatever. Vi har så korte arbeidsdager og så lange ferier, så enkel hverdag som aldri før. Eliminer skjermene, så blir det god tid til å glo i veggen! :jupp:

Og ifht tidligere tider:

For det første - de voksne hadde rent faktisk mye mer å gjøre da vi var små. Det var lenger arbeidsuke (da foreldrene mine var små var det skole på lørdager - men det var normen før med 40 t/ uke, og det er fremdeles helt lov hvis man ikke har tariffavtale)), kortere ferie, permisjonen var 3 mnd. (og "ingen" barnehageplasser), husarbeidet var mye mer omfattende og manuelt, det var forholdsmessig mye dyrere å handle, slik at man måtte plukke blåbær, stoppe strømper, lappe bukser osv. for å få det til å gå rundt.

Det var mange flere som var aktive i foreninger og organisasjoner før. Spør en hvilken som helst frivillig organisasjon, og de har bare en brøkdel så mange medlemmer som for 30 år siden. Garantert. Det var derfor en viktigere sosial arena, mye lettere å fordele ut oppgaver, og det gjorde det kanskje også enklere å dekke opp for foreldre som ikke deltok at såpass mange gjorde det.

Jeg kjører ungene selv alle steder etter full jobb. Det er ikke fordi jeg syns det er så knasende festlig eller ikke heller kunne tenkt meg å vegetert på sofaen til et hjernedødt tv-program. Det er fordi jeg syns det er viktig. Det er viktig for mine unger, det er viktig for de andre ungene (og at de andre ungene deltar i aktiviteten og blir gode samfunnsborgere er viktig for mine unger og deres framtid her i landet, for å være litt dyp...), og det er viktig for nærmiljøet vårt.

Og så skulle jeg ønske at foreldre var mer PÅ LAG. Når noen prøver å få til noe. Se om du ikke kan bidra bare litt. Si ja. Og kan du ikke si ja - hvorfor ikke si - jeg kan ikke pga :spesiellebehov:, men kanskje jeg kan bidra med noe annet? Eller: jeg kan ikke dette året, men spør meg neste gang, jeg kunne f.eks. stille i vervet som... eller gjøre ....

Det er så pokkers slitsomt å svømme i gjørme når man prøver å få til noe. Og det er så inspirerende og GØY når hver bidrar med det de kan. Og da blir det ikke så mye på hver, heller.

Neket sa for 12år siden:

Vi samkjører hele tiden. Med vennene til mini fungerer det veldig fint, samme med de fleste av vennene til eldste. Eldste har en aktivitet der jeg stort sett henter tre barn hver uke, og hvis det ikke passer for meg å hente må jeg spørre de andre. Aldri noen som tilbyr seg, det syns jeg er litt spesiellt. Det er ikke noe jeg irriterer meg over altså, men litt rart er det jo.

Charlie sa for 12år siden:

Sainnt, ja.:jupp:

Da barnet skulle på aktivitet i fjor, var jeg helt spesifikk, og spurte om vi skulle sette opp en kjøreliste. Det var de med på, og det gjorde jeg. Så da kjørte jeg (og de) 3. hver gang. Deilig. Anbefales.

ming sa for 12år siden:

Kjørelister er fint. Med mellombarnet samkjører vi med en venn til aktivitet. Vi bringer. De henter. Ingen trenger å vente. Eldste begynte på ny aktivitet i høst. Da vi kontaktet de andre foreldrene ang. samkjøring, fikk vi beskjed om at de hadde hatt fast kjøreliste i to år. Den kunne ikke endres. (!) Dermed kjører mannen til og fra hver eneste trening og kamp... En av de andre mødrene er flink til å si fra dersom det er sykdom og plass i bilen, mens de andre ikke gjør det.

Dronningen sa for 12år siden:

Ingen som skal stille spørsmål om bilsikring her? Var det ikke på tide med en dreining?

Greit nok når de er over vekt/høydegrense, men alle har jo før det ikke sikring til mer enn egne barn. Jeg ser at en del ikke bryr seg om det rundt her, men vi gjør det, og slike som oss kan da bli litt trøblete å samarbeide med, når bilsete må med. Synes også det er for dumt at de kan sette sine egne barn i vanlig sele, og la vårt barn få sitte i bilsetet deres, for å få det til. :sparke:

Fredag er det skidag på skolen, og skolen ber alle foreldre som er med og kjører dit, om å kjøre flest mulig barn med tilbake igjen til skolen, da de gjerne er slitne. Bilsikring er ikke nevnt, og jeg ser jo at det gjør ting veldig mye enklere. :himle:

LilleRosin sa for 12år siden:

De har sikkert lagret den som PDF-fil. Da er det vanskelig å endre altså!

Neket sa for 12år siden:

Jeg har ekstra puter. Eldste sine venner er etterhvert over både den ene og den andre grensen, men jeg har alltid et par puter liggende i bagasjerommet til vennene til mini. Ikke like bra som sete, nei, men greit nok på korte turer. De er 6.

Dronningen sa for 12år siden:

Det er jo egentlig ikke det. :sparke: Jeg kan ikke sikre besøk annerledes enn mine egne. Man krasjer jo ikke kun på langtur, men når man minst venter det. Men vet mange tenker som deg. I skolesammenheng skipper en del også pute, og fyller opp foran og bak.

Dette er også en del av tida i dag, som ikke var tidligere. Man har flere begrensninger, som bilsikring. En digresjon kanskje, i forhold til hovedinnlegget, men samtidig ganske relevant for en del i det minste.

(hos oss er det forøvrig ikke noe problem, da vi har 3 beltestoler til barna + en ekstra til gjester, men mange har jo annen kombinasjon i forhold til alder på barn og utstyr tilgjengelig).

LilleRosin sa for 12år siden:

Vi har også en haug med puter liggende.

Lykken sa for 12år siden:

De fleste i skolealder kan vel sitte på pute? Det er vel ikke så aktuelt med mange aktiviteter og felleskjøring når de er 3 år.

Neket sa for 12år siden:

Nei, det er ikke like bra. Men jeg har tatt valget om at det er Greit Nok. Om det er min unge eller andres som sitter på puta varierer. Sånne turer foregår som regel på rolige lokalveier i 50 km i timen. Det er forskjell på en kræsj der og en på motorveien i 100.

Dronningen sa for 12år siden:

Man kan det, men man er bedre sikret med beskyttelse rundt hodet og beltefører ved nakken, jamfør 1763 diskusjoner her inne.

Men som sagt - en digresjon, men som gjenspeiler et tema som ikke fantes på 70- og 80-tallet, og knapt på 90-tallet. I praksis betyr det at hadde vi møtt på hverandre og skulle avtalt samkjøring for 2. klassingene, så hadde jeg ønsket at setet vårt ble med, og kanskje var det ok (men da måtte du sette det et sted siden jeg skulle hente), eller så syntes du det var unødvendig mye dill, og skippet samkjøring med oss.

Lykken sa for 12år siden:

For vår del har vi 4 stk seter i to biler pluss flere puter. Tidligere hadde vi to stk seter og to puter. Dersom lillesøster ikke var med så kunne ihvertfall en til sitte i sete når de var yngre. Nå som de er 10-11 år, de eldste, så er det helt greit for meg og andre foreldre at de sitter på pute. Noen er like høye som meg på 1,60. For lillesøsters del er det som regel en venninne på og vi har sete til begge. Men jeg synes, i motsetning til deg, at pute på korte turer på veier med 30-70 grense er ok på unger i skolealder. Men felleskjøring er selvfølgelig uaktuelt med foreldre som insisterer på seter til alle for 10-11 åringer ja. Det er jo forsåvidt greit, da må de kjøre selv, så organiserer de andre foreldrene seg sammen.

Charlie sa for 12år siden:

Samkjøring er her først og fremst hvor unga har begynt på skolen. Før det er det litt mange som trenger hjelp med påkledning, doturer midt i timen osv., dersom de har aktivitet. Jeg syns størrelsen på unga er et viktig moment, det betyr mye for hvorvidt bilens egne seler kan brukes.

Ellers har vi ekstra puter til venner. Barnet her er igrunnen mest happy med pute sjøl, også. Klart man kan kræsje på korte turer. Men det er farten som dreper. Kjører vi i nærmiljøet her er vi sjelden over 40. Så da velger vi det. Det er naturligvis enda tryggere med stort sete. Når vi snakker om kollisjonsrisiko burde man slik sett kanskje rett og slett finne kollisjonstestene for hver enkelt lekekamerats familiebil, og ligge unna samkjøring med de familiene med dårlig NCAAP-resultater. Men det er ingenting som slår hvor trygt det er å bare rett og slett være hjemme. Så vi velger å ta sjansen.

Hvis noen barns foreldre velger å sende med stort sete kan vi tilrettelegge for det. Det har riktignok ikke skjedd til dato.

rine sa for 12år siden:

Det sikreste er helt klart å holde dem innendørs til de er 20. :nemlig:

Synnemor sa for 12år siden:

Vi har vinterferie denne uka. Vi voksne jobber, men siden barna har fri fra skole og de fleste fritidsaktiviteter føles det som ferie. Vi har jo fri hele ettermiddagen og kvelden! Hvilken luksus! :stort sett er det tre barn på hver sin aktivitet, masse lekser og minst en som skal høres i prøvestoff i løpet av en kort ettermiddag og kveld:

Meissa sa for 12år siden:

Vi har også pute bak i bilen i tilfelle vi skal kjøre ekstra barn. På skolebarn er nå det ganske kurant. De kommer såpass høyt at bilens belte sitter godt og det er det viktigste.